Oppsummering av lesemåneden desember - og en titt på 2025

Årets siste måned er nå over, endelig? nei, det har ikke vært et sånt år heldigvis. Selv om jeg har fått kjøre sykebil og vært innlagt på sykehus et par dager, så har kroppen stort sett spilt på lag. Min verden er stor og mangfoldig, siden jeg stort sett har nesen i en bok, og sannelig greide jeg ikke å bikke 200 bøker i år også. 

I desember har jeg lest min sedvanlige julebok, Et lys i desember var fin den, men sjangeren gir liksom ikke mersmak. Jeg heiv meg rundt å var ivrig de første 6 månedene på 1001-lesesirkelen, men så datt jeg helt av, dessverre. Det samme skjedde med klassikerlesingen, jeg tok en god jafs med en gang jeg hadde lest Janne Stigen Drangsholt sin nye bok Fra Snorre til Skaranger 15 bøker ble lest, jeg hadde lest 22 av de 66 bøkene fra før, så jeg har noen igjen.

Dette leste jeg i desember: 

1. Karin Fossum - Den redde morderen - essay - 5
2. Siri Østli - Et lys i desember - 4
3. Emma Viskic - Den skyldige - 5
4. Anne-Britt Harsem - Din vilje skje - 4
5. Thomas Marco Blatt - Vekten av vindblåste trær - dikt - 5
6. Sally Rooney - Intermezzo - 6
7. Terje Bjøranger - Den tredje søsteren - 5
8. Torkil Damhaug - Forræderen - 5
9. Eivind Sudman Larssen - Ingenting å være redd for - 6
10. Camilla Gräbe og Carl David Pärson - Låneren - 5
11. Ingrid Storholmen - Bloddråpefall - sak - 5
12. Christoffer Holst - Søte, røde sommerdrømmer - 4
13. Terje Bjøranger - Barcode - 5

⭐

Sak: 1

Dikt: 1

Krim: 5

Essay: 1

Romaner: 5

II

Etter en rolig start på måneden brakte det løs halvveis uti desember med Mahler i Grieghallen, Tertneskorets årlige julekonsert er alltid like stemningsfullt, Silya and the bad santas imponerte stort, noe forestillingen Julekort fra Engen ikke gjorde. Vi var på A Concert in December på Statsraaden, en helt spesiell konsert, med et band som ikke har noe annet navn en dette. Årets høydare ble Frode Gryttens juleambivalens, som hadde utvidet til 12 medlemmer og ga mer trøkk enn noen sinne. Jeg kan ikke annet enn å fryde meg over at favorittbandet faktisk er ledet av 2 forfattere ☺

Når det gjelder neste år så fortsetter jeg i samme leia som jeg pleier, leser litt nytt, noen klassikere, og litt annet. Jeg prøver å være innom 4-5 sjangere hver måned, og som alltid skriver jeg om det jeg leser, men ikke det jeg lytter til. Målet er det samme som alltid, å presse ned antall bøker til under 200, noe jeg ikke har klart de siste årene, men jeg prøver igjen.

Krim leser jeg hver måned og nå har Krimlitteratur kommet med en fin liste over hva vi kan glede oss til sånn på starten av året. Selv begynner jeg med Jo Nesbø, som hvis alt klaffer havner på Kindelen min, i det vi ønsker 2025 velkommen. Ellers ser jeg flere godbiter her, som jeg ser frem til. Har du noe du venter spesielt på i året som kommer?

5-8 februar er det litteraturfest i Bergen, og jeg har kjøpt meg et dagspass på fredagen. Gleder meg til å fange opp litt nye vibber, og kanskje bli inspirert til å ta et dypdykk i tematikk, forfattere og bøker som ellers hadde gått utenfor radaren min. Det spennende temaet i denne syvende internasjonale litteraturfesten er Sannhet, jeg gleder meg! 

Julen ble feiret hjemme med mine foreldre og to av tre barn. Nå koser vi oss på Snåsa hos svigers, og forlater 2024 med masse snø. Takk for det gamle, dere kjære, trofaste lesere av bloggen, dere har en egen krok i hjertet mitt 💘

Takk for det gamle og riktig godt nyttår!

Bloddråpetall av Ingrid Storholmen

Ingrid Storholmen debuterte som forfatter i 2001, og siden da har hun gitt ut bøker i flere sjangere. Den eneste tittelen jeg har lest av henne er Her lå Tirpitz som kom ut i 2014. Da jeg leste boken, hadde jeg forflyttet meg fra Bergen til Trøndelag, så jeg var på en måte der handlingen har sitt utspring. Ikke at det hadde noe å si for lesingen, for Bloddråpetall handler om mennesker mer enn lokasjon.

Forlaget om handlingen:
Dette er en bok som gir stemme til sykdommen. Ikke én sykdom, men sykdom som sådan. Gjennom et kor av stemmer fra en fiktiv plass i Trøndelag kommer forskjellige diagnoser og sykdomshistorier til uttrykk. 

Personene som forteller, har ulik alder, kjønn og stilling - men alle har det til felles at de direkte eller indirekte rammes og endres av sykdom.
Over en 40-årsperode har en av verdens største helseundersøkelser foregått i Trøndelag. HUNT-rapportene kartlegger hva som påvirker helsa vår, og hvordan sykdom påvirker livet. I Bloddråpetall møter vi det emosjonelle landskapet bak rapportene, fortellingene bak tallene. 

Før jeg begynte å lese, greide jeg ikke å se for meg hvordan en bok som skildrer forskningsmateriale, kan bli noe annet enn tørt og kjedelig, men der tok jeg skammelig feil.

Her møter vi mange mennesker, tydeliggjort ved fornavn og omstendighetene de lever under. Einar er postmann, som på sin siste arbeidsdag kjører gjennom bygda. Vigdis er oldebarnet til en av de 116 menneskene som omkom under det store leirraset i 1893. Hun venter på prøvesvar, når vi møter henne første gang, og utover i boken får vi høre om hennes sykdomsforløp, koblet opp mot familietraumet som leirraset førte med seg.

Å få kreft er å våkne, står det. Er det sykdommen som skal gjøre meg frisk? Skal den få meg til å ta tak i de følelsene som først gjorde meg syk?

Teksten er full av fine ordspill og korte setninger som sier mye mer enn de få ordene den består av. Her refereres til "en lege som var slepphendt med reseptene", og for meg opplevdes det som en liten eksplosjon av inntrykk. Når Storholmen bytter ut ordet "bærekraft" med "værekraft" skjer akkurat det samme. 

Vær obs på hvordan små detaljer kan sette uventede avtrykk på hjertet ditt; Mannen som skal ta blodtrykket på legekontoret, og for første gang på aldri så lenge, kjenner et annet menneskes hud mot sin, i det lille grepet når mansjetten føres på. 

Detaljene er små men virkningsfulle, og inntrykket jeg sitter igjen med etter endt lesning, er at jeg har dypdykket inn i menneskets følelsesliv, mer enn en tørr statistikk. 

Bivirkningene av forebygging og fokus på bedre folkehelse, er skyldfølelse. 

I små drypp får vi et par sider med tall fra forskningen, men dette er lærerikt og interessant og ikke kjedelig i det hele tatt. Det snakkes om flersykelighet, og jeg overbevises om at faktorer som ensomhet, sosiale relasjoner, stress, opplevelse av mestring og sosial støtte har stor påvirkning på helsen vår.

Bloddråpetall er ryddig fremstilt, hvor enkelte sykdomsforløp følges. Leirraset for over hundre år siden, brukes som eksempel på hvordan et familietraume kan ha påvirkning på helsen vår, selv etter flere generasjoner.

En del av boken viser spørreskjemaene som deltagerne jobbet med, og enkelte tilbakemeldinger fra deltagerne, hvor de kommenterer spørsmålene. 

Livstilfredshet er en måleenhet på HUNTs spørreskjema. Det burde livstakknemlighet også være, den følelsen hjelper meg med å ikke sammenligne meg, med meg selv som jeg var. Da ville jeg ønske å dø mange ganger hver dag. Men jeg vokter min egen ild, som de gamle vikingene sa, og takknemlighet er selve flammen.

Boken er interessant og lærerik, men inntrykket jeg sitter igjen med etter endt lesning er at den rett og slett er hjertevarm og nydelig. Det er godt å vite at noen oppdaterer seg på hvordan vi mennesker har det med oss selv, som til syvende og sist påvirker myndighetenes tilbud til befolkningen. 

Boken er en trøst for dem som sliter med helseutfordringer, og til de som ergrer seg over hva helse koster samfunnet, vil jeg bare si: Vi sitter i samme båt alle som en, du også!

Jeg anbefaler gjerne boken videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2024

Sider: 126

Kilde: PDF fra forlaget

Låneren av Camilla Gräbe og Carl-David Pärson

Jeg måtte tenke meg om en god stund før jeg bestemte meg for at ja, jeg likte boken. Den drevne krimdronningen Camilla Grebe har i denne boken fått med seg sønnen Carl-David Pärson på laget. De har et uvanlig plott, som jeg brukte litt tid på å godta premisset for, men når aksepten var på plass, fløt lesingen med forventning.

Forlaget om handlingen:
Den unge politietterforskeren Alba er sikker på at det aldri skjer noe i Sundby, det lille tettstedet hun har måttet flytte til etter å ha blitt tvangsoverført til politidistriktet. Hun tar feil.

Småbarnsfaren Leo har flyttet med familien til en idyllisk gård på landet. Han tror det skal hjelpe dem å komme over sorgen etter å ha mistet et barn. Han tar feil.
Marika, kona til Leo, er overbevist om at noe ikke er som det skal være på gården, og at noe fryktelig snart vil skje. Hun får rett.

Låneren er en uhyggelig fortelling om drivkraften til å gjenskape det som er tapt. En spenningsroman i Stephen Kings ånd.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023/på norsk 2024

Sider: 384

Kilde: Leseeksemplar

Åpningsscenen er et utdrag av en tekst med navn "Samlede tanker og refleksjoner". De første vi møter er Eurydike og Orfeus i en myte jeg også kjenner igjen fra bibelhistorien. Disse utdragene følger boken med jevne mellomrom, og tilfører litt mystikk og filosofi til teksten. 

Politibetjent Alba Engström er en kruttønne av dimensjoner, selv om utblåsningen som kostet henne jobben var helt på sin plass i mine øyne, viser det seg at dette var dråpen som fikk politisjefbegeret til å flyte over. Hun blir sendt til et lite sted i passe avstand fra Stockholm, for å putle på med kalde saker, sammen med Tore Högberg. Det skal vise seg at hun havner på et militært forskningsanlegg fra 60-tallet, og at Tore er en av dem som har deltatt i forskningen her.

Deretter blir vi kjent med Marika, hennes forfattermann Leo og den fire år gamle, traumatiserte datteren Bisse. De har leid seg inn på Norrberga gård, for å ta seg inn igjen, etter eldstedatterens brå død. Snart begynner overnaturlige fenomener, å gjøre seg gjeldende, noe som setter ekteskapet på en kraftig prøve.

Lenge følger vi disse to handlingsforløpene vekselvis, det er god utvikling i begge, og en blir godt kjent med alle karakterene, og deres familier. Jeg ante innimellom hvor koblingen ville dukke opp, men var aldri helt sikker. 

Jeg leste med et lite smil om munnen, for kyllinger som blir til kråker og pc`er som forsvinner sporløst må jo ha en forklaring i mine øyne, men den var ikke tydelig. I en av scenene drømmer Marika veldig overbevisende, at hun er den merkelige nabokona Greta, noe som var grøsselig ekkelt å "få oppleve":

        Jeg var i kroppen til Greta, og hun var full som en dupp. 
       Jeg ville rive meg løs, flykte fra rommet og den lammende beruselsen, men det gikk ikke. Jeg var fanget i henne, innestengt i den fulle naboen min. Kroppen hennes var fengselet mitt, og jeg kunne ikke gjøre noe ved det. 
        Max dukket opp i synsfeltet. Han var også naken og smilte bredt. Kroppen var full av store fregner som dannet øyer, kontinenter av rødbrun hud mot alt det bleke. Magen var rundt og struttende, under den kunne jeg skimte ildrødt kjønnshår og en halverigert penis. 
        Hva i helvete? 

Når Lånerne runnes av, var det en fornøyd leser som satt stille og fordøyet. Det er ikke noe god reklame for de, som leker med tanken på å leie seg et lite torp i Sverige for noen uker, men som skremselslitteratur funker det så det suser. 

Camilla Gräbe skriver så godt som aldri før, og det gjorde ingenting å få sønnen på lag, de er et godt radarpar!

Jeg anbefaler gjerne Låneren videre ⚄

Bokliste Jan - Des 2025

Det er det syttende året jeg lager bokliste på bloggen, en liste jeg er avhengig av for å ha kontroll på hva jeg har lest. Listen viser som før forfatter, tittel og terningkast. Terningkastet indikerer min leseglede innenfor den aktuelle sjangeren, derfor har dagsform og lesero mye å si for hvor medrivende jeg fant boken.

Håper jeg klarer å inspirere akkurat DEG til å lese bøkene jeg har likt aller best, og at du vil følge bloggen i året som kommer ☺ 

OBS! nedenunder ser du min plan for starten på året, når terningkastet kommer på, har jeg lest boken. De fleste bøkene omtaler jeg på bloggen, og lenken til omtalen vises hvis du holder musepekeren over boken i denne listen. 

Fjorårets liste endte på 207 bøker, så ingen måloppnåelse om å lese mindre. 
Du finner også statistikken min på Bokelskere og på Goodreads

1. Jo Nesbø - Minnesota - 6
2. Paula Hawkins - Den blå timen - 4
3. Claire Leslie Hall - Når jorden brister - 4
4. Hege Leandersen - Vaneknuseren - 4
5. Salman Rushdie - Seiersbyen - 4
6. Hilde Østby - Jeg elsker Dickens - 4
7. Angela Carter - Det blodige rommet - noveller - 4
8. Vidar Sundstøl - Og likevel finnes du - 5
9. Jan Grue - Det kinesiske rommet -  
10. Karin Smirnoff - Gaupas klo - 4
11. Thomas Bagger - Kaoskoden - 6
12. Fabiano Massimi - Engelen fra München - 5
13. Sanne Mathiassen - Mia har forlatt chatten - 5
14. Anne Carson - Korte foredrag - 
15. Ole Asbjørn Ness - Fem dager i mai - 
16. Ole Asbjørn Ness - En sang om hevn - 
17. Thomas Hylland Eriksen - Syv meninger med livet - 
18. Johanna Mo - Brottsjøen - 

Når en krimserie gjør kraftig inntrykk - Terje Bjøranger

Mitt første møte med bokserien som har imponert meg så mye var Business, bok tre i denne serien. Den boken kom ut i 2019, og ble etterfulgt av Kalifatet to år etter. I år kom den femte boken i serien Den ingen ser, og igjen satt jeg klistret til boken. 

Hovedpersonen i denne serien er Charlie Robertsen, er en ærlig og hardtarbeidende politimann, som har hjertet på rett plass. Alle bøkene er å finne på Storytel, de er glimrende lest inn av Håkon Ramstad, fant jeg ut da jeg lyttet meg gjennom de to første bøkene i serien nå i desember, Den tredje søsteren og Barcode.

Forlaget om handlingen: 
Tre søstre. To drept. Ett vitne. Nadia skulle vært død. Hennes søstre Samira og Nazma blir brutalt myrdet, men Nadia klarer å gjemme seg. Hvem står bak drapene? Hvorfor ble søstrene drept? Hva skal skje med Nadia? 

Opprullingen av saken tar oss med til lukkede miljøer i Oslo og bortgjemte landsbyer i Pakistan: Journalisten Mikkel – kollega og venn av Nazma – blir mannen som skal finne løsningen på gåten. 

Det er ofte sånn at forfattere skriver seg varm i trøyen, noe som kanskje var grunnen til at jeg ikke leste denne etter å ha lest Business i 2019. Snakk om å måtte revurdere meningene sine, for bok 1 i Charlie Robertsen serien, er absolutt på høyde med det beste innen sjangeren. 

Forlaget om handlingen:
I Barcode blir en ung kvinne funnet brutalt drept ved Sognsvann, hun er kledd i politiuniform og har en påfallende tatovering på brystet. Dagen etter hopper en toppolitiker fra Arbeiderpartiet foran toget på Lillestrøm stasjon. Etter hvert som politietterforsker Charlie Robertsen dykker ned i disse sakene ser han sammenhenger ingen andre er villige til å se. Robertsen og teamet hans vikler seg inn i et beksvart Oslo hvor narkotikaen flyter, og prostitusjon og menneskehandel er dagligdags.

Der den første boken handler mest om tvangsekteskap og æresdrap, har bok to fokus på organisert kriminalitet, menneskehandel og prostitusjon. Videre, skriver han i Business om barn som utnyttes seksuelt på nett, og i bok 4 er det fremmedkrigere som vender hjem fra IS-kalifatet som er tema, før tematikken i siste bok vender tilbake til tvangsekteskap og .
De tre siste bøkene har jeg blogget om, klikk på lenken hvis du har lyst å lese omtalene.

Hva er det som gjør at jeg finner disse bøkene så overbevisende? Jeg tar meg i å lese dem som sakprosa, og må stadig minne meg selv om at selv om Terje Bjøranger har masse kunnskap om det han skriver om, så er det krim dette her. Spennende, underholdende og lærerik krim, fra en som virkelig vet hva han snakker om!

En lærerik samtale; Magnus, Bjøranger og Svensson i september

Allerede i 2001 ga Terje Bjøranger ut Tvangsekteskap som begrunnelse for barnevernsvedtak, året etter kom Islamsk rett : oversikt, landinformasjon og lovsamling og seks år etter det Arbeid mot tvangsekteskap : en veileder – i samarbeid med Gunnar Svensson. I tillegg til Den ingen ser som kom i år, ga Bjøranger og Svensson også ut sakprosaboken boken Æresrelatert kriminalitet, som de mottok Shabana Rehmans minnepris for i mai - gratulerer, dere står virkelig på barrikadene for en viktig sak!

Forlaget om boken:
Æresrelatert kriminalitet beskriver æresbegrepet som styrer hverdagen innenfor en æreskultur, og viser hvordan æresrelaterte handlinger rammer dem som utsettes for dem. 

I Norge knytter æresrelaterte konflikter seg særlig til innvandrergrupper med røtter i Midt-Østen, Nord-Afrika, Pakistan og Afghanistan – men også andre miljøer er berørt. 

Æresrelatert kriminalitet rammer særlig jenter og kvinner, og omfatter blant annet vold og drap, berøvelse av personlige frihet og påtvungne arrangerte ekteskap.

Forfatterne av boka har arbeidet med æresrelaterte konflikter i mer enn 25 år innenfor politiet, migrasjonsmyndighetene og barneverntjenesten. Terje Bjøranger er politiadvokat i Kripos, mens Gunnar Svensson er politioverbetjent og politiets representant i Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold , som begge var med å starte i 2004.

Temaene Bjøranger jobber med er av den typen som vanlige mennesker helst ikke vil vite noe om. Det er mest behagelig å gå rundt i verden og ikke måtte forholde seg til disse tingene, som han og mange med ham jobber hardt med hver dag. Å bruke kunnskapen til å skrive krim er en genial måte å nå ut til folk på, og siden jeg synes at vi alle bør vite litt om disse tingene, ønsker jeg å tipse om disse viktige og veldig gode bøkene.

Hva tenker du? velger du deg bøker som belyser sider av samfunnet du ikke er en del av selv? Har du lest disse bøkene kanskje? Ute er det mørkt og klink is, etter at regnet har forsøkt å vaske bort snøen som lå her i julen. Jeg skal i gang med en ny bok og ønsker deg som har lest helt hit, en riktig fredelig romjulstid ☺

Serien i rekkefølge:

Den tredje søsteren  2010

Barcode                    2017

Business                   2019

Kalifatet                    2021

Den ingen ser           2024

Ingenting å være redd for av Eivind Sudmann

Det er ti år siden Eivind Sudmann debuterte som forfatter med romanen Ingen savner Edward Niema. Jeg likte denne godt og var kjapt frampå når neste bok, Etter dette skal vi alltid være fra hverandre, kom fire år senere, og ble like begeistret. Denne suksessen ble fulgt opp med Vi er basert på en sann historie, og jeg kan med sikkerhet påstå at årets utgivelse topper dette flotte trekløveret, for en nydelig historie!

Forlaget om handlingen:
Der romanen begynner er det Thomas som har kontroll. Han reiser landet rundt med foredraget Det gode livs grammatikk, og viser store forsamlinger hvordan også de kan snu motgang og smerte til innsikt og ro. 

For det er Thomas som bestemmer hva han er villig til å ta med seg videre. Og selv om hans egen barndom gikk opp i flammer, er alt som det skal være nå, i det trygge familielivet han selv har skapt.

Så hvorfor mottar han lydopptak og fotografier av seg selv og familien? Hvorfor blir han iakttatt? Denne uavklarte situasjonen vekker noe i Thomas, en uro han lenge har forsøkt å legge bak seg. For hvordan bygger man seg en god nåtid, hvis fortiden var virkelig vond?

Ingenting å være redd for er en roman med god utvikling. I begynnelsen av historien reiser foredragsholderen Thomas til Bergen, hvor han med selvtillit snakker om å bygge en stabil grunnmur, som vårt gode liv senere kan bygges på. 

Det er en fryd å lese om en foredragsholder med god selvsikkerhet går gjennom alle fasene i forkant av et foredrag, tenker dette ikke er hverdagskost for mange som skal i ilden på denne måten.

Etter hvert skal vi lære at det ikke alltid har vært sånn. Helt fra begynnelsen har vi fått høre små drypp fra barndommen hans, en far som tidlig takket for seg, og en mor som ikke hadde sin eneste sønn på førsteplass. 

Jeg vet at det var i dette huset jeg våknet hver morgen, at det var her jeg trakk gardinene til side og så ut på nettopp denne veggen av trær, denne skrånende hagen. For det er dette stedet som er mitt utgangspunkt, og når jeg ser det for meg slik i detalj, finnes det ikke underlig at det var nettopp dette stedet de andre barna fortalte historier om, at det var vårt hus de advarte hverandre mot å oppsøke.

Dette er en roman som virkelig kryper inn i sjelen din, den viser stadig to sider av hovedpersonen, han er vellykket og ikke, han har det fælt hjemme, og ikke - på den måten tror jeg på det jeg leser, og lar meg lett overrumple underveis. 

Teksten sirkulerer rundt fortidens store tenkere som Pascal, Aurelius og Seneca, det Epikur sier om å frykte døden er så enkelt men akk så sant. Gjennom hele romanen får vi små smakebiter av foredraget Thomas holder, og også dette er kloke ord, som jeg likte å høre. Som at det ikke er plass til hele barndommen i et godt voksenliv, derfor kan vi redigere livshistorien slik at det blir lettere å leve med denne fortellingen.

Ingenting å være redd for er ikke en belærende livsmestringsbok, det er en psykologisk roman hvor gullkorn fra de store tenkerne blir satt i sammenheng med vårt liv, på en naturlig måte. Boken er kort men innholdsrik, og jeg kjenner et par dager etter jeg leste den, at den ble med meg godt inn i den neste boken. 

God jul folkens, jeg anbefaler gjerne denne boken videre ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 176

Kilde: Biblioteket

Forræderen av Torkil Damhaug

Den tre ganger Rivertonprisvinneren Torkil Damhaug har skrevet tolv romaner. Det alltid blitt påpekt at hans krimromaner er like mye skjønnlitteratur av høy kvalitet som tradisjonelle krimfortellinger, når det gjelder Forræderen er det en psykologisk roman, som i form og innhold ligger langt fra krimsjangeren. Jeg har lest de 5-6 siste bøkene hans, og så derfor med forventning frem til å lese årets utgivelse. 

Forlaget om handlingen:
Morens død får fortelleren i denne romanen til å vende tilbake til notatbøkene han som ung alltid hadde med seg. Ut fra notatene vokser en historie om fortiden frem. Som tjueenårig medisinerstudent bor fortelleren i et kollektiv, kalt Slottet, der alt skal prøves ut i frihetens navn, og der familien som institusjon er erklært død. Fortellingen tar deg med til disseksjonssalen på det anatomiske instituttet i Bergen, og til det ikke alltid like edruelige arbeidet på byens bryggeri. Den tar deg med til den frodige øya der noe makabert synes å være forsvunnet i et hull i en venninnes hukommelse, og til forsøket på å erobre en flybase i Danmark. Og den tar deg med til det som rammer deg når du er fullstendig uforberedt – møtet med den du aldri kommer til å glemme.

Forræderen er fortellerkunst av stor kvalitet. Jeg er fengslet og interessert fra første stund, fryder meg over gjengen i kollektivet og kolleger på Hansa bryggeri. 

Vi befinner oss i 1979, dette blir ikke stavet og slått stort opp, men kommer frem i teksten når sivil ulydighet i Alta vurderes i kollektivet. På samme måte får leseren subtile hint om karakterenes utfordringer, som uskyldige uttalelser og spørsmål senere, bygger videre på. 

Romanen handler om hvordan vi praktiserer frihet, om hvordan mange lever ufrie liv, og ikke selv er bevisst det. Jeg likte godt avsnittet hvor kollegaen Frank tilbyr hovedpersonen å flytte inn i kollektivet, og viser ham et essay han har på trykk i et blad, med beskjed om å ikke lese før han er klar.

        Jeg leste samme natt.
        Den borgerlige familien er den rådende maktas uunnværlige redskap, slo Frank fast i første avsnitt. Ingen oppsiktsvekkende ny tanke. Heller ikke at familien hindrer selvstendig tenkning, hindrer tvil og spontanitet. For ikke å snakke om frihet, familien er et fengsel bygd inn i sinnene åre, den nekter oss å leve som oss selv.

I denne romanen møter vi et knippe radikale ungdommer, som har sine nøye gjennomtenkte prinsipper å leve etter, fri fra lånekassen og familiens åk. Hovedpersonen flytter sammen med Frank, Eli, Timmo og et par andre. Deres personlige historier vokser frem gjennom handlingen, som i begynnelsen dreier seg om sommerjobben på bryggeriet og disseksjonssalen.

Eli har vært ute for noe traumatisk, og i innledningen er hovedpersonen med henne tilbake til hvor det skjedde. Så hører vi ikke mer om dette på en stund, bare små kommentarer rundt hvordan Eli har det, gjør at nerven som er plantet, fortsetter å vokse.

Torkil Damhaug imponerer igjen, han har en leken måte å skildre naturen på, karakterene forholder seg naturlig til hverandre, og som leser føler jeg at dette er på ekte. Han bruker helt sikkert alle triksene i "forfatterboken", men de er godt fundamentert i teksten, så jeg legger ikke merke til det.

Jeg anbefaler gjerne Forræderen videre ⚄

Der denne fortellingen slutter, begynner en ny, som er under utarbeiding. Denne neste romanen foregår i Paris i en turbulent tid på begynnelsen av 1980-tallet.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 224

Kilde: Biblioteket

Vekten av vindblåste trær av Thomas Marco Blatt

Thomas Marco Blatt er født i Sør-Korea og oppvokst i Oslo. Han mottok Tarjei Vesaas` debutantpris i 2006 for diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden. I tillegg til dikt har han gitt ut tre romaner, og det er disse jeg kjenner ham fra. Tiden er ilden vi brenner, Varsjøen og Vi kom fra Liverpool har alle fått flust med prikker på terningen hos meg, og etter å ha hørt Thula Kopreitan på NRK kritikerne snakke om diktsamlingen, var jeg trygg på at denne ville falle i smak.

Forlaget om handlingen:
Vekten av vindblåste trær kretser om to mennesker. En far ligger på sykehuset, i en tilstand mellom liv og død. Samtidig kretser diktene også om vennen Magnus. I noen år er han sentral i omgangskretsen, han er hjertet og han er hjernen. Og så, plutselig eller gradvis, er han ikke lenger det.

Vekten av vindblåste trær er en diktsamling om vennskap og fellesskap, om ensomhet og brudd og om reisene, fedrene og lengselen etter verden.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2024
Sider: 69
Kilde: Leseeksemplar

For en nydelig diktsamling dette er! Jeg leste hele boken rolig, og i ett strekk, og kom dermed godt inn i flyten som denne samlingen er preget av.

Noe av handlingen i diktene dreier seg om sykdom og død, men det blir ikke tungt og traurig av den grunn, for stort sett var det fine vennskap og gode refleksjoner, jeg fikk øye på i teksten. 

Det er en fryd å få små drypp av det litt fremmede fra andre kulturer. Vi er innom Bosnia og Surugabukta i Japan, men også Åråsen Stadion. Jeg vil kalle dette en innholdsrik diktsamling, også med det jeg vil kalle handling eller plott. Språket flyter lett og ledig, og nysgjerrigheten min blir raskt vekket. 

magnus sier at bosnia 
bare har tjue kilometer kystlinje
neum er den eneste byen vek kysten
det er der moren hans dukker opp
med toget fra mostar
        en gang på 1070-tallet
i en blomstret kjole, sier faren hans
og resten er historie

                    eller hva det heter
en liten leilighet i gamlebyen
sparepenger i et norgesglass
to studenter som triller en barnevogn

Vekten av vindblåste trær er estetisk vakker, i og med at de luftige sidene er smykket med tekst som har fått en form for fasong, som ikke har noe med innholdet i teksten å gjøre. Jeg likte dette godt, for sammen med melodien som fulgte meg da jeg leste, ble lesingen av disse diktene en vakker opplevelse.  

Artemisias verden har skrevet en flott omtale av boken!

Intermezzo av Sally Rooney

Sally Rooney har en helt spesiell stil, og jeg liker den. Etter å ha lest Normal people og Skjønne verden hvor er du? så jeg frem til denne, som seiler til tops på min Rooneyfavorittliste. Med denne handlingsmettede romanen får du også med deg god stemning fra vakre Irland, Dublin og områdene rundt - gled deg!

Forlaget om handlingen: 
Utover at de er brødre, kan det virke som om Peter og Ivan Koubek har lite til felles. Peter er i tredveårene og advokat i Dublin – tilsynelatende suksessrik og dyktig. Men i kjølvannet av farens død, selvmedisinerer han for å få sove. Samtidig som han sliter med å håndtere forholdene med to veldig forskjellige kvinner – hans livs kjærlighet, Sylvia, og Naomi, universitetsstudenten som ser på livet som en stor spøk. 

Ivan er tidlig i tjueårene og en usedvanlig dyktig sjakkspiller. Han har alltid sett på seg selv som sosialt klønete, en einstøing, det motsatte av sin veltilpassede eldre bror. I sorgen etter farens bortgang møter Ivan Margaret, en kvinne med en turbulent fortid. Hun er langt eldre enn ham, men livene deres blir likevel raskt og intenst sammenvevd. 

For de to sørgende brødrene og menneskene rundt dem oppstår et mellomspill – en periode med begjær og fortvilelse, men også en mulighet til å oppdage hvor mye et liv kan romme uten å gå i oppløsning.

Peter og Ivan er to motsetninger, og det er ikke tvil om hvem leseren vil heie på. Gjennom historien blir vi kjent med Naomi og Sylvia, Peters nye og gamle kjæreste. Sylvia har vært i Peters liv lenge, så Ivan har vokst opp med en fin relasjon til henne. Peter er skrankeadvokat og litt høy på seg selv, han tenker ikke bra om lillebroren sin, ting han sier til ham er direkte ufine.

Det er ikke lett å like Peter, men utover i handlingen viser sorgen over faren ham sårbar og jeg får litt mer forståelse for hvor han er i livet. 

Ivan er en tenksom ung mann, han lytter til folk, tolker det som blir sagt til ham, og er veldig bevisst på sine egne reaksjoner på seg selv og andre, og andres reaksjoner på ham selv. Jeg vil ikke gi ham en diagnose, men "noe" ser det ut til å være, i alle fall i begynnelsen. Han opplever å ha en grunnleggende livsudugelighet, men stiller kloke, kritiske spørsmål til sosiale systemer og samfunnsstrukturer.

Det er lett å bli glad i Ivan, for han er bare snill, selv om måten han avviser Peter på, ikke er særlig fint gjort, så har han min fulle forståelse. 

Romanen handler om relasjoner, guttene er preget av sorgen over at faren er død, men det snakkes lite om det, og er for tynt til å kalles en handlingstråd. Det er de heftige følelsene som preger romanen, og ikke minst sexscenene, de var imponerende. Normalt leser jeg sånt med litt overbærenhet, men denne gangen nøt jeg disse sekvensene, Sally Rooney du har knekt koden!

Et annet aspekt ved romanen som imponerte meg, var diskusjonene han har med Margaret. De snakker veldig godt sammen, og drøfter blant annet enkeltpersoners rolle i det økonomiske systemet. En annen han snakker godt med er Sylvia, som han møter i parken og hun gir ham en logikknøtt. Dette var litt av en nøtt, jeg leste den flere ganger (også høyt for min mann) så vi fikk oss litt artig grubling sammen. 

Nøtten var om en løgner som alltid lyver, og løgneren sier: Alle hattene mine er grønne. Kan vi da konkludere med at han har noen hatter? spurte Sylvia. Eller er det mulig at han slett ikke har noen hatter? 

Ivan forklarte at det var et velkjent problem i formallogikken. Man må tenke på det som en implikasjon, sa han. Å si "alle hattene mine er grønne" er som å si at "hvis alle hattene er mine, så er de grønne". Og hvis det ikke er noen hatter som tilfredsstiller implikasjonen om å være min, kan det ikke være en løgn å beskrive dem som grønne.

Sally Rooney har sider som minner om "stream of consciousness" preget av korte setninger og innimellom litt tvilsom tegnsetting. Jeg synes SOC er litt tungt å lese, og gledet meg over at mesteparten av romanen har spennende dialoger og en handling som byr på dramatikk og næring til tankeboksen. 

Det er ikke tvil om at Intermezzo krever litt av leseren, men det er verdt det, for en får virkelig igjen for det. Boken er handlingsmettet og gjennom hele lesingen var jeg nysgjerrig på hva som skjer på neste side. Sånne bøker liker jeg så jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale den videre ⚅

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2024

Sider: 447

Kilde: Leseeksemplar

Den redde morderen - et essay av Karin Fossum

Hadde noen stukket en mikrofon opp i ansiktet mitt og spurt hvem som er min favorittforfatter, så ville jeg sikkert svart Karin Fossum. Jeg har alltid likt skrivemåten hennes, hvordan hun har et stort hjerte for ugjerningsmannen, og med tilsynelatende enkle grep greier å få meg til å holde pusten mens jeg leser. 

Forlaget om handlingen: 
Karin Fossum har gjennom femti år høstet anerkjennelse fra kritikere og lesere som forfatter i en rekke sjangere. I dette nyskrevne essayet gir hun for første gang et innblikk i egen skriving, til glede for folk som leser, skriver eller bare lurer på hvordan en historie blir godt fortalt.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 72

Kilde: Leseeksemplar

Etter å gjentatte ganger blitt imponert av Karin Fossums krimbøker, var det kjærkomment å få lese om hvordan hun arbeider med bøkene sine. 

Egentlig handler denne lille boken mest om hvordan hun allerede som barn reflekterte over hvorfor ugjerningsmannen gjorde som han gjorde. For det er ikke tvil, i Fossums historier har de kriminelle en helt egen plass, og blir vist mye forståelse. 

Det må være en god følelse for et barn som skal begynne på skolen, å føle at hun ligger litt foran de andre i løypen. Lille Karin leste godt da hun begynte i første klasse, hun vokste opp i et hjem med en pedagogspire til storebror, og en stor bokhylle med litteratur av høy klasse. 

I dette essayet møter vi et lite menneske med mye fantasi, som vokste opp i et mollstemt hus. Hun var og er, sensitiv for rytmer i språket og nyanser i ansikter og stemmeleier. Karin begynte tidlig å filosofere rundt hvilke muligheter, samfunnets tapere kan ha manglet. Etter å ha fått lite gehør for tankene sine hjemme, fant hun endelig meningsfeller blant debattantene i avisene.

Den redde morderen trenger du ikke lang tid på å lese, men essayet er innholdsrikt. Da jeg leste, kjennes det som at Karin Fossum prater med meg, det er meg hun skildrer disse sjelsettende hendelsene til, og jeg lyttet intenst. 

Har du ikke lest Karin Fossum vil jeg anbefale henne på det varmeste. Leser du dette essayet, er jeg sikker på at du finner veien til hennes forfatterskap, helt uten min hjelp. 

Artemisias verden og jeg anbefaler begge Den redde morderen ⚄

Den skyldige av Emma Viskic

Den skyldige har lagt på Kindelen min en god stund, men endelig var tiden inne. Jeg satte i gang uten å ha lest noe om boken, og fikk meg noen gledelige overraskelser. 

Forlaget om handlingen: 
Etterforsker Caleb Zelics barndomsvenn blir funnet brutalt drept i sitt hjem, etter å ha hjulpet ham i en sak. Sterkt preget av både skyldfølelse og sorg, setter Caleb seg fore å finne morderen. Zelic er døv, men ser til gjengjeld ekstra godt, og er usedvanlig god til å lese mennesker – et sideblikk eller et anstrengt smil kan si ham mye. Da venninnen Frankie, som tidligere har jobbet i politiet, tilbyr seg å hjelpe ham, finner de fort ut at morderen er på sporet av dem. 

Caleb fornemmer at eks-kona kan være i fare, og insisterer på at de drar til hjembyen Resurrection Bay. Men der oppdager han at alle – også den myrdede vennen – skjuler noe. Og jo dypere han graver, desto mørkere er hemmelighetene.

Handlingen finner sted i Melbourne, bare det gjør den spesiell. Forfatteren unngår overtydelige miljøskildringer, men de små dryppene vi får fra "down under" er mer enn nok, til å løfte handlingen opp et hakk.

Det at hovedpersonen i denne historien er så godt som helt døv, gir enda et plusspoeng i min bok. Måten forfatteren bruker dette spesielle karaktertrekket på, gjør historien til noe mer enn bare et gangsteroppgjør.

Caleb driver sikkerhetsselskapet Trust Works sammen med Frankie. Hun er en tørrlagt alkoholiker, som har litt problemer med å forbli tørrlagt. Historien er preget av tempo, disse to farer rundt og leiter etter bevis på hvem som skar strupen over på Gary, stadig vekk med kriminelle eller politi etter seg. Det handler om korrupsjon, forræderi og manipulasjon i en brutal underverden. 

Det er mye som står på spill for at Caleb skal få med seg innholdet i det som blir sagt. Lyset blant annet, og hvor mye de han snakker med beveger leppene. Stadig kommer det tanker fra Caleb som ergrer seg over stive lepper eller folk som mmmmmm`er når de snakker. Han oppfatter nestenlyder helt i utkanten av hørselen, snur seg, og "kan se skriket i ansiktet hennes".

Emma Viskic har et godt språk, mye tiltrengt humor i dialogene, i en ellers barsk historie. Setningene er korte og teksten fritt for utbroderinger av både følelser og hvordan ting ser ut. Dette bidrar til det høye tempoet, og spenningskurven som ligger jevnt høyt.

Resurrection bay, som denne boken heter på originalspråket er den første i en serie hvor Caleb Zelick er hovedpersonen. Jeg likte det jeg leste her, og håper det kommer flere bøker på norsk i denne serien.

Denne må du få med deg ⚄

Den kriminelle bokverden og Krimlitteratur har også blogget om boken

Forlag: Kagge

Utgitt: 2015/på norsk 2024

Sider: 302

Kilde: PDF fra forlaget

Dukken i tauet av Unni Lindell

Den doble Rivertonprisvinneren Unni Lindell fornekter seg ikke. Denne tredje boken med Snø i hovedrollen er glimrende spenning til mørke vinterkvelder. De to første bøkene i serien heter Nabovarsel og Fremmedlegeme. Har du ikke lest dem går det helt fint å lese disse bøkene uavhengig av hverandre.

Forlaget om handlingen: 
Med 30 års mellomrom forsvinner to jenter fra samme familie. Sammenhengen er åpenbar: En dukke er hengt i et tau som et varsel, begge gangene. Seks år gamle Lucy forsvinner av en helt spesiell grunn. Noe som skjedde ved Østensjøvannet i Oslo, tretti år tidligere, har utløst katastrofen. Tjuefem år gamle Lydia Winther, kalt Snø, assisterer Marian Dahles etterforskningsteam med å lete tilbake i tid. Spor i den digitale verden, der parallelle liv leves, fører politiet nærmere den skyldige. Men ikke alle ønsker sannheten frem. Noen vil opprettholde dekkoperasjonen som ble aktivert for lenge siden. Politiets personverninstruks forbyr slektsgranskning. Snø tar saken i egne hender og graver i Lucys families mørke hemmeligheter ved hjelp av en slektsgransker.  

Snø har eksen Hays svik å hanskes med, og merker ikke at hun sirkles inn. Kan hun redde seg selv? Og hva med Lucy?  En suggererende og mektig historie, der den skrekkelige sannheten om en vanlig familie kommer til overflaten.    

Plottet i denne boken spinner rundt en oppdagelse av en dukke hengende fra et tau, den ekle hendelsen setter tonen for en litt spesiell etterforskning. Snø er politibetjent i oslopolitiet, og siden hun tidligere har fått vist frem sine gode analytiske evner, og ikke minst arbeidskapasitet, får hun igjen lov å bistå i en etterforskning. 

Hun blir satt til å grave i den tretti år gamle drapssaken, og flittig som hun er finner hun mange detaljer som har gått den gamle etterforskningen hus forbi. Hun finner også ut saker og ting som gjelder forsvinningssaken som akkurat nå er aktuell. 

Jeg undret meg mange ganger underveis hvorfor Marian Dahle var så unnvikende. Kollegaen som skulle støtte henne, ble mer en klamp om foten på henne. Ikke bare det, Thomas Tybring snakket stadig om eksen hennes, et forhold som fremdeles er vont for henne å forholde seg til. Sol jobber dag og natt, er kreativ og går uredd inn i ganske så skumle situasjoner. Hun assosierer og gjør grep som kanskje er litt på siden av mandatet sitt.

Samtidig som vi følger Sol, får leseren full oversikt over lille Lucy og det som har hendt med henne. Kidnapperen hennes har sine beveggrunner for ugjerningen, og selv om hun virker å være i sin egen cyperverden, så er hun absolutt ikke dum. 

            Ungen løp som besatt. Hun hadde ikke sjans til å ta henne igjen. Kom seg tilbake til bilen, kastet seg inn og kjørte etter, så de små hælene som lyste hvite i trommefart. Det var ingen steder å rømme, ikke en tunnel, ingen steder å gjemme seg, ikke før lenger nede der tunnelen sluttet. Det var ikke nødutganger her, slike som i nye tunneler. Døra inn til luftesjakten i det lille siderommet var stengt. Toppen av sjakten sto i skogen hundre meter oppe, men var glatt og kunne ikke klatres i. Hun kjørte opp på siden av barnet, litt forbi og bråstoppet. Ungen krysset veien bak bilen, huket seg sammen. I bakspeilet så hun at Diamond begynte å løpe oppover igjen. Men hun ville ikke klare å rømme. Stakkars unge.

Vi er i dataspillverdenen i denne krimmen, med konstruerte navn og mytisk scenografi. Fortvil ikke, denne delen gir bare et interessant innblikk og føles ikke nerdete i det hele tatt. Handlingen tar også for seg psykologi, og bruken av en AI-psykolog moret meg litt. Er du interessert i slektsgranskning er dette virkelig boken for deg, her går det faktisk an å lære litt om denne hobbyen, jeg festet meg ved blant annet familieklynger, og måleenheten centiMorgan.

Lindell bygger opp spenningen jevnt, og holder leseren i sitt grep gjennom hele boka. Hun utforsker karakterenes indre liv, noe som gir historien dybde og gjør den til mer enn bare en vanlig krim. Dukken i tauet er en velskrevet og engasjerende thriller som både krimfans og nye lesere vil finne vanskelig å legge fra seg.

Heldigvis fikk Marian Dahle sin slappe opptreden i denne boken sin forklaring. Jeg ser for meg to gledelige nyheter i fortsettelsen av denne serien, så Unni, håper du er i gang med å skrive, jeg gleder meg allerede til neste bok!

Jeg anbefaler gjerne Dukken i tauet videre ⚄

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2024

Sider: 384

Kilde: Leseeksemplar

Et lys i desember - en juleroman av Siri Østli

Det er fristende å si at Siri Østli er ny for meg, for jeg skal helt tilbake til 2011 for å finne Det søte liv, som er den eneste av hennes mange titler jeg har lest. Det er ikke helt min sjanger dette her, men jeg prøver å få lest en "julebok" hver desember, og dette var absolutt et fint valg.

Forlaget om handlingen: 
Julen nærmer seg, men den varme julefølelsen glimrer med sitt fravær for alenemoren Kristi. Tenåringsdatteren Iben har store humørsvingninger, Kristis mor og søster har valgt en solfylt jul i Syden uten dem, og kjæresten Tobias er mer engasjert i miljøkamp enn adventskos. Livet tar en enda mer alvorlig vending når Kristi får en telefon fra legen. Det setter Kristi i et vanskelig dilemma: Bør Ibens ukjente far få vite om sin datter?
Kristis situasjon vekker stor sympati i nabolaget, men kjæresten Tobias skylder på sykdomsfobi og glimrer med sitt fravær.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2024
Sider: 320
Kilde: Leseeksemplar

En roman av denne typen skal vekke til live de store følelsene, og gjett om den greide det. Kristi har en kritiserende mor, en perfekt søster, en sytete tenåring, en egoistisk kjæreste, en sur partner på jobb og en cyste i brystet. 

Men, hun bor på Sagene i en ultrakoselig gatestubb hvor alle kjenner alle. Selv om Lillian i interiørbutikken og Lisbeth på helsekosten er irriterende, så står de sammen med folkene fra tatoveringsstudioet, restauranten og jernvaren når Kristi trenger en hjelpende hånd.

Og hjelp får hun, hun drukner i velvillighet, noe som først irriterer henne, men når hun seinere har problemer med å ta vare på seg selv, er de god å ha. 

Midt oppi stresset med å bli alvorlig syk oppsøker hun faren til datteren Iben, for å fortelle ham at han er pappa til en 13 år gammel jente. Forviklinger er i anmarsj, jeg sier ikke mer...

Et lys i mørket har alle ingrediensene som skal til, folk av alle typer, koselige omgivelser, snøvær, og ikke minst hemmeligheter og dramatikk. Noen av karakterene er vanvittig irriterende, og språket til den ellers så snusfornuftige og snille tenåringen, er skikkelig karikert (håper jeg). Historien er så pass forutsigbar at det er bare til å gi seg over og lulle seg inn i myk deilig julestemning.

Jeg hadde glede av å lese denne historien og anbefaler den gjerne videre ⚃

Oppsummering av lesemåneden november

Årets nest siste lesemåned er over. Ved inngangen av måneden kvidde jeg meg til å ta fatt på den mørkeste av alle månedene, men sannelig har ikke det gått fort denne gangen også. I tillegg til spennende historier, greide jeg å lage litt spenning selv, ved å besvime midt under en Samuel Beckett forestilling.

Dette leste jeg i november: 

1. Gaute M. Sortland - Tid og rom - 4
2. Jonas Sundquist - Andres selskap - 5
3. Gro Harlem Brundtland - Mitt liv - klassiker - 4
4. Karl Ove Knausgård - Arendal - 5
5. Hilde Susan Jægtnes - Anitra - 4
6. Tove Nilsen - Skyskraperengler - klassiker - 3
7. Ørjan N. Carlsson - Stille som snø - 4
8. Johan Borgen - Lillelord - klassiker - 5
9. Dag Solstad - Gymnaslærer Pedersens beretning - klassiker - 4
10. Elisabeth Thorsen - Julenatt 2024 - 5
11. Danielsen og Klungerbo - Ikke lett å glemme - 4
12. Lucinda Riley - Skjult skjønnhet - 4
13. Lars Kepler - Søvngjengeren - 4
14. Sergej Prokofjev/Courtney-Tickle - Eventyrorkesteret Peter og ulven - barn - 5
15. Kim Leine - Karolines krig - 6
16. Unni Lindell - Dukken i tauet - 5
17. Andre Bjerke - De dødes tjern - klassiker - 4
18. Arthur Omre - Smuglere - klassiker - 5
    
    

Sak: 2

Barn: 1

Antologi: 1

Romaner: 9

Krim/spenning: 5

 #

Seks av bøkene er klassikere fra Janne Stigen Drangsholts nye bok Fra Snorre til Skaranger. Jeg begynte med de nyeste bøkene, og har nå lest alle på den tredje siden av listen, og nesten alle på den andre siden av listen. Den første siden av listen sparer jeg til neste år. Dette er bøker fra 1911 og tilbake til 1200-tallet, som er den første utgivelsen i denne boken, og en litt tyngre materie å pløye gjennom.

En fugl visket meg i øret at faddere til lesekioskene i Bergen var etterlyst. Jeg meldte meg med en gang, siden jeg allerede har fylt på og ryddet min lokale kiosk en tid.

Jeg ble vist tillit og ble ansatt på stedet, og koser meg med dette. Hører at de trenger flere, så det er bare å melde seg!

Tur og kultur i november: 

DnS satt opp Heksejakt av Arthur Miller, og dette stykket var så bra at jeg inviterte mamma med meg for å se det en gang til. Harmonien fremførte Tsjaikovskys Pathetique, som også var veldig bra. Midt i november ble det tur med campingvognen til Stavanger, vi besøkte byen to kvelder, bodde på en helt rævva campingplass, og fikk oss en fin tur opp på Prekestolen. Kino på biblioteket er gøy, og denne måneden så jeg en nydelig dokumentar om gamle på hjem. 

På Lille Scene går Glade dager av Samuel Becket. Jeg fikk sett halve stykket, før jeg besvimte ganske så brått. Mye drama, ble båret ned på scenen, sykebil ble tilkalt og jeg måtte innom legevakten. De sendte meg på Haraldsplass hvor jeg ble undersøkt i to dager. Alt vel, men ser ikke frem til 7 dagers EKG midt i desember. Avslutningen av måneden ble fin, med gode venner og Finn Tokvam på scenen.

En fin liten bunke med nye og gamle bøker ligger klar for desember, til og med en julebok har sneket seg inn i bunken, uten at jeg har merket det. Riktig god lesemåned i desember folkens!

Karolines krig av Kim Leine

Karolines krig er avslutningen på Kim Leines trilogi, som startet med Karolines kjærlighet. Den boken fengslet meg da jeg lyttet til den på tur for noen år siden, så jeg gikk rett videre med Karolines Kamp. Den boken avsluttet på en sånn måte at jeg har gledet meg til denne tredje og siste boken i serien.

Forlaget om handlingen:
Etter å ha sittet fem år som statsminister har Karoline Blicher begynt å vurdere veien videre i sin politiske karriere. I Folketinget har hennes holdning til krigen i Ukraina gjort henne upopulær, ikke akkurat hjulpet av hennes lyssky forbindelser til Putins Russland. Flere av hennes partifeller har fått ferten av blod og rasler med sablene.
Da hun ender opp midt i voldelige opptøyer på Nørrebro og ryktene begynner å svirre om innblanding fra utenlandske interesser, øker presset på henne. Dagen etter dukker hun heller ikke opp på statsministerkontoret.

Journalisten Jesper Skov prøver å finne ut hva som er skjedd med henne. Landets statsminister kan da ikke bare forsvinne sporløst? Med hjelp fra FE-agenten Annie Faurschou oppdager Jesper alle piler peker mot Moskva og videre mot fronten i Ukraina.

Det er ikke tvil om at hovedpersonen i denne serien er Karoline. Karoline Blicher, damen med de mange identitetene og store ambisjonene. Når det er sagt, menneskene rundt henne er viktige brikker i dette, som er et utrolig interessant og godt sammensatt plott. 

Boken utspiller seg høsten 2024, så mer blodfersk enn det kan en vel ikke få en roman. Det betyr ikke at alt er sant i forhold til handlingen, til tross for at flere virkelige navn dukker opp. Mette Fredriksen er ikke lengre statsminister i Danmark, er bare ett eksempel på Kim Leines fantasi. 

Historien åpner med at Jelena Valerijevna spiser frokost med Putin på hans bursdag. Frokost med Putin spiser hun hver dag, for ikke før hun har båret inn to like frokostbrett, og begynt å spise, vil Putin smake på maten sin. 

Jesper Skov som arbeider i Aftenbladet, var tidligere gift med Jelena, og de to har en sønn sammen. Det er en stund siden hun stakk fra ham og Danmark og tok med seg sønnen Viggo, som nå er voksen. Enda før det var han kjæreste med Karoline, så de kjenner hverandre godt, og har fremdeles sporadisk kontakt. 

Annie Faurschou er en dansk senioranalytiker i etterretningstjenesten, stasjonert i Estland. Hun er på sporet av en listig hacker, hvordan hun (og han) jobber, er skildret på en utrolig fascinerende måte. Utover i romanen snakker Annie med seg selv, og leseren får tilgang til interessante og skremmende tanker rundt verdenssituasjonen og ikke minst bruken av AI.

Skrivemåten og ordvalgene til Kim Leine gir handlingen fart, samtidig som leseren blir dradd med inn. Jeg vil dele med dere en liten sekvens som viser akkurat dette. Det er Jesper Skov som er i Jerusalem, ett år etter Hamasangrepet for å intervjue religiøse ledere, politikere, journalister og folk på gata:

            Midt i artikkelskrivingen er han blitt overmannet av trøtthet og varme og har sovnet med laptopen på magen, og da værelsestelefonen ringer, griper han instinktivt etter datamaskinen for å forhindre at den sklir ned på gulvet. Han åpner øynene og ser et anonymt hotellrom som kunne være hvor som helst i verden, for eksempel i Russland, der en del av bevisstheten hans stadig flakker omkring. Så hører han lydene fra gaten og tenker: Midtøsten. Bagdad 2007. Han vet at det er feil, men blir med vilje værende i illusjonen i noen sekunder. Så vipper han opp i sittende stilling og vakler bort for å ta telefonen. 

Sant du får lyst å gripe etter den datamaskinen? jeg kjente også på kraftanstrengelsen ved å vippe seg opp og med fart i kroppen vakle av gårde.

Romanen har noen myke sider, bare en våken leser får øye på. Jeg vil ikke røpe hvorfor Karoline trenger forandring i livet sitt, dette er en av grunnene til at hun skaper et forsvinningsnummer for seg selv, og dukker opp i Moskva. Her mimrer hun om kjæresten hun hadde her, og med dette får Kim Leine meg til å fryse på ryggen ved ting som skjedde i de foregående bøkene.

Koblingene mellom karakterene er godt skulte men de er her, historien er spekket med politikk, konspirasjoner og etterretning, som det svinger av. Koronabrenning i Danmark og pek tilbake til holocaust, bygger oppunder nerven som ligger og dirrer som en gitarstreng gjennom hele romanen.

Karolines krig er noe av det beste jeg har lest i år, flere ganger slapp jeg pusten brått ut og nikket anerkjennende til Kim Leine over skrivemåten, men også det fantastiske plottet, spenningskurven og troverdigheten midt oppi det hele. Det er fantasi dette her, men hva hvis.... joda, det kunne vært sant.

Karolines krig er en fantastisk avslutning på en trilogi med høye kvaliteter ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 480

Kilde: Biblioteket

Ikke lett å glemme av Marianne Danielsen og Hilde Merethe Klungerbo

Ikke lett å glemme er en erfaringsbasert bok om demens, skrevet av mennesker som har følt på kroppen hvor utmattende det kan være å være pårørende når ens kjære får denne grusomme sykdommen. Antallet diagnostiserte øker, det finnes ingen kur, men det forskes, så det er håp.

Forlaget om handlingen:
Mange vet lite om demens og alle ringvirkningene sykdommen kommer med, før man står midt i det, som pårørende. Vi vil hjelpe deg å navigere tryggere gjennom de ulike fasene man går gjennom. Vi tror på å dele historier, erfaringer og tips for å få en bedre hverdag som pårørende gjennom hele demensforløpet, da det har vært avgjørende for vår mentale helse. 

Boka består av åpne og ærlige historier som beskriver en krevende emosjonell og lang- tekkelig sorgprosess. Gjennom dem vil vi vise hvordan vi kan legge til rette for at den som er rammet, har det godt og trygt. 

Du vil få innblikk i historier som beskriver flere praktiske utfordringer som må løses fortløpende. Og et viktig element er hvordan du kan ta vare på deg selv underveis.

Ikke lett å glemme er en estetisk fin bok, ryddig inndelt i fire deler, med fine naturbilder som gir leseren mulighet til ettertanke og refleksjon. Forfatterne bruker tid på å presentere seg selv og sin bakgrunn, noe som er naturlig her, siden leseren kommer tett på dem som personer. 

Det viktigste budskapet i boken er at du som pårørende ikke er alene. Mange har gått gjennom dette med egne foreldre, og de følelsene du gjerne får, som du ikke er stolt av, er helt vanlig.

Gjennom personlige historier byr forfatterne på seg selv, og til dels sine foreldre. Dette er gjort med respekt for foreldrene som har blitt hovedpersoner i en bok, kanskje litt uten å vite hva det innebærer.  

Hvert av de fire kapitlene oppsummeres, og gode råd blir repetert. Et par blanke ark følger, til glede for den som ønsker å notere ned egne tanker underveis. 

I boken snakkes det om sorg og empati, om ensomhet og sinne, følelsene er mange både hos den syke og den som etter beste evne forsøker å forbedre livskvaliteten til sine kjære. Kaoset kan være overveldende til tider, og en kan føle at alt ansvaret ligger på en selv. 

Denne boken viser hvorfor en pårørende må ta vare på seg selv, og hvordan en lettes kan gjøre det, for å ikke bekymre seg i hjel. Her er mange praktiske tips til hvordan en kan inkludere den demente i hverdagslivet, hvordan forholde seg til nødvendig flytting, og hva en skal se opp for når en skal på besøk på sykehjem.

Ikke lett å glemme kan være akkurat den boken du trenger for å forberede deg til det de færreste av oss er forberedt på. Boken er lett å lese, den repeterer underveis og byr på mange historier fra virkeligheten, som det er lett å kjenne seg igjen i. 

Jeg anbefaler gjerne boken videre, og tenker at den skulle blitt delt ut
av fastleger eller personale på sykehjem, til alle pårørende ☺

Forlag: Eget forlag kjøpes her!

Utgitt: 2024

Sider: 191

Kilde: Leseeksemplar

Søvngjengeren av Lars Kepler

Søvngjengeren er bok 10 i serien om Joona Linna. Bak pseudonymet Lars Kepler skjuler det svenske forfatterparet Alexandra og Alexander Ahndoril seg. Jeg tror jeg har lest alle bøkene i denne serien, og jeg blir like engasjert hver gang.

Forlaget om handlingen: 
Midt på natten meldes det om et pågående innbrudd på en vinterstengt campingplass i Bredäng utenfor Stockholm. En politipatrulje som befinner seg i nærheten, rykker ut. Det er lys i en av campingvognene lengst inne på det mørklagte området, og da betjentene åpner døren møter de et grufullt åsted. Gulv, vegger og møbler er dekket av blod. En mann er drept med øks og brutalt partert. 

På gulvet ligger en ung mann og sover med en avkuttet arm som pute. Han blir arrestert og ført til Kronoberg fengsel, og identifisert som syttenårige Hugo Sand, sønn av en berømt forfatter. Det viser seg at Hugo lider av en sjelden form for søvngjengeri som aktiviseres av mareritt. Han kan enten være gjerningsmann eller vitne, men hevder at han ikke husker noe fra drapsnatten. 

Etterforsker Joona Linna kontakter sin gamle venn, Erik Maria Bark, i håp om at hypnose kan gi svar på hva som har skjedd. Dette blir starten på en komplisert jakt på en bestialsk seriemorder som nettopp har gått inn i en ekstremt aktiv fase. 

Søvngjengeren ble påbegynt kvelden før vi skulle kjøre til Stavanger og bo på en vinterstengt campingplass i helgen. For et bakteppe jeg fikk til de overnattingene, for volden som utspiller seg på en campingplass i denne krimmen, er av typen en ikke glemmer så lett.

Historien åpnes av to små snutter, som raskt befester en ekkel stemning. Skildringene har tilsynelatende ikke noe med handlingen å gjøre, men så har det det allikevel. 

Joona Linna blir raskt koblet på den bestialske mordsaken, først bistår han juristen som skal vurdere om Hugo er skyldig, for så å overta ansvaret. Han ber gjentatte ganger sjefen sin om å få tilbake Saga Bauer, som nå har kontorjobb, som partner, men sjefen sier nei. Joona vil ikke ha noen annen partner, men krever av sjefen å få Saga tilbake om han løser saken.

Drap nummer to finner sted når Hugo sitter i varetekt, så da er det ikke så mye å lure på, han er utenfor mistanke. Så skjer det igjen, og igjen. Ved hvert nye drap får vi vite litt om bakgrunnen til den drepte, og et gjenkjennelig mønster avtegner seg. 

Det er ikke tvil, dette er en krim med god fremdrift. Den gjentakende slaktingen av mennesker går ikke spesielt innpå meg, til det har Keplerparet greid å holde nok tilbake. Det de går i detalj på er ofte de myke sidene av menneskelivet, som interiør, mote, og ikke minst kokkekunst. Snobberiet som ligger i å bruke egennavn på kokekar eller vesker, syntes jeg ikke passet inn i historien forøvrig, men kanskje det bare er meg det ikke appellerer til.

Joona spilles god på bekostning av kollegene sine, for sammen med Peck og Gregory på gården i Rickeby, oppfører de seg så tåpelig at Joona får skinne. Dette skjer flere ganger, som med Lisette i begynnelsen, når hun konkluderer med homofobisk hatkriminalitet etter 5 minutter, og stiller spørsmål om Joona har den rette kompetansen til å lede etterforskningen.

- Nå prøver du bare å gjøre meg redd.
- Ble du redd på ordentlig?
- Nei, det ble jeg ikke, svarer hun. - Men jeg syns det er ubehagelig med innbruddet, at Hugo ble eksponert i media...
- Og denne stormen... som kommer til å rase i flere døgn, sier Bernard og dypper fingeren i rødvinen igjen og fullfører en pil på bordet, og den peker rett mot henne.

Søvngjengeren er skrevet på en logisk og ryddig måte. Leseren får nok hint til hvem morderen er, til å gjøre seg sine tanker, og sånt er kjekt. Jeg ble sliten av at historien gjentok seg flere ganger, hypnotiseringen av Hugo var interessant og godt skildret, men ga lite tilbake. At foreldrene hiver seg rundt og vil skrive bok om opplevelsen hans, mens saken fremdeles pågår, lot jeg passere som en kunstnerisk frihet fra forfatterne, men ikke særlig sannsynlig.

Liker du krim med høy grad av hei-hvor-det-går og etterforskere som halser etter en morder som stadig ligger foran, så er Søvngjengeren midt i blinken. Boken er medrivende til tusen, men legg for all del fra deg det kritiske blikket før du leser. 

Til tross for litt pirk denne gangen ser jeg frem til neste kapittel i serien om Joona Linna. Håper inderlig at han blir belønnet med å få Saga Bauer tilbake som partner, og at de sammen kan bruke de kloke hodene sine, til å løse saker, uten å måtte virre rundt, sånn som her. 

Les boken om du tåler litt blod, og ønsker en medrivende

og spennende leseopplevelse ⚃

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2024

Sider: 463

Kilde: PDF fra forlaget