Uvigslet jord av Agnes Lovise Matre

Helt siden debuten i 2012 med romanen Stryk meg over håret, har jeg ventet spent på hver utgivelse fra Anges Lovise Matre. Hun skriver herlig "bygdekrim", spenningen har tatt seg opp etter Iskald, men når ikke opp til nerven som var i de første bøkene hennes. 

Forlaget om handlingen:
Under hagearbeid på Vavollen i Øystese blir levningene av en tenåring funnet i jorden, en ung gutt som aldri er blitt meldt savnet. Etterforskningen av drapet avdekker lag på lag av skyld, skam og unnfallenhet, og truer med å avsløre hemmeligheter som kan få voldsomme konsekvenser for mange i den lille bygda. 

Lensmann Bengt Alvsaker må grave dypt i bygdas ugjerninger og utbredte fordommer for å finne ut av sannheten om hva som skjedde, den gang for tretti år siden.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021
Sider: 368
Kilde: PDF fra forfatteren

Historien er todelt, og tar oss med tilbake til hendelser i 1983. Her møter vi ungdommer på videregående, som gjør det ungdommer pleier å gjøre. Det å være homofil er skamfullt og må skjules, noe som er samfunnstemaet som drøftes i denne historien.

Den nydelige blomstringen i Hardanger har Matre skildret inngående før, denne gangen går hun rett på med levninger fra et menneske som blir funnet, selv om vi skriver mai, og omgivelsene er på sitt mest idylliske. Politibetjent Lars Staupe blir med lensmannsbetjent Bengt Alvsaker på befaring, og konkluderer med at beina som ligger i jorden, kan være fra et menneske.

I Iskald ble Alvsaker kjent med at han har en tenåringssønn, og nå har femtenåringen flyttet hjem til ham i Norheimsund. Heldigvis har far og sønn naboen William å støtte seg til, for Bengt Alvsaker er ikke akkurat en hengiven far til Thomas. 

Bjørnebok kaller Bengt Alvsaker en spaserstokk i sin omtale av Skinnet bedrar, og selv om han (og jeg) hadde håp om at gubben skulle tø opp litt, så har han fremdeles litt å gå på. Nå er han samboer med krimtekniker Lerke fra Bergen, og han gjør det ikke akkurat lett for henne, med sitt mutte stivsinnede vesen.

Vi har ikke hørt så mye om Alvsaker sin familiebakgrunn, men blir litt bedre kjent med ham her. Slutten var en liten kinaputt i så henseende, så jeg gleder meg til neste "kapittel", hvor vi får erfare hvilke følger Williams konfirmasjonsgave til Thomas fikk ☺

Matre er god på karakteroppbygging, så hun vil nok ha Bengt sånn, mens kollegaene hans Susanne Hauso og Lars Staupe har fått mye mer allsidige og varme personligheter. 

Krimplottet i denne historien er solid, og veldig spennende. Morderens identitet ble holdt hemmelig helt til det siste, og handlingen ble elegant nøstet sammen til slutt. Noen ordvalg innimellom klang ikke godt i mine ører, og noen trykkleifer skjemte helheten, men ser en bort fra dette, så er Uvigslet jord en sterk oppfølger til Iskald. Den vekslende handlingen er lett å følge, og nerven er til stede hele tiden, så boken er vanskelig å legge fra seg. 

*******

Andre bloggere om boken: Bokblogger og Henningsbokhylle
Les gjerne det Bokbloggeir skriver om boken!

Utgivelsene til Matre i rekkefølge, den første er en roman, så en thriller og de tre siste er krimserien hvor Bengt Alsaker er hovedperson.

Stryk meg over håret

Kledd naken

Skinnet bedrar

Iskald

Uvigslet jord

Jente Kvinne Annet av Bernardine Evaristo

I 2019 vant Margaret Atwood Bookerprisen, men hun måtte dele den. Heldigvis var det en kvinne, men Bernardine Evaristo var et helt ukjent navn for meg. Siden jeg er glad i Atwood, ble jeg litt skuffet over at hun måtte dele prisen sin, men etter å ha lest Evaristo sin roman Jente Kvinne Annet, er jeg glad for at de begge fikk prisen dette året, for en fantastisk roman dette er!

Forlaget om handlingen: 
Jente, kvinne, annet er tolv personlige historier fortalt gjennom blikket til tolv ulike kvinner. Alle søker de etter noe - en felles fortid, en meningsfylt framtid, noen å elske. Forståelse fra en mor, anerkjennelse fra en far. Et sted å høre til. Eller kanskje bare et glimt av håp. Med varme, humor og tempo lar Bernardine Evaristo hver enkelt stemme tre fram på sin unike måte, og skaper en fortelling om identitet, feminisme, tilhørighet, rase og klassekamp. Dette er historien om Storbritannia slik du aldri har lest den før. Bernardine Evaristo er en av Storbritannias fremste samtidsforfattere. Jente, kvinne, annet vant en rekke priser da den utkom i 2019, ikke minst den høythengende Bookerprisen, som hun delte med Margaret Atwood. 

Etter å ha lest to av Chimamanda Ngozi Adichie sine bøker, var det gøy å lese en roman, som tar for seg mange av de samme spørsmålene, som Adichie gjør. Historiene denne romanen er bygget opp av fengsler hver på sin måte. Etter hvert blir noen av karakterene nevnt i andre deler av boken, og mot slutten samles trådene i premierefesten, som også innleder romanen.

Evaristo skriver drivende bra, hun setter søkelyset på rasismen som foregår i det skjulte. Feminisme er også et viktig tema, for det er mange sterke kvinner vi møter i denne romanen. I tillegg til fengslende handling, er språket godt, den eneste innvendingen min, er måten hvert kapittel presenteres på, med den "pynten" som gjør det umulig å lese de første linjene. På iPad ble det i alle fall bare irriterende.

Amma har rundet femti. Hun har regissert teaterstykket Dahomeys siste amasone, som har premiere på National Theateret samme kveld. I åpningsscene av boken mimrer hun om hvordan venninnen Dominique og hun selv sto på krava, på en bråkete og irriterende måte. Om da svarte kvinner diskuterte hva det betydde å være feminist, når hvite feministorganisasjoner fikk dem til å føle seg uønsket. 

Vi går en generasjon frem, og møter datteren til Amma, Yazz, og hennes tre venninner som kommer fra veldig forskjellige oppvekstkår i England. Ungdomskulturen er helt annerledes enn den voksne vi hørte om tidligere. Når jentene søker sannhet om hvem de er, konkluderer de med, at svaret spinner ut fra hvordan de oppfattes. 

Damene vi hører om er enten født i England av utenlandske foreldre, eller de har emigrert dit som ung. Nzinga har hatt en grusom oppvekst i de rasedelte sørstatene, hun snakker på innpust og utpust, til alle som vil høre, om selvforakt og internalisert rasisme. Hun påstår at å gå med svarte sokker, er å trakke på de svarte, svarte truser? ja da driter du på de svarte, dørmatte, svarte søppelsekker.... hun gir dagligdagse ting en rasistisk betydning, og det river i kroppen når jeg leser dette.

Historiene er mange, Carole, Bummi, LaTisha, Shirley, kvinneskjebner som på hver sin måte setter ord og bilde på et liv som farget i en hvit verden. Jeg fikk meg mange aha-opplevelser, nye perspektiver både på hvordan hudfarge kan påvirke, og hvordan det og finne sin identitet kan oppleves som en utfordring. 

Evaristo skriver med et muntlig språk, flere artige vrier får meg til å le, som når Yazz setter pris på at den homofile Roland tok seg en tur til Le runkebank, for ellers hadde ikke hun vært til. Det er ikke forfatterens agenda å være politisk korrekt hele tiden, for hun bruker ord som blant annet radikallesber, når hun skildrer grasrotaktivisme og skriver om kvinner som rekonfigurerer feminismen. Hun beskriver svarte eller lesbiske mennesker, som alt annet en en homogen gruppe, så her handler det om bevisstgjøring på flere plan. Måten Evaristo skriver frem dette på, gjør romanen til glimrende lesning, fra begynnelse til slutt. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2019/på norsk 2021

Sider: 431

Kilde: Lånt på BookBites

Fagbøker for småtasser 0-3 år av Jonathan Litton og Thomas Elliott

Det er mandag igjen, og tid for barnebøker. I barnehagen jeg jobber er vi glad i å sette oss ned med en bok, eller ti. Ikke minst er det spennende å lese om forskjellige tema, som vi kan forfølge videre i leken, eller utforske ute. Da jeg ba om et leseeksemplar fra denne serien, fikk jeg hele seks bøker, og når jeg har fordypet meg i bøkene, kan jeg skjønne at de på forlaget ikke har klart å velge.

Gjennom disse bøkene lærer smarte småtasser alt om økonomi, anatomi, zoologi, botanikk, arkitektur og ingeniørarbeid, og så får de vite litt om hvordan dette påvirker hverdagen vår. Serien heter Grunnkurs for småtasser, og er en serie pekebøker for de aller minste barna. 

Med fargerike, morsomme illustrasjoner og konkrete, korte setninger forklares vanskelige begrep enkelt og lekent - men likevel med største alvor. Det gjør at bøkene like godt kan leses av en 1.klassing som for en 3-åring.

Bøkene er veldig fine, med store bilder laget med en tydelig strek. Fokus er på formidling, og disse illustrasjonene gjør det lett for den voksne å være samtalestarter. 

Språktrening er en viktig del av arbeidet på småbarnsavdeling, og bildene i disse bøkene gir oss flotte innfallsvinkler. Det skal bli spennende å få i gang samtaler om handel og sunn økonomi, eller arkitektur, med barna som er så små, tipper jeg får meg en overraskelse. 

Det går nok mye lettere når vi skal lese bøkene om anatomi, botanikk og zoologi, her er vi i kjent territorium både voksne og barn. 

Siste side i boken inspirerer til videre aktivitet, for her avsluttes temaet med "Hva vil du lage i dag?" (Ingeniørboken) Eller, "Hva vil du bygge i dag?" (Arkitekturboken). De andre bøkene har utsagn som "Er det ikke fantastisk?" eller Er det ikke utrolig?" mens zoologiboken pirrer nysgjerrigheten med "Du vet aldri hva du kan komme til å oppdage!" 

Dette er en veldig fin serie å ha i barnehagen. Bøkene tåler en støyt, så barna kan sitte å bla i dem uten at de voksne må våke over dem. Temaene kan lett peiles inn mot rammeplanen og fagområdene vi jobber med, så bøkene kan være nyttige for oss voksne som skal planlegge innhold i barnehagehverdagen også. Anbefales!

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2018/på norsk 2021

Sider: 22

Kilde: Leseeksemplar

Sånt jeg ikke vil vite - starten på Deborah Levys tredelte selvbiografi

Deborah Levy har imponert meg før med Svømme sammen og Mannen som så alt. Begge romanene er litt "snåle", men skrevet sånn at en får mer og mer sansen for handlingen etter hvert som en leser. Og begge er nominert til Bookerprisen! Når hun nå kommer med en selvbiografi i tre deler, kjente jeg forventningsfull kribling, etter å bli bedre kjent med denne forfatteren. Boken kommer på norsk til uken!

Forlaget om handlingen: 
Deborah Levy beskriver Sånt jeg ikke vil vite som en kvinnelig vri på George Orwells klassiske essay «Why I Write», hvor hun utforsker spørsmål om eget liv, egen skriving og kvinnelighet. Levy tar oss med tilbake til sin oppvekst i apartheid-delte Sør-Afrika og til ungdomsårene i England. Hun gir en sjelden skildring fra et barns perspektiv av håndhevingen av apartheid, og de påkjenninger dette fikk for hennes familie i Johannesburg. Boken går også inn på særlig feministiske utfordringer som Levy selv har gjennomlevd, særlig i rollen som mor og moderne kvinne. Sånt jeg ikke vil vite er en fortelling om tilhørighet, den moderne kvinnes plass og etnisitet, og en oppvekstskildring rammet inn av refleksjoner fra en voksen, moderne kvinne.

Historien fortelles fra to vinker, forfatteren reiser til en fjellandsby på Mallorca, for å roe ned, og skrive. Det er vår men det snør, og ingen av turistene har klær for forholdene. Hun har vært her før, og kjenner Maria, innehaveren av det lille hotellet hun bor på. Når hun på restauranten blir nektet bord, fordi hun er alene, redder eieren av butikken på hjørnet henne, ved å slå seg sammen med henne. De har en fin samtale om tilhørighet og språk, og hun svarer ham "jeg er ikke helt engelsk", en påstand som får sin forklaring senere i romanen.

Du er forfatter sant? sier kineseren, som hun ikke kjenner navnet til, men allikevel føler seg så trygg med, at hun forteller historien sin til ham. Men, før vi kommer så langt hører vi Levys mange flotte tanker om kvinner, frihet og feminisme. Hun refererer sterke utsagn fra Simone de Beauvoir, Marguerite Duras, Virginia Woolf, og vi hører om George Sand som gikk i herreklær ☺
 

         Som alt annet som involverer kjærlighet, gjorde barna oss uendelig lykkelige - og ulykkelige også - men aldri så ulykkelige som neo-patriarkatet i det 21. århundret gjorde oss. Det ville at vi skulle være passive, men ambisiøse; moderlige men erotisk energiske; selvoppofrende, men tilfredse - vi skulle være Sterke Moderne Kvinner samtidig som vi ble utsatt for alskens ydmykelser, både på den økonomiske arenaen og på hjemmebane.

Historien fortelles også fra Johannesburg i 1964. Det snør og fem år gamle Deborah og pappaen lager en snømann, som skal står ute og passe på huset. Det ble en tøff jobb for snømannen, for senere på kvelden blir far anholdt og fengslet, siden han som medlem av ANC, kjemper for at menneskerettighetene skal gjelder for alle. To år senere er pappa fremdeles borte, og den lille jenta tenker på ham når hun leker med dukken sin:

        Barbie var helt uberørt av fæle ting som skjedde i verden. Jeg ønsket at jeg hadde blå, påmalte øyne med lange, svarte øyenvipper. Jeg ville ha øyne som ikke rommet noen hemmeligheter (hvor er faren din, da?) fordi det ikke fantes noen hemmeligheter (han blir torturert i et fangehull). Barbie var laget av plast, og jeg ville også være av plast. 

Moren sender Deborah til sin gudmor i Dubai, og her lærer hun ett og annet av hennes 17 år gamle datter. Hun er opptatt av frihet, og en dag slipper hun gudmorens elskede undulat, ut vinduet, en handling som fører til at hun blir sendt tilbake til sin mor. 

Far slipper ut etter 4 år i fangenskap, og de flytter i eksil i England. I 1974 er Deborah 15 år, og hun drømmer om å bli forfatter. Hun er ikke noe utadvendt barn, og sliter med å akseptere sin skjebne, som ufriheten ved å bo i et annet land.

I det fjerde kapittelet er vi tilbake i Mallorcas fjell og historien, som fortsetter i neste bok, avrundes på en fin måte. Deborah Levy skriver lett, handlingen flyter naturlig fra det ene sterke bildet til det neste, uten antydning til dødpunkter. Litt klabb og babb med Kindelen, gjorde at jeg leste store deler av boken to ganger, men det gjorde ingenting, for dette var vakkert. 

Jeg NØT denne boken, spenningen ved å lære om apartheid, og ikke minst de mange feministiske tankesprangene. Jeg gleder meg til neste bok i denne trilogien, håper ikke det blir lenge til den kommer ut. 

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2018/på norsk 2021

Sider: 128

Kilde: PDF fra forlaget

Til Inanna av prinsesse Enheduanna

Prinsesse Enheduanna levde 2200 år før vår tidsregning. Hun er den første navngitte poeten vi kjenner fra litteraturhistorien. Hun levde i Mesopotamia, landet mellom elvene Eufrat og Tigris for 4300 år siden. Enheduannas forfatterskap var respektert og sitert, og har derfor overlevd i mange tusen år. Diktene hennes er funnet igjen i kileskrift på leirtavler i byen Ur, les gjerne mer her! I diktet Til Inanna, kan hun ikke akseptere sin skjebne, og klager sin nød til guddommen Inanna.

Boken jeg har lest er gjendiktet fra sumerisk, det eldste skriftspråket vi kjenner til, av Jens Braarvig og Erling Kittelsen. De har skrevet henholdsvis innledning og etterskrift til boken, noe som gjør det lettere for leseren å forstå følelsene som kommer frem i Enheduannas dikt.

Vi får høre om hvordan Sargon, faren til Enheduanna ble konge i Mesopotamia, ikke gjennom arv, men ved at den forrige kongen gjorde en utilgivelig feil, og ble avsatt. Braarvig skisser i innledningen et samfunn som er preget av sitt maktsentrum, og av strid mellom folkegrupper. Den religiøse retorikken var viktig, og danner bakgrunn for diktet. Sargon utnevner datteren til prestinne for himmelguden An i byen Uruk, og måneguden Nanna i byen Ur. Enheduanna ble kalt for den kunstneriske virkeliggjører av de samme mål som hennes far søkte å nå med militære og politiske midler. 

Det er vanskelig å se for seg et miljø hvor mennesker er avhengige av gudenes velvillighet, men etter å ha tilbrakt mye tid i gudenes selskap i forskjellige prosjekter i det siste, føltes det naturlig.

Sargon brukte folkespråket akkadisk, men Enheduanna skrev på sumerisk, visdommens og religionens språk, et språk som består av en blanding av bilder og fonetiske tegn. Inanna som hun skriver sine dikt til, er guddommen som hjalp Sargon til seier. 

I diktet synger hun sine hymner, ber sine bønner og klager sin nød. Klagesangen var den viktigste poetiske genre i det gamle Mesopotamia, som det fremdeles er i poesien. I dette diktet er Enheduanna en slagen kvinne, jaget ut av byen som hun er. Hun er i ørkenen med de spedalske, og i sin nød klager hun til Inanna, for å få komme tilbake til tempelet sitt.

Inanna viser seg som den universelle kjærlighetsguden, og det er sånn jeg først ble kjent med henne i Berit Hedemanns roman Bjørnejegerskens bekjennelser, og i DnS sin teateroppsetning som jeg nylig så. I romanen løftes Enheduanna fram som en frimodig og seksuelt fristilt kvinne, og det var med dette bildet i hodet, jeg ga meg i kast med diktene Til Inanna.

Det første diktet heter Inanna og skjebnene, og begynner sånn:

Hun som holder skjebnelovene
    lar sin stråleglans bryte fram.

Oppreist kvinne i flammeskinn
    elsket i himmel og på jord.

Løssluppen venninne til Himmel-An
    så mektig smykket.

Elsket av ditt månediadem
    som hører din verdighet til.

Vi hører Enheduannas tanker om Inanna og Enlil og Ishkur, om fjellet Ebih og Uruk. Så kommer forvisningen fra Ur, og Enheduannas påfølgende bønner, anklager og forbannelser, frem til lovprisningen av Inanna, etter Enheduanna har blitt tatt inn i varmen igjen. 

Jeg må innrømme at dette ikke ga meg noe særlig, ikke fant jeg diktet sensuelt heller, noe som Hedemann helt tydelig har gjort. Det var gøy å lese denne boken, og få oppleve bakgrunnen for romanen og teaterstykket jeg har sett.

Snille Berit Hedemann tok seg tid til å forklare meg (i en mail som jeg har fått lov å dele her) hvorfor diktene i boken jeg leste ikke var erotiske. Det ser ut som prosjektet mitt ikke er over enda ☺

Leste på bloggen din at du hadde lest Enheduannas dikt, men ikke fant det du lette etter. Det er fordi den boka du har lest, «Til Inanna», bare er en av hennes mange diktsykluser. Du finner alle diktene i «Verdens hellige skrifter», i Sumer-bindet. Der har Jens Braarvig gjendiktet mange flere dikt, blant annet de erotiske diktene, og hele nedstigningen til Dødsriket, og en masse annet artig og vakkert. Håper du kan få tak i den boka, den er i hvert fall på bibliotekene, det er en bokserie utgitt av Bokklubben. Veldig hyggelig at boka mi har inspirert deg til å finne mer ut om verden første og altfor lite kjente forfatter!

Mvh

Berit Hedemann

De uadskillelige av Simone de Beauvoir

Dette er en roman om Simone de Beauvoirs nære vennskap med sin bestevenninne fra barndommen. Dette er en kortroman, som forfatteren skrev i 1954, som ikke har blitt utgitt før. Simone de Beauvoir er en mye referert forfatter og et forbilde for mange. Det er noen år siden jeg ga meg i kast med hennes mest kjente bok Det annet kjønn, og i fjor leste jeg Mandarinene som også er en murstein. Det var derfor med lett hjerte jeg denne gangen leste en mye kortere tekst, som til og med inneholdt bilder. 

Forlaget om romanen:
I romanen skildrer forfatteren sin store ungdomskjærlighet til venninnen Zaza. Zazas tragiske død, fremprovosert av fordommene og påbudene som preget datidens samfunn, skulle hjemsøke Simone de Beauvoir resten av livet.
De uadskillelige handler om den seksuelle og intellektuelle oppvåkningen til to «veloppdragne» og opprørske unge jenter i et miljø som forsøker å hindre dem i å bli frie og tenkende kvinner og vil lukke dem inne i rollen som hustru og mor. Teksten skildrer erfaringene som ligger til grunn for den store feministiske filosofens opprør og verk – hennes dramatiske frigjøring og det fundamentale motsetningsforholdet mellom de intellektuelle og de konforme, senere grunnlaget for En veloppdragen ung pikes erindringer.

Gjennom å beskrive sin venninne Zaza, og sitt eget forhold til henne, så lærer vi også lille ni år gamle Simone å kjenne. Det er to høflige unge jenter vi møter, gjennom hele sitt vennskap utviser de en kjølig distanse og ekstrem ærbødighet mot hverandre, noe som kommer tydeligst frem ved at de sier De og Dem til hverandre. 

Zasa kom fra et militant katolsk borgerskap, tidlig på 1900-tallet. Hun greide ikke å tilpasse seg slik de rundt henne krevde, hun følte at hennes egenart ble tilintetgjort. 

Ganske bastante ord, disse som beskriver denne barndommen, men når vi vet at livet hennes endte som det gjorde, nettopp fordi hun ble snakket til og hersket over på en uholdbar måte, så skjønner vi at hun følge det sånn.

Det hadde aldri falt meg inn at Andrèes kjærlighet til moren kunne være en ulykkelig kjærlighet. Hun presset hendene ned mot den blankslitte bordplaten av tre. 
    Bernard er den eneste i verden som har elsket meg for min egen skyld, akkurat som jeg var, og fordi det var meg, sa hun innbitt. 
    Hva med meg? sa jeg. 
   Ordene glapp ut av meg; dette var så urettferdig at jeg ble opprørt. Andrèe så forundret på meg:
   Dem?

Romanen er kort og i tillegg er det en historie som fengsler, og som nær sagt "leser seg selv". De uadskillelige kommer nok til å bli tatt frem igjen, og lest på nytt. Et nydelig språk og kloke refleksjoner i et fortettet handlingsrom, gjorde at Simone de Beauvoir ble tydelig for meg, på en ny måte.

Utgaven inneholder også autentiske brev som Simone de Beauvoir og Zaza skrev til hverandre, samt bilder av «de uadskillelige» gjennom oppveksten, av Zazas kjæreste Maurice Merleau-Ponty (Pascal Blondel i romanen), og av Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre. 

Forlag: Pax

Utgitt: 2021

Sider: 190

Kilde: Leseeksemplar

Inntrenger - tegneserie av Sigbjørn Lilleeng

Du husker vel Tor Åge Bringsværd og Jon Bings si-fi serie Blindpassasjer? Den var en suksess på NRK i 1978, jeg var da 11 år, og hadde mareritt godt inn i voksen alder, av det jeg så den gangen. Sigbjørn Lilleengs tegnede versjon Inntrenger, gjør ære på det opprinnelige manuset som har oppnådd kultstatus. 

Forlaget om boken:
Besetningen på romskipet Marco Polo våkner opp til nyheten om at én av dem er byttet ut med en replika. Men hvem? Inntrenger er en ny tegneserieadaptasjon av Bing & Bringsværds sci-fi-manus Hvem av oss er den drepte? fra 1977. Det var svært nyskapende da det kom, blant annet foregriper det trender og grep som senere ble udødeliggjort i filmklassikere som Alien (1979) og The Thing (1982). NRK filmatiserte manuset i 1978, som TV-serien Blindpassasjer. Også denne regnes som en klassiker i dag, og er velkjent for flere generasjoner nordmenn. Den prisvinnende serieskaperen Sigbjørn Lilleeng har laget en moderne tolkning av manuset, og gjør det dermed tilgjengelig for en helt ny generasjon.

Da jeg satt meg ned for å lese denne tegneserien, var det gått over førti år siden jeg lot meg skremme av serien som gikk på tv, i min barndom. Jeg har sett serien igjen for noen få år siden, og kan ikke skjønne hva det var, som var så skummelt, så det var med skrekkblandet fryd, jeg satte i gang med å lese tegneserie. 

Stjerneskipet Marco Polo returnerer fra fullført oppdrag på den nylig oppdagede planeten, som har fått navnet ROSSUM. Ombord er det en maskiningeniør, en biolog, en sosiolog, en IT-ansvarlig og en økolog. På returen til Nexus ligger disse i dvale, men de vekkes av at alarmen går, og oppdager at det er brudd i loggen og flere av kameraene er inaktive.

Noen skikkelig ekle bilder viser leseren hva som har skjedd, men ikke før de våkner og kjenner at avfallskvernen er glovarm, begynner de å ane ugler i mosen. De konkluderer med at det er en blindpassasjer ombord, og at det må være en av dem som har blitt dyttet ned i avfallskvernen og byttet med en biomat. 

Ingen innrømmer å være den biologiske datamaskinen, så det blir en trykket stemning ombord. Hva skal de gjøre? De takler trusselen forskjellig, og alle begynner å oppføre seg temmelig mistenksomt, der hver enkelt gjør det de kan for å finne ut av tingene. 

Tegningene i Lilleengs bok har en tydelig strek, og mange av dem er detaljert til tusen. Monsteret som viser seg i tegningene er skremmende, men for leseren er det selve handlingen som byr på uhygge, ikke nødvendigvis frykten for monstrene. Handlingen er lett å følge, men les nøye og dvel ved tegningene for her er mange flotte detaljer. 

Aldersgruppen boken er ment for er 12-16, men jeg tenker at også alle oss gamlisser, som ble skremt av serien på slutten av 70-tallet, garantert vil ha glede av den. Jeg likte i alle fall boken veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ☺

Augusta har også skrevet om boken

Forlag: Vigmostad og Bjørke

Utgitt: 2021

Sider: 136

Kilde: Leseeksemplar

LIV - Den fantastiske historien om evolusjon av Pernille Eskildsen, Jakob Brodersen og Kamilla Wichmann

"Til å begynne med fantes det verken jord, stjerner eller planeter. Det var helt tomt." Sånn åpner denne boken, som tar for seg jordas tilblivelse. Skulle hatt denne i fjor, da dinosaurprosjektet med 3-åringene strakte seg lengre enn langt utover året.

Forlaget om boken:
«Liv» - Den fantastiske historien om evolusjon, basert på det nyeste innen naturvitenskap om hvordan livet oppsto, med flotte, fargerike illustrasjoner.

Hvor kommer livet fra? Hvem var de første menneskene på Jorda? Bli med på en reise gjennom milliarder av år. Opplev hvordan universet begynte, hvordan Jorda ble til og hvordan livet utviklet seg fra encellede organismer til kjempestore dyr. 

Se dinosaurene dø ut, og møt fortidselefanter og kjempedovendyr. Følg menneskets utvikling fra små aper til deg og meg, og se hvordan alt liv henger sammen! 

Det tok litt tid før jeg begynte å lese teksten i denne boken, for i det jeg flippet gjennom boken for første gang, ble jeg oppslukt av de fine tegningene. Kamilla Wichmann har en helt egen strek, som passer utrolig godt til den spennende kunnskapen som formidles. 

Språket som forfatterne bruker er tilpasset barn, og alle vi andre som ikke vet så veldig mye mer enn at historien vår startet med et stort smell. Allerede på de første sidene hadde jeg lært mye, som at månen er et stykke som ble slått av jorden. At store isblokker falt på jordkloden, kjølte den ned og dannet havene.

Vi lærer om grunnstoff og celler og kan nyte bilder av livet i urhavet. Noen av plantene kom seg opp på land, og deretter noen av fiskene, som lærte seg å puste. Finnene ble til bein og paddene ble til krypdyr, og etter mange generasjoner hadde de utviklet seg til de største dyrene som har levd på jorda, dinosaurene. 

I 200 millioner år var det dinosaurene som regjerte på kloden vår, det er 66 millioner år siden en meteor kom susende og gjorde slutt på det eventyret. I denne boken forklares det på en fin måte, hva det var som skjedde, og hvorfor det ble liv på planeten igjen. Om du ikke vet forskjellen på en asteroide, en meteor og en meteoritt, så får du lære det også. 

Så blir vi kjent med apene, med Proconsul som er forfar til flere apeslekter, blant annet den som utviklet seg til mennesket. Han levde i Afrika for 20 millioner år siden. Jeg har vært fornøyd med å vite at menneskeslekten krabbet opp av havet og utviklet seg, først til aper og så til mennesker. Med denne boken fikk kunnskapene mine litt mer kjøtt på beina.

For 2,4 millioner år siden ble Homo habilis "født". Han "oppfant" "kniven", og det gjorde livet så mye lettere for dem, at han nå begynte å flå dyr, hakke og grave med den spisse steinen. Videre hører vi om utviklingen av mennesket, hvordan kroppene deres i begynnelsen var små, og hjernene likeså. Neandertaleren er det fortidsmennesket som ligner mest på oss, de brukte klær og ild, og laget kunst.

Verdens mest intelligente ape heter Homo sapiens (det tenkende mennesket). Vi oppsto i Afrika for 300000 år siden. Det som formidles i avslutningen av boken er en nydelig forening av alle mennesker, og respekt og kjærlighet til naturen og kloden vår. I små flokker forlot Homo sapiens Afrika, og spredte seg til Europa og resten av verden. 

Du er i familie med alle mennesker, alle dyr og alle planter.

Pass godt på familien din.

Jakob Brodersen og Pernille Eskildsen er forfatterne av denne boken. De har begge journalistutdanning, med fokus på forskning, viten og verden, og formidling til barn og voksne. De er begge småbarnsforeldre og bor i Viborg i Danmark. 

Kamilla Wichmann er den som har skapt de vakre illustrasjonene i denne boken. Hun er utdannet ved Danmarks Designskole, og driver med illustrasjoner til bøker og magasiner. Hun er også forelder, og bor i København med sine to barn. 

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2018/på norsk 2020

Sider: 45

Kilde: Leseeksemplar

Av kjøtt og blod av John Harvey

Denne lydboken lastet vi ned fra BookBites, før vi skulle kjøre tilbake fra påskeferie. 2 x 8 timer i bil er kjedelig, så lydbok for to gjør susen. Jeg hadde ikke tenkt å skrive om boken, men slutten fengslet mer enn begynnelsen, så noen ord må til.

Forlaget om handlingen: 
En ung gutt er på vei ut av fengsel etter å ha sonet for voldtekt og drap på en ung jente. En politietterforsker klarer ikke glemme jenta som forsvant for femten år siden. Når Shane Donald stikker av under prøveløslatelsen og sekstenårige Emma Harrison brutalt blir myrdet, bestemmer Frank Elder seg for å gjenoppta en gammel, uløst forsvinningssak. Frank gjør nye oppdagelser, og blir involvert langt utover sin rolle som etterforsker. Særlig etter at han mottar postkort fra morderen …

Boken er den første i serien om Frank Elder, den kom ut i 2004, og ble tilgjengelig som lydbok på norsk i 2020. Boken varer i 11 timer og 37 minutter, og er lest inn av Trond Teigen.

I denne historien befinner vi oss i England, litt i nord og litt helt i sør. Frank Elder har pensjonert seg, men han har fremdeles litt fraspark igjen i seg. Han er skilt og har en nesten voksen datter. At han ikke er politi, blir nesten glemt når Emma blir drept, og han blir kjent med moren til en jente som forsvant på samme tid som drapet.

Gjennom hele handlingen hører vi om at han i stille stunder leser David Copperfield. Jeg blir glad når jeg møter lesende karakterer, og litt sjarmert når han ikke er en mengdeleser, men en som koser seg med den eviglange historien. Jeg har nettopp lest David Copperfield selv, så når John Harvey avslutter denne kriminalhistorien på den måten han gjør, så kunne jeg ikke for at jeg smeltet litt.

Boken føltes lang, kanskje var det snøstormen på kjøreturen hjem, som gjorde at konsentrasjonen glapp litt, men vi syntes Harvey brukte mange ord, og gjorde de samme tingene igjen og igjen. Bortsett fra mot slutten så er det ikke så veldig spennende, det er mange karakterer involvert og det er mye som skal snakkes om. 

Som sagt, slutten fengslet meg totalt, både oppklaringen av mord og forsvinning, avklaring av forholdet til ekskona, og ikke minst gjenforeningen med datteren. Actionnivået økte også mot slutten, uten at jeg skal røpe hva som skjer da.

Jeg antar at John Harvey har et like godt øye til Charles Dickens som jeg har, og jeg frydet meg over at hans kjennskap til David Copperfield springer frem i teksten i denne krimmen. 

Er det noen som har lest denne serien?

Serien i rekkefølge:

Av kjøtt og blod

Til jord skal du bli
I mørket
Stilleben

Uten aksent - essay av Yoko Tawada

I fjor leste jeg Sendebudet av Yoko Tawada, og kalte den en godbit. Forfatteren er født i Tokyo og flyttet til Tyskland som 22 åring. I essayene som blir presentert her, er det ikke vanskelig å plukke opp spenningen mellom øst og vest, og ikke minst hvordan det er å bli sett på som utlending i sitt eget hjemland. 

Forlaget om handlingen: 
Med sin særegne, underfundige humor og poetiske nerve skriver Yoko Tawada om sine erfaringer fra rommet mellom det vestlige og det østlige. Om hva det vil si å leve i et fremmed land og tilegne seg et nytt språk. Gjennom ordlek og språklig oppfinnsomhet myknes stereotypier opp og det fastgrodde får anta nye og uventede former. 

Tawada lar leseren få se med fornyet blikk på det velkjente, og skriver like uimotståelig og forunderlig lett om samuraier som om franske filosofer, tysk grammatikk eller isbjørner.

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2021
Sider: 142
Kilde: Leseeksemplar

Uten aksent er et fint lite måltid med sine tre retter, en forrett, en litt lengre hovedrett og den deilig liten dessert til slutt. Det siste essayet heter faktisk Fransk dessert, og selv om stykket bare var på seks sider, så fikk teksten meg til å søke opp Claude Lèvi-Straus, og bruke like lang tid på å lese om denne belgiske antropologen, som hadde mange gode tanker om hvordan vi skal forstå menneskekulturen. 

Essayet er bygget på den gamle japanske myten om Inabas hvite hare, om å bygge bro mellom mennesker og kulturer. Dette ga mersmak, så dukker navnet hans opp igjen, vil jeg spisse ører.

Det første essayet heter I et nytt land, og er delt inn i seks korte tekster. Yoko Tawada vil snakke om kultur i det første essayet, og det er yoghurtkulturen hun tar utgangspunkt i her. Deler av denne teksten handler faktisk helt konkret om melkeprodukter. Vi får så høre om hvorfor japanerne plantet de berømte kirsebærtrærne, mens hun også prater om menneskenes naturalisering og plantenes migrasjon.

         Jeg kan ta lurven av et truende ord ved å oversette det skeivt med vilje. Min oversettelse av "art-bastard" ville være: "blandingens kunst"

Hun forklarer hvordan ord skrevet på japansk, kan reise gjennom forskjellige språklandskaper etter at det ble transkribert til en annen skrift. Vi hører også om kritikere som er redd for å bli beskyldt for å være fremmedfiendtlig, antisemittisk eller eurosentrisk i sine uttalelser om ting som kan virke fremmed for deres borgerlige smak.

       Forfattere drømmer ikke sjelden om å vaske ordene, for å rengjøre dem for enhver symbolsk betydning. Men språket vil heller være urent. Det bokstavelige ved et ord fremstiller ingen renhet, men gjør ordet spiselig. Ved å avstå fra svinekjøtt kan man ikke unngå svinerier, men å ta svin ut av ordet svineri og sette det frem på bordet, er for meg en politisk akt. 

"En mur er ikke bare en skillevegg, men også et skalkeskjul", leser vi i begynnelsen på det lengste essayet. Vi hører om muren rundt ambassaden, som måtte forseres, og om hvor høy muren hadde vært om Stillehavet hadde vært loddrett. 

Yoko Tawada er en stemme det er verdt å lytte til, ikke bare fordi hun tydeliggjør språk på en levende måte, men også fordi hun minner oss på at vi alle er hverandres medmennesker. 

Uten aksent handler om språk, om tolkninger og om hvordan vi kommuniserer. Jeg leste gjennom boken en gang, men jeg var ikke årvåken nok, så jeg endte opp med å lese den en gang til, nesten i sin helhet, da jeg skulle skrive om den, for her var mye å dvele ved. Det er en lettlest bok, med tankevekkende vinklinger på mange emner, som alle har interaksjon og empati som fellesnevner. 

Anbefales!

Det sorte fåret av Jørgen Jæger

Etter å ha lest 12 bøker om Ole Vik og Cecilie Hopen er det veldig gøy å få lese historien som startet det hele, men som ikke før nå har kommet mellom permer. Gratulerer med jubileum Jørgen Jæger! veldig gøy å få lese bok 0 ☺

Forlaget om boken:
Her vekkes Ole Vik og Cecilie Hopen i Fjellberghavn til live for aller første gang. Boken har ikke tidligere vært utgitt. Nå i jubileumsåret til forfatteren, som fyller 75 år, har vi hentet frem dette ur-manuset og presenterer det i bokform for leserne, enklere enn de senere bøkene, usminket og ekte, som den kuriositeten det er med sine styrker og svakheter. Manus har ligget lagret på forfatterens harddisk som bok null i alle år. Så velkommen til 80-tallet - med fasttelefoner, dataskrekk, og de første mobiltelefonene til bruk i bil. Glem røykeloven, glem Internett, Facebook, Twitter, smarttelefoner og alle hjelpemidler vi tar som en selvfølge i dag - og opplev det første møtet med lensmann Ole Viks univers i Fjellberghavn. 

Gled dere også til å hilse på sympatiske Bjørn Næss. Han har alt, en søt kone, en kjekk sønn, og snart venter drømmejobben. Så kjører han på et sort får, og straks etter blir han stoppet av politiet. En ung pike har blitt påkjørt og drept. Alt peker mot at Bjørn er skyldig. 

Boken viser hvordan en liten hendelse kan frata en mann alt.

Vi befinner oss i det idylliske Fjellberghavn, hvor Ole Vik er lensmann. Cecilie Hopen jobber også på lensmannskontoret, sammen med Eva Lien, den alltid like positive altmuligkvinnen, som de alle er så avhengige av. 

Før vi får fornyet vårt bekjentskap med denne gjengen, som vi kjenner fra de andre bøkene, tar innledningen oss med til Bjørn Næss sin fatale kjøretur på den gamle fylkesveien over Ramnes. Da skjer det som vi alle frykter når vi kjører bil, og Næss` liv tar en fortvilende vending. 

Vi følger etterforskningen av påkjørselen av den unge piken, som skjedde samtidig med Bjørn Næss sin ulykke, men styrken på lensmannskontoret har også fått seg et skikkelig skudd for baugen, så det går absolutt ikke på skinner for dem. 

Ole kom på jobb klokken åtte presis tirsdag morgen og stoppet hos Gunvor Strømmen i resepsjonen. 
   God morgen, Gunvor! brummet han og la den ene armen avslappet på disken. 
   God morgen, lensmann Vik.
   Du har herved min tillatelse til å tiltale alle på dette kontoret, inklusive undertegnede, med fornavn, Gunvor! smilte Ole oppmuntrende. Du skjønner, jeg har en helt urokkelig tro på et uformelt miljø!

Historien er kort og lettlest, mer koselig enn hyperspennende, bortsett fra slutten da, der strammet det seg skikkelig til. Vi opplever mennesker som ikke oppfører seg fint mot hverandre, og ikke minst får vi flotte refleksjoner rundt hvordan miljøet bør være i en vellykket bedrift. Dette er en god historie, så jeg skjønner godt at Jæger ikke har villet slette den fra harddisken sin, men det er ikke tvil om at han har skrevet seg varm gjennom et langt forfatterliv, for den mangler spenningsnivået, det skarpe blikket og samfunnsengasjementet som vi har blitt så glad i, i denne serien. 

Det var gøy å få oppleve en ung og uerfaren Cecilie Hopen, og ikke minst å få vite litt om Ole Viks bakgrunn. Plottet er enkelt, uten de helt store overraskelsene, men historien er skrevet med hjertevarme og handlingsdriv, i Jørgen Jægers karakteristiske stil. 

Jeg anbefaler gjerne Det sorte fåret videre! 

 

Forlag: Strawberry Pubishing

Utgitt: 2021

Sider: 256

Kilde: Leseeksemplar

Årstidene av Hannah Pang og Clover Robin

Fem mandager fremover kommer jeg til å legge ut en bokomtale om en barnebok. Jeg ba om et leseeksemplar på en bok jeg syntes så så fin ut, og fikk flere flotte bøker. Dette kan jeg ikke holde for meg selv, og begynner med denne supre boken her: Årstidene er et lite smykke av en bok. Den er beregnet for barn mellom 3 og 6 år, og jeg vil si et must for besteforeldre, som er så heldig å ha god tid med barnebarna sine. 

Forlaget om boken: 
I denne vakkert illustrerte boka får du med egne øyne se hvordan seks praktfulle landskap fra hele verden forandrer seg i løpet av året. Enkle fakta om hvert av disse vidunderlige scenariene gjør boka til en perfekt gave til alle som er glade i naturen, uansett alder. Boken inneholder dyr, fugler og planter fra europeisk og arktisk fauna som er godt kjente for norske barn - men også spennende og eksotiske arter fra landskap i Alaska, Australia, Kina og Kenya

Det første temaet i boken er "Den kjempestore eika". Vi åpner opp boken og på de to sidene som ligger foran oss, får vi se eika i alle fire årstidene. Her er fakta om hvilke skapninger som befolker treet, og vi hører om hvordan treet gir næring og ly til dyrene, gjennom årstidene.

Så beveger vi oss til Arktis på toppen av jordkloden, og opplever vinter og sommer. Her er det ikke vår og høst, noe som sikkert er naturlig. Vi lærer om isbjørnen, ringselen og narhvalen, og om isstalaktitter og nordlyset.

I villmarken i Alaska begynner vi med høsten, hvor skogen står i brann og kanadatranene former en V og flyr sørover for vinteren. Mange dyr går i ly for vinteren, men Amerikahubroen og Alaskaelgen er virksomme også i den kaldeste årstiden. Det er et fantastisk dyreliv som skildres fra Alaska, jeg fikk lyst å ta en tur selv. 

Elvemunningene i sumpene langt nord i Australia er neste stopp. Her skilles det mellom den tørre og den våte årstiden, og det er spennende å lese om de eksotiske dyrene som lever her. 

Enda mer eksotisk blir det når vi befinner oss i Den gule dragens dal i Kina, hvor stumpneseapen og palasskatten lever. 

Til sist besøker vi gresslettene i nasjonalparken Masai Mara i Kenya. I likhet med Australia skilles det også her mellom den tørre og den våte årstiden. Vi møter alt fra flodhest og krokodille, til den svarthalsede spyttekobraen og tordivelen, som i den våte årstiden ruller bæsjen fra dyrene sammen til baller, stapper eggene sine inni dem, og graver dem ned i jorda. 

Illustrasjonene i denne boken er som små kunstverk, som småfolk kan drømme seg vekk i, og undre seg, sammen med en voksen. Hvert tema har en fin innledning, som gir en magisk inngang til de forskjellige verdenene. Faktabolkene er passe korte for små hoder å fordøye, og gir god støtte til den voksne som vil prate seg gjennom boken.

Heldige den som får sitte på et godt fang å undre seg ut i naturen med denne boken ☺

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2020

Sider: 16 hele sider

Kilde: Leseeksemplar

Farvel til våpnene av Ernest Hemingway - en 1001 bok!

Siden jeg var alt for tidlig ute med å lese boken til 1001-lesesirkelen, gikk jeg i kast med en til. Tema i april er "en amerikansk forfatter", og heldige meg reiste hjem fra påskeferie med en 1960-utgave av Hemingways bok i bagasjen. Boken har blitt gitt ut mange ganger, og det finnes flere filmatiseringer av den. 

Forlagets ord om handlingen:
Farvel til våpnene bygger på Hemingways egne opplevelser som frivillig i ambulansetjenesten i Italia under første verdenskrig. Hemingway beskriver frykten, kameratskapet og motet hos menneskene han møter. Samtidig er boken en tragisk kjærlighetshistorie om den amerikanske løytnanten Frederic Henry og den engelske sykepleieren Catherine Barkley. De forelsker seg i hverandre, og omstendighetene tvinger dem til å flykte sammen til Sveits.

Farvel til våpnene er blitt stående som en av de viktigste beskrivelsene av første verdenskrig. 

Nesten alle Hemingways romaner handler om døden, så også denne, hvor vi følger jakten på intense livsopplevelser. Hovedpersonen vår frykter ikke død eller nederlag, men et psykisk og moralsk sammenbrudd. 

Vi er i Nord-Italia i 1918, løytnant Frederic Henry har i åpningsscenene rolige dager, han møter sykepleieren Catherine Barkley, som han flørter med. Så blir kompaniet hans sendt til fronten, hvor han skader beina sine.

Han blir fraktet til Milano, hvor de legger ham inn på et sykehus som er helt tomt. Sykehuset som skal åpne snart, fylles opp, og frøken Barkley kommer også, for å jobbe her. Igjen er det lange scener hvor Henry lever et tilsynelatende "normalt" liv, med turer til cafèene, besøk på veddeløpsbanen, og mye flørt med kjæresten. Han har blitt operert i kneet, og etter den lange men uproblematiske rekonvalesenten bærer det tilbake til fronten.

Krigen har ikke kommet så mye lengre, men på et tidspunkt må de gjøre retrett. Mens dette tilbaketoget pågår, tar han med seg sin gravide kjæreste og flykter til Sveits. Her føder hun barnet, som dør, og så dør også Catherine. Henry tar farvel med sin døde kone, "det var som å ta farvel med en statue", han forlater sykehuset og går i regnet tilbake til sitt hotell. 

Enda en gang hørte vi en motorbåt, men jeg holdt meg stille, til støyen av maskinen forsvant utover vannet. 
     Jeg tror vi er i Sveits, Cath, sa jeg.
     Virkelig?
     Vi kan ikke vite det sikkert før vi ser sveitsiske tropper. 
     Eller den sveitsiske flåte.
     Den sveitsiske flåte er ikke å spøke med for oss. Den siste motorbåten vi hørte, var antagelig den sveitsiske flåte. 
     Hvis vi er i Sveits, så la oss spise en stor frokost. De har herlige rundstykker og smør og syltetøy i Sveits.

Ernest Hemingway har en objektiv skrivestil, med enkle setninger. Her skildrer han hverdagslivet som sjåfør under krigen, en jobb han selv hadde i sin ungdom. Det jeg leser virker troverdig, selv om dette livet under krigen er mye fredeligere, smertefritt og mer organisert enn det jeg trodde det var. 

Farvel til våpnene kom ut i 1929 og den er på 260 sider. Den sies å være Hemingways mest handlingsmettede roman, og den som ble mest populær av hans bøker. Den gamle mannen og havet kom ut i 1952, og for meg er det den boken som fremstår som den mest populære, sett fra nåtiden.

Jeg likte Farvel til våpnene sånn midt på treet. Flere av scenene dras ut litt for langt, og mye dreier seg om kjæresteriet til Henry og Catherine, og det er ikke så interessant. For å være en roman fra fronten i 1. verdenskrig, med ordet "våpen" i tittelen, så er den merkelig fredelig, så jeg kan ikke annet enn å undre meg over hva Hemingway ville med denne romanen. 

Heksejakt av Max Seeck

Det er ikke ofte jeg leser noe av en finsk forfatter, men det har jeg gjort nå. Max Seeck debuterte som forfatter i 2016, men det er serien om Jessica Niemi som har gjort ham til en bestselgende forfatter. Heksejakt er første bok i denne serien, så det er bare til å glede seg til fortsettelsen. 

Forlaget om handlingen:
En snørik februarkveld blir kona til en kjent forfatter, Roger Koponen, funnet drept i sitt hjem ved sjøen i et idyllisk Helsingfors-nabolag. Ansiktet er manipulert til et uhyrlig glis, og alt tyder på at hun er drept i et bisart ritual. Etter hvert som det skjer flere drap, skjønner detektiv Jessica Niemi at hun etterforsker en drapssak helt utenom det vanlige. 
Drapene er ikke tilfeldige - de følger et mønster hentet fra Koponens bestselgende trilogi. Har det klikka for en leser, eller er denne saken mer personlig enn som så? Hvordan kan Jessica stanse en seriemorder som kjenner hver eneste detalj i bøkene enda bedre enn forfatteren selv? Jessica fordyper seg i Koponens bøker for å prøve å forstå gjerningsmannen. Kan hun forutsi og forhindre ytterligere dødsfall?

Det skal mye til for at jeg synes krim er spennende, men Heksejakt tok virkelig kaka. Jessika Niemi har hovedrollen, og henne blir vi kjent med fra to vinkler, som fortelles samtidig. Drapsetterforskning i Helsinki, og noe hun opplevde i Italia, da hun som tenåring var på ferie der. 

Jeg lover deg, du blir sugd inn i historien, som starter med et smell på første side. Plottet er snekret sammen på en sånn måte at leseren ikke ser hva som skjuler seg rundt neste sving. Handlingen er ikke vanskelig å følge med på, så all energien går med til å hive seg med i svingene, og nyte turen.

Bakgrunnen for handlingen er en trilogi, som en kjent forfatter har skrevet, hvor 8 temmelig utspekulerte drap finner sted. Du som ikke liker utpreget groteske avlivninger, kan trygt lese Heksejakt, for her forekommer ingen tortur. Tempo er høyt, og det føles som at alt skjer på en gang, noe som gjorde at jeg helt glemte å notere fra handlingen, mens jeg leste.

Dette eventyret, eller skal jeg si m a r e r i t t e t, er skildret på en troverdig måte, selv om enkeltdeler sikkert er søkt, om en absolutt må se på det med lupe. Historien inneholder passe store/små deler med karakteroppbygging og miljøskildringer, men fokus er hele tiden på å holde leseren på tå hev.

Hvis jeg skal pirke pittelitt, så må jeg sette et lite minustegn på slutten. Jeg lot meg ikke merke med det der og da, for da jeg nærmet meg målgang, var jeg andpusten og mer enn fornøyd med gjennomførelsen, men den var litt lettvint i forhold til resten.

Bloggere om boken: Artemisias Verden, I Bokhylla og Henningbokhylle 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2019/på norsk 2021

Sider: 465

Kilde: Leseeksemplar

Lang lysende elv av Liz Moore

Liz Moore underviser i kreativ skriving ved et universitet i Philadelphia. Dette er hennes fjerde roman, og den har blitt mottatt med jubel i hjemlandet, så pass høy jubel, at den skal utgis i 19 land. Norge er ett av dem, heldige oss! Vi kjørte fra Bergen til Snåsa ved inngangen til påsken, og med oss i bilen hadde vi denne lydboken. Turen ble forkortet med mange timer siden vi begge lyttet til denne, men noen spennende thriller syntes ikke vi dette var.

Forlaget om handlingen:
Mickey Fitzpatrick har patruljert 24. distrikt i Philadelphia i flere år, og er på fornavn med de prostituerte og narkomane i The Ave. Opioidkrisen herjer byen, og overdoseofrene blir stadig flere. 

Hver gang hun blir varslet om et nytt dødsfall, frykter hun at det er lillesøsteren, Kacey, som er død. De to har ikke vært på talefot på flere år, og kollegaene i politiet vet ikke om forbindelsen, men Mickey uroer seg konstant for søsteren sin.

Da Kacey forsvinner samtidig med at en rekke gateprostituerte blir funnet drept i distriktet, begynner Mickey på en stadig mer desperat jakt. En jakt som setter både jobben hennes og gutten hun er alenemor for, i fare, og som kaster lys over de to søstrenes barndom.

I begynnelsen av boken fortelles den vekselvis fra nåtid og fortid. Vi hører om Mickeys hverdag som alenemor og politibetjent, om hvordan hun i arbeidstiden alltid er på utkikk etter lillesøsteren som er narkoman. Hun har nylig flyttet fra huset hun kjøpte som 22 åring, og blir nervøs når en fremmed mann gjentatte ganger banker på døren, til hennes nye oppholdssted.

Når vi tas med tilbake i tid, hører vi om oppveksten hennes, sammen med søsteren. De bodde hos bestemoren, som ikke akkurat var grei med dem. De har fått høre at faren deres var død, og opplevde selv morens dødsfall. 

Vi er godt over halvveis i boken før jeg aner en svak tendens til nerve i historien. Min medlytter og jeg hadde hele tiden gjettet på koblinger mellom karakterene, og hva som kom til å skje videre, og vi fikk rett mange ganger. Vi var også enig om at Mickey Fitzpatric er verdens dummeste politikvinne, for hun tar usedvanlig mange tåpelige veivalg, både på jobb og privat.

Jeg gikk i gang med boken og forventet en rå, intens og overraskende psykologisk thriller, en sjeldent velformulert seriemorderthriller, men fikk noe helt annet. Dette er i mine øyne, en oppvekstskildring fra narkomiljøet i Philadelphia, hjerteskjærende ja, men boken fikk ikke min puls til å øke.

Hverdagsnett, Henningbokhylle og Bjørnebok har også skrevet om boken. Googler du, så finner du mange begeistrede avisanmeldelser, som får meg til å lure på om vi har lest samme bok, men sjekk dem gjerne ut!

Forlag: Lydbokforlaget/Aschehoug

Utgitt: 2021

Spilletid: 12:52

Sider: 524

Kilde: Lytte/leseeksemplar

Fluenes herre av William Golding - en 1001 bok!

Fluenes herre er en av klassikerne som trekkes frem i boken Fra Shakespeare til Knausgård. Jeg kom over boken i svigermors bokhylle, en bokklubbutgave fra 1968. Romanen kom ut i 1954 og ble oversatt til norsk seks år senere. Boken er mitt bidrag til Elidas 1001-lesesirkel for september, men jeg ble så ivrig da jeg fant boken i påsken, at jeg kjørte på. 

Fra bakpå boken: 
Fluenes herre er fortellingen om skoleguttene som overlates til seg selv på en øde øy, og som selv må fastsette normer for atferd, og derved vise sin sanne natur og kultur. Det vokser spiselige frukter på øya, og den største utfordringen ligger ikke i å overleve fysisk, men i å utvikle et samfunn. Høyst forskjellige ledertyper peker seg ut og kjemper om makten over gutteflokken. Skoleuniformene erstattes av kroppsmaling, og uhyggelige instinkter vekkes til live, side om side med evne til logisk tankegang og ansvar for de svake og sårbare. 

Tittelen på denne romanen skal være inspirert av et av djevelens tilnavn, Beelzebub, som betyr nettopp «Fluenes herre». 

Handlingen fokuserer ikke så veldig på hvordan guttene havnet på øya, og hvorfor det ikke er noen voksne der. Ordet atombombe nevnes en gang, men de er jo sikker på å bli reddet, så jeg vet ikke. 

Vi møter først Ralph på 12 år og den tykke, astmatiske gutten, som lyder det forhatte kallenavnet Gisgis. De har nettopp opplevd en flystyrt på en øde øy, som er preget av stormen som brakte dem dit. Jungelen skremmer dem, men når de finner sammen bestemmer de seg for å finne flere av barna, som var med i flyet.

De finner en konkylie, og Gisgis foreslår at Ralph blåser i denne, for å lage en lyd, som vil lokke de andre til seg. Blant flypassasjerene var det et guttekor, og i en skremmende scene, stiger de ut av jungelen med svarte kapper. Lederen deres heter Jack Merridew, og det er denne overlegne og nonchalante gutten, som kommer til å utfordre Ralph i kampen om lederrollen. 

Guttegjengen blir ganske stor etter hvert, noen av barna er så små at de bare leker, mens de 8-10 eldste guttene må organisere seg. De må finne ut om det virkelig er en øy de har havnet på, Ralph mener at de alltid må ha et bål gående, for at forbipasserende båter skal få øye på dem, mens Jack vil prioritere å skaffe kjøtt, for å spe på frukten, som det er plenty av alle steder.

Det er mye redsel i denne historien, guttene skremmer hverandre med sladder om spøkelser og monstre. De blir etter hvert groskitne med sammenfiltret hår, natten preges av angst og gråt, mens guttene i sollyset om dagen, bare vil leke og bade. De krangler om hvilke arbeidsoppgaver som er viktigst, og etter en stund går det på livet løs. Ingen følger reglene de ble enige om den første dagen, de klarer ikke å samarbeide, og det ender med et heslig anarki. 

Krigsmalingen til Jack sin gjeng, befrir dem fra alle hemninger, Ralph kaller dem for villmenn, for hans lille gjeng oppfører seg atskillig mer sivilisert. Friheten som barna opplevde den første dagen, var deilig, men det går ikke lang tid før de føler seg fanget av omstendighetene, og rivaliseringen mellom gruppene ødelegger dem. 

Barna savner de voksne, og i løpet av handlingen, får vi mange refleksjoner over hvordan vi mennesker samhandler. Makt er et tema som utpreger seg, mens mobbingen og den groteske måten de oppfører seg mot hverandre, skjærer meg i hjertet. Gisgis er en av dem som blir mobbet, men Ralph erkjenner senere at hans lille følgesvenn faktisk tenker bedre enn ham selv. 

Havets åndedrag, boblingen fra klippene, det uendelige verdenshavet som omringer dem. Skildringene av havet er mange, og sammen med følelsene som lysets skiftninger gir, bygger det opp den dystre stemningen, som preger romanen. 

Fluenes herre er velskrevet til tusen, og til tider leste jeg uten å puste. Det var lett å trekke paralleller til dystre kapitler i verdenshistorien, samtidig som medmenneskelighet skildres på en måte som får en til å tenke på andre ting, enn akkurat handlingen i romanen. Golding har brukt flere symboler, som kan tolkes, ilden, konkylien og ikke minst kapteinen som til sist redder guttene, i sitt krigsskip.

Tyve år etter William Golding fikk publisert en diktsamling, debuterte han med denne dystopiske romanen, som var ment å være en kommentar til Daniel Defoes roman Robinson Crusoe. Boken er filmatisert flere ganger, så det er med skrekkblandet fryd, jeg bestemte meg for å se en av disse filmene. 

Denne må du lese!

Oppsummering av lesemåneden mars

Der var den måneden over også, fort og greit som de andre dette året. Jeg har igjen lest mye, men etter påske er jeg tilbake på jobb, og da vil nok antall bøker bli normal igjen. 
I tillegg har Stolpejakten begynt, og Bergen har maaaange stolper som skal spores opp, så det spørs om det blir lesing i det hele tatt i april.

I mars var jeg med på Diktlesesirkelen til Anita og 1001-lesesirkelen til Elida, jeg leste seks av Janne Stigen Drangsholts klassikere, 

Det er nesten litt flaut, men alt dette leste jeg i mars: 

1. Lars Amund Vaage  - Det uferdige huset - 5
2. Mary Shelley - Frankenstein - (klassiker) - 4
3. Camilla Bøksle - Så møt meg på hjørnet klokka åtte - 3
4. Victoria Dalsberget - Du er nok (dikt) - 5
5. Ashok Banker - Jeg er brun (barn) - 4
6. Marguerite Duras - Elskeren - 4
7. Haruki Murakami - Å forlate en katt (essay) - 5
8. Knut Saanum - Antikken på trikken (sak) - 5
9. Anders Moe - Knokkelstøv - 5
10. Charles Dickens - David Copperfield (klassiker) - 5
11. Kine Jeanette Solberg - Fortell om deg selv med hell - 4
12. Natalia Ginzburg - Familieleksikon - 4
13. Natalia Ginzburg - De små dyder - 4
14. Harper Lee/Fordham - To kill a mockingbird - (tegneserie) - 5
15. Kathrine Aaspaas - Den emosjonelle revolusjon - (sak) - 4
16. Gøhril Gabrielsen - Mellom nord og natt - 5
17. John Milton - Det tapte paradis (klassiker) - 4
18. Kristine Getz - Poppy - 5
19. Sofokles - Kong Oidipus (klassiker) - 5
20. Bernard Minier - Konfirmanten - 6
21. Berit Hedemann - Bjørnejegerskens bekjennelser - 5
22. Mons Kallentoft - Vårlik - 5
23. Gøhril Gabrielsen - Skadedyr - 4
24. William Blake - Uskyldens og erfaringens sanger - (dikt) - 4
25. Maggie Nelson - I blått - 4
26. Tiger Gartè - Dette dreper oss - 4
27. Geir Jacobsen - Lyst mørke - 4
28. Kiley Reed - Litt av en tid - 5
29. W.G.Sebald - Austerlitz - (klassiker) - 4
30. Ragnhild Eskeland - Keen - 4
31. Thomas Enger - Skinndød - 5
32. Alf Kjetil Walgermo - Bibelens kvinner - (sak) - 6
33. Virginia Woolf - Til fyret - (klassiker) - 4
34. Tonje A. Lissandrin - Rød sone - (dikt) - 5
35. Arne Garborg - Fred - (klassiker) - 4

Ungdomsbøker: 1

Barnebøker: 1

Tegneserie: 1

Romaner: 19

Sakprosa: 3

Essay: 1

Krim: 5

Dikt: 4

Bergenserne har oppført seg fint, og vi har hatt lite smitte, så frem til rett før påske, når hele landet fikk strenge regler, så kunne vi ferdes noenlunde fritt omkring. Jeg var på et foredrag om Bjørnejegersken med forfatter Berit Hedemann og rolleinnehaveren Kjersti Elvik, og leste selvfølgelig boken etterpå. Stykket skal jeg se i april. Så endelig fikk vi høre Elisabeth Aasen sitt foredrag om berømte kvinner i Bergen. Rett før påske var vi 20 stykker som fikk se teaterversjonen av Gustav Flauberts roman Madame Bovary. Skuespillerne gjorde en kjempejobb og 20 publikummere klappet for harde livet, i den store salen til DnS. Klassikeren leste jeg i januar, og jeg synes de har gjort en veldig god tolkning av den. 

Alt jeg gjorde av kulturelle sprell i mars har et feministisk tilsnitt, og kronen på verket var forestillingen DnS hadde på Kvinnedagen, de svikter aldri.

En liten fugl hvisket meg i øret: Lenker du blogginnlegget ditt til Bokelskere.no, så vil alle som går inn på Norli sin nettside bli pekt videre til din omtale. Dette har jeg aldri visst, og syntes det var ganske artig å vite det ☺

April står for døren, jeg har planer om å lese og blogge etter innfallsmetoden som jeg pleier, samle stolper og høydemeter på Stravaen min. Ett ønske har jeg for april, at måneden går kjeeeeeempesakte, for våren er verdt å nyte i fulle drag. Avslutter med litt påskestemning fra Rundemanen tidligere i mars.

God påske alle sammen!