Det blinde vitnet - ny bok fra Jørgen Brekke

Det er fem år siden vi sist fikk høre fra Odd Singsaker, en kjent og kjær karakter i Jørgen Brekke sin serie, som nå teller 8 bøker i alt. I denne boken går han av med pensjon, men forhåpentligvis bety ikke det at dette er siste boken i serien ☺

Forlaget om handlingen:
Egentlig skulle førstebetjent Odd Singsaker ved Trondheims-politiet gå av med pensjon denne uka og ta seg av datteren, femårige Anne, mens kona Felicia fullfører politiutdannelsen. Men det var før en kvinne ringer inn og forteller at hun ser et øksedrap i leiligheten over gata fra der hun bor. Da politiet ankommer åstedet, finner de bare en tom leilighet. Senere samme dag blir imidlertid leilighetens eier funnet øksedrept i en hytte langt utenfor byen.  Det hele blir bare mer uforståelig når kvinnen som varslet alarmsentralen, viser seg å være blind. I tillegg har hun tilsynelatende tatt livet av seg like etter at hun ringte inn drapet.   

Odd Singsaker er tilbake, rastløs, standhaftig, forblindet og ute av stand til å styre unna sakens mørke irrganger. 

For et dilemma Odd Singsaker blir satt i da en ny spennende utfordring dukker opp, akkurat i det han er i ferd med å takke for seg. Hans unge kone Felicia vil at han skal holde seg til planen om å gå av i dag, men han greier det ikke.

Boken starter pang på, med øksemord og det hele. Alarmen går på politistasjonen, duoen Etemady og Johansen er først på åstedet, men får ikke gå inn, den jobben er det Delta som tar seg av.

Gjennom hele boken får vi utdrag fra en dagbok skrevet i Colla Bella i 1990. Her kan en kjenne igjen navn som allerede har dukket opp i de innledende scenene, og leseren kan begynne å sette sammen puslespillet.

Singsaker trenger informasjon angående tarotkort, så han kontakter en gammel venninne, Siri Holm, som er ekspert på antikvariske bøker. For det handler mye om det, Thomas More, Dante og Petrarca nevnes, men mest spennende er diskusjonene rundt utopi og dystopi. Jeg har lest Karin Boyes Kallocain, Zamjatis Vi og Orwells 1984, så for meg ble dette ganske gøy.

Hva rendyrka krimlesere vil synes om dette er en annen sak. Et spørsmål belyses gjennom all denne litteraturen: Er det mulig å bygge et godt samfunn? Kan Slaraffenland være dette samfunnet? her presenteres vi for kartet tegnet av Andreas Schnebelin, og vi får høre om at engelskmennene kaller Slaraffenland for Cockaigne. En kan gjøre sine tanker...

Jørgen Brekke hiver mye symbolikk og mytologi i gryta si denne gangen, middelalderfilosofi med Ockhams barberkniv, Kong Ødipus og hans utstukne øyne, det engasjerte meg, men selve krimgåten som skulle løses forsvant litt i alt dette andre, som på en måte ble mer interessant.

Odd Singsaker er en elskelig fyr, og selv om han, etter å ha løst denne blodige krimgåten, kunne pensjonere seg, håper jeg inderlig at han Jørgen Brekke ikke slipper ham helt. 

Det blinde vitnet er en kort bok med mye innhold, kanskje ikke så mye etterforskning men god underholdning var det i alle fall ⚃

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 304

Kilde: Leseeksemplar

Min tid i disse skogene av Gaute Heivoll

Det er mange år siden jeg begynte å følge Gaute Heivoll sitt forfatterskap. Bøkene hans scorer alltid høyt på min leseliste, så det var med stor forventning jeg satt meg ned med årets utgivelse Min tid i disse skogene.

Forlaget om handlingen:
For alltid skal det være Johannes og Ingeborg.

Hun er den ildfulle tjenestejenta på gården han har odelen til. Da faren dør, lar han likevel broren overta, og skaffer seg et eget sted, et sted for dem alene.

Fremtiden synes å være sikret, slekter kan følge slekters gang, slik de alltid har gjort. Men ingenting blir som de har sett for seg. Gården blir tvangssolgt, og Ingeborgs mørke sider trer fram. Johannes må være den som holder det hele sammen. Men hvorfor kommer ikke barnet? Hvorfor får de ingen sønn?

Forlag: Tiden
Utgitt: 2024
Sider: 474
Kilde: Leseeksemplar

Er det ett ord som preger min tankestorm etter endt lesning må det bli "lavmælt". Min tid i disse skogene er en nær og rolig historie, som utspiller seg i utkanten av en mindre bygd på Østlandet. 

Hovedpersonen er vokst opp på gård, og gårdbruker er det han er hele livet, men han er også en omsorgsperson av dimensjoner. Etter at han har giftet seg med tjenestejenta Ingeborg på hjemgården, får hun ham til å si opp odelen, og kjøpe et gårdsbruk i lang nok avstand fra hjemgården, til at de mister kontakten med familien. Denne uroen som preger Ingeborgs personlighet, skal komme til å bety mye for livet deres sammen.

Johannes er en tagal type som ikke har mye å bidra med utover gårdsarbeidet, han tar i mot hjelp av naboer som tilbyr seg. I noen korte sekvenser fra soverommet i begynnelsen av boken, viser Johannes at han har litt fart i seg, når Ingeborg fyrer ham opp. Ellers er han en mann som tar ansvar for driften av gården, men initiativ er ikke hans sterke side. 

Romanen, som starter i 1932 og avsluttes en gang utpå 70-tallet, følger Johannes og Ingeborgs liv, samtidig som den presenterer flotte minnebilder fra denne tidsepoken. 

Jeg koste meg da jeg leste boken, som er medrivende på en litt saktmodig måte. Utviklingen i handlingen er god, og flere ting kommer uventet på leseren, så en viss nerve finner en også her. Leseopplevelsen ble litt vemodig og med de fine naturskildringene opplevdes det til tider som en deilig meditasjon.

Ingeborg forsto jeg meg ikke helt på, men akkurat det er det mening i, for det gjorde ikke alltid Johannes heller. En så tålmodig mann skal en lete lenge etter. Et lite utdrag fra sent i boken:

- Har du sett for en kveld, sa han. - Så varmt og så stille. Hun fulgte med ham ut på trappa, og det slo ham at ester ikke lenger hadde noe å gi ham, verken håp eller trøst. Og han hadde ingenting å gi henne. De hadde ingenting.
- Se, nå har svalene kommet, sa han. Ester svarte ikke. Han lette etter en utvei, men den fantes ikke. Stemmen hennes brast bak ryggen hans.
- Gud velsigne deg, Johannes, hulket hun. - Gud velsigne deg. Da han snudde seg, la hun armene rundt ham, og for første gang kjente han Esters varme, myke kinn mot sitt eget.

Min tid i disse skogene har en lite knippe karakterer som alle er troverdige. Jeg likte godt skolemesteren som får Johannes til å vikariere, og de eksistensielle spørsmålene som stilles rundt odel, arv og barnløshet. 

Romanen følger kronologisk det nevnte tidsforløpet, og er skrevet i et språk som åpner opp for egne tanker. At en så stille roman på nesten fem hundre sider, kan føles så kort, sier litt om hvor mye den engasjerte.

Jeg anbefaler gjerne Min tid i disse skogene videre ⚄

Pabbi av Mimir Kristjànsson

Det er ikke ofte jeg leser bøker av og om kjente profiler, men i skrivende stund leser jeg både Mimir og Abid. To fine menn, som begge i voksen alder er preget av sin oppvekst. Jeg har tidligere lest Frihet, likhet, Island og Mamma er trygda, to bøker jeg likte godt.

Forlaget om handlingen:
Mímir husker ikke hvor gammel han var da han skjønte han ville få problemer med alkohol, men det var lenge før han drakk for første gang. Dette er historien om en pappa som drakk for mye og en slekt som har vært fulle siden Egil Skallagrimssons tid.

Mímir Kristjánsson hadde en lykkelig barndom. Han vokste opp med en pappa som var verdens beste historieforteller, og kan ikke huske å ha vært redd for ham en eneste gang. Når faren til Mímir dør, spør han seg hvordan han kan elske faren sin så mye samtidig som han vet at faren var alkoholiker.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2024
Sider: 159
Kilde: Leseeksemplar

Mimir Kristjànsson har tidligere skrevet om sin mor, og nå forteller han at faren den gang syntes han fikk litt lite plass i den boken. Det gjør Mimir godt igjen med årets utgivelse, som skildrer farens og sitt eget liv med alkoholen.

Det er en ydmyk Mimir Kristjànsson vi møter i denne boken, ydmyk overfor koblingen han gjør til sitt eget alkoholforbruk, og at minnene om faren, kan være falske minner. Han tar også høyde for at barn ser med litt andre øyne på det som skjer, og tolker gjerne hendelser i mer positiv eller negativ retning. 

Pappa finnes ikke mer, sjelen hans er slukket og kroppen hans er brent. Men ordet om ham er ikke dødt, og hvilke ord vi skal bruke om ham, bestemmer hva slags liv han skal få i evigheten. Var han en god far? Var han en alkoholiker? Eller var han begge deler? Med denne boka tar jeg kontroll over min fars ettermæle, som en seierherre skriver jeg historien om hans nederlag, og han er ikke engang i live til å protestere mot fremstillingen. 

Historien om faren fortelles litt fra alle kanter, men det begynner med begynnelsen, når han ramser opp slektsleddene helt tilbake til Egil Skallagrimsson. Den islandske koloritten, med sagn og spesielle ord, norrøn mytologi, natur og historie preger boken, men det er menneskene som skinner sterkest.

Pabbi er en personlig bok, som er preget av respekten og kjærligheten sønnen følte for sin far. Den gir leseren flere tankevekkende innsikter når det gjelder alkoholisme og avhengighet, og fargelegger bildet en gjerne har av alkoholikere, det er ikke bare sort/hvitt.

Gjennom minner fra farens hyttebok, klarer Mimir Kristjànsson på en helt usentimental måte å skrive frem farens liv, og også deler av sin egen oppvekst. Dette er ikke den traurige historien det kunne blitt, men fortellerkunsten favner bredt og vil helt sikkert overraske flere enn meg med sine litt uventede innfallsvinkler. Jeg er sikker på at Pabbi hadde blitt stolt, hadde han kunne lese boken om seg selv.

Pabbi er en bok som forklarer, rører og berører

- jeg anbefaler den gjerne videre ⚃ 

Bruden av spanske Carmen Mola

Bruden er første del i en trilogi, hvor vi følger politioverbetjent Elena Blanco. Carmen Mola har blitt intet mindre enn en krimsensasjon med denne serien. Det lugget litt for meg i begynnelsen, men etter endt bok sitter jeg igjen med en forventning til neste ☺

Forlaget om handlingen:
Susana Macaya forsvinner sporløst etter sitt eget utdrikningslag. To dager senere blir liket hennes funnet, hun har blitt drept på mest utenkelig måte - identisk med måten søsteren ble myrdet syv år tidligere. Men søsterens morder sitter fremdeles i fengsel.

Har noen kopiert mordet? Eller har en uskyldig mann blitt dømt? Politioverbetjent Elena Blanco har et overforbruk av grappa, karaoke og flyktige affærer. Sammen med spesialteamet sitt jobber hun mot klokka for å avsløre sannheten bak de brutale mordene på de to søstrene, samtidig som hun sloss mot sine egne demoner.

Forlag: Moment
Utgitt: 2024
Sider: 396
Kilde: PDF fra forlaget

Bruden er en ganske tradisjonell politikrim, dog med en uvanlig drapsmetode. Det er heller ikke noe nytt at hovedpersonen har en spesiell forhistorie, som vi sporer små detaljer fra, gjennom hele boken.

I kursiv følger vi, i korte bolker, en liten gutt som er innesperret i et skur sammen med en døende hund. Det er ikke pent det som utspiller seg her, og hva denne gjentagende sekvensen skal tilføre, i tillegg til en ekkel stemning, får vi ikke forklaring på før godt uti boken.

Handlingen utspiller seg i Madrid, bruken av spanske referanser og lange spanske navn, gjør det litt slitsomt å lese. Teksten er også litt for overtydelig, som om forfatteren er redd for at leseren ikke skal få med seg detaljene og fremdriften. Jeg hadde ikke lest informasjonen om forfatteren, da jeg leste boken og undret meg over at dette var skrevet av en kvinnelig forfatter. 

Begynnelsen av historien var både irriterende og interessant, og litt spennende da vi kom til utdrikningslaget og drapet.  Det var hovedpersonen og førstebetjent Zàrates merkelige oppførsel, som trigget irritasjonen.

Da vi fikk høre om sigøynermiljøet faren til de to drepte søstrene kom fra, fikk historien en helt annen nerve. Det er ikke ofte en leser om motsatt rasisme, men her fremstår det helt tydelig, at sigøynere synes svært lite om hvite mennesker. En skal ikke legge mye i sånne detaljer fra en krim, men at det bidro til den litt ugne følelsen som preger historien, er helt sikkert.

Etterforskningen går sin gang, mulige gjerningsmenn kommer og går, og vi lærer mer om overbetjent Elena Blanco sin fortid. Spenningskurven tar seg opp, men troverdigheten pipler litt ut på samme tid. Det er ikke tvil om at dette er (kan være) god underholdning, men i mine øyne har etterforskere som kjører sololøp seg selv å takke, for det som skjer med dem.

                           Nå forstår hun det. I videoen han har til hensikt å spille inn, er lidelsene til Victoria bare en del av underholdningen. En annen del av den er sjokket hennes over å observere det som foregår, på nært hold. NN har tatt sadismen til nye høyder. En kvinne blir langsomt spist av larver, mens en annen er vitne til det som vil skje med henne selv etterpå.

"Carmen Mola" har brukt alle de kjente triksene i boken, når denne krimmen ble skrevet. Det er et godt håndverk, men litt for gjenkjennelig for en ivrig krimleser. Skrivemåten bærer preg av at forfatterne ønsker boken som film, men kanskje alt det spanske i boken minner meg om serien Papirhuset. 

Er du glad i krim med gode karakterer og til dels rå scener er

Bruden midt i blinken for deg ☺

Carmen Mola vant i 2021 den prestisjetunge Premio Planeta de Novela-prisen, verdens mest verdifulle litterære pris – men avsløringen av at forfatteren var et pseudonym skapte stor oppstandelse. Bak navnet Carmen Mola, som opprinnelig ble markedsført som en kvinnelig universitetsprofessor, viste seg å være tre mannlige forfattere: Jorge Díaz, Agustín Martínez og Antonio Mercero. Den kontroversielle avsløringen av forfatternes sanne identitet skapte en storm i litteraturverdenen, men det stoppet på ingen måte bøkenes popularitet. 

Vår ære og vår frykt av Abid Raja

Vår ære og vår frykt av Abid Raja starter der Min skyld sluttet. Jeg lyttet meg gjennom den boken, og skrev ikke om den, til tross for at den gjorde sterkt inntrykk på meg. Den fine skrivemåten i mitt første møte med Abid Rajas forfatterskap, gjorde at jeg var ivrig på å få lese også årets utgivelse.

Forlaget om handlingen:
Det starter med et bryllup i Pakistan, og ender med invitasjoner fra onkler, tanter, fettere og kusiner over hele Europa. Opplevelsen blir en vekker, som får Raja til å spørre seg hva som kunne vært livet hans, dersom faren hans hadde valgt et annet land, og ikke Norge, da han emigrerte fra Pakistan på 1970-tallet. I bestselgeren Min skyld tok han oss med bak de lukkede gardinene i barndomshjemmet i Iladalen i Oslo. Nå reiser han til beryktede ghettoer, gjestfrie hjem og gullforgylte maktkorridorer i England, Frankrike, Belgia, Tyskland, Spania, Sverige og Danmark. 

I et polarisert Europa finner han både innvandringskritikere, hardtarbeidende ildsjeler som aldri gir opp drømmen om bedre liv for diasporaen, og svært ulike løsninger på integreringsproblemene.

Igjen er det en ærlig og utleverende bok Abid Raja har skrevet. Når vi vet hvilket miljø han kommer fra, er det godt gjort å dele disse personlige erfaringene med offentligheten, uten at det oser skam rundt det. Hans egen avstandstaging og forsoning med familien er et eksempel til etterfølgelse, i en kultur som er bygget på å adlyde ordrer og holde klanen samlet.

Som politiker i landet vårt, er han nær sagt selvfølgelig, opptatt av integrering. Dette til alles beste, men mest for unge muslimer som vokser opp i Norge nå.

Abid Raja skriver lekende lett, så det føles aldri tungt eller kjedelig å lese Vår ære og vår frykt. Bryllupet i Pakistan som boken starter med, oser av fremmed kultur, men rundturen i Europa som følger etter det er minst like eksotisk. 

Gjennom å besøke familie og bekjente i flere europeiske land, kommer han tett på hvordan integreringen fungerer. Jeg ble overrasket over hvor forskjellige utfordringene er fra land til land. Selv undrer han seg over om hans egen klassereise, i det hele tatt hadde vært mulig, om han hadde bodd i Bondy, en belastet forstad til Paris.

Han skriver om salafisme og radikalisering, så får vi høre om den lille belgiske byen Vilvoorde. De små forholdene her, har gjort at de har klart å styrke fellesskapsfølelsen og tilhørigheten i befolkningen.

Det var veldig interessant å lese om hvordan skamfølelsen etter 2. verdenskrig fremdeles preger den tyske befolkningen, noe som har resultert i et fravær av egen identitetsfølelse. Når landet ikke har en egen identitet, er det også vanskelig for migranter å bli integrert. Landet er veldig projødisk, så da muslimske syrere og tyrkere feiret etter Hamasangrepet for snart et år siden, ble det ramaskrik. 

Migrasjon til Spania fra Marokko er det som preger dette landet, men her er det ingen gettoer, og heller ingen som snakker nedlatende om muslimene som bosetter seg. Problemet i Spania er heller skandinaviske turister som i enkelte områder oversvømmer landet...

Sverige har store problemer med integrering av tilflyttere, "svenske tilstander" har vi jo hørt mye om. Multietniske kriminelle nettverk gir store problemer i flere byer, blant annet Malmø. Landet har tillatt selvbosetning, noe som inviterer til parallelle samfunn med veldig store utfordringer. Her nevner Abid Raja en annen som er opptatt av dette, nemlig Terje Bjøranger som har fokus på æresrelatert kriminalitet både i sakprosaform og i krimserien om Charlie Robertsen.

Danmark har vært det strengeste landet av de tre skandinaviske landene, og i denne boken besøker Abid Raja Ishøj utenfor København, før vi er tilbake i Oslo.

Vi hører om reaksjonene han fikk fra videregåendeskoleelever da han turnerte med sin forrige bok Min skyld. Ungdommene var absolutt ikke på hans lag, de var mest opptatt av at han ikke følger koranen i livet sitt, og så ut til å akseptere åket det er å være underlagt andre mennesker i ett og alt. 

Det mest skremmende helt mot slutten var "femonasjonalisme". I boka forklares uttrykket som at feministene brukes til å legitimere de gale verdiene på høyresiden. Jeg googlet ordet, og fikk mange treff, som jeg ikke var fristet til å klikke meg videre på.

Det er en fin reise Abid Raja tar oss med på i denne boken. Vi hører om hans egen klassereise, om hvordan han finner tilbake til familien sin, og samtidig får vi innblikk i problemene befolkningen i de europeiske landene har med å finne en måte å leve sammen på i fred og fordragelighet. 

Vår ære og vår frykt er godt skrevet, den gir leseren ny forståelse av hvordan samfunnet henger sammen, og det er godt å ta med seg. Boken har et personlig preg, men holder seg langt utenfor den private sfæren. Jeg anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 270

Kilde: Bookbites

Rasende lys av Nikolaj Frobenius

Det er skrevet mange bøker hvor Henry Rinnan spiller en rolle, både sakprosa og krim. Jeg har lest flere av dem, og trengte kanskje ikke en til, men etter å ha hørt forfatteren snakke om boken på forlagets høstmøte forrige uke, og samme uke lyttet til kritikeren på Åpen bok "slakte den", ble jeg nysgjerrig. 

Forlaget om handlingen:
Rasende lys forteller historien om Norgeshistoriens største forræder sett fra innsiden av hans sinn. Romanen utforsker Henry Oliver Rinnans reise fra arbeiderklassegutt via bilselger, til Gestapos viktigste mann i Norge. Rinnan var infiltratøren som forrådte sitt land og sendte mer enn tusen nordmenn til konsentrasjonsleirene i Tyskland. Innenfor Gestapo bygget Rinnan opp en slagkraftig norsk enhet av unge menn og kvinner som brøt opp motstandsbevegelsen, avhørte, torturerte og drepte egne landsmenn for å fremme okkupasjonsmaktens kontroll over det norske folk.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 384

Kilde: Leseeksemplar

Var Henry Rinnan bare en liten mann på 1,59 som ble fornærmet over å bli stemplet som for lav for å få verve seg, til de norske motstandsstyrkene? Når han like etter avvisningen ble anklaget for tyveri på arbeidsplassen og mistet jobben, havnet han og familien hans på fattighuset.

En kan nok skylde på omstendighetene når det gjelder hvorfor Rinnan ble som han ble, han ble avvist av Norge og havnet hos nazistene som lot ham utvikle sitt ego. Han hadde talegavene i orden og uhyre god selvtillit, og med dette som metode, gjorde han en (alt for) god jobb med å manipulere gode nordmenn, inn i det som skulle komme til å bli Sonderabteilung Lola.

Nikolaj Frobenius beskriver et ødelagt menneskesinn, som nærer seg på at han hos nazistene blir sett, han får styrket selvtilliten sin, og med det mer ansvar, makt og penger. Han ble en angiver som mestret det å infiltrere andre miljøer, med iskald overbevisning. 

Det er mennesket Rinnan som skildres her, han som etter hvert preges av utstrakt medikamentbruk, søvnløshet, forfølgelsesvanvidd og paranoia. Hans historie blir ikke skikkelig belyst uten av vi også hører om motstandsgruppene, og da spesielt Odd Sørlig og kona Edel Sødahl i Kompani Linge.

Krigen er over og nazistene har trukket seg ut av landet, Rinnan er tatt til fange, han er på det rene med konsekvensene av å ha vært på feil side under krigen, men får sitt eneste ønske oppfylt, han får forklare seg. 

                        Jeg var en helt vanlig gutt fra Levanger, sa Rinnan. Ingenting spesielt med meg. Spør søsknene mine. Mor og far. Jeg var flink til å prate for meg. Jeg ble en god selger. Ellers ikke noe spesielt. Vi var uheldige og havna på fattighuset. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så fikk jeg en sjanse, hos Gestapo. Fast jobb. Og jeg tok den jobben. Og jeg prøvde å gjøre den jobben som best jeg kunne. Sånn. Spillet var sånn. Det var ikke noe annet.

Henrik Rinnan mottok jernkorset av tyskerne han jobbet for, og i sin storhetstid hadde han 50 personer under seg. Rasende lys har noen skildringer av skjerpede forhør, men torturen er satt i sammenheng, og selv om det er vondt å lese, så er det en del av helheten. 

I løpet av romanen (!) får vi lese utdrag fra dommen som falt i Frostating lagmannsrett i 1946. Dette er brutale saker selv om det er mye tørrere lesning enn for eksempel avhøret av Henry Rinnan, som selvfølgelig er fiksjon.

Frobenius mestrer formidlingen av denne delen av krigshistorien vår, på en glimrende måte. Jeg følte meg ikke støtt av å lese det som kan oppfattes som et forsvar av en grusom mann (ref. Åpen bok). Rasende lys er medrivende, interessant og helt uten kjedelige øyeblikk. Selv de som ikke er historieinteressert vil ha glede av å lese denne.

Jeg anbefaler den gjerne videre ⚄

Vil du lese mer om Henry Rinnan kan jeg anbefale Leksikon om lys og mørke og Roald Ræstad sin fantastiske krimserie.

Her finner du omtalen som fikk meg til å velge meg Rasende lys: 
https://radio.nrk.no/podkast/bok_i_p2/sesong/siste/l_910fd782-2fba-4391-8fd7-822fbac39196

I begynnelsen var mørket - ny bok av Karin Fossum

Bok nummer fire i Karin Fossums krimserie med Eddie Feber lanseres i dag. Jeg digger denne serien og har lest Drepende drage, angrende hund, Natteløperen og Farvel Farah Diba, og var superklar for tilbringe mer tid med Eddie Feber. 

Forlaget om handlingen: 
Det er tidlig august, og det blåser en tørr vind. Ruben Kornell tilbringer natten i et gammelt grendehus, gjemt bak noen stoler. Han våkner til lyden av stemmer og overhører en samtale mellom to menn. 

Ruben er brennende opptatt av true crime, og stemningen tyder på at mennene planlegger en forbrytelse. Nå øyner han muligheten for å bli et viktig vitne i en kriminalsak. Hvis han bare får politiet til å ta ham på alvor.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2024
Sider: 288
Kilde: PDF fra forlaget

Det er en mystisk overjordisk stemme som åpner historien, den luller leseren inn i en behagelig stemning, som senker pulsen. Vi hører stemmen noen korte strofer gjennom boken, og mot slutten skjønner vi hvem det er som snakker. 

Som alltid med Karin Fossum så blir mine følelser vekket i løpet av få setninger, så også denne gangen. I fortsettelsen møter vi sytten år gamle Ruben, som har kubbet i en krok på grendehuset. Han er en følsom ungdom som, etter å ha lyttet til både det som ble sagt, og stemningen som bredde seg i rommet, raskt skjønte at det som vekket ham denne morgenen, kan være av betydning for politiet. 

I skranken hos politiet blir han bare gjort narr av, men siden han ikke gir seg, blir Eddie Feber kalt ned fra sitt kontor. Han er av en helt spesiell støpning, en vidsynt mann og far til åtte, som tar alle mennesker på alvor. Han lytter til Rubens historie, som er mer av en mulig hendelse enn noe annet, for foreløpig er alt fredelig i den lille byen.

Ruben har valgt å flytte ut av barndomshjemmet, og det siste året har han bodd hos Gerd, en 86 år gammel dame, som han sier "er synlig fra verdensrommet". Er ikke det et fint kompliment, så vet ikke jeg. Ruben er en rastløs gutt, som leser folk, tolker stemmer og er følsom for det subtile. Har han noe på følelsen, så lar han det ikke gå upåaktet. 

Karin Fossum har noe helt eget over skrivestilen sin, persongalleriet er forholdsvis lite, men bæres frem av de to hovedpersonene. Plottet er finurlig snekret sammen, uten at leseren mister tråden av den grunn. Leser du Fossum så forventer du overraskelser, men til tross for at jeg var forberedt, klarte hun å ta meg på sengen denne gangen også. 

Jeg har ikke sagt noe om selve krimplottet her, men lover deg opp til flere blodige drap, gamle bortgjemte lik og noen hardbarka kriminelle. Til tross for dette, er det de fine menneskeskildringene som imponerer meg mens jeg leser, her møter vi mennesker i alle aldre, og hører om deres livsskjebner.

I begynnelsen var mørket er medrivende til tusen, usentimental krim som ga en temmelig intens leseopplevelse. Historien er ryddig fortalt, med mye lun humor som ligger i karakteroppbyggingen, mer enn i språket. 

Jeg anbefaler gjerne årets krim fra Karin Fossum ⚄

Rasmus rydder av Lars Mæhle og Lars Rudebjer

Rasmus rydder er den tredje boken i serien Lille dinosaurgjengen. Boken er beregnet på litt yngre barn, enn de som i noen år nå har lest Dinosaurgjengen. Jeg har lest boken for "mine" 2-3 åringer i barnehagen, og den ble raskt en hit.

Forlaget om handlingen:
Rasmus skal rydde. Han må bare bygge ferdig tårnet sitt først.

Men hvor er den siste klossen?

Lille dinosaurgjengen introduserer de aller yngste leserne for Rasmus og Trym og alle de andre dinosaurene fra den store barneboksuksessen Dinosaurgjengen. 

Forlag: Kagge
Utgitt: 2024
Sider: 30
Kilde: Leseeksemplar

Allerede på coveret av boken ser en at dette er en historie med mye bevegelse og spenning. Blar en om spretter Trym og Rasmus frem bak en stein og vinker til oss, full i liv og spillopper - vi er i gang!

Rasmus leker på rommet sitt, han har bare en kloss igjen før tårnet er ferdig, men mamma kommer brasende inn og ber ham rydde. Han får under tvil lov å gå ut og lete etter klossen, som han hadde lekt med i sandkassen tidligere på dagen.

I sandkassen finner han raskt klossen, men i det han er på vei inn for å rydde, er det en som pirker ham på ryggen med en pinn. Leserne ser ikke hvem det er før vi blar om, og det er jo bestevennen Trym, som vil ha ham med på lekeplassen.

To ganger til er det en ukjent som pirker ham på skulderen, da skal det ikke mer til, enn et nysgjerrig, smilende ansikt hos den voksne leseren, for at barna går i fistel av spenning. 

Rasmus kommer seg hjem til slutt, men da har han ved en feiltakelse fått et fugleegg i sekken sin, i stedet for klossen. Egget faller ned fra tårnet og en sprekk oppstår når det møter gulvet. Både voksne og barn puster lettet ut, når vi på den påfølgende siden ser at fuglen kommer hel og fin ut av egget, og en smilende mamma lar den sove i sengen hans til dagen etter.  

For en skjønn historie, Lars Mæhle klarer å skape spenning uten å overdrive, mens Lars Rudebjer sine illustrasjoner er så full av mimikk og følelser, at det ikke er tvil om hvordan de små dinosaurene har det. 

Jeg har lest noen av Dinosaurgjengen-bøkene i barnehagen, men denne serien for 2-4 åringer vil passe mye bedre på småbarnsavdelingen hvor jeg jobber. Vi kan glede oss, for om ikke lenge kommer det enda en bok i serien, en julebok, det er stas!

Kristuskransen av Kristina Ohlsson

Kristuskransen er den fjerde boken om brukthandler August Strindberg og politietterforsker Maria Martinsson. Jeg har lest mye spennende av Kristina Ohlsson opp igjennom årene, men likte godt den litt lette stemningen, i denne serien som begynte med Stormvakt. Isbryter og Skoddehav fulgte så, før serien tar oss med til ettersommeren og krepselag, i Kristuskransen.

Forlaget om handlingen:
Det er sensommer, det er varmt, og forberedelsene til det årlige krepselaget er i gang på Hovenäset. August og Maria har blitt foreldre til en jente og nyter det nye familielivet. Men rett ført festen skal begynne, blir et eldre ektepar funnet hardt skadd i huset sitt. De har bodd på Hovenäset i femti år og er godt likt i det lille lokalsamfunnet. 

Maria blir ansvarlig for etterforskningen, men det er også noe som skurrer i etterforskningsgruppen. Hva er det kollegaen Ray-Ray skjuler? Hvem har villet skade det gamle ekteparet og hvorfor? Saken viser seg å skjule en mørk hemmelighet. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 512

Kilde: Leseeksemplar

Etter å ha lest mye heftige greier i det siste, sukket jeg henført over hvor sommerlig og lett alt føltes, da jeg begynte å lese denne historien. 

Det rare er at da Kristina Ohlsson hadde skremt vettet av meg mot slutten, og jeg for å roe ned skulle lese de første sidene på nytt, så var de også skikkelig creepy, jeg så det bare ikke før jeg visste hva dette gikk i. Dette som en advarsel til sarte sjeler, tematikken og handlingen er ikke noe å kimse av.

Hovenäset er en liten perle i den svenske skjærgården, her bor det en fin gjeng som vi blir kjent med, i tillegg til August og Maria og de rundt dem. Augusts bestevenn Henrik fra tiden i Stockholm, er hele tiden inni bildet, mens Marias bestevenn er kollegaen Ray-Ray. Vi møter hele etterforskningsteamet når forbrytelsen skal rulles opp.

            Hjernen til Maria beveget seg nesten tvangsmessig rundt minnet om hvor trykket stemningen var i huset da de ble funnet. Hvordan det luktet av oppkast, og hvor grå de hadde vært i ansiktet. Hvor velordnet hjemmet var, og at det ikke var noen som helst tegn til kamp eller vold. Ingenting hadde vært ødelagt, ingen møbler flyttet eller veltet. 
            Dette skal vi løse, tenkte Maria. Dette må vi løse.

Kristuskransen er en handlingsmettet historie, drevet frem av mystiske personer og hendelser, som kanskje, kanskje ikke har noe med saken å gjøre. En skrivelogg gir en stemme fra en som allerede er død, og et av mysteriene som må løses er nettopp datamaskinen som denne loggen er lagret på.

August Strindberg passer sin datter på 6 måneder mens han baker kaker, driver lesesirkel og ikke minst holder brukthandelen sin i gang. I likhet med de andre bøkene, krysser hans gjøren og laden med Marias jobb, noe som byr på litt forviklinger for dem begge.

Jeg liker hvordan Ohlsson løfter frem forskjellige menneskelige utfordringer, uten å dvele ved alle sammen. Som det å være kjæresteløs godt oppi årene, skammen ved å savne jobben sin lenge før mammapermen er ferdig, ubehaget ved å varsle om noe uten å bli trodd, eller sorgen over å ikke ha (kontakt med) foreldre eller søsken. 

Nervene mine må ha vært på høykant godt uti boken, for når to barn med feber nevnes samtidig som det blåser opp til storm, økte pulsen i takt med skrekkbildene jeg fikk på netthinnen. 

Kristina Ohlsson har en tydelig skrivestil, hvor hun gjør det lett for leseren ved å bruke navnene til karakterene hele tiden. Mange spenningstopper gjerne i form av små hint, samt korte kapitler, gjør boken rask å lese. 512 sider høres kanskje mye ut, men det er det ikke, når det skjer noe på hver side, og du blir engasjert i oppklaringen av forbrytelsen.

Har du ikke lest de andre bøkene i denne serien, og du har lyst å gå i gang med Kristuskransen, så tenker jeg at det går helt greit.

Denne må du få med deg ⚅

Svik - ny spennende miljøkrim fra Hogne Hongset

I en lang rekke år nå, har jeg passet på å få med meg Hogne Hongset sine spenningsromaner. I de bøkene jeg har lest er handlingen basert på fakta og tar opp miljøspørsmål, på en overbevisende måte.

Forlaget om handlingen:
Ei jente og tre gutter blir født i den første timen av 1991. De fire blir en velkjent vennegjeng, finner på mye og blir omtalt som «firerbanden». Som russ i 2010 lover de hverandre å holde nær kontakt gjennom livet, uansett hva som måtte skje. Men veiene deres går ikke videre i samme retning. Gjennom utdanning og yrkesliv gjør de ulike valg i møte med klimakamp og naturkrise, og det sterke vennskapet fra oppveksten blir satt på harde prøver.

Når en av dem dør på sjokkerende vis, fører det de tre andre sammen igjen, i et ønske om å finne ut hva som førte til tragedien.

Forlag: Kan bestilles her
Utgitt: 2024
Sider: 303
Kilde: PDF fra forfatteren

Svik ga meg en leseopplevelse litt utenom det vanlige, siden handlingen nevner så pass mange virkelige personer ved navn. Det ble det nesten litt vanskelig å huske på, at dette "bare" er en roman. 

Bortsett fra erfaringer gjort gjennom livet, har jeg ingen kompetanse verken på kraftindustri eller miljøspørsmål, men det jeg leser her føltes troverdig, så jeg slo meg til ro med at denne spenningsromanen skildrer virkeligheten (mer eller mindre).

Det eneste som ikke føltes troverdig er at den lille kommunen Melhus hadde fire nyttårsbarn i 1991, og at de forblir venner gjennom livet. Dette har ingenting å si for handlingen, men faktumet bidrar til å bygge oppunder hvorfor Arvid, Beate, David og Cato så lett finner tilbake til hverandre etter noen års fravær fra hverandre.

Historien begynner i Melhus i 2024, før vi går tilbake til fire forskjellige tidspunkt frem mot i dag. På denne måten følger vi de fire hovedpersonene gjennom livet, uten at dette forløpet tar så stor plass. Bernt Øien var den typen "viktig voksen", som alle barn ønsker seg, han holdt dem litt i ørene, fulgte dem opp, og i tillegg plantet sine egne tanker om miljøvern i dem.

Denne danningen førte med seg at alle fire ble engasjert i politikk og miljøvern, uten at de ble særlig enig om veien videre. Klimamålene går igjen som rettesnor i denne thrilleren, og spesielt interessant er det å få belyst, de forskjellige måtene en kan gå frem på, for å nå disse. Dilemmaet som diskuteres, er om vi skal ødelegge noe av naturmangfoldet, for å unngå at hele kloden varmes opp, forbi bristepunktet.

Olje og gass, hydrogen, havvind, vindkraft på land eller kjernekraft. Hvordan skal vi unngå at andre land bygger ut kullkraften sin, når vi reduserer  produksjonen av olje og gass? Vi hører om den betydelige reduksjonen i krigsstyrken vår, og halveringen av heimevernet. Det er mange politiske partier, interesseorganisasjoner, investeringsfond og våpenindustri som skal lyttes til, samt utfordringer knyttet til avfallshåndtering, beredskapslagre og insektdød, som det også må tas hensyn til.

Hogne Hongset har gjort en god jobb med å implementere virkelige mennesker i aktuelle roller, i denne historien. Til slutt i boken står det en liste over hvem alle disse er. Når den spennende krimgåten er løst og historien er avsluttet, får vi også et etterord som forteller oss litt om norsk energihistorie, og litt om FN konvensjonene. 

Jeg følte meg proppfull av nye inntrykk etter å ha lest Svik. Boken er en godt skrevet spenningsroman, som en virkelig kan lære noe av, med enkelte myke partier underveis, hvor en kan senke skuldrene litt. Jeg anbefaler den gjerne videre ⚄

Jeg har også lest og likt:

Den femte dykkeren 

Mafiela

Vindbaroner

Klimaprofitøren

Bedrag - ny roman av Zadie Smith

Det er ikke historiske romaner jeg forbinder med Zadie Smith, men det er akkurat det vi får med Bedrag. Jeg har lest og likt flere av romanene til Zadie, så det var med stor forventning jeg gikk i gang med denne. 

Forlaget om handlingen:
Kilburn, London 1873: Hele England har blikket festet på Tichborne-saken, der en mann står tiltalt for bedrag, etter å ha dukket opp fra ingenting og hevdet at han er Roger Tichborne, arving til en formue og antatt omkommet i et forlis 12 år tidligere.

Eliza Touchet er brennende engasjert i saken og svært opptatt litteratur, klassekamp og kvinners frigjøring. Som enke er hun likevel avspist med rollen som husholderske for sin manns fetter William, en nokså middelmådig romanforfatter som holder middagsselskaper for både Dickens og andre store, tenkende og skrivende menn.

Andrew Bogle er forsvarets hovedvitne i Tichborne-rettssaken. Han ble født i fangenskap som slave på en britisk plantasje 

på Jamaica, og insisterer på at tiltalte snakker sant. Samtidig målbærer hans fortelling tanken om at noen mennesker kan vokse opp med en slags grunnide om at livet er et sted der alle fører alle bak lyset.

I Zadie Smiths nye roman møter vi et knippe karakterer som alle får en stemme. Kanskje med unntak av Gilbert, et familiemedlem som er hjerneskadet på en måte som får ham til å rugge og skrike ut. William Ainsworth er Eliza Touchets arbeidsgiver, der hun i sitt virke i huset tar seg av hans tre døtre, etter at moren Frances døde i skarlagensfeber. Han er en forfatter som egentlig ikke får det helt til, så det går nedover med økonomien deres, og med levestandarden.

Bedragerisaken som handlingen sirkler rundt finner sted i 1873, men i flere omganger ser vi tilbake til hendelser som utspant seg for femti år siden. Klasse og politikk er viktige elementer i romanen, hvor også rasehygiene og feminisme er viktige tema. 

Det er spennende å lese om danningen av fagforening for kunstnere, hvor vi også får et skråblikk på den 29 år gamle trebarnsmoren Frances som sørger over å ha tapt mannen sin William til suksessens rus, til bøkene og ærgjerrigheten.

Romanen tar oss med til Jamaica der Andrew Bogle har hatt tilhold på Hope sukkerrørsplantasje. Rettssaken mot ham får mye plass, men det er spennende å også høre om Lord Byrons moralfilosofi.

Miljøskildringene er veldig gode, og språket Zadie Smith bruker bygger oppunder 1800-talls koloritten. De holder salong og går på visitter, det diskuteres kvinnefrigjøring, mens de er redd for sodomitter og frislipp av slaver. Det var litt av en tid dette her, og Smith skildrer det veldig levende.

Det var ikke alle sekvensene i boken som fengslet meg like sterkt, kanskje romanen kunne vært strammet inn litt. At forfatteren har et godt grep om sjangeren "historisk roman", det er helt sikkert, jeg opplever at hun har det samme skarpe blikket på denne tiden, som hun hadde på samtiden, i Hvite tenner og Swingtime.

Bedrag er en engasjerende roman som gir leseren litt å jobbe med underveis. Godt språk og fine miljøskildringer, er beskrivende stikkord for denne romanen, som jeg gjerne anbefaler videre ⚃

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2024

Sider: 477

Oversetter: Hilde Stubhaug

Kilde: PDF fra forlaget

Betonghjerte av Morten Byhring

Morgen Byhring er en 42 år gammel oslogutt, en dataingeniør som jobber på NAV. Med utgivelsen av Betonghjerte kan han også smykke seg med tittelen forfatter, noe han etter denne romanen, kan være veldig stolt av. 

Forlaget om handlingen:
Norge stenger ned og etterspørselen etter marihuana går i taket. Stein sier motvillig ja til å sette opp et siste opplegg, akkurat som i gamle dager. 

Men er det egentlig mulig å kombinere ulovlig dyrking med et lykkelig familieliv? En felles fortid og behov for raske penger bringer to venner sammen igjen.

Men fortiden er full av spøkelser og fremtiden er usikker.

Betonghjerte er en fortelling om alt som kan vokse ut av blod og betong. Et sted hvor plantene likevel blomstrer, vennskapet gror, og kjærlighet spirer. Der lukten av weed, vold og spraymaling fortsatt sitter i veggene.

Betonghjerte tar oss med til Groruddalen, en drabantby i Oslo med et litt dårlig rykte. Hovedpersonene er Stein, som bor alene i barndomshjemmet sitt, etter at foreldrene ble drept i en bilulykke for et år siden. 

Kris er en tidligere legende innen graffiti og tagging, som la opp til fordel for narkotikasalg. Han bor sammen med lillesøsteren Helene og moren, som har en kjæreste som banker henne gul og blå. Hjemmemiljøet deres er i overkant usunt, noe som er et av flere tema, som tas opp i denne romanen.

Jeg synes det er spennende å bli tatt med inn i miljøer, som jeg vet lite om. Her både selges og dyrkes det narkotika, i tillegg til at Stein får inspirert Kris til å ta frem sprayboksene igjen. 

Språket, eller skal jeg si sjargongen som brukes i romanen passer perfekt, og er med på å gi Betonghjerte en egen glød. Romanen er handlingsmettet til tusen, plottet vil jeg ikke røpe, men i store deler av boken føltes det nesten som å lese en spennende krim. 

                        Klumpen i magen strammer til, jeg rygger ut av rommet, åpner forsiktig døra inn til stua. Blod på gulvet. Vegguret har stoppa for omtrent en time siden, en illevarslende sprekk i glasset. Veltede planter og en knekt persienne er tause vitner om at noe voldsomt har skjedd her inne. Blodsporet leder inn mot kjøkkenet, jeg lister meg etter, passer på å ikke tråkke i det. Så trekker jeg pusten og åpner døra. 

Oppveksten de to ungdommene har er av det ensomme slaget, hvor de har mye ansvar og få trygge voksne rundt seg. Livet byr på utfordringer, og tingene de gjør for å gi seg selv litt slack, er kanskje ikke så veldig gjennomtenkt. 

I romanen befinner vi oss i 2000 da guttene traff hverandre, og i nåtid i 2020. Kammeratforholdet er nydelig skildret, for selv om guttene også driver med ulovlige ting, så har de respekt for hverandre. Vi får ikke mange scener hvor andre rusmisbrukere blir skildret, det er stort sett lojaliteten i vennskapet deres, vi får se. 

Betonghjerte er en veldig god debut synes jeg, og jeg håper inderlig at Morten Byhring er i gang med flere spennende historier, gjerne fra dette miljøet. Hilsen en som nyter synet av nydelig gatekunst på veggen hjemme.

Vil du lese noe som tar deg litt ut av hverdagen din,

så er Betonghjerte midt i blinken ⚄

Forlag: Kontur

Utgitt: 2024

Sider: 175

Kilde: Leseeksemplar

Norefjell - ny roman fra Ketil Bjørnstad

Etter å ha lest de seks binnene i serien Verden som var min, har jeg hatt en pause fra Bjørnstad. Han trengte nok en pause fra romanskriving selv også, for i de fire årene frem til nå har han holdt seg til dikt og sakprosa. I romanen Norefjell som kom ut i år, er tematikken alderdom, det er en herlig kjærlighetsroman om to mennesker som på hver sin måte har mistet kontrollen over sine liv.

Forlaget om handlingen:
Sensommeren 2023 treffer forfatteren Ruben Strand maleren Helga Nymoen i Oslo etter ti års adskillelse. De vokste opp sammen og har senere levd lenge i et kjærlighetsforhold. Nå er de aldrende mennesker som kjemper for å beholde sin egen verdighet. Den ene gjemmer seg for verden, av frykt for å bli stemplet som dement. Den andre jobber som forlagskonsulent og nattevakt på et hotell i Oslo sentrum. Gjensynet tenner et nytt håp i dem begge.

Gradvis gjenfinner de fortroligheten de en gang hadde. De bestemmer seg for å dra opp til Norefjell, mot lyset fra Soria Moria Slott, til hytta der de levde sine lykkeligste stunder i ungdommen. Skulle det være mulig å leve sammen igjen, til tross for alt som har skjedd? 

Tristheten som fylte Ruben Strand, da han fikk kontakt med sin gamle flamme på gaten, og hun avviste ham, fylte også meg. For en start på en roman! 

Jeg var fengslet fra første side, fortsettelsen hadde flere små overraskelser på lur, som gjorde dette til en leseopplevelse litt utenom det vanlige. 

Bjørnstad er litt knepen med informasjon om disse to gamle, som begge bor i Oslo, men har tråkket sine barnesko i bygda Sigdal. Historiene deres vet vi lite om, verken hver for seg, eller de ti årene de faktisk bodde sammen, for lenge siden. Helga Nymoen har levd som billedkunstner mens Ruben ga ut en roman for mange år siden. 

Nå leier han et rom i 97 år gamle Fru Placht sin flotte leilighet, men før vi vet ordet av det blir han bedt om å flytte ut, for hun skal selge. Dette er ikke det eneste som skjer i Rubens liv, uvelkomne forandringer dukker opp på flere måter.

Det som er velkomment er at han greier å få kontakt med Helga, som fremstår som temmelig dement. Hun bor i en lånt leilighet og gjemmer seg for myndighetene som vil ha henne på pleiehjem. Å treffe henne igjen, og gå små kveldsturer i parken med henne, er lyspunktet i Rubens liv. Kan de leve de siste årene av sine liv sammen? 

Norefjell er en lavmælt roman med ganske mye dramatikk. Selvmotsigende kanskje, men det var sånn jeg følte det da jeg leste. Jeg lot meg engasjere, følte for de to, spesielt Ruben som så inderlig trengte Helga. Hun derimot, gjør litt som hun vil, prøver å holde seg skjult, også for ham, som bare vil være snill. 

Nå skriver jeg litt rundt grøten her, for jeg vil ikke røpe for mye av det som skjer underveis. Skrivemåten og tonen i romanen kjenner jeg igjen fra det jeg har lest av Ketil Bjørnstad før, mens humoren og de litt tvetydige detaljene, var nytt for meg.

Det handler om overgivelse og om glemsel, om å granske seg selv og plukke sine svakheter frem i lyset. Jeg likte Norefjell veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2024

Sider: 303

Kilde: PDF fra forlaget

Oppsummering av lesemåneden august

Bokhøsten er i gang, og jeg har allerede lest flere av bøkene som kommer ut nå i høst. Siden helgene tilbringes i en pitteliten campingvogn, så blir det smått med blogging i helgen, men vi får kommet oss ut på tur.

Dette har jeg lest i august:

1. Mikael Ressem - Levende død - 4
2. Miriam Stendal Boulos - Jeg kan ikke se mor noe sted - 4
3. Melissa da Costa - Dagene som kommer - 4
4. Malin C.M. Rønning - Det tolvte huset - 5
5. Liza Ridzèn - Tranene flyr mot sør - 5
6. Line Baugstø - Evil Grandma - 4
7. Anne Lindmo - Min tur - 6
8. Hilde S. Palladino - Den som bærer skyld - 4
9. Jan-Erik Fjell og Jørn Lier Horst - Skriket - 4
10. Liv Mossige - Eels have - 4
11. Bård Torgersen - Ete jord - 4
12. Pål Gerhard Olsen - Til margen - 4
13. Else Kåss Furuseth - Else går til psykolog - 4
14. Giuliano da Empoli - Trollmannen fra Kreml - 5
15. Ketil Bjørnstad - Norefjell - 5
16. Morten Byhring - Betonghjerte - 5
17. Karin Fossum - I begynnelsen var mørket - 5
18. Andreas Veie-Rosvoll - Store små eventyr - 5

Romaner: 10

Krim: 6

Sak: 2

Jeg liker egentlig ikke å lese bøker av "kjendisser" men Anne Lindmo imponerte med Min tur, jeg fikk skikkelig lyst å bli en spreking etter å ha lest boken hennes. Jeg vil også løfte frem Trollmannen fra Kreml, historien om V. Surkov, men også om Putin, veldig bra den også.

Kultur? ja, det har begynt, aller først med Harmonien og deres gratiskonsert i Nygårdsparken som nær sagt regnet vekk. Så var det tid for årets Shakespeare, utendørs det også, og igjen i høljende regnvær. Det tok ikke slutt før jeg besøkte Galleri Guddal i Rosendal i dag, og fikk se den fine utstillingen av Håkon Blekens verker.

Bergen Filhamoniske Orkester med filmmusikk i parken

En midtsommernatts drøm i øs pøs regnvær

Nå i september blir det noen forlagsmøter og litt av hvert annet på kulturfronten. Leseplanen er som alltid styrt av hva som til en hver tid blir klart fra biblioteket, ellers er det innfallsmetoden som gjelder. 

God leseseptember alle sammen!