tirsdag 31. mai 2022

Tilintetgjøre av Michel Houellebecq

Etter å ha lest flere bøker av denne genierklærte franske forfatteren, så jeg frem til å lese Tilintetgjøre. Michel Houellebecqs syn på verden, familie, kvinner og mye mer er litt på siden av det man ofte forventer, men det er alltid tankevekkende å lese hans synspunkter.

Forlaget om boken:
tilintetgjøre av Michel Houellebecq er en roman som speiler samfunnet, forkledd som en politisk thriller og som blir, etter forholdene, en håpefull kjærlighetsfortelling.

Romanen er lagt til et kommende presidentvalg i Frankrike. Boka starter nærmest som en politisk thriller: Kort tid før valget spres en video som viser den sittende finansministeren idet han blir halshogd med giljotin.

Romanens hovedperson er finansministerens nærmeste medarbeider. Vi følger det politiske spillet opp mot presidentvalget, hans personlige liv, med en døende far og han selv som får kreft, og ikke minst hans etter hvert gjenoppvekkede kjærlighet til sine kone.


I åpningsscenene av romanen hører vi om Bastien Doutremont som jobber i den statlige sikkerhetstjenesten. Julian Assange og Edward Snowden nevnes når det handler om etterforskning av datakriminalitet. For etterforskes må det, når en video dukker opp på nettet hvor ministeren blir henrettet.

De som får mest oppmerksomhet i denne romanen er privatlivet til finansinspektør Paul Raison og hans familie. Han har en søster og en bror, som i likhet med ham selv, begge er gift. Når faren Edouard får hjerneslag, søker de sammen for å komme seg gjennom vanskelighetene, og for å hjelpe Madelene, som er farens nye samboer, etter at moren deres døde.

Samlivsproblemene som skildres byr ikke på noe nytt, og jeg begynte raskt å kjede meg da jeg leste om dette. Jeg så frem til at det skulle handle om samfunnet og det politiske spillet, men de små dryppene vi får underveis, gjør ikke underverker for underholdningsverdien.

Inni all ordvekslingen om uvesentligheter, finnes det et lite mysterium. Den lammede faren til søsknene har mistet taleevnen, han flyttes til et pleiehjem, og med på lasset har han en mappe med jobbdokumenter. Disse papirene har noe å gjøre med et angrep på datasikkerhet, og papirer som Pauls sjef, finansminister Bruno Juge er interessert i. Vi hører lite om dette, men desto mer om boforholdene på hjemmet Edouard har havnet på.

Det kraftigste utslaget på spenningskurven skjer sent i boken, jeg trodde ikke det skulle være denne typen kriminalitet som gjorde susen, en uventet vending som tar romanen enda lengre vekk, fra det jeg trodde den var. 

Jeg savnet satiren fra Underkastelse, frasparket i Utvidelse av kampsonen og tankevekkingen fra De grunnleggende bestanddeler. Misforstå meg rett, romanen er godt skrevet, henger sammen i alle ender og er troverdig, men som thriller? nei... politisk satire? tja... familiesaga? har i tilfelle lest det før. Jeg er glad for å ha lest boken, for å døyve nysgjerrigheten min, om ikke annet, og venter med glede på hans neste bok (håper han går tom for papir før han bikker fem hundre sider neste gang)

Utgitt: 2022
Sider: 565
Kilde: Kjøpt selv


Finn Skårderud holder et interessant foredrag om Michel Houellebecq - sjekk ut om lenken funker, det er verdt å lytte til ☺

mandag 30. mai 2022

Minner om ham av Colleen Hoover

Tidligere har jeg lest Stygg kjærlighet og Det ender med oss, og når jeg nå leser mine egne omtaler av disse bøkene, føler jeg at det var mer brodd i dem enn i Minner om ham. Colleen Hoover har en amerikansk måte å skrive på, uten at jeg helt greier å forklare hva jeg mener med det, men lesingen flyter lett, og jeg har ikke problemer med å anbefale boken videre ☺

Forlaget om handlingen: 
En bekymret ung mor lengter etter tilgivelse i denne hjerteskjærende, men håpefulle fortellingen av fenomenet Colleen Hoover. Finnes det ulovlig kjærlighet? Etter å ha sonet fem år i fengsel på grunn av et tragisk feilskjær, ønsker Kenna Rowan ingenting annet enn å gjenforenes med sin fire år gamle datter. Kenna vender tilbake til byen der alt gikk galt, men svigerforeldrene hennes vil hverken ha noe med henne å gjøre, eller la henne møte datteren. Den eneste som viser en viss vilje til forsoning, er Ledger Ward, den tidligere bestekompisen til datterens far, Kennas avdøde kjæreste. Tiltrekningen mellom Kenna og Ledger er til å ta og føle på, men de må ikke bli oppdaget. Kenna må finne en måte å bli tilgitt på, før hun kan få en ny mulighet med Ledger og datteren i sitt liv.


For en hjerteskjærende historie! Denne boken leste jeg i ett eneste jafs, noe som er et kompliment til romanen, siden sjangeren "feelgood" befinner seg et par knepp utenfor min komfortsone. 

Det som er fint med denne romanen er at måten en oppfatter karakterene, endres etter hvert som en leser. Vi ser saker og ting med nytt perspektiv, noe som fører til mer problemer, men også mer forståelse.

Historien er forutsigbar, og sukkersøt, det går ikke an å si noe annet, men den er lesverdig og ikke minst fortryllende, lett underholdning. Flere av karakterene har dypsindige betraktninger på livet og sin rolle i andre menneskers liv, og det kan jo få en til å tenke litt på eget liv, men noen dyp bok er dette ikke.

Jeg ble fort glad i Ledger og Kenna, skjønne Diem, de bohemske foreldrene til Ledger og også foreldreparet som har mistet sønnen sin, men fått et barnebarn. Alle er søte, de er snille hele gjengen, men misforståelser og kommunikasjonssvikt gjør at de ikke alltid forstår hverandre. 

Historien er fortalt vekselvis fra Kenna og Ledger sitt ståsted. Kenna skriver også brev til den tidligere kjæresten Scotty, og disse forteller mye om hendelsen som ledet frem til situasjonen hun er i nå. Boken har korte kapitler og mye luft så selv om den har ganske mange sider, så er den rask- og lettlest. 

Jeg har aldri sett et bilde av Diem. Jeg vet ikke om hun ligner meg eller Scotty. Har hun blå eller brune øyne? Er smilet hennes like ærlig som farens? Ler hun sånn som meg?
    Er hun lykkelig?
    Det er det eneste jeg håper på for henne. Jeg vil at hun skal være lykkelig.


Har du lyst å lese en roman med masse følelser, både av den romantiske typen, og den mellom foreldre og barn (og barnebarn og naboer og kolleger), da er dette et godt valg. Det er en "bobler i glasset og sol på terrassen-bok" så det er bare til å lene seg tilbake og nyte turen ☺

Forlag: Gursliberg
Utgitt: 2022
Sider: 431
Kilde: Leseeksemplar


I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

søndag 29. mai 2022

Jeg dro ned til bror av Karin Smirnoff

Karin Smirnoff har gjort en fantastisk debut med romanen Jeg dro ned til bror. Dette er den første av tre bøker hvor Jana Kippo er hovedpersonen, og henne gleder jeg meg til å møte igjen. Det var Åslaug på Minbokogmaleblogg som tipset om denne romanen, ett av mange gode tips jeg har fått derfra, takk Åslaug!

Forlaget om handlingen:  
Jeg dro ned til bror er et samtidsdrama fra en ødslig svensk landsbygd. Det handler om livet. Om kjærligheten, volden, det som er vakkert og det som er gått i stykker. Det handler om det aller vanskeligste: tilgivelse. Jana og Bror er tvillinger. Moderen ligger ufør på sykehjemmet etter et slag og faderen er død. 

Men når Jana drar ned til Bror som er i ferd med å gå under i en kjærlighetssorg som ikke skulle vært, vekkes minnene om livet i skyggen av den truende faderen til livet. Med en uovertruffen humor, ømhet og råskap lar Smirnoff oss oppleve selve livet i sitt helt særegne og betagende språk. Romanen ble nominert til den høythengende August-prisen da den kom ut i Sverige.


Universet vi blir tatt med til i denne romanen er rått og brutalt. Vi er på landsbygda, og menneskene vi møter bærer på traumatiske minner. Når Jana kommer tilbake for første gang på lenge denne påsken, setter hun følelser i sving hos flere. 

Hun og tvillingbroren blir tvunget til å minnes sin barndom, som var av det tøffe slaget. Hun hadde ingen trøst i sin mor, som så gjennom fingrene med farens oppførsel, og patriarken på gården styrte helt etter sitt eget forgodtbefinnende.

        Han forventet seg et da capo. Ville se meg svak. Kanskje holde den gråtende kroppen min mot sin og si noen trøstende ord. 
        Derfor gråt jeg aldri mer. Jeg trodde at sorgtørre øyne ville redde dyrene men faderen var arbeidsond. Tok det ut på dyrene. Fjøset oste av tjoret hat. 


Jana får seg ikke til å reise hjem igjen, så hun blir hos broren som sårt trenger henne. Forholdet til naboen John blir også vekket til live, nå når hans kone Maria har gått bort, søker også han trøst i henne. 

Det er heftig lesning dette her, Smalonger er et høl, og var ikke bedre før da taterbarn og de med hareskår hadde tøffe oppvekstkår. Alkoholen spiller fremdeles en rolle og er noe Jana må forholde seg til, nå når hun bor litt hos både broren og naboen.

Fattige kår på den svenske landsbygda har du kanskje lest om før, men jeg lover deg, ikke på denne måten. Karin Smirnoff sin prosa er sanselig til tusen, du formelig kjenner barndommens fjøslukt, og erfarer hva den gjør med hovedpersonen. Mors hekleduker som ligger overalt i barndomshjemmet, og de gamle plakatene på pikerommet, vekker også mine minner når jeg leser.

Jeg er glad i kunst når jeg leser romaner, ikke nødvendigvis som et hovedtema, men som her, en rød tråd som binder historien lekent sammen. 

Det eneste jeg kunne ønske meg er at Smirnoff fikk orden på tegnsettingen sin. Hun har stor bokstav i begynnelsen av alle de korte setningene sine, og punktum på slutten av setningen, det er alt. Komma, spørsmålstegn og stor bokstav på navnene er helt fraværende, i tillegg er alle egennavn skrevet i ett ord. Dette førte først til irritasjon, så bare til misforståelser som rettet seg når jeg leste setningen på nytt. Sånn jeg ser det oser dette grepet av "virkemiddel", og hva det skal tilføre en allerede glimrende roman, kan jeg ikke skjønne.

Romanen har en tydelig slutt, som henviser mot neste bok Vi dro opp med mor, som jeg skal lese så snart jeg får den fra biblioteket. Dette ga mersmak, det er en perle av en roman, så skal du lese en eneste bok om armod og traurige kår på den svenske landsbygda, må det bli denne!

Utgitt: 2018/på norsk 2019
Sider: 317
Oversatt: Monica Aasprong
Kilde: BookBites

lørdag 28. mai 2022

Dei tilsette av Olga Ravn - bok, foredrag og teaterstykke

Teater engasjerer, og DnS er flink til å invitere glade teatermennesker til møter i forkant av stykkene sine. På onsdag skal jeg se De ansatte, og lørdag var det duket for møte med forfatteren Olga Ravn. Det er sjelden forfatteren av den opprinnelige boken er tilstede på disse sammenkomstene, så dette var veldig spennende. BookBites var på lag med meg, så formiddagen før møtet, tilbrakte jeg i "outer space" med denne spesielle sci-fi-romanen.

Forlaget om boken:
Dystopi om arbeidsliv, menneskeverd og framtida på jorda. Besetninga på det sekstusende skipet består av menneskelege og menneskeliknande tilsette. Då skipet får ei rekkje gjenstandar om bord frå planeten Nyoppdaginga, byrjar dei tilsette å knyta sterke band til desse, utan at dei heilt skjønar kvifor. For somme vekkjer gjenstandane minne frå livet på jorda. For andre er det vanskeleg å sjå kor skiljet går mellom dei sjølve og omgivnadene, mellom menneske og ting. «Dei tilsette» er ein science fiction- idéroman om bioteknologi, kunstig intelligens, klimautfordringar og arbeidsvilkår, og om kva det vil seia å vera menneskeleg. 


Boka er kompromisslaus i møte med eit av vår tids mest presserande spørsmål: Kva vil skje med menneskeverdet i eit samfunn basert på effektivisering og stadig aukande vekst? 

Boken er ikke lang, med mye luft, og nytt kapittel nesten på hver side, leste jeg meg fort inn i handlingen. Mens jeg leste var jeg på jakt etter spor av vår egen virkelighet, og selv om omgivelser og leveforhold er langt utenfor min fantasi, så jeg helt tydelig tendenser av den fremtiden jeg ser for meg, for kloden vår.

Det er en dystopi dette, "noe" har skjedd som har brakt disse menneskene sammen på det sekstusende skipet. Der er du enten kjøtt eller teknikk, eller begge deler. Noen er mennesker noen er nesten mennesker, individer uten barndom, som er født til å være ansatt. Over dem styrer organisasjonen, og er du til bry for dem vil ikke søylen av lys som de lengter etter, åpenbare seg, fordi du ikke er rein nok, og du må til oppdatering.

Mesteparten av boken er en mengde vitneutsagn. En vet ikke hvem som snakker, men det er forskjellige stemmer vi hører. Vi møter renholderen, gravferdsagenten, femtepiloten og skipskadetten. Det er ikke vanskelig å følge med på handlingen, og etter hvert sprer en konflikt misnøye i besetningen, og stemningen på skipet endrer seg.

            Av og til er dei menneskeliknande svært stille. I kantina har dei byrja å setja seg ved dei same borda. Dei sit på rekkjer og inntek føde. Det er som om dei utan å ha veksla eit ord innbyrdes er vortne samde om å teia. Berre ein tosk trur at den som teier, samtykkjer. På skipet liknar stilla deira meir på konspirasjon enn på vilje til å tena. Ja, det er korrekt, eg er nervøs for det.


Det er et element av kaos i en hver fremdrift
- dette la jeg meg på minne til neste kaotiske dag på jobb ☺Romanen er tankevekkende og ikke så lite skremmende, siden den forsterket flere av mine egne refleksjoner rundt fremtiden og egen alderdom.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2021
Sider: 130
Oversatt av: Inger Bråtveit
Kilde: BookBites


Dei tilsette var kortlistet til Den internasjonale Booker-prisen 2021.


*********


Som oftest på disse lørdagskafèene på DnS så er det teaterversjonen som er i fokus, men i dag var det boken det ble snakket om. Olga Ravn har ikke deltatt i arbeidet med oppsetningen av De ansatte, og har heller ikke sett stykket, før det hadde urpremiere på Lille Scene lørdag 28 mai. 

Olga Ravn var en dame med en smittende latter. Dansken hennes var lett å forstå, selv når hun ble ivrig i sine svar på spørsmål fra Elin Grinaker, som også er den som har oversatt boken til bokmål. 


Heldige meg som hadde lest boken samme dag som jeg hørte forfatteren prate om den! Grunnen til at boken fremstår som en haug løse ark med et vitnesbyrd på hver side, er fordi dette ikke handler om et par karakterers opplevelser, men om en kollektiv oppfatning av den verden de lever i. 

Det handler om fremmedgjøring og utenforskap og om hvordan vi oppfatter overgangen fra å være eldre til å bli gammel. Mest av alt er dette en sanselig roman, og Ravn bekrefter i denne samtalen det jeg hadde tenkt, at luktesansen og fingertuppene er vel så sensitiv som synssansen, som vi tror er viktigst for oss. 

Takk for en fin ettermiddag på DnS!
Nå gleder jeg meg til onsdag når jeg skal se stykket selv.

fredag 27. mai 2022

Roar - Historien om en triceratops av Hurum, Helleve og van Hulsen

Det er gøy med dinosaurer, og i barnehagen går vi aldri lei. Selv gikk jeg fem på med tittelen på boken, for Roar ble automatisk oversatt til engelske "roar", som i brøl, da jeg leste den første gang. Jeg gledet meg til å ta boken med i barnehagen og vise mine brølende små venner at det står svart på hvitt, i en fagbok: Dinosaurer brøler ikke! nemlig, de uler forsiktig som en tåkelur, så her er det bare til å justere støynivået ned på et troverdig nivå ☺

Forlaget om boken:
Roar er navnet på et fantastisk Triceratops-fossil som nylig ble funnet og gravd ut. Og denne boken forteller hele Roars historie.

Hvordan levde egentlig planteeteren med det digre hodet? Hvordan klarte den seg mot fiender som T. rex? Og hvordan finner man egentlig et fossil?

Jørn Hurum er en av våre fremste vitenskapsformidlere, og her tar han oss i velkjent stil med på en spennende reise tilbake til krittiden. Boken, som er illustrert av en av landets dyktigste naturillustratører, inneholder også en mengde spennende fakta om funn og utgraving av fossiler, og om dinosaurer generelt.


Vel, nå er deltakerne i lesesirkelen min bare 3 år gamle, så de godtok ikke mine argumenter om stemmevolumet til dinosaurene, men at boken var interessant også for dem, er helt sikkert. Ved flere anledninger etter vi hadde lest boken første gang, fikk jeg bevis på at barna allerede er på fornavn med denne triceratopsen, når de ba om at vi skulle lese Roar.

Denne boken forklarer på en enkel måte hvordan forskerne vet så mye om dinosaurer. Boken tar oss med til Hell Creek i Nord-Amerika, stedet hvor den mest kjente dinosauren Tyrannosaurus rex ble funnet i 1902. Det har blitt gravd etter dinosaurer i dette området kontinuerlig siden den gang, og det er herfra Roar har tatt veien, helt til Naturhistorisk museum i Oslo.

Historien forteller oss hvordan området med alle dinosaurene så ut den gang, og hvordan det ser ut nå. Vi hører om hvordan de har blitt bevart 67 millioner år, i sandstein, leire og saltvann, under bakken, og hvordan forskerne går frem for å finne, avdekke og ta vare på disse skjelettene. 


Har du problemer med å huske navnene på de forskjellige dinosaurene? En huskeregel for Triceratops er at navnet består av tre ord: tre, horn og ansikt - lett hva?!

Boken byr på fakta, som at hodet til Roar er over 2 meter langt, og at han hadde 800 tenner i munnen. Grunnen til at disse store dyrene ikke brølte slik vi ser for oss, er at de ikke har stemmebånd, flott informasjon som byr på undring for små og store. 

I det som fremstår som et etterord, forteller Roar Løvviken om hvordan han kom på å skulle kjøpe seg en dinosaur, hvordan han gikk frem, og fant hus til Roar i det nyåpnede Naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo. Her byr han på seg selv, når han forteller denne fantastiske historien, som endte så godt for alle parter. 

Roar er skrevet av Jørn H. Hurum og Torstein Helleve, to forfattere som vet å treffe målgruppen med språket de bruker, og forteller her en historie, som er interessant, lærerik og absolutt spennende for små mennesker. Illustratøren må ikke glemmes, som dere ser av bildene jeg har gjengitt har Esther van Hulsen gjort en formidabel jobb, med de flotte tegningene. Illustrasjonene setter stemningen og er så detaljerte, at en virkelig kan fordype seg i dem.

Hvorfor skal en lese "faglitteratur" for barn som er så små at de umulig kan huske det de lærer? Svaret på dette spørsmålet ligger i ansiktene og engasjementet barna viser mens vi leser. De koser seg, lar seg forundre og bidrar med egne meninger. De øver språk, og kjenner mestring når de hiver seg inn i samtalen. Kanskje lagrer lesestundene seg som noe godt å ta med seg i oppveksten? Det håper i alle fall jeg ☺

Her leser vi om at vi ikke vet noe om fargene på dinosaurene

Har Roar vært i nærkamp med en Tyrannosaurus?


Jeg skal til Oslo i pinsen og håper å få tid til å besøke triceratopsen Roar som har reist så langt, og fått et nytt hjem i Norge. Boken gikk rett hjem hos meg, og mine søte små venner i barnehagen, så jeg anbefaler den gjerne til barn også litt under den beregnede målgruppen.



Utgitt: 2022
Sider: 39
Alder: 6-9
Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

onsdag 25. mai 2022

Og sånn blei det av Maren Uthaug

Lykken er stor når det kommer en ny roman fra dansk-norske Maren Uthaug. Jeg har lest Der det finst fuglar og Ein lykkeleg slutt, og likte dem begge veldig godt. Uthaug har selv samiske aner, og skildrer detaljer fra dette miljøet på en troverdig måte. Takk til Anita for supert lesetips, les gjerne hennes flotte omtale!

Forlaget om handlingen:
Risten veks opp i Danmark med sin norske far, Knut, og si danske stemor, Grethe. Heime i Noreg sit Ristens samiske mor, Rihtta. Risten får etter kvart namnet Kirsten og gløymer det meste av livet i nord - bortsett frå forteljingane om dei underjordiske som ho fekk høyre av si læstadianske bestemor, Áhkku.
Kirsten er ofte så redd om kveldane at ho ikkje får sove, og ho ber dei kvenske bønene Áhkku lærte henne. Grethe og Knut er for opptatt med andre ting til å bry seg med Kirstens kvalar - for eksempel har Grethe ein god del hundar ho må mate, og fem vietnamesiske båtflyktningar i kjellaren. Etter kvart finn Kirsten trøyst i venskapen ho utviklar til den vietnamesiske guten Niels. Og som vaksen reiser ho tilbake til Noreg for å finne ut meir om kvar ho kjem frå.

Romanen starter i 1974, foreldrene til Kirsten har vært gift et år, og planter nå frøet som skal bli henne. Så tar historien oss med frem til 2007, Kirsten er voksen, bor i Danmark, og bestemmer seg for å reise og besøke sin mor i nordnorge. 

I mellom disse to årene har det foregått mye. Flere vonde brudd i familien kommer for en dag, og det er ikke tvil om at dette er en familie som har mye å snakke om. 

Samtidig som vi hører om dem, dannes det et bilde av samenes liv, med tro på de underjordiske, redsel for nordlys og tradisjoner rundt jakt. Dette flettes naturlig inn i romanens handling, som egentlig er veldig spennende. Flere uventede vendinger og en overraskende slutt, gjorde dette til en gøy roman å lese, lærerik, vond og fin på samme tid. Anbefales på det varmeste ☺

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2022
Sider: 239
Kilde: BookBites

søndag 22. mai 2022

Den som frykter snøen av Hilde S. Palladino

Det er alltid like spennende å sette seg ned med en debutant. Den som frykter snøen er norske Hilde S. Palladinos debutbok, det er en karakterdrevet psykologisk krim, som tar oss med til den litt sjabre versjonen av Oslo.

Forlaget om handlingen:
Terapeuten Bjørk Isdahl blir vitne til at hennes tidligere klient Azora brutalt tar selvmord. Azora hadde et fotografi av Bjørk med teksten «jeg vet hvorfor du har mareritt». Bjørk har grusomme mareritt som hun aldri har fortalt til noen. Hvordan kunne Azora vite om det, og hvorfor hadde hun et foto av Bjørk?

Både politiet og Bjørk selv leter etter forbindelsen mellom Bjørk og Azora. En forbindelse som henger tettere sammen med Bjørks eget liv enn det hun selv aner.


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2022
Sider: 400
Kilde: PDF fra forlaget


Det er den døde kvinnen som snakker først i denne historien, når hun ringer fortelleren vår, og sier at hun vet hvorfor hun har mareritt. Åpningsscenen griper sin klamme hånd om meg, og lesingen blir av det intense slaget. 

En jeg-fortelling som denne, drar leseren tett på seg, og det er akkurat denne litt klaustrofobiske følelsen som følger meg gjennom hele boken. Bjørk Isdahl har en fortid, som vi får vite litt om utover i historien. Kaldsvette følger panikkangsten, når hun stadig har følelsen av å bli forfulgt. Hun finner flere spor av at noen følger med på hva hun foretar seg, og lurer på om noen av de fire sinte mennene hun har i terapi, har noe med det å gjøre. 

                    Jeg hekter på lenken, skal til å gå for å legge meg igjen. Så, en ny lyd. Et dumpt smell. Fra kjøkkenet? Jeg fyker sammen, tåke legger seg foran øynene. Gangen, lysene, leiligheten, alt smelter til en masse. I ren refleks presser jeg meg inntil veggen, gisper etter luft. 


Boken er skrevet i et korthogd språk, kjappe setninger følger på hverandre og bidrar til høyt tempo. Fokuset veksler mellom Bjørk Isdahl som leiter etter svar, politiet som avhører henne som vitne, og muligens noe mer? trusselen er der. Samtidig hører vi om problemene hun hadde før, og arbeidet hun gjør når hun leder et sinnemestringskurs for menn. 

Et godt plott, og de forskjellige innfallsvinklene er med på at denne debutkrimmen blir en intens leseopplevelse. Jeg anbefaler den gjerne videre ☺



I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

lørdag 21. mai 2022

Formørkelsen og dens lys - ny krim fra Jørgen Brekke

I likhet med mange andre kan jeg kalle meg en fan av Jørgen Brekke sitt forfatterskap. Jeg har lest åtte av hans bøker, og denne her var en av de beste. Dette er ikke en Odd Singsaker-krim, men vi møter igjen Helene Paus fra forrige bok Nå har natten alt.

Forlaget om handlingen:
I mars 2020 mottar true crime-forfatter Helene Paus et brev. Avsenderen er Louise Røed, en kreftsyk kvinne i Brønnøysund. Hun forteller om et overfall hun ble utsatt for tidlig på 90-tallet og retter beskyldninger mot den legendariske og myteomspunne Hollywood-regissøren Paal Ylvingen. 

Ylvingen har de siste tjue årene isolert seg fra omverdenen på den forblåste øya Ytre Dunet på Helgelandskysten, der han fordriver tiden med å løpe og male bilder.

Paus går med på å undersøke saken, og finner etter hvert tegn som tyder på at det er mer som skjuler seg i Ylvingens fortid. Hun bestemmer seg for å reise nordover og ut i havgapet.


Dette er en krim som foregår i tiden da verden ble rammet av epidemi, og en del av dialogene bærer preg av dette. I korte kapitler blir vi tatt med tilbake til forskjellige tidspunkt på 90-tallet, hvor flere ugjerninger fant sted, men det er nåtidsfortellingen som bærer handlingen fremover.

Åpningsscenen er formidabel, jeg fikk frysninger på ryggen da jeg leste om jenta på den øde bensinstasjonen, som fikk besøk av en skikkelig ufyselig mann. Vi hører også om en nybakt pappa som tar med seg ettåringen sin i bilen når han skal gjøre en "ryddejobb" for en sjef, han helst kunne ønske han hadde sett for siste gang. 

Helene Paus i Vallø opplever det vi alle gjorde under koronaepidemien, hun føler seg litt syk. Legevakten i Tønsberg ber henne kjøre på som vanlig, så hun gjør nettopp det, og stiller opp på Krimfestivalen i Oslo som planlagt. Her møter hun igjen Espen Aas som hun har skrevet bok med, en forfatterkollega som skal få stor betydning for den videre handlingen i boken.

Flere personer blir involvert i etterforskningen hun gjør, for hjelp må hun ha, når hun leser brevet fra Karina Pedersen, som endelig når henne, og forstår at det muligens er en voldtektsmann som fremdeles går løs.

Tittelen på boken, Formørkelsen og dens lys, er en diktsamling av Stein Mehren, siden den dukker opp flere steder i handlingen burde den nesten stå på "rollelisten". Gøy er det i alle fall, og jeg har bestilt den på biblioteket.

Det var bloggen Artemisias Verden som gjorde meg oppmerksom på boken, og siden BookBites sto meg bi, fikk jeg lest den med en gang. Å lese den, anbefaler jeg deg å gjøre også, hvis du liker godt oppbygget krim, som underholder og engasjerer, uten å skremme livskiten av deg (kanskje litt på slutten). 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2022
Sider: 304
Kilde: BookBites

onsdag 18. mai 2022

Skydekke av Andrea Abreu

Andrea Abreu (f:1995) kommer fra Tenerife. Hun har studert kulturjournalistikk i Madrid og jobber som journalist. Hennes debutroman Skydekke vakte stor oppsikt da den kom ut i hjemlandet, både blant lesere og i pressen, og utgis i nærmere tjue land. 

Forlaget om handlingen:
Tenerife, 2005: Omgitt av løshunder, gamle damer og solbrente turister lengter to landsbyjenter etter å være voksne og tynne og barbere beina. Aller mest lengter de ned til stranda, som de nesten aldri har sett. I fjellsida der de bor, under den evig truende vulkanen Teide, slipper sola sjelden gjennom skyene.

Men ingen har tid til å ta dem med ut av nabolaget; foreldrene er opptatt med å jobbe for turistene, og bestemødrene er for gamle. Jentene er overlatt til seg selv - i en alder der de ikke vet om de skal onanere eller leke med barbie. Eller begge deler.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2022
Sider: 152
Kilde: PDF fra forlaget

Det blir begge deler for disse to anslagsvis ti år gamle jentene. Hovedpersonen forblir navnløs, mens bestevenninnen Isora og de fleste andre, får vi vite navnet på. 

Isora lider av bulimi, uten at ordet blir brukt her. Venninnen synes det er rart at hun spiser og spiser, selv om hun stadig får beskjed om å la være. Romanen skildrer en oppvekst hvor barna stort sett er overlatt til seg selv, de lytter til de voksnes samtaler, både hjemme, på butikken og på den lokale baren. De tolker, og overtolker alt som kommer dem for øre, og i mange sekvenser føler jeg at barna er alt for unge til å tenke som de gjør.

De leker med barbiedukker, selv om leken utvikler seg til mer kroppslige sysler, som hører langt eldre ungdommer til. Innimellom leker de med klinkekuler og spiller på gameboyen, før de deltar på datakurs i landsbyen, og lærer seg å bruke MSN. 

Omringet av overarbeidete mødre, sinte bestemødre, fraværende fedre, tanter og onkler, lever de to jentene livet sitt som tupækkene med yoghurt som henger sammen.

Isora tok av joggeskoa og dyppa føtta i vannet - språket er litt spesielt, men etter at jeg ga opp motstanden jeg følte på i begynnelsen, kjente jeg at dette dialektforsterkende grepet, forsterket det faktum at de levde langt fra sivilisasjonen. De drømmer om å få dra ned til stranden å bade, men kvinnene som kunne tatt dem med, jobber hardt og har ikke tid.

Erotikken, om jeg kan kalle det det, krever sin plass i denne romanen. Nå snakker vi om to tiåringers utforskning av sin egen seksualitet, som i mine øyne føltes litt oppkonstruert, siden de er så unge. Hvis skildringene av kjønnsforskjeller, levestandard og overtro stemmer med hvordan det faktisk var i 2005, så ble jeg nesten litt skremt, for enkelte av scenene som utspant seg, kunne like gjerne foregått for femti år siden.  

Jeg likte boken, men hadde den vært lengre så hadde jeg nok ikke lest ferdig, for jeg fikk mer enn nok av sladder, bakvaskelser og uskyldig mobbing blant det, jeg i alle fall, kaller små barn.

På bloggene Reading Randi og Artemisias Verden finner du flotte omtaler av boken.

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

søndag 15. mai 2022

Jeg er loddrett - Hege Woxens gjendiktning av Sylvia Plath sine dikt

Sylvia Plath er en amerikansk forfatter, som ikke ga ut så veldig mye, (i alle fall ikke i sin egen levetid) men som har satt tydelige spor etter seg. Jeg har lest den selvbiografiske romanen Glassklokken og Elin Cullheds roman Eufori, som omhandler hennes siste år. Diktene hennes har jeg jobbet med, jeg vil ikke bare lese om hva hun føler, jeg vil gjerne føle noe selv også. Heldigvis er Anita og Beathe gode diktlesere, og de har begge skrevet flotte omtaler av denne boken, som hjalp meg videre.

Forlaget om boken:
På en helt særegen måte tok Sylvia Plath i bruk sitt eget liv og sine egne erfaringer som stoff for det hun skrev: om å leve i et turbulent ekteskap, om utfordringene ved å være mor, om sitt eget sinns mørke. Kanskje har denne forbindelsen mellom liv og diktning heftet ved lesningen av henne, og dermed overskygget de andre kvalitetene hun har som poet: den markante politiske kritikken, diskusjonen over hva poesi er, og ikke minst de helt uforlignelige bildene hun har skapt, og som ingen gjør henne etter. 
Til tross for hennes korte liv er forfatterskapet omfattende, og av de mer enn 400 diktene hun skrev, har Hege Woxen plukket ut og gjendiktet både kjente dikt som «Lady Lasarus» og «Ariel», og mer ukjente perler, dikt som med all tydelighet viser hvorfor Plath er, snart seksti år etter sin død, en av verdens mest leste poeter.

Klok av skade titter jeg ofte bak i boken for å se om der er et etterord å støtte seg til. Gleden var stor da jeg fant et, og det av selveste Janne Stigen Drangsholt. Etter å ha lest Hege Woxens forord, om hvordan hun har jobbet med språk og utvelgelse, leste jeg det Drangsholt hadde å si om Sylvia Plath og hennes arbeider. 

Forberedelsene til lesningen ble min redningsvest, i tillegg til de to nevnte blogginnleggene. Tiden gjorde også sitt, så da jeg satt meg ned med diktene for andre gang, var alt lagt til rette for følelser og innsikt. 

Jeg likte godt begynnelsen på Morgensang: 

Kjærlighet trakk deg opp som en svært gullklokke. 
Jordmoren dasket deg under føttene, og det rå skriket
fant sin plass blant elementene.

Stemmene våre gir gjenlyd, forsterker ankomsten. Ny statue. 
Din nakenhet i et uferdig museum
skygger for vår trygghet. Vi står her tomme som vegger.

♡♡♡♡♡


Også likte jeg Siste ord, her får du det første verset:

Jeg vil ikke ha en enkel kiste, jeg vil ha en sarkofag
med tigerstriper, og et ansikt på 
rundt som månen, for å stirre opp. 
Jeg vil se på dem når de kommer
og hakker opp stumme steiner, røtter.
Jeg ser dem allerede - bleke, stjernefjerne ansikter.
Nå er de ingenting, ikke engang babyer.
Jeg ser dem for meg uten fedre og mødre, som de første gudene. De vil lure på om jeg var viktig.
Jeg burde sukre og sylte dagene som frukt!
Speilet mitt skyer over - 
Noen få pust til, og det vil ikke vise noen ting.
Blomstene og ansiktene blir et hvitt klede.

Sylvia Plath har en spennende historie, her er mye lidelse i diktene hennes, og jeg vil gjerne forstå det hun skriver. Dessverre når hun bare unntaksvis inn til meg, men det som treffer, det treffer godt. Jeg kan ikke by på en kvalifisert analyse av diktene, det finner du andre steder, men ved å vise frem min egen utilstrekkelighet når det kommer til diktlesing, så kan jeg gjerne inspirere andre (og meg selv) til å ikke gi opp. 

Forlag: Tiden
Utgitt: 2022
Sider: 127
Kilde: Leseeksemplar


I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

lørdag 14. mai 2022

Sevastopol - tre fortellinger av Emilio Fraia

Lev Tolstoj skrev Sevastopolfortellingene i 1855, etter at han hadde deltatt i kamper i Krimkrigen. Boken gjorde Tolstoj til verdens første krigskorrespondent, da han skildret livet til russiske soldater og sivile, under beleiringen av Sevastopol på Krimhalvøya. Inspirert av Tolstoj, knytter Emilio Fraias i denne romanen sammen historier, tre historier som på hver sin måte, omhandler et betydningsfullt vendepunkt i hovedpersonenes liv. Jeg har lest begge bøkene, for å se hvor inspirasjonen til Fraias kommer fra.

Forlaget om handlingen:
En ung klatrer mister muligheten til å oppfylle drømmen sin etter en stygg ulykke; en mann vandrer ut i en øde skog på den brasilianske landsbygda og forsvinner sporløst; en ung dramatiker setter opp et teaterstykke om beleiringen av Sevastopol, og om livet til en russisk maler som nådde sitt kunstneriske høydepunkt i krigsårene ved å samle russiske soldater, og deretter forsvant.

I en bok som samtidig er klassisk og moderne, har Fraia laget et omriss av samtidens São Paulo og en skildring av forsøk på å lage kunst i en kultur som føles fremmed. Sevastopol handler om besettelse, tap og lengsel, om å feile og prøve på nytt - og om avvik - mellom de historiene vi skaper og de vi forteller til andre.


Jeg har lest noen gode gamle russiske klassikere, men Tolstojs Sevastopol har jeg ikke lest. Fraias tolkning av Tolstojs roman fristet allikevel, og jeg kjenner at jeg nå er enda mer nysgjerrig på det som inspirerte Fraia til å skrive denne boken.

Sevastopol er en kort roman, og enda kortere blir den når den er delt i tre deler, som har forskjellige handlinger og persongalleri. Den første historien tar oss med til Mount Everest, og en klatreulykke, som jeg-personen nå skriver om i et brev. 

Ulykken skjedde for seks år siden, og nå reflekterer hun over det å være forbundet med noe, om kunst, ensomhet og fremtiden. Overraskelsen er stor da hun oppdaget sin egen historie i en filminstallasjon.

Neste historie tar oss med til Nilo og hotellet hans, som befinner seg på et bortgjemt sted. Det er skikkelig forfallent, og drukner i landskapet ettersom jungelen er i ferd med å spise opp eiendommen. Et ektepar booker seg allikevel inn, etter en uke drar hun men han blir værende, og det er nå han forteller historien om sitt liv, som innbefatter ofring og mumifisering.

Den siste historien tar oss med inn i et teatermiljø, hvor vi møter to mennesker som skriver, hver på sin måte. Klaus, som skrev politisk teater på 70-tallet, leier et lokale og vil skrive og fremføre et teaterstykke om Bogdan Trunov, en fiktiv (tror jeg) maler født i Odesa i 1818. Denne maleren fulgte i hælene på regimentet i fire måneder, og skildrer med penselen det Tolstoj skildret med pennen. 

Klaus blir kjent med Nadia som jobber på et museum, men som også skriver, og de to samarbeider om å få til dette teaterstykket. 

Emilio Fraias roman er neddempet og rolig lesning. Det er ikke kjedelig, men jeg tok meg flere ganger i å slappe av så totalt mens jeg leste, at jeg måtte ta siden på nytt. Her finnes et alvor, men ikke i den grad jeg hadde forventet, så romanen (eller novellesamlingen) utfordret meg ikke på noe punkt. For meg ble dette en "her og nå bok", jeg hadde glede av å lese den da jeg gjorde det, men sliter med å tolke og gjengi den, bare få dager etter endt lesning. 

Det som sitter igjen hos meg som mest interessant, er sammenhengen med Tolstojs verk, som absolutt er tatt ut i fra virkeligheten, noe de tre historiene til Emilio Fraia ikke kan være. 

Utgitt: 2018/på norsk 2022
Sider: 101
Kilde: PDF fra forlaget


Og så litt om Lev Tolstoj og novellesamlingen Sevastopolfortellingene:

Som ung offiser kjempet Lev Tolstoj i Krimkrigen, og det er dagboknotater fra denne erfaringen som danner grunnlaget for Sevastopolfortellingene.
Da boken kom ut, ble den kritisert for å være for ærlig, han hadde vært i overkant åpenhjertig i beskrivelsene sine av krigens virkelighet. Til tross for at han var en patriot, er det ikke en rendyrket heltehistorie dette her, men brutale skildringer av forholdene soldatene levde under, lidelsene de gikk gjennom, og all angsten som red dem.
Det første jeg la merke til da jeg skulle se etter spor av Emilio Fraia sin bok i denne, er at Tolstojs bok også er delt i tre. "Hovedpersonen" er Sevastopol og krigen, og de tre delene tar oss med dit i desember, mai og august.

Det er en forteller som gir oss den første historien, at den skildres i andreperson, gjør at leseren befinner seg i begivenhetenes midte med en gang. En plutselig eksplosjon, setter fart i ambulansebærerne, menneskene er drillet i rutinene sine, så hovedpersonen blir overveldet av ståket, stanken, og skrikene fra de sårede.

Den andre novellen henviser til den første, med at det er gått seks måneder siden den første kanonkulen hvinte fra Sevastopols bastioner og sprutet jord utover fiendens bolverk. Tolstoj skildrer med et skarpt blikk menneskets forfengelighet, hvor viktig det er å bli sett, og vist respekt ut i fra rang og æreskodeks. Han kaller det århundrets vanligste sykdom, denne forfengeligheten som han ikke har noe til overs for.

Denne delen fortelles i tredjeperson, vi følger stabskaptein Mikhailov, og et handlingsforløp som gjør historien lettere å følge, enn den forrige. Mikhailov er, i likhet med forrige protagonist fersk i faget. Han er spent på hva som skal skje, og engstelig for å bli skadet, blir det en granatsplint eller et streifskudd, som blir den første skaden han får?

        - Quel charmant!  - utbrøt Kalugin og henledet sin gjests oppmerksomhet på dette synet som virkelig var vakkert. - Vet du, av og til kan man ikke se forskjell på stjerner og bomber. 
        - Nei nettopp, jeg trodde akkurat at det var en stjerne og så begynte den plutselig å falle og sprang, men den store stjernen, hva er det nå den heter? er akkurat som en bombe.


Boken har mange språklige morsomheter og kjappe replikkvekslinger som legger en etterlengtet demper på de grusomme skildringene av leveforhold og kamper. Denne Kalugin er desperat etter æresbevisninger, og regner på hvor skadet han må bli for å få utmerkelsene han trakter mest etter. Her reflekteres over hvor tapper den utsatte løytnanten er, i forhold til kapteinen som deltar i krigen fra et mye tryggere ståsted. Og hvem er det som får de gjeveste æresbevisningene?

            Jeg liker å høre folk kalle en stor hærfører for et uhyre, fordi han sender millioner i krigen bare for sin egen forfengelighets skyld. Men spør bare fenrik Petrusjov og løytnant Antonov og alle de andre i all fortrolighet: hver eneste en av dem er en liten Napoleon, et lite uhyre, som når som helst er rede til å starte et slag, drepe hundrevis av mennesker bare for å oppnå en ny stjerne eller et tredjedels lønnspålegg.


Innsats og tapperhet er det mennene snakker om i ettertid, ikke selve slaget, og i den tredje delen som foregår tre måneder senere, tas tematikken opp igjen. Her møter vi en frontkjemper og god offiser ved navn Kozeltsov, som etter en skade har lagt på lasarettet i tre måneder. Nå skal han tilbake til krigens gru i Sevastopol, og på veien møter han sin yngre bror, som søker seg til samme sted.

Lillebroren kommer rett fra kadettskolen og vil nå ut i krigen. Det han bryr seg mest om er å bli en av heltene, men jo mer de nærmer seg krigens kjerne, jo mer han hører og ser underveis, gjør at han gruer seg for det som kommer.

Tenk Lev Tolstoj var bare 26 år da han skrev denne boken! Jeg slås i bakken over det levende språket og over de skarpe observasjonene som ligger til grunn for handlingen. Modig var han også, for det kan ikke ha vært helt trygt å publisere sine betraktninger rundt beskaffenheten til den russiske helten.


Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Solum
Utgitt: 1855/på norsk 1983
Sider: 155
Kilde: Biblioteket

torsdag 12. mai 2022

Midnattsbiblioteket av Matt Haig

Jeg hadde hørt mye fint om Matt Haig sin bok Midnattsbiblioteket den siste tiden, så da jeg begynte å lese denne internasjonale bestselgeren, ble jeg litt forbauset. Nå er ikke feelgood min favorittsjanger, og jeg hadde forventet noe annet av en bok som har selvmord som ramme.

Forlaget om handlingen: 
Har du noen gang lurt på hvordan livet ditt ville sett ut om du hadde tatt andre valg? Studert noe annet, flyttet et annet sted, møtt en annen kjæreste? Nora Seed får muligheten til å finne ut av nettopp det. Hun har opplevd mange skuffelser i livet og velger å ta en overdose medisiner, men i stedet for å forsvinne inn i mørket, våkner hun i et uendelig bibliotek. 

Bibliotekaren fra barneskolen, Mrs. Elm, er der, og hun forteller Nora at bøkene er ulike muligheter for hvordan livet hennes kunne ha blitt. Én bok forteller om livet hennes sånn som det har vært, med alle de avgjørelsene som hun angrer på. Andre bøker forteller om livet slik det hadde blitt om hun hadde valgt annerledes. Nora får muligheten til å forandre på livet sitt. 


Hun kan velge en annen karriere, gjøre om på gamle kjærlighetsbrudd, realisere drømmen om å bli glasiolog. På sin reise gjennom Midnattsbiblioteket må hun finne ut av hva som faktisk gjør livet meningsfullt og verdt å leve. 

Ja tenk om... Midnattsbiblioteket minner meg på noe Haruki Murakami sa i sin nyeste bok Yrke forfatter. "Det viktigste forfattere gjør når de skriver er å slippe fantasien løs, og tenke ut alternative handlingsforløp". Det er akkurat det Matt Haig har gjort, og for et oppkomme av alternativer han byr på.

Historien er fortalt med varme og kjærlighet, dette er en ufarlig feelgood-roman uten brodd og temperament. Ja, hovedpersonen forsøker å avslutte sitt eget liv, men slik historien er fortalt, fremstår ikke dette som en selvmordsroman. 

Nora er flink til mye, hun spilte i band med broren og noen venner, hun er flink til å svømme langt, hun har studert filosofi mens hun drømte om å bli glasiolog. Livet hennes fungerer fint, helt til det ikke gjør det lengre, og siden hun ikke har øvd seg på små nedturer i livet, takler hun det dårlig når katten dør og hun mister jobben i musikkbutikken.


                Pubspilling betaler lite nå om dagen. Enda jeg har sagt ja til å vaske dassene. Har du vasket pubdasser noen gang, Nora?
Jeg har det ganske kjipt for tiden, jeg også, hvis vi først skal ha en hulkeolympiade. 
Ravi lo og hostet om hverandre. En hardhet formørket ansiktet hans et øyeblikk. Veldig rørende - synes jeg hører fioliner.


Selv om vi møter Nora i mange forskjellige versjoner, så ble jeg aldri riktig kjent med henne. Der ligger en avstand der hele tiden, jeg klarer ikke føle det hun tydeligvis føler så sterkt, men plukker opp noen gode tips, a la "hjelp til selvhjelp". Husk alltid at du har flere valg i livet, tenk deg om før du gjør noe, og går du å angrer på ting, så er det å sløse med energien.

Jeg nikket enig til Marianne sine ord om boken, i bloggen ebokhyllami hvor hun sier: "Historien er mer et grunnkurs i teorien om parallelle univers, filosofi og kvantebestemmelser - en slags psykolog-simulator i bibliotekversjon minus sofaen." 

En ting er sikkert, dette er de raskeste nesten 400 sidene jeg har lest på lenge. Boken har korte kapitler og mye luft, så det går unna. Aksepterer du premissene for boken, og at den har et ferniss av selvhjelpsbok, så kan romanen være god å lese en dag du ikke er i form til litterære utfordringer. 

Følg dine egne drømmer og lev ditt eget liv ☺

Forlag: Gursliberg
Utgitt: 2020/på norsk 2022
Sider: 392
Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

tirsdag 10. mai 2022

Demokratiets langsomme død av Janne Haaland Matlary

Jeg har lest mye krim i det siste, men ingen av de bøkene har vært så skremmende som denne. Her kaster Janne Haaland Matlary en brannfakkel inn i den norske debatten, når hun setter søkelyset på hvordan samfunnet nesten umerkelig er i ferd med å forandre seg. 

Forlaget om boken: 
Vi tar demokratiet for gitt. Det bør vi ikke gjøre. I stigende grad er styreformen under angrep fra Vestens egne eliter, som tvinger gjennom upopulære politiske løsninger på bekostning av folkeviljen. Med sin unike erfaringsbakgrunn fra norsk og internasjonal politikk, har professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary spesielle forutsetninger på å forklare et av vår tids aller viktigste politiske spørsmål: Polariseringen mellom folk og elite. 

Med eksempler fra både Norge og utlandet viser hun hvordan sunn uenighet ødelegges av offermentalitet og moralisme. Vestlige politikere har fjernet seg fra velgerne i spørsmål som innvandring, familiepolitikk og overnasjonale løsninger uten demokratisk forankring. 

Boken er skrevet av en bekymret europeer, som kjenner kontinentet bedre enn de aller fleste. Matlarys løsning er å vende tilbake til klassiske dyder som mot, frihet og demokrati. For det er folket som skal styre seg selv, ikke internasjonale eliter eller organisasjoner. 

I denne boken tar Janne Haaland Matlary opp mange forskjellige tema som alle peiler seg inn på hvordan demokratiet slår sprekker, og vi merker det nesten ikke. Hun har et vidt perspektiv som tar oss med til Russland, Kina, USA, England, Ungarn og mange andre steder. Hun tar oss også med tilbake i tid, og forklarer flere historiske hendelser, gjerne belyst fra nåtidig ståsted.

Språk, kommunikasjon og retorikk er viktige aspekter for at alle mennesker skal leve et likeverdig liv. Det er skremmende å lese om den stadig økende polariseringen som vokser frem, om intoleranse og fryktkultur, og om hvordan man nå moraliserer i stedet for å argumentere. Her undersøker hun hvordan den utenrikspolitiske avmakten svekker demokratiet, og hvordan hersketeknikker gjør oss til passive, redde borgere, som ikke utøver vår demokratiske rett i trygghet.

Om selvsensur: Den som ytrer seg om funn, som gjøres til gjenstand for anklager om krenkelser, tar en risiko. Dette betyr at kontroversielle forskningsfunn kanskje aldri kommer til offentligheten. Men akademia skal være det frieste av alle steder i et demokrati, der man "speaks truth to power", der enhver tanke og ide kan debatteres fritt. 


Hva gjør det med oss når følelser tar over for fakta i offentligheten? mennesker som anser seg som krenket, skriker opp, og deres følelsesutbrudd, må besvares. Selv om selvsensur er en uting, kunne det kanskje vært på sin plass med litt selvsensur i disse tilfellene? Jeg leser også om politisering, altså at alt blir politikk, sexlivet, barneoppdragelse, religionsutøvelse, abort etc. 

Menneskesynet som er i ferd med å bli dominerende er ikke likeverdighet uansett hudfarge eller kjønn, men at disse forskjellene er så radikale at det overskygger alt annet. Sånn skaper dagens identitetspolitikk forskjeller fremfor likhet.

Vi "vet" jo at russernes elitestyre og autokratier som Kina og Saudi-Arabia ikke er helt bra for befolkningen, men da jeg leste denne boken gikk det opp for meg at selv i vesten, i de demokratiske landene, holder ting på å utvikle seg i feil retning. Vanlige mennesker skjønner ikke hvordan det som besluttes, for eksempel i FN og Europaparlamentet, påvirker vår hverdag, men i denne boken gir Matlary oss noen skremmende eksempler.

Konformitetspress leder til polarisering og selvsensur, du har kanskje tatt deg selv i å fremstå som enig med flertallet, selv om du innerst inne mener noe annet? Der har du det!

Jeg leste denne boken ett kapittel om gangen, pause var påkrevd, noen ganger var jeg nær sagt kvalm da jeg avsluttet, noen ganger redd. Det er skremmende lesning dette her, men absolutt en bok jeg vil anbefale deg å bruke litt tid på.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2022
Sider: 258
Kilde: Kjøpt selv

søndag 8. mai 2022

Svarte engler - spennende krim av Jarle Sten Olsen

Jarle Sten Olsen er ikke av de mest kjente forfatternavnene, men for en våken krimleser er dette et navn å få med seg. Han debuterte i 2014 med Steady og fulgte opp med Bare du som passer på i 2018. I årets utgivelse, møter vi igjen hovedpersonen fra forrige bok, som reiser til Bergen for å delta på Gullruten (som i den virkelige verden gikk av stabelen i går).

Forlaget om handlingen: 
De svarte englene terroriserte bydelen Sandviken i Bergen på 80-tallet. Journalist Rita Stamnes sin kilde påstår at det var flere som ble drept den gang. Rita graver i saken. Det er førstesidestoff, men hun mangler den avgjørende delen av historien og har liten tid. TV-dokumentarist Tom Moen er nominert til Gullruten i hjembyen Bergen.

Gamlekjæresten Rita tar kontakt og vil treffe ham, men det eneste hun sier er at hun vil vise ham noe vakkert. Hjemme hos seg, neste dag. Senere samme kveld ringer hun Tom, hysterisk av redsel. Hun har sperret seg inne på soverommet, utenfor er det noen som prøver å knuse døren. Tom vikles inn i Ritas sak, en historie med flere ofre, både i fortiden og i nåtiden. Opplevelsene skal endre livet hans for alltid.. 

Mer lokal kan en nesten ikke få handlingen i en bok, siden jeg selv sitter og leser i Sandviken, mens jeg titter opp på blokken ved NHH hvor mye av handlingen finner sted. Det er vår også i handlingen, hvor kirsebærblomstringen er i full gang, akkurat som her og nå.

Dette høres bra ut, men det er krim jeg leser og da er det spenning, overraskende vendinger og et godt plott som gjelder, og det fikk jeg her. Det er et par saftige detaljer jeg virkelig ikke vil røpe, så jeg tar ikke med så veldig mye av handlingen. 

Tom Moen er i Bergen, og som i den forrige boken er det gammelt nag mellom mennesker som nå har blitt betydelig eldre, som utløser de dramatiske scenene vi opplever her. Når han tar en pause på Cafè Opera, kiker han på vertinnen som har et litt kjent ansikt, men som han ikke klarer å plassere. Hun presenterer seg, og gir ham en fin overraskelse, og utover i boken er hun en av karakterene som hjelper ham videre i etterforskningen han bedriver.

Historien begynner rolig med tanke på action og spenning, sånn at leseren får tid til å fordøye begivenhetene i starten, før tempo skrus opp flere knepp. Det er gøy å høre om duekleiver, som gir et kjært gjensyn med fortiden, og ikke minst er det spennende med rivaliseringen mellom guttegjenger tidlig på 80-tallet. Bakgrunnen for hatet deres blir belyst, og løftet frem til vår tid, hvor fortidens hendelser, har presset frem behov for hevn, hos enkelte.

                Hun hørte en annen lyd, som fra en dør som ble åpnet lenger borte, bak henne slik hun lå. Så skritt som nærmet seg. På nytt grep panikken henne, og hun ålte seg tilbake slik hun hadde ligget, konsentrerte seg om å være stille. Skrittene kom nærmere. Stoppet like ved henne. Vilde kunne høre pusten til den som hadde kommet, og trakk beina opp under seg, som en skilpadde som vil beskytte seg.

Svarte engler er en velskrevet historie, godt komponert hvor fine mellommenneskelige relasjoner bygger bro til intensiteten som preger slutten. Uten på noe tidspunkt å bli karikert, er karakterene noe for seg selv, både hovedpersonene og de som figurerer litt i periferien. 

Liker du å lese krim som tar seg godt opp mot slutten, hvor lesingen går på skinner og du ikke stopper opp ved noen ting? da er Jarle Sten Olsens nye roman midt i blinken for deg - jeg anbefaler den gjerne videre ☺

Bokblogger og Henningbokhylle har også skrevet om boken!


Forlag: Liv
Utgitt: 2022
Sider: 327
Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

fredag 6. mai 2022

En spøk av Milan Kundera - månedens 1001-bok

I mai skal vi i 1001-lesesirkelen lese en bok som er gitt ut i vårt eget fødselsår. Jeg har prøvd meg på Hundre års ensomhet, både i fjor og i år, men har nå gitt opp å komme gjennom den. Jeg hadde ni bøker å velge fra på listen, En mann som sover hadde jeg lest fra før, og de andre fant jeg ikke på biblioteket. Heldigvis fant jeg ut at Milan Kunderas roman En spøk var gitt ut i 1967, så jeg gikk for den. Det angret jeg ikke på, det er alltid spennende å lese fra den revolusjonære tiden i Europa 1948 - 1956.

Forlaget om handlingen: 
Tsjekkoslovakia på 1960-tallet. En mann vender tilbake til byen hvor han tilbragte sine unge år. Minnene fra hans feilgrep som ung er bitre, i ren spøk sendte han et postkort med munter harselas over kommunistiske slagord. Kortet får fatale konsekvenser, og spøken blir til det dypeste alvor. 

I denne romanen skildrer Milan Kundera ufriheten under kommunismen og historiens lek med individet. Samtidig er En spøk en dypt humoristisk roman. Midt i all galskapen og desperasjonen påkalles latteren, og i burleske scener som skildrer den menneskelige dårskap, får Kundera oss til å le fra dypet i oss selv. Kunderas første roman er en vakker og grusom bok som reiser et monument over en viktig epoke i europeisk historie.

Det er faktisk debutromanen til den kjente Milan Kundera jeg har kost meg med nå, og for en debut han gjorde! Når en leser litt om Kundera vil en se at hovedpersonens skjebne nok er bygget på hans egne erfaringer av å bli ekskludert fra kommunistpartiet. Det skulle ta 17 år før han ble tatt inn i varmen igjen, i skjebneåret 1967.

Hovedpersonen, forskeren Ludvik Jahn returnerer til hjemtraktene etter å ha vært borte i 15 år. Det er noe fordekt over åpningsscenene som sier oss at han ikke har lyst å gi seg til kjenne, eller røpe hva hensikten med returen er. I tankene forteller han oss historien sin, og samtidig hører vi stemmene til flere av de andre karakterene.

Han forelsker seg i Marketa, året er 1948 og selv om jeg vet litt om leveforholdene, er det vanskelig å forestille seg, det ufrie samfunnet disse menneskene levde i. Partiet bestemte alt, ungdommen ble sendt på landbruksdugnad og partiskoleringskurs (leste også om dette i Morsmelk) studentene ble alle fulgt opp med detaljerte rapporter, hvor en gjerne kunne få en anmerkning som lød "svak interesse for revolusjonsteori" eller "manglende påpasselighet og årvåkenhet."

Spøken han setter ut i livet, er ikke morsom en gang, men den fikk meg til å google frem Leo Trotskij, for hans navn nevnes på dette uheldige postkortet. Men, for noen fatale følger denne lille spøken fikk for Ludvik, alle bånd ble brutt, studiene, deltagelsen i bevegelsen, arbeidet og forholdet til sine venner. Uten studiene bar det direkte i militærtjeneste, han ble sendt vekk og måtte jobbe i en gruve utenfor Ostrava. 

Vi har allerede hørt om forholdet til Marketa, så hører vi om forholdet til journalisten Helena, før han på en av de sjeldne permisjonene treffer Lucie, og enda en kjærlighetshistorie blir skrevet frem. Overser du politikken og samfunnsstrukturene, så kan denne boken leses som en ung frustrert manns kjærlighetsliv, men den er heldigvis mye mer enn det.

Milan Kundera skriver lett, Ludviks voksne liv preges som sagt, av hans interesse for piker, og vi blir kjent med mange av dem. I korte trekk skildres tsjekkisk historie, fra 1600-tallet da det tsjekkiske folket så og si var utradert, før det i århundrene som kom etter, ble født på ny. Språket forsvant ut på bondelandet, og ble vedlikeholdt av analfabeter. I det skjulte holdt bøndene liv i sin beskjedne kultur, som senere begynte å blomstre gjennom poesien, musikken og kunsten.

Er du glad i å lese om Europas nære historie, og forstå litt mer om hvilke strømninger som styrte politikken, så er En spøk midt i blinken lesestoff. Romanen er ordrik, og har noen passasjer som er litt treg for en utålmodig leser, men det ble et godt valg av bok for mai-utfordringen til 1001-lesesirkelen.

Jeg har tidligere lest Uvitenheten, som har en likelydende ramme for handlingen. Tilværelsens uutholdelige letthet leste jeg før jeg begynte å blogge, jeg husker ikke boken, men i omtalen av Haikeleken, i novellesamlingen Karavane, har jeg skrevet at den gjorde inntrykk på meg, så kanskje jeg skal lese den på nytt....

Har du en favoritt av Milan Kundera? 


Utgitt: 1967/min utgave 2017
Sider: 287
Kilde: Biblioteket

onsdag 4. mai 2022

Åndenød av Amy McCulloch

Etter nylig å ha lest en spennende krim i skikkelig drittvær, var jeg egentlig klar for en sommerbok, men Åndenød sto for tur, og nå ble det kulde og grøss for alle pengene. Amy McCulloch er britisk og besteg selv Manaslu i 2019, så hun vet hva hun snakker om i denne thrilleren.

Forlaget om handlingen: 
Det er en morder i fjellet. I isødet er det ingen som kan redde deg, hvem blir nestemann? Journalist Cecily Wong får tilbud om å intervjue den verdenskjente fjellklatreren Charles McVeigh idet han bestiger fjelltoppen Manaslu i Nepal og setter verdensrekord. Det er bare én hake ved oppdraget: hun må være førstemann opp på toppen. 

Oppgaven er enorm, og blir ikke lettere av at farene truer allerede før de har dratt fra baseleiren. Isolert i fjellet, med kun tidvis kontakt med omverdenen, må Cecily ikke bare overleve farene ved å klatre i svimlende høyder - oksygenmangel, gapende bresprekker og skrekkinngytende snøskred - men også en rekke uhell som tyder på at det finnes en morder som er ute etter å ta livet av dem, en etter en. 

Som sagt, jeg var ikke klar for iskulden og den fysiske utfordringen, som denne boken byr på, men etter kun få sider var jeg sugd inn i handlingen. 

Her kommer vi tett på natur som virkelig får adrenalinet til å strømme, og som får deltagerne til å balansere på grensen mellom liv og død. Mestringsfølelsen hver etappe og hver dag gir dem, gjør at de føler seg ustoppelig, men på denne turen er det noen som ikke vil dem vel.

Scenene som utspiller seg er avgrenset av at de er innesperret i fjellet, gjensidig avhengig av hverandre og av været. Skildringer av omgivelsene er mange og flotte, så det er ikke vanskelig å se for seg ekspedisjonen verken på vei opp eller på campen. Når gruppen skal bevege seg forbi fjellets crux, klamret jeg meg til boken, og kunne ikke for at jeg sendte en tanke til en annen spennende thriller som heter Crux.

Det handler mye om akklimatisering, å gå opp og ned for at kroppen skal venne seg til den tynne luften. Vi lærer litt om klatring i disse høydene, både teknisk og om hvordan hodet må være skrudd på. Orden i sysakene er viktig hele tiden, og når en kommer høyt opp, må en være obs på at det rasjonelle og logiske kan forsvinne på en underlig måte. Da glemmer man detaljer i rutinen og tar dårlige, og mulig fatale avgjørelser.

Underveis oppstår det intriger og maktkamper, det blir forvirring om hvem en kan stole på, noe som bidrar sterkt til den økte spenningskurven. Åndenød er en skikkelig slukebok med mye action. Den er innsiktsfullt skrevet med tanke på sportens finesser og har gode karakterer som fester seg raskt til netthinnen. 

Jeg likte boken veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ☺

Forlag: Gursli Berg
Utgitt: 2022
Sider: 431
Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

mandag 2. mai 2022

Regnværsdagen av Max Estes

Å ha gode barnebøker i barnehagen er gull verdt, barna engasjeres, de ber om favorittene sine, og lærer fort hvilken voksen de må gå til, for å få seg en lesestund. Er du klar for en billedbok for alderen 3-6 som er helt uten tekst? Her er det bare fantasien som setter grenser, for hvilken historie den store og de små leserne kan skape seg.

Forlaget om boken:
En plaskvåt fortelling, helt uten ord.

En liten gutt står i vinduet og ser regnet falle utenfor. Han kaster på seg regntøyet og haster ut døra med hunden sin. De hopper fra pytt til pytt. Regnet høljer ned, og pyttene blir dypere og dypere. Snart seiler de nedover gata i en oppslått paraply.

Strømmen blir striere, og plutselig er gata en elv, på vei mot det åpne havet. Hvor i all verden skal dette ende? Vil de noensinne komme hjem?


Denne boken bladde jeg gjennom flere ganger, i påvente av en skikkelig regnværsdag. Tilfeldighetene ville ha det til at selveste Bergen var helt uten regn i maaange uker, akkurat da jeg hadde fått boken, så det tok sin tid.

Endelig var dagen her, boken var med i barnehagen og den lille gruppen med leseivrige 2-3-åringer fikk sitt første møte med den. 

Vi tar oss tid når vi reflekterer, og alle får komme til orde. I denne alderen har barna forskjellig nivå på det muntlige språket sitt, men de er grei med hverandre, så alle får bidra. Når vi har holdt på en stund, blir det fort mer prat når vi leser, de husker hva som ble sagt forrige gang vi leste, og ble det en uenighet sist, så tas den opp igjen. Her er det ingen som vinner diskusjoner, her undrer vi oss sammen.



I åpningsscenen sitter en gutt og hunden hans inne og leser bok, det regner men han legger ned boken, tar på seg regnfrakk og støvler, og plukker med seg paraplyen. Hunden blir med og de legger i vei på en spennende tur. På turen møter vi fisk og blekksprut, vi opplever lyn og torden, ser små og store båter, en krokodille, en ufo og et monster.

Paraplyen har på veien vært både båt og fallskjerm, og til sist daler gutten og hunden ned fra skyene foran huset sitt. De slokner begge to i lesestolen, utslitt etter den lange, spennende turen. Sov de hele tiden? drømte de? Det ligger en våt paraply igjen i gangen, så det er ikke helt sikkert ☺



Regnværsdagen er tegnet med enkel strek, og fargelagt i blå og svart med et rødt og et gult innslag, (gutten og paraplyen) Den er lett og behagelig for den voksne å lese, og det er ikke tvil om at den engasjerte mine små venner. 

Utgitt: 2022
Sider: 48
Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.