Her kommer min oppsummering for mai måned

Plutselig var mai måned over og jeg er klar med en liten oppsummering. 22 bøker er i overkant, men det er et par barnebøker her, og selv om jeg har lest dem flere ganger, så tar de jo ikke så lang tid å lese. Jeg har lest 3 bøker som kvalifiserer til Bokbloggerprisen, 2 bøker fra 1001 bøker du må lese før du dør, hvorav en på engelsk, enda en av mine utfordringer. Jeg har også lest dikt (på nynorsk) og det er jeg veldig fornøyd med.
Første og siste bok i måneden fikk en 6`er, ellers har jeg terningkast fra nesten alle sidene på terningen denne gangen.


Dette har jeg lest i mai:

1. Kristina Ohlsson - Papirgutten - 6
2. Jesse Blackadder - Kanten av isødet - 4
3. Knut Hamsun - På gjengrodde stier - 3
4. Jørgen Brekke - Doktor Fredrikis kabinett - 5
5. Lena Andersson - Rettsstridig forføyning - 4
6. Jorun Thørring - Glassdukkene - 5
7. Jon Ewo - Vil den virkelige William... - 4
8. Jorun Thørring - Ildens øye - 5
9. Michelle Cohen Corasanti - Mandeltreet - 5
10. Ruth Lillegraven - URD - 4
11. Michael Hjorth - Dødens disippel - 5
12. Katarina Bivald - Leserne i Broken Wheel anbefaler - 4
13. Ruth Lillegraven - Mari og Magnus hos bestemor - 4
14. Stella Gurney - Snøhvit - 4
15. Sara Stridsberg - Medealand - 2
16. Hjort & Rosenfeldt - Fjellgraven - 5
17. Albert Camus - Pesten - 5
18. Truman Capote - Breakfast at Tiffanys - 4
19. Roy Jacobsen - De usynlige - 5
20. Bjørn F. Rørvik - Bukkene Bruse vender tilbake - 5
21. Lucy Clarke - Du elsket alltid havet - 3
22. Birger Emanuelsen - Fra jorden roper blodet - 6

Fjellgraven er jeg nesten ferdig med, så jeg slenger den med her, og de omtalene som mangler kommer ganske snart. 

Nå gleder jeg meg til å lese alle oppsummeringene 

som dukker opp nå i månedsskiftet. 

Har vi lest noen av de 

samme bøkene?

Gleden var stor når vi så den nye Starbucks`en på Værnes

Bukkene Bruse vender tilbake av Bjørn F. Rørvik

Legg til bildetekst

Endelig! Dette er boken jeg ikke visste at jeg ventet på. Første gang jeg leste Rørvik og Moursund sin versjon av eventyret om bukkene Bruse, den når de drar på badeland, leste jeg den tre ganger på rappen. Ja, sånt skjer når en blir begeistret og samtidig er så heldig å jobbe i barnehage. Når jeg nå hørte rykter om en oppfølger var jeg ikke sen om å skaffe meg den.
Bukkene Bruse vender tilbake er bygget rundt det tradisjonelle eventyret, men er ispedd mye humor og overraskende vendinger gjennom hele boken. Jeg syntes den om mulig var hakket bedre enn den forrige boken.

Bukkene planlegger ferie, og skal etter gammalt ta seg en tur opp på sætra. Trollet under broen er borte og sætra er stengt. Når de stopper på bensinstasjonen for å tisse forteller de der at trollet har flyttet på gamlehjem, og bukkene bestemmer seg for å avlegge ham et besøk.
Den mellomste bukken har kommet i puberteten, han er som fjortisser flest og har utviklet horn. Minstemann må som alltid gå først, og den eldste bukken er den minst eventyrlystne av dem.

Den mellomste bukken trippet utpå, 
tripp, trapp, tripp, trapp, tripp, trapp, 
- Tripp, trapp, hører du, ditt gamle fisetroll! ropte han. 
- Nei, nei! sa den største  - La meg prøve.

Dette er uforglemmelig historie jeg gladelig anbefaler til små og store. Det tok meg ca. 20 minutter å lese og de ni 5 åringene som lå på magen på gresset foran meg og hørte på leet kun på en muskel og det var lattermuskelen.
Første gang jeg leste gjennom boken, for meg selv på terrassen i solen, tok jeg meg selv i å lese så høyt at jeg ble redd naboene skulle tro det hadde klikket for meg, alene der oppe på balkongen min. Andre gjennomlesning var for 12 åringen, og han frydet seg storveis over å bli lest for igjen.
Tegningene i boken er laget av Gry Moursund, de er banalt enkle som om et barn kunne ha tegnet dem, men dette er gjennomført og gir en ekstra kvalitet til boken.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 40

Kilde: Leseeksemplar

Du elsket alltid havet av Lucy Clarke

Etter å ha lest et par flotte anmeldelser av denne boken, fant jeg ut at dette må være en fin sommerbok til late dager i solen. Solen skinte og jeg klarte ikke spare boken til ferien, så jeg satte igang.

Fra bakpå boken: 
Det er to grunner til at folk reiser. Enten leter de etter noe, eller så rømmer de fra noe. Mia gjør begge deler. Så blir hun funnet død.
Hva gjør du om du blir fortalt at din eneste søster, hun du trodde du kjente alle hemmelighetene til, har tatt sitt eget liv? Katie blir knust da lillesøster Mia blir funnet omkommet på Bali. Hun hoppet utfor en klippe, sier politiet. Men Katie nekter å tro det og starter sin egen etterforskning.
Alt hun har igjen etter Mia, er dagboken fra reisen hun var på de siste månedene hun levde. Side for side, land for land, nøster Katie opp i søsterens liv.
Det hun oppdager, endrer alt.


Du elsket alltid havet handler i grove trekk om forholdet mellom Katie og lillesøsteren Mia. Katie er omtenksom, velorganisert og punktlig og et dydsmønster som Mia har vanskelig for å leve opp til. Selv om Katie elsker lillesøsteren sin, opplever hun henne som en som bare tenker på seg selv. Etterhvert som vi får belyst livene til søstrene, blir vi også kjent med flere forhold, som fungerer minst like dårlig som det mellom Katie og Mia.
Deres far stakk plutselig av til Maui da jentene var små, uten at de har fått noen grunn til hvorfor. Deres mor er død nylig og har hatt hele livet siden han stakk, på å forklare tingenes tilstand for barna. Her er mange kronglete sidesprang i denne boken, men røper jeg dem ødelegger jeg det som er av nerve i boken.

Min mening om boken:
Det er intet mindre enn seks blurber på denne boken, som forteller oss hvor bra boken er. Beathe har blitt sitert på hedersplassen bakpå boken, og det er jo gøy å se.
Min begeistring ligger nok....  (eh... vent litt jeg skal bare leite litt........) Nei, beklager fant den ikke.
Lite forsøk på å være morsom der, men som dere skjønner, dette var ikke noe for meg. Katie reiser i sin søsters fotspor 6 måneder etter hun selv var på Maui, Bali og Australia. Hun bruker dagboken til søsteren som guide, men kom ikke å fortell meg at hun ikke har lest hele dagboken med en gang hun fant den, eller på den lange flyturen. Hun leser dagboken dag for dag, og blir like overrasket hver gang noe nytt og heftig blir avslørt (uten at hun noen gang leser videre fremover...) Lite sannsynlig spør du meg.
Når Katie besøker Bali hvor søsteren forulykket treffer hun sannelig på Mias venn Noah, som også er tilbake dit. Finn som Mia reiste med dukker også opp, så det blir en riktig så rørende sluttscene der på klippekanten.

Omtalene jeg hadde lest lovet reiseskildringer og flotte omtaler av stedene de er innom. Jeg tror jeg hadde for høye forhåpninger til dette og følte at jeg fikk alt for lite. Selve historien hadde store hull i troverdigheten, og spenningen uteble. Litt overrasket ble en jo fra tid til annen, når dagboken avslørte det ene forholdet etter det andre som har vært holdt hemmelig. En fin bok om forhold er dette jo, for handlingen er spekket med historier rundt hvordan det kan føles å være i et forhold til et annet menneske, enten det er kjærlighetsforhold, søskenforhold eller forholdet far/datter.

Her kan du lese hva Beathe og Gro synes om boken!

Forlag: Apropos
Utgitt: 2013/på norsk 2014
Sider: 315
Kilde: Leseeksemplar

Breakfast at Tiffany`s av Truman Capote - en 1001 bok!

Breakfast at Tiffany`s har fått klassikerstempel, og etter å ha lest boken skjønner jeg hvorfor. Han skriver knakende bra! Jeg leste boken på engelsk, og satte dermed ned lesetempo betraktelig og fikk med meg hver minste lille vittighet, stemningsendring og ironisk sleivspark.

Tittelen er så kjent at det grenser opp mot et ordtak. For de mindre bevandrede i de sofistikerte sfærer i New York, (som meg) kan en jo tro at Tiffany`s er en restaurant, noe det selvfølgelig ikke er. I denne boken er vi altså i The big apple, under andre verdenskrig. Den handler absolutt ikke om krigen, ikke et ord er nevnt om den.



Som jeg nevnte i Boken på vent ble boken mottatt med en viss forferdelse. Her handler det om en jente med heller løssluppen moral når det kommer til de kroppslige. Hun er et godt menneske og en god venn, så særlig amoralsk syntes jeg ikke hun er. Boken hadde nok ikke fått den strengeste bestemor fra bibelbelte til å lee på et øyelokk i dag.

Kort fortalt, Holly Golightly bor i en høyhus i NY, hun har mistet nøkkelen til ytterdøren, og ringer på til naboene for å komme inn om natten. Favorittnaboen kaller hun Fred etter sin bror, og det er det eneste navnet vi får på ham. Han drømmer om å bli forfatter, og blir etterhvert mer og mer opptatt av Holly.
Capote har knippe aktører i boken som fort får tydelige personligheter. Det som skjuler seg i handlingen som avdekkes etterhvert, er det verdt å ikke røpe, derfor klarer jeg ikke si mer om den. Vi får forklart tittelen, og etterhvert blir det en del action. Vennskapet mellom Holly og Fred er vakker kjærlighet, men det dukker også opp andre forhold som krydrer bokens handling.

Dette er en bok jeg anbefaler deg å bruke noen timer på. Språket var morsomt og fint, og jeg leste litt halvhøyt for meg selv for riktig å nyte den amerikanske aksenten. Dette ble min bok nummer 51 fra 1001 bøker du må lese før du dør.

Snøhvit gjenfortalt av Stella Gurney - eventyr i ny presentasjon

Eventyret er det gode gamle vi kjenner fra vår barndom, fra Brødrene Grimms samling av eventyr fra tidlig på 1800-tallet. Illustrasjoner og fremføring er imidlertid helt ny, og denne boken er et eventyr i seg selv. Med sine tykke gode sider, mulighet for aktivitet og undring underveis, og de nydelige tegningene, er det en fryd å dypdykke i Snøhvit, også som voksen.

Jeg leste boken med tanke på barnehagebarna jeg tilbringer dagen med. De har etterhvert blitt dyktige på å sitte stille og lytte, og selv 3-åringene kan med rette boken sitte i bortimot en halv time.


Lest med innlevelse, tonefall og megetsigende blikk, tok det meg 22 minutter å lese denne boken. Den har en del ord som jeg ved første gjennomlesning tenkte barna ikke ville skjønne. Fåmælt, arrogant, hovmodig og bitterhet for å nevne noen, men dette la ingen demper på gleden over å lese denne flotte boken. Den siste siden er et kunstverk som gjerne må holdes unna fingrene til de minste, så jeg ser for meg at boken blir oppbevart på øverste hylle (gjerne hos bestemor eller tante) for å bli tatt ned for kosestunder med høytlesning.

Forlag: Front

Utgitt: 2013

Kilde: Leseeksemplar

Jeg har lest Pesten av Albert Camus - en 1001 bok!

Nobelprisvinneren Albert Camus er født og oppvokst i Algerie, men har bodd hele sitt voksne liv i Frankrike. Han døde i en bilulykke i 1960. Pesten kom ut i 1947 og er skrevet som et objektivt vitnes standpunkt på krigens redsler.

Vi er i Oran i Algerie og følger legen Bernard Rieux i hans liv og arbeide når pesten bryter ut. Oran blir først beskrevet som en rolig og nesten kjedelig by, men når de først finner døde rotter og så menneskene begynner å bli syke, forandrer byen seg. Byen blir på et øyeblikks varsel avsperret og menneskene må takle sin egen fortvilelse over å være innesperret. Fortiden får en bismak av anger, for hva skulle de vel ikke gjort annerledes? Fremtiden er det ingen som tør å tenke på, for smerten blir for stor, derfor lever de i nuet, uten å tørre å se hverken frem eller tilbake.
I denne boken er det ikke beskrivelsene av de grufulle smertene, synet av de blåflekkede syke med byller eller fortvilelsen over at ens kjære er syk, som har fokus. Her er det de mer dype menneskelige følelser som råder, og gjør boken så genial.

Antallet pestofre øker til over 700 i uken, og befolkningen fortviler. Prestene holder svoveldryppende prekener som forkynner at det er Gud som straffer dem, mens de alt for få legene gjør sitt beste. Tarrou, en venn av Rieux føler en moralsk forpliktelse til å hjelpe til, og starter et av etterhvert flere arbeidslag, og "beretteren" filosoferer rundt betydningen av den gode gjerning.

Beretteren er tilbøyelig til å tro at ved å tillegge gode gjerninger for stor betydning, gir man i virkeligheten det onde en indirekte og mektig honnør. For det er da underforstått at disse gode gjerninger bare er så verdifulle fordi de er sjeldne og fordi menneskene meget oftere lar sine handlinger diktere av ondskap eller likegyldighet. 

Når vi litt over halvvveis når pestens høydepunkt, får vi beskrivelser av hvordan krematoriet må tas i bruk, for kirkegårdene er fulle. De bruker trikkene som har stått stille en tid, til å frakte de døde kroppene ned til krematoriet. Dette gir et gufs fra 2. verdenskrig som sender skjelvinger gjennom meg. Innbyggerne i de forskjellige bydelene er rammet ulikt, og noen føler seg mer innesperret enn andre, dette fører til angiveri og krangling

Da larmen av kjøretøyer og maskiner som i alminnelighet er byens språk, manglet - steg det opp mot terrassene, hvor solen ennå skinte, bare et brus av skritt og dempede stemmer, og den pinefulle lyden av tusen skosåler som gled bortover gaten, en endeløs tramping som gradvis fylte hele byen og aften etter aften gav det sikreste og tristeste uttrykk for den blinde tross som fylte våre hjerter i stedet for kjærlighet.

Dette er en vakker bok, og filosoferingene rundt livets store spørsmål stopper ikke opp handlingen, eller bremser på spenningen, siden boken ikke kan kalles spennende i den forstand. Den er medrivende og lettlest, og jeg ville hele tiden vite hva som skjedde rundt neste sving. Dette er en beretning sett fra offerets side, fortellerstemmen har vært blant sine medmennesker, opplevd det samme som dem og delt deres sorger. Jeg likte veldig godt måten boken er skrevet på og jeg anbefaler gjerne boken videre. Takk Åslaug for din fine omtale som satte meg på sporet av denne boken!

Boken på vent denne tirsdagen er Capotes Breakfast at Tiffany`s

To av bøkene jeg har fått i hus finner jeg igjen i 1001 bøker 

Breakfast at Tiffany`s er skrevet av amerikaneren Truman Capote og kom ut i 1958. Forfatteren har lagt fra seg den lyriske sørstatsgotikken som preget hans tidlige bøker, og skaper seg et navn med denne boken som ble sett på som dristig, da den kom ut.
Jeg har ikke lest den før, og heller ikke sett filmen, men inspirert av et blogginnlegg (hjelp! hvor?), har jeg nå fått den i hus. Siden jeg har utfordret meg selv til å lese mer engelsk, men ikke fått fingeren ut ennå, har jeg lånt den på engelsk.
Både Breakfast at Tiffany`s og Pesten som jeg leste ferdig i går, har fått sin plass i 1001 bøker, så nå får jeg krysset av to bøker til i denne, bokelskernes bibel.

Utdrag fra hva "1001 bøker du må lese før du dør" skriver om boken:
Breakfast at Tiffany`s er en sjarmerende uskikkelig fabel som krystallklart fanger inn et ærerikt øyeblikk i New Yorks historie, da den amerikanske uskylden trekker sitt siste sukk. Heltinnen Holly er en gamine - en seksuelt fri, hedonistisk prostituert. Hun lever for øyeblikket, gir blaffen i følgene, lager sin egen moral underveis og er like uhemmet og umulig å temme som sin navnløse katt.
Den ukjente fortelleren treffer Holly da hun klatrer inn hennes vindu på rømmen fra en overivrig og ikke helt lydløs purk.

Jeg regner med de fleste som leser dette her har 1001, og selv kan slå opp på side 532 og lese hele beskrivelsen. Jeg gleder meg i alle fall til å ta fatt på boken, som bare er på hundre små sider. Har du lest den? sett filmen? eller kanskje gjort begge deler?

Har du lyst å titte litt på hva andre bokbloggere venter på å få lese, ta gjerne en titt i Beathes bokhylle i dag, der finner du som alltid om tirsdagen masse bra lesetips.

Leserne i Broken Wheel anbefaler av Katarina Bivald

Bøker i sjangeren "feel good" pleier ikke være de jeg velger meg, men denne her handlet jo om bøker og lesing og heldigvis overvant jeg fordommene og leste denne skjønne boken.

Fra bakpå boken:
Alt begynner med en brevveksling mellom to vidt forskjellige kvinner, 28 år gamle Sara Lindqvist fra Haninge utenfor Stockholm og 65 år gamle Amy Harris fra Broken Wheel i Iowa. Etter to års utveksling av bøker, brev og tanker om litteraturen og livet bestemmer Sara seg for å besøke Amy. Men da hun kommer til Broken Wheel, er Amy død.
Sara står på gaten i liten by in the middle of nowhere. Men der finnes selvsagt også menneskene som Amy har skrevet om. Og de eksentriske innbyggerne i Broken Wheel har ikke noe annet valg enn å ta hånd om den forvirrede svenske turisten. Sara bestemmer seg for å bli, og for første gang i sitt liv får hun virkelige venner - til forskjell fra Mr. Darcy og Bridget Jones - som hjelper henne med å starte en bokhandel med Amys etterlatte bøker. Både Sara og byen livner til, nye og uventede kjærlighetspar dannes, og verken Sara eller innbyggerne tør tenke tanken på at hun snart skal hjem. Da hennes tomånedersvisum nesten har rent ut, får innbyggerne i Broken Wheel en ravgal, fantastisk idé...

På den amerikanske ambassaden hadde de understreket at hun ikke under noen omstendigheter fikk lov til å jobbe, og at hun ville lide en skjebne verre enn døden om hun prøvde seg på det. 
Å ville besøke en amerikansk småby og å ville bli der lenger - begge deler dypt mistenkelige - lignet altfor mye på ganske enkelt å ville bli. 

Leseglede har nesten blitt et belastet ord i bokbloggverden, men når jeg leste denne boken er det, det mest dekkende ordet for hva jeg følte. Stor glede over det jeg leste, spontan gjenkjennelse til uttalelser og følelser og hoderistende humring til mye som blir sagt.

Over ti år i en bokhandel hadde lært henne at dette med å flytte bøker var et maratonløp mer enn en sprint, og at det alltid var mannfolkene som slet seg ut først. Men ingen av mennene som hadde jobbet i bokhandelen i årenes løp, hadde hørt på henne. 
Kanskje det var genetisk.

Hovedpersonen er riktignok død, men hun er med oss hele tiden, i og med at Sara bor i hennes hus, leser hennes bøker og omgås hennes venner. Amy er selv med i form av brev hun tidligere har skrevet til Sara, og sånn blir vi sakte men sikkert kjent med henne også.
Den lille byen Broken Wheel blir beskrevet på en måte som fikk meg til å le. Jeg kunne levende se det for meg, kjolebutikk som ikke har tatt inn kjoler siden 60-tallet, jernvarehandel som aldri selger noe, reklameplakater fra 1987, og dineren selvfølgelig, den som er likedan i alle bøker og filmer. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette er en by hvor hjulene går saktere og saktere rundt.
Menneskene i byen får fort personlighet. Sara kjenner dem jo på et vis fra før, fra brevene til Amy, men hun prøver å skjule at Amy har skrevet om dem. De er flink å ta seg av den forvirrede turisten, så hun får fort sin egen personlige kjennskap til dem.

I løpet av handlingen får vi forklart navnet Broken Wheel, vi ser hvor tittelen på boken kommer fra og vi lærer hvorfor Allen Lane startet opp Penguin forlag. En av de episodene som sjarmerte meg mest er når beboerne i byen driver den type "langsomunderholdning" som har blitt så populær i Norge, nemlig å stå å se på Sara gjennom butikkvinduet når hun leser. Jeg skal ikke røpe hvor lenge hun satt med nesen i boken før hun oppdaget folkemassen utenfor, men det var utrolig skjønt å lese om.

Feelgoodbøker er ikke bøker som får deg til å sitte ytterst på stolkanten, en husker dem vel kanskje ikke som noe lærerikt eller hjertevrengende, men gjett om jeg har kost meg med denne boken. En smule forutsigbar slutt som godt kunne blitt komprimert litt, men uten tvil årets beste kosebok!

Flere som har skrevet om boken: Bøker & bokhyller, Med bok og palett og Bentebing

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 394

Sjanger: Feelgood

Kilde: Leseeksemplar

7-fjellsturen 2014 - spreke gutter på tur

Frode, Sondre og Frank rett etter klippestasjonen på Fløyen

7-fjellsturen har vært en årlig tradisjon i Bergen siden 1948. I vår familie har vi deltatt en del ganger, og i år fikk Sondre sin sølvplakett som heder for at han har gått 7 ganger. Gratulerer Sondre!!
Da han var 10 år bestemte han seg for at han ville gå alle 7 fjellene, og da ble ho mor ettertrykkelig parkert hjemme. Nå er 7-fjellsturen blitt en årlig far og sønn greie, mens jeg kjører dem til starten kl. 06:00, møter dem et sted på veien så de får lempet av seg litt utstyr og henter dem i målområdet 7 timer senere. I år var de heldige å fikk selskap av Frank, som holdt samme tempo som dem, til rett før mål, da han dro på litt.
I dag var forholdene optimale, for en gangs skyld var morgentåken velkommen, så det var kun de tre siste fjellene at den "plagsomme" solen strålte.

Litt moro med kamera når de andre har sust videre - Fløyen stasjon

Fine, fine byen vår :)

Kjekt med kjente fjes i målområdet: Morten, Frank, Laila, Gro og Trude

Frode og Sondre får sin vel fortjente diplom

Nydusjet i nye t-skjorter - godt at det er over for denne gang   Årets tid: 7:03

En smakebit fra De usynlige av Roy Jacobsen

Ville vise dere de to små skjønne bokhyllene jeg fikk til bursdagen 

Boken kom ut i 2013 og "alle" skrev om den. Av en eller annen grunn valgte jeg den bort, men når den sikret seg en plass blant de nominerte til Bokbloggerprisen, bestilte jeg den på biblioteket. Jeg fikk plass nummer 202 i køen, så nå et halvt år senere kunne jeg endelig hente den. Jeg vil ikke være med å bidra til de lange bibliotekskøene, så andre bøker blir lagt tilside, sånn at De usynlige kan leveres tilbake etter en helg hjemme hos meg. Jeg ser at den skal "samleses" i juli, men man får lese den når man så vidt har den innenfor dørene.

Siden det er så mange som har skrevet om boken nøyer jeg meg denne gangen med å dele et par smakebiter. Det er uendelig mange å ta av, for boken er nydelig, så til dere som ennå ikke har lest den: gjør det!

De sitter inne på grunn av en kraftig storm:
De voksnes ansikter er skåret i stein. De hvisker og skuler og gjør forsøk på å le, gjennomskuer sitt eget teater og blir alvorlige igjen, for vel har husene på Barrøy stått til nå, men det er ikke bevis på noe annet enn gårsdagen, og en gang sto det hus i Karvika, det gjør det ikke lenger.

Ingrid er ute og går på isen:
Hun har sett isen bli tykkere og tryggere, hun har slått hull på den med stein, hun har stjålet en av farens økser og hogd i den, hun har ålt seg en favn etter den andre utover, og det som ikke kan knuses, kan man gå på.
Nå går hun i søvne over til Moltholmen, som også ligner en sky på himmelen, og sitter i snøen og hiver etter pusten, før hun oppdager at det ikke er tryggere på land enn på isen. Hun lister seg utpå igjen og balanserer tilbake, det er ikke en lyd i verden, ingen vind, ingen fugl, ikke engang hav.

Min søndag er preget av 7-fjellsturen som går av stabelen i dag. Jeg kjørte mann og yngste barn til starten ved Lyderhorn klokken 5:30 i morges, og skal ta meg en tur til en av de 7 toppene for å heie dem videre. Håper også du har en fin søndag!

Vil du ha flere smakebiter fra gode bøker
ta gjerne turen innom
Flukten fra virkeligheten,
der er det masse bra
lesestoff å bli
tipset om.

Jeg har lest et skuespill: Medealand av Sara Stridsberg

For andre gang i mitt liv har jeg lest et skuespill. Det første jeg leste var Lilleskogen som jeg så på DnS en stund etterpå, noe som var en stor suksess.
Til høsten settes stykket Medealand opp på DnS og inspirert av en kommentar fra Marianne, har jeg i dag lest Sara Stridsbergs skuespill, som består av replikkene i stykket, og litt scenografi.
Da jeg bestilte boken på biblioteket var jeg ikke klar over at dette var i skuespillform, men med den forrige gode erfaringen med å lese replikker satte jeg i gang med friskt mot. Etter å ha lest til og med scene 5 eller 6 måtte jeg lese bakpå boken for å få litt grep om hva det er jeg leste. Jeg skjønte rett og slett ingenting.




Baksideteksten:
Flyktningen Medea. Hun raser. Hun overgir seg. Hun vegrer seg mot å bøye seg. Men hun fortsetter å elske, til tross for at kjærligheten virker umulig.

Vel det var lite hjelp i å lese bakpå boken. En eller annen sier i tillegg bakpå boken: "Medealand er ikke bare stor dramatikk. Det er også en stor leseopplevelse." Det fikk meg til å tenke at dette er for litterært for meg, for kunstnerisk, for svevende og rett og slett for lite jordnært.
Jeg leste videre, man gir da ikke opp så lett, og fullførte hele boken. Etterhvert fant jeg en slags rød tråd i det jeg leste, men spørsmålene mine til det tekniske i teksten overskygget en eventuell mulighet for at dette skulle bli en stor leseopplevelse.

Det hoppes litt i tid, noen ganger er vi med Medea når hun har født sitt første barn, mens senere følger vi henne når hun tar livet av barna sine. At hun er syk på sinnet er det ikke tvil om, men vi får aldri vite hvorfor hun plutselig tar livet av alle. Kjærlighetssorg holder ikke i min verden, men så skjer ikke dette i min verden heller da.

Hjelp! Har du lest Stridsberg? Dette eller noe annet? Er romanene hennes av samme slaget?

Det blir veldig spennende å se stykket på DnS til høsten, jeg bør kanskje advare teatergjengen at dette er heftige greier, og kan være temmelig sært.

Her kan du se min erfaring første gang jeg leste et skuespill.
Her kan du se hva jeg syntes om teaterstykket

Mari og Magnus hos bestemor - ny bok i den skjønne serien

Serien om Mari og Magnus er skrevet av Ruth Lillegraven og illustrert av Inger Landsem. Denne til nå siste boken som kom ut i år er bok nummer fire i serien. Jeg forelsket meg helt i Mari og Magnus når de fikk katt, og gledet meg storveis til å lese denne nye boken.

I denne boken er de sjarmerende barna på liggebesøk hos bestemor for første gang. Alle barn synes kanskje det er litt spennende å sove borte for første gang, så dette er noe de kan relatere til. Bestemor bor på en gård og har noen små lam som mates med flaske.
I boken tøyses det med rim og regler og barna både aker og baker når de er hos bestemor.
Selvfølgelig ender alt godt, selv om Mari våkner om natten og er litt redd.




Igjen en skjønn bok som gikk rett hjem hos gullungene mine i barnehagen. Både de på 3 og de som fyller 6 satt som fjetret da jeg leste om Mari og Magnus før jeg tok helg i dag. Den passer like godt som koselesing for to barn som felleslesing i samlingsstunden.

Boken har Samlaget forlag vært så grei å sende til meg, men det jeg sier om boken er allikevel min frie tanke.

Dødens disippel av Hjorth & Rosenfeldt

Dødens disippel er duoen Hjorth & Rosenfeldt sin andre bok i en serie om Sebastian Bergman. Han er en sexmisbruker og traumatisert kriminalpsykolog/profileringsekspert. Den første boken Mannen som ikke var morder fikk en 5`er av meg, så denne hadde jeg forventninger til.

Fra bakpå boken:
En rekke uhyggelige kvinnedrap begås i Stockholmstrakten. Politiet står uten spor. De seksualiserte drapene bærer alle kjennetegnene til Edward Hinde, seriemorderen Sebastian Bergman fikk sperret inne for 15 år siden - og som fremdeles sitter bak lås og slå. 

Bergman tvinger seg på ny inn i etterforskningen. Under samtaler med Edward Hinde skjønner han at drapene angår ham selv helt spesielt.



Dette er en krim og kvinner myrdes, men etterforskingen til Torkil Høglund og kollegene hans kommer i begynnelsen, litt i skyggen av historien rundt Sebastian. Han vikles tett inn i uhyggen som utspiller seg. Her er flere tråder som skal flettes sammen, blant andre Trolle Hermansson, en avdanket politikollega som Sebastian hyrer for å spionere på datteren sin. Denne datteren, Vanja vet ikke at Sebastian er faren hennes, men han vet, og vil gjerne ha kontakt med henne, uten å vite hvordan han skal gripe det an. Vanja jobber i Riksmordkomisjonen, så deres veier krysses, og de er bekjente i jobbsammenheng.
Sebastian har også hatt et forhold til en av de tidligere kollegene sine Ursula, noe som gir en nerve til historien, når etterforskingslederen Høglund, lar Sebastian delta i jobben med å finne morderen de er på jakt etter.
Vi hører også stemmen til den høye mannen - morderen og vi får et gufs fra fengselet, hvor massemorderen Edward Hinde tvinner Tomas Haraldsson, den nyansatte fengselsdirektøren, rundt lillefingeren. Sebastian tar timer hos psykologen Stefan, og deltagere i gruppeterapien blir plutselig satt i en farlig situasjon.

Det hele blir fort veldig spennende, og de mange trådene gjør at en kun puster inn. Jeg brukte litt energi på å godta den tette knytingen mellom kriminalhistorien og Sebastian, og hans mange private historier. De fleste henger seg ikke opp i sånt, har jeg forstått, så for dere bli det utelukkende nifst og skummelt å høre på. Både anstaltsjefen Haraldsson og et par av etterforskerne har sin egen agenda, noe som fører til at de lyver og gjør "dumme" ting, dette får meg til å tenke "er du helt dum du?" Heldigvis får vi forklaringer på dette etterhvert, og når vi passerer halvveis, går alt på skinner.
Boken er fri for funderinger, beskrivelser av steder og stemninger - her er det hard core spenning til siste side, og jeg er temmelig sliten når vi er i mål.

Ivar Nergaard er min favoritt blant mannlige innlesere, og han skuffet ikke denne gangen heller. Han leser passe fort, med god innlevelse. I mars kom den tredje boken i serien ut, Fjellgraven. Den er lastet ned på mobilen og jeg har hørt pitte-litt, men planen var å spare den som selskap til Londonturen 13 juni.

Forlag: Lydbokforlaget

Lyttetid: 16:25

Utgitt: 2012

Kilde: Biblioteket

John Olav Nilsen + Frode Grytten = fantastisk teater!

                                                                                                            Foto: DnS

Forventningene var ikke akkurat skrudd i taket før jeg skulle å se "Sånne som oss" på DnS Teaterkjelleren i går. Frode Grytten (nynorsk?) og John Olav Nilsen sin musikk som jeg aldri hører på...  Takk og lov at jeg har årskort på teateret, for da går en gjerne å ser alle stykkene, uten å tenke så mye gjennom om det er noe en har lyst å se. I går fikk jeg meg en stor, positiv overraskelse med "Sånne som oss", et fantastisk stykke som finner sted i et rom, i en høyblokk i bydelen Loddefjord i Bergen.

I dette stykket er det musikk og sang, men det er ikke en musikal. Skuespillerne går ut av virkeligheten i de mange musikalske innslagene. For å få denne iscenesettelsen til å fungere har Thea Hjelmeland gjort en kjempejobb. Hun har omarrangert musikken kun med stemme, og er med på scenen som en "usynlig" ånd i bakgrunnen. Dette var veldig stemningsfullt og fungerte godt i mine øyne.

Handlingen er såre enkel: Et voksent par bosatt i Loddefjord sliter med forholdet. Sønnen deres kommer hjem og forteller at han skal gifte seg dagen etter. En trafikkdrept lillesøster spøker i krokene, og ubehandlede følelser rundt denne ulykken for mange år siden, har skakkjørt hele familien. 

Her var mye kraft nerve i stykket, og som publikum forandret det jeg trodde det skulle handle om seg underveis. Derfor ble også stykket i mine øyne, bedre og bedre etterhvert.
Jonatan Filip spilte en troverdig Tom, en karakter tatt rett ut av det som i mitt hode er miljøet i disse blokkene i Loddefjord. Han er sint og uvøren, og en sånn type en ikke vil møte en sein kveld på by`n. I begynnelsen av stykket trigget han noe i meg, som satte meg litt ut av spill. Ingvild Bygdnes var hans motspiller og kjæresten Emilie. Hun spilte også veldig godt, men jeg kunne ønske at den vakre sangstemmen hennes hadde kommet enda tydeligere frem.
Bak scenen har Lasse Kolsrud gjort en kjempejobb med å sy sammen Gryttens tekster og Nilsens musikk til forståelig teater. Han startet sin regissørkariere for 15 år siden med Bikubesong, noe som resulterte i Heddajuryens debutantpris i 2004. Med dette stykket er det Grytten som debuterer, for tekstene er det første Frode Grytten har skrevet direkte for teater.

Jeg flesker til og kaller dette stykket fantastisk. Fordi det er veldig her og nå, satt i et miljø alle kan kjenne seg igjen i. Her er mye sterke følelser om skyld, anger og tilgivelse, mye latter og litt tårer. Det er fantastisk fordi jeg fikk mye mer enn jeg kom for, og det er alltid godt. All honør til Frode Grytten, Thea Hjelmeland og Lasse Kolsrud som har fått dette til!

Mandeltreet av Michelle Cohen Corasanti

Boken blir sammenlignet med Drageløperen, og den likte jeg jo godt, så hvorfor ikke?
Litt "satt ut av spill" av det pastellvakre coveret, kom den harde virkeligheten i historien brått på meg.

Fra bakpå boken:
1955. I en fattig palestinsk landsby underlagt israelsk militærstyre, blir tolv år gamle Ichmad vitne til at lillesøsteren blir drept av en landmine. Kort tid etter blir faren arrestert, og familien mister både hjemmet og levebrødet.
Men Ichmad er fast bestemt på å forsørge familien, og ved hjelp av sine ekstraordinære evner i matematikk og fysikk, vinner han et universitetsstipend som gjør det mulig. Studiene bringer ham ut på en inspirerende reise i en verden full av fordommer, men også uendelige muligheter. 

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2012/på norsk 2014

Sider: 366

Kilde: Leseeksemplar

Når jeg leser de første hundre sidene av denne boken tar jeg meg i å være livredd for at dette var virkeligheten for mange palestinere. Saken er at livene til mange palestinere sikkert var mye verre, enn det som beskrives her. Det skjærer meg i hjertet, at noen kan behandle andre mennesker så vont. Ichmad feirer 12 års dagen sin med familien og landsbyen. Han er utrolig smart med tall, og det at han regner, beregner og analyserer for å koble av, skal følge ham gjennom hele oppveksten. De hjerteskjærende hendelsene kommer på løpende bånd, og Ichmad og søsknene hans gjør det beste ut av det lille de har. Jødene er ute etter dem, etter at huset deres er brent og de er jaget vekk, må de bo i telt. Så skaffer de seg noen pappesker, sånne du vet som Israelerne får fraktet de nye kjøleskapene sine hjem i. Disse bor de i, før de klarer å bygge seg et bitte lite hus. Bare få dager etter kommer de og brenner ned huset, fordi de ikke hadde løyve. Løyve ville de aldri fått, siden faren i familien sitter fengslet.
Dette er starten på boken, og det er den jeg synes er sterkest å lese. Vi følger Ichmad i livet videre, som ikke blir så mye lettere selv om han går på universitetet og senere kommer seg til USA.
Jeg opplever boken som troverdig, selv om jeg ikke kan nok om konflikten til å begrunne dette noe videre. Det eneste jeg reagerer på er hans loyalitet til broren Abbas, som tidlig tok avstand fra Ichmad og det livet han ville leve. Inn i teksten flettes mange hendelser som beskriver forholdene i bosetningene og senere i Gaza. Besøket i dyrehagen er morsomt, men på en vemodig og trist måte.

En smakebit:
Nedslaktede palestinske småbarn lå i søppelhauger side om side med israelsk militærutstyr og tomme whiskyflasker. Bygningene i den palestinske flyktningleiren Shatilla var bombet sønder og sammen. TV-kameraet zoomet inn på de israelske blussene som fortsatt var festet til de små fallskjermene sine, og som lå strødd utover området. 

En hver israeler av jødisk opprinnelse vil nok ha problemer med å lese denne boken. Den er ensidig, men sånn må det bli når det skal settes fokus på en sak på som denne. Boken er delt i fire deler, hvor handlingen følges kronologisk. Vi starter i 1955 og ender i 2009. I de årene skjedde det mye i landet Palestina, mye av det også godtatt av de vestlige landene selv om det gikk ufattelig hardt ut over den muslimske befolkningen.
Jeg hadde også litt problemer med å lese boken, det fordi det var tøff lesning i lys av at virkeligheten er så skremmende nær. Slutten var preget av håp, løsninger og positive fremtidsvyer, noe som gjør at jeg vil anbefale boken. Det er selvfølgelig en oppdiktet historie dette her, en roman i kjent format, men tøft å lese allikevel.

Det er tirsdag og min bok på vent denne gangen er Snøhvit

Beathe kjører i gang med Boken på vent i dag også, og jeg hiver meg på

 med en bok jeg går å kiker etter i postkassen om dagen.
Besøk gjerne Beathes bokhylle i dag
og få deg noen gode
lesetips

I barnehagen hvor jeg jobber har ungene blitt veldig glad i å bli lest for. Jeg har flere ganger hatt bøker med meg for å teste dem ut på barna, og alle sammen har blitt godt mottatt. Jeg er den ivrigste leseren på avdelingen, og barna vet at det ikke er nei i min munn hvis de ber om å bli lest for.
Den boken jeg har lyst å teste ut på ungene nå er en ny versjon av det klassisk eventyret Snøhvit. Denne boken, som er basert på det kjente, tyske folkeeventyret, er skrevet av Stella Gurney.

I denne boken kan barna dra, snurre og klikke, så her er det best at de voksne passer godt på så ikke de minste får boltre seg alene.
Det var Julie sitt flotte blogginnlegg som fristet meg til å skaffe meg boken, så ta gjerne en titt på hennes innlegg, for hun har lagt ut smakebiter på noen av de flotte illustrasjonene. Jeg krysser fingre for at boken ligger i postkassen når jeg kommer hjem i dag :)

Ønsker alle bokormer en flott tirsdag!

Triumfbuen på Festplassen og andre tradisjoner

Triumfbuen satt opp i Bergen for å hedre Grunnlovsjubileet

Festplassen har tidligere vært smykket av treskulpturer av ymse slag, så dette var ikke noe nytt syn. I år reagerte jeg på at det bare sto en ensom bue der, men en notis i BT forklarte hva denne treinstallasjonen er for noe. Det er nemlig en tradisjon i Bergen å reise triumfbue når det skal feires runde grunnlovsjubileer.
17 mai 1914 og 17 mai 1964 ble det plassert slike portaler i Bergen, så det er lenge mellom hver gang disse dukker opp. Siden jeg er født etter 1964 er det første gang jeg hører om denne tradisjonen. Hovedprosesjonen marsjerte gjennom portalen når den gikk inn på Festplassen på 17 mai. Jeg for min del syntes denne buen minner lite om "triumf", og kunne ønske Bergen Kommune og 17 mai komiteen kunne brukt litt mer tid og penger på å skaffe en bue vi kunne vært stolt av. Jeg skal klare å holde ut i 50 år til, sånn at jeg får se hvordan den neste triumfbuen kommer til å se ut :)
Det er kunstneren Frode Ljøkjell ved Kunsthøyskolen som har fått æren av å lage dette kunstverket, som heter "Riksjerven". Det kommer til å stå på Festplassen til 7 juni, som er datoen for unionsoppløsningen i 1905.

Liker du treinstallasjoner finner du mange flere på Vågsalmenningen, kun den på Festplassen får trone alene. Kunsthøyskolen har stilt ut disse "skulpturene" i mange år, så det er ikke noe vi sier "woao" til lenger. Jeg føler de har utnyttet sitt potensiale til det fulle, og at denne skolen kanskje skal finne på noe nytt til neste år. Skulpturene er mer eller mindre slengt ned der det har vært plass, uten tanke på at beundreren skal få en fin opplevelse.

Eksempel på installasjon som hadde vært flott hvis den var plassert på Festningen for eksempel

Heldigvis er det mye annen fin pynt i Bergen for tiden

Byparken bugner av nydelige blomster, som en med kamera rundt halsen ikke kan gå forbi

* * *

Når jeg først er inne på det nasjonalistiske, hørte du den nye jubileumssangen på 17 mai?
Det var Stortinget som utlyste konkurranse om å skrive en ny festsang til 200 års jubileet i år, og av 50 innsendte bidrag valgte de seg "Det går et festtog gjennom landet" av Grethe M. Skottene. Jeg har hørt sangen flere ganger, også fremført av Bergen Mannskor i Haakonshallen, noe som gjorde inntrykk. Sangen er kjempefin, men jeg fikk ikke gleden av å høre den på nasjonaldagen.

Det går et festtog gjennom landet!

1. Det går et festtog gjennom landet!

I by og dal, ved fjell og fjord.

Vi svinger flagget stolt for Norge, 

med hurrarop ifra syd og til nord.

Ref.

Hurra! Vi marsjerer og vi synger

sanger i rødt, hvitt og blått.

Kjenner frihetens rytme i kroppen.

Fylt av glede for landet vårt.

2. Den store dagen vil vi feire.

Nå lyder takkens melodi

som stiger taktfast opp fra folket.

Fra oss som ønsker et demokrati.

3. Syttende mai. Nå jubler våren!

Nasjonen pynter seg til fest.

Gå sammen, elske fram verdier

så alle trives. Da har vi det best.

4. Det går et festtog gjennom tiden

der slekter har satt dype spor.

Med sine valg gav de oss framtid.

Se, våre røtter de spirer og gror.

Tekst: Grethe Myhre Skottene

Mel./Arr.: Carl-Andreas Næss

Villjordbærblomst på Lysøen 18 mai 2014

Lysøen rundt 2014 gikk av stabelen i dag

Ole Bulls hus ligger idyllisk til ved vannkanten, bildet er tatt fra stien som går i skogen over

Pappa i fullt firsprang opp tårnet

Lysøen rundt er et årlig arrangement som ble arrangert i dag for 21. gang. Det finner sted på Ole Bulls lille øy i utkanten av Bergen. Dette er en familiegreie hvor både småfolk og de som er skral til beins kan delta. Etter en aktiv 17 mai var det hardt å komme seg tidlig opp, men glad var vi for det for køene for å komme seg med båten øker kraftig utover dagen.
Med meg på denne turen var mann og barn, mor og far, søster, svoger og to skjønne nieser. Sammen pønsket vi ut svarene på de 8 spørsmålene som vi måtte spore opp rundt rundløypen på øyen. Kryssingen på kortet gikk litt på høgg og belegg, men de to eldste barna fikk 7 av 8 rette. Heldigvis fikk alle pins, før vi mett på is og frisk luft tøffet godt fornøyd tilbake med båten.

Vi tenker så det knaker, hva kan det rette svaret være??

Et flott skilt viser vei mot "Grotten" - som er så liten at alle gikk forbi

Fire glade sprekinger på vei gjennom skogen 

Søskenbarn løser gåter sammen, det måtte jo bli bra

Ildens øye av Jorun Thørring - andre bok i serien

Liker du krim fra nordnorge, så er dette en serie jeg kan anbefale deg. Jeg har lest de to første på rappen, først Glassdukkene som dere fikk en smakebit fra forrige søndag, og nå Ildens øye. Tredje bok i serien har kommet ut, og den heter Mørketid.

Forlaget røper dette om handlingen:
Mai 1969: En voldsom brann bryter ut i den gamle trehusbebyggelsen i Tromsø sentrum. Når brannmannskapene har fått flammene under kontroll, finner man to døde personer i kontorbygningen til firmaet Andreas Fjeld A/S. Den ene identifiseres som Fjelds eldste sønn, Karl. 

Oktober 2007: En mann ringer på døren til familien Fjelds bolig. Mannen viser seg å være Karl. Han unnslapp brannen og er tilbake i byen. Hvorfor har han aldri gitt livstegn fra seg? Hvem er gravlagt i hans sted? Før Karl igjen forsvinner, oppstår en ny dødsbrann i sentrum. 



Førstebetjent Aslak Eira får ansvaret for etterforskningen. Karl Fjelds tilbakekomst setter nytt søkelys på brannen i 1969. To saker med førti års mellomrom skal løses parallelt, men noen ønsker å la fortiden hvile i fred. Sentrale vitner blir systematisk brakt til taushet.

Min mening om boken:
Dette er ikke en parallellhistorie, handlingen foregår i "nåtid", mens vi i små drypp får vite om hendelsene i 1969, som ligger bak det som skjer nå.
Det er stort sett Aslak Eira som leder an, selv om vi også får innledende tråder hvor andre får all oppmerksomheten. Det skjer noe hele tiden, for dette er en krim med en utrolig mettet handling. Skrivestilen og kvaliteten på det jeg leser kjenner jeg igjen fra Glassdukkene, som jeg leste for bare noen uker siden, og jeg liker fremdeles det jeg leser. Forholdet Eira har til sønnen har utviklet seg, han er 17 år og har endret personlighet etter han har fått seg en kjæreste som er litt eldre. Dette innslaget tilfører handlingen en nerve som gjør lesingen riktig så pirrende, og måten det ble avrundet på gjør at jeg ser frem til neste bok.
Jorun Thørring skriver overbevisende, jeg finner ingenting å "ta henne på", om det var det jeg var ute etter. Historien er troverdig og de mange ledetrådene som blir lagt ut blir forklart og nøstet sammen til et fornuftig hele mot slutten. Dette er spennende krim på sitt beste, satt i nydelige nordnorge med samen Aslak Eiras kultur og personlighet som en samlende styrke.

Finn flere smakebiter hos Mari

En smakebit:
Jeg har aldri vært så lykkelig for min underordnede stilling før, mumlet Benjaminsen og så tvers igjennom ukomfortabel ut. Ikke tale om at det kan være min oppgave å informere familien. Sånt krever atskillige lønnstrinn. 

Den tredje boken Mørketid skal jeg høre på lydbok, men den kommer ikke ut verken for ører eller øyne, før 17 juni, så den må jeg vente litt på.
Siden Berit kommenterte at de to bøkene omhandlende Orla Os, Skyggemannen og Tarantellen er hakket bedre enn serien om Aslak Eira, så må jeg vel til pers her også, takk for supert innspill Berit!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2009

Sider: 366

Kilde: Biblioteket

Gratulerer med dagen!

I dag har jeg gått i 17maitog med mor og far, mann og barn. Vi dannet vårt helt eget tog, og travet avsted fra Ulriken til Rundemanen, ned til Munkebotn og helt ned til Eidsvåg. Fem timer i rolig trav, på lett fuktig sti, etter regnskyllet i går. Himmelen var overskyet, men noen blå flekker ga oss gløtt av sol.

På ettermiddagen deltok vi på det obligatoriske besøket på barneskolen, for siste gang, siden Sondre begynner på ungdomsskolen til neste år.

Kvelden avsluttes hos gode venner og naboer som har invitert oss på hjemmelaget rømmegraut.

Håper alle har hatt en like fin 17 mai som meg :) 

Jeg har lest URD en diktsamling av Ruth Lillegraven

Snakk om å utvide sin horisont! Normalt er jeg ikke en diktleser, jeg har prøvd noen ganger men man må lese så sakte og lite om gangen at jeg blir alt for utålmodig til å ta inn følelsene. I forbindelse med Bokbloggerprisen har diktsamlingen URD kommet på nominasjonslisten, og dette er så stort at jeg selvfølgelig måtte lese den.

Forlaget sier om URD:
Urd handlar om Seselja og Cecilie, to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret. Boka fortel også historia om det vesle huset på garden i vest som knyter dei to skjebnane saman, om tida som renn gjennom landskapet og menneska, om barn som blir fødde og døden som vitjar.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2013
Sider: 120
Kilde: Biblioteket

Ruth Lillehagen er født i 1978 og kommer fra den vakre bygda Granvin i Hardanger. Hun brakdebuterte i 2005 med diktsamlingen Store stygge dikt. URD ble godt mottatt hos publikum og i pressen, som mente at få kan gjøre dette etter henne. I de årene som lå mellom de to diktsamlingene skrev Ruth Lillehagen blant annet romanen Mellom oss og barnebokserien om Mari og Magnus. Med den boken hvor disse to sjarmtrollene får katt har jeg gjort stor suksess i barnehagen, så det var med forventning jeg åpnet URD første gang.

Min mening om URD:
Jeg har så lite erfaring med diktlesing, at jeg knapt føler meg berettiget til en mening, men litt om leseopplevelsen min kan jeg formidle. At hun har skrevet barnebøker som jeg digger gjorde at det var med glede og forventning jeg startet lesingen. Jeg merket fort at dette ikke var den diktsamlingen jeg forventet meg, men et handlingsforløp som strakte seg gjennom hele boken. Her fikk vi en historie som det gikk an å følge, og som ga mening fra begynnelse til slutt. Det er mye følelse i livene hun skildrer, både opprivende hendelser og glede. Det er langt fra trist å lese, men innsiktsfullt og til tider morsomt.

En aktuell smakebit:
seint rotnar isen i år
dei dansa visst på han
syttande mai, karar og
kvinnfolk i svart, raudt
og gull, rundt og rundt
på det kvite, medan
grøne bjørka stod
i ring og nikka
og neia

Bokbloggere over hele landet driver i disse dager samlesing av URD, noe som betyr mange omtaler av boken. Selv om jeg ikke nominerte denne boken selv, heier jeg Ruth frem med dette bidraget, for hun fikk meg til å riste av meg noen fordommer om diktlesning, og utvidet min litterære horisont. Nå når jeg har skrevet fra meg, er det på tide for meg å lese gjennom alle andres omtaler av boken, og muligens lære enda litt mer.

Lurer du på hva URD betyr? Urd er i norrøn mytologi en av tre skjebnegudinner. Urd (fortid), Skuld (framtid) og Verdande (nåtid) spinner på skjebnetrådene til alle mennesker og æser. De er alltid tilstede når et barn blir født, og bestemmer hvilket liv det skal få.
Urd var også et av de første ukebladene for kvinner i Norge, og tok blant annet opp folkeopplysning, kunst og kultur. Bladet ble grunnlagt i 1897 og ble gitt ut helt til 1958.  - så vet du det :)

Vil du lese mer om URD ta en titt på norske bokbloggere sin side!

Doktor Fredrikis kabinett av Jørgen Brekke

Jørgen Brekke debuterte i 2011 med Nådens omkrets, og siden da har han gitt ut en bok i året. De tre første har Odd Singsaker som gjennomgangskarakter, men i denne fjerde boken som kom ut i mai, får Singsaker en pause. Her er vi i Trondheim i 1769, en fascinerende setting for en spennende krim.

Forlaget skriver om boken:
Politimester Nils Bayer har lovet å holde seg unna de sterke drikker i et forsøk på å vinne kropiken Ingrid Smeddatters kjærlighet. I tillegg sliter han med helsen, men får liten tid til sengeleie. Først dukker det blodige liket av en ung jente opp i et skogholt utenfor byen. 
Så vender byens tidligere lege, Stadsfysikus Fredriki, tilbake etter over ett år i utlendighet. Han har med seg et mystisk kabinett og en søvngjenger med profetiske evner. Snart virvles politimesteren inn i en spiral av hendelser.


Jeg har gitt Brekke høyeste terningkast for bøkene om Odd Singsaker, så det er med glede jeg også gir denne en positiv omtale. I denne historien tegner Jørgen Brekke et livlig bilde av Trondheim på 1700-tallet. Jeg kan ikke stå inne for at alt er korrekt, men folk, omgivelser og leveforhold setter en god stemning i boken. Politimester Nils Bayer blir beskrevet på en fornøyelig måte, og jeg ble fort glad i ham. Etterforskingen bærer preg av at dette foregår for mange hundre år siden, men det gjør også denne krimhistorien original. Det blir etterhvert mange drap å forholde seg til for Bayer, og med bare noen stakkarer til å hjelpe seg, hvorav en ikke kan lese en gang, så er det ikke så lett å finne ut av tingene.
Han kommer selv ut for farlige situasjoner, og er delvis innblandet i ugjerningene uten at dette forstyrrer flyten eller troverdigheten. Når det kommer for en dag hvem gjerningsmannen er, forbauser det meg, som ikke har sett dette komme. Doktor Fredriki har ingen stor del i handlingen, ei heller hans kabinett, dette er mer med på å skape stemning og mystikk, noe som fungerer bra.
Kim Haugen har en legg gjenkjennelig stemme, men i denne historien passet stemmen hans bra. Han leser fort og feilfritt, og med en passe dose innlevelse. Har du ikke lest Jørgen Brekke før, og vil unngå å måtte lese de tre første bøkene hans, før du "tester" ham, er dette en grei bok, siden den ikke er en del av serien hans. Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 5 mai 2014

Lyttetid: 9 timer og 43 minutter

Kilde: Anmeldereksemplar