torsdag 31. januar 2019

Oppsummering av årets første lesemåned

Det måtte jo bare gå som det gikk. Jeg bestemte meg for å lese mye mindre i år enn jeg har gjort de siste årene, men siden jeg samtidig heiv meg rundt på både diktlesesirkel, 1001-lesesirkel og lesing av Nobelprisvinnerkvinner, så gikk jo hovedmålet for årets lesing åt skogen.

Dette leste jeg altså i januar:
  1. Merete Morken Andersen - Blodet i årene - 5  - Amalie Skram
  2. Roar Sørensen - Mørkets blod - 5
  3. Peter May - Coffin road - 5
  4. Paulus Hochgatterer - Dagen da min bestefar var helt - 5
  5. Mattias Edvardsson - En helt vanlig familie - 5
  6. J.D. Salinger - The catcher in the rye - 5  - 1001-lesesirkel
  7. Nadine Gordimer - Et eget liv - 5  - Nobelprisvinnerkvinne
  8. Pedro Carmona Alvarez - Buktalerens rike - 5
  9. Claudio Fava - Ti minutters stillhet - 6
  10. Lucinda Riley - Månesøsteren - 4
  11. Zadie Smith - Hvite tenner - 5
  12. Målfrid Jensen - Farmor er hippie - 4 - Diktlesesirkel
  13. Håkan Nesser - De venstrehendtes forening - 5
  14. Vidar Sundstøl - Hullet han krøp ut av - 3
  15. Domenico Starnone - Bånd - 5
  16. Rebecca Wexelsen - Hotell Montebello - 5
  17. Sylvia Plath - Glassklokken - 4 - 1001-lesesirkel
  18. Toril Brekke - Kobrahjerte - 6
  19. Elfride Jelinek - Pianolærerinnen - 4 Nobelprisvinnerkvinne + 1001bok
  20. Margret Skjelbred - Hadde jeg vinger - 5
  21. Klara Hveberg - Lene din ensomhet varsomt mot min - 6
Krim/spenning: 5
Romaner: 13
Sakprosa: 1
Noveller: 1
Dikt: 1

Jeg er særdeles fornøyd med utvelgelsen av bøker, noe terningkastene er et vitne på. Med tre 6`ere og tretten 5`ere på tjueen bøker, går det virkelig ikke an å klage. Jeg har lest "gamle" bøker og flere bøker fra 2019 enn planlagt, noen store "blockbustere" men også utgivelser av ukjente forfattere, fra små forlag. 

Kulturelle eller litterære opplevelser utenfor boken har det ikke vært så mange av. Jeg var på et foredrag om Marie Hamsun. Det er Anne Hege Simonsen som har skrevet en biografi om henne som virket veldig interessant. Jeg har også startet sesongen i DnS og i Harmonien, så jeg har sett Våre barn, et tankevekkende stykke om hva vi gjør med kloden vår, og sett Amadeus, hvor Bergen Filharmoniske Orkester, med kor sto for "filmmusikken". 

Selv om jeg har lest alt for mye, så gir jeg meg selv et klapp på skulderen for å ha malt stuen og ett rom til i huset. Jeg har vært ute på to lange fjellturer, men det er dessverre alt, skylder på snø og is og regn og vind og mørke etc. (kommer sterkt tilbake når solen viser seg på ettermiddagene)

Takk Beathe, Elida og Anita for spennende utfordringer i januar, og takk til alle dere som har lagt igjen noen ord på bloggen, kommentarer er gøy! Gleder meg til å lese og skrive i måneden som kommer, nå skal jeg ta meg en runde og se hvordan dere andre har oppsummert januar ☺

onsdag 30. januar 2019

Pianolærerinnen av Elfriede Jelinek

Elfriede Jelinek kommer fra Østerrike og er en av 14 kvinner som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Jeg har latt meg utfordre til å lese noe fra alle disse kvinnene, og har med denne kommet til 6/14. Pianolærerinnen er hennes mest kjente verk som kom ut i 1983. Hun mottok Nobelprisen i 2004, og året etter kom boken ut på norsk.

Forlaget om boken:
Pianolærerinnen er en rasende skildring av en kvinnes ensomhet og av det samfunnet hun lever i, av seksuell kulde og kvinnelig masokisme, men gir også et rystende bilde av Østerrike og resten av den vestlige verdens myter om et godt og rettferdig samfunn. Den 35-årige pianolærerinnen Erika Kohut deler hjem og dobbeltseng med sin tyranniske mor. Like innestengt som hun lever der, like brutalt lever hun i hemmelighet ut sine undertrykte lyster. Full av desperasjon over sitt eget liv og over omgivelsenes forstillelser og kulde søker hun tilfredsstillelse på de mest obskure steder, for eksempel i utkanten av Wien, der hun i smug betrakter folk som ligger sammen i parker, eller prostituerte på jobb. Men ingen kan hjelpe henne ut av den fortvilte situasjonen hun befinner seg i.

Da jeg startet å lese trodde jeg at det var moren som var pianolærerinnen, og at hun bodde alene med et lite barn. Teksten føltes litt vanskelig å få tak på, det smuldret liksom opp mellom fingrene på meg, men så gikk det opp for meg at "barnet" i dette forholdet er den 35 år gamle pianolærerinnen.

Dette er en lite handlingsmettet historie, her er mye dialog, og enkelte sekvenser tværes ut i lengste laget. Jelinek  bruker korthogde setninger og et ganske så grovt språk, men hun skriver frem et bilde av en ganske så ødelagt kvinne, med ordene sine. Kun med noen korte setninger får vi vite bakgrunnen for at Erikas musikerkariere endte som den gjorde, og at hun nå "bare" tar imot elever. Vi hører lite eller ingenting om disse elevene, bortsett fra Walter Klemmer som forelsker seg i henne, og gjør det til sitt mål å få henne som kjæreste.

I begynnelsen av historien hører vi om mor som kjefter, truer og kontrollerer datteren sin. Jeg kan forstå hvorfor Erika skader seg selv, etter å ha fått føle på hva moren utsetter henne for. Med tanke på at hun nå er den voksne forsørgeren i dette parforholdet, kan en bare forestille seg hva Erika har gått gjennom i barndommen.

Vi får et litt nifst innblikk i Erikas seksuelle preferanser. Hun er egentlig livredd for nærhet, og vil ikke at noen skal ta på henne, men hun tenner på å se på andre. I en sekvens tidlig i boken får vi høre om fetteren, hans genitalier og hva han gjør med henne, som kanskje har preget henne som voksen.

Tyrkerne kjenner bueformene godt fra før, som et vagt minne fra moskeene. Kanskje minner det hele om haremet deres. en fullstendig uthult brobue full av nakne damer. Den ene alltid etter den andre, alle har sin tur. Et lite Venusfjell. I miniatyrformat. Nå nærmer herr Tannhauser seg og anker staven sin mot fjellet. T-banebuen er laget av murstein, og innenfor har noen og enhver forelsket seg i en av disse vakre damene.

Erika avviser de andre mennene med blikket, og selv om hun føler at hun råtner opp innvendig entrer hun Venusgrotten, med notevesken under armen.

Dette er en roman som jeg synes det er vanskelig å mene noe om. Den utfordrer meg, ryster meg og i perioder så kjeder den meg faktisk. Det blir mange følelser på en gang, og selv om karakterene og handlingen ikke biter seg fast i minnet mitt i særlig grad, henger følelsen av ubehag igjen lenge.

Det er Beathes bibliotek som har lokket meg til å lese alle de kvinnelige nobelprisvinnerne, og hun har skrevet en nydelig omtale av Pianolærerinnen. 


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1983/på norsk 2005
Sider: 260
Kilde: Biblioteket

tirsdag 29. januar 2019

Glassklokken av Sylvia Plath

Glassklokken er en roman som har oppnådd kultstatus, siden handlingen har sterke biografiske trekk med forfatterens eget liv. Sylvia Plath har gått inn i historien som en av de unge døde, siden hun tok sitt eget liv bare 31 år gammel, og det samme år som denne romanen kom ut. Romanen finner vi igjen i 1001 bøker du må lese før du dør, og passer fint inn i januarkategorien til Elidas 1001-lesesirkel denne måneden.

Forlaget om handlingen:
Glassklokken ble utgitt under pseudonymet Victoria Lucas få måneder etter forfatterens død. Et grunntema i beretningen er selvmordet. Unge Esther Greenwood kjemper to kamper, én mot hennes eget begjær etter gode karakterer, kjærester, et vakkert utseende og karriere - den andre mot mental sykdom. Etter å ha tilbrakt en måned i New York som premie i en novellekonkurranse, blir hjemkomsten til sommerhete Boston et sjokk. Esther får vite at hun ikke er kommet inn på det forfatterkurset hun har søkt på. Snart er sammenbruddet nært, og livet under    «glassklokken» begynner.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1963
Sider: 202
Kilde: Biblioteket

Jeg leste denne romanen uten å vite noe om forfatteren. Derfor var jeg ikke påvirket av Sylvia Plaths historie, både som oppegående og flink, men preget av det mørke som til slutt tok livet av henne.

Flere omtaler jeg har lest av denne boken har skildret den som mørk og vond å lese. Selv leste jeg den med lett hjerte, spesielt første halvdel, hvor handlingen mest dreide seg om den unge Ester Greenwood som hadde et påkostet månedsopphold i New York. Her var det litt snakk om den faglige grunnen til at hun oppholdt seg i NY, men aller mest dreide det seg om klær, fester, utseende og sladring - sånn som det gjerne (?) er med unge jenter.

   Da jeg var nitten var renhet det store spørsmålet. 
   Istedenfor å se verden oppdelt i katolikker og protestanter eller republikanere og demokrater eller hvite menn og svarte menn eller til og med menn og kvinner, så jeg verden oppdelt i folk som hadde ligget med noen og folk som ikke hadde det, og dette lot til å være den eneste virkelig vesentlige forskjellen mellom mennesker. 

Halvveis i boken dreier stemningen seg helt, og først nå plukker jeg opp små tegn på at hovedpersonen har en mental utfordring. Hun har reist hjem til sin mor i Boston og sliter med veldig forvirrende tanker som resulterer i at hun tar uheldige avgjørelser. Hun slutter og sove, og det hele baller sånn på seg at hun til slutt blir innlagt.

Skildringene i den siste delen er vond å lese, men jeg hadde ikke opparbeidet nær nok relasjon med hovedpersonen til at jeg følte fortvilelsen hennes på kroppen. Måten depresjonen hennes forsterker seg på er glimrende skildret, og den siste delen føltes for meg, sylskarp i forhold til begynnelsen.

Ebba Haslund har skrevet et flott etterord til boken, hvor hun skildrer Sylvia Plaths liv, og hvordan hun med Glassklokken skrev seg inn i selvmordet. Selv syntes jeg Glassklokken minnet om The Catcher in the rye som var den første 1001 boken jeg leste i år.

Det var omtalen på bloggen Beathes bibliotek som fikk meg til å hive meg rundt å lese to 1001-bøker i januar, så sjekk gjerne ut hennes tanker om boken!

mandag 28. januar 2019

Bånd av Domenico Starnone

Domenica Starnone = Elena Ferrante?? Ikke vet jeg, men i denne romanen er vi tilbake i Napoli i en historie fortalt på den samme neddempede måten som Napoli-kvartetten. At Bånd falt i smak hos meg, er det ikke tvil om, så jeg gleder meg til lenger ut på året, når hans andre bok på norsk Spøk, er å få tak i.

Forlaget om boken:
Bånd er en liten, ubehagelig og veldig god roman om gammelt grums. Et psykologisk portrett av en dysfunksjonell familie.

Som så mange ekteskap har Vanda og Aldos vært gjenstand for krangler, slitasje og rutinenes nedbrytende kraft. Likevel har det overlevd. Eller det virker sånn. Bruddet i ekteskapet deres ligger langt tilbake i tid, men hvis man ser nærmere etter, er sprekkene og manglene åpenbare. Det er som en skjør vase som kan gå i stykker ved den minste berøring. Eller har det kanskje allerede gått i knas uten at noen vil innrømme det.

Forlag: Bazar
Utgitt: 2018
Sider: 172
Kilde: Leseeks

Bånd består av tre deler, hvor vi foretar et temmelig stort hopp i synsvinkel og årstall mellom hver bok. Aller først  er vi i 1974, paret Vanda og Aldos har vært gift i 12 år, de har to barn, Anna på 5 og Sandro på 9. Aldos er forlengst kastet ut av deres hjem, og bor i Roma med sin elskerinne Lidia. Historien får vi gjennom brev som Vanda skriver til Aldos, og vendepunktet er at Aldos vil flytte hjem igjen.

Når det så hoppes fremover er Vanda og Aldo i syttiårene. De er sammen igjen, og synes å ha vært det en tid. Når de kommer hjem fra ferie er leiligheten deres ramponert og katten er sporløst forsvunnet. Aldo bruker tid på å gå gjennom tingene, ikke så mye for å bidra til ryddingen, men for å forsøke å spore opp et knippe nakenbilder han har hatt gjemt vekk, og som nå synes å være det eneste, bortsett fra katten, som er tatt fra leiligheten.

I den avsluttende delen av boken er det de to barna vi følger. De er begge i slutten av førtiårene, og er preget av sin oppvekst og voksenliv, sammen med foreldre som har vært alt annet enn kjærlig og inkluderende. Tidsmessig befinner vi oss nå bare en uke før den forrige delen, og vi får avklart hendelser vi allerede har hørt om. Boken avrundes på en fin måte, som kan oppleves både konkluderende og "litt" åpen.

Domenico Starnone har et vakkert språk, en skulle tro jeg hadde lest boken på italiensk, jeg greide i alle fall å suge til meg atmosfæren fra bydelsleiligheten deres, av varme, lukter og stemninger. Han har noen flotte setninger som: "man må gi følelsene grammatikk og syntaks" eller "å sperre barna inne i sin egen påtrengende logikk".

Liker du den napolitanske stemningen, så anbefaler jeg deg å ta en titt på Bånd ☺


søndag 27. januar 2019

Kobrahjerte av Toril Brekke

Etter å ha lest ferdig Kobrahjerte måtte jeg ha en pustepause. For en roman! Skulle ikke forundre meg om dette forblir årets beste leseopplevelse, for denne historien hadde absolutt alt.

Forlaget om boken:
Året er 1965. Agathe er 16 år og begynner på musikklinjen på Nissen, men er mest opptatt av å bli voksen fort. Hun vil forstå hvorfor moren fikk et barn hun ikke ønsket seg. Hvorfor kusinen Madeleine er så mismodig, selv om hun er forlovet med den vakre Ahn Jean. Og hvordan det er å være Inger, bestevenninnen som ble utsatt for overgrep da hun var tretten år. Nøkkelen til kunnskap må ligge i å miste dyden, tror Agathe, og hun leter etter en passende kandidat.

Agathe får raskt mer kjærlighetserfaring enn hun hadde tenkt seg. Med nyervervet kunnskap kaster hun seg både inn i Oslos utelivsmiljøer og de store politiske diskusjonene på midten av 60-tallet. Men får de nye, overveldende erfaringene Agathe til å forstå seg selv, moren og venninnene bedre?

Når en leser forlagets introduksjon til boken, kan en tro at dette handler om en tenårings famlende seksualitet. Det gjør det ikke, for her møter vi en ung reflektert kvinne som ønsker å forstå, både seg selv og menneskene rundt seg.

Fra sin kusine i Paris får hun, sammen med en beskjed, tilsendt boken Le deuxième sexe (Det annet kjønn) av Simone de Beauvoir. Beskjeden lyder "få deg en elsker", noe Agathe finner litt underlig, siden hun aldri har hatt en kjæreste.

Beauvoirs roman handler om kjernefamiliens tvangstrøye og mennenes dominans, det er en feministisk roman, som gjør sterkt inntrykk på hovedpersonen vår, siden hun selv lider under at moren har stukket av fra familien. Kjernefamilie og likestilling er sentrale tema i boken, men den ene karakteren er vietnamesisk og vi befinner oss i 1965, så tematikken strekkes lengre enn som så.

Karakteroppbyggingen er helt formidabel i denne historien. Vi møter først en ung jente som er stille og usynlig. Hun er ikke deprimert, men melankolsk og likeglad med det meste. Hun føler nederlaget på kroppen når hun ikke tør å gjøre det hun vil, og spør seg selv hele tiden "vil jeg være tydelig i verden?"

I fortsettelsen dreier handlingen seg vekk fra Agathes person, og over på de store spørsmålene. Hun melder seg ut av statskirken og nekter å gå med Nei til atomvåpen merke, selv om hun er motstander av atomvåpen. På skolen går de politiske diskusjonene varm, og fremdeles ble betegnelsen "kommunist" slengt etter de som hadde en mening hvor dette kunne hefte seg. Hun forstår at mormoren og morfaren er uenige i sentrale spørsmål, og voksen som hun er, ber hun dem om hjelp til å gjøre seg opp sin egen mening.

Kobrahjerte er en roman med høy fremdrift, teksten er lineær uten tilbakeblikk og digresjoner, så leseren kan gi all oppmerksomhet til det som skjer. Romanen er handlingsmettet, alle karakterene er der av en grunn, og har en viktig rolle. Mot slutten begynner spenningskurven å peke merkbart oppover, og selv om avslutningen er temmelig avklart, satt jeg igjen med tanker om at det egentlig var litt trist det som skjedde på slutten.

Toril Brekke bruker et nydelig språk i romanen sin, og greier med denne historien å fengsle meg totalt. Etter endt lesning følte jeg at hun har røsket litt i meg, og fått meg til å tenke.


Jeg kan ikke si annet enn at denne MÅ du lese! 


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 288
Kilde: Leseeksemplar


fredag 25. januar 2019

Hotell Montebello av Rebecca Wexelsen

Rebecca Wexelsen debuterte i 2017 med langdiktet Så faller jeg, hvor vi møter en hovedperson som kommer til kort med mye i livet. I Hotell Montebello møter vi den samme mennesketypen, som sliter med sine relasjoner til andre. Jeg likte denne romanen hakket bedre enn diktet, så jeg anbefaler gjerne Hotell Montebello videre.

Fra bakpå boken:
Nina merker en svulst på halsen, og prøvene fastlegen tar sender henne videre til Radiumhospitalet hvor hun får påvist kreft. Det er på pasienthotellet mesteparten av handlingen utspiller seg, en artig scene for det drama vi blir vitne til. Den unge damen vi blir kjent med studerer astronomi, men det er hennes bunnløse ensomhet, jeg som leser dykker dypt i. Hun får ikke kontakt med sine medstudenter, hun har skjøvet fra seg sin far og sin mor, og søsteren Julie hører vi om langt ute i romanen.

Jeg er glemt. Det er ingen som lurer på hvorfor jeg ikke lenger dukker opp på forelesningene. Ingen spør om det har hendt noe, om jeg har det bra, om jeg kanskje har flyttet, eller om jeg i det hele tatt lever. 

Nina elsker å bo på pasienthotellet. Selv om hun prøver å styre unna folkene der, blir hun kjent med "likeverdsmennesket" Berit, som jobber som frivillig blant pasientene og miljøarbeideren Ivar som steker vafler hele dagen. Hun blir også kjent med flere pasienter, blant annet musikeren Alf, og pillepusheren Tore.

Etter å ha vokst opp som et irriterende element i søsterens bakgrunn, og med en mor som til stadighet sa: - Dette snakker vi ikke mer om, så har Nina utviklet en selvtillit på bunnivå. Hun trenger å bli tatt vare på, å få lov å være svak og ønske støtte, men hun forventer ingenting av sorten, fra de rundt seg.

Når du er frisk, er det ingen som passer på deg; det forventes at du skal passe på deg selv. Du skal prestere og være morsom og sosial. Du skal tjene penger og ta eksamener og forelske deg i den rette og låne mens renten er lav og spise riktig, men ikke for mye, og trene riktig, men ikke for mye. Du skal feste og aldri gå glipp av noe, og drikke, men ikke for mye.

Ingen veier deg og sjekker blodverdiene dine og spør om du er trøtt eller uthvilt eller redd eller likegyldig. Når du er frisk, er det ingen som spør deg om noe som helst. Du er ikke i trygge hender.

Du kunne like gjerne ikke eksistert.

Det er noen neddempede karakterskildringer Wexelsen byr på, de balanserer på kanten av parodi, men bikker aldri over, siden vi ikke får vite så mye om bakgrunnen deres. Nina har slått seg til ro med at hun er som hun er, og skylder ikke på andre at hun skyver folk fra seg.

Romanen handler ikke om kreft som sådan, og kan med hell leses av mennesker som har opplevd å ha kreft, og bo på et pasienthotell.

Rebecca Wexelsen skildrer ensomhet med like deler humor og alvor. Handlingen byr på skarpe observasjoner av menneskesinnet, den har fremdrift og er aldri kjedelig. Rammefortellingen har flere vendepunkter som gjør at leseren ikke helt vet hvordan dette vil ende. Jeg har ikke ville røpe noen av disse i omtalen min, men kan love deg du har en skjønn liten roman å glede deg til med Hotell Montebello!

Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 190
Kilde: Leseeks


Beathe har også lest, likt og blogget om boken

tirsdag 22. januar 2019

Buktalerens rike - Pedro Carmona-Alvarez

Bergenseren Pedro Carmona-Alvarez har lenge vært en favoritt hos meg. Dog har jeg bare lest hans romaner, så da jeg vant premie hos Artemisias Verden i forbindelse med Diktlesesirkelen, jublet jeg over muligheten til å bli kjent med hans dikt også.

Forlaget om diktsamlingen:
Carmona-Alvarez´poesi kretser rundt temaer som hukommelse, tilblivelse, dannelse og arv. Politikk, historie og det sosiale er vesentlige elementer i diktene, som beveger seg på tvers av tid og rom, og taler fra enhver krok i verdenshistorien. Mylderet av stemmer utgjør kjernen i Carmona-Alvarez’ poetiske forfatterskap, som er en ambisiøs totaldiktning som ikke har sin like i norsk, eller nordisk poesi. 
Boken inkluderer også en samtale om liv og diktning mellom Carmona-Alvarez og kritiker og forfatter Kaja Schjerven Mollerin.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2017
Sider: 574
Kilde: Premie!


Buktalerens rike inneholder forfatterens fem første diktsamlinger, fra debuten Helter i 1997, via Clown Town som kom ut fem år senere, Prinsens gate, Sanger for kor og Samtaler med onkel Nica og tante Viola.

Buktalerens rike er langt mer enn en dikters samlede verker. Vi blir kjent med bakgrunnen for stemningen i diktene til Pedro Carmona-Alvarez når han forteller oss om sin tidlige barndom i Chile. Han er født året før general Augusto Pinochet skapte et militærdiktatur som skulle sende mange chilenere på flukt, og som varte i 20 år.

Han lærer oss at menneskets måte å leve på, ikke må la seg begrense av tid og rom. Som 9 åring fulgte han med sine foreldre og sin syv år yngre søster, på en reise fra Chile som endte på Kolbotn i Norge.

Han snakker om å holde sårene åpne. Det er ikke rettferdighet han søker, men et rom og forståelse for en type sorg som ikke søker ro, en type smerte som ikke vil glemme seg selv. Han minner oss på bestemødrene på Plaza de Mayo i Buenos Aires, som fremdeles møtes i sin sorg, 40 år etter "den skitne krigen".

Den delen av boken hvor vi blir kjent med forfatteren står til sist, men gjør gjerne som meg, les den først, den gir en fin bakgrunn for det han skriver i diktene sine.
I tillegg har han skrevet en innledning til hver diktsamling, som sier litt om hvor han var i livet og hva som opptok ham, noe som gjenspeiler seg i diktene.

Da den første diktsamlingen ble påbegynt i 1995, hadde han kommet til Bergen. Han gikk på Skrivekunstakademiet, og i de første dikene forteller han at han var bevisst sitt spanske morsmål, og å finne sitt indre landskap. Et av de første diktene i Helter:

Hva jeg er ute etter?
Å ligge stille og grave ut brystet med sølvskjeer, snakke høyt
og hardt, slem, slem, slem, slem, lyve for Jesus Kristus, skaperen
himmelen og jorden. Jeg vil lyve for alle som trenger en løgn 
å oppdage. For løgn er vakrere enn kjærlighet.
Løgn er rent og forståelig. 
Slik kommer min film til å slutte.

Clown town som kom ut i 2002 er preget av død og kjærlighetssorg. Flere dødsfall i familien og tapet av kjæresten, gjør at han må vende seg vekk fra seg selv for å tåle å skrive. I denne innledningen deler han med oss hvilke forfatterskap som har preget skrivingen hans, og hvordan. 
Han forteller at han har jobbet med hukommelsens elastisitet og strebet etter å finne et språk som var skadeskutt, mosaisk, ødelagt på et vis, et språk som tok avstand fra en selvmedlidende diktning om sorg og død. Han ville ikke skrive "jeg vil dø av sorg", og etter å ha lest denne diktsamlingen som jeg viste var preget av sorg, så må jeg si han har greid å skjule denne tematikken godt. 


    byen bærer det første fyrtårnet     bølgene
slår mot muren om vinteren
    jeg vokter havdyr
lar noen drukne       noen hundre meter fra land

Prinsens gate ble til da han jobbet i resepsjonen på KODE, og kom ut i 2004. Han var preget av angrepene på tvillingtårnene i New York i 2001 og søkte seg ut av seg selv. Han følte seg ferdig med det fragmenterte i Clown Town og ville skrive med mer struktur og komposisjon enn før. Året etter vant han sultprisen, og benyttet da sjansen til å dra tilbake til Buenos Aires. Han ville oppsøke noen gamle spøkelser, men også skrive romanen Rust.

Sanger for kor kom ut ni år senere i 2013, men han jobbet med poesi, i det han i fire av årene redigerte Gunnar Wærness sin antologi Verden finnes ikke på kartet. Sanger for kor ble en slags dialog med Wærness sin bok, hvor et mylder av stemmer som diktsamlingen inneholder.

Ved å lese Buktalerens rike har jeg satt meg selv i den situasjon, at håpet om å bli klokere bare ble et bevis på alt jeg ikke kan. Pedro Carmona-Alvarez skriver tydelig om diktene sine, men mye av det han skriver i diktene går meg litt hus forbi. Det nyeste han har skrevet fant mer gjenklang i meg, selv om innledningen til Samtaler med onkel Nica og tante Viola ikke sa meg så mye, så gjorde diktene inntrykk.

Da jeg leste denne diktsamlingen sto det klart for meg hvordan dikt med fordel kan leses flere ganger. Jeg tok frem boken og nær sagt jobbet med den, flere ganger, og etterhvert ble det lettere og lettere å lese, samtidig som tekstene sa meg mer. Ønsker du et innblikk i poesien, og har lyst å bli kjent med denne mangfoldige kunstneren, så anbefaler jeg gjerne Buktalerens rike


mandag 21. januar 2019

Hullet han krøp ut av - Vidar Sundstøl

Hullet han krøp ut av betegnes som en en kunstnerroman, en merkelapp som i mine øyne passer godt på romanen. Jeg har tidligere kun lest krim som Vidar Sundstøl har skrevet; Djevelens giftering, De døde og Drømmenes land, og alle disse tre bøkene har falt i smak hos meg.

Forlaget om handlingen:
Bøkene hans utgjør syv centimeter av bokhyllen, men han skriver ikke lenger. I stedet har han begynt å snakke med seg selv. Han har et barn det er knyttet store utfordringer til, og kona hans er så sliten at hun knapt rekker å slukke nattbordslampen før hun sovner.

I det siste har han begynt å tenke tilbake på det mennesket han var før debutboken ble antatt. Og jo mer han tenker på ham, desto sterkere trer skikkelsen fra den gangen frem, helt til han ikke lenger er sikker på hvem som lever hans eget liv.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 100
Kilde: Leseeks


Det er spennende å lese forfattere som kan skrive så forskjellig, for der krimmen til Vidar Sundstøl er skrevet på en "helt normal" måte, befinner Hullet han krøp ut av seg i en helt annen kategori.

Dette er en historie om ensomhet. Hovedpersonen er i grunnen alene om det meste, i forhold til sønnen som krever mye, i forhold til kona og ikke minst i forhold til menneskene rundt seg, som han må forholde seg til. Vi hører litt om hans møter med arbeidsgiver, med fastlegen og med sønnens lærere, og jeg kjenner ensomheten hans sterkt på kroppen.

Teksten er fragmentert og henger løselig sammen. Hver side er halvfull, og observasjonene som gjøres varer ikke lenger enn en halv side eller så. På neste side er det gjerne helt andre betraktninger han gjør seg, og bare som en bakenforliggende rød tråd finner vi en historie. Tilsammen skildrer mengden av dagligdagse refleksjoner hovedpersonens såre lengsel etter tilhørighet.

Dette er en roman som jeg ikke greier å si noe fornuftig om, til det er den skrevet på en alt for litterært høyverdig måte. Jeg tenker dette er en roman for viderekommende, som vet hvordan denne type roman skal leses. Selv jeg som leser mye, kom til kort her, men vil ikke si at det er en dårlig roman, en må bare være bevisst hvilken hatt man har på når man leser.

Beathe har lest boken med den rette hatten på, så på bloggen Beathes bokhjerte kan du lese en mye mer begeistret omtale av boken, sjekk ut den!

søndag 20. januar 2019

De venstrehendtes forening av Håkan Nesser

Det har gått femten år siden den siste boken om Van Veeteren utkom, og seks år siden den forrige boken om Gunnar Barbarotti. Endelig skal fansen få oppleve at de to møtes, for i De venstrehendtes forening gjør de nettopp det. Ivrig og begeistret for disse utsiktene satte jeg i gang, med noe som kom til å vise seg å bli en skikkelig fin leseopplevelse ☺☺☺

Forlaget om handlingen:
Da Marten og Reimus gikk på barneskolen dannet de De venstrehendtes forening. Flere tiår senere brenner et gammelt pensjonat ned til grunnen og flere mennesker omkommer. Hendelser i fortiden og nåtiden henger sammen, men det finnes ingen igjen i live som kan forklare hvordan. Nesten ingen.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2019
Sider: 528 
Kilde: Leseeksemplar

I denne historien er Van Veeteren i ferd med å vri seg unna feiringen av sin 75 års dag. Han og kona har sagt til alle at de har reist på en lengre ferie på New Zealand, men i virkeligheten har de gjemt seg vekk på et lite sted noen timers kjøretur unna.

Med seg i bagasjen har de et ønske fra Van Veeterens tidligere sjef om å finne ut av hvorfor en som var antatt død i en stor brann for 20 år siden, plutselig er funnet død og nedgravd et helt annet sted.

Historien starter allerede i 1957 hvor vi blir kjent med karakterene når de er i sin barndom. Med jevne mellomrom er vi i "nåtidshistorien" hvor det er Van Veeteren og kona Ulrike Fremdli som med sin muntre ordveksling får meg til å sitre av begeistring. De kjappe replikkene og den trygge kjærligheten de to gamle har for hverandre, gjør denne kriminalromanen helt spesiell.

Det er nesten litt.... beundringsverdig.
   Beundringsverdig? utbrøt Van Veeteren. Hva er det du har hatt i kaffen?
   Unnskyld, sa Ulrike og rynket pannen. Det mente jeg ikke. Jeg mente bare at det er ganske... listig? Lyder det bedre i ørene til en gammel politimann?
   Listig? mumlet Van Veeteren. Det kan du gi deg faen på. 
Hvis det var planlagt på den måten fra begynnelsen av, så er det vel det minste man kan si. 

Denne romanen har i store deler av boken ett handlingsforløp, men vi tas med tilbake til hendelsene som førte til den store brannen som blir en del av etterforskningen. Vi er halvveis i boken når svenskene Gunnar Barbarotti og hans kollega Eva Backman får en drapssak på pulten, som knytter dem til saken i Nederland. De reiser ned, og møter Van Veeteren og hans kone, for å utveksle tanker om hva som kan ha hendt.

Mot slutten dukker det opp en litt anonym fortellerstemme, som skal peile leseren inn på en gjerningsmann, uten å røpe denne for tidlig. Til nå hadde jeg lest boken som en ytterst morsom og fornøyelig roman, og frydet meg over gjensynet med begge etterforskerne, så at jeg nå ble presset til å pønske ut hvem ugjerningsmannen var, føltes som å bli dradd ut av en varm deilig seng.

Alle løse tråder nøstes opp på elegant vis, Håkan Nesser skriver i et språk som lar leseren assosiere, og han bruker gjentakelser i dialogen mellom hovedpersonene på en morsom måte. Coveret på boken taler sant, men virker litt for brutalt til denne kriminalromanen, som er mer koselig lesning enn hardbarka krim.

Boken anbefales på det varmeste!

lørdag 19. januar 2019

Farmor er hippie av Målfrid J.Frahm Jensen

Diktlesesirkelen er i gang igjen i Artemisias Verden, og første tema ut er humor. Jeg har lest noen  diktsamlinger som med sitt skråblikk på saker og ting gjør leseopplevelsen ganske morsom, men jeg ville finne meg noe helt nytt. Som den stolte farmor jeg er, falt jeg for Målfrid J. Frahm Jensen sin samling av barnedikt for voksne, og vil i denne runde dele noen godbiter herfra. 

Diktene hennes er nydelig illustrert av Per Dybvig. Både diktene og tegningene taler sterkt og klart på egenhånd, men sammen gjør de dette til en flott lesestund for den som er i det rette humøret. Ta på deg drømmebrillene og bli med på en surrealistisk ferd!

Det er ikke den latterlige humoren som står i høysetet her, men den som får deg til å senke skuldrene, og drømme deg tilbake til en hverdag med mindre mas og jag. Diktene fikk meg til å vurdere hva jeg kan gjøre med mitt liv for å oppleve det som hakket mer nedpå.
I tillegg har Målfrid Jensen en sårhet i tekstene sine, som tar brodden fra de detaljene som går litt over toppen, noe som gjør tekstene totalt sett til noe jeg lett kan relatere til.

Da jeg lese diktet Farmor er hippie for andre og tredje og fjerde gang, forestilte jeg meg at det er min skjønne lille Oda som har skrevet dikt til farmoren sin ☺☺☺ Dette diktet, som har gitt tittelen til boken er det første diktet i samlingen, og lyder sånn:


farmor er hippie
nei, ønsker hun var
hun elsker mange, men mest bestefar

hun tegner et tegn
make love, not war
spiller luftgitar med blomster i hår

kjole som flagrer 
kropp som er naken
takker min Gud, jeg ser ikke baken

hun plukker sin sopp
koker pussig te
og ser mot månen, en ost faller ned

osten må lagres
en Jarlsberg, se her!
musene danser, de ser hvor den er


så hviler hun seg
på moskusskinnfell
som savner sin kjærest på Dovrefjell

moskusskinnfellen
sensommer og vin
kvelden er sliten, men farmor er fin

jeg elsker farmor
og klassisk gitar
blomster og bier, og tippoldefar

I fortsettelsen blir det litt mer vågalt, når farmor driver med svartebørshandel, røyker hasj og flipper helt ut. Men, det ligger også et alvor i diktene, som i alle fall jeg kan relatere til. Vonde hofter, matkick og et snev av ensomhet syder gjennom de, definitivt vakre setningene. Diktet Med vonde hofter begynner sånn:




med vonde hofter
de drikker sin vin
og døyver smerter med tonic og gin

pensel og lerret 
tynner og olje
grandmoster maler farmor som kolje


Illustrasjoen fra diktet Farmor rir gampen traff meg midt i hjertet, jeg som elsker å ligge i badekaret med skum til oppover ørene (men uten sigaren) Jeg undrer meg litt over denne stakkars fortellerstemmen, får inderlig håpe intet barnebarn har fått oppleve farmoren sin på denne måten. Diktet lyder sånn:

farmor rir gampen 
og damper "sigar"
jeg tror jeg må rope på bestefar

hun skritter gampen 
i blomstermarken
og mimrer om gamle Sandvedparken

nå røyker hun 
nok den gamle hampen
farmor må hvile, men først i stampen

bestefar, kom!
farmor må inn!
hun trenger lavendel og måneskinn

champagne nytes
i bobleskumbad
jordbær fortæres på visumsøknad

i bobler og skum
farmor forsvinner 
med litium og havfruefinner





torsdag 17. januar 2019

Månesøsteren av Lucinda Riley - bok nummer 5 i serien

Det beste med januar måned er at vi får et nytt kapittel i Lucinda Rileys romanserie De syv søstre. Bortsett fra den første boken så har de påfølgende bøkene hatt hovedfokus på en av søstrene, og dennes opprinnelige opphav og historie.

Forlaget om handlingen:
I Månesøsteren er det Tiggy som skal finne tilbake til sine røtter. Idet vi møter henne befinner hun seg i det skotske høylandet, der hun har fått drømmejobben. Hun skal ta seg av dyrene på den store og isolerte eiendommen Kinnaird, som drives av den gåtefulle Charlie Kinnaird.
På Kinnaird treffer hun også Chilly, en eldre sigøyner som forteller henne at hun har en sjette sans som er nedarvet fra hennes forfedre – og at det er forutbestemt at han er den som skal lede henne tilbake til røttene i Andalusia i Spania.

I skyggen av det praktfulle Alhambra oppdager Tiggy sin forbindelse til de legendariske sigøynerne i Sacromonte som ble fordrevet under borgerkrigen – og til «La Candela» – sin tids mest berømte flamenco-danserinne.

Igjen gir Lucinda Riley oss en todelt historie. Tiggys er i nåtid i Skottland, mens ledetrådene til hennes opprinnelse tar oss med tilbake til Spania på begynnelsen av 1900-tallet. Siden opplegget er klart, så byr det ikke på noen overraskelser at Tiggy i Skottland treffer på mennesker som kjenner henne. Hun blir fortalt en historie fra sin fortid av den eldgamle gitanoen Chilli, men det er også andre karakterer som ser ut til å vite hvem hun er.

Historien om Tiggy, om livet hennes blant dyrene, om forholdet hun får til husholdersken og samboeren sin på godset, er spennende å følge med på. Noen eklinger blir vi også presentert for, så en nerve følger lesingen hele veien.

Noe annet er det med den historiske delen av romanen, denne ble klisjèaktig og repeterende på en måte som kjedet meg. Vi opplever kuede kvinner uten evne til å stå opp for seg selv eller barna sine, og drukkenbolter av noen menn som misbruker både barna og ektefellenes naivitet. Ingenting i denne delen kom overraskende på, og jeg som leser lå alltid et hestehode foran når det gjaldt hva som skulle skje.

Når det kommer til slutten på historien, så snører det seg skikkelig til. Spenningskurven stiger kraftig de siste 200 sidene, og (dessverre...) løser alle problemer seg til det beste for "de snille".

Lucinda Riley skriver godt, men denne gangen krøp tanken på skyggeforfattere inn i hodet mitt, for de to delene var skrevet på vidt forskjellige måter. Hun skildrer de spanske sigøynernes liv i hulene i Sacromonte, hvordan de føler seg mindreverdig i forhold til de hvite, men allikevel snakker nedlatende om dem og kulturen deres. Det var spennende å bli kjent med fastboende sigøynere med høy moral, helt ulik ryktet til de sigøynerne som har funnet sin plass i gatene i landet vårt.

Vi beveger oss fremover i den historiske delen, og vi tas med inn i Francos herjinger i 1936, og over havet til Argentina i 1944. Det er en god jafs familiehistorie vi får, fra Tiggys oldemor, til vi så vidt blir kjent med Tiggys mor i den siste delen.

Månesøsteren er rasklest og absolutt verdt å få med seg for deg som har fulgt serien. Romanen gjorde ikke så sterkt inntrykk på meg, som et par av de andre bøkene i serien har gjort. 


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2019
Sider: 656
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 15. januar 2019

Et eget liv av Nadine Gordimer 5/14

Nadine Gordimer er en av fjorten kvinner som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Jeg forsøker å lese noe av alle disse kvinnene, og har med Et eget liv nå kommet opp i fem/fjorten. Nadine Gordimer (1923- 2014) var en sørafrikansk, engelskspråklig forfatter, som var opptatt av moralske spørsmål, inklusive raseproblematikk. Hun var en politisk aktivist, som jobbet mot apartheid i Sør-Afrika, og ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1991. Nadine Gordimers nye roman tar utgangspunkt i en familiehistorie, men den favner mye videre.

Fra bakpå boken:
Paul Bannerman er en 35 år gammel naturvernforkjemper og økolog som tror han har orden på livet sitt, også på familielivet. Så får han en kreftdiagnose, og havner i isolat hjemme hos foreldrene. Der skjønner han at det er en glipp mellom det arbeidet han utfører for å redde naturen, og konas arbeid i et stort reklamebyrå: Han arbeider mot de store konsernene som hun arbeider for. Samtidig må moren hans, den vellykkede juristen Lyndsay, forholde seg til sin egen fortid. Forholdet til mannen har vært turbulent, men har stabilisert seg. Sammen reiser de på ferie til Mexico. Han blir igjen for å dyrke sin arkeologihobby, og forelsker seg, mot alle odds, i en ung, norsk reiseguide. Et eget liv er en roman om hvordan vi opplever og gjennomlever kriser, og hvordan det er mulig å leve videre, alene, eller sammen.


Dette er en roman som setter søkelys på ulike eksistenstilstander og på måten vi tolker begrepet frihet. Her er mange motsetninger, og i bakgrunnen lurer hele tiden etterlatenskaper fra apartheid som en skygge.

Jeg likte boken godt, selv om den varierte i intensitet. Gordimer staver ikke tingene for oss, men måten hun skriver på, gjør at bildene viser seg veldig tydelig. Når naturverneren Paul blir gjort radioaktiv til en sånn grad at han må isoleres fra omverdenen over lengre tid, settes tankene hans i spinn. De menneskene som tar seg av ham er foreldrene, ikke uten risiko, men også hushjelpen deres velger å bli i huset, til tross for den store faren for at også hun kan bli syk.

I løpet av handlingen hører vi om utroskap, og det skrives frem som en moden form for frihet. Her er det ingen utagerende rabalder, men reaksjonsformer som bygger på ettertenksomhet og fornuft.  Adrian støtter sin datters skilsmisse, og ved romanens slutt dukker tematikken opp igjen.

Romanen har flere fortellerstemmer, både foreldrene Lyndsay og mannen Adrian skildrer sine egne tanker og følelser rundt måten de oppfatter sin egen "væren i verden". Det handler mye om frihet og fangenskap, når en strekker begrepene til å favne karantene, pensjonisttilværelse, utroskap og ekteskap.

Nadine Gordimer debuterte som forfatter, 30 år gammel i 1953. Hun har skrevet 14 romaner i tillegg til essays, fortellinger og skuespill. Et eget liv var blant det aller siste hun ga ut, og en bok jeg gjerne anbefaler videre. 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2005 på norsk 2006
Sider: 191
Kilde: Biblioteket


Det er Beathes bokhjerte som har satt søkelyset på at det er så få kvinnelige Nobelprisvinnere, og oppfordret til å lese dem. Sjekk gjerne hennes liste, hvis du har lyst å hive deg på!
Her kan du sjekke ut hvilke kvinnelige forfattere jeg har lest.

mandag 14. januar 2019

En helt vanlig familie av Mattias Edvardsson

Denne boken og forfatteren hadde jeg ikke hørt om, så jeg valgte den utelukkende fordi den er lest inn av tre favoritt stemmer blant de mange innleserne av lydbøker. Jeg ble ikke skuffet, verken over bokens handling eller innlesernes prestasjoner, denne spenningsromanen anbefaler jeg gjerne videre.

Forlaget om boken:
Hvor godt kjenner du egentlig dine barn? Hvor langt er du villig til å gå for å beskytte familien din?

De er en helt vanlig familie. Presten Adam, juristen Ulrika og deres 19 år gamle datter Stella. De bor i et fint villastrøk utenfor Lund og på overflaten virker alt å være perfekt. Men en dag raser alt sammen. Stella blir anklaget for mord og blir varetektsfengslet.

Tilbake står de fortvilte foreldrene som ikke forstår hva som har skjedd eller hva de skal ta seg til. De vil gjøre alt for å hjelpe Stella, men spørsmålet som dukker opp er hvor godt de egentlig kjenner sin datter. Eller hverandre.

Romanen har tre forskjellige fortellerstemmer, noe som gjør at vi vår belyst noen av hendelsene fra ulike vinkler. Stella er først ut, og i denne innledende fasen hører vi mest om hennes vanskelige forhold til foreldrene, og om hvordan hun har det akkurat nå. Så er det faren sin tur, presten som streber mot å leve et rettskaffent og overordentlig liv, akkurat dette som går Stella på nervene. Til slutt er det mor sin tur, den anerkjente juristen som ergrer seg over at hun aldri har greid å skape et nært forhold til datteren sin.

Stella sitter i varetekt gjennom hele handlingen, men vi hører om barndommen hennes, episoder fra ungdomstiden, om forholdet til bestevenninnen, gjennom tilbakeblikk og ved at de tre forteller. Vi hører også om hvordan hun har det i fengselet, og gjennom læreren som kommer med bøker til henne, fikk jeg avslørt slutten på boken jeg holdt på å lese, samtidig som jeg lyttet til denne boken.

Mattias Edvardsson har kokt i hop en spennende fortelling, som byr på nok dramatikk og driv til at jeg flere ganger mistet konsentrasjonen om alt annet. (Jeg gikk meg faktisk vill på fjellet i tåken, fordi jeg ikke fulgte med på hvor jeg gikk). Han byr på flere interessante betraktninger, og det er ikke tilfeldig at foreldrene til Stella er prest og jurist, for av disse yrkesgruppene forventer vi jo det lille ekstra, når det handler om moral.

Plottet er godt, løsningen holdes tett til brystet, så ønsker du deg en psykologisk spenningsroman som selskap i vintermørket, så er En helt vanlig familie absolutt å anbefale ☺☺

Utgitt: 2018
Spilletid: 11:42
Kilde: Lytteeksemplar

lørdag 12. januar 2019

Ti minutters stillhet av Claudio Fava

Italienske Claudio Fava har skrevet en sterk og gripende skildring fra Argentina under den skitne krigen da opp mot 30000 unge mennesker "forsvant".

Forlaget om handlingen:
Samtidig som militærjuntaen ønsker å vise verden et glansbilde av Argentina under fotball-VM i 1978, oppstår det konfrontasjoner mellom juntaen og rugbylaget Club La Plata.

Spillerne demonstrerer åpenlyst sin motstand mot regimet, og juntaen forsøker å kneble dem. I stedet for å flykte, fortsetter spillerne sin demonstrasjon. Regimet likviderer dem én etter én, men for hver spiller som forsvinner, henter laget inn en gutt fra ungdomslaget. Til slutt er bare én av de opprinnelige spillerne igjen, nemlig Raul. Sammen med de unge spillerne fortsetter laget å vinne, mot alle odds.

Forlag: Gursliberg
Utgitt: 2019
Sider: 160
Kilde: Leseeks

Denne romanen er bygget på en sann historie, hvor forfatteren skildrer det som skjedde da militærjuntaen hersket, og likviderte spillere på rugbylaget Club La Plata. I dag 40 år senere er Raul den eneste overlevende.

Boken er skrevet som en spennende roman det er vanskelig å legge fra seg. Bortsett fra Raul Barandiaràn er de andre personene anonymisert, men de autentiske beskrivelsene av forfølgelse, tortur og drap av 30000 mennesker i løpet av 4 år, gjør at tallene ikke bare føles som statistikk.

Handlingen byr på vennskap, kjærlighet, selvoppofrelse og mot, ispedd betraktninger rundt rugby og refleksjoner på når en skal gjemme seg og når en er nødt til å stå opp for seg selv. Hva er et menneskeliv verdt? og hva må man skrive på kontoen for "dette må jeg bare gjøre"?

Ti minutters stillhet er en velskrevet og potent roman, som kommer til å sitte i meg lenge. Fava får meg til å fortvile og ergre meg over ting som skjedde på den andre siden av jordkloden, for førti år siden. Det må være urettferdigheten i det, eller hjelpeløsheten de må ha følt, alle disse som mistet sine kjære. For noen tøffe gutter som sto opp for seg selv, for fellesskapet og for landet sitt!

Romanen anbefales på det varmeste!


fredag 11. januar 2019

Dagen da min bestefar var helt av Paulus Hochgatterer

Det er ikke ofte jeg leser bøker fra Østerrike, men Dagen da min bestefar var helt kommer herfra. Paulus Hochgatterer er psykolog og forfatter og har gitt ut både noveller og romaner tidligere. Jeg kan ikke se at han er oversatt til norsk før. Har du lyst å lese en skjønn liten roman, som ble hyllet som et mesterverk innen tysk litteratur, da er dette en godbit for deg.

Forlaget om boken:
På en bondegård i Østerrike, dukker det en dag i oktober 1944 opp en pike på rundt tretten år, for.virret og åpenbart uten erindring. Nelli blir tatt imot og blir en del av familien på gården, og bare noen måneder senere kommer det også en ung russer til gården. Han har ikke noe annet med seg enn en lerretsrull under armen, som han hegner om som sin egen øyensten. Mellom ham og piken oppstår det en sart forbindelse, som brått blir avbrutt idet en gruppe Wehrmacht-soldater ankommer gården. 

Dagen da min bestefar var helt er en gripende fortelling om angst, lengsel og hverdagen på landsbygda under krigen - og ikke minst om en enkel mann som en dag blir en helt. 

Hovedpersonen i denne historien er tretten år gamle Nelli, som er sammen med mennesker hun nettopp har blitt kjent med. Det er ikke et barns perspektiv vi får her, og ingenting ved hvordan romanen er skrevet er "barnslig" på noen måte.

Relasjonen mellom innbyggerne på det lille stedet skrives frem uten å bruke for mange ord. Forholdene dem i mellom er litt forvirrende i begynnelsen, men alt faller på plass. Siden noen av karakterene er tyske wehrmachtsoldater og andre er mennesker som gjemmer seg for dem, har fortellingen en besnærende nerve, uten at det blir så veldig dramatisk.

Bestefar hadde lagt seddelen med navnet mitt, fødselsdatoen min og stempelet på stuebordet, og nikket stumt til bestemors spørsmål om jeg tilhørte dem nå da. Bestemor hadde brettet sammen seddelen og bare sagt en setning: «Hos oss heter hun Nelli.» 

Fortellingen bæres frem ved karakterenes egen historiefortelling, og vi før høre om hvordan Nelli kom til dem, om amerikanske bombeflygere og om da den lille gutten Rudi falt i elven. Hverdagen skildres, og når soldatene banker på og krever det soldater pleier å kreve, føler vi med bøndene, som blir mer frustrert enn redd. Det er helt på slutten av krigen dette, så fem år med overgrep har vel gjort dem hardhudet.

Boken leste jeg i en jafs på noen korte timer, og jeg anbefaler den gjerne videre!


Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2019
Sider: 120
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 9. januar 2019

The catcher in the rye av J.D. Salinger

Første bok ut i Elidas 1001-lesesirkel i 2019. I januar skulle vi lese en bok på 250 sider, sånn cirka i alle fall. Mitt valt falt på Salinger sin, som jeg har lest på norsk men "Redderen i rugen" hva er det for tittel? da beholder jeg heller den opprinnelige.

Forlaget om handlingen:
Holden, 17 år, er kastet ut av pensjonatskolen med stryk i nesten alle fag. I stedet for å reise hjem, skaper han seg en tid utenfor tiden; tre døgn alene i New York. Han tar inn på et hotell, farter omkring i taxi og fører sprø samtaler med sjåførene. Han forteller om foreldre og storebror og tenker inderlig varmt på lillesøster Phoebe. Han bløffer, lyver, fantaserer - og kræsjlander gang på gang. Og så drømmer han om å være "redderen i rugen" - helten som redder tusenvis av unger fra å styrte utfor et stup.


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 1951 - på norsk 1952
Sider: 240
Kilde: Biblioteket

Denne boken valgte jeg meg, ene og alene fordi den er med i 1001-boken og den er under 250 sider. Ikke lenge etter jeg hadde begynt å lese, konstaterte jeg at jeg var fornøyd med valget, også ut i fra selve innholdet.

Holden Caulfield skildres som en ungdom som liker å tulle og fjase. Han tar ingenting seriøst, men det betyr ikke at han ikke har en alvorlig side ved sin personlighet. Vi får høre om storebroren som er forfatter, om den døde broren og om lillesøsteren Phoebe som han savner veldig, men foreldrene forblir en skygge i fortellingen.

Vi blir kjent med ham når han fremdeles er på skolen, og får vite bakgrunnen for at han blir utvist. Så pakker han tingene sine og drar. Det er tre dager til han er ventet hjemme hos foreldrene sine, og disse tre dagene planlegger han å tilbringe i New York. Han har nok av penger og spanderer på seg både fint hotell, drosjer og nattklubbesøk.

Romanen er skrevet i førsteperson med mye dialog som driver handlingen fort fremover. Han har mange samtaler med seg selv, som skal illustrere hva som kunne ha skjedd i forskjellige sammenhenger. Salinger har mye humor i teksten sin, og mye sies mellom linjene, og ved hvordan teksten er brukt:

"Så spennende", sa Lillian. Så presenterte hun meg for marinegjøken. Han het kaptein Blop eller noe sånt. Han var en av de typene som er livredde for å bli tatt for homse hvis de ikke brekker omtrent førti fingre når de håndhilser på deg. 

Jeg likte romanen godt, spesielt de siste femti sidene, da drar det seg skikkelig til. Holden avslører mer av sin personlighet, og det går opp for leseren hva som egentlig foregår. Vi får høre opphavet til romanens tittel, og jeg vet at neste gang jeg ser at noen har tagget "Fuck you", vil jeg tenke på denne boken.

Da jeg skulle gå søndagstur i dag la jeg fra meg Redderen i rugen og koblet til lydboken. Etter kort tids lytting får hovedpersonen i En helt vanlig familie, utdelt en roman hun skal lese, og sannelig er det ikke The catcher in the rye. Til min store fortvilelse røpte hun en vesentlig detalj, som sto på siste side i romanen, men leseopplevelsen min ble allikevel av den riktig gode sorten.


mandag 7. januar 2019

Coffin road av Peter May

Alle de som leste den fascinerende Lewis-trilogien vil elske denne boken. Forfatteren Peter May har en formidabel merittliste å vise til, så jeg håper forlaget fortsetter å gi ut bøkene hans på norsk. Coffin road er en frittstående historie, men vi møter igjen kriminaletterforsker George Gunn fra Lewis-trilogien.

Fra bakpå boken:
Det står en forvirret mann på en forlatt strand på øya Harris i Hebridene. Han kan ikke huske hvem han er. Det eneste sporet til identiteten hans er et sammenbrettet kart over en sti ved navn «Coffin Road». Han har ingen anelse om hvor dette søket vil føre ham.
En tenåringsjente ligger på soverommet sitt i Edinburgh, desperat etter å finne sannheten om farens selvmord. To år senere, klarer Karen Fleming fortsatt ikke å akseptere at han ville forlate henne med vilje. Men hun vet ennå ikke om hemmeligheten hans.

Forlag: Goliat
Utgitt: 2018
Sider: 319
Kilde: Leseeks

Av en eller annen grunn hadde jeg ikke forventet at Peter May skulle imponere med Coffin road. Lewis-trilogien var fantastisk, men etter tre bøker på rappen fikk jeg liksom nok. Til tross for denne mettede følelsen, ble jeg sugd inn i handlingen i Coffin road, og bare avbrutt av litt nattesøvn, slukte jeg boken i en jafs.

Historiens første halvdel splittes i tre innledninger som tilsammen utgjør resten av boken. Den bisarre følelsen hovedpersonen har når han kommer til seg selv på stranden og ikke aner hvem han er, er glimrende skildret. I sin søken etter å forstå, oppdager han at enkelte ting er forbausende velkjent, selv om han ikke aner hvorfor han kan disse tingene.

Det er ingenting, absolutt ikke noe av det som har skjedd etter at jeg halvt bevisstløs ble skylt opp på Traigh Losgaintir, som gir noen mening. Hukommelsestapet mitt. Mangelen på ledetråder, selv i mitt eget hjem, som kan fortelle meg noe annet om meg selv enn navnet mitt. Forholdet mitt til Sally. Boken om Flannan-mysteriet som jeg ikke skriver. Bikubene langs kisteveien. Båten min som har forsvunnet. Og nå er det noen som prøver å drepe meg, mens en annen fremmed kommer og redder meg. 

I sin søken etter å finne ut hvem han er, og hva som hadde skjedd da han ble skylt opp på stranden, møter han flere utfordringer. Det skal vise seg at naboene kan hjelpe ham på vei, og etterhvert blir vi tatt med langs kistestien, og ut til øyene hvor historien om de tre forsvunne fyrvokterne har sin opprinnelse.

Når funnet av et lik blir meldt inn til politiet i Harris, blir kriminaletterforsker George Gunn satt til å finne ut hva som har skjedd, og med denne handlingstråden møtes også to av våre tre hovedpersoner.

Den tredje er den 17 år gamle Karen, som har det veldig vanskelig. Plutselig får hun vite at faren ikke er død allikevel, og når hun begynner å grave i hvor faren kan ha tatt veien, vekkes farlige krefter til live.

Det er spennende å lese om de gamle mytene på øyen, om kistestien og om mysteriet på Flannanøyene. Skildringen av vær og omgivelser er glimrende gjort, og det er ikke fritt for at mitt ønske om å reise til Hebridene har blitt forsterket. Plottet i historien er intrikat men ryddig og lett å følge med på, med flere uventede vendinger som holder på oppmerksomheten din.

To tema kan en skille ut fra kriminalhistorien. Karens ungdomsopprør og omsorgssvikten hun føler når hun ikke møter forståelse hos moren, er bygget opp på en fin måte. I tillegg settes søkelyset på Colony Collapse Disorder, og hvordan kapitalismen styrer, når store firma bestiller en rapport for å bekrefte noe de har sett for seg, også viser rapporten det motsatte.

Til deg som liker krim uten vekt på politietterforskingen, så er denne stormfulle historien midt i blinken. Jeg anbefaler mer enn gjerne Coffin road videre!


Beathe og jeg (og et par til tror jeg) har lest denne boken samtidig, noe som er veldig kjekt. Ta gjerne en titt på Beathes bibliotek som også har lagt ut omtale av boken i dag. Noen flere fant jeg ikke....

søndag 6. januar 2019

1001 bøker du må lese før du dør - Elidas utfordring for 2019

Denne mursteinen som de fleste leseglade forholder seg til, inneholder altså de 1001 viktigste bøkene akkurat nå. Min bok kom ut i 2007, men så vidt jeg vet blir den oppdatert annethvert år. I Elidas utfordring for 2019 forholder vi oss til listen som står i hennes bok, sånn at det blir likt for alle.



Kategoriene:
Januar: Bok på under 250 sider.
Etter å ha fått litt hjelp av Beathe landet jeg på The catcher in the Rye (Redderen i rugen på norsk). Jeg bestilte den sent fredag kveld på biblioteket, og satt lørdag formiddag og leste, til mailen kom om at boken var lagt frem til meg. For første gang brukte jeg den nylig nedlastede appen Bibliofil, til å finne boken i hyllen og låne den.
Denne måneden leste jeg tre andre romaner som kvalifiserer til kategorien:
Glassklokken av Sylvia Plath
Pianolærerinnen av Elfriede Jelinek
Resten av dagen av Kazuo Ishiguro

Februar: En helt ny forfatter for deg
Jeg startet året med å lytte meg gjennom begynnelsen på Miguel des Servantes Saavedras klassiker Don Quijote.

Mars: Kvinnelig forfatter.
Ali Smiths roman Winter kom ut i 2017, og suste rett inn på 1001-listen. Den norske oversettelsen er klar i slutten av januar, og den har jeg tenkt å lese.
Zadie Smiths roman fra 2000 Hvite tenner har også kommet på norsk, så jeg leste den også. 

April: Europeisk forfatter.
Jeg har valgt meg Ian McEwans roman Saturday fra 2005.

Mai: Bok utgitt mellom 1700 og 1800.
Til denne kategorien leste jeg Voltaires roman Candide.

Juni: Forfatter fra Afrika, Asia eller Oseania (inkludert Australia). Jeg leste Aravind Adiga sin Hvit tiger.

Juli: Bok på 500 sider eller mer.
Jonathan Franzen sin Frihet på 573,5 temmelig langdryge sider

August: Mannlig forfatter.
Hanif Kureishi sin Gabriels gave

September: Amerikansk forfatter
Philip Roth sin Nemesis, denne likte jeg veldig godt

Oktober: Bok utgitt mellom 1801 og 1900.
Jeg har tidligere lest en bok av Elizabeth Gaskell, og ser at hennes roman Cranford som kom ut i 1853 er på listen. Denne begynte jeg på men leverte den tilbake til biblioteket halvlest.

Midt i november lånte jeg Gøsta Berlings saga for andre gang, og valgte meg denne i stedet for.

November: Bok med et personnavn i tittelen.
Elizabeth Costello av JM Coeztee ble mitt valg, og denne gangen greide jeg å komme meg gjennom boken på første forsøk.


Desember: Bok utgitt mellom 1901 og listens ende.


Denne siden finner du igjen på høyre side i bloggen, og vil fylles med lenker til blogginnleggene jeg lager om bøkene. Listen jeg hadde fra før blir fylt opp etterhvert som jeg leser.




lørdag 5. januar 2019

Mørkets blod av Roar Sørensen

Så ble det krim fra Filippinene på meg igjen. To Sørensen-krim på rappen sier litt om min leseglede, og hvilken gullgruve denne, for de fleste ukjente krimserien er.

Forlaget om boken:
Mens president Dutertes krig mot narkotika raser på Filippinene, drar Stingo, den norske ekspolitimannen Stein Inge Olsen, til Manila for å finne en gutt som har blitt kidnappet. Gutten er Stingos sønn. Jakten på kidnapperne fører Stingo fra hovedstadens avenyer til slummens avgrunner. 
Både politiet og folk fra byens underverden prøver å stoppe ham - og drepe ham. De vil ikke at han skal finne sønnen. For sent forstår Stingo hvorfor. 

Forlag: Asiaforlaget
Utgitt: 2017
Kilde: Kjøpt selv

Fyttigrisen for en tøff hverdag de har, de som lever i slummen i Manila. Dette er det mørkeste jeg har lest på veldig lenge, tror ansiktet mitt hadde en permanent "rynke-på-nesen-grimase" gjennom store deler av boken. Det rare er at en annen del av meg samtidig følte yr begeistring, over plottet, skrivestilen, språket og ikke minst de uhyre levende skildringene av mennesker og omgivelser.

Stingo har aldri møtt sønnen sin. Han ble forlatt av kjæresten samtidig som hun fortalte at hun var gravid, og etter det har han ikke sett henne. Følelsen av å ha sviktet har vokst seg sterk, og tematikken som ligger i bunn i denne krimmen, stiller spørsmålet, fortjener en far som har feilet, tilgivelse?

Det blir et heseblesende døgn, etter Stingo finner liket av Salvatore på taket av hotellet sitt. Han skjønner fort at han vil bli anklaget for mordet, og tar beina på nakken for å følge et spor mot hvor han kan finne Joshua. En hund bjeffer ham opp, og han følger den på en ferd som skal få uante konsekvenser. Han blir forsøkt kjørt ned, og blir tilsnakket av en blind, gammel banjospiller som er sammen med en gutt uten hender.

Mot slutten finner han et slags hospits, et sted hvor de som ikke blir tatt i mot på sykehusene blir tilbudt pleie. Men, det skjer ting her som ikke tåler dagslys, aktiviteter som vi vet foregår, men som få orker å forholde seg til.

Roar Sørensen skriver med overbevisning. Han skildrer elven fylt med kjemikalier, ekskrementer, blodige bandasjer og sprøyter, samtidig som vi får personskildringer som gjør at du sitter hudløs tilbake. Legger man til varmen, stanken, bråket, sulten og fattigdommen som pulserer i denne slummen, så er det ikke rart at boken tar pusten fra en.

Mørkets blod har ikke det samme humoristiske språket som Paradisets hjerte, men så befinner vi oss langt fra det norske miljøet på Filippinene, som det var lett å drive gjøn med. Dette er en krim med høyt tempo og en alvorlig undertone, som jeg gjerne anbefaler videre.


Rekkefølgen på serien:
1 Magellans kors
3 Mørkets blod

fredag 4. januar 2019

Bokliste Jan - Des 2019

For å holde orden på hva jeg har lest lager jeg i år igjen en oversikt over leste bøker, du finner den igjen på høyre side på bloggen. I fjor leste jeg 195 bøker, noe som er litt mer enn året før, men det er ikke et mål for meg å lese mer. 
I mange av omtalene mine vil du se at jeg har merket med "leseeksemplar". Det betyr ikke at jeg er kjøpt og betalt av forlaget, men at de har ønsket å sende meg boken, i håp om at jeg vil lese og blogge om den. Mine tanker om bøkene er min ærlige mening om det jeg har lest.

Håper noen har lyst til å følge bloggen også i år ☺

Forfatter - tittel og terningkast
(fargene indikerer ny måned)


  1. Roar Sørensen - Mørkets blod - 5
  2. Peter May - Coffin road - 5
  3. Paulus Hochgatterer - Dagen da min bestefar var helt - 5
  4. Mattias Edvardsson - En helt vanlig familie - 5
  5. J.D. Salinger - The catcher in the rye - 5
  6. Nadine Gordimer - Et eget liv - 5
  7. Pedro Carmona Alvarez - Buktalerens rike - 5
  8. Claudio Fava - Ti minutters stillhet - 6
  9. Lucinda Riley - Månesøsteren - 4
  10. Zadie Smith - Hvite tenner - 5
  11. Målfrid Jensen - Farmor er hippie - 4
  12. Håkan Nesser - De venstrehendtes forening - 5
  13. Vidar Sundstøl - Hullet han krøp ut av - 3
  14. Domenico Starnone - Bånd - 5
  15. Rebecca Wexelsen - Hotell Montebello - 5
  16. Sylvia Plath - Glassklokken - 4
  17. Toril Brekke - Kobrahjerte - 6
  18. Elfride Jelinek - Pianolærerinnen - 4
  19. Margaret Skjelbred - Hadde jeg vinger - 5
  20. Klara Hvaberg - Lene din ensomhet langsomt mot min - 6
  21. Kazuo Ishiguro - Resten av dagen - 5
  22. Haruki Murakami - Drapet på kommandanten I - 6
  23. Toril Brekke - Alle elsket moren din - 5
  24. Elisabeth Noreback - Si at du er min - 4
  25. Camilla Bøksle - Det er vakrest når det skumrer - 5
  26. Miguel de Cervantes Saavedra - Don Qujiote - 4
  27. Helle Helle - de - 2
  28. Marta Breen - Om muser og menn - 5
  29. Margaret Atwood - Penelopiaden - 5
  30. Gordon Hølmebakk - Karavane - 5
  31. Wisława Szymborska - Livet er den eneste måten - 3
  32. Ali Smith - Vinter - 5
  33. Anne Svärd - Vera - 5
  34. Terje Bjøranger - Business - 5
  35. Tommi Kinnunen - Skår - 6
  36. Simone de Beauvoir - Det annet kjønn - 4
  37. Victoria Bø - Jeg et meg et land - 5
  38. Bernard Minier - Ikke slå av lyset - 4
  39. Hjort og Rosenfeldt - En høyere rettferdighet - 5
  40. Anne Hege Simonsen - Kjærlighet og mørke - 5
  41. Bjørn Esben Almaas - Den gode vennen - 4
  42. Sara Stridsberg - Kjærlighetens Antarktis - 5
  43. Nordahl Grieg - Friheten - 5
  44. Mikael Niemi - Koke bjørn - 6
  45. Mareike Krügel - En nesten perfekt dag - 5
  46. Line Baugstø - Egne rom - 4
  47. Marianne Magelssen - Kjære gud, kommer du snart? - 4
  48. Gabriela Mistral - Alle skulle bli dronning - 4
  49. Reidar Müller - Skogens historie - 5
  50. Yrsa Sigurdardottir - Galgen - 5
  51. Camilla Grebe - Dvalen - 5
  52. Kristine T.G. Hardeberg - De uskyldige - 4
  53. Toni Morrison - De blåeste øyne - 4
  54. Maria Sand - Malurtveien 10 - 5
  55. Eva Aagaard - Døtre - 5
  56. Camilla Lackberg - Gullburet - 3
  57. Rosa Ventrella - Historien om en anstendig familie - 4
  58. Fred Vargas - Eremittedderkoppen - 5
  59. Alexander Bertin Øyhovden - Nå solen med en finger - 6
  60. Belinda Bauer - Bristepunktet - 6
  61. Anders de la Motte - Sensommer - 5
  62. Ian McEwan - Saturday - 4
  63. Anders de la Motte - Høstdåd - 5
  64. Trygve Kalland - Hundene i Raqqua - 5
  65. Anders de la Motte - Vinterild - 6
  66. Jonny Halberg - Trass - 3
  67. Sverre Henmo - På vei hjem - 5
  68. Benedicte Meyer Kroneberg - Ikke bli borte - 6
  69. Jon Kalman Stefansson - Historien om Àsta - 6
  70. Agnes Matre - Iskald - 4
  71. Donatella di Pietrantonio - Arminuta - 4
  72. D.B. John - Nordstjernen - 5
  73. Per Schreiner - Beistet - 4
  74. Sunniva Lye Axelsen - Herfra til Hiroshima - 4
  75. En sommer med Nedreaas - 6
  76. Courtney Summers - Sadie - 5
  77. Torborg Nedreaas - Trylleglasset - 5
  78. Voltaire - Candide - 4
  79. Jørgen Jæger - Judasskuddet - 6
  80. Domenico Starnone - Spøk - 5
  81. Torborg Nedreaas - Musikk fra en blå brønn - 5
  82. Jo Nesbø - Kniv - 6
  83. Katherine Webb - Spor i støvet - 4
  84. Lucinda Riley - Sommerfuglrommet - 3
  85. Anna Skjervum - Kvelertak - 3
  86. Torborg Nedreaas - Ved neste nymåne - 5
  87. Aravind Adiga - Hvit tiger - 5
  88. Gøril Emilie Hellen - Portnerboligen - 6
  89. Makki og Gallienne - En sommer med Victor Hugo - 5
  90. Jesmyn Ward - Det som reddes kan - 3
  91. Kristine Storli Henningsen - Den som elsker deg høyt - 4
  92. Hogne Hongset - Vindbaroner - 6
  93. Heather Morris - Tatovøren i Auschwitz - 3
  94. Jonathan Franzen - Frihet - 4
  95. Knut Hamsun - Victoria - 4
  96. Èric Vuillard - Dagsordenen - 5
  97. Sara B. Elfgren - Norra Latin - 5
  98. Helen Flood - Terapeuten - 5
  99. Debora Levy - Svømme hjem - 4
  100. Philip Roth - Nemesis - 5
  101. Marie Aubert - Voksne mennesker - 5
  102. Hanif Kureishi - Gabriels gave - 5
  103. Rebecca Fleet - Husbytte - 5
  104. Torborg Nedreaas - Av måneskinn gror det ingenting - 5
  105. Knut Hamsun - Barn av tiden - 5
  106. Jonas Mostrøm - Til døden skiller oss - 4
  107. Jan-Erik Fjell - Gjemsel - 4
  108. Helga Feiring - Delt omsorg - 4
  109. Jens M. Johansson - Lavterskeltilbud - 4
  110. Ketil Bjørnstad - Tyvetallet - 5
  111. Linnèa Myhre - meg meg meg - 6
  112. Ingeborg Askeland - Margretesirkelen - 5
  113. Monika N. Yndestad - Ulmebrann - 6
  114. Stina Jackson - Sølvveien - 5
  115. Gard Sveen - Drømmenes gud - 5
  116. Heine Bakkeid - Vi skal ikke våkne - 5
  117. Roar Sørensen - Djevelens øyne - 6
  118. Thomas Erikson - Omgitt av idioter - 5
  119. Anne Østby - Havsang - 5
  120. Marianne Storberg - Brevet fra Betsy - 4
  121. Kari Stai - Stormen - 6
  122. Anne B. Ragde - Datteren - 6
  123. Anne Holt - Furet/tverbitt - 5
  124. Margareth Atwood - Tjenerinnens beretning - 5
  125. Margareth Atwood - Giledas døtre - 5
  126. Jon Fosse - Det andre namnet - 3
  127. Agnes Ravatn - Dei sju dørene - 5
  128. Maja Lunde - Przewalskis hest - 4
  129. Myriam H. Bjerkli - Stella Polaris - 4
  130. Marianne Storberg - Bli hos meg - 4
  131. Aina Basso - Ungen - 5
  132. Sofia Nordin - Alt skal brenne - 6
  133. Emelie Schepp - Broder Jakob - 4
  134. Torkil Damhaug - Se en annen vei - 5
  135. Owen Davey - Popp-up Dinosaur - 5
  136. Stella McCarthy - Gruppen - 5
  137. Kjersti Ericsson - Hun, han og kvinnekampen - 6
  138. Marit Eikemo - Hardanger - 5
  139. Erland Kiøsterud - Stillhetens økologi - 4
  140. Trude Teige - Aldri tilgi - 4
  141. Ian McEwan - Maskiner som meg - 4
  142. Mimir Kristjansson - Mamma er trygda - 5
  143. J.M. Coetzee - Elizabeth Costello - 4
  144. Chris Tvedt - Formildende omstendigheter - 5
  145. Ida Hegazi Høyer - ene barnet - 4
  146. Hilde Lindset - Du kan ikke skylde på rever - 5
  147. Asil Erdogan - Skjellmannen - 4
  148. Peter May - Drapet på Entry Island - 4
  149. Sissel Gran - Inni er vi alltid unge - 5
  150. Asil Erdogan - Byen med den røde kappa - 5
  151. Vigdis Hjorth - Henrik Falk - 6
  152. Nina Lykke - Full spredning - 6
  153. Jussi Adler-Olsen - Offer 2117 - 3
  154. Margaret Atwood - Den blinde morderen - 4
  155. Liv Køltzow - Melding til alle reisende - 4
  156. Matias Faldbakken - Vi er fem - 4
  157. Merethe Lindstrøm - Fuglenes anatomi - 4
  158. Toni Morrison - De andre - 4
  159. Pierre LeMaitre - Rosy & John - 4
  160. Jan Guillou - Den andre dødssynd - 4
  161. Dag Solstad - Ellevte roman, bok atten - 4
  162. Dag Solstad - 17. roman - 4
  163. Dag Solstad - Roman 2019 - 4
  164. Gillian Flynn - En hjelpende hånd - 5
  165. Camilla Grebe - Skyggejegeren - 5
  166. Margaret Atwood - Oryx og Crake - 6