Lev Tolstoj skrev Sevastopolfortellingene i 1855, etter at han hadde deltatt i kamper i Krimkrigen. Boken gjorde Tolstoj til verdens første krigskorrespondent, da han skildret livet til russiske soldater og sivile, under beleiringen av Sevastopol på Krimhalvøya. Inspirert av Tolstoj, knytter Emilio Fraias i denne romanen sammen historier, tre historier som på hver sin måte, omhandler et betydningsfullt vendepunkt i hovedpersonenes liv. Jeg har lest begge bøkene, for å se hvor inspirasjonen til Fraias kommer fra.
Forlaget om handlingen:
En ung klatrer mister muligheten til å oppfylle drømmen sin etter en stygg ulykke; en mann vandrer ut i en øde skog på den brasilianske landsbygda og forsvinner sporløst; en ung dramatiker setter opp et teaterstykke om beleiringen av Sevastopol, og om livet til en russisk maler som nådde sitt kunstneriske høydepunkt i krigsårene ved å samle russiske soldater, og deretter forsvant.I en bok som samtidig er klassisk og moderne, har Fraia laget et omriss av samtidens São Paulo og en skildring av forsøk på å lage kunst i en kultur som føles fremmed. Sevastopol handler om besettelse, tap og lengsel, om å feile og prøve på nytt - og om avvik - mellom de historiene vi skaper og de vi forteller til andre.
Jeg har lest noen gode gamle russiske klassikere, men Tolstojs Sevastopol har jeg ikke lest. Fraias tolkning av Tolstojs roman fristet allikevel, og jeg kjenner at jeg nå er enda mer nysgjerrig på det som inspirerte Fraia til å skrive denne boken.
Sevastopol er en kort roman, og enda kortere blir den når den er delt i tre deler, som har forskjellige handlinger og persongalleri. Den første historien tar oss med til Mount Everest, og en klatreulykke, som jeg-personen nå skriver om i et brev.
Ulykken skjedde for seks år siden, og nå reflekterer hun over det å være forbundet med noe, om kunst, ensomhet og fremtiden. Overraskelsen er stor da hun oppdaget sin egen historie i en filminstallasjon.
Neste historie tar oss med til Nilo og hotellet hans, som befinner seg på et bortgjemt sted. Det er skikkelig forfallent, og drukner i landskapet ettersom jungelen er i ferd med å spise opp eiendommen. Et ektepar booker seg allikevel inn, etter en uke drar hun men han blir værende, og det er nå han forteller historien om sitt liv, som innbefatter ofring og mumifisering.
Den siste historien tar oss med inn i et teatermiljø, hvor vi møter to mennesker som skriver, hver på sin måte. Klaus, som skrev politisk teater på 70-tallet, leier et lokale og vil skrive og fremføre et teaterstykke om Bogdan Trunov, en fiktiv (tror jeg) maler født i Odesa i 1818. Denne maleren fulgte i hælene på regimentet i fire måneder, og skildrer med penselen det Tolstoj skildret med pennen.
Klaus blir kjent med Nadia som jobber på et museum, men som også skriver, og de to samarbeider om å få til dette teaterstykket.
Emilio Fraias roman er neddempet og rolig lesning. Det er ikke kjedelig, men jeg tok meg flere ganger i å slappe av så totalt mens jeg leste, at jeg måtte ta siden på nytt. Her finnes et alvor, men ikke i den grad jeg hadde forventet, så romanen (eller novellesamlingen) utfordret meg ikke på noe punkt. For meg ble dette en "her og nå bok", jeg hadde glede av å lese den da jeg gjorde det, men sliter med å tolke og gjengi den, bare få dager etter endt lesning.
Det som sitter igjen hos meg som mest interessant, er sammenhengen med Tolstojs verk, som absolutt er tatt ut i fra virkeligheten, noe de tre historiene til Emilio Fraia ikke kan være.
Utgitt: 2018/på norsk 2022
Sider: 101
Kilde: PDF fra forlaget
Og så litt om Lev Tolstoj og novellesamlingen Sevastopolfortellingene:Som ung offiser kjempet Lev Tolstoj i Krimkrigen, og det er dagboknotater fra denne erfaringen som danner grunnlaget for Sevastopolfortellingene.
Da boken kom ut, ble den kritisert for å være for ærlig, han hadde vært i overkant åpenhjertig i beskrivelsene sine av krigens virkelighet. Til tross for at han var en patriot, er det ikke en rendyrket heltehistorie dette her, men brutale skildringer av forholdene soldatene levde under, lidelsene de gikk gjennom, og all angsten som red dem.
Det første jeg la merke til da jeg skulle se etter spor av Emilio Fraia sin bok i denne, er at Tolstojs bok også er delt i tre. "Hovedpersonen" er Sevastopol og krigen, og de tre delene tar oss med dit i desember, mai og august.
Det er en forteller som gir oss den første historien, at den skildres i andreperson, gjør at leseren befinner seg i begivenhetenes midte med en gang. En plutselig eksplosjon, setter fart i ambulansebærerne, menneskene er drillet i rutinene sine, så hovedpersonen blir overveldet av ståket, stanken, og skrikene fra de sårede.
Den andre novellen henviser til den første, med at det er gått seks måneder siden den første kanonkulen hvinte fra Sevastopols bastioner og sprutet jord utover fiendens bolverk. Tolstoj skildrer med et skarpt blikk menneskets forfengelighet, hvor viktig det er å bli sett, og vist respekt ut i fra rang og æreskodeks. Han kaller det århundrets vanligste sykdom, denne forfengeligheten som han ikke har noe til overs for.
Denne delen fortelles i tredjeperson, vi følger stabskaptein Mikhailov, og et handlingsforløp som gjør historien lettere å følge, enn den forrige. Mikhailov er, i likhet med forrige protagonist fersk i faget. Han er spent på hva som skal skje, og engstelig for å bli skadet, blir det en granatsplint eller et streifskudd, som blir den første skaden han får?
- Quel charmant! - utbrøt Kalugin og henledet sin gjests oppmerksomhet på dette synet som virkelig var vakkert. - Vet du, av og til kan man ikke se forskjell på stjerner og bomber.
- Nei nettopp, jeg trodde akkurat at det var en stjerne og så begynte den plutselig å falle og sprang, men den store stjernen, hva er det nå den heter? er akkurat som en bombe.
Boken har mange språklige morsomheter og kjappe replikkvekslinger som legger en etterlengtet demper på de grusomme skildringene av leveforhold og kamper. Denne Kalugin er desperat etter æresbevisninger, og regner på hvor skadet han må bli for å få utmerkelsene han trakter mest etter. Her reflekteres over hvor tapper den utsatte løytnanten er, i forhold til kapteinen som deltar i krigen fra et mye tryggere ståsted. Og hvem er det som får de gjeveste æresbevisningene?
Jeg liker å høre folk kalle en stor hærfører for et uhyre, fordi han sender millioner i krigen bare for sin egen forfengelighets skyld. Men spør bare fenrik Petrusjov og løytnant Antonov og alle de andre i all fortrolighet: hver eneste en av dem er en liten Napoleon, et lite uhyre, som når som helst er rede til å starte et slag, drepe hundrevis av mennesker bare for å oppnå en ny stjerne eller et tredjedels lønnspålegg.
Innsats og tapperhet er det mennene snakker om i ettertid, ikke selve slaget, og i den tredje delen som foregår tre måneder senere, tas tematikken opp igjen. Her møter vi en frontkjemper og god offiser ved navn Kozeltsov, som etter en skade har lagt på lasarettet i tre måneder. Nå skal han tilbake til krigens gru i Sevastopol, og på veien møter han sin yngre bror, som søker seg til samme sted.
Lillebroren kommer rett fra kadettskolen og vil nå ut i krigen. Det han bryr seg mest om er å bli en av heltene, men jo mer de nærmer seg krigens kjerne, jo mer han hører og ser underveis, gjør at han gruer seg for det som kommer.
Tenk Lev Tolstoj var bare 26 år da han skrev denne boken! Jeg slås i bakken over det levende språket og over de skarpe observasjonene som ligger til grunn for handlingen. Modig var han også, for det kan ikke ha vært helt trygt å publisere sine betraktninger rundt beskaffenheten til den russiske helten.
Boken anbefales på det varmeste!
Utgitt: 1855/på norsk 1983
Sider: 155
Kilde: Biblioteket