onsdag 28. februar 2018

Vinterferie i Berlin

Vakre Berlin, her kommer jeg igjen! Det er 3,5 år siden jeg var i Berlin for første gang, den gang med tre venninner, denne gangen reiste jeg med mann og 16-åring.
Vi (les: jeg) hadde  mange punkter på programmet, og litt av hvert som skulle sjekkes ut, og planen var å komme seg både til Charlottenburg, Potsdam og flere "off the track" steder. I tillegg hadde jeg lyst til å se litt gatekunst, noe Berlin er kjent for, men bortsett fra kunsten på den delen av muren som er bevart, så la jeg forrige gang ikke merke til store muraler, eller noe annet som utpreget seg.

Denne kunne jeg studert lenge, for et hav av detaljer!

Lørdagens runde gikk blant annet til Checkpoint Charlie, hvor jeg prøvde å få mitt hode til å forstå hvordan et okkupert Berlin kunne ha en vestlig bit, midt inne i det som var Øst-Tyskland. Tyskerne har vært flinke til å bevare og minne historiske steder og hendelser, så som Checkpoint Charlie, den tidligere grenseovergangen for utenlandske turister.

Tenk å ha jobb som levende museumsgjenstand...

Forstå det den som kan....
Vi gikk gjennom deler av Tiergarten, men våren har ikke vist seg og gradestokken er på minus, så her var det ikke annet liv å se, enn et par ekorn. Vi kom ut ved Brandenburger Tor, med sine 6 høye doriske søyler foran som danner fem bueganger. Brukt til prangende militærparader både under det prøyssiske keiserdømmet og, drapert med hakekorssymboler, ble den et symbol på Nazi-Tyskland. I dag gikk det heldigvis stille og rolig for seg.

Brandenburger Tor en travel formiddag
Holocaustmonumetet gikk vi bare forbi sist jeg var i Berlin, denne gangen gikk Frode, Sondre og jeg inn i minnesmerket, og fikk undret oss litt over utforming og hva det er ment å få oss til å føle. 

På besøk i Holokaustminnesmerket i Berlin
Vi fant også minnesmerket over den store bokbrenningen som nazistene foretok 10 mai 1933. Nå er det et hull i bakken mellom det staselige bygget til Staatsoperaen, Sainte-Edwige katedralen og det gamle kongelige bibliotek. Er du her på kveldstid, vil du se lys skinne ut i fra hullet, noe som helt sikkert er ganske stemningsfullt. 

Frode og Sondre titter ned på de tomme bokhyllene i Det oppslukte bibliotek
Etterpå var det tid for East Side Gallery og kunsten som er malt på den gjenværende 1,3 km. lange biten av Berlinmuren. Muren som ble satt opp i 1961, og som ble revet i 1989 ble pyntet året etter med gatekunst av høy kvalitet. Flere av verkene jeg husket fra sist jeg var her, fant jeg ikke igjen, og mye så nymalt ut, så jeg regner med at kunsten skiftes ut etter hvert som det blir kludret til. 

Den Øst-tyske Trabanten var å se flere steder i byen

Brezhnev og Honeckers kyss er vel det mest kjente bildet fra muren
Ampelmannen ser du i hvert eneste lyskryss i Øst-Berlin, også her i en park

Berlin er en diger by, så stor at byene Munchen, Frankfurt og Hamburg, alle kunne fått plass innenfor bygrensene. I bydelen Kreutzberg bor det mange immigranter, det sies om Berlin at av alle steder (bortsett fra Tyrkia) er det i Berlin det bor flest tyrkere. Jeg ville reise til arbeiderstrøkene i Kreutzberg hvor en del arkitektur er intakt etter bombingen, for å få et inntrykk av hvordan Berlin så ut før krigen. oppsøke den bohemlignende stilen, kjedelig, grå, stalinistisk, funksjonalisme


Fjernsynstårnet er med sine 368 meter den høyeste konstruksjonen i vest og sentraleuropa. Du kan se 40 km avgårde på en klar dag. Bygget ble satt opp av det østtyske regimet på 60 tallet. Det ligger rett ved Alexanderplatz, som har vært åsted for revolusjonære hendelser, blant annet demonstrasjonene i 1989 som førte til at det østtyske regimet falt.
Vi gjorde to spede forsøk på å komme oss opp, første gang ble vi stoppet av køen som strakte seg langt utenfor, og andre gangen var det prisen på 14 euro pr. hode som stoppet oss.

Charlottenburg Schloss påbegynt i 1695 til Fredrik den 1. av Preussen. Parken er bygget i en engelsk stil, men på en iskald februardag er det ikke mye liv å spore. Vi presterte å reise ut til slottet på en mandag, når det var stengt, så det ble ikke mye annet å gjøre enn å gå en runde rundt slottet, før vi toget tilbake.

Charlottenburg slott
På veien gikk vi på en friluftsinstallasjon kalt Gegen das Vergessen. Bildene er som dere ser ansiktene til gamle mennesker, disse er overlevende jøder etter holocaust, og en liten blankett ved hver skildrer bakgrunnen til hver enkelt. Prosjektet er i regi av fotograf og filmmaker Luigi Toscano, og har vært satt opp flere steder i Ukraina, i Kiew, Mannheim og flere steder i Berlin.

Gegen das Vergessen på vei opp mot Chalottenburg slott
Etter vi hadde vært på bomtur til et stengt slott, men reddet oss inn igjen med en fotoutstilling, gikk turen til Hackesche Hôfe. På veien gikk vi forbi en flott skulptur, som viste seg å være en markering av Rosenstrasseprotesten. Dette var den største spontane protestdemonstrasjonen i det tyske riket under nazitiden. I slutten av februar 1943 krevde ariske ektefeller fra blandede ekteskap og andre slektninger av jøder som ble arrestert i Berlin, deres frigjøring. Kunstverket ble satt opp i 1995.

Kunstverk fra 1995 av Ingeborg Hunzinger
Det er kaldt i Berlin om dagen, så hyppige varmestunder var påkrevd. Vi smatt inn i baren Kaschk for litt kaffe og varme og fikk begge deler. Stilen her var laidback, og ting tydet på at det har vært nordmenn her før, noe oppskriften på vinduet tilsier. En hyggelig nordlending kom også bort til oss, og var glad for å ha nordmenn på besøk. I kjelleren hadde de schuffleboard, så det ble en kamp som gikk på pucker og sand løs, før vi presset oss til å gå ut i kulden igjen.

En tur innom Kaschk i Linienstrasse anbefales!

Tirsdag var det tid for tur til Potsdam, klikker du på lenken kan du lese mer om våre opplevelser i denne byen som ligger kun 30 minutter med tube utenfor Berlin.
På Kleppanrovas blogginnlegg om Potsdam kan du se mange fine bilder fra en litt hyggeligere årstid.

En typisk husfasade i Kreutzberg, men merk deg det plettfrie fortauet 

Onsdag og den siste dagen vil tilbrakte i Berlin startet med et besøk til det hippe og urbane Kreutzberg. Tidlig ute som vi (alltid) er, og ikke minst kulden, gjorde at området var så godt som tomt for mennesker, men vi trippet raskt og anstrengt rundt, og klarte å danne oss et inntrykk av hvordan det kan være her, på en varm og travel ettermiddag.

Vi var på utkikk etter Kunstlerhaus Betanien og fant det etter litt om og men, men tro det eller ei, akkurat i dag var det stengt siden nye utstillinger skal åpne i morgen 😓

Området bød på litt å se på, noen statuer som så ut til å ha overlevd det meste, "flotte" bakhager med viltvoksende grønt, insekthoteller og koselige kafeer og småbutikker. Berlin er det stedet i verden hvor det bor flest tyrkere, (bortsett fra i Tyrkia selvfølgelig) og mange av innvandrerne bosatte seg i Kreutzberg.

Siden området er veldig sentrumsnært økte boligprisene drastisk ved murens fall, og dette tyrkiske særtrekket har etterhvert blitt utvasket.


Heldige oss som fikk noen innspill fra vår tyske venninne før siste dag i Berlin, så da vi hadde vært i Kreutzberg fulgte vi opp tips fra Katja om å spore opp puben Zum Nussbaum. Dette er det eldste drikkeetablissementet i Berlin, og det formelig oste av historie og god stemning.

Zum Nussbaum fra 1500-tallet
Noen av Zille sine bilder på veggene i Zum Nussbaum
Huset sto opprinnelig på en annen adresse, men etter luftangrepene i 1943 ble nøttetreet, huset og det omliggende området bombet i filler. På 80-tallet ville Øst-tyskerne gjenskape en "gamleby" når området Nikolaiviertel ble restaurert. Klikker du her, vil du se at fotografiet fra 1903 og Heinrich Zilles maleri er ganske så lik til huset, slik det fremstår i dag.

Vi drakk gluewine mens vi studerte menyen, som består av god gammeldags tysk husmannskost (les: kjøtt) men de var grei og laget mat som Frode og jeg kunne spise, sånn at Sondre fikk smakt sin første Wienersnitzel. Puben bærer preg av at kunstneren Heinrich Zille frekventerte stedet, sammen med maleren Otto Nagel og sangeren Claire Waldoff. De var tre originaler som garantert var et muntert innslag i bybildet.

Bildene til Zille minnet veldig om bergenseren Hetland sine bilder, jeg er ikke i tvil om at han har vært inspirert av den godeste Heinrich, for både den litt grove tematikken og streken var lik.

Besøket i museet var verdt pengene, vi lærte litt om kunstneren og fikk en smakebit på stemningen som må ha vært god i hans glanstid. Området rundt Nikolaikirken er i deg selv grunn til å oppsøke stedet.


Jeg fikk et ublidt møte med fruentimmerne som jobber inne i kirken, som nå er et museum.  Min eneste kommentar til det: kapitalismen har nådd østtyskland!


Med Nikolaikirken til venstre ser man her de flotte husene like ved

Detalj fra ikke navngitt statue utenfor Nikolaikirken

Detalj fra et av Henrich Zilles bilder som hang i museet
Resten av den siste dagen i Berlin ble viet til mat og drikke og shopping! Endelig fikk jeg ristet av meg gutta boys, så jeg kunne ta meg en stripe ned Kurfurstendamm. Lydboken ble festet på ørene og jeg fikk inn noe skritt på telleren, men det var ikke mange butikker jeg gikk innom.

Da vi møttes igjen gikk vi på Hard Rock Cafè og spiste det dyreste måltidet i hele ferien, men det var verdt det. I morgen reiser vi hjem, vi sover lenge og pakker kofferten til huseier kommer kl. 11. Det skal bli deilig å komme vekk fra kulden, men jeg har hørt rykter om at våren ikke har kommet til Bergen enda.

Her kan du lese om vår tur til Leipzig på søndag ☺

tirsdag 27. februar 2018

Dagstur til Potsdam

Sanssouci - Sorgenfri på norsk
Tyskland er delt inn i 16 delstater, hvor Berlin er en av tre byer som er en egen delstat. Helt sørvest, og bare 30 minutters tur med tuben finner vi det idylliske lille stedet Potsdam. Selv om byen ble grunnlagt på 1000-tallet, var det ikke før kurfyrst Fredrik Vilhelm I i 1660 valgte å bygge sin residens her, at stedets skjønnhet ble oppdaget. Det var Fredrik den Store som hundre år etter, bygget de største og flotteste slottene i området, og i dag har vi hatt oss en runde, først med buss og guide og etterpå til fots, for å ta noen av dem nærmere i øyesyn.

Da vi kom av toget i dag ble vi nærmest dradd inn i en hopp av og hopp på buss. Det var jo planen vår å være med en sånn, men før vi fikk vurdert noe som helst var vi i gang med å grave frem cash fra lommeboken. De tok ikke kort, her var lite å se til logoen som alle kjenner så godt, øretelefonene føltes brukte, og brosjyren vi fikk hadde i alle fall vært i omløp en tid. Da sjåføren og guiden var ferdig å krangle, og vi endelig var kommet avgårde, fikk vi ikke hoppe av og på.

Audioguiden gjorde jobben sin, og vi fikk høre om alle bygningene vi kjørte forbi, og årsaken til  utbyggingene av den russiske kolonien i Potsdam, på 1800-tallet og senere.

Vi stoppet ved Schloss Cecilienhof, en bondegårdslignende bygning som ble bygget under 1. verdenskrig. Slottet er kjent for i 1945 å ha huset Potsdamkonferansen, hvor Winston Churchill, Joseph Stalin og Harry S. Truman var sammen i to uker for å bestemme hvordan det nå okkuperte Tyskland igjen skulle bli et fungerende demokrati. Tyskland endte, som kjent opp som delt i øst og vest i 40 år, så enig ble nok ikke de høye herrer, men de greide å demontere, denazifisere og demilitærisere landet.

Cecilienhof med stjernen som Stalin fikk laget foran Truemans gemakker

"Noen" har hakket i en av de fine kulene i hagen, kanskje skøyeren Stalin?
Etter vi hadde vært her kjørte vi til Sanssouci, det største og flotteste slottet i området. Vi sendte bussen videre og spiste lunch før vi bega oss i vei opp til slottet. Litt gnitne valgte vi å spare de 36 euroene det ville kostet oss tre å gå inn for å se de 5-6 rommene, og tok heller turen ut i hagen. Den utstrakte hagen og disse husene er på Unescos verdensarvsliste, noe som er fortjent, for storslagent var det. Litt synd at blomstringen er langt unna, og at alle statuene var bokset inn for vinteren.

Det kinesiske tehuset



Det nye palasset 
I denne hagen er det utallige bygninger å se på. Vi gikk først mot Det nye slottet, via  Det kinesiske tehuset, så snudde vi og gikk hele den rette veien tilbake mot obelisken i motsatt ende. Nå var vi slitne og full av inntrykk, så vi tuslet tilbake til Potsdams koselige bysentrum, hvor vi spiste kake og drakk kaffe før vi toget tilbake til Berlin.

En fremmed i huset av Shari Lapena

Likte du Shari Lapenas debutroman Naboparet, så kommer du til å elske En fremmed i huset! Har du lyst å høre/lese en bok som sluker all din oppmerksomhet så er dette et godt valg.

Forlaget om boken:
Hvor godt kjenner du den du bor med?

Karen og Tom er lykkelig nygift. De bor i et fint hus, og selv om de ønsker seg barn, har de foreløpig friheten til å gjøre hva de vil. Men en dag er ikke Karen der da Tom kommer hjem fra jobb. Bilen hennes er borte, men døren er ulåst og både lommebok og mobil ligger igjen.
Etter en stund kommer politiet på døren og forteller at hans kone er på sykehus. Hun har vært med i en trafikkulykke i en veldig frynsete del av byen.

Karen har sluppet unna ulykken med noen få skrammer, men hun husker ingenting. Ikke hva hun gjorde eller hvorfor hun befant seg i det skumle strøket. Da hun kommer hjem, merker hun at ikke alt er som det skal være. Noen har vært i huset deres. Politiet tror ikke på henne, de tror hun prøver å skjule noe.

Det er umulig å si noe om handlingen uten å røpe for mye av plott og løsning, så skildringen til forlaget for stå som handlingsreferat. Shari Lapena har greid det kunststykke å levere en andrebok som overgår brakdebuten. Hun holder meg fengslet fra første til siste minutt, med en historie som vrir og vender på seg akkurat til rett tid.

Lapena er god på karakterer, og igjen greier hun å skrive frem hovedpersoner du ikke helt vet hvor du har. Etterforskerne som blir involvert er hyggelige, og advokaten er en real kar, i Lapenas historier trenger man ikke drittsekker for å holde på oppmerksomheten. Egentlig helt uten å bruke frampek, sniker hun inn overraskelser i handlingen som snur helt opp ned på det du tror og forventer skal skje.

Her er et par små sidehistorier som raskt blir innlemmet i hovedhandlingen, og noe av det som gjorde inntrykk på meg, var ungdommene som ranet liket de fant i den nedlagte restauranten, og fortvilelsen som Karens mann Tom, begynner å kjenne på. Man er egentlig aldri helt sikker på hva som er sant, og om historien vil endre seg etterhvert.

Innleser Silje Storstein er en av mine favoritter, og også denne historien leser hun helt perfekt. Lydboken jeg hører etter denne er også lest av Silje, og overgangen til en helt annen type bok, var helt uproblematisk, noe som jeg ser som et godt tegn. 



Utgitt: 2018
Spilletid: 7:42
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 26. februar 2018

Reisebrev fra vakre Leipzig

Universitetet midt i Leipzig med sin moderne arkitektur
Vår Berlin-vinterferie åpnet opp for en dag i Leipzig. Tyskland og fotball er nesten synonymt, så den mest naturlige kampen å dra til var altså Leipzigs hjemmekamp mot Køln. Jeg hang meg på lasset, og vi toget fra Berlin på morgenen, sånn at vi alle skulle få oss en runde i byen, før gutta fant frem til hjemmelagets fotballstadion.

I mitt hode er Leipzig en av de største kulturbyene vi har, og jeg ville gjerne se hva jeg tilfeldig kom over ved å tusle rundt i gatene, uten å ha forberedt meg så grundig på forhånd. Et bykart måtte på bordet etterhvert, og jeg greide å gå meg grundig vill også, men pga. den kompakte bykjernen, ble det aldri pes.

Leipzig er en gammel by, grunnlagt på 600-tallet av slaviske innvandrere. Allerede 300 år senere ble den en germansk befestning, som bar preg av handelsrutene som krysset hverandre. Dagens Leipzig har i overkant av en halv million innbyggere og er et administrativt senter for industri, handel og kultur. Vitenskap og musikk, forlagsvirksomhet og humanisme er tradisjoner denne universitetsbyen er kjent for.

Vi så flere tegn på byens opprinnelige forlagsvirksomhet og boktrykking, og et hett tips til mine bokinteresserte venner er Bokhotellet, som så veldig koselig ut.


Byen har mange fine kirker, og alle er store, gamle og vakre. Nikolaikirche ble oppført mellom 1200 og 1500 tallet, en bygning som med sine hvite søyler dekorert med grønne palmeblader øverst, signaliserer håp. Kirken var utgangspunkt for de stille demonstrasjonene øst-tyskerne gjorde i 1980-årene, da bønnestunder for fred og tenning av lys var symboler protesten mot det forhatte Honecker-regimet.


Johan Sebastian Bach arbeidet som kantor og musikkdirektør i Thomaskirche i de siste 27 årene av sitt liv. I den flotte kirken er det en bronseplakett som markerer graven hans, og da vi var der i går var den pyntet med blomster. Senere på dagen besøkte jeg museet som lå vegg i vegg, dette fokuserte mer på hvordan museet har jobbet seg frem til det ferdige produktet, enn liv og levnet til Bach selv. Utenfor står det en stor statue av mannen, som tydeligvis var og er høyt elsket av sine byborgere.

Richard Wagner ble født her i 1813, men ble politisk flyktning på grunn av sine radikale ideer. Felix Mendelssohn levde også sine siste år i Leipzig og har satt mange spor etter seg, blant annet et museum litt utenfor bykjernen.

Midt i Konserthusets inngangsparti tronet selveste Edvard Grieg. Sånt varmer en bergensers hjerte, han har også fått et minnesmerke litt utenfor bykjernen, og har en liten gatestubb oppkalt etter seg.


Bilfritt bysentrum, flotte gamle torg og gårdsplasser, med flotte shoppingarkader gjorde dette til en livlig by å besøke. Reiser du hit må du få med deg Madler Passagen, den var storslagen både når det gjelder arkitekturen og innholdet. Vi var her på en søndag og da var det kun restauranter og kafeer som var åpne, og siden gradestokken viste minus, ble det mange små stopp i løpet av dagen.

Vi besøkte et kunstmuseum da vi var her, en imponerende koloss av et bygg, men en artig innredning. Her var det utstilt gamle gode klassikere og en del samtidskunst. Litt artig var det å se bildet fra Augustusplatz, et bilde fra som var temmelig likt fotografiet jeg tok tidligere på dagen.

Leipzig i 1955 
Leipzig 2018 - statuen av Stalin står her ikke lenger

En lignende parallell fant jeg også på museets vegger, hvor den gamle originalen av bildet Kvinnens syv aldre fra 1544 var kopiert i en ny og atskillig mer morderne versjon. Dette passet fint inn i tematikken som samtidskunsten bar preg av da vi var her.

Kvinnens syv aldre fra 1544 malt av Hans Baldung

En fremstilling av samme bilde anno 2018

Er du glad i musikk, kunst og vakker arkitektur er Leipzig virkelig et must å besøke. Gourmeter vil også trives her i byen, for det er ikke tvil om at det går an å spise seg gjennom alle dagens måltider til lyden av mmmmm.....

I forhold til Berlin som syder av krigshistorie og historie om foreningen av Tyskland i 1989, var det ikke mange tegn på denne delen av historien i Leipzig. En minnesplakett om en deportert jøde var meislet inn i gaten utenfor Mendelssohns hus, også var jo Stalins statue forsvunnet da...



Fra Berlin er denne avstikkeren lett å gjennomføre, togene går i rute og er komfortable, men velg en annen årstid, for det er kaldt å tilbringe dagen ute når gradestokken er under null og vinden har istapper i seg.

lørdag 24. februar 2018

En sang for druknede sjeler av Bernard Minier

I Bernard Miniers oppfølger av fjorårets store brakdebut  Hvis helvete var av is, møter vi igjen kriminalførstebetjent Martin Servaz. Jeg likte godt debuten, så forventningene var store til En sang for druknede sjeler.

Forlaget om boken:
Kriminalførstebetjent Martin Servaz blir kastet inn i sin vanskeligste og mest personlige sak. En professor i antikk historie blir myrdet, en hundeoppdretter blir spist opp av sine hunder. Hvorfor herjer døden denne lille universitetsbyen i Sørvest-Frankrike, der studentene en dag vil være regionens nye elite?
Konfrontert med en verden som er skremmende i sin perversitet, tvinges Servaz til å vende tilbake til gamle hendelser og sår som rives opp på ny - både hos han selv og hans nærmeste.

Kriminalroman er det rette ordet for å beskrive Miniers måte å skrive på. I hans bøker får en mye mer enn bare krim, med etterforskning og oppklaring av et mord. Når det er sagt, dette er krim for tålmodige sjeler, som liker at historien fylles ut på alle mulige måter.

En lærer blir funnet drept, og Hugo på sytten år blir med en gang satt i varetekt, mistenkt for mordet. Kriminalførstebetjent Martin Servaz blir kontaktet av Marianne, en tidligere kjæreste, og hun forteller at det er hennes sønn de har satt inn. Hun forteller også at han er uskyldig, og på finurlig vis greier Servaz å bli satt på saken.

Ganske tidlig i handlingen penses leserens tanker inn på den gyselige Julian Hirtmann fra forrige bok. Han har noe uoppgjort med Servaz, og når et bestemt musikkstykke av Mahler når Servaz` ører, fornemmer han at Hirtmann er i nærheten.

Servaz og hans folk jobber bredt, og etterhvert greier de å finne frem til flere mulige ugjerningsmenn, blant andre en forsmådd elsker av den drepte. I en av flere sidefortellinger, får leseren høre om førstebetjentens datter Margot og hennes befatning med saken, og til tross for at vi i denne historien befinner oss i innlandet i Frankrike stifter vi også bekjentskap med en båtflyktning som blir utnyttet på det groveste.

Jeg skal ikke gå inn i en detaljert skildring av handlingen, til det er lydboken for lang og handlingen for innfløkt, men nøyer meg med å påstå, at hvis du likte Hvis helvete var av is, så vil du også like denne. Historien er velkomponert og spennende, med solide karakterer, overraskende vendinger i handlingen og besnærende intriger.

Yngve Berven som har lest inn lydboken, leser veldig bra. Jeg glemmer nesten at det er et menneske som leser for meg, noe som er et godt tegn. Han leser fort uten å legge igjen noe av seg selv som kan forstyrre leseopplevelsen.

Ryktet skal ha det til at det kommer enda en bok i serien, så det er bare til å glede seg!

Ebokhyllami har også lest og likt boken, noen flere?


Utgitt: 2018
Lyttetid: 20:16
Kilde: Lytteeksemplar

torsdag 22. februar 2018

Røff guide til bibelen av Alf Kjetil Walgermo

Forlaget sier at dette er boken for alle som trenger å friske opp bibelkunnskapene sine, men den er også for de som aldri har åpnet en bibel i hele sitt liv. Jeg faller inn under den siste kategorien, og fikk noen undrende blikk fra familien min, da de så meg med denne boken i fanget.


Forlaget om boken:
Bibelen er den mest selde boka i verda. Bibelen er både heilag tekst og ein litterær triumf – utgangspunktet for to verdsreligionar og ein grunnstein for den vestlege litteraturen og sivilisasjonen. Kan vi eigentleg forstå historia vår, språket og kulturen om vi ikkje veit kva som står i Bibelen?

Med stor nysgjerrigheit og pedagogisk kløkt tek Alf Kjetil Walgermo med seg lesaren inn i Det gamle og Det nye testamentet. Boka er laga både for dei som treng ei oppfrisking av bibelkunnskapane sine, og for dei som knapt har sett i ein bibel.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2017
Sider: 378
Kilde: Leseeks

Denne røffe guiden til bibelen er virkelig røff. Den er skrevet med humor og med det for øye å underholde like mye som å undervise. Boken er ryddig og logisk i sin oppbygging da den naturlig nok begynner med begynnelsen, Mosebøkene og fortsetter kronologisk gjennom Det gamle og Det nye testamentet, helt til apokalypsen og Johannes åpenbaring.

Hjelpe meg hvor mye "bibellære" grunnskolen har greid å hamre inn i min ateistiske hjerne. I det innledende kapitlet om Mosebøkene, får vi høre om Skapelsesberetningen, om Syndefallet, om Noahs ark og om Babels tårn, alle spennende historier som må ha gjort inntrykk på meg fra skoledagene. Kan du tenke deg at en av de første beretningene i bibelen sier oss at vi mennesker ikke skal være sjenerte for hverandre:

"Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre". Det var tider det, men det fikk en brå stopp med syndefallet. Dette syndefallet som viser at mennesket vendte seg bort fra Gud, og at Han derfor måtte ofre sin egen sønn for å frelse menneskene. 


Funfackts om det gamle testamentet: 
  • Enok og Elia er de to eneste menneskene i verdenhistorien som ikke har dødd men blitt hentet direkte til himmelen av Gud selv.
  • Noah var det første mennesket på jorden som drakk seg full
  • Abraham fikk barn da han var 100 år gammel
  • Onans mangelfulle oppfylling av svogerekteskap er opphavet til ordet onani
  • Det hebraiske ordet for visdom er et hunnkjønnsord!
  • Høysangen er svært erotisk og nevner ikke Gud en eneste gang
  • Slutten på gamletestamentet er satt til 160 år f.Kr.

Vi får også lære en del om jødedommen, og hvordan denne delen av religionen ble befestet i historien. De historiske bøkene forteller historien om hvordan israelittene blir leid inn i det lovede landet Kanaan, og frem til tiden etter eksilet i Babylon i år 500 f.Kr. I Joshva-boken hører vi om den hellige krigen som fører til at israelerne vinner landet sitt. Det er altså ikke bare i vår tid israelerne turer frem, brutalt slakter, hogger ned og rydder vekk andre mennesker som står i veien. 

Historien om hvordan modige David lett tok livet av den fryktede Goliat og ble konge er faktisk spennende lesning. Han får sønnen Salomo, som senere blir konge og bygger det første tempelet i Jerusalem, et tempel som sto i 400 år, før det ble ødelagt av babylonerne. 

Om det er ateisten i meg eller min kronologiske hjerne som ikke greier basene, vet ikke jeg, men jeg sliter med at skapelsesberetningen finner sted bare noen hundre år før Jesu fødsel, at Gud er en faktisk "mann" som sitter oppe i skyene og kaster stein på folk, og at Hans engel kan slå ihjel 185000 mann i assyrialeiren. For meg har bibelhistoriene alltid vært eventyr, men dette er jo samtidig historiske fakta, så jeg leser og blir mer og mer forvirret, og nesten litt lettet når neste kapittel tar for seg de poetiske bøkene. 

Så var det Det nye testamentet sin tur, og vi sier takk og farvel til lovgiveren og religionsstifteren Moses. Nå er det Jesus fra Nasaret det handler om. Jesus var en historisk person, det er bevist men det er spørsmålet om han var Guds sønn, som har skilt troende fra ikke troende i all ettertid.

Det nye testamentet består av 27 bøker, og vi starter med å gå gjennom og sammenligne hva de fire evangelistene Matteus, Markus, Lukas og Johannes sier. Med Guds ofring av sin eneste sønn, soner Jesus for menneskenes synder. Dette erstatter den gammeltestamentlige offerpraksisen, den nye pakten Gud inngår med menneskene sier: Alle som tror på Jesus skal bli frelste.
I tillegg til evangeliene består det nye testamentet av Apostelgjerningene, Brevlitteraturen og Apokalypsen.

Gjennom resten av boken hører vi om undergjerningene til Jesus, som at han gikk på vannet, at han vekket folk opp fra døden etc. Jeg får plassert bergprekenen i Matteusevangeliet, og Juleevangeliet hos Lukas. Vi får innblikk i Jesu ligninger, og hører om hvordan Lukas gjør en innsats for å inkludere kvinnene.

Det føles uendelig lenge siden, men når jeg leser om krigshendelser i Roma i år 70, som førte til bygging av Colosseum og Forum Romanum, som jeg har besøkt, så dras historien helt inn i vår tid. 

Jeg koste meg med å lære opphavet til mange uttrykk som vi har i vår dagligtale, som ørkenvandring, syndebukk, manna fra himmelen, kniven på strupen, og opphavet til ordet helvete. Når jeg hører om Lilit som blir mor til en skokk demoner, humrer jeg over minnet om ekskonen til Frasier som må ha blitt modulert etter denne bibelske figuren. Fra Det nye testamentet får vi bakgrunnen for ord som ramaskrik, og uttrykk som ulv i fåreklær og perler for svin.

Nå ser jeg at det er på tide å begrense seg, det er ikke tvil om at denne boken engasjerte meg. Mitt eksemplar er nå pyntet med gule streker gjennom alle de 339 sidene med tekst, så jeg er ikke i tvil om at boken vil bli tatt frem ved en senere anledning. 

Mellom hvert kapittel får vi en detaljert liste med tips til hvor i bibelen den spesielt interesserte, kan lese om de forskjellige historiene i bibelen.
Til sist i boken finner du et alfabetisk personregister, en litteraturliste og sluttnoter som dokumenterer det hele etter alle kunstens regler. 

På Min bok og maleblogg, finner du omtalen som fristet meg til å lese boken


Røff guide til bibelen anbefales på det varmeste!

tirsdag 20. februar 2018

Hjernen og musikken på KODE i kveld

Har du noen gang undret deg over hva som skjer i hjernen når du hører musikk? Er det virkelig sant at det å høre på Mozart gjør deg smartere? Studentersamfunnet i Bergen inviterte til konsertforedrag i Tårnsalen på KODE 4 i kveld!

Bilde tatt fra stolen min i Tårnsalen i kveld

Da jeg var i Tårnsalen for under en uke siden var det i anledning åpningen av kunstutstillingen til Per Barclay. I kveld var klientellet et helt annet, og jeg kunne ikke se at noen la merke til den spesielle kunsten som hang på veggene rundt oss i Tårnsalen. Det er kjekt når studentene menger seg med oss "gamlisser", som pleier å frekventere Harmonien og Kunstmuseene. Tårnsalen var stappfull i kveld, og mange måtte snu i døren, fordi det var fult. Som den erfarne kulturkjerring jeg er, var jeg tidlig ute, og fikk sikret meg en plass (på bakerste rad...)

Det var overlege ved Haukeland og professor ved Griegakademiet Geir Olve Skeie som fortalte oss om hvordan hjernen responderer på musikk. Han fortalte om hvordan hjernen vår oppfatter melodi og rytme helt spontant, og at hjernen oversetter lydbølger til vakker og fengende musikk i det de treffer ørene. 

På en levende måte forklarte han denne omfattende prosessen, og hva den har å si for oss mennesker.

Etter oppdagelsen av nevroplastisitet, eller hjernens tilpasningsevne, har det vært kjent at det vi gjør påvirker hvordan hjernen vår ser ut og fungerer. Forskere mener at musikk har positive konsekvenser blant annet innenfor forebygging av sykdommer som Parkinsons og demens.

Skeie formidlet faget sitt på en lettforståelig og morsom måte, i den grad at det faktisk brøt ut spontan latter i salen, flere ganger. Jeg ble imponert over den naturlige måten han brukte klaveret for å illustrere det han snakket om.


Etter det timelange foredraget fikk vi besøk av fem musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester, som spilte Mozarts klarinettkonsert. Som alltid, leverer Harmonien musikk med kvalitet over hele linjen, og de smilte bare forsiktig når store deler av publikum klappet uhemmet mellom satsene.

For meg som leser Kaia Nordengens bok Hjernetrening for tiden, kom dette arrangementet som bestilt. Jeg gleder meg til å lese videre i boken min, og håper Studentersamfunnet og KODE vil gjenta suksessen dette samarbeidet må sies å være. Som nysgjerrig publikummer er jeg i alle fall klar for flere vederlagsfrie arrangementer som tilbyr kultur og vitenskap på denne folkelige måten.

mandag 19. februar 2018

Ensom planet av Birgit Alm

Birgit Alm er en litteraturviter fra Oslo. Etter å ha gitt ut en ungdomsroman i 1993, debuterte hun som romanforfatter for to år siden, da hun ga ut Endelig skal vi le. Ensom planet er hennes andre roman, og mitt første møte med henne, kommer ikke til å bli det siste. Sjekk gjerne ut Beathes omtale av debutromanen til Alm, denne har jeg lyst å lese!

Forlagets presentasjon:
Karianne befinner seg i den kommunale boligen til sin tidligere nabo Boris. De har hatt lite kontakt i årene som har gått siden de delte dusj og do i en falleferdig bygård, og Karianne har klatret noen skritt oppover siden den gang. 
Nå har hun nettopp fått vite at Boris er død, av alle ting på en reise til Kina, og som en av Boris' «nærmeste» har hun fått den tvilsomme æren av å rydde opp i dødsboet.

Etter hvert som Karianne går gjennom Boris' etterlatenskaper, blir det klart for henne hvor skjør den er, grensen som skiller de vellykkede av oss fra taperne. Og Karianne har landet på den riktige siden. Eller har hun egentlig det?



Som tittelen antyder, dette er en roman om ensomhet. Handlingen tar oss med fra ensomheten via fattigdommen, og til de såre følelsene som følger med erkjennelsen av å ikke strekke til, eller høre til.

Både Karianne og Boris har følt på ensomhetstrollet, og etterhvert som Karianne rydder ut av Boris sin leilighet, lærer vi også henne å kjenne. Hun lurer seg unna samtaler på jobben om den forestående sommerferien, og på facebook gjør hun sitt ytterste for å skjule at hun stort sett er alene hjemme i leiligheten sin i Oslo. Hun viser en prøvende interesse for en datingtjeneste, men er alt for forsiktig til at det kan føre til noe.

Boris har vært uføretrygdet, og skildres som et vrak av et menneske som røyker og drikker, ikke vasker seg selv eller klærne sine, og egentlig ikke har orden på noen ting. Skildringene av den gulnede sofaen, av størknet mat og visne planter, lager bilder i hodet mitt som jeg grøsser av.

I tillegg blir vi kjent med menneskene som bor i blokken til Boris. Dette er stort sett innvandrere, som driver rundt i nabolaget uten å ha noe å ta seg til. De søker sammen på gårdsplassen og bak bosskuret, hvor de skuler på Karianne når hun går til og fra leiligheten til Boris.

Og der ligger rockeringen, i to deler inne i søppelskuret. Hun har vel gitt opp nå, flinke jenta. Det er vel grenser for hvor mange ganger det går an å lappe sammen en rockering med gaffateip. 
   Jeg tar to trinn av gangen, forbi Crocs-kopiene, tåfisen og eksjugoslavene, opp til Mogadishu og Boris H. Hansen. 

Ensom planet er en kort roman som absolutt gir leseren noe å tenke på. Jeg vet ikke hvem jeg ville valgt om jeg måtte: Den ensomme Karianne som mistrives med jobb og kolleger, som ble forlatt av foreldrene i julen og som drømmer om et annet liv. Boris som allerede har gitt opp å tilfredsstille samfunnets krav om å bidra, men har satt seg til, alene i sin sofa med øl og sigg. Eller, innvandrerne som er satt på "vent" i et samfunn som de ikke kjenner seg igjen i.

I Ensom planet er alt på stell, karakteroppbygging, språkføring og handling, alt glir lekende lett, og jeg leser boken uten å legge den fra meg. Følelsene mine blir satt i kok, og selv om det ikke er snakk om tårer, fyller romanen meg med vemod. Men, det er ikke selve handlingen som er trist, det er heller tanken på at det er alt for mange mennesker som passer med skildringene av disse menneskene som alle er ensomme på sin egen måte.

Historiens letthet kommer av at Karianne egentlig ikke er lei seg for at Boris er død, og hun er heller ikke lei seg for at hun må bruke ferien sin på å rydde opp i leiligheten hans. Og slutten da, jeg digger slutten, der gir hun et skikkelig rævaspark til skjebnen som sender mennesker inn i et liv i ensomhet.
Boken anbefales på det varmeste!

Beathe og jeg leser noen av de samme bøkene for tiden, og her kan du lese hennes omtale av Ensom planet.


Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 108
Kilde: Leseeks

søndag 18. februar 2018

Klør - en roman av Ida Frisch

Med en så tøff start og original skrivemåte ble jeg nysgjerrig på hvem Ida Frisch er. Forlaget sier ikke annet om henne enn at hun er debutant, så når jeg googler henne ser jeg at Forlagsliv kaller henne er en frittgående kulturarbeider, Gule sider forteller meg at hun bor midt i Oslo, Kultursekken viser meg at hun har drevet med figurteater, på IMDb sin rolleliste ser jeg at hun i 2015 spilte en rolle i TV-serien Kampen for tilværelsen.
Med Klør viser Ida Frisch at hun også er en glimrende forfatter.

Forlagets presentasjon:
Hun er snart ferdig utdannet veterinær. Han er en begavet sanger. Hun leter etter en vei inn i ham, han leter etter en vei inn i musikken. Leiligheten deres er full av noter og konserthefter, og når han synger, er det som om sangen eier ham. Til hvilke skritt kan hun gå for å få ham til å bli hennes igjen? Hvor går grensen mellom kjærlighet og eierskap? I hvilken grad kan man være i besittelse av et annet menneske?
Klør er et febrilt sjalusidrama om underkastelse og begjær, fortalt i et språk som gir leseren små overraskelser på hver eneste side.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 120
Kilde: Leseeks


Nær sagt, som vanlig begynte jeg lesingen av boken uten å ha satt meg inn i hva den skulle handle om. Coveret lover meg en roman, så overraskelsen var stor da jeg oppdaget at språk og setningsstruktur aller mest minner meg om noen av langdiktene jeg har lest.

Etter kun få sider, når lesetempo har sunket og interessen min har blitt vekket, er det ikke tvil om at Ida Frisch har en stemme som vil bli hørt. Romanen har en rammefortelling det er lett å følge med på, og den dystre stemningen vi dras inn i tar makten over meg.

De to hovedpersonene musikeren og veterinærstudenten forblir anonyme (tror jeg...) de to andre karakterene i romanen får derimot navn vi kan styre etter gjennom historien. Det er "Sangen" som er en personifisering av sjalusien hun føler overfor kjærestens yrkesutfoldelse også har vi Tomorrow, en sliten narkoman som hun får litt omgang med.

Karakteroppbyggingen er gjort på glimrende vis, og selv om jeg ikke liker hovedpersonen veldig godt, og synes synd på mannen i hennes liv, så vekker hun følelser i meg.

den som er sint, er et tog som ikke stopper ved noen stasjoner,
den som må forklare seg, er en heliumballong noen har mistet,

Forlaget tipset om denne romanen i forbindelse med Valentinesday, og ut i fra deres presentasjon over her, skal dette være en roman om kjærlighet. I mitt hode handler det om en psykisk syk kvinne, som gjør syke ting og som oppfører seg på en syk måte. Hun ser ikke sin kjæreste for annet enn de legemlige bestanddelene han er satt sammen av (ref. veterinærutdannelsen hennes), men vil at han skal være noe for henne som han helt tydelig ikke greier. Dette handler ikke om kjærlighet men om eiertrang og forakt.

Det blir spennende å høre hva andre synes om Klør, og om det er noen som har tolket romanen på den måten jeg har gjort. Ida Frisch er en spennende norsk debutant, som jeg gjerne vil lese mer av!

Her kan du lese Beathes omtale!


fredag 16. februar 2018

Graven av Monika N. Yndestad

Endelig, denne har jeg ventet på! Jentene fra balletten og Gapestokk var krim som fengslet, skremte og underholdt meg fra første til siste side, så det er ikke tvil om at tanken på årets utgivelse var utstyrt med en høy dose forventning fra min side.

Forlaget om handlingen:
For sytten år siden forsvant femten år gamle Pia Espeland. Men foreldrene har ikke gitt opp håpet om at hun fortsatt er i live. Før hun forsvant, oppsøkte Pia barnevernet. Hva som skjedde med Pia er fortsatt en ubesvart gåte. BA-journalisten Alice Bratt, som akkurat har vært gjennom et vanskelig samlivsbrudd, kommer over levningen av en kvinne. Det ser ut som noen har tent gravlys utenfor funnstedet. Kan det være den savnede Pias grav? Og hvem har visst om henne i alle disse årene?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 400
Kilde: Leseeksemplar


Handlingen starter i 1993, hvor vi møter, den den gang, uerfarne journalistspiren Alice Bratt. For å vise seg frem for en av byens største aviser stikker hun hodet inn i et vepsebol for å få laget og solgt en sak.

I denne første delen møter vi også en fortvilet Pia Espeland, en ung jente som oppsøker sosialkontoret i bydelen sin, og må gå igjen uten å ha fått hjelp. Hun vil vekk fra familien sin, men vil ikke si hvorfor, og like etter forsvinner Pia.

Historien starter i høyt tempo. Vi blir presentert for miljøer jeg ikke vanker i, et produksjonsselskap for pornofilmer, og Levende Ord. Begge møtene føles mørke, og noe som ikke tåler dagslys, ligger definitivt å murrer i bakgrunnen.

I del to hopper vi 17 år frem, til året 2010, og denne delen begynner bokstavelig talt med et brak, når en arbeidsbrakke går i luften. Alice er tilfeldigvis ute å går tur med hunden i området, og får med seg det hele. Også her forsvinner det en ung jente, mens en annen dukker opp. Alice Bratt nå har blitt en erfaren krimjournalist, og er engasjert så det holder.

Det er noen tragiske familieskjebner som skildres i denne krimmen. Jeg føler ensomheten, forvirringen og fortvilelsen til Nina Grimseid på kroppen, når hun må møte offentlige etater uten støtte fra sin mann. Men, som i de andre bøkene til Yndestad er det de gode skildringene av ungdom i vanskelige situasjoner, som gjør inntrykk.

For at krim skal bli så dramatisk og actionpreget som denne her, må det fires litt på troverdighetskrava. Jeg rynket litt på nesen av noen meget tilfeldige tilfeldigheter, og at ikke bare Alice, men Jone og flere andre av personene var innblandet i begge sakene. Hvor troverdig vil en egentlig at en krim skal være? Personlig liker jeg at hjertet banker, og at jeg holder pusten når jeg leser, så får en heller se gjennom fingrene med blant annet superheltstatusen som etterhvert blinker av Alice (og hunden hennes Charlie).

Etter den korte innledende del I, fortelles historien kronologisk. Plottet er bygget opp av ledetråder og uventede vendinger som gjør at leseren holdes på pinebenken til siste side. Nå skal jeg ikke si et pip om ugjerningsmannen, men jeg gleder meg til å høre hva andre tenker....

Språket er som seg hør og bør en krim, uten digresjoner og unødvendig ordrikdom, men jeg antar at alle som ikke er innfødte bergensere vil reagere på alle gangene "jenten" ble brukt. Etter å nettopp ha lest en roman hvor annethvert ord hadde a-ending, føltes dette som å komme hjem.

Monika Yndestad bruker ikke så mye tid på karakteroppbygging, siden dette er tredje boken i serien om Alice Bratt. Vi får knapt høre noe om forhistorien hun har med Jone, eller om det som har preget henne som journalist og menneske i de 17 årene fra hun debuterte i BA. For meg som har lest de to første bøkene, gjør dette ingenting, men litt mer personlig kunne det jo vært.


Likte du de to forrige bøkene om Alice Bratt, kommer du også til å like denne ☺

torsdag 15. februar 2018

Klar for samtidskunst? - Per Barclay utstillingsåpning 16 februar!

Samtidskunst gir for meg de samme assosiasjonene som samtidsmusikk og samtidsdans, utfordring og mye å lære er ofte refrenget som går igjen i mitt hode.
Per Barclays kunst gav meg noe å gruble på, og satte absolutt følelsene i sving, for vi fikk se et knippe ganske dystre bilder, som rokker ved det som er opplest og vedtatt.
Få med deg utstillingen som åpner i Tårnsalen på KODE 4 i morgen!

Kunstneren Per Barclay foran verket Vannhus

KODEs direktør Petter Snare, lover oss at Per Barclays utsilling er en smakebit av en større satsing på norsk samtidskunst ved museet de neste årene. Utstillingen som åpner i morgen viser et utvalg av verker laget av Per Barclay i et langt kunstnerliv.

Rue Visconti fra 2010 og The Chinese Room fra 1990

Den lange rekken av «oljerom» utgjør en sentral del av Per Barclays kunst fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag. Verkene har i hovedsak tatt form av fotografier av ulike interiører hvor gulvflaten er dekket med olje, etter hvert også med andre væsker som vin, vann, blod og melk. Virkningen er spenningsfylte speilinger – vakre og brutale. Blant rommene han oppsøker er palasser og kirker, slaktehus og nordnorske naust.

Oksefjord fra 1990                                                                   Foto: KODE
Det var veldig spennende å være til stede på denne utstillingen. Etter vi hadde fått et glass med bobler i hånden, fortalte han som har jobbet for å få i stand utstillingen (sorry, navnet glapp...) om kunstneren og kunsten. Installasjonene har blitt satt opp både i Norge og i Europa, og av bildene vi fikk se i dag, har han benyttet ganske så forskjellige lokasjoner. Det var ikke vanskelig å skjønne at bildet som preger logoen til utstillingen er det fra en fetisjklubben i Oslo. Ellers er vi innom Holmenkollen bunker (det likte jeg veldig godt), kirker, kapeller, palass og ikke minst båthus i Lofoten.

I Tårnsalen henger det nå 14 verker av Barclay, som gir hodet noe å jobbe med, og følelsene får et lite støt på grunn av den heller labile stemningen bildene oser av. Verket Palazzo Costantino virket å være hengt opp feil vei, og etter at Susanne og jeg hadde prøvd å finne ut av dette, så vi at publikum fektet og pekte ved dette bildet, så det er sikkert at det ikke bare var vi som undret oss.


Per Barclay (f. 1955) er en norsk billedhugger og installasjonskunstner. Han har sin utdannelse i kunsthistorie fra UIB, og kunstutdannelse fra Italia. Han hadde sin første seperatutstilling i Bergen og Trondheim, og bor og arbeider nå i Oslo og Torino. Barclay har vært festspillutstiller ved Festspillene i Bergen (2001) og Festspillene i Nord-Norge (2009), og deltok på Veneziabiennalen i 1990.

Dette er en kunstner og en kunstform jeg ble veldig nysgjerrig på. Jeg skulle gjerne opplevd en av installasjonene hans "live", kjent lukten av olje, blod eller vin og undret meg over uttrykket og resultatet.