KNIV - Jo Nesbø imponerer igjen!

For oss som har fulgt serien om Harry Hole gjennom de elleve forrige bøkene, er en ny historie alltid en happening. Jeg har slukt boken i tre store jafser, og anbefaler den gjerne videre, også til dere som ikke har likt de bestialske scenene og all torturen, for det er det ingenting av her, kun førsteklasses litteraturkunst ☺

Forlaget om handlingen:
Harry Hole har mistet alt. Han har begynt å drikke igjen, Rakel har kastet ham ut, han har mistet jobben på Politihøgskolen, men får, som avdanket legende, aller nådigst jobbe som papirflytter på Politihuset. Når han tror det ikke er mer å tape, starter han en ensom jakt på en gammel fiende. Harry stilles overfor to valg: å gå under med en gang. Eller å reise seg og gå under senere. Kan hevntørsten redde Harry?

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2019

Sider: 520

Kilde: Leseeks

Det skal litt til å si noe om handlingen uten å frarøve leseren viktige spenningstopper. Jeg ser forlaget har klart det, noe jeg også har bestrebet i min omtale.

Etter to korte innledende historier dukker Harry Hole opp. Han er til de grader fyllasjuk, blodige knoker vitner om at han har gjort noe, men hva dette "noe" er, kan han ikke huske. Blackouten viser seg å være ganske omfattende, men han drar tilbake til baren Jealousy som han bygget opp sammen med Rakel, og som nå er på nye hender.

Vi møter igjen leder for voldsavsnittet Kathrine Bratt, som har giftet seg og blitt mamma, og med pappaen i barselpermisjon er hun i full jobb igjen. Harry er stuet vekk på politihuset, men stikker hodet sitt inn i et vepsebol, som gjør det hett om ørene på ham.

Nesbø skriver frem et persongalleri som ikke står tilbake for noe. Spesielt godt likte jeg kriposetterforskeren Sung-min Larsen, en observant og skarp kar som jeg håper (og tror) vi får høre mer om. Jeg liker måten han fletter inn morsomme detaljer og har gjort seg skarpe observasjoner dypt inn i menneskesjelen, og jeg likte godt sikkerhetsansvarlige i Røde Kors Kaja Solness sine tanker om skyld og lidelse:

    Du snakker om Anton?
    Ja. Han led, slik at jeg slapp. Anton var min Jesus. My personal Jesus.
    På hvilken måte?
Jeg hengte ham på korset så han kunne ta på seg min lidelse, slik vi gjorde med Jesus. For Jesus hengte ikke seg selv på korset, han led ikke frivillig, det var vi som hengte ham der, det er det som er poenget. Vi oppnådde frelse og evig liv gjennom å drepe Jesus. Gud kunne lite gjøre. Gud ofret ikke sønnen sin. Hvis det er sant at Gud har gitt mennesket fri vilje, da drepte vi Jesus mot Guds vilje. Og den dagen vi skjønner det, at vi kan trosse Guds vilje, det er dagen vi setter oss selv fri.

Kniv er bygget opp av flere hendelsesforløp som tidlig flettes sammen, men som utvikler seg videre, noe som betyr at flere karakterer er gitt viktige roller i historien. Heldigvis har Mikael Bellman, den tidligere drittsekken av en politimester en flyktig rolle, mens hans fortrolige på kammeret den gangen, Truls Berntsen er forventet å være Holes samarbeidspartner.

Historien inneholder forbausende mye følelser, litt klump i halsen fikk jeg også, ikke av skrekk, men av medfølelse. Handlingen er spekket med fun facts, og flere halvsides "foredrag" om forskjellige tema, i tillegg til alle referansene som går på musikk. Det ble nesten litt nok etter min smak, for selv om Kniv har en god nerve, så var det ikke så spennende, at jeg trengte disse "pustepausene".

I denne tolvte boken i serien om Harry Hole slipper vi unna torturen og de bestialske scenene som har preget de foregående bøkene. Har Jo Nesbø blitt voksen? spurte jeg meg selv da jeg leste, og jeg tror sannelig at svaret er ja.

Andre bloggere om Kniv: Pervoluto