Ord på S av Guro Hoftun Gjestad - en ungdomsroman

Guro Hoftun Gjestad debuterte i 2011 med romanen Anfall. I år debuterer jorunalisten og forfatteren fra Gol, også som ungdomsbokforfatter. Tusen takk til Ellikken som tipset om boken!

Forlaget om handlingen:
Etter at mamma dro, har det bare vært Sun og pappa - og bestemor tvers over tunet. En dag faller pappa ned fra krana, og Sun kan ikke forstå det. At han falt. At han døde.
I begravelsen er det en ukjent gutt som spiller fiolin. Han heter Simen og skal studere i byen. Dette er også uforståelig: At Sun kan forelske seg. Når hun sørger.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2015
Sider: 143
Kilde: eBokBib


Til de voksne som er skeptisk til ungdomslitteratur: Det er ingenting "ungdomsbokaktig" over denne romanen. Det eneste jeg kan komme på som har gjort at den skal klassifiseres som bok for ungdom, er at den er kort.
Språket forfatteren bruker er nydelig. Det er ikke et ungdomsspråk med slenguttrykk og det som hører med. Det er ingenting navlebeskuende og ubehjelpelig over Sun. Som 17 åring er hun usedvanlig selvhjulpen og oppegående, ikke sånn som mange ungdommer blir fremstilt i andre bøker.

Tankene gnisser. Gnisser snart hull. Hull i hodet. Innenfra og ut. Ikke fordi farten var for stor og jeg gikk på trynet. Jeg har mange arr etter sånne hull. 
Dette er motsatt. Farten er for lav. Det skjer ingenting. 
Ingen sier noe. Ingen gjør noe. 
Alle bare godtar. Han er død. Sånn er det. 
Og spør: Hvordan går det? Hvordan går det, Sun? 
Spør så jeg får hull fra innsiden og ut. Og snart har jeg arr. På innsiden.

Romanen begynner med fars begravelse, og fortsetter med å skildre Suns tanker, følelser og kroppslige reaksjoner på det at faren har gått bort så brått. Hun bor alene i huset de hadde delt, men farmor bor tvers over tunet og tar godt vare på henne. Sun har en mamma som forsvant ut av landet for lenge siden. Mor/datterforholdet er også et aspekt i romanen, som er skildret på en innsiktsfull måte.

Det er ikke lett for Sun å opprettholde sitt forhold til bestevenninnen når hun midt oppe i farens død forelsker seg i en gutt for første gang. Motsetningsforholdet mellom å være i sorg og samtidig være stormende forelsket, har forfatteren beskrevet på en besnærende måte.

Guro Hoftun Gjestad har gitt oss en rørende historie som beskriver menneskelige følelser sånn som de er, helt usminket og ærlig. Det går an å gråte og le på en gang, sånn er heldigvis vi mennesker skrudd sammen.

Gråt, baby av Kari Saanum - en ungdomsroman

Gråt, baby er en frittstående oppfølger til Elefanten i rommet, som kom ut for to år siden. Jeg har ikke lest den første, men oppfølgeren gjorde allikevel sterkt inntrykk på meg.

Forlaget om handlingen:
Kaia er femten år og sinna. Sinna på mamma, som snoker i sakene hennes og synes synd på seg selv. Sinna på pappa, som drikker så mye at han holder på å dø. Og sinna på livet, som har valgt ut nettopp henne til å ha det vanskelig. Det eneste som kan trøste Kaia, er et glovarmt bad og musikken til favorittartisten Janis. Og Andreas? 

Romanen er kort men intensiv, og ekstremt handlingsmettet. Teksten er satt opp, nær sagt som et dikt, og selv om det ikke er på rim, så flyter det veldig fint. Her er ingen klisjèaktige utbroderinger, men betraktninger formidlet på en usminket og ærlig måte. Det er ikke lystig lesning dette her, men med et håp på slutten som gjør den mer vemodig enn trist.

Det er vont å lese om hvordan Kaia har det. Hun har dårlig selvtillit og dårlig kontakt med sin mor. Faren er hun veldig glad i, selv om han lager stor ugreie med alkoholismen sin. Hun har vanskelig for å snakke med både mor og vennene sine, og er fryktelig ensom.

Det er ikke første gangen Janis Joplin er en bikarakter i en roman jeg leser. Sangen Cry Baby måtte høres etter jeg var ferdig å lese romanen, og jeg skjønner godt at det er favorittsangen til Kaia. Romanen anbefales, også for de som er inne i sin andre ungdom :)

Forlag: Omnipax
Utgitt: 2015
Sider: 119
Kilde: eBokBib

Spiongutten en ungdomsroman av Margi Preus

Margi Preus er en allsidig amerikansk forfatter som denne gangen har skrevet en ungdomsroman, basert på virkelige hendelser, rundt Erling Storrustens bragder i motstandskampen under 2.verdenskrig. Anbefales for ungdom i alle aldre!

Forlaget om handlingen:
Fjorten år gamle Espen blir med i motstandsbevegelsen i det nazi-okkuperte Norge under andre verdenskrig. Espen starter med å levere illegale aviser før han etter hvert oppgraderes til å bli kurér og må levere kodede meldinger og forsyninger til motstandsbevegelsen, for til slutt å ende opp som spion, og hele tiden må lure seg unna Gestapo på sine oppdrag. I løpet av de fem lange årene Norge er okkupert av nazistene må Espen, søsteren Ingrid og foreldrene hans leve i frykt for nattlige razziaer og arrestasjoner, de må overleve på lite mat og de må være på vakt for alle rundt seg. Man kan ikke stole på noen. Espen får noen nye venner, men han mister også noen gamle, blant annet blir bestevennen Kjell med på nazistenes side. 


Espen forelsker seg i Solveig og søt musikk oppstår, men han gjør én liten feil i et oppdrag som spion, og trues med å bli oppdaget. Han må flykte på ski over fjellet til Sverige. Nazistene tar opp jakten. Denne spennende romanen er basert på de sanne eventyrene og opplevelsene til en norsk spion under andre verdenskrig.

Romanen ble først lest av mor som ble veldig begeistret over hva hun leste. Sondre på 13 leste boken i det sommerferien startet, en fin start på det store prosjektet de skal ha om 2. verdenskrig når skolen begynner igjen etter ferien.

Lillehamringen Erling Storrusten er Espen i denne boken. På samme måte har familien og kjæresten hans også fått en plass i romanen, som gir et levende bilde av hvordan det var å være ung på landsbygda i Norge da krigen brøt ut. Romanen starter i 1940 og med tydelige kapitler og godt merkede overganger er det lett å følge handlingen.

Mange små, men ikke ubetydelige hendelser i okkupasjonens første måneder preger ungdommene i den lille bygda Lillevik (Lillehammer) noe Espens første møte med "tante Marie" og vaflene hennes tydelig beskriver. På skolen blir lærerne trakassert, og fotballaget blir tvunget til å melde seg inn i en nazistisk organisasjon. Barna velger side, og mens Espen vil gjøre sitt for å frigi Norge fra okkupasjonsmakten, velger bestekameraten hans Kjell, den andre siden.

Romanen er skrevet i et lettflytende språk som passer til tiden vi er i. Beskrivelser av leveforhold og utstyr er detaljert nok til at jeg får et godt inntrykk av hvordan menneskene har det. Kapitlene er korte, og aldri uten den nerven som gjør at leseren tviholder på boken.

Sondre på 13 kan ikke påstå at han er en ivrig leser, men noen bøker blir det i løpet av året. Når han hadde satt igang med denne var han ikke til å stoppe. Som meg, var han litt forvirret i begynnelsen, men etter noen sider kom han inn i det, og handlingen ga seg selv. Han kom med oppfølgingsspørsmål underveis, noe som tydet på at han interesserte seg for det han leste. Siden han er en ivrig fotballspiller var det kun episoden med ballen som ble skutt ut i fjorden, og Espen som måtte ro ut å hente den, som ble kikket på, ellers likte han boken veldig godt.

Mange sliter med å finne fengende og lærerike bøker til gutter. Med Spiongutten er jeg sikker på at du vil greie å fenge oppmerksomheten til både gutter og jenter. Anbefales på det varmeste!

Forlag: Kagge
Utgitt: 2012/på norsk 2015
Sider: 270 + bonusspor
Kilde: Leseeksemplar

Forbannede yngel av Anne-Cathrine Riebnitzsky

Denne romanen kom litt tilfeldig inn i min bokhylle, men jeg kan ikke gjøre annet enn å si meg enig med den ene blurben bakpå boken: "Det er en forbannet god bok!"

Forlaget om handlingen:
I et fly på vei hjem fra Afghanistan setter offiseren Lisa seg ved siden av legen Andreas. Hun har bestemt seg for å fortelle ham sin livshistorie: en historie om en godt planlagt dødsulykke og en lillesøster som vil begå selvmord, om en mor som gråter for mye og en far som slår.
En historie om å reise langt bort og samtidig føle seg fanget – men også om fire uatskillelige søsken, om forelskelse og om viljen til å overleve.

Som forlagets omtale antyder, er dette en mangefaset historie. Lisa har en storebror, en lillebror og en lillesøster, og romanen omhandler hele søskenflokken. Barndomshjemmet er et sted på landsbygda i Danmark, hvor barna vokser opp på en gård, hvor far driver griseoppdrett.

Lisa og storebroren Ivan er begge soldater utstasjonert i Afghanistan. Dette preger tankene deres, og sjargongen dem i mellom, og vi blir flere ganger tatt med til hendelser i krigssonen, uten at jeg kan si at romanen har sin handling derfra.

Barndommen deres blir beskrevet i stadige tilbakeblikk. Det er ikke noe kronologisk over det, men løsrevne minner som blir tatt frem, der det passer i teksten. Det var tøft å være liten, og det ble mye juling. Barna måtte adlyde en voldelig far og en mor som kjeftet masse, men hos vennene og naboene var det likedan, så barna skilte seg ikke ut i så måte.

   Slutt, far. Slutt, gråter jeg. 
Jeg er redd. Det er noe galt. Han er ikke seg selv lenger. Han trekker igjen, hardt. Han trekker feil vei. Jeg holder imot med fingrene. jeg kan se Peter bak far. Han er redd. Plutselig strekker far hånden ut etter dolken i døren. Jeg står på risten vevd vannkranen, der hvor han stikker grisene og lar dem blø i hjel. Jeg vil ikke bli drept. Jeg er syv år gammel, og jeg vil ikke dø. Det er slutt nå. Lyset i øynene mine skal slukkes, slik det blir slukket på grisene. jeg stirrer på dolken i fars hånd.

I nåtid blir Lisa og Ivan kalt hjem fra sitt utenlandsoppdrag, fordi lillesøster Marie nesten lyktes sitt selvmordforsøk. De besøker henne på akutten, men får bare snakke med legen.
Det er Lisa som er hovedpersonen, og det er hennes stemme vi hører. Hun forteller sin historie til Andreas på flyet hjem, på samme måte som hun skildrer andre deler av oppveksten til legen som behandler Marie. Når søsknene møtes blir det mye mimring dem i mellom, og på denne måten får vi et mangfoldig bilde av en oppvekst med to foreldre som ikke skulle hatt barn overhodet.

Hva skal vi spise? spør han.
Du, Peter og jeg skal ha rester fra i går. Far skal få suppe først. 
Hvorfor får ikke jeg suppe?
Jeg ser på ham. 
Fordi far nettopp har tvunget Marie til å spise den ekle grisemedisinen han ga oss en gang. 
Og?
Jeg lager suppe av Maries oppkast. Jeg synes han skal spise det. 
Det sitrer i kroppen. Jeg føler meg sterk og redd på en gang.
Du er ikke riktig klok! Hva om han oppdager det?
Han oppdager det ikke, sier jeg. 
Ok. Ivan trekker på skuldrene.

I denne romanen kommer vi tett på menneskene. Følelsene deres og sinnstilstanden deres kommer tydelig frem, uten at det blir påtrengende eller pinlig for leseren. Romanen viste god innsikt i menneskesinnet og engasjerte meg. Jeg hadde problemer med å prioritere andre ting mens jeg leste, og det er alltid et godt tegn. De mange sprangene i tid var lett å følge med på, selv om de ikke var merket på noe vis.

Anne-Cathrine Riebnitzsky sin roman er absolutt en jeg vil anbefale deg å se nærmere på!

Flere som har blogget om Forbannede yngel: 

Medbokogpalett, Stinesnotater,

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 332

Kilde: Leseeksemplar

Klarer vi Bergen Turlags ti familieturer i sommer?

Noen tøffe ungdommer stengte veien for oss da vi skulle ned fra Veten

Bergen Turlag har i sommer en utfordring de kaller TiTur. Det er ti navngitte turer som skal gåes innen utgangen av oktober. Laster du ned kortet med turene på (eller henter det hos Bergen Turlag) kan du fylle ut svar på noen enkle spørsmål og levere inn kortet.
I premie får alle en brettekopp til å ha med på tur.

Turmålene:
Veten i Åsane
Stallane i Eidsvåg
Smøråsen
Solbakkefjellet
Ådnanipa
Austefjellet
Olsokfjellet
Ørnafjellet
Ulriksvarden
Sandviksfjellet

Første tur gikk til Veten. Der fant vi navnet på den som har skrevet diktet som er festet til fjellet ved varden.
Ruten opp fra Mellingen går først på grusvei, og siden på bratt sti opp mot toppen.

Når du har kommet opp belønnes du med en fantastisk utsikt. På toppen er det en varde med bok som du kan skrive navnet ditt i. I Mellingen er der parkering for turgåere, og en "vanlig" turgåer bruker 40 minutter opp til toppen.

Oppgaven var: Hvem har skrevet diktet?

Far og sønn hviler beina på returen og nyter utsikten over Langavatnet 

Lørdag startet vi dagen med å gå til Stallane. Dette ble vår andre tur i samlingen av titurtopper. Stallane når du hvis du kjører inn mot Jordalen fra Eidsvåg. Der hvor bussen snur er det plass for 2 biler å parkere, så hvis du går søndag formiddag bør du gjerne gå fra hovedveien, noe som gjør turen betydelig lengre.

Stien opp er merket, så det er lett å finne frem. Du går gjennom to porter og svinger opp mot venstre. Det tar bare 20 minutter å gå opp til anlegget som heter Stallane. 

Her finner du flere koselige bygninger, figurer, lekeapparater, og mange muligheter for å sette seg ned å spise niste. Utedo er her også, for de som trenger å lette på trykket. 
Det pleide å være åpent og vaffelservering om søndagen, men et oppslag sier noe om at han som har bygget og driver det, har blitt syk, så det er muligens stengt. Det er fint å være utenfor der, og stien opp er kjempefin, så det er vel verdt å ta turen.

Dette er en tur barn ned til 2-3 års alderen helt fint greier å gå, så det er bare til å ta med barna ut og nyte sommeren!!

Stallane er ryddig og pent, med nyklippet gress, så det tyder på at det er åpent om søndagen

To morgenfugler flater ut etter den bratte oppstigningen til Stallane

En sommer med Montaigne av Antoine Compagnon

Forfatteren Antoine Compagnon er professor ved College de France i Paris og Columbia University i London. En sommer med Montaigne var opprinnelig en føljetong, fremført på en fransk radiokanal, sommeren 2012. Et år etter kom den ut i bokform, og havnet rett på bestselgerlistene i Frankrike.

I denne lille romanen tar forfatteren oss med til den franske 1500-talls filosofen Michele de Montaignes univers. Han så på dagligdagse hendelser med litt andre øyne enn oss vanlige mennesker. I korte kapitler gir han oss sine refleksjoner omkring
livet og døden, om den gode samtalen, og om temaer som selvinnsikt og den sanne frihet.

Antoine Compagnon fletter sammen 40 små essays på en fin måte. Han forklarer bakgrunnen for temaene Montaigne tar opp, og måten han belyser forholdene i Frankrike på 1500-tallet, gjør et jeg ser meg selv i hendelsene.

Fordi det var ham, fordi det var meg

Denne setningen har Montaigne skrevet i margen, når han reflekterte over hva vennskap er, og hvordan vennskap oppstår. Hans tanker rundt hvordan mennesker som blir gode venner, "ser" hverandre på en annen måte, enn andre. I kapittel 16 fortelles det om bakgrunnen for at essaysamlingen ble til, Montaignes beste venn La Boètie ble borte, og i mangel på noen å skrive brev til, begynte han å notere ned sine tanker.

Montaigne var borgermester i Bordeaux og en periode dommer. Han har studert jus og er var for tekstens tvetydighet. I kapitlet som heter "Vekten" snakker forfatteren om hvordan ord og tale alltid har mangler og feil, og er kilde til misforståelser.

Vår tale har som alt annet sine mangler og svakheter. 

De fleste tilfeller av ufred i verden har sin rot i grammatikken!

I det siste kapitlet i Essays, som heter Om erfaring oppsummerer Montaigne verkets lærdom ved å spørre: Hvordan skal man bevare sin personlige frihet i krigstid? Essays byr altså mindre på kunsten å leve i krig eller fred, som på kunsten å leve i fred mens krigen raser: kunsten å leve fredelig under den verste av alle kriger.

Jeg lot meg fascinere av denne lille boken. Siden jeg ikke kjente til verken forfatteren av boken eller filosofen Michele de Montaigne, og i begynnelsen brukte litt tankekraft på å forstå formatet, var jeg innstilt på at dette skulle bli en utfordring. Mine bange anelser fikk ingen grobunn, jeg lot meg fengsle og nøt å lese Montaigne sine filosoferinger. Du trenger ikke være spesielt frankofil eller interessert i filosofiske spørsmål for å ha glede av denne teksten. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få oppleve en så fullkommen livsvisdom fra en som levde samtidig med Shakespeare. Tusen takk til pappa som satte meg på sporet av den, den anbefales varmt videre!

Fikk du lyst å lese det komplette verket som denne samlingen er bygget på, kan du jo ta en titt her!

Forlag: Solum
Utgitt: 2015
Sider: 166
Kilde: Leseeks

Piken på toget av Paula Hawkins - hørt og lest før sommerferien

Jeg er alltid på jakt etter bøker som er skikkelig spennende og som gjerne gir meg et kraftig grøss. Noen tipset om at Piken på toget har disse kvalitetene, så lykken var stor da jeg kunne både lytte og lese denne spennende psykologiske thrilleren.

Forlaget om boken:

Rachel tar det samme toget hver dag. Fra toget ser hun det samme paret spise frokost på verandaen sin. Hun kaller dem Jason og Jess, og de virker så glade. En dag ser hun en annen person i hagen. Kort tid etter er Jess på nyhetene. Hun har forsvunnet. Rachel trekkes mot etterforskningen og prøver å bidra. I stedet blir hun selv mistenkt. Kastet ut i en verden full av svik, hemmeligheter og bedrageri, må hun konfrontere fortiden sin. Tre kvinner, tre menn, knyttet sammen gjennom ekteskap eller utroskap. 

Hver av dem kan klandres for noe. Men bare en av dem er en morder i denne psykologiske thrilleren om sårbarhet og besettelse. «Piken på toget» er en illevarslende og sammenfiltret historie om jakten etter sannheten.

Lydboken er lest inn av ikke mindre enn tre stykker. Runa Eilertsen har en vidunderlig sensuell stemme, som jeg setter stor pris på, og også Bodil Vidnes-Kopperud har jeg bitt meg merke i tidligere som en det er godt å høre på. Hilde N.Martinsen har jeg ikke hørt lese før, men også hun leste på en måte jeg satt pris på.
Boken er tydelig merket med hvem av de tre damene Rachel, Megan eller Anna som snakker. I lydbokversjonen har hver av damene fått sin egen stemme, så det gjør det lett for lytteren å skille fra hverandre hvem det er som snakker, men jeg hadde allikevel litt problemer med å følge med på lydboken da jeg var ute og gikk tur. Da var det godt å sette seg ned med boken, og få orden på karakterene.

Handlingen er egentlig ikke innfløkt, men kan virke litt forvirrende i begynnelsen, siden Jess og Jason egentlig ikke heter det. Rachel og Megan sine liv har egentlig ikke noe med hverandre å gjøre, men de blir knyttet sammen via det tredje paret Tom og Anna. Vi hører fra damene vekselvis, men Megans stemme ligger litt lenger tilbake i tid, og er egentlig forklarende for det som skjer i "nåtid".

Rachel er en dame hvor livet har rast sammen for lenge siden. Hun nærer en kjærlighetssorg som burde ha gått over for lenge siden, hun drikker alt, alt for mye, og bor på et rom hos en venninne. Denne boken er god medisin for den som kunne trenge å drikke litt mindre :)

Samtidig blir vi kjent med Megan 29 år, tidligere gallerieier men nå arbeidsløs. Hun er gift med Scott. Hun har også problemer å stri med, og begynner å gå til psykolog for å få hjelp.

Sjåføren la seg på hornet og ropte et eller annet etter meg. Jeg fikk åndenød og hjertebank, og ble dårlig i magen slik man blir når man har tatt en pille og er på vei opp fra dypet, og det støtet av adrenalin som gjør deg kvalm og oppstemt og redd på en gang. 

dette er også Megan:
Vanligvis later jeg som om jeg er hyggelig, men denne morgenen føler jeg meg ekte, som meg selv. Jeg føler meg høy, nesten som om jeg er rusa, og jeg kunne ikke ha vært hyggelig om jeg hadde prøvd engang. 

Karakteroppbyggingen er det ingenting å si på, selv om det ikke er noe som føles gjenkjennende i noen av karakterene, og jeg knapt liker dem, så får de etterhvert kjøtt på beina, så jeg greier å skille dem fra hverandre. De mange beskrivelsene av følelseslivet til disse jentene, gjør at spenningen i romanen ikke tar helt av. Språket er lettlest, med et snev av humor, selv om det ikke er mye å le av i handlingen. Begivenhetene begynner etterhvert å ta andre vendinger enn de jeg hadde forventet, og sånt liker jeg.

Piken på toget er absolutt engasjerende, men på andre måter enn det en forventer av en psykologisk thriller. Vi får historien til Megan og Rachel delvis i tilbakeblikk, og etterhvert som karakterene og handlingen blir tydeligere, begynte spenningsmomentet å ta seg opp. Utover i boken vris fokus, og karakterene viser seg å være annerledes enn det en først hadde trodd.

Denne thrilleren er i aller høyeste grad nervepirrende, og til tider var jeg borte fra denne verden da jeg leste. Anbefales på det varmeste!

Har du kjørt tog i England har du nok sett disse lange smale bakhagene som strekker seg fra hus i rekke og ned mot toglinjen som passerer rett utenfor gjerdet. Du har sikkert også blitt stående å vente på signal..... Dette er bakgrunnsteppet for historien, og noe jeg hadde stor glede av. Om en uke reiser jeg til England og tog er vårt foretrukne fremkomstmiddel, lurer på hva vi får se....

Forlag: Lydbokforlaget og Bazar

Lyttetid: 11:10 - Sider:332

Kilde: Lytte/leseeksemplarer

Monster - ny krim av Jørgen Jæger som kommer ut til høsten

Forlaget har latt utålmodige bokhandlere og etterhvert bokbloggere, få lov å lese den neste boken til Jørgen Jæger, og her får dere en liten stemningsrapport fra meg.

Krimserien til Jørgen Jæger teller med Monster, åtte bøker i alt. Jeg har lest de fleste, og vil påstå at denne siste er den beste, den mest spennende og den som henger best ihop.
Planen var å spare boken til ferien, men da jeg først hadde tittet i den, ble jeg sugd inn.
Handlingen er plassert i Fjellberghavn et fiktivt sted i Sunnhordaland. Vi følger lensmann Ole Vik og etterforsker Cecilie Hopen, både med deres private historier og med å oppklare mordsaker. 
I Monster er Ole Vik fremdeles sykemeldt, og det er vikarierende lensmann Marte Mellingen som har ansvaret, mens det er Cecilie som det meste av arbeidet.



I denne boken møter vi en familie som er under politiets beskyttelse, kode 6 som det heter. De har flyktet fra en voldelig eksmann, og lever anonymt med nye identiteter. Anne er alltid redd for at den tidligere ektemannen skal finne henne og den nye familien hennes. En dag kommer datteren vettskremt hjem, og senere blir mannen hennes Ulrik slått helseløs. Anne er overbevist om at det er eksen som har funnet dem, og tar hevn for at hun har stukket av.

Det skal vise seg at bakgrunnen er mer kompleks enn som så, og jakten på overfallsmannen og etter hvert en morder, blir intens.

Forfatteren gir i denne romanen et sleivspark til sentraliseringer i politiet, og flere ganger blir nye rutiner i etaten kommentert på en negativ måte. Det forhatte romfolket er også med i historien, men blir her fremstilt på en positiv måte som kan være med å sette folk på andre tanker når det gjelder dem. At Jørgen Jæger er glad i hunder vet vi, og ekstra kjekt er det når det er hunden Aic som flere ganger varsler om fare på ferde.

I denne kriminalromanen er det flere handlingstråder, og spenningen bygges opp og utløses flere ganger igjennom boken. Historien til Cecilies samboer Bernhard, blir etterhvert et mysterium, hvor en liten slenger henger igjen til neste bok. Det blir spennende å se om lensmann Ole Vik lar seg overtale til å gi opp sin gjerning i politiet til fordel for nye utfordringer.
Karakterene i denne serien er troverdige "hverdagsmennesker", og bortsett fra Jostein, så kjenner vi som har lest serien, alle i politiet fra før.
Temaet med mishandlede kvinner som må leve i skjul for sin voldelige eksmann er ikke nytt, men fremstilt i romanen på en sånn måte at det engasjerte denne leseren kraftig.

Gled deg til høsten når boken kommer ut, da har du Monster å skylde på for å bli sittende i godstolen. Anbefales på det mest kriminelle!

Jeg må si meg enig med min bokhandlervenninne som har blitt blurbet bakpå mitt leseeksemplar

Forlag: Juritzen

Utgis: høsten 2015

Sider: 418

Kilde: Leseeksemplar

Rekkefølgen på serien:
Skyggejakten - 2003
Kameleonene - 2004
Dødssymfoni - 2005
Blodskrift - 2007
Karma - 2010
Stemmen - 2012
Ridderkorset - 2014
Monster - 2015


Flere som har skrevet om boken: Minbokogmaleblogg, 

Et sted skinner det av Vibeke Riiser-Larsen - en flott debut!

Kan man fungere best som menneske når man ikke synes i det hele tatt? Vibeke Riiser-Larsens debutroman er en mørk, men humoristisk fortelling om et veldig ensomt menneske satt inn i den mest hverdagstrivielle sammenheng.

Forlaget presenterer romanen sånn:
På jobben har Sigrid navneskilt, grønne bukser og blå genser hvor det står «Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?» Der er hun akkurat sånn som de andre ansatte. Nesten.
Når Sigrid kommer hjem, er hun alene. Tante Else ringer annenhver uke, og pappa tar kontakt når det er jul og fødselsdag. Ellers er det ingen. Bare musene i fryseboksen på loftet. 
For å holde ut bruker Sigrid skogen, barberbladene hun har i bukselommene og skalpellet.
En dag leser hun en lapp som er hengt opp ved postkassen. Datteren til Halvorsen i første etasje ber om hjelp til å handle varer for Halvorsen en gang i uken.
Så får hun tre boller av Snorre som stadig er innom i butikken. Da begynner det. Kanskje.


Dette var en skjønn liten roman. Jeg hentet den på biblioteket etter jobb, og var ferdig å lese i god tid før jeg skulle legge meg. Siden det er så mange som har skrevet vakkert om boken, nøyer jeg meg med å si helt kort hva jeg synes.

Sigrid lever et dønn ensomt liv. Hun sliter med intetsigende folk, og å ha mennesker bablende rundt seg og avkreve henne for meninger om ting. For å lette på trykket har hun barberblader i lommen, og passer på å presse disse inn i hånden eller låret når det røyner på.
I løpet av denne lille romanen opplever Sigrid både død og bryllup, vi er med henne på jobb og på tur i skogen. Det som gjør den ekstra spesiell er forholdet hennes til dyr, mus, rotter, hunder og kanarifugler (kanskje...)

Jeg likte romanen til Vibeke Riiser-Larsen veldig godt, det er sårt å lese om et så ensomt menneske, men handlingen gjorde meg ikke trist av den grunn. Sigrids oppførsel er innenfor det jeg vil tolke som akseptabel, noe som gjør handlingen troverdig. Håper flere vil få øynene opp for Et sted skinner det, som er en god kandidat til Bokbloggerprisen 2015!

Det er mange bloggere som har lest boken og skrevet flotte omtaler av den: Beathesbokhjerte, Rose-Marie, Lesmye, Bøker&bokhyller. Når det er sagt er det synd at få av de profesjonelle anmelderne har hevet røsten. Etter den lange ventetiden jeg måtte utholde på biblioteket å dømme, er romanen allikevel mye lest.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2015

Sider: 220

Kilde: Biblioteket

Konsert med Di Derre på Alvøen Hovedgård - fantastisk!!

Lars Jones, Magnus Larsen, Espen Stenhammer, Jo Nesbø, Unni Wilhelmsen og Halvor Holter

Alvøen Hovedgård var stappfullt i går kveld da Di Derre var på besøk. Solen greide å presse seg gjennom skydekket, for første gang på lenge, og vi fikk selskap av fem kjente og kjære venner, i tillegg til alle de ukjente. Stemningen var absolutt på topp da Di Derre entret scenen, og derfra gikk det bare oppover.

Jeg var litt redd for at bandet hadde skrevet nye sanger, og at vi ville bli sittende å dingle litt med det ene benet, men her kjørte de på med de gode gamle som publikum ivrig sang med på. En sang fra Karusellmusikk fikk vi, og også en ny en. Avslutningsvis fikk Unni Wilhelmsen dra et solonummer, og etter den obligatoriske applausen avsluttet de med To fulle menn.
Det var lett å se at bandet hadde det kjempegøy på scenen og vi som satt helt fremme lot oss rive med av humoren, latteren og alle sprellene fra scenen.
På et tidspunkt la de seg ned på scenen mens alle fire fortsatt spilte på instrumentene sine, uten å misse en akkord.

SLIK skal vi VELGE VÅRE ofre en roman av Bjørn Vatne

En roman om å holde ut og holde kjeft, men å rase når ingen ser det - sånn presenterer forlaget debutromanen til Bjørn Vatne, og setningen traff meg så hardt at jeg var nødt til å lese boken med en gang.

Fra bakpå boken:
Kjetil og Aina drømmer om å gjøre en forskjell. De skal legge den forflatede, norske kulturen bak seg, flytte til det økologiske sambruket i USA, være med på starten av en ny samfunnsorden. De skal bare bruke et år på å spare opp penger først. Så kommer Ingrid, barnet. Og Aina dør under fødselen.
Fire år senere er Kjetil alenepappa og reklamemann i Ålesund. Han skriver brosjyrer om ullundertøy. Driver kundepleie. Lager fine videoer av barnehagens luciatog.
Men det finnes også en annen Kjetil: Han som skriver den anonyme bloggen Oppløsningsrepetisjonene, der han kan utforske det mørke, aggressive og forbudte.


Den litt provoserende tittelen henspeiler vel mest på Kjetil sin måte å se verden på, og på bloggingen hans som tar ham ut av komfortsonen.

For meg som jobber i barnehage var åpningsscenen i romanen velkjent. Kjetil som har litt lav selvfølelse når det gjelder det familiære. Han sliter med å få datteren og seg selv opp og ut om morgenen, han føler ofte at han er for sent ute til ting, og at det alltid er noe han har glemt. Han har problemer med å forholde seg til de andre foreldrene i barnehagen og føler han kommer til kort med det meste.

I tilbakeblikk er vi med Kjetil på en barndoms biltur når han for første gang i 12 års alderen forundrer seg over hvor blind han har vært frem til da, og ikke har sett det som er rett foran øynene hans. I fortsettelsen er det Kjetils møte med Aina vi er med på. To små smakebiter viser det flotte språket, og et innhold som gir resonans i meg:

På samme måte så jeg heller ikke Aina før jeg behøvde noe ved Aina, en å måle meg mot, en som sa meg hva min plass i helheten var.

På vei hjem over Nygårdshøyden raste det i meg, av åpenbaring, av forelskelse, av kulde, av rus, bevegelse, skam over den jeg hadde gitt meg ut for å være, og stolthet over at det lot seg gjøre. 

Hverdagen til Kjetil er ikke så enkel. Han sliter med hvordan han skal forholde seg til datteren på 4 år, med alle de spørsmål og refleksjoner som hører med det å være foreldre. Samtidig har han det travelt i jobben mens han egentlig vil drive på med bloggen sin.

Det er litt rart og litt kjekt å lese en roman hvor hovedpersonen er blogger. Litt å kjenne seg igjen i er her, som gleden over å ha bloggvenner som kommenterer og deler, og forventningene om flere kommentarer når en har vært borte fra bloggen en stund. Og ikke minst dette at en heller har lyst å pusle med bloggen enn å gjøre traurig husarbeid. Mye passer ikke på meg i det hele tatt.
Jeg likte veldig godt blogginnlegget som var den som vekket bloggen hans til live, etter en periode i dvale, som også bærer bokens tittel.

Romanen veksler fint mellom hverdagen her og nå, med alle dens utfordringer, og historien i tilbakeblikk. Som nevnt tidligere er språkføringen nydelig, og karakteroppbyggingen er også formidabel. Vi blir godt kjent med Kjetil, men etter å ha sett hans verste sider noen ganger kan jeg ikke noe for at jeg ikke liker ham noe særlig.
Han er en mester i å prokastinere, både hjemme og når det kommer til jobben sin. Han har et betent forhold til sin avdøde kones foreldre, som jeg kan skjønne årsaken til, men tenker at er noe han må gjøre noe med, for Ingrid sin skyld.

Romanen er lettlest, og med en god driv. Den er uventet alvorlig og tar opp mange aspekter av livet det er verdt å filosofere litt over. Det er ikke utelukkende en hverdagsroman, for en tydelig spenning følger handlingen hele tiden. Hvem er bloggeren som kommer med de heftige kommentarene? Hvem er det som melder ham til PPT og Barnevernet? Greier han utfordringene på jobben? Hva er det mormor og morfar pønsker på?

Slik skal vi velge våre ofre er en fantastisk debut, en klar nominert til Bokbloggerprisen 2015, og absolutt en roman jeg anbefaler deg å lese.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015

Sider: 343

Kilde: Leseeksemplar

Tangodanseren av Arturo Perez-Reverte

Smakebit på søndag, og jeg deltar med en omtale jeg hadde i uken, så noen har muligens sett det før. Mari hang seg opp i dårlig ordbruk i dag, og i Tangodanseren hang også jeg meg opp i et uttrykk som ble brukt 44 ganger. Ja, jeg talte :)
Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.



Tangodanseren er en poetisk roman preget av tangoens temperament, et eventyr av en kjærlighetsroman som tar oss med inn i de mørke sfærer i fremmede land.

Fra bakpå boken:
1928: De møtes første gang på en atlanterhavskrysser. Den sjarmerende Max Costa er profesjonell danser på første klasse. Overklassejenta Mecha fortryller ham med sin gåtefulle skjønnhet og det funklende perlekjedet hun har rundt halsen.
Så følger en tango, small talk med Mechas verdensberømte ektemann, en ny og mer intens tango. I Buenos Aires fører Max paret til tvilsomme kafeer på jakt etter sterke opplevelser og dans. Men denne natten, da ting kommer ut av kontroll, begynner også det største eventyret i Max' og Mechas liv: Den store kjærligheten. En kjærlighet som får en ny sjanse først da Den spanske borgerkrigen truer med å kaste Europa ut i kaos …


Dette er en mangefaset roman, en historie fortalt av storsvindleren og sjarmøren Max Costa, fra tre forskjellige perioder i livet hans.

Max og Mechas første møte på atlanterhavskrysseren i 1928 blir forlenget av at de tilbringer noen dager sammen i Buenas Aires. Her lar Mecha og hennes mann Armando de Troeye seg lede til noen lugubre strøk hvor den opprinnelige og "sanneste" tango danses.

Ni år senere treffes de igjen i Nice, Mechas mann sitter fengslet mens Max livnærer seg av diverse lyssky affærer. Dette møtet i Nice, og det som skjedde der blir det henvist til gjennom alle sekvensene som er fra deres seneste møte. Det er først langt uti boken vi blir tatt med og får oppleve det de opplevde den gangen.

Deres siste møte finner sted i sør-Italia i Sorrento. Mecha er her med sinn sønn som er en sjakkspiller av verdensklasse. Han skal møte sjakkmesteren Mikhail Sokolow, og moren er en del av støtteapparatet rundt sønnen. Max er nå 65 år gammel, og livnærer seg som sjåfør for en rik forretningsmann. Max har fått øye på Mecha og tror ikke sine egne øyne, så siden arbeidsgiveren har reist vekk for tre uker, pakker han koffertene med hans elegante klær og flytter inn på Hotell Vittoria hvor Mecha bor.

Romanen er skrevet på en bemerkelsesverdig måte. De tre historiene går igjen gjennom hele boken, og vi tas med fra sekvens til sekvens uten noen form for overgang. Det er forsåvidt ikke vanskelig å følge med, men følge med det må man.

På overfarten til Argentina tegnes et fargerikt bilde av tidsånden, med overklasse som velter seg i luxus. Her er ikke mye fokus på den andre siden av medaljen, bare Max som livnærer seg av å by de fine fruene opp til dans, men ikke har lov til å gå i baren på første klasse.
Vel fremme i Buenos Aires tas vi med til en bar, i et lagerrom som stinker av røyk, svette og pomade, hvor de fleste er bevæpnet og er ute etter å lure dumme turister. Her er vi for tangoens skyld, og den glødende kjærligheten forfatteren har til denne dansen formidler han med overbevisning.

I øyekroken la den mondene danseren merke til at Mecha Inzunza utfordrende var med på leken og holdt blikket hans, og det gamle fattigkvartersinstinktet ante at det var fare på ferde. Kanskje det ikke var lurt å bli der så lenge, tenkte han urolig. 

Frasen "den mondene danseren" dukket opp 3-4 ganger på de første 10 sidene, og denne anemiske måten å beskrive Max på irriterte meg så pass at jeg begynte å telle. På side 200 hadde han brukt frasen 44 ganger, uten en eneste gang å gjøre seg nytte av et synonym. I romanen forklarer de monden med profesjonell, men da jeg slo opp ordet var det vanskelig å finne noe annet ord enn elegant og fashionabel.

Bortsett fra dette lille irritasjonsmomentet, som snart ble gjort om til en besettelse (i positiv forstand), likte jeg boken godt. Den kunne gjerne vært strammet inn 100 sider i midtpartiet, men romanen bød på mange skildringer av både sjakk, tango, mørke Buenos Aires og nydelige Sorrento at denne leseren er godt fornøyd.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2012/på norsk 2015

Sider: 503

Kilde: Leseeksemplar

Nattevandreren av Aurstad & Westberg

Nattevandreren er andre bok i en krimserie fra starten på 1900-tallet. Første bok het Blodpenger og kom ut i 2011. Jeg hadde ikke lest den, men Nattevandreren fungerte helt fint uten å ha lest starten på serien. Serien er historisk i den forstand at den er tro til tidsånden, men navn på personer og de faktiske hendelsene er oppdiktet.

Fra bakpå boken:
I Botsfengselet i Kristiania faller en fange ned fra galleriet og brekker nakken. Dødsfallet blir straks rapportert som selvmord, men noe skurrer. Like etter blir et mord varslet i en spiritistisk seanse blant byens velstående, og etterforskningen avdekker et lik.
Kan de døde virkelig kommunisere med de levende, eller ligger det noe annet bak? Sammen med sin trofaste betjent Bernt Nystuen ruller fullmektig Theodor Wulfsberg opp en makaber drapssak og sirkler inn en morder som skjuler likene særdeles godt.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2015

Sider: 349

Kilde: Leseeks

Nattevandreren er en mørk kriminalhistorie satt i en tid før gatebelysning, overvåkningskameraer og mobiltelefoner. Her kan ikke etterforskerne støtte seg til dna profiler og fingeravtrykk, men må stole på sine egne instinkter og på at mannen (eller kjerringa) i gaten har fått med seg det som skjer.

Theodor Wulfsberg er fullmektig i Oppdagelsesavdelingen. Sammen med sin betrodde medarbeider Bernt Nystuen beveger de seg i et samfunn som er preget av fattigdom, skitt og sult. Mange arbeider på fabrikker eller i garverier, spinnerier, bryggerier og i verksteder, og lider under lange arbeidsdager i kummerlige forhold. Lovens lange arm holder til i lokaler i Møllergata 19, og en ting har ikke forandret seg siden 1900, for de klager over at det er trangt om plassen og at de har knappe budsjetter.

Det var mørkt som i en gjenspikret brønn da Nystuen gikk fra Rodeløkka i nitiden. Tynne tåkespiraler drev i gatene som spindelvev, krøp inn og ut av smug og passasjer, strøk mellom nakne trær og bygårder, og fy pokker så kaldt det var. 

To ting skjer på samme tid, og det er bare så vidt de får lov å etterforske den ene av dem. En mann har øyensynlig tatt livet av seg i fengselet, men detaljer kommer for en dag som gjør Wulfsberg usikker på om dette egentlig er selvmord.
Den andre saken kommer Wulfsberg over når han og hans kone er på en spiritistisk seanse. Hun som er medium formidler til ham at det er en som har dødd på et av garveriene. Denne saken kan han selvfølgelig ikke etterforske i arbeidstiden, så han får med seg Nystuen og finner ut av tingene i skjul.

Etterhvert dukker det opp flere lik, og de to etterforskerne nøster opp en historie som strekker seg tilbake til et barneasyl og de grusomme forholdene som rådet der. Vi oppholder oss også mye i Botsfengselet, og får innblikk i hvordan det var å sitte i fengsel en stund før vi tenkte på menneskerettigheter til fanger.

Forfatterne beskriver tidsånden på en fortreffelig måte. Ibsens stykke Når vi døde vågner går på teateret, vi får høre om amerikafarere og diskusjoner rundt unionsoppløsningen, om boerkrigen og om verdensutstillingen i Paris. Litt byfornying i Kristiania lærer vi også om, så de som er lommekjent i Oslo kan sikkert kjenne seg igjen.
Språkføringen har en perfekt 1900-talls sjargong, uten at det tar helt av.
Karakteroppbyggingen er litt original, i og med at de ikke fokuserer på dette i begynnelsen av boken. Da jeg leste følte jeg at jeg måtte vente litt på å bli kjent med hovedpersonene, men det kom etterhvert, og jeg fikk tydelige bilder av personlighetene deres.

Liker du krim av den gammeldagse sorten, med dunkle hemmeligheter og besnærende intriger, så er dette en kriminalhistorie jeg kan anbefale deg.

Død manns hånd av Carin Gerhardsen - bok nummer 4

Død manns hånd er den fjerde boken i Hammarbyserien. Jeg kom tilfeldigvis over den første, og ble så begeistret at jeg nå har slukt de fire første bøkene i serien, de som er oversatt til norsk. Det er vel for mye å håpe på at forlaget skal ta for seg de fire neste bøkene, så til høsten får jeg vel prøve meg på å lese svensk.

Forlaget om handlingen:
«Gud er god. I natt vil Gud oss bare godt.» Det er alt den elskede og respekterte familiefaren Sven-Gunnar Erlandsson rekker å tenke før han segner sammen under den store augustmånen, skutt i nakken etter en hyggelig kveld ute med gode venner.
Politiets etterforskning står i stampe. Den varme og sjenerøse Erlandsson med stort engasjement for samfunnets utstøtte virker ikke å ha hatt noen fiender.
De eneste sporene politiet har, er en gjennomvåt papirlapp med en uleselig tekst samt noen spillkort som lå i lommen hans. Kan det kaldblodige mordet ha noe å gjøre med pokerlaget Erlandsson hadde vært i? Eller er det en forbindelse mellom drapet og hans omgang med uteliggerne som bor i en klynge husvogner i et skogholt?


Det er ikke ofte jeg leser mange bøker i en serie sånn på rappen, på den måten jeg har lest disse fire i Hammarbyserien. Bøkene er medrivende til tusen, og skrevet på så vidt forskjellige måter at det ikke føltes som repetisjon, å lese fire bøker i en serie, på under fjorten dager.

Død manns hånd brukte litt lenger tid på å "komme igang" enn de andre bøkene. Jeg er ikke glad i krim hvor etterforskningens repeterende samtaler gjør at spenningen synker. Boken er allikevel lettlest og "rasklest" og når vi har kommet litt ut i boken øker også action nivået betraktelig.

De fleste karakterene er de samme som i de forrige bøkene, men nå har de fått den eksentriske Gaddan på laget og også Loddan, en tidligere Idol-vinner med hestehale, ring i øret og tatoveringer. Carin Gerhardsen kan dette med å bygge karakterer, og jeg har blitt riktig glad i Conni, Petra og resten av gjengen.

Mørket gjorde henne svimmel. Hun løftet hendene opp foran seg i luften uten å berøre noe, satte den ene foten foran den andre og skulle akkurat til å ta enda et skritt da hun reagerte på en bevegelse rett ved seg. En hånd lukket seg om ankelen hennes.

Jeg likte veldig godt sekvensen på side 259-260 hvor Hamad tar ett oppgjør med sitt eget tungsinn. Han får satt fine og forståelige ord på følelsene, som jeg tar med meg i hverdagen. Siden det blir for mye å gjenta, kan jeg jo oppfordre deg til å bla opp på disse sidene neste gang du er på biblioteket :)

Hammarbyserien anbefales på det varmeste - Carin Gerhardsen skriver helt på høyde med de andre svenske krimserieforfatterne!

Her kan du lese om de andre bøkene: Pepperkakehuset - Tampen brenner - Byssan lull

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2011

Sider: 346

Kilde: Biblioteket

Will Grayson, Will Grayson av John Green & David Levithan

Etter å ha lest flere bøker av John Green har jeg fått stor sans for hans univers. Han skriver for ungdom, men har et språk og tematikk som treffer meg hjemme hver gang.
Her har John Green slått seg ihop med en annen av USAs store ungdomsbok forfattere David Levithan, hvor de skriver annet hvert kapittel i boken. Hvem er hvem undres jeg, noen som vet?

Forlaget om handlingen:
Hva skjer når to ungdommer med samme navn møtes en kald natt på et gudsforlatt sted i Chicago?
Møt Will Grayson, 16 år. En gutt med to viktige regler i livet: 1. Hold kjeft. 2. Ikke bry deg. Dessverre har han gått hen og forelsket seg i skolens kuleste og smarteste jente. Det gjør det mildt sagt vanskelig å følge reglene.
Og møt Will Grayson, 16 år. En deppa homo som slites mellom ønsket om å ta sitt eget liv og å drepe alle andre. Det eneste lyspunktet i tilværelsen er nettdating-forelskelsen Isaac.
Og framfor alt, møt den eksentriske Tiny; selve navet i historien. En kjempestor homse som er i ferd med å sette opp tidenes mest fantastiske high school-musikal. Tiny håper at den skal forandre verden, eller i den minste skolen hans, til en regnbuefarget kjærlighetsfest.

For en historie! For en verden vi blir tatt med inn i! Humoren, den kjappe replikken og de geniale meningsutvekslingene gjør boken til glimrende underholdning. 

Det er den straite Will vi først blir kjent med. De er begge litt nevrotisk, men han som er vennen til Tiny er en ettertenksom gutt, som (i mine ører) sier alle de rette tingene. Kameraten Tiny er en levende karikatur, men måten han omfavner meg med sin personlighet gjør at jeg fort tar ham på alvor.
Den deprimerte Will bor i en annen by, og når romanen starter kjenner ikke de to Will`ene hverandre. Pappaen hans har reist fra dem, og han bor med en fattig deprimert mor. Han har ingen venner og må takle at han er homofil, noe som sliter på selvfølelsen, selvtilliten og alle tanker og følelser blir påvirket av dette. Det blir utrolig nok mange vittige kommentarer utav det, og jeg felte tårer både av latter og tristhet mens jeg leste.

Smakebit:
det kjennes som livet mitt er så spredt utover nå. som masse papirbiter, og så har noen skrudd på vifta. men når jeg snakker med deg, kjennes det som om vifta blir skrudd av en stund. som om ting faktisk gir mening. du gjør at jeg føler meg mindre spredt utover, og det er jeg glad for".

Det er ikke jeg som har glemt stor bokstav i smakebiten, den deprimerte Will sine kapitler ser gjennomført sånn ut. Teksten er også preget av direkte tale satt opp som et skuespill. Det er litt tyngre å lese, men så tenker han også tunge tanker, så det passer inn.

Feelingen i denne romanen er veldig amerikansk, alle følelser er store og alt de gjør og sier er liksom hugget i stein. Jeg er ikke så stor fan av Amerika og kulturen der, men den gjengen jeg møtte i Will Grayson, Will Grayson var utrolig fine.

Med denne romanen taler forfatterne de homofiles og de deprimertes sak. På samme måte som John Green ga oss en innsikt i hvordan det kan være for en ungdom å leve med kreft i Faen ta skjebnen, viser han oss med Will Grayson et realistisk og jordnært bilde av livet til disse ungdommene.
Boken burde vært pensum i ungdomsskolen!

Hvis man ikke snakker sant, er det noen ganger sånn at det sanne aldri blir virkelig.

Romanen er til de grader lystig, jeg lo masse men tårene satt løst da jeg leste boken, så de flommet også over mange ganger. Les boken, og fryd deg over den, er du ikke i målgruppen for ungdomsbøker, så gjør det ingenting.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2010/på norsk 2015

Sider: 328

Kilde: Leseeksemplar

Skuggasund - ny krim av Arnaldur Indridason

Kanskje du kjenner til forfatteren fra serien hans om Erlendur Sveinsson? Med Skuggasund skaper han et helt nytt persongalleri, og har lagt seg på en helt annen skrivestil enn den vi er vant med.

Forlaget om handlingen:
En bekymret mann kontakter politiet, en nabo i området har ikke vist seg på lenge. Politiet bryter seg inn i leiligheten, og finner ham død i senga. Sannsynligvis kvalt med en pute. På skrivebordet ligger det gamle avisutklipp. De handler om en ung kvinne som ble kvalt i 1944 og dumpet på baksiden av nasjonalteatret i Reykjavik.

Kan det være en sammenheng mellom disse to dødsfallene selv om det er seksti år mellom dem?

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 298

Kilde: Leseeksemplar

De to historiene som fortelles parallelt i denne kriminalromanen er flettet sammen på finurlig vis. Den unge jenta i historien fra krigens dager er i nåtidshistorien blitt en gammel dame, mens liket i den siste historien er ung og viril i den første. Sånn bølger det frem og tilbake gjennom hele boken, og vi får på den måten med oss de foranliggende hendelsene to ganger. Mordet på nittiåringen som kriminalromanen starter med blir oppklart til slutt.

Forventninger om stemningsfulle møter med mørke personligheter, voldsom natur, havis og ensomhet, gjorde at jeg denne gangen ble litt skuffet over Indridason sin kriminalhistorie. Han har "tatt en Jo Nesbø" og gått vekk fra skrekk og gru og over til en "Agatha Christie retro" måte å skrive på. Begge historiene er gammelmodige, men spesielt den fra 2. verdenskrig er preget av noe til års kommet, som gjør det langdrygt å lese. Etterforskeren i historien i nåtid er en pensjonert politimann som tusler rundt og finner ut av ting, så det er ikke akkurat mye action her heller.

Jeg likte boken bedre og bedre etterhvert som jeg slo meg til ro med at dette er en historie om et mord mer enn en hardbarka kriminal. Da jeg begynte å glede meg over de fine tidsskildringene av et Island under den siste krigen, slapp skuffelsen over at det ikke var mange heftige naturskildringer å spore. Vil avslutte med det siste kapitlet i boken, som tok igjen for alt det:

Utenfor allfarvei, i en dyp kløft i den eldgamle lavaen, hersker evig mørke og kulde, dit rekker ikke det dype drønnet fra fossen. Kløften blir trangere og trangere jo dypere den rekker, og de ru veggene er bratte og farlige; kløften er ufarbar for både rev og ravn. På veggene vokser det bregner og mose, og ned langs vekstene sildrer det kildevann fra et nærliggende utspring. Kildevannet gjør kløften om til et vakkert eventyrslott når frosten og isen kryper nedover veggene. Nederst i kløften regjerer den kalde stillheten som verken vindsus eller fuglesang klarer å forstyrre, og trygger søvnen til de ulykkelige huldrene som er slottets gjester.

Bøen en novellesamling av Joakim Hunnes

Det var Ellikken som med sin begeistrede omtale fristet meg til å lese Bøen. Jeg har ikke lest mange norske utgivelser i år og leser gjerne novellesamlinger (på nynorsk...), så dette var midt i blinken!

Forlaget om boken:
Ein tidligare lærar og tobarnsfar har mista alt og klarer ikkje leve lenger. Ein sjømann bankar opp ein kollega som hevdar at kona hans er utru, og blir sendt i land. Ein seksuelt frustrert småbarnsfar innleiar eit forhold til ungdomskjærasten. Ein einsleg bonde tek seg ei postordrebrud og endar med å drikke seg frå gard og grunn. Nevøen hans tek eit sabbatsår for å skrive og flyttar inn på garden. Det bringer tilbake minne om ein skjebnesvanger sumar for tjue år sidan.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2015

Sider: 139

Kilde: Leseeks

Samlingen består av tilsammen ni noveller av noenlunde lik lengde. Bare den siste som også har gitt tittelen til boken er lengre. Vi er på en liten plass i Norge og novellene handler om vanlige mennesker som opplever konsekvensene av å tie om ting.

Det er alltid spennende å lese den første novellen i en samling, for ofte sier denne mye om hva en har i vente. Preludium som var den første satte meg i full beredskap, den fikk meg til å skjønne at dette ikke utelukkende blir en kosestund, så jeg rettet meg opp i ryggen, og leste spent videre.

Kahytta handler om tre brødre som vokser opp til å bli slosskjemper. Det er den yngste broren som har fortellerstemmen, og som i de andre novellene kommer det ikke klart frem hva hans navn er. Novellene henger sammen på et vis, noe som bare vagt antydes og leseren kan selv koble dem sammen etterhvert som en leser seg gjennom novellene.

I novellen Antonsen-brørne glimrer forfatteren med sin fortellerkunst. Innenfor denne korte novellen blir vi presentert for tre tema, som alle tre kunne blitt en roman i seg selv; å bli fratatt sertifikatet pga. høy alder, nedleggelse av familiegården og fordommer mot østlendinger/voldtekt og drap. En skulle tro at med bare 8 korte sider til rådighet ville dette oppleves som oppramsing, men forfatteren greier med få ord å vise dyp innsikt i menneskesinnet.

Snut var den novellen som fikk meg til å le høyt. I Semifinale ante jeg utbruddet som måtte komme mot slutten, men det rykket kraftig i lattermusklene av den også. Når vi kom til Hanrei, var jeg glad for å være alene hjemme, for begynnelsen på denne novellen var hetere en den heteste sommerdag.

Når jeg kom til Bøen som er den siste og lengste novellen, hadde hodet mitt begynt å flette sammen karakterene i alle novellene i et forsøk på å plassere dem i en større sammenheng. Hunnes skriver på en overbevisende måte, og bruker et språk som passer inderlig godt med handlingen.

Novellesamlingen Bøen av Joakim Hunnes er 

en klar nominert til Bokbloggerprisen for 2015!

Den andre siden av Reyna Grande - en biografi fra Mexico

I biografien Den andre siden forteller forfatteren Reyna Grande sin historie. Boken skildrer de faktiske forhold som hennes bestselgerroman Over de hundre fjell bygger på. Se gjerne denne fine omtalen av den romanen på Minbokogmaleblogg.

Fra bakpå boken:
Reyna er bare fire år gammel da foreldrene reiser fra henne og søsknene for å krysse grensen til USA. Barna blir overlatt til bestemoren, som ser på dem som en byrde. Får lille Reyna se foreldrene sine igjen?

Dette er historien om hvordan en ung jente kjemper mot omgivelsene og lykkes mot alle odds. Vakkert og sørgelig, poetisk og humoristisk – Grande spiller på alle sanser, og hennes historie er viktig og evig aktuell.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2012/på norsk 2015

Sider: 416

Kilde: Leseeksemplar

En ting er sikkert, Reyna Grande har en sterk historie å fortelle, og selv om jeg ikke har lest romanen hennes, synes jeg hun hun skriver drivende bra i denne boken, som er den sanne historien bak den forrige romanen.

El Otro Lado er skrekkvesenet som stjeler, ikke barn  men foreldre. Da Reyna vokste opp i Iguala Guerrero i Mexico, var det det de kalte USA - El Otro Lado - Den andre siden.
Valgene som de voksne tar i denne boken er rett og slett umulig for meg å forstå. Først reiser far til USA for å søke lykken, og etter en stund forlater også mor de tre så barna sine. Hun plasserer dem i svigermorens hus, en kvinne de alle er redd for og som aldri har et godt ord å si til de tre barna til sønnen sin. Pengene mor og far sender hjem til barna sine går stort sett til kusinen, som er favorittbarnebarnet til farmoren, og de opplever daglig å bli hakket på og utskjelt.

Når det har gått et år får barna beskjed om at mor er gravid igjen, og de frykter at den nye lillesøsteren som er født i USA vil gjøre at de aldri vil få se foreldrene igjen. Den tiden barna bor med den onde farmoren har de tak over hodet, selv om de lever i konstant redsel og usikkerhet.

På et tidspunkt kommer mor hjem igjen, med den lille Elisabeth på armen. Far har funnet seg en ny kone, og mor har reist hjem i skam. Etter ikke lang stund forelsker hun seg og forsvinner fra barna sine igjen. Nå har hun flyttet dem til sin egen mor, som er snill med dem og gjør så godt hun kan, men hun bor bare i et skur og er lutfattig.
Etterhvert kommer Reyna seg til det forgjettede land, og starter et liv der. Utfordringene stopper ikke selv om hun har kommet seg til USA, far til de fire barna tar seg ikke godt utav dem, og de sliter alle med skyhøye forventninger fra ham i tillegg til språkproblemer.

Jeg ventet og ventet og prøvde å la være å tenke på at det kjentes som om  magen tygget på seg selv for å stille sulten. Jeg tisset i en bøtte jeg hadde tatt fra fars skjul og hadde stående i et hjørne av rommet. Jeg lå i sengen og ventet. Jeg var redd for at hvis jeg gikk ut fra rommet for å spise eller gå på do, så ville Papi slå ned på meg som en gribb. Litt etter litt hakket han bort sjelen min. Iblant ble jeg redd for at det en vakker dag ikke ville være noe igjen.

Det kommer tydelig frem at Reyna Grande elsker landet sitt. Hun har mange flotte beskrivelser av omgivelser, dyreliv og forhold som er positive midt oppi fattigdommen. At hun også ser skitten og all ødeleggelsen som mange år med utarming har gjort med landet, er helt tydelig.

Hun belyser også de store spørsmålene om tilhørighet og røtter, og viser gjennom sine egne opplevelser hvor viktig forutsigbarhet og omsorg er for et barn når det vokser opp. Den andre siden er absolutt en historie jeg vil anbefale deg å bruke tid på.

Byssan lull av Carin Gerhardsen - bok III i Hammarbyserien

Her går det unna! Krimserien til Carin Gerhardsen er noe av det bedre jeg har lest på lenge, og jeg har på kort tid blitt litt av en fan.

Forlaget om handlingen:
To små barn og deres filippinske mor blir funnet brutalt drept i sitt hjem. Barnefaren peker seg ut som en mulig drapsmann. Han er førtidspensjonert og lever et temmelig ensomt liv i Södermalm i Stockholm.

Men etterforskerne Conny Sjöberg og Petra Westman i Hammarby politidistrikt er ikke sikre i sin sak og sliter med å få et gjennombrudd i etterforskningen. Samtidig får de en ny og stor sak i fanget. Mens Petra grubler og har problem med å holde fokus, tror Conny Sjöberg de kan finne motivet til trippeldrapet i familiens fortid. 



Etter å ha lest Pepperkakehuset og Tampen brenner var jeg ikke sen om å skaffe meg bok nummer tre i Hammarbyserien. Dette her er krim på sitt aller beste og jeg fryder meg over alt fra persongalleriet, stemninger, konflikter og ikke minst den litt fordekte måten hun skriver på.

Når det gjelder historiene til Petra Westman og sjefen sjøl Conni Sjøberg, så fortsetter de der de slapp i forrige bok. Sjøberg finner ut enda litt mer om den merkelige oppførselen til sin mor, og kommer til bunns i ting som dukket opp i forrige bok. Petra Westman får avklart forhold som har pågått over de to første bøkene, og godt er det at hun og Jamal blir venner igjen.

Handlingen er kronologisk, men vi hører fra flere stemmer, hvorav en av dem til og med er todelt. I disse kapitlene avdekkes det på en genial måte, hvem det er som snakker, og det ga meg frydefulle grøss når enkelte detaljer demret for meg. Nettet snører seg etterhvert tett, og jeg bare fornemmer hvem som er morderen, uten å greie å peke en finger mot ham, før jeg får ham presentert.

Side 259:  Hun så på ham med plutselig kulde i blikket, og med stor beherskelse tok hun slangen ut av munnen før hun svarte. 

Måten Gerhardsen skriver på gjør at det er utvikling i teksten hele tiden. Etterforskerne går ikke gjennom de samme tingene på nytt og på nytt, sånn som i mange kriminaler. Her er mye dramatikk, en fremdrift og en nerve som ikke er sann. Da jeg leste de siste 50 sidene klamret jeg meg til boken. Vi fikk avklaringer på ting som ble introdusert i den første og andre boken, samtidig som noe ble beholdt til neste bok. Død manns hånd, som er den fjerde boken i serien er bestilt på biblioteket, og kommer til  å gå foran alle de andre godbitene jeg har klar i hyllen.

Liker du krim som holder deg fengslet til langt over leggetid, 

så anbefaler jeg deg å lese Byssan lull.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2011

Sider: 318

Kilde: Biblioteket

Blindgang av Jørn Lier Horst - bok nummer 10 i serien om Wisting

Blindgang er den 10`ende boken i serien om William Wisting, men har du ikke fulgt med er det bare å hive seg over den, for den står støtt på egne ben.

Forlaget om handlingen:
Sammen med sin ettårige datter Maja flytter alenemoren Sofie Lund inn i huset hun har arvet etter morfaren. Morfaren var en vanskelig og beryktet mann, og Sofie har betalt noen for å vaske og tømme huset for alt han etterlot seg. Det eneste som står igjen, er en låst safe boltet til gulvet i kjelleren.

Det ligger noe i safen, noe som skal overraske ikke bare Sofie Lund, men alle på politihuset i Larvik. 


Et funn som skal sette fart i en sak som har plaget førstebetjent William Wisting lenge, og som har gjort ham til gjenstand for kritikk både internt og i mediene.
Nå øyner Wisting en åpning, en mulig vei å gå. Men da må han gå på tvers av alle lojalitetsbånd og undergrave tilliten til etaten han selv er en del av.

Jeg har vært så heldig å kunne benytte meg av både boken og lydboken. Det går raskest å lese selv, men Ivar Nergaard sin stemme klinger perfekt i mine ører, så jeg pleier å være om meg når det er han som er innleser.

I denne historien er vi på sørlandet, det er sommer og alt er solfylt og vakkert.
Line, datteren til Wisting har flyttet tilbake til sin barndoms by, siden hun er gravid og ikke vil at barnet skal vokse opp i Oslo. Der treffer hun Sofie Lund, en gammel klassevenninne, som også bor alene med sin lille datter i et gammelt sørlandshus.

Etterhvert som vi får flere detaljer i Wistings etterforskning, blir handlingen en tanke mer spennende. Posisjonering og ulike oppfatninger av hvordan ting skal gjøres innad i politiet, gjør at Wisting må snakke sjefene etter munnen, mens han går stille i dørene, og gjør ting på sin måte.

Historien som havner i fanget til Line får (heldigvis) ikke så stor oppmerksomhet, men den er av betydning for at faren kommer på rett spor i saken sin.

Legg til bildetekst

Line satte seg igjen, og idet hun plukket opp memorekorderen, hørte hun det på nytt. Denne gangen virket det som om lyden kom inne fra huset. Som om det knaket i en gulvplanke ute i gangen. Maja sto stille og kikket mot døra med store øyne og åpen munn. Line kjente hvordan hun ble helt kald. 

Blindgang er skrevet etter klassisk Jørn Lier Horst mal, og liker du måten han skriver på blir du ikke skuffet denne gangen heller. Det kan være det at jeg kjenner karakterene godt, og at "oppskriften" alltid er den samme, men jeg syntes historien ble litt overtydelig. Jeg har lest flere av bøkene i serien, og synes han skriver godt, men jeg syntes ikke denne var spesielt spennende.

Kun en hendelse helt mot slutten fikk pulsen min til å rase, (den stripsene på nederst på bokens cover hentyder til),  ellers var det mye frem og tilbake i etterforskningen som ikke bød på særlig mye dramatikk.

Til dere som foretrekker "kosekrim" med klassiske tema, så er Jørn Lier Horst sin ferske krim midt i blinken.

Forlag: Lydbokforlaget/Gyldendal

Lesetid: 8 timer og 50 minutter

Utgitt: 2015

Kilde: Lytte/leseeksemplar

Den norske pasienten av Lars Lenth

Den norske pasienten er en roman, trygt plassert i sjangeren "humor". For meg har humor alltid vært en "vinn eller forsvinn" sjanger, så jeg var veldig spent på denne her.

Forlaget om handlingen: 
Den en gang så lovende Leo Vangen har brakt seg selv i sikkerhet på Gåsøya på vestsiden av Snarøya i Bærum, der han lever et trygt, men begrenset liv. Da den sykmeldte dorgeentusiasten Trond Bast fisker opp liket av en polakk utenfor Fornebulandet, tvinges Leo Vangen ut i en verden bestående av korrupsjon, drap, gammel kjærlighet og misbruk av rusmidler og au pairer.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2011

Sider: 313

Kilde: Biblioteket

De første hundre sidene gikk som en lek, jeg humret og lo og syntes historien begynte riktig så bra. Videre utover flatet liksom historien ut, og bare humoren var tilbake. Lars Lenth skriver bra og har virkelig taket på det humoristiske, men historien som skal fortelles er litt i tynneste laget. Noen Ibsen-sitater går igjen, men her er få saftige fraspark. Underbuksehumor har forfatteren heldigvis holdt seg langt unna, og selv om han karikerer den rike toppsjefen, føler jeg at han greier å bygge opp noen troverdige karakterer.

Det er godt mulig at de som bor i Bærum, enten på den ene eller andre kanten, finner en hel del å kjenne seg igjen i, og da blir det selvfølgelig ekstra gøy å lese. For meg som forbinder Bærum med rike sossegutter i pappa sin alt for dyre bil, og kun ser noen av sorten når de går av bussen ved Handelshøyskolen, blir det for lite å kjenne seg igjen i.