Daniele Mallarico, en kunstner på 75 år, er svekket etter en operasjon og er bekymret for sitt renome som kunstner. Han blir ringt opp av datteren som spør om han kan komme til Napoli og passe sitt fire år gamle barnebarn noe Daniele sier motstrebende ja til. Mario er smart og livlig, og prøver å fange sin morfars oppmerksomhet. Men Daniele er distré og tverr. Arbeidet hans med illustrasjonene går dårlig, og oppholdet i leiligheten der han vokste opp, minner ham om barndommen og de valgene han har tatt opp gjennom årene. I Marios utømmelige livsenergi ser Daniele hva han har mistet, og da Mario utsetter ham for en harmløs spøk, mister han fotfestet.
Forlag: Bazar
Utgitt: 2019
Sider: 216
Kilde: Leseeks
Foreldrene til Mario reiser på seminar, på forhånd har de begge betrodd seg til Daniele om sitt elendige ekteskap. Gjennom de daglige telefonsamtalene får vi høre hvordan denne kranglingen fortsetter der de er.
Bestefar og barnebarn har det ikke helt enkelt de heller. Daniele sliter med å forholde seg til sitt gamle hjem og dets spøkelser, til kunsten sin, som ikke kommer så lett til ham lenger, og lille Mario forstår han heller ikke.
Scenen hvor den litt forvirrede kunstneren søker anerkjennelse hos sitt fire år gamle barnebarn er utrolig rørende. Det sannhetens øyeblikk som oppstår når lille Mario undrende ser på ham og lurer på om leken har begynt, er gjenkjennelig som en følelse det ikke er lett å sette ord på.
På barnets ark var beviset på en usedvanlig mimetisk evne, på en naturstridig harmoni i komposisjonen, på en fantasirik fargesans. Han hadde tegnet meg, fullt gjenkjennelig, men nå, meg i dag. Og likevel utstrålte jeg avsky, jeg var virkelig mitt eget spøkelse.
Jeg likte godt den kunstneriske tematikken i denne romanen, selv om relasjonen mellom gammel og ung også er interessant lesning. Hva er det i oss som definerer oss som det unike mennesket vi føler at vi er? Daniele sliter med selvoppfatningen, og mot slutten når handlingen får en kraftig spenningstopp, er det dette, mer enn livsfaren han befinner seg i, som plager hovedpersonen vår.
Vi befinner oss i Napoli, med byens stemninger, klasseskille og dialekter som tydelig følgesvenn gjennom historien, men vi kunne vært hvor som helst. Denne romanen vender seg innover med selvransakelse som motivasjon, den er godt skrevet med mange sekvenser å fundere litt over. Jeg anbefaler gjerne Domenico Starnone sin Spøk videre ☺
Et par av illustrasjonene som dukket opp til sist i boken, forteller oss at vi ikke skal dømme boken utifra dens cover:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar