fredag 31. juli 2015

Bienes historie av Maja Lunde - i salg 10 august 2015!

Sommeren er over og bokhøsten er så smått igang. Jeg har vært så heldig og fått lese et forhåndseksemplar av Maja Lundes nye roman Bienes historie som utgis i august. 

Etter å ha lest Maja Lunde sin flotte ungdomsroman Battle, var det med stor forventning jeg startet på Bienes historie, som er en roman for voksne. Etter å ha lest denne med stor fascinasjon kan jeg ikke si annet, enn at dette er en historie som skiller seg ut.
Du kan trygt lese omtalen min, uten å være redd for at jeg røper for mye!

Forlagets presentasjon av handlingen:
William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv.

"Bienes historie" skildrer menneskenes første spede forsøk på å holde bier, via dagens industrielle landbruk og til en fremtid hvor biene er døde. I bunnen ligger tre sterke historier om relasjoner mellom foreldre og barn, og om menneskenes sårbarhet.

 Bienes historie er en velskrevet og engasjerende roman, mer om bienes plass i det store bildet enn om biene selv. Tematikken er etterhvert velkjent, siden biedød er et problem forskerne har kjempet mot noen år nå. Vinklingen er unik, det at vi følger tre forskjellige hendelsesforløp med hundre år i mellom gjorde romanen veldig artig å lese.

Romanen begynner med slutten. Vi er i 2098 i Sichuan provinsen i Kina, hvor vi følger Tao og hennes familie, som lever i en verden preget av sult og maktesløshet. Dette er mange år etter den store "Kollapsen", som har ført med seg verdenskrig og fall av demokratiet. Myndighetene styrer de forskjellige fellesskapene ved hjelp av lokale komiteer. Det er ikke mange mennesker igjen, og de vi møter, arbeider lange dager med å håndpollinere.
Tao er gift med Kuan og sammen har de en liten gutt på 3 år som heter Wei-Wen. En dag forsvinner han for dem, og når de finner ham igjen har noe skjedd med ham. Myndighetene tar seg av ham, noe som fører til at Tao drar på en lang reise til Bejing for å finne ham igjen.
Beskrivelsene av hverdagen deres er vond å lese om, men når Tao kommer til Bejing tegner forfatteren et fantastisk bilde av en øde og fraflyttet by, uten strøm og fremkomstmidler. Besøket hennes på sykehuset berørte meg kraftig.

   Der ble jeg sittende, mens rommet mørknet. Følelsen av ensomhet traff meg så hardt at jeg gispet. Øyeblikket ble alt, øyeblikket ble en evighet. Meg, alene i en forlatt leilighet. Det var ingenting annet Jeg hadde mistet alt. Selv pengene var borte. 
   Det nye barnet... hvem ville det vært? En gutt til? En jente? Lik meg? Kantete, rolig, i utkanten av flokken... Jeg ville aldri bli kjent med dette barnet. Jeg hadde ofret det, og ingenting var igjen. Livet stoppet her. 

I 2007 er vi i Ohio og vi blir kjent med George. Han er gift med Emma og de har sønnen Tom sammen. I begynnelsen lever George og familien godt av de 324 bikubene de administrerer. Her er fokus på forholdet far - sønn, og spenningen mellom dem som ligger i om Tom kommer til å overta gården eller ikke. Tom går på college og vil heller studere enn å drive birøkt. Han kommuniserer dårlig med faren mens moren pusler rundt ham som om  han var en baby.
Emma maser om å gi opp alt sammen og flytte til Florida, noe George ikke har lyst til i det hele tatt.
Dette er året hvor den såkalte Colony Collapse Disorder først finner sted, og familieforholdene og levegrunnlaget til familien Savage får seg en skikkelig utfordring.

155 år før dette igjen er vi i Hertfordshire i England. William ligger til sengs, rammet av en melankoli som gjør ham ute av stand til å forlate sengen. Naturvitenskap er det som ligger hans hjerte nærmest, men etter å ha blitt sviktet av sin mentor Rahm, har han mistet inspirasjonen og livsgnisten. Hans blomstrende frøhandel har familien etterhvert måtte stenge, tjenerne er sagt opp, og nå skaffer de seg mat ved å krite. Hans kone og 7 døtre går ham på nervene, sønnen Edmund er den eneste han er interessert i å samtale med, bare så synd at han ikke vil snakke med sin far.
Også i denne historien er det forhold mellom far og sønn (og også mentor) som er tema. Vi er fremdeles i en tid hvor døtre kun skal giftes bort, og William er lite lydhør når hans eldste datter Charlotte viser at hun har i seg, det sønnen Edmund ikke har.

***********

De tre historiene har hvert sitt hendelsesforløp, og det er bare helt mot slutten at koblingen mellom dem blir gjort. Kapitlene er korte, men godt merket, så det føltes nesten så jeg leste tre bøker på en gang. Det var ikke vanskelig å følge med, og alle tre historiene var like interessante, selv om jeg merket meg at jeg noterte mye mindre på den fra 1852. Etter romanen var ferdiglest måtte jeg også bla tilbake for å se hvordan akkurat denne delen sluttet.

Bienes historie er en roman om skyldfølelse og mot, om kampen for å få være seg selv i en verden hvor føringer er lagt for livet ditt allerede før du er født.

Gjennomgangstema er bier, og den delen var veldig lærerik, men du trenger ikke være det spor interessert i insekter for å like denne romanen, som jeg anbefaler på det varmeste!

Jeg har lest flere romaner om bier i år, Zweet og Biene


Forlag: Aschehoug
Utgis: 10 august 2015
Sider: 455
Kilde: Forhåndseksemplar


torsdag 30. juli 2015

Sekstitallet av Ketil Bjørnstad - første del av en biografi

Litt uti august utgis første del av Ketil Bjørnstads etterlengtede biografi. Jeg har vært så heldig å få et forhåndseksemplar av forlaget, og startet sommeren med et tilbakeblikk på livet på 60-tallet. 

Da jeg leste Veien til Mozart drømte jeg om at forfatteren skulle skrive mer om seg selv, og her har vi boken! Det blir ikke bare en bok i dette prosjektet, men hele seks bøker, en for hvert tiår, og vi begynner med sekstitallet. Den første delen av biografien er på 795 sider, så tanken på å lese den tok litt pusten fra meg, men etter å ha lest kun få sider, var jeg helt komfortabel med å skulle lese en biografi på 6 x 800 sider. Nå skal det sies, at det ikke er sikkert alle bøkene er like lange.

Når sekstitallet begynner er forfatteren 8 år. Han er preget av tidsånden, av sine foreldres tankegods og forholdene de levde under. Han vokste opp i Oslo med mor som hadde mange jobber, blant annet sufflør ved Den Norske Operaen, og en far som var ingeniør. Storebror Tormod var noen år eldre, og en han så opp til.

Denne romanen handler ikke bare om Ketil Bjørnstads tanker, følelser og drømmer, men aller mest tar romanen oss med til sekstitallet og skildrer en tid som noen av oss kan kjenne oss igjen i. Vi er med når bare noen få av oss har TV, og heller ikke alle har kjøleskap. Barn som må på sykehus må greie seg uten foreldrene, og det er IKKE greit å være keivhendt. Selv på Steinerskolen får Ketil gjennomgå fordi han skriver med "feil" hånd.



Mange år senere skal han tenke: De største heltene er ikke alltid de som handler, som griper inn, som sier noe. Det kan også være dem som forholder seg tause, til riktig tid. 

Ketil er opptatt av de store tingene. Etterdønningene etter den store krigen har enda ikke lagt seg, og den kalde krigen er i gang. Disse tingene opptar den åtte-årige Ketil og kameraten hans Mads. Når hunden Laika, og senere Gagarin skal sendes opp i verdensrommet er dette en stor begivenhet i det Bjørnstadske hjem, som blir skildret på en herlig måte.
I 1962 åpnet Nordlandsbanen, Rolling Stones debuterer på scenen og Sovjet har begynt å levere våpen til Cuba. Som et konglomerat av historier flettes det sammen et bilde både av Bjørnstads oppvekst og den tiden han lever i.

Som barn var han et engstelig menneske, han var redd for at foreldrene skulle skilles og redd for å skille seg ut i mengden. Han foretrakk 5. plass, den mest "usynlige" plassen.
Når Kjell Bækkelund ringer og gratulerer ham med førsteplassen i Ungdommens pianomester, kjente han til sin forundring at han ikke savnet den trygge femteplassen. Når han er 16 og har fått sitt første flygel kjenner han at han vokser mentalt og ikke har behov for å være usynlig lenger. Det er nå han slutter på skolen, får seg skrivemaskin og blir publisert for første gang.

Når denne delen av biografien går mot slutten er Ketil 17 år. Hans forkjærlighet for fransk film, får ham til å gå ut av komfortsonen og ved å påta seg visse forpliktelser, komme seg til Paris for å intervjue filmskuespillere. Han trodde på sine egne idèer men ikke på sin evne til å gjennomføre det han hadde satt seg fore. Refleksjonene i kapittel 117 leste jeg mange ganger, det sa meg noe, noe om å bygge selvfølelse og selvtillit.

Å være reflektert, uten å være påståelig. Å fremsi en tanke, uten å mene at den er den eneste rette. Å være lakonisk, på egne vegne, uten å gi opp sin egen identitet. 

Boken slutter i 1969, med at mennesket setter sin fot på månen for aller første gang. Ketil Bjørnstad har fått dreisen på musikken og blir presset til å øvelseskjøre med sin far. Han er 17 år, og har hele livet foran seg.

Biografien til Ketil Bjørnstad er til de grader detaljert, alt er tatt med, små og store, private og offentlige begivenheter om en annen. Han skriver personlig uten å bli for privat og navlebeskuende. Han har en høy grad av ironi rundt sin egen person, og greier å formidle dette på en usentimental måte. Betraktningene han gjør seg om verden, lokalpolitikk eller sine egne følelser blir formidlet på en ryddig og realistisk måte, uten noen fixfaxerier.
Skrivestilen er den vi kjenner fra hans romaner, lesingen flyter lett og hver eneste side er en sann fornøyelse å lese. Når det er sagt, bortimot 800 sider kan bli litt for mye av det gode for en utålmodig leser, så jeg håper de neste bøkene kanskje kan bli krympet med et par hundre sider. For jeg skal lese dem, det er helt sikkert!

Rose-Marie har skrevet en veldig fristende omtale av boken, ta gjerne en titt på den også!


Forlag: Aschehoug
Utgis: 12 august 2015
Kilde: Forhåndseksemplar


onsdag 29. juli 2015

En mørkere himmel av Mari Jungstedt & Ruben Eliassen

Første bok i en ny krimserie, også med handling fra deilige, varme Gran Canaria - hva kan være bedre i disse sommerferietider? Forfatterparet består av en svensk krimdronning og en norsk ungdomsbokforfatter. De slo seg sammen, og bor nå på Gran Canaria hvor de pønsker ut spennende plott i vakre omgivelser.

Forlaget om boken:
En fisker får øye på en død kvinne på klippene nedenfor den norske sjømannskirken. Hun er blond, naken og kroppen er arrangert etter et berømt 1400-tallsmaleri: Venus’ fødsel. 
Politiet får uventet hjelp fra den svenske journalisten Sara Moberg som driver den skandinaviske avisen på øya, og av den norske, tidligere politimannen Kristian Wede som er nyansatt på konsulatet i Las Palmas.


Forlag: Juritzen
Utgitt: høsten 2015
Sider: 391
Kilde: Leseeksemplar


Ønsker du å forlenge sommeren litt i høst, så gir denne krimmen en glimrende anledning til det. Innimellom alt det spennende som skjer, plottet som presenteres og karakterene vi blir kjent med, så skildres Gran Canarias omgivelser, klimaforskjeller, miljø og stemninger på en besnærende måte. Det er nesten så jeg får lyst å hive meg på neste fly sørover.

Det er ikke bare solsiden av ferieparadiset vi får i denne boken. Her får vi bilder av livets skyggesider, og baksiden av medaljen holdes ikke skjult. Jeg likte veldig godt måten forfatterne ikke blandet turistene inn i handlingen, men holdt seg til de fastboende, som vel og merke var skandinavisk nesten alle sammen.

De eneste turistene som var med i boken er gjestene på yogasenteret. Mye av handlingen dreier seg om forhold på dette senteret, og det er artig å se hvordan de beskriver både guruen og det som foregår på senteret.

Boken er spennende med mange gode karakterer, som alle har sine egne hemmeligheter. Litt mange av dem presenteres på de første sidene, men de får fort kjøtt på beina så jeg greier å holde dem fra hverandre.
Handlingen er kronologisk, bortsett fra en liten historie som gir oss bakgrunn for å forstå det som kommer til å skje. Jeg hang meg litt opp i noen logiske brister innimellom, som at noen drev med vareopptelling på 17-mai (?) og at hushjelpen hadde ammet begge barna i familien (!)

Etterforskningen er klassisk, en litt treg politimann er alltid to steg bak den energiske journalisten og hennes kompanjong. De får gjentatte ganger beskjed om å holde seg vekke, men det er (selvfølgelig) de som legger puslespillet fortest, og alltid er på plass før politiet.


Bortsett fra at de røper alt for tidlig hvem som er morderen, 
så likte jeg boken veldig godt. 

tirsdag 28. juli 2015

Street Art i Bergen - turist i egen by

De som kjenner meg vet at jeg er temmelig hekta på gatekunst. Ikke rart jeg fikk pustebesvær når jeg så at et knippe kunstnere ikke har lagt på latsiden i sommer, men samarbeidet om denne flotte veggen i Steinkjellergaten.

Mange forskjellige stiler er satt sammen til en flott helhet

Jeg forelsket meg i den lille musikeren

Som du ser består kunstverkene av både stensiler og fargerike malerier. Mens jeg sto og nøt denne veggen, gikk det masse turister forbi, håper også at bergenserne finner veien så de får tatt en titt på denne flotte utsmykningen. Håper Bergen Kommune har lønnet dem for strevet :)

Barndom i Bergen
Hvem er disse tre som er ute og kjører kassabil?

Kunstnerne som har utfoldet seg 

mandag 27. juli 2015

Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre

Knuste hjerter og halve sannheter ble til etter noen flåsete kommentarer om sex-scenene i Fifty shades of Grey. Forfatteren påsto at han kunne gjøre det bedre, og uten at jeg har lest førstnevnte storselger, vil jeg påstå at dette absolutt er saftig nok.

Forlaget presenterer boken sånn:
Navn: Edgar Paasche
Kallenavn: Eddie
Alder: 26
Sivil status: Ungkar
Familie: Mor og far
Jobb: Lagerarbeider/truckfører
Dametekke: Begrenset
Kvinnesyn: Komplisert
Selvinnsikt: Dårlig
Sosiale antenner: Utfordrende
Selvbilde: Dårlig
Forbedringspotensiale: Stort
Endringsevne: Liten



Romanen er dampende het, med et røft språk og en god del humor. Jeg er egentlig ikke så glad i "humorsjangeren" men denne holder seg godt innenfor det jeg kan like. Den har også en uventet alvorlig side, som var en fin motvekt til alt fjaset disse guttene holder på med.

Eddie, som hovedpersonen kalles er en skikkelig drittsekk, han drikker for mye, alt for mye og tenker med det som er nede i buksene. Han og hans tre kamerater holder det gående, med festing og utagerende jentesjekking. Eddie er får ikke så ofte napp, men etter at supersjarmøren Tom lærer ham noen triks, går det bedre. Det går faktisk så bra at når han endelig er på vei inn i et fast forhold, har han to faste elskerinner.

Mesteparten av fritiden til vennegjengen går med på å feste, men når de er på fest snakker ikke guttene mye sammen. De jakter, og før Eddie skjønner at han ikke skal være dønn ærlig hele tiden, havner han i diskusjoner med jentene, stort sett diskusjoner som omhandler feminisme, offerroller, sex eller litteratur - gjerne alt på en gang.
I disse diskusjonene viser Eddie at han ikke er en sløv latsabb av en lagerarbeider, men temmelig oppegående når det gjelder både litteratur og den retorikk som skal til for å belyse paradoksene innen feminismen. Har du fundert over forskjellen på å være sexy og sensuell? Eller hva som skiller porno fra erotisk litteratur? Disse spørsmålene blir belyst på en munter og treffsikker måte.

Det alvorlige temaet dukker opp når Eddie blir kjent med den gamle damen Bertha. Hun hjelper ham å finne frem til det lille barnet inne i seg selv, og viser ham hvorfor han oppfører seg som en drittsekk. Det er ikke den alvorlige undertonen som preger boken, men den gir historien en balanse som gjør at jeg greier å fordøye alt sex-snakket.

Jeg likte boken godt. Måten den er bygget opp på, vinklingen og karakterene, selv om jeg håper og tror at det er få av typen Eddie der ute. For meg ble all drikkingen, festingen og sexen lite troverdig, men det at det var smurt litt tykt på, økte bare underholdningsverdien.

Forfatteren selv sier at denne romanen er skrevet for menn som ikke leser bøker, men jeg vil påstå at kvinner også vil ha glede av den, så jeg anbefaler den gjerne videre! Dette er første bok i en serie de kaller Force Manjeure. Forfatteren er godt i gang med bok nummer to, som kommer ut til neste sommer.

Forlag: Comino
Utgitt: 2015
Sider: 340
Kilde: Leseeks


Forfatteren Geir Sætre har erfaring fra Forsvaret og arbeid offshore, og har også jobbet i Mellom-Amerika. Han er opptatt av sosialt arbeid og jobber som frivillig for Kirkens Bymisjon, samt har oppdrag relatert til lesing og skriving i fengselet. 
Han er også involvert i bibliotekenes prosjekt for å trekke flere menn til biblioteket. Geir Sætre har gitt ut en bok tidligere, "Ta en spansk en", en mat og reiseguide til Spania.

lørdag 25. juli 2015

Dødt løp av Kurt Aust - en thriller om Tour de France

Det er ikke til å unngå å bli påvirket av Tour de France som pågår om sommeren. Hjemme hos oss følges det med, og yngstemann spiller TDF manager på mobilen sammen med mange andre entusiaster. Jeg for min del er ikke veldig interessert, men har fått en helt ny forståelse av dette sirkuset etter å ha lyttet til romanen Dødt løp.

Forlaget om boken:
Erik Norse er bare 23 år og deltar i verdens største ritt for første gang. Han sykler på laget Team Bank White. Han sykler ikke for å vinne, han er hjelperytter, og hans mål er bare å fullføre. 3 ukers blodtåke der alle vokter på alle. 3 uker i en verden av puls, fart, kropp, pedaler, hjerterytme, sittestilling, kjefting, kontroll - eller mangel på kontroll.

Men Erik har også en annen agenda enn å hjelpe kapteinen på laget frem til den gule trøya. 


For blant de 200 deltakerne i rittet finnes den eller de som tok livet av sykkelmekanikeren Louis Bardoux. Han ble funnet drept for noen måneder siden. Satt død i bilen sin med hendene teipet fast til rattet og med en kanyle i hovedpulsåren. Politiet har mer eller mindre tvunget Erik til å hjelpe dem med etterforskningen. For de har noe på ham, og nå er han kommandert til å lytte, følge med, holde øynene åpne. Lettere sagt enn gjort i et hav av ryttere som snakker alle språk.

Etter å ha observert Sondre på 13 lytte til boken på vei ned til Tyrkia, gledet jeg meg til det var min tur. Kommentarer fra ham var nesten unødvendig, for han lyttet nesten uten pauser og jeg så at han frydet seg hele tiden. Jeg var litt skeptisk til å la ham lytte først siden dette er en thriller for voksne, men han kunne bekrefte at dette var en av de mest spennende bøkene han hadde hørt. Etter selv å ha hørt den, kan jeg bekrefte at den passer fint for barn, som er interessert i TDF.

For min del ble lydboken startet da vi reiste hjem fra Tyrkia, og jeg lyttet mer eller mindre i ett strekk, og hadde bare slutten igjen til en gåtur dagen etter. De kaller det en "Tour de France-thriller" og en mer velskrevet og innsiktsfull spenningsroman skal en lete lenge etter. Det hoppes litt i tid frem til hendelsene da hovedpersonen Erik Norse dummet seg ut og kom i fengsel. Bortsett fra helt innledningsvis, så er det etappene i løpet som deler boken inn i kapitler. Rytmen dette gir gjør boken lett og oversiktlig å lytte til.

Romanen gir oss en skildring av en sport, en historie om en ensom gutt med en stor sorg, og ikke minst en mordetterforskning. Oppbyggingen med like store deler av de tre temaene fungerer veldig bra, og gjør at selv jeg som ikke er interessert i sykkelsporten syntes dette var både spennende og interessant.

Det var gøy å lytte til boken på samme tid som TDF pågår i virkeligheten, og jeg lærte utrolig mye om posisjonering, taktikk, lagånd, og hvordan det er å være rytter både før, under og etter løpet. En hører mye om fixing av plasseringer, om doping og annet innen denne sporten, så i mine øyne er det som skjer her skildret på en realistisk måte.

Har du lyst å lese en bok med høyt temperament og spenning fra første til siste side, så anbefaler jeg det å ta en nærmere titt på denne!

I morgen er det tid for sjarmøretappen inn til Paris, og jeg vil gratulere britiske Chris Froome med seieren, som i god TDF stil er avgjort før siste etappe.

Utgitt: 2015
Lyttetid: 12 t. og 3 min.
Kilde: Lytteeksemplar

fredag 24. juli 2015

Ni dager i Tyrkia - andre del - en uforglemmelig opplevelse

Dette er altså et garasjetak
Legg til bildetekst
Mandag var racersykler leid inn, og de tre sprekeste av oss dro på sykkeltur. Vi tre madammer var ikke mindre spreke da vi snøret våre beste sko, tok med oss fotoapparat og vannflasker og la i vei oppover bakkene overfor Cikcilli. Temperaturen lå i overkant av 30 deilige varmegrader, så det rolige tempoet gjorde at turen opp bakkene til litt mer landlige omgivelser tok oss tre timer.

Her møtte vi på geiter, gjess og høner og kunne plukke både appelsiner, druer, granatepler, og vanlige epler. Oliventrær var det masser av også, men grønne umodne oliven på.

Om kvelden samlet vi hele gjengen og gikk på Ali Baba og spiste deilig middag. Her fikk vi god oppvartning og fikk planlagt spennende aktiviteter for de to neste dagene.


Tirsdag tok vi turen inn til Alanya sentrum. Guttene spilte mini-golf mens jentene besøkte en skobutikk og en gullsmed. Det er shoppingen sin det! Etterpå møttes vi på stranden, og slappet av og badet i det PISSE-lunkne vannet, før vi spiste lunch på ettermiddagen.
På kvelden bestilte Øivind fotballbane, så de som hadde lyst samlet seg og fikk rast fra seg litt.

God og mett etter en fantastisk tyrkisk frokost kravler vi inn i bilen igjen, klar for mer eventyr

Onsdag leide vi bil med sjåfør og fikk se en litt annen side av Alanya enn den turistene vanligvis får se. All ære til sjåføren Eric, verdens mest sjarmerende mann med bøtter av tålmodighet med muntre turister. Etter å ha kjørt noen kilometer oppover i fjellet, kom vi til noe som så ut som et utsiktspunkt med bord og stoler. Her inviterte han oss inn på tyrkisk frokost, et meze bord som bugnet av godsaker, ekte chai og hjemmelaget appelsinjuice. Aldri har jeg spist meg så god og mett uten å være i nærheten av verken brød eller yoghurt. Kommer du over dette konseptet i Tyrkia, anbefaler jeg deg å slå til!

Erics flotte hane
Strålende fornøyd og med fulle mager kjørte vi videre oppover til Erics eget shangri la i fjellet. Svigerforeldrene hans tok imot oss, og vi fikk forfriskninger og anledning til å hilse på hans kjære høner og beundre både tomater, meloner og masse annet han dyrker i hagen sin.

Veiene her oppe er av det mest humpete slaget, så kjøreturen på de smale "litt" bratte veiene ble spennende, men vi kom oss helskinnet ned til Dimcay, hvor vi badet og slanget oss i elven i timesvis. Jeg hadde fått høre at vi skulle opp i fjellet og bade i elven, og ble forbauset da jeg så at elven var inntatt av driftige mennesker som gjorde det mer enn behagelig for oss.

Her oppe var luften ikke akkurat kjølig, men litt mindre varm, og vannet i den første kulpen etter den store demningen holdt en temperatur på 10-12 grader. Uti kom vi oss allikevel.



Dimcay er et fantastisk sted for en avkjøling når du er i Alanya. Det var ikke overbefolket da vi var der, men en fin blanding av lekne tyrkiske ungdommer og turister som lignet på oss.

Torsdag var vår siste dag i Alanya, og vi tilbrakte brorparten av den på badeland. Ikke et hvilket som helst badeland, men selveste Utopia, 10 minutters kjøring utenfor Oba der vi bodde. Her er mat og drikke all-inclusive, man kan drikke og spise så mye en vil mens en farter rundt og svømmer, rutsjer og har det gøy. Jeg er ikke noe badelandmenneske, men jeg slo ut håret og prøvde de fleste rutsjebanene flere ganger. Ikke var det mye folk her, og omgivelsene var så vakre at en nesten glemte at en var på badeland.





Det som slo meg etter å ha vært en drøy uke i Tyrkia, tyrkere er utrolig flinke til å få en til å føle seg hjemme. "Alt" er lov, her er ingen som står med pekefingeren, men alle gjør sitt for at du skal trives. Turistfeller som Dimcay, sjørøvertokt, minigolf, vannland eller go-cart føles ikke kommersielt i det hele tatt.


Går du i bazarene vil de prøve å få deg til å handle, men de er mer hyggelig enn masete. Vi har hatt utelukkende positive opplevelser på vår første Tyrkia-tur, leiligheten var fin og stor med svømmebasseng, og air-condition og trådløs som virket som det skulle.
Vi var selvfølgelig priviligert, som var sammen med en gjeng som er lommekjent i Alanya. De har venner i skobutikk, gullsmed og på barer og restauranter så vi ble tatt imot som filmstjerner hvor enn vi gikk. Denne uken har gitt oss en fantastisk opplevelse, en "eyeopener" og en ferie helt utenom det vanlige for oss som pleier å søke ensomheten i de høye fjellene.

Den siste kvelden tok vi drosje opp på borgen i tide til å fotografere litt mens solen gikk ned. Dette er Alanyas Fløyen, og vi var ikke de eneste her oppe, men alle var sammen om gleden over den flotte solnedgangen, så det ble ikke kaotisk.
Turen ned går forbi koselige boder med tyrkisk brukskunst, mens en kan lytte til sirissenes sang og se både granatepler og annen frukt som vokser vilt.
Vel nede i byen igjen, fant Øivind en super restaurant til oss, med levende musikk og deilig mat. Her satt vi til det var leggetid og vi var nødt til å ta farvel med våre gode venner, og fantastiske ferieselskap, siden vi skulle tidlig opp neste morgen.

En liten bit av den store fine borgen i Alanya
Utsikten fra toppen er formidabel
En av de små butikkene på veien opp til borgen

Turen hjem gikk strykende helt til vi skulle mellomlande i Oslo og vi måtte styre med å sjekke bagasjen ut og inn selv. Tiden var knapp, men for vår del gikk det fint, verre var det med Sondre sin bagasje som ikke ble med flyet.
Note to self: "Aldri mellomland i Oslo når jeg kommer fra utlandet!!" Ferien er over for min del, men av ulike grunner blir det litt slaraffenliv fremover allikevel. Frode og Sondre hiver seg i bilen i morgentidlig for å kjøre til Oslo og Norway Cup.


torsdag 23. juli 2015

Shift - bok II i Hugh Howey sin science fiction trilogi

Den første boken i serien het SILO og kom på norsk i begynnelsen av året. Dette er ikke en av mine foretrukne sjangere, men jeg ble fascinert av hva jeg leste den gangen, så da min kjære insisterte på kjøpe de to neste bøkene på originalspråket, stoppet jeg ham ikke. Shift ble min eneste reiselektyre på ferieturen til Tyrkia, så jeg tok meg god tid da jeg leste denne boken.

Shift er skrevet med flere handlingstråder. Til forskjell fra Silo, så får vi nå opplyst både hvor vi er og hvilket årstall vi er i. Det er ikke her spenningen ligger, og det er ikke noe poeng i å skjule det. I forrige bok var vi inne i en silo hele tiden, uten å vite foranledningen til at disse menneskene har havnet her inne.
Nå begynner vi i 2049, i en verden som har forandret seg, men er fremdeles gjenkjennelig. Vi får vite hva som skjer i forkant av at menneskene flytter inn i siloer. Vi er også lenger fremme i tid, i 2110 og i sprang noen hundre år etter det også.

I 2049 blir vi kjent med Donald. Han prøver å jobbe seg opp i politikken i USA og når senator Thurman får ham til å bli med på et prosjekt som skal redde en gruppe mennesker når verden går under, melder han seg motvillig.


Nano-behandling, som involverer syntetiske virus som holder kroppen ung og frisk finnes, mens kloning fremdeles er ulovlig.

Den vi blir best kjent med i 2110 heter Troy. Han har blitt satt til en jobb i Silo 1, som er mye mer ansvarsfull enn det han er trent til, og sliter med å forstå sin plass i samfunnet. Han og de andre menneskene spiser piller for at de ikke skal huske "den gamle verden" men Troy begynner å huske små ting, og får flere og flere fornemmelser av hvordan ting egentlig henger sammen. De er alle sammen skiftarbeidere, og blir plassert i "the big freeze" i mange, mange år, når skiftet deres er over.

Dette er en bok det nesten er umulig å lage et forståelig handlingsreferat fra. Omstendighetene er utenkbare for oss, men allikevel er karakterene troverdige, og det som skjer fra side til side henger godt sammen. Spenningen stiger utover i boken, og når sammenhengen med den første boken kommer til syne etter 200 sider, blir leseopplevelsen en av de bedre.

Når Donald blir vekket igjen er året 2212. Samfunnet holder på å kollapse og senator Thurman som ble vekket for et år siden, trenger hans hjelp. Det idiotsikre systemet flettet sammen av rutiner og konsekvenser holder på å overta, og siloer blir stengt ned. Menneskene lever på skift, og når de er våken jobber de på skift. Kapitlene som handler om transportarbeideren Mission tar oss med til Silo 18, og i disse sekvensene danner leseren seg et herlig bilde av hvordan dagliglivet artet seg inne i en silo.
Det er ikke før helt mot slutten vi møter igjen Solo og Juliette fra den første boken, og vi fikk nå endelig vite hvilket år den foregikk.

Hva kan jeg si? Det er et eventyr dette her, eller aller helst et mareritt. Jeg velger å tro at Hugh Howey ønsker å underholde med trilogien sin, men jeg ser en undertone av noe alvorlig her også. Noe som går på at vi må være medmennesker, tenke selv og ikke tillate systemet og overta de viktige aspektene ved det å være menneske.

Mens SILO tok meg med storm, var SHIFT litt mer kronglete å lese. Oppmerksomheten min ble ikke ordentlig festet før halvveis i boken, men det kan ha å gjøre med at jeg var på ferie da jeg leste, og at jeg leste den på engelsk. Heldigvis har jeg observert min mann sluke den tredje boken i serien, så det er ikke tvil i min sjel at jeg skal over på den når jeg kommer hjem fra ferie.

tirsdag 21. juli 2015

Hagen i Hartington av Santa Montefiore

Santa Montefiore debuterte i 2002 med sin første roman og har siden da skrevet en bok i året. Hun vokste opp nær de engelske kongelige barna som nå er voksne. Hun har gått på en fashionabel jenteskole, og er nå en sosietetskvinne av rang, i tillegg til en suksessfull forfatter.

Forlaget om handlingen:
Miranda og ektemannen David flytter fra et hektisk liv i London til den lille, idylliske landsbyen Hartington. Huset de flytter inn i er en vakker prakteiendom med en stor, men forsømt hage som sårt trenger pleie.

En mystisk og sjarmerende franskmann dukker opp og tilbyr sine tjenester som gartner. Med sin tålmodighet, varme og omtanke skaper han ikke bare nytt liv i den gjengrodde hagen, men forandrer også Mirandas liv totalt. Men hvem er han? Det går etterhvert opp for Miranda at gartnerens fortid ligger skjult i hennes egen hage …

Phew, det var sommer-romanen sin det! 


Det er ingen vei utenom ordet "dameroman", når en skal beskrive denne boken. Jeg kan med en gang innrømme at dette ble for søtt for meg, men jeg vet det er mange som liker denne typen bøker, så jeg vil allikevel si noen ord om den.

Jeg leser Kate Morton og Lucinda Riley, så det er ikke det at jeg er allergisk mot denne typen litteratur, men denne romanen er helt uten den brodd og spenning, som de to andre forfatterne har i sine bøker.

Handlingen er todelt. I 2005 kjøper det velstående ekteparet Claybourne godset Hartington utenfor London. De er to selvopptatte voksne som på grunn av sin egoisme, har fått to ganske umulige barn. I gartnerboligen finner Miranda en utklippsbok som forteller den spennende historien til den tidligere eieren av eiendommen.

I den andre delen er vi tilbake 26 år til 1979, og får historien som Miranda etterhvert nøster opp gjennom dagboken. Her blir vi kjent med Ava og Jean-Paul som er de egentlige hovedpersonene i denne romanen. Han er en fransk rikmannssønn, utrolig selvsikker og sexy og selvfølgelig uimotståelig både for Miranda og for Ava når han først kommer til England.

Siden leseren hele tiden er informert om plottet så ligger det ingen spenning i historien. I tillegg irriterte meg meg over at ikke Miranda leste ferdig dagboken med en gang hun fant den. Når Jean-Paul i nåtid endelig får dagboken av Miranda så leser han den på noen timer, mens hun brukte mange måneder på å lese dette, som skulle være så spennende og avslørende.

Liker du blomster og vakre hager så får du noe ekstra med denne romanen, ellers bør du være klar for en kraftig dose søtsuppe.

Ta gjerne en titt på Heartart sin flotte omtale!

Forlag: Bastion
Utgitt: 2008/2015
Sider: 461
Kilde: Leseeksemplar

søndag 19. juli 2015

Ni dager i Tyrkia - første del

Sjørøvere på tokt? Sett fra stranden i Alanya
Tyrkia er ensbetydende med sol, varme og bading - ikke akkurat hverdagskost for oss kalde nordmenn, og ikke akkurat denne familiens vanlige feriemåte. Etter en så kald vår og sommer føltes det som et sjakktrekk å skulle fly de 4 timene og lande i dette solparadiset.
Da bussen ankom Alanya sto Hege og den skjønne familien hennes og ventet på oss, med nøkkelen i hånden. For en velkomst vi fikk!

En kamel er ute og lufter to madammer
Leilighetene våre lå tvers overfor hverandre med to svømmebassenger i mellom. Vi kunne vinke til hverandre fra balkongene, og hadde stor glede av hverandres selskap i bassengområdet. Før vi kom så langt tok Hege og Øivind oss med til stormarkedet så vi fikk bunkret skikkelig opp på mat, og ikke minst drikke. Etter bading og soling, mat i leiligheten og siesta ble det mer bading og på kvelden besøkte vi en av de beste restaurantene i Alanya, som lå bare noen hundre meter fra boligområdet hvor vi bodde. Litt ventetid var det på Taste, men herlig service og nydelig mat.

Hege og Tine i bassenget utenfor leilighetene våre

Dag II gikk vi på stranden om morgenen. Her slanget vi oss i solstoler, badet, spilte volleyball og de to tøffeste kjørte "sofa". Etter lunch og siesta gikk jentene på shopping i Oba mens gutta boyz tok turen inn til Alanya for å se på leiesyklene de skal ha på mandag.

Raymond og Helene er ute og raider i en sofa


Lørdag hadde Øivind booket plass til oss på en båt. Den mest fantastiske båten, uten festing og tjohei, men med god mat og et fantastisk mannskap. Tyrkerne som jobbet der serverte oss frokost, deilig lunch og senere frukt, og gikk rundt og tilbød forfriskninger.

Båten stoppet mange ganger på veien, for at vi skulle få bade. Jeg har badet mer i dag enn jeg har gjort i hele mitt voksne liv til sammen!! Jeg har sprengt mine egne grenser og hoppet uti sjøen fra... høyt oppe, og svømt i det herlig, varme vannet rundt båten sikkert ti ganger. Vi fikk se skilpadder ved båten, og villgeiter oppi fjellsidene. For en dag, vi har hatt det kjempegøy. Kvelden avsluttes på en restaurant oppe ved den store borgen som ligger på utstikkeren som deler Alanya by i to.

Her er nok av fjell, men vi holder oss i lavlandet
Havnen i Alanya huser masse spennende båter som tar turistene med ut på havet.

Søndag er en helt vanlig travel dag her i denne delen av Tyrkia i alle fall. Alle butikker, basarer og alt annet er åpent fra morgen til sene kvelden. Vi slanget oss ved bassenget på formiddagen, før Øivind laget lunch til oss og menn og barn føk avsted for å kjøre go-cart.

Vips, så var halve tyrkiaferien vår gått. I morgen skal Øivind, Sondre og Frode på lang sykkeltur med leide racersykler, mens jeg slår meg sammen med Hege og den supre mamma`n hennes og går på fotoshoot i nærområdet.
Gjør du noe utenom det vanlige i sommer?

fredag 17. juli 2015

The story of a new name Bok II i Elena Ferrante sin Napoliserie

Denne serien på fire bøker fra Napoli, kommer ut på norsk i rask rekkefølge. Første bok Mi briljante venninne kom i vår, mens bok nummer to som på nynorsk heter Historia om det nye namnet kommer ut her til lands i oktober. Da jeg var i England i sommer snublet jeg over den engelske versjonen, og greide ikke dy meg for å lese den på engelsk i stedet for nynorsk denne gangen.

Det er fremdeles venninnene Lila Cerullo og Elena Greco det handler om. De er nå 16 år, Elena studerer mens skomakerdatteren Lila gifter seg med Stefano Carracci. Det går ikke så veldig bra med noen av dem, og de liker seg ikke når de ikke er sammen. Elena er ensom og føler seg mislykket, nå når Lila er "voksen" og har fått egen leilighet med badekar og telefon. Hun er forelsket i Nino, men han er ikke et godt parti og hun vet at det er Antonio hun bør gifte seg med.

Atmosfæren i Napoli på 60-tallet er anspent, her er mye trakassering og hykleri, og mafiaen er sterk. Det er viktig å ha kontakter og å holde seg inne med de rette personene. Det diskuteres mye og aggressivt om politikk og om fascistene skal få komme til makten igjen. Til og med på skolen får Lenù skriv om politiske spørsmål hun må ta stilling til.


Jentene har fortsatt de særegne personlighetene sine. Lila er et utpreget konkurransemenneske, hun er lynende skarp men sta, egen og vanskelig, og til tider ond, og det er kun Elenas uendelige tålmodighet og evne til å tilgi som gjør at de holder sammen. Vennskapet opplever dramatiske brudd, og det første kommer når Elena er invitert hjem til en av professorene sine på fest. Lina blir med, og for første gang er det Elena som får all oppmerksomheten. På denne festen ser jentene at Nino er sammen med datteren til professoren, og forelskelsen til Elena forsterker seg.

Sommeren etter reiser Elena sammen med den gifte og gravide Pinuccia, Lina som også er gift og moren hennes til et lite sted på øyen Ischia, i tre uker for å slappe av. Intrigene jentene imellom hardner til ettersom det kommer noen gutter inn i bildet. Stemningen blir tens og anstrengt, og Elena blir satt ut av at de gifte jentene ikke oppfører seg i henhold til sin rang og status.

Det er nesten litt for banalt å ramse opp hendelser fra romanen, for det er ikke de ytre linjene som gjør denne romanen stor. Alle karakterene utfordrer hverandres meninger på en vidunderlig måte, og valg av ord, toneleie og dialekter får en stor plass. Det italienske språket er unikt i så måte, det har flere dialekter, som brukes på tvers av stand og geografisk plassering. Dialektene indikerer følelser mer enn landsdel, og kan variere ut i fra hvor følelsesladet personen som snakker er.

I den første boken hadde Lila og Elena det samme fattigslige utgangspunktet i livet. Nå er Lila "rik" og nyter sin status som gift, mens Elena som fremdeles studerer er en fattig, hjemmeboende datter. Lila er fremdeles den onde mens flittige Elena, er den som styres av sin samvittighet og gode oppdragelse og gjør alt riktig - disse forskjellene duker for kontroverser.

Lesingen fløt veldig lett. Språket er fantastisk bra, den engelske oversettelsen lot meg beholde den italienske stemningen. Nå kjente jeg jo karakterene, så det gikk raskt å komme inn i handlingen. Denne gangen var jeg forberedt på at slutten kommer om to bøker. Bok nummer II ble avrundet på en herlig måte, med passe mengde avklaringer og håp for videre spenning.

Til alle dere som venter på den norske oversettelsen, gled dere! 
Jeg likte denne her mye bedre enn den første :)

onsdag 15. juli 2015

Nå reiser vi til Tyrkia!

Street art knipset på Landås (rett før du svinger opp mot Montana..)
Vi har ikke vært i Tyrkia før, og egentlig er ikke strand og varme noe for oss. Frode som løper på fjellet ha allikevel sett seg ut noen fjell, og heldigvis er det en sprek og aktiv familie vi skal ned å besøke. PC`en er med denne gangen, så er det litt futt i internettet, så lar jeg nok høre fra meg før vi er hjemme igjen. - Ønsker alle en fortsatt fin sommer!!

tirsdag 14. juli 2015

Jeg har lest Redd barna av Tiril Broch Aakre

Denne lille romanen på bare 128 sider ble bestilt på eBokBib for noen uker siden. Derfor viste jeg ikke helt hva jeg gikk til da jeg satt meg ned for å lese den. Glad er jeg for det, for litt av nerven lå i at handlingen utfoldet seg litt etter litt.

Redd barna handler om Tanja og Paul som har vært gift i 20 år. En markering av dette planlegges, men siden Tanja sliter med å være seg selv, er det Paul som står for organiseringen. Familien har tre barn, men Ida er død for et halvt år siden, så det er de to små som er tilstede i hverdagslivet til familien.
Når Paul er bortreist på legekonferanse får Tanja en telefon fra fengselet, hvorpå hun blir spurt om hun vet hvor broren hennes Mikael har blitt utav. Det vet hun ikke, men blir ikke overrasket når han dukker opp senere på dagen.
Ute snør det, romanen er preget av all denne snøen som gjør livet vanskelig for Tanja. Ikke tør hun kjøre bil heller, og rundt seg hjemme har hun taktekkere som holder på å skifte takstein.
Handlingen er kronologisk og satt til nåtid, hvor vi er i en innlandsbygd i Norge, og en slalombakke har fått en bit av handlingen.


Romanen er spunnet sammen av mange små nervetråder, på en måte som holdt meg fengslet til boken helt til den var lest ferdig.

Forfatteren bruker henvisninger til Sisyfos og andre filosofer, og tegner fine bilder som skildrer følelsene og tankesettet til Tanja. Hun gjør den på en briljant måte, som jeg ofte kjenner meg igjen i. Tanja sliter med å være enkel og vanlig. Hun beundrer barna som hun ser er naturlig og normal, og savner det å være levende. Hun er redd for å bli hjelpeløs igjen, og er derfor sammenbitt og  tydelig i sin ytre framtoning, og trives dårlig med å ta imot en utstrakt hånd.

Jeg likte godt boken og spesielt måten hun på en hverdagslig og behersket måte utforsker sorg og savn og det å miste meningen med livet litt av syne.  Dette er en god kandidat til Bokbloggerprisen 2015 som anbefales på det varmeste!

mandag 13. juli 2015

Djevelens giftering av Vidar Sundstøl - spenning for alle pengene!

Med Djevelens giftering går Vidar Sundstøl vekk fra Minnesota-trilogien, og gir oss et helt nytt bakteppe for sin krimhelt. Jeg har ikke lest hans tidligere bøker, men er begeistret for hva han har "kokt i hop" i Djevelens giftering.

Fra bakpå boken:
Privatdetektiven og norskamerikaneren Max Fjellanger vender tilbake til hjemlandet for å gå i en venns begravelse. Det blir snart åpenbart at vennens død henger sammen med en forsvinningssak som for snart tretti år siden drev Max fra Norge og ødela vennens liv. Sammen med den unge bibliotekaren Tirill Versterli fra Bø, suges Max inn i en sak der de ikke kan stole på noen, der regelen om taushet er like sterk som i mafiaen, og der sporene må finnes i gammel folketro og et uhyggelig djevelsagn. 

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2015
Sider: 313
Kilde: Leseeks




Dette var den helt rette boken å ta med seg på fly/tog i sommerferien. Jeg startet så vidt lesingen hjemme, og var godt inni handlingen da vi dro avgårde.
Her er det dramatikk på høyt nivå. Med spennende karakterbygging, et uimotståelig tema og en språkføring som passer godt til handlingen, ble dette en veldig positiv leseopplevelse.

Jeg har nettopp lest både Horst og Jæger sine nye krimbøker, og blir forunderlig glad når en, for meg ukjent forfatter skriver helt på høyde med de store i Norge.


søndag 12. juli 2015

Fuck verden av Monika Steinholm - en ungdomsroman

Etter å ha lest flere gode omtaler av denne romanen ble den bestilt på biblioteket. Endelig var det min tur, og jeg kan ikke si annet enn at jeg likte denne veldig godt.

Fra bakpå boken:
Gunn har nettopp flyttet til Tromsø sammen med moren. Moren sitter for det meste inne og snakker med fremmede menn i telefonen. Gunn kjører rundt på en traktor og spiller Jahn Teigen. I lomma på mormors røde kåpe finner hun et bilde av en ung mann. Hun skulle spurt hvem det er, men mormor er en måke og kan ikke svare.
Niklas mangler en motgift. En motgift mot trangen til å sitte på Facebook og glane på bilder av eks-dama. En motgift mot ufrivillig ståkuk på biblioteket. En psykolog hadde muligens vært noe for Niklas, men han skal faen ikke til noen psykolog, og kuken kan ikke dra alene.


Dette er Monika Steinholm sin romandebut


Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen: Mange romaner som er skrevet for ungdom passer veldig godt også for oss gamlisser. Så også denne. Monika Steinholm bruker et voksent språk, og holder romanen sin fri fra barnsligheter og lettvinte løsninger for å holde på interessen. Handlingen er i nåtid og følger en kronologisk sti uten tilbakeblikk.

Finnes det engler som kryper 
langs bakken?
Jeg syntes jeg så en i et kratt. 
Husker hånda di
som strøk meg i nakken. 
En engels stemme da du hviska 
god natt.

Karakteroppbyggingen er formidabel, og jeg ble fort veldig glad i både Gunn og mammaen hennes. Det er Niklas som skriver dikt (og blogger) og også han er en reflektert ung mann, som holder følelsene sine i sjakk. Jeg frydet meg over å nettopp ha vært i Tromsø for første gang, da jeg leste boken, og spesielt når de klatret opp på taket av det flotte biblioteket der.

Romanen er innholdsrik med mange henvisninger som jeg kjenner meg igjen i. Gunn kjører traktor til skolen, mens hun spiller Di Derre på full musikk. Ironien er jo tragisk men Gunn er en jente med humor og integritet, som synes sangen er morsom.
Her er også henvisninger til skipet Tirpitz som ligger på havets bunn utenfor Tromsø. Her er noe for enhver smak: akvarier, edderkopper eller sjakk, men det er de store spørsmålene om opphav, røtter og kjærlighet som er skjelettet i romanen.

Boken er klassifisert for +14 men kan nok også leses av yngre barn og selvfølgelig også oss som var fjorten for en stund siden. Anbefales på det varmeste!

Disse har også blogget om boken, og alle har likt den veldig godt: Bøker&bokhyller, Beathes bokhjerte, Solgunn, Les mye



Romanen kom ut på Schibsted i år, og er en sterk kandidat 
til Bokbloggerprisen 2015

lørdag 11. juli 2015

En liste for livet av Lori Nelson Spielman

Denne romanen var den eneste boken på norsk som ble med meg på en ukes ferie i England. En lett pustepause ble det mellom en fantasy og en dystopi på engelsk.

Sånn presenterer forlaget handlingen:
Brett har for lengst glemt den gamle listen hun som tenåring laget seg over mål i livet: «lære fransk, dra til Paris, skaffe seg hund, finne kjærligheten, få barn, hjelpe de fattige, få et fint hus» osv.
Nå er hun 34 år og har tilsynelatende alt: en god jobb i det veldrevne familiefirmaet og en stor leilighet der hun bor sammen med kjæresten. Når moren dør, blir Bretts verden snudd på hodet. I stedet for at hun blir utpekt som ny direktør for familiefirmaet, får hun fyken, og før hun får sin rettmessige arv, har moren bestemt at hun må fullføre de resterende punktene på listen.
Brett, som er knust av sorg, kan ikke forstå hvorfor moren har gjort dette mot henne. Dessuten er det ikke alle punktene som lar seg fullføre. 

Hvordan skal hun for eksempel klare å etablere et forhold til faren sin, som døde for flere år siden? Og hvorfor har ikke moren strøket over «finne kjærligheten»?

Uten et eneste notat å støtte meg til når jeg skal skrive denne omtalen, blir det denne gangen ganske fort gjort. Frempå boken lover forlaget at om jeg liker Jojo Moyes så vil jeg elske denne. Jeg vil snu på flisa, for jeg elsker bøkene til Moyes, og liker denne.
Den engasjerte og ga god underholdning, spekket med en passe dose små tankevekkere innimellom. Menneskene i boken var litt for rik og vellykket til at jeg greide å identifisere meg med dem, og en del av tilfeldighetene som lekende lett falt på plass, var litt for utrolige. Greier du å se forbi dette, så har du en fin lesestund foran deg.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2015
Sider: 335
Kilde: Leseeksemplar

fredag 10. juli 2015

Titurtur nummer 4 - Ulriken i nydelig solskinn

Verdens sprekeste turgutt ved Ulriksvarden 643 moh.
Endelig var det Ulriken sin tur. Titur Bergen heter utfordringen som Bergen Turlag har gitt oss bergensere. Vi er med, og etter Veten, Stallane og Ørnafjellet ble Ulriksvarden tur nummer 4. Etter å ha våknet til 11 grader og overskyet himmel, koste vi oss når vi i ettermiddag kunne gå tur i solskinn.
Vi kjørte til Montana og parkerte der. Derfra ilte vi (så fort min kondis tillater det) opp til toppen.
Vi hadde planer om å kjøpe is i kiosken, men siden kiosken på Ulriken ble gjort om til restaurant av det finere slaget, så er der ikke is å få til hungrige turgåere. Synd, jeg savner den gamle kiosken som alltid hadde noe å by på til slitne fotfolk.

Fortsatt god sommer, håper du nyter fridager og solskinn på din foretrukne måte :)

En svett Tine på den aller høyeste toppen overfor Ulriken stasjon
Se den flotte kunsten! Du må opp på Ulriken for å se den...

My real children og Station Eleven - pockethamstring i London

Vi tok en litt spontan tur til England, og i forkant av den noterte jeg meg en del titler som norske bokbloggere hadde anbefalt. På bloggen Av en annen verden skriver Elin en fristende omtale av Jo Walton sin roman My real children. På bloggen Mellom bokstablene fant jeg Mariannes spennende omtale av Emily St. John Mandel sin dystopi Station Eleven.

Det var interessant å lese disse bøkene på rappen, to sjangere som ligger utenfor min komfortsone, men som jeg oftere og oftere dras mot. Jeg har ikke tenkt å skrive mye om bøkene, ei heller sammenligne dem, men henviser gjerne til bloggomtalene over.

Jo Walton - My real children
Forfatteren er vinner av diverse priser for sine romaner, og denne her blir omtalt av San Francisco Chronicle som den beste Science Fiction og Fantasy bok i 2014.
Handlingen starter i nåtid. Vi blir kjent med Patricia Cowan når hun er en gammel forvirret dame som blir tatt vare på på et aldershjem. Hun er stadig vekk forvirret og husker seg selv i forskjellige roller i livet.

Videre utover i boken blir vi tatt med tilbake til hennes barndom, ungdom og voksenliv. Vi er med når krigen starter og når hun møter Mark, som hun gifter seg med, eller gjør hun det? Jeg likte godt Pat sine turer til Italia, og det flotte forholdet hennes til Bee.


Når hun i sin ungdom er i Oxford så splittes personligheten hennes, og vi følger Pat og Trich i annet hvert kapittel. Hun lever helt forskjellige liv men er allikevel det samme mennesket. Begge historiene er spennende å følge, og jeg frydet meg i begynnelsen over følelsen av å ikke helt skjønne hva som skulle skje.
Kulissene i My real children er verden slik vi kjenner den. Forfatteren skildrer historiske hendelser, men gir oss to versjoner av hvordan Patricia opplevde dem. De mellommenneskelige relasjonene har fått mye plass, noe som gjør at leseren glemmer at dette er fantasy. Den ville tanken at vi muligens lever parallelle liv lå å lurte i bakhodet, men boken oppfattes ikke som "alternativ".
Vil du ta et forsiktig skritt inn i fantasy-verdenen og ønsker å lese en roman med en engasjerende historie, så er dette muligens noe for deg. Takk for tipset Elin!


Emily St. John Mandel - Station Eleven
Dette er en dystopi med en mangefaset historie. Vi tas med frem og tilbake forbi tidspunket for når verden ble en annen. Handlingen starter i nåtid hvor den eldre Shakespeare-skuespilleren Arthur Leander kollapser og dør på scenen, når han spiller Kong Lear. Det neste faste holdepunktet er 20 år etter det dødelige viruset gjør verden ugjenkjennelig. Arthur Leander er død, men det er han og hans koner, som er den røde tråden.
Noen karakterer blir vi kjent med under katastrofen, og dukker opp igjen mye senere, mens andre lærer vi å kjenne via tegneserien som Miranda tegner. Det er denne tegneserien som har gitt navn til denne romanen, og den gir oss også noen svar mot slutten av boken.


Det er dystert dette her, men også tankevekkende på et vis. Jeg gjorde meg en del betraktninger rundt hvor hjelpeløse vi mennesker har blitt, når jeg leste denne boken. Det er en god historie dette her med intriger  og en besnærende handling.
Station eleven er litt annerledes enn de andre dystopiene jeg har lest. Her legges det ikke fokus på hvordan menneskene klarer seg. Vi får aldri høre hva de spiser, eller hvordan de skaffer seg mat, vann eller varme. Vi følger teatertruppen the Symphony som i motsetning til mange andre ikke har slått seg ned i forfalte bygninger, men med stor fare reiser rundt og setter opp teaterforestillinger.

Er du, som meg glad i Shakespeare og teater, er dette kanskje en fin inngang til dystopienes verden? Jeg likte i alle fall boken veldig godt. Takk for tipset Marianne!

På bloggen ebokhylla mi finner du også en flott omtale av boken!

torsdag 9. juli 2015

Sommerferie del I - Sussex og London

Piren i Eastbourne - under rehabilitering og ganske så stusselig i forhold til den i Brighton
Sommerferien vår i år er delt i fire, og her kommer en liten ferierapport fra den første uken. Planen var å gå i Jotunheimen denne uken, men siden det lå så mye snø og vi var desperate etter litt sol og varme, kjøpte vi de billigste flybillettene ut av landet - London. Vi tok toget direkte fra Gatwick til Eastbourne hvor vi hadde bestilt hotell i fire dager. Planen var å lese på stranden, ta en tur til Brighton og ikke minst få sett de flotte klippene langs kysten av West Sussex.
Allerede første dagen fant vi en restaurant som het Bill`s. Her var det utrolig fin stemning og herlig mat, så vi endte opp med å spise her fire ganger. Hotellet var ikke noe å skryte av, typisk engelsk, men med mye dårligere service enn vi er vant med.
Fredag kjøpte vi oss billetter på en Hopp on/hopp off buss, og fikk oss en nydelig tur rundt i området. Vi hoppet av når vi nærmet oss De syv søstre og gikk langs klippe kanten et godt stykke. Bildene gjengir ikke hvor fantastisk det var å være der, for det var det virkelig.




Siden hotellet vårt hadde utsikt rett på teateret i Eastbourne hadde jeg kjøpt billetter til kveldens forestilling av Sherlock Holmes and the Ripper murders. En artig opplevelse, halvfullt teater, med noe vi lurte på om var amatørskuespillere. Vi hadde litt problemer med mumlingen til enkelte av skuespillerne, men selv Sondre fikk med seg handlingen og hadde glede av stykket.

Bilde tatt fra hotellvinduet vårt - deilig å ha 15 sekunder å gå hjem fra teateret om kvelden
Lørdag tok vi turen til Brighton. Den byen er mye større enn Eastbourne og mye kulere. Vi spiste og drakk og slappet av på stranden. En av de beste vegetarrestaurantene i jeg har vært på ligger i Brighton, og vi var heldige å fikk et bord her. Terre a Terre kan anbefales på det varmeste!!

Det er betydelig livligere på piren i Brighton enn i Eastbourne

Søndag regnet det, og vi gjorde egentlig ikke noe annet enn å spise, drikke og lese. Det var egentlig kaldt hele den tiden vi var der, og våre håp om å få litt sol på kroppen fikk vi ikke innfridd.

Folk bor sånn midt i London - mannen sitter med pc`en, har potteplanter og selskap av en katt! 

Mandag morgen brøt vi opp og toget til London. Vi sjekket inn på Premier Inn i Aldgate, et hotell som lå midt i byggeområdet i Aldgate East, men var nyoppusset og lydtett. Etter vi alle tre var utstyrt med Oystercard tok vi turen til min favorittpub i London, The Narrow. Den ligger ved Themsen og serverer deilig (men litt dyr) mat. Det var for kaldt til å sitte ute, men solen skinte og livet var herlig, så hva gjør vel det at værgudene tror det er vinter? På vei tilbake til Limehouse stasjon, gikk vi gjennom et idyllisk område hvor folk bodde i husbåter eller luksusleiligheter.

Legg til bildetekst

Etterpå gikk turen til Greenwich hvor vi balanserte på 0 meridianen og slappet av i denne koselige delen av London. Dessverre var det mye byggearbeid også her, så det fine markedet var ikke noe sted å slå seg ned.

Tirsdag startet Frode og Sondre med en joggetur, mens jeg tok med meg boken og satt meg til å lese på Charles Dickens Coffehouse. Cappucinoen jeg fikk servert her ble ukens beste, og siden jeg satt ute kunne jeg følge med på folk og trafikk i gaten. Denne delen av Wellington street er forbeholdt sykler om morgenen, så det var fascinerende å se en London-gate med 5-6 syklister i bredden beine på oppover bakken.

Beste kaffen i by`n!!



Lunchen ble inntatt på Mildreds (!!!) før vi gikk til Gielgud og snopte oss billetter til kveldens forestilling av The curious incident of the dog in the night-time. Du vet, Mark Haddon sin fantastiske roman, om Christoffer som har aspergers syndrom. Fallhøyden var formidabel, siden jeg likte boken så godt, men teateroppsetningen skuffet ikke, og vi var like fornøyd alle tre da vi tuslet hjem i London-natten etterpå. Få det med deg om du er på de kanter! (Her kan du lese min omtale av boken!)
Frokost på Borough Market - anbefales, her er vanvittig mye å velge i

Onsdag var det tid for å dra hjem, men vi hadde sene flybilletter så vi fikk tid til frokost på Borough Market og lunch i Camden. England er kjent for sine hyppige og lammende streiker, og onsdag fra klokken 18 skulle det avvikles en streik i undergrunnen. Vi kom oss avgårde til Victoria Station i god tid, men allikevel var det et stort oppbud av politi og amper stemning i stasjonsområdet. Heldigvis gikk togene, så vi kom oss trygt frem til Gatwick.

To båter løftes opp av slusen som passerer inne i Camden Market

De siste ukene har jeg notert meg når noen har anbefalt engelske bøker, og jeg kom hjem med intet mindre enn 5 titler fra England:
Emily St. John Mandel - Station Eleven - dystopi
Jo Walton - My real children - Science Fiction/Fantasy
Ben Aaronwitch - Whispers underground - SiFi
Jessica Knoll - Luckiest girl alive -thriller
Elena Ferrante - The story of a New Game

Det var første del av ferien, nå skal vi ha heimen som base frem til onsdag, når vi drar til Tyrkia for å varme oss sammen med gode venner :)