Bjørg Viks vei av sønnen Lars Vik

Bjørg Vik født 11 september 1935 død 7 januar 2018 - i år kom boken om henne, skrevet av hennes egen sønn Lars Vik. Jeg har ikke lest noe av denne henne, men en bloggomtale (som jeg ikke finner igjen), fristet meg til å lære om Bjørg Vik. Boken gjorde meg nysgjerrig på forfatterskapet, så neste lydbok ble derfor, første del av trilogien om Elsi Lund, så jeg er allerede i gang å utforske denne spennende forfatteren.

Forlaget om boken:
Få norske forfattere i forrige århundre satte preg på sitt samfunn i samme grad som Bjørg Vik. Gjennom elleve novellesamlinger og fem romaner, i tillegg til en lang rekke skuespill, tematiserte hun kvinners liv og erfaringsbakgrunn som ingen andre.

I en varm skildring av sin mor leverer Lars Vik et ærlig og nært portrett av forfatteren, samfunnsaktøren og privatmennesket Bjørg Vik, bygget på hennes dagbøker, brev og utallige samtaler med de som omga henne. Boken gir et vell av nye opplysninger om en av våre viktigste kulturpersonligheter. I spennet mellom liv og diktning trer det frem et menneske av uvanlig format, med store ambisjoner og stort gjennomslag. Men den viser også suksessens pris.

Lars Vik gir oss et nyansert og fint bilde av sin mor, den kreative og alltid aktive feministen Bjørg Vik. Boken er lettlest, for han bruker flere innfallsvinkler i sin beskrivelse av moren, både dagboken hennes, det som har stått på trykk om henne og gjengivelser av samtaler med mennesker som kjente henne. Det flotteste synes jeg, er det vi kan lese i kursiv, en slags dialog han har med moren, hvor hun kommer med innspill og kritikk, det er ikke tvil om at han hadde god kontakt med moren også etter hun gikk bort.

I begynnelsen refereres det fra Elsi Lund, som er tre romaner, (IKKE en selvbiografi, i følge henne selv) At hun skriver ut fra sitt eget liv er det ikke tvil om, og inntrykket jeg fikk minnet meg om måten Joyce Carol Oates skriver. 

Boken er kronologisk satt opp, vi hører om barndom og oppvekst, om journalistutdannelsen hun gjennomførte, før hun fikk jobb i en avis i Porsgrunn og flyttet hit. Her møtte hun Hans Jørgen Vik, vi har kommet til 1956, og Bjørg var allerede en aktiv dame med mange interesser hun brant for. 

Da hun og arkitekten fikk barn noen år senere, ble Bjørg hjemmeværende, for det fantes ikke noen barnehager i Porsgrunn på denne tiden. Rastløs som hun var, skaffet hun seg etter hvert barnepike, så hun kunne skrive, både for avisen og på novellene hun senere debuterte med i 1963.

Det er en lang og variert bibliografi hun har etterlatt seg, bare se her. Ti år senere er hun med å starte det feministiske tidsskriftet Sirene, sjekk ut "stillingsannonsen" de hadde i bladet i 1973, tøffe damer må jeg si.

Lars vil skrive om det vonde i livet hennes også, om de psykiske plagene hun hadde. I kursiv klager moren på at han skriver om dette, er det hans egne kvaler om hvor tett på han kan/vil gå? at han til slutt forsvarer seg med at hun har jo skrevet om ham i mange av bøkene, så det at hennes sikring, i en periode var overbelastet, holder han ikke tilbake.

Det er en vakker og verdig bok Lars Vik har skrevet, han skjemmer ikke ut noen, men skriver med respekt og kjærlighet, frem et nyansert og flott bilde av en sterk og aktiv kvinne, kone og mor midt i kvinnefrigjøringens travleste tid. Boken anbefales på det varmeste, også for deg som ikke har lest noe av Bjørg Vik. Har du en favoritt å anbefale kanskje?

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2021

Sider: 390

Kilde: Biblioteket 

Havets kirkegård av Aslak Nore

Er du klar for en storslått roman hvor død i familiedynastiet fører til en maktkamp uten sidestykke? Det var omtalen hos Marianne på bloggen Ebokhyllami som fristet meg til å sette meg ned, med min aller første Aslak Nore bok. 

Forlaget om handlingen:
Høsten 1940 går hurtigruteskipet D/S «Prinsesse Ragnhild» ned utenfor Bodø. Vera Lind og hennes nyfødte sønn Olav overlever, men ektemannen og hundrevis av andre omkommer.

Åtti år senere tar forfatteren Vera livet sitt. Sporene peker tilbake til forliset. Forfatterskapet fikk en brå slutt da hun forsøkte å fortelle sannheten om hva som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen under krigen. Hun ble tvunget til taushet. Olavs datter Sasha begynner å lete i farmorens historie. Hva skjedde egentlig på den fatale hurtigruteseilasen?

Det er en romantisk og tragisk reise langs norskekysten og en fortelling der sannhet står mot familielojalitet, med konsekvenser så store at de kan føre til familiens undergang.

Marianne hadde helt rett, dette var en virkelig spennende og innholdsrik historie. Jeg har, til meg å være, brukt lang tid på boken, ikke fordi den kjedet meg på noen måte, men fordi en 5 dagers tur til London "kom i veien". 

Historien er fortalt fra to vinker, begge fraksjonene av familien til Vera Lind, de som holder til i Bergen, og de andre på Østlandet. Familieoverhodet Hans i Bergen er lege i Midtøsten, og med det sprenges historien langt ut over landegrensene. Vi får høre om norske jihadister, om kurdiske Irak og om IS, og det er nettopp her romanen begynner, med en dramatisk scene. 

Historien går også tilbake til 1940, da hurtigruteskipet Prinsesse Ragnhild forliste, og Vera så vidt greide å redde livet. Vera skrev biografisk om denne hendelsen, noe som har vokst til en familiehemmelighet som ødela forholdet mellom henne og sønnen. I bolker gjennom boken hører vi fra denne boken, som etter hvert blir gjenfunnet, stykkevis og delt.

Havets kirkegård er full av dramatikk, ikke bare begynnelsen i en krigssone, men også mot slutten når det dykkes ned til havbunnen hvor hurtigruteskipet ligger. Jeg holdt nesten pusten da vi senket oss ned i det mørke dypet, mer ensomt og klaustrofobisk går det vel ikke an å få det mellom permene.  

Rammen rundt historien er Sashas ønske om å vite mer om hva som hendte med farmoren i ungdommen, og om dette hadde noe å si, for at hun nå tok livet sitt. Mysteriet nøstes opp, og på veien hører vi om regjeringens  og norske bedrifters samarbeid med tyskerne, og hvilke konsekvenser dette fikk.

Jeg likte denne boken veldig godt, selv om jeg denne gangen har lest i kortere bolker enn jeg normalt liker, så satt handlingen godt i hukommelsen. Jeg anbefaler den gjerne videre ☺

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021

Sider: 485

Kilde: PDF fra forlaget

Sergej Prokofjev - Peter og ulven

Etter å ha vært på konsert med Harmonien og hørt to fantastiske stykker av Sergej Prokofjev (pianokonsert nr. 3 og symfoni nr. 6) ble jeg gjort oppmerksom på at det er denne notekunstneren som har skrevet musikk og tekst til eventyret om Peter og ulven. 

Før konserten holdt kunsthistoriker Gunnar Danbolt et innholdsrikt og fengende foredrag om Sergej Prokofjev, musikken og mannen og den verdenen han levde i, som var veldig interessant. 

Det musikalske eventyret jeg har kost meg med i det siste kom ut i 1936. Det gjorde stor suksess, og etter å ha lyttet til det i to forskjellige versjoner, og nå også lest billedboken, skjønner jeg hvorfor. 

Hver figur i eventyret har sitt karakteristiske instrument: Peter er fiolinen, Fuglen er fløyten, Anda er oboen, Bestefar er fagotten, Ulven er hornet og Katten er klarinetten. Instrumentene gjengir humør og modus til karakterene, en ser lett for seg hvordan anden vralter og katten lister seg frem. 

Boken jeg har lest kom ut på Samlaget i 1966, åtte år etter den kom ut i Tyskland. Eksemplaret jeg har lånt på biblioteket er fillete og velbrukt, men det la ingen demper på min begeistring da jeg leste. Den er på ca 50 sider, hvor teksten står på venstre side og hele høyre side nydelig illustrerer hva som skjer.

Naturlig nok er det ikke mye tekst, for dette er jo et musikkstykke, så oppmerksomheten bør penses inn på musikken. Det mangler ikke på spenning, selv om ordene er få, for her er det nerve hele veien.

Handlingen kort fortalt: 
Peter går ut av hagegrinden på bestefarens hus en tidlig morgentime. Han hilser på sin venn fuglen, og så kommer en and vaggende. 

De to fuglene kjekler med hverandre, den ene kan ikke fly den andre kan ikke svømme, sånt duker for litt munnhoggeri (og livlig og fin musikk). Så kommer katten listende gjennom gresset, han vil fange fuglen, men Peter roper ut at den må passe seg. 

Bestefar kommer ut og kjefter på Peter for å ha latt hagegrinden stå åpen, tenk om ulven kommer ut av skogen! Bestefar tar Peter med seg inn, og like etter kommer faktisk ulven. Den jager katten som kommer seg unna, men den får seg frokost, for anda er ikke rask nok.

Katten og fuglen sitter i treet og ser på ulven som smyger seg rundt stammen. Peter står bak gjerdet og følger med på dem, men han vil fange ulven, så han finner et tau og med hjelp av fuglen, greier han å feste tauet rundt halen til ulven. 

Fire jegere kommer ut av skogen med ladde børser. Peter roper til dem at de ikke må skyte, men heller hjelpe ham å frakte ulven til dyrehagen. Det gjorde de, den lille fuglen kvitrer om bragdene deres, bestefar mumler litt i skjegget, og anda i magen til ulven snadrer fremdeles.

Jeg elsker å la barna på avdelingen min være prøvekaniner, så jeg vil prøve å fange oppmerksomheten deres med musikkeventyret Peter og ulven. Sjekk det ut selv da vel med lenken under her:

Her kan du høre Trond Viggo Torgersen lese Peter og ulven til Sergej Prokofjevs musikk. 

Far / En kvinne av Annie Ernaux

Det jeg har lest av Annie Ernaux, har hun skrevet ut i fra sin egen historie, men uten å gå for tett på. Jeg har tidligere lest En lidenskap, Hendelsen og Sommeren 58, så når jeg nå har lært hennes bakgrunn å kjenne i Far/ En kvinne er det med fornyet beundring, jeg venter på neste bok av henne.

Forlaget om handlingen:
Annie Ernaux’ far døde to måneder etter at hun var ferdig utdannet som lærer – en utdannelse han hadde slitt for at hun skulle kunne ta. 

Far er et portrett av denne mannen: en uutdannet, hardtarbeidende, taus mann som hele livet bar med seg en skam over sin egen bakgrunn, men som likevel ikke ønsket å glemme hvor han kom fra.

En kvinne handler om Annie Ernaux’ mor, en sterk, arbeidsom og målrettet kvinne. Også hun hadde bakgrunn fra arbeiderklassen, og det viktigste for henne var at datteren fikk tilgang på alt hun selv ikke hadde hatt. 

Da Ernaux’ mor får alzheimer og senere dør, forsøker Ernaux å skrive fram og fange den kvinnen moren en gang var.

Gjennom disse to forholdsvis korte tekstene skildrer Annie Ernaux sine foreldre. Med dette åpenbarer det seg også et bilde av henne selv, samt de følelser som spenner seg mellom barn og foreldre.

Far begynner med hans bortgang, for så å gå tilbake til hans fødsel for å skildre livet hans kronologisk. Dette er en historie som viser hvordan mennesker kan føle seg underlegen og skamfull, til tross for at de arbeider hardt, og går ren og mett til sengs hver kveld. 

Det er en klassereise vi blir tatt med på, og det vi vet om livet han levde før datteren ble født, sier mye om hva som formet forholdet dem i mellom. Han var for gammel til å bli kalt ut i krigen, men gjenoppbyggingen preget livet og mentaliteten som rådet. De sosiale forholdene han og familien levde under er interessant lesning, og måten Ernaux skildrer dette på, gjør boken til høyverdig litteratur. 

Han kjørte meg til skolen på sykkel. Fergemann mellom to bredder i regn og sol.

Kanskje hans største stolthet eller til og med rettferdiggjøring av hans tilværelse: at jeg tilhørte den verdenen som hadde foraktet ham. 

Han sang: Skynd deg på, for nå skal karusellen gå.

En kvinne handler om Ernaux` mor, og også denne starter med hennes død. Historien skildrer omstendighetene hun levde under, men også datterens reaksjoner på morens bortgang. Morens demens "tok" de siste to årene av livet hennes, og det er også demensen som preger denne lille romanen. 

I likhet med faren vokste moren opp i et hjem hvor hardt arbeid og lite penger preget livet. Det er ikke skildringer av dette traurige livet som kommer frem i denne boken, men en beundring av hvilket fantastisk arbeid de la ned, og hvordan menneskene levde godt sammen. En litt lang, men tankevekkende smakebit: 

                    Hun holdt god orden hjemme, det vil si at hun med et minimum av penger klarte å fø og kle familien, kunne stille opp unger uten hull eller flekker i kirken, og nærmet seg dermed en verdighet som lot dem leve uten å føle seg som fattigfolk. Hun vrengte krager og mansjetter så skjortene kunne brukes dobbelt så lenge. Hun sparte på alt, melkesnerk, gammelt brød til kakebaksten, aske til klesvasken, ettervarmen i ovnen til tørking av plommer eller kjøkkenhåndklær, vannet fra morgenens kattevask til håndvask i løpet av dagen.

Visste om alt man kunne gjøre for å lempe på fattigdommen. Denne kunnskapen, overført fra mor til datter i århundrer, stopper opp hos meg, som ikke gjør annet enn å arkivere den.

Jeg synes denne observasjonen er så sterk, mange skulle visst hvor givende det er å leve asketisk. Et litt romantisk savn, som bare dukker opp siden jeg har alt jeg trenger. Ernaux` tanker ga meg atter en gang mye å fundere på, og hun skriver så godt at jeg flere ganger krydret lesingen min med fornøyde sukk.

Mange av oss er i, eller kommer i den situasjonene at vi må ta oss av våre gamle foreldre, og kjenner på hvor vanskelig det er å flytte dem på sykehjem eller hjem til seg, som er et alternativ i andre kulturer enn vår. En kvinne er en kort roman, men den er innholdsrik og får sagt mye om dette, og skildrer alzheimer på en respektfull og troverdig måte. 

God søndag alle sammen, flere smakebiter finner du hos Betraktninger 🎄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 1983/-87 min utgave: 2021

Sider: 139

Kilde: Biblioteket

London 2021 - endelig!

Det er turgjengen CC (cruice og consert) som var på tur igjen. Vi var i New York & Karibien for noen år siden, og sommer var vi i Hellas. Nå var London på planen, byen jeg kjenner som min egen bukselomme, og som jeg i det siste har reist alene til flere ganger. Forrige torsdag fløy vi med Widerøe til Heathrow, her har jeg aldri landet før, så det var spennende. Vi bodde på St. Giles Hotel som ligger like ved tubestasjonen Tottenham Court Road, mer sentralt blir det ikke. Etter et lite pubbesøk fant vi sengen, ingen vits å utfordre skjebnen, siden vi skulle innreiseteste oss tidlig neste morgen.

Testen var bestilt hjemmefra, og var ganske raskt gjennomført. Kort tid etterpå fikk vi meldinger alle sammen, med beskjed om at vi var negativ. Da var det bare til å kjøre på med planene som startet med besøk i Daunt Books. Etterpå tubet vi til City, og fant frem til1600-talls pub`en Williamson Tavern, for en liten forfriskning i historiske omgivelser.

Nydelige Daunt Books, om ikke annet kom for å se interiøret

En glad gjeng besøker Williamson Tavern og feirer at vi er negativ

Litt kunst utenfor Spitalfield market

Vi fortsatte turen inn i kunstnerområdet Shoreditch og livlige Spitalfields. Det ble ikke anledning å spise curry eller streetfood her, for dagens høydepunkt var lunch i London Heron Tower i den fantastiske Sushi Samba. Dette ble en opplevelse av de sjeldne, helt fra heisturen opp i 38 etasje, kunsten, omgivelsene, servicen og ikke minst maten. Det finnes ikke ord for det vi fikk spise, vi ga servitøren vår full frihet til å gi oss det beste hun hadde, og det greide hun. Det kostet litt, men opplevelsen var verdt det.

Her må du nok ha booket på forhånd for å få komme inn

Utsikten fra 38` etasje

Inngangsportalen hintet litt om hva vi hadde i vente

På kvelden hadde vi billetter til musikalen Get up Stand up som skildret livet til Bob Marley. Det er ikke denne musikken jeg har lyttet mest til, men de fleste sangene var kjent. Historien om ham må være pusset litt blankere enn den var, men tårene trillet flere ganger, og det var vanskelig å sitte stille når det bølget som verst. Anbefales!

Ulike interesser gjorde at vi delte oss litt på lørdagen, men i god tid før kampen, innfant vi oss på The Green Man, hvor reiselederen vår hadde bestilt bord til seks foran tv`en. Hvis du aldri har sett fotball på pub før, så må du gjøre det, her var det stor stemning, og Frode frydet selvfølgelig over at Liverpool vant, men Jan Arne taklet det fint at Arsenal ikke greide brasene denne gangen.

På kvelden hadde vi bord på Aline Lebanese Kitchen. Libanesisk mat har blitt en favoritt, og i London finnes det flere valgmuligheter. Jeg vil påstå at Aline er den beste av de jeg har vært på, så jeg anbefaler gjerne den videre. 

Søndag skulle guttaboyz på White Heart Lane og se Tottenham - Leeds, men først fikk vi tid til en tur innom Saatchi Gallery i Kings Road. Bjarte skulle sitte på bortetribunen sammen med Leedsfansen, så han stakk avgårde, men de to andre gubbene ble etter galleribesøket, med damene tilbake til Spitalfields Market. Gutta spiste lunch og kom seg til kampen, mens jentene tittet rundt og handlet litt, før vi gikk tilbake mot hotellet. På kvelden spiste vi deilig indisk på The Delhi Brasserie i Firth Street, Soho.

Saatchi finner du i en flott gammel bygning

Mandag la fire av oss i vei mot Tate Gallery. Vi var klar for mer kunst etter i går, men håpet på at det var litt mer fraspark i det vi skulle få se. Det var det, flere av verkene vekket latter eller undring, så denne gangen var Tate Modern kjekkere enn Saatchi. 

Det verket som fenget mest på Tate, var nok disse

En tredje historisk pub var på planen, og før vi besøkte Borough Market var vi innom 1600-talls pubben The George Inn, som ble bygget som en skysstasjon på 1500-tallet, og har blitt drevet som pub siden. Denne ligger like i nærheten av mitt favoritt marked, så etter å ha vandret mellom bodene med et glass mulled wine, og handlet inn litt krydder og oljer, var det tid for å finne koffertene og komme oss av gårde til Heathrow. 

En pust i bakken på The George Inn

Fire dager i London er ikke for mye hvis en har en plan og masse interesser som skal dekkes. Vi driver ikke med utstrakt shopping eller sightseeing, men historie, kunst, puber, fotball og kirker, danner grunnlaget for oppholdet i denne, min favorittby. Gjør du som oss, reiser en måned før jul, så får du se London skikkelig julepyntet. Det var virkelig stilig mye av det de har fått til, og veldig gøy å gå rundt å titte på. Takk for turen beste gjengen, dette må vi gjenta ☺


Flere blogginnlegg fra London:  
2018 - 2018 del II - 2016 - 2016 - 2015 - 2012 - 2014 - 2013 - 2009

Mordet på Henrik Ibsen av Erlend O. Nødtvedt

Erlend O. Nødtvedt kom ut med sin første roman Vestlandet, i 2017, og endelig nå kommer det en til! Han debuterte litterært allerede i 2008 med diktsamlingen Harudes, fra og med det året har han mottatt priser, legater og stipender. Jeg fryder meg når jeg får øye på ham på Hovedbiblioteket der han jobber, for mine møter med denne forfatteren har aldri etterlatt meg upåvirket. Når omtalene av denne romanen lover lesning som byr på en storartet og burlesk latterbombe, er det klart jeg hiver meg rundt og leser ☺

Forlaget om handlingen:
Senhøstes 1851: En pur ung Henrik Ibsen ankommer Bergen uanmeldt og påstår at han er ansatt av Ole Bull som dramatisk forfatter ved Det norske Theater. Dette kommer bardust på teaterdireksjonen og ikke minst på den skolerte verdensmann og instruktør Herman Laading, som mot sin vilje blir satt til å samarbeide med den uerfarne og forknytte Ibsen. Dette er utgangspunktet for en dramatisk beretning om kunstneriske fiaskoer, kolliderende kunstsyn, dobbeltgjengere og en duell på liv og død under romantikkens synkende stjerne.

Mordet på Henrik Ibsen er en regnvåt og burlesk roman om et uforløst geni, og en avgjørende, men underbelyst periode i livet til den norske litteraturhistoriens ubestridte ener.

Rammen rundt farsen som er skildret over, er et DnS av i dag, med Stefan Larsson som sjef. Det er EON, forfatteren selv, som skriver til Larsson og vil ha et av sine stykker satt opp. Han henviser til personlige utfordringer og takker for forskuddet han fikk. 

Han innrømmer selv å ha problemer med å holde oversikt over narrativet, noe jeg må innrømme at jeg også hadde underveis. Det blir gjerne sånn når det er et teaterstykke om noen som lager, ikke bare ett, men to teaterstykker...

Teateret holder på å øve inn stykket En italiensk straahat, og det er mye som skal klaffe, så instruktøren er ikke klar for å få den unge Ibsen som makker. Han blir helt satt ut når resten av ensemblet stemmer for Ibsens forslag, og han på eget initiativ, i Laadings fravær gjør endringer i planene.

                En ny runde livsvann kom på bordet og roet Laadings erupsjon. Like etter raslet det i døren, og et dryppende regnsett vasset bort til Laadings bås for å danne pytt. Pitter var en tjuagutt professionnel, kjeften gikk nonstopp på gutten, som så ut som han var tegnet av Hetland. Som bautekorpsgutt hadde han sitt habitat i smauene og fikk med seg hver minste bevegelse i det myldrende byliv.
            - Hallaien, instructeur Laading. Har Dokker nokkensinne hørt om et spetakkels som kaller seg stuudent Ibsen?

"Alltid skal vi bli belemret med folk som har gjort det umulig for seg inni Oslo", kommenterte instruktør Laading like før han blir tvunget til å dele stillingen sin med student Ibsen. Han setter som krav for denne degraderingen at han får sette opp et skuespill han selv, i lengre tid har skrevet på. 

En byoriginal får i oppdrag av Laading å oppsøke Ibsen på Sontums Hotel, for å holde ham under oppsikt en tid. Vi hører om Wergeland-anekdoter som går på repeat og den maniske papegøyen Lyder, som siterer fra Erasmus Montanus. Hver side har flerfoldige sånne morsomheter, og om du ikke finner dette morsomt, så kan det jo være artig å se alle de gamle, muntlige uttrykkene på trykk: Hellane mann, vetsje og finkelholdig for å vise et lite utvalg. Og denne da, jeg må bare dele en herlig smakebit til: 

                - Hva fanden har du her ute å gjøre, Pittermann?
               - De skjønner at eg har vært med frokost til min gamle moster på Stølen, og då eg kom ned Dræggen, såg eg nokken ro fra Karanteneskipet. Eg e ikkje litt interessert i mer pest i byn, ikkje etter at tjommien min Piddi røk te i forrige runde, så eg følgte båten fra land for å se kalla klessetryner som brøt karantenen. 

I løpet av denne romanen diskuteres skuespillerkunst, utviklingen som fant sted da de snudde opp ned på den gjeldende normen. De diskuterer også kunsten med stor K, den som er et kollektivt anliggende ikke noe som duker for individdyrkelse. Hva skal til for at teater skal tiltale folket? hva er moderne drama? 

Dette høres jo seriøst nok ut det, men jeg lover deg, når du leser denne romanen må du ikke lete etter troverdighet og stivsinnede meningsutvekslinger. Her er det full rulle, hvor handlingen tar så mange usannsynlige vendinger, at det er bare til å gi seg over.

Kanskje vi bergensere har lettere for å forstå humoren, i og med at vi er kjent med alle smitt og smau, Mareminehol og alskens annet som nevnes i romanen? kanskje dialekten byr på utfordring for dere andre, men jeg nøt klangen av god gammel ekte bergensk. Kom gjerne med en kommentar på akkurat dette, om du leser som bergenser eller ikke-bergenser!

Jeg tipper at det er ganske mye av de historiske detaljene i denne romanen som stemmer. Henrik Ibsen bodde faktisk på Sontums Hotel da han kom til Bergen i 1851, og Herman Laading hadde den rollen i virkeligheten som han har i denne historien. 

Mordet på Henrik Ibsen var en artig roman å lese, jeg har humret og ledd, vært litt forvirret og kost meg med innblikket i historien. Romanen anbefales på det varmeste, for deg som tåler noe litt utenom det vanlige ☺

 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021

Sider: 263

Kilde: PDF fra forlaget

Graverens datter av Joyce Carol Oates

Da Graverens datter kom ut i 2007 kjente jeg ikke til denne forfatteren. Nå har boken kommet i pocket, og jeg har allerede lest flere bøker av  Joyce Carol Oates, jeg har blitt imponert og forferdet over det hun har skrevet tidligere, og gledet meg til å ta fatt på denne mursteinen. Romanen er skrevet i minne om forfatterens egen bestemor Blanche Morgenstern, som er den opprinnelige graverens datter. 

Forlaget om handlingen:
På slutten av 1930-tallet kommer den tysk-jødiske familien Schwart til USA etter å ha flyktet fra nazismen i Tyskland. Der har familien tilhørt den kultiverte middelklassen, men i Amerika må faren ta seg jobb som kirkegårdsgraver i en liten småby utenfor New York. Her møter de både fordommer og fattigdom, en overgang de takler dårlig. Det ender med tragedie.

Men datteren Rebecca klarer seg mot alle odds. Historien om hvordan hun klorer seg opp og fram gjennom tilværelsen, tar leseren med på en reise gjennom alle samfunnslag i etterkrigstidens Amerika.

Forlag: Pax

Utgitt: 2007/min utgave 2021

Sider: 640

Kilde: Leseeksemplar 

Graverens datter en en innholdsrik roman, som fortelles fra flere tidsepoker. I åpningsscenen befinner vi oss midt i historien, Rebecca er gift med Niles Tignor og har en gutt på 3 år. På vei hjem fra fabrikken hun jobber på, blir hun forfulgt av en mann med Panamahatt som insisterer på at hun er Hazel Jones.

Mens hun går den lange veien hjem fra fabrikken, tenker hun på familien og bakgrunnen sin, at hun på grunn av faren er på vakt for ondskap i seg selv, sier litt om hva det går i. Noe har skjedd, for de siste årene før hun ble myndig, vokste hun opp under formynderskap. Det skal ta lang tid før vi får høre hva dette "noe" er, for nå tas vi med tilbake til 1936, når Rebecca blir født på båten som nettopp har ankommet New York fra Europa. 

Familien Schwart emigrerer, uvisst av hvilken grunn. Faren insisterer på at de er protestanter, men alt tilsier at de er jøder, noe som selvfølgelig er grunn god nok, men det virker ikke som det er Jacob Schwart sin grunn. Han og hans kone kommer begge fra godt assimilerte jødiske familier, nå tyske sosialister som samvittighetsfullt leste Karl Marx. Denne tematikken møter vi igjen, når huset deres blir skjendet av hakekors senere i historien.

Det er storebror Herschel som senere forteller Rebecca om overfarten og at hun er den eneste av de fem som er amerikaner, siden hun ble født mens båten lå til kai i NY. Livet blir ikke lett for noen av dem i familien, far vil at de skal holde seg borte fra "disse andre", som er amerikanerne i småbyen, så de holder seg for seg selv. De første femten årene av Rebeccas liv er preget av fattigdom, skam og redsel for det ukjente, men også for faren.

Halvveis i boken er vi tilbake til Rebecca der hun var i livet i begynnelsen av boken. Hun skjøtter sin jobb og passer sitt barn, mens hun venter på at mannen skal komme tilbake fra jobb reise. Jeg håpte inderlig, etter å ha unnsluppet femten år med redsel i sin fars hus, at hun nå hadde en mann hun kunne stole på. Den gang ei, de neste kapitlene er vond lesning, men løsningen kommer, og jeg kunne starte på del II med lettere hjerte.

Alt som liten hadde han skjønt det: Det er akkurat som om hun og jeg er døde. Og nå kan ingen ting gjøre oss vondt mer.

I fortsettelsen leste jeg med hjertet i halsen, engasjementet mitt som hadde dalt litt i løpet av de lange scenene forut, våknet nå til liv igjen. Jeg skal ikke røpe hva som skjer videre med Rebecca, men kan si så pass at før boken er omme har hun blitt en gammel dame.

Joyce Carol Oates er en mester i å skildre det amerikanske samfunnet. Som så mange ganger før er det også denne gangen, en sårbar kvinne som har hovedrollen. Romanene hennes er veldig forskjellig, så det gjør ingenting at hun har et persongalleri som forener historiene. 

Graverens datter er lang, litt for omstendelig synes jeg, men siden slutten kom etter en liten vri, så var det helt greit. Språket og ikke minst karakteroppbyggingen er formidabel, hyppige kapittelskift og nok luft bidrar til at lesingen går lett. Det er til tider en vond bok å lese, men den har elementer som utfordrer tanken litt også, så dette er absolutt en roman jeg kan anbefale videre ☺

Jeg har også blogget om: Karthago, Fordi det er bittert, Mitt liv som rotte, Natten, søvnen, døden, stjernene, Svart vann og anbefaler alle bøkene.

Tre kvinner av Mari Ann Augestad

På bloggen Ebokhyllami leste jeg en flott omtale om romanen Hun reiste alene. Siden det er den andre romanen til Mari Ann Augestad, heiv jeg meg rundt og leste debutromanen hennes først. (Mariannes omtale). Jeg har stilt meg i kø for bok nummer to, for denne type roman liker jeg veldig godt.

Forlaget om handlingen: 
Maria har begynt å se seg tilbake. Hun ser på valg hun har tatt og undrer seg over hvordan små og store hendelser i livet hennes ble slik de ble. Særlig når det kommer til kjærligheten ser hun seg tilbake, for å gruble og reflektere over hvorfor hun valgte og handlet som hun gjorde. 

Hennes elskede som hun aldri fikk, erstatteren som hun fikk og studenten på Skillebekk som ble far til hennes barn. Maria finner faktisk ut ganske mye, om hvordan livet hennes henger sammen, om de valgene hun tok og hvorfor livet ble slik det ble. Ikke minst ser hun tydeligere de kvinnene som gikk foran henne, den strenge mormoren og den velmente moren, og hva er det for slags arvegods hun har fra sine formødre, som flyter gjennom årene og refleksjonene hennes.

Maria er oppkalt etter sin strenge mormor, overhode og familiens alibi. Nå har hun passert femti og begynt å se seg tilbake, for å danne seg et bilde av hvorfor hun, eller livet, ble som det ble.

Romanen er bygget opp av to perspektiver, den middelaldrende damen som fremdeles har kontakt med sin elskede, og hennes eget liv fra barndommen og fremover, skildret i lys av mormoren og morens innflytelse. 

            Jeg forstår at jeg trigger områder i hjernen min nå som jeg bør holde meg unna. Det er verken sunt eller særlig fornuftig, men skal jeg finne ut av hvordan jeg vil være som en eldre kvinne, må det luftes. Det er tid for rengjøring, en ny vår er tross alt i vente.

Hva gjør egentlig vi mennesker for å beskytte oss selv? trygge rutiner, en varm dusj om morgenen som tiner opp stivhet, beroligende småprat over kaffekoppen. Det duger det, men det tryggeste må vel være å kjenne historien sin, og det er akkurat det Maria går i gang med, for sin egen del, og for datteren. 

Refleksjonene vi får i denne romanen er verdt å ta med seg, også for dem som ikke befinner seg i Marias situasjon. Det er vel ikke før våre egne barn vokser opp og flytter hjemmefra, at vi tenker over hvordan egne foreldre har det. 

Teksten er til tider ganske så morsom, med slagferdige kommentarer og betraktninger litt utenom det vanlige. Karakteroppbyggingen er fantastisk, jeg ser denne fule mormoren for meg, og moren til Maria som reiser seg ut av sorgen og får livslysten tilbake.

Romanen er kort, men rommer mye. Med 165 luftige sider leste jeg den på en kveld, det var en god "pausebok" før jeg fortsetter med mursteinen jeg har holdt på med en stund. 

Forlag: Gloria

Utgitt: 2018

Sider: 165

Kilde: Biblioteket

Svalbardnotatene av Benedicte Meyer Kroneberg

For drøye to år siden leste jeg min første roman av Kroneberg. Ikke bli borte het den, og i omtalen av boken skrev jeg faktisk, at jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe, siden jeg ikke hadde lest noen av de andre romanene hennes. Vips har det gått to år, jeg har ikke fulgt opp den tanken, men nå kommer hun ut med en ny roman, som er like fengslende.

Forlaget om handlingen:
Kunstneren Birgitte blir invitert til Longyearbyen for å lage en utstilling, men hun er i tvil om hun vil takke ja til invitasjonen. Da hun var tretten år, tilbragte hun og foreldrene et år i Longyearbyen, et år som skulle forandre alt. I det store og hele har Birgitte likevel landet i livet, og hun vet at reisen vil virvle opp minnene fra det året på ny.

Vi følger Birgittes møte med et Svalbard som står midt oppi store endringer. Gradvis tvinges hun også selv til å ta et nødvendig oppgjør med fortiden for å finne ut hvor veien skal gå videre. 
Med sine sterke skildringer av mellommenneskelige relasjoner og storslått natur er Svalbardnotatene en vakker roman om erindring og historie, og ikke minst ansvar, både individuelt og kollektivt.

Svalbardnotatene fortelles fra flere perspektiv, i nåtid er Birgitte en voksen dame med mann og en tenåringsdatter. Hun beskriver sin mann som grunnfjell, i forhold til seg selv, som bare er porøse avleiringer. 

Tilbudet om å stille ut kunsten sin i Longyearbyen takker hun ja til, så hun forlater sin demente mor og resten av familien, og reiser opp dit.

Demensen som viser seg hos Åsa er et gjennomgangstema som det var fint å lese om. Utfordringen er skildret med respekt, og usikkerheten som datteren føler rundt morens forvirring, føles troverdig på en hjerteskjærende måte. Når dagens demens blir speilet opp mot ungdommens depresjon, går vi dypt inn i en problematikk, det er interessant å lese om.

Vi ser Birgittes tidlige barneår gjennom moren Åsas øyne, mens det er Birgitte som skildrer den aldrende moren sin. Vi hører om morens bakgrunn og hvordan hun og mannen traff hverandre. Her ligger det en overraskelse som også setter et fint merke på boka.

Store deler av romanen har sin handling i Birgittes opphold på Svalbard som barn, et år med skjebnesvangre hendelser i familien, som fremdeles preger henne som voksen. Dette er et barns blikk på de voksnes oppførsel, som gir en innsikt som alle voksne skulle vært i besittelse av før de får barn.

Rammen rundt historien er øya Svalbard. Karakterene i romanen har etter flere opphold her, sterke bånd til dette stedet, og det er skildringer fra disse periodene som gir oss det nyanserte bildet av stedet, som vi får i denne historien. Flora og fauna, lys og mørke, de store flatene og uendeligheten som tankene reflekterer over. Det er interessant å lese om geologien, men også hvordan det øde, og veldig spesielle stedet preger menneskene som bor her.

Vi får også høre litt om hva menneskene av i dag er opptatt av, fine refleksjoner rundt Sveagruven som skal nedlegges, og ikke minst om skredet i 2015, som fremdeles er et åpent sår, i vegetasjonen og i menneskesinnet. Denne delen tok pusten fra meg da jeg leste, jeg måtte stoppe opp, og lese høyt for gubben, for han lurte på hva jeg leste, da han så på ansiktet mitt at det var noe som gjorde inntrykk: 

                    
                    Hun lå og sov da telefonen varslet henne: Hun måtte komme. Hun løp gjennom byen, det var så stille. Alt var helt mørkt. Folk med spader kom løpende fra alle kanter. De begynte bre å grave ved et av de sammenraste husene uten egentlig å vite hvor de skulle grave, hvem de lette etter, for det var rett før jul og ingen hadde oversikt over hvem som var hjemme, hvem som var bortreist. Alt var kaotisk.

I fortsettelsen hører vi om hvordan de ubevisst søker sammen for å bearbeide opplevelsen, for å hjelpe hverandre å huske, et av mange mesterlige dypdykk inn i menneskesinnet, som gjorde inntrykk.

Skulle kunsttemaet være grunnen til at du styrer unna, så ikke tenkt på det, den handlingstråden er ikke påtrengende. Her er det mellommenneskelige relasjoner som gjelder, hvordan små øyeblikk kan bety mye, i nåtid og senere, og hvordan vi tolker andre mennesker. Romanen er handlingsdrevet og glidende skift av synsvinkel gjør dette til lettlest og interessant lesning. Igjen mesterlig fortellerkunst fra Benedicte Meyer Kroneberg, romanen anbefales på det varmeste ☺

Forlag: Tiden

Utgitt: 2021

Sider: 284

Kilde: PDF fra forlaget

Siste spiker - ny spennende krim fra Stefan Ahnhem

Jeg har tidligere bare lest Den niende graven, i denne serien, og til alt overmål så likte jeg den ikke noe særlig (omtalen forteller hvorfor). Siste spiker som er bok nummer seks i serien koste jeg meg godt med forrige helg, så jeg noterer meg de andre titlene som turfølge fra Storytel. 

Forlaget om handlingen:
Han har utpresset. Han har mishandlet. Han har voldtatt. Han har gått over lik for å nå helt til topps. Han er foraktelig på alle vis. Han heter Kim Sleizner og jobber som politisjef i København.

Dunja Hougaard har gått under jorda for på eget initiativ å etterforske sin tidligere sjef. I månedsvis har hun og teamet hennes samlet inn informasjon. Da en høyt ansett mann innenfor den danske etterretningstjenesten blir funnet sammen med en naken, ukjent kvinne i en bil på havbunnen utenfor Refshaleøen, begynner det endelig å bli klart for å utløse fellen. Spørsmålet er bare for hvem.

Samtidig, på den andre siden av sundet, får den svenske politimannen Fabian Risk en beskjed som forandrer alt.

I åpningsscenene finner vi tøffingen Dunja Hougaard hengende, takbjelkene vel og merke, mens hun gjør armhevninger. Hun har slått seg sammen med to andre typer, hakkerne Qiang Who og Fareed Cherukuri og trekløveret driver nå utstrakt overvåking av Kim Sleizner. 

Kim og Dunja har en forhistorie som jeg savnet å ha lest om, for her oser det av forakt fra begge sider. Sleizner som er politisjef i København tar et steg til side, når en ny drapssak kommer på bordet. Han overlater sjefsstolen til Jan Hesk, som er ny og usikker på seg selv, men greier allikevel å oppføre seg som en drittsekk mot den kvinnelige etterforskeren Julie Bernstorf. Kim Sleizner har en helt egen agenda, som vi følger på siden av Hesk og hans etterforsking. 

Og så har vi Fabian Risk da, temmelig skjelven av åndenød og angst, har han brukt en måned på å komme seg etter oppklaringen av "Terningmordene". Hans sønn har blitt lurt med på noe kriminelt, og sitter i varetekt i påvente av at han skal vitne, og dette holder på å ødelegge det som er igjen av familien hans. Kona og datteren Matilde vil akseptere og komme over sjokket, mens Fabian vil undersøke detaljene for å vite sannheten om hva som egentlig har hendt.

                Men det var jo for helvete sannheten som tok livet av ham! Har du greid å fortrenge det allerede? At han bare kunne sittet her og drukket te med oss og latt som ingenting etter det han hadde vært med på. Har du i det hele tatt sett de filmene? Når de torturerer hjemløse i hjel på de meste makabre og avskyelige måtene en kan tenke seg?
                Du får det til å høres ut som om han var med. Det eneste han gjorde var å stå og holde vakt en av gangene. Har du glemt det? Han gjorde det fordi de tvang ham.

Dette er krim av beste klasse, med høyt tempo og mange uventede vendinger. Det er ikke så mye fokus på etterforskingsdetaljer, noe jeg satt pris på. Vi møter mange skjebner, og det er ikke så mye å le av, teksten oser av hemmeligholdelse, makt og hevn, og gir et bilde på min netthinne som får meg til å rynke på nesen.

Det som holder all dramatikken sammen er en forståelse av at høytstående maktpersoner har samlet seg i en slags herreklubb, hvor de driver med lyssky virksomhet. Dette maktmisbruket gjennomsyrer historien, men i hvilken form dette har fremgår ikke tydelig, før helt mot slutten.  

Siste spiker har korte kapitler, som veksler mellom hovedpersonene. Karakteroppbyggingen er god, til tross for at dette er den sjette boken i serien, jeg hang i alle fall med (selv om jeg gjerne skulle ha lest de andre bøkene). Historien er temmelig hardkokt, lesingen var intens, men litt hei hvor det går, er gøy i perioder. 

Stefan Ahnhems sjette bok anbefales gjerne videre!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021

Sider: 494

Kilde: Leseeksemplar

Serien om Fabian Risk i rekkefølge: 

Offer uten ansikt

Den niende graven

Atten grader minus

Motiv X

X måter å dø på

Siste spiker

Bølgene av Virginia Woolf

Virginia Woolf fascinerer og utfordrer meg, derfor har jeg valgt meg Bølgene, som etter presentasjonen av boken å dømme, absolutt ikke er "my cup of tea". Jeg har tidligere lest Mrs. Dalloway, Årene og Til fyret, og jeg har lest Hilde Hagerups flotte biografi av Virginia Woolf. Jeg satt i gang med å lese Bølgene, og etter rådene fra forordet, forsøkte jeg å unngå å fange opp handlingen.

Forlaget om boka: 
Bølgene er Virginia Woolfs mest gjennomførte poetiske roman. Hun gir oss livsløpet til seks venner gjennom en serie monologer der stemmene veksler, og gjennom lyriske naturskildringer som markerer solens gang fra daggry til mørkets frembrudd. 

Woolf har selv formulert at hun her vil skrive "til en rytme, ikke til en handling", og boka er hennes mest ambisiøse forsøk på å skape en form som kunne fange øyeblikket og artikulere den umiddelbare og uutsigelige livsopplevelsen.

Forlag: Pax
Utgitt: 2021
Sider: 184
Kilde: Leseeksemplar

Det som driver denne lyriske teksten fremover, er samværet og relasjonen til de seks, som i begynnelsen av romanen er barn. Et hus i en hage, og en soloppgang er barnas felles forankring. Leseren ser verden gjennom barnas øyne, og vi hører om oppvekst og skolegang.

Teksten er detaljert til tusen, og hvem som er fortellerstemmen glipper for meg hele tiden. De seks skikkelsene som er tilstede i hverandres liv, iakttar omgivelser, naturen og hverandre, på en objektiv måte. Deres felles forhold til en syvende karakter gir litt dramatikk til en tekst, som for meg stort sett fremsto som poetisk og malende.

Bølger mot stranden er et gjennomgangsmotiv som gir en hørbar rytme til lesingen. Mellomspillene som skiller kapitlene fra hverandre, har også form av sansefornemmelser og en strøm av inntrykk som kommer fra sol, hav og bølger, trær, fugler og vandrende lys som driver en fjæret kile inn mellom usette og sunkne veier.

Barna vokser opp, de ansvarsfrie årene er over og alle drar hver til sitt. Hva var denne skolegangen? en episode, et vorspiel? Det er i universitetsårene vennegjengen møter Percival, og det er også nå, de tar en opprivende avskjed med ham. 

Vi hører bare i små drypp ett og annet om de seks menneskene, en forlovelse her, et barn her, men sånne detaljer er helt uvesentlig i denne romanen. Her skildres stillbilder av situasjoner, og oppmerksomme blikk på omgivelsene. Alle seks er var for hvordan de mottar andre mennesker, og hvordan de antar at andre oppfatter dem, dette er vel det som gjorde sterkest inntrykk på meg i romanen.

Berhard, Susan, Rhoda, Neville, Jinny og Louis møtes igjen på Hampton Court som middelaldrende, og da spør de seg selv og hverandre, Hva føler vi? De mimrer om hendelser fra barndommen, og minnes Mrs. Constable og badescenene, vi hørte om i begynnelsen av romanen.

Som sagt, vår kjære Virginia har i Bølgene skrevet på en måte som jeg vet at jeg sliter med. Et tydelig plott, gode karakteroppbygginger og fremdrift setter jeg høyt når jeg leser, dette finnes ikke i Bølgene. Men, jeg gjorde som anbefalt i forordet, og lot meg rive med av bølgenes rytme, så jeg kom meg gjennom den. Om jeg likte den? Det er nok en grunn til at Bølgene har blitt en bejublet klassiker, men om jeg vil anbefale den videre til en "vanlig" leser, vil jeg nok svare nei til ☺

Dette er ikke min hatt av Jon Klassen

Litt tilfeldig plukket jeg med meg en tilbudsbok fra en bokhandel. Jeg har sett denne serien før, og blitt nysgjerrig, men endelig ble en bok med hjem. Gjett om jeg er glad for det, for denne har blitt en stor suksess i barnehagen.

Helt kort om handlingen:
En liten fisk kommer svømmende med en hatt på hodet. Han forteller til oss at det ikke er hans hatt, men at han nettopp har stjålet den. Han innrømmer å ha stjålet den fra en stor fisk som lå og sov, men at han sikkert ikke vil våkne på lenge. 

Når han våkner, vil han nok ikke merke at hatten er borte, og videre resonerer fisken mens den svømmer vekk, at den store fisken helt sikkert ikke vil vite at det var han som tok den. Og i alle fall ikke hvor han har gjemt seg, for dit han har tenkt seg er det umulig å bli funnet. Den eneste som har sett ham svømme dit, er en krabbe, som lovet å ikke sladre.

Krabben sladrer, og den store fisken er på sporet av den lille tyven, som snart finner stedet hvor plantene er store og høye og vokser tett.

Fra å ha lest boken til en lydhør forsamling, som i begynnelsen "bare" fulgte med, men ikke viste så mange tegn til deltagelse, fremstår gjengen helt annerledes nå. Barna sitrer av forventning allerede før vi begynner å lese, når jeg leser og han vil sikkert ikke våkne før på lenge, og bildet viser at den store fisken har åpnet øynene sine, så roper barna "han er våken, han er våken". 

Streken er helt enkel i denne boken, men at fisken så ser opp for å konstatere at hatten er borte, og jeg samtidig leser at han sikkert ikke vil merke at hatten er borte, roper alle "jo! jo, han vet det!"

Sånn fortsetter vi gjennom hele boken. Bildet hvor vi får vite at krabben sladrer, sier mer en tusen ord, og barna jeg leser for er ikke i tvil om, at nå er den lille fisken i trøbbel. Tenk å være så liten, og bli jaget av en som er så mye større, denne skrekken kan de nok relatere til, men de har også i tankene at den lille fisken faktisk har stjålet hatten, og det er jo ikke greit.

Slutten er åpen, og vi har snakket mye om hva som skjer med den lille fisken. For den store fisken kommer nemlig ut av sivet, med hatten sin på hodet, men den lille fisken, den ser vi ikke igjen. Ble den der inne? ble den lei seg? ble den kanskje spist? svarene er mange og varierer fra lesning til lesning.

Går det virkelig an å skrive en så mørk komedie for små mennesker? Svaret er et rungende JA! Med denne boken har jeg opplevd progresjon i leseopplevelsen hos 2-åringene mine, som jeg aldri har sett før. Selv med Gi meg en klem og historien om Julian som liker havfruer, som ungene elsker, kommer ikke engasjementet like tydelig frem, sikkert fordi dette er en thriller. Forlaget mener at boken passer for barn fra 4-8 år, men jeg har bevist at 2-åringer også vil ha stor glede av denne historien. 

Streken er enkel, men det visuelle sier mer enn teksten, som den voksne leseren ikke trenger å følge slavisk. Humoren er av det grøssende slaget som barna elsker. Snakk om å skyte gullfuglen med et så tilfeldig blindskudd i bokhandelen. 

Da jeg studerte bakgrunnen for boken nærmere, viste det seg at Dette er ikke min hatt, er bok nummer 2 i en trilogi, Jon Klassens Hatte-trilogi. Nå er jeg spent på de to andre hattebøkene, som er på vei i posten ☺

 Jeg vil ha tilbake hatten min
 Dette er ikke min hatt
 Vi fant en hatt

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2013

Sider: 36

Kilde: Kjøpt selv

Sommeren 58 av Annie Ernaux

Annie Ernaux anses å være en av Frankrikes største forfattere. Det er ikke så lenge siden hun slo gjennom i Norge, men nå har mange av titlene hennes blitt oversatt til norsk. Sommeren 58 er hennes siste utgivelse på fransk, en roman jeg leste etter En lidenskap, og Hendelsen som jeg likte veldig godt.

Forlaget om handlingen:
I Sommeren 58 dykker Annie Ernaux ned i minnene fra sin første natt med en mann – en natt som ikke betydde stort for ham, men som betydde alt for henne. Denne første seksuelle erfaringen satte seg som et voldsomt sjokk i kroppen hennes og ble på mange måter kilden til hele hennes skrivende liv.

Med utgangspunkt i fotografier, minner og brev forsøker Ernaux å skrive fram den unge kvinnen hun var. Seksti år senere kjenner hun fremdeles skammen, selvforakten og sviket på kroppen. 

Men med et helt liv som skrivende kvinne bak seg kan hun se erfaringen i et nytt og kanskje forsonende lys.

Annie Ernaux har en helt spesiell skrivestil. I etterordet kaller oversetter Per Buvik sjangeren for "autofiksjon". Det betyr at handlingen består av reelle mennesker og hendelser. I godt over tjue bøker har Ernaux brukt sin egen historie som omdreiningspunkt i romanene sine, og det funker til tusen. 

Det handler kort fortalt om hvem det er som er herre over ditt liv, er det deg selv, eller har andres innflytelse gjort noe med hvordan du lever livet ditt? Ernaux er godt voksen, og hun rydder og sorterer minner for å forstå sin egen atferd, den gang hun var en ung voksen. 

Vi ser tilbake til året 1958, da hun som 17 åring løsrev seg fra sin strengt katolske oppdragelse, på en religiøs internatskole. Hun kunne bare kristne sanger og ble forvirret av kjønnsblandingen, da hun denne sommeren fikk jobb som aktivitetsleder på en feriekoloni.

Det er på en av de første kveldene hun blir snakket til av sjefslederen, som like etter blir hennes overgrepsmann. Den naive jenta, skjønte ikke de sosiale kodene, lot seg viljeløst lede, og samarbeidet for at han skulle bli ferdig med sin aggressive seksuelle tilnærming. 

I denne scenen opplever hun skyld og skam, og ikke minst skuffelse. Er det virkelig sånn sex er? hun hadde ikke peiling, men skammer seg fordi han fomler, og hun føler det er hennes feil at han ikke får det til. 

Som leser tenkte jeg, at det gikk jo bra, hun kom seg ut derfra som jomfru, det er da noe. Det som forfatteren drøfter i denne boken, er hvilke konsekvenser denne hendelsen hadde for henne videre, i dagene etterpå, og senere livet. Siste halvdel av boken skildrer godt forvirringen hun opplevde, avvisningen fra ugjerningsmannen, men også mobbingen de andre utsatte henne for. 

Annie Ernaux skriver med et språk som går rett til kjernen av følelsene våre. Når hun sier om ugjerningsmannens vakre kjæreste, "hun er, jeg er ikke" sier det mye om hva dennes utstråling gjør med den usikre Annie. Hun veksler mellom å omtale seg selv i tredjeperson, og førsteperson. Dette forklarer hun grunnen for i begynnelsen av boken, og det føles helt naturlig.

Måten boken er bygget opp på er genial, vi har hele tiden den aldrende Ernaux i bakhodet, og vi får ta del i skriveprosessen. De refleksjonene hun gjør seg rundt livet, formingen av sin egen personlighet, og hva denne voldtekten gjorde med henne, er glimrende lesning. 

Hun snakker om gruppetilhørighetens euforiske glede:

            Mer enn at hennes lykke var reell, er det bevisstheten om at hennes lykke var reell, som for meg er hevet over all tvil; bevisstheten er nødvendig ifølge et sitat skrevet ned i den røde notisboken: Det finnes ingen annen virkelig lykke enn den man blir seg bevisst når man nyter den.

Romanen beveger seg forbi 1958, og vi hører om hvordan det gikk med Annie etterpå. Om ambisjoner og mangel på utholdenhet når det gjelder utdannelse. Kanskje det skyldes uro og forvirring forårsaket av voldtekten, at hun slet med å elske seg selv, er i alle fall helt sikkert.

Jeg likte denne romanen veldig godt, og gleder meg over at jeg har rykket frem i køen på biblioteket på Far/En kvinne. Det var Marianne i Ebokhylla mi som fristet med sin begeistrede omtale av boken, les gjerne den!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016/på norsk 2021

Sider: 176

Kilde: Biblioteket

Mitt Abruzzo av Per Petterson

Per Petterson er 68 år gammel, og skal nå flytte fra huset som har vært hjemmet hans i 28 år. I dagboksform følger vi ham i denne tiden, hvor han skildrer sin egen tilstedeværelse i livet. Er du klar for å besøke en (ikke så veldig) gammel mann, og høre ham reflektere over livets mange hendelser? Jeg var det, og har kost meg med boken,.

Forlaget om handlingen:
Gjennom halvåret fram til han fyller sekstini, tar forfatteren Per Petterson notater fra livet på Porten. Hver dag står han opp klokka seks og prøver å lese i to timer, sittende på en pinnestol eller stående ved kjøkkenbenken, før han går ned til skriverhytta for å arbeide. Han venter på nyheter om den røde jeepen som han håper kan reddes, men som kanskje må vrakes. Stadig er det jobb som må gjøres på det lille småbruket, en tomt skal ryddes der et nytt hus kanskje kan komme opp, trær må felles, sauene må klippes, og han slåss med den rasende bukken som må mates og stelles og få pelsen klødd. Innimellom kjører han til Lillestrøm og møter Øivind, som han har hatt et dypt vennskap med i snart førti år. 

Med storebroren Steen har han samtaler om slektas historie, om moren og faren og de to brødrene som alle er borte. Minner presser på, om barndom og oppvekst og en gutt som aldri kunne sitte stille, en nervøs gutt som ble en nervøs voksen og siden en nervøs eldre mann. Om møter med forfattere her hjemme og på reiser rundt i verden. Og som en skimrende tråd gjennom det hele finnes litteraturen, i en slags indre samtale om og med forfattere og bøkene deres.

Mitt Abruzzo er en mollstemt tekst som strekker seg over et gitt tidspunkt. Når den på forhånd bestemte avslutningsdatoen nås, slutter dagboken, eller journalen som han kaller det. I løpet av de knappe seks månedene vi følger Per Petterson i hans liv, får vi høre om hverdagslivets sorger og gleder, på den lille gården deres i Øvre Dalsroa. Det er kona som driver gården, mens han skriver bøker, men væren, som også må isoleres fra de andre, er hans ansvar, og væren og isolasjon blir et gjennomgangstema. 

Tankene hans tar oss med tilbake til røttene, til barndommen og lillebroren Odd som døde tidlig. Jeepen som er på verksted og snøen som skal måkes vekk, går igjen. Hvert kapittel starter med dato, en liten værvarsel, noen ord om hvordan søvnen har vært, og så skildres dagens gjøremål, eller planen for dagen. 

I løpet av samværet med Per (ja, for det føles som om jeg er sammen med ham) hører vi mye om hans skriving og om det han leser. Vi hører om forlagsbransjen og bokbransjen, sånt er spennende lesning for en bokorm som meg. 

Han tenker heldigvis også på andre ting, regulering av strømpriser for eksempel, om foretaksmodellen og utenrikspolitikk. Klassebakgrunnen hans kommer tydelig frem, han er en stolt arbeider som, til tross for yrket sitt, er stolt av å være antiakademisk.
Hva er det som definerer livet ditt? Ja, han kan spørre den godeste Per Petterson, om jeg ikke klarer svare, så fikk han meg i alle fall til å tenke.

Denne teksten er skrevet i korthogde setninger, han har forbudt seg selv å redigere, så det føles naturlig når de samme tankene kommer tilbake, igjen og igjen. Han snakker om Under høststjernen av Hamsun, og jeg som har hans samlede, skrev raskt opp boken på leselisten. At John Fontes Ask the dust skal være en sammensmelting av Pan og Sult, pirret også min nysgjerrighet, så denne boken kommer til å sette spor i min leseliste.

Per Petterson byr på seg selv i denne boken, noe som hører med i en dagbok. Vi hører om medisinske utfordringer, alderdomsplager, hans adhd som betyr mye rastløshet og forvirring som tilskrives alder, tror jeg. Det er mange tema han i denne journalen vender tilbake til, gjentatte ganger, noe som samler og binder historien sammen. Han har skrevet en bok om isolasjon under koronaepidemien, og det er litt gøy å lese om en så samlende opplevelse, som det korona har vært for oss alle, selv om isolasjonsbegrepet her utvides til andre aspekter av livet.

Det er tydelig at boken har engasjert meg, både hans tanker om alderdomsutfordringer og ting som har med litteratur å gjøre, men litt lang ble den. Det er uvant å lese en bok uten hode og hale, det begynner rett på og slutter like brått. Hans forhold til Scandinavian Star-ulykken går som en rød tråd gjennom boken, og forklares på et vis mot slutten. Jeg koste meg med boken, og vil nå fylle igjen hullene i min Per Petterson-leseliste ☺

Litt sjokkert oppdaget jeg nå at jeg ikke finner spor etter å ha lest Ut å stjæle hester, som vel er den romanen Petterson er best kjent for. De to siste bøkene hans, Jeg nekter og Menn i min situasjon har jeg derimot lest, og nå er hesteboken også på leselisten. (Jeg begynte å lytte, og jeg gjenkjente historien med en gang. Kanskje jeg har lest den før bloggen og før Bokelskere, den kom tross alt ut i 2003)

Les gjerne Norli sin flotte tekst om tilblivelsen av Mitt Abruzzo

Forlag: Oktober

Utgitt: 2021

Sider: 413

Kilde: PDF fra forlaget

Team Tuva av Marit Eikemo

Etter å ha lest Alt inkludert, Gratis og uforpliktande verdivurdering og novellesamlingen Hardanger var jeg veldig klar for mer av Marit Eikemos underfundige måte å skrive på. 

Forlaget om handlingen:
Ingen kjem upåverka frå eit møte med Tuva. Noko ligg alltid igjen: ein smittande latter, litt større sjølvtillit, ein kraftig irritasjon, ein trong til å pakke saman for dagen og dra heim til kona - eller avgjerda om å satse på draumen sin, ein gong for alle.

Vi møter Tuva gjennom dei profesjonelle i livet hennar: fastlegen, tannlegen, presten, advokaten, snikkaren, trenaren, bankrådgivaren og psykologen. Tuva vil berre bli tatt vare på, men ho er ikkje så lett å forstå seg på: Korleis har ho det eigentleg med seg sjølv, og kva skjer når ho forsvinn gjennom kontordøra, ut i samfunnet igjen?

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2021

Sider: 175

Kilde: Leseeksemplar

Team Tuva kan nesten leses som en novellesamling, hver historie starter med et annet menneske, men Tuva kommer snart seilende inn i livet deres, på en eller annen måte. 

Møtet skildres, og det er ikke tvil om at presten Johannes, advokaten Cecilie eller psykologen Sven sitter igjen med litt spørsmålstegn i ansiktet når Tuva fyker ut av døren igjen.

Tuva er gjennomgangsfiguren, men det handler like mye om disse andre, og hva møtene med Tuva gjør med dem. Setter jeg meg selv i Tuvas sted, kan jeg jo reflektere litt over hvordan jeg selv møter andre mennesker, og hva mitt møte med andre gjør med dem. En fin liten øvelse å ta med seg ut i livet ☺

Litt om handlingen: Tuva og broren Terjes mor er død. Terje har vært den som har fulgt opp moren, som var dement, og plassert på hjem, mens Tuva har trukket seg unna. Samtidig som Tuva trenger penger til å renovere huset og lage et keramikkutsalg, vil hun si fra seg morsarven. Dette er uforståelig for oss, og for de fleste rundt henne, men for Tuva gir det mening.

Tuva er tidsoptimist med dårlig evne til å planlegge. Hun sliter med å forstå de uskrevne reglene i fellesskapet, noe som ofte gjør livet hennes komplisert. Hun er skilt og har barn, uten at dette løftes frem i romanen, men hennes særegne forhold til menn, kommer frem. Det er i det hele tatt mange detaljer som ikke forfølges, sånn sett er handlingen frarøvet utdypende skildringer, og en av grunnene til at den er forholdsvis kort.

Innimellom alle situasjonene som Tuva havner i, blir mellommenneskelige forhold skildret gjennom de andre karakterene som vi blir kjent med. Marit Eikemo skriver med humor og et skarpt blikk på oss mennesker, føler du deg ikke gjennomskuet etter å ha lest denne romanen, så vet ikke jeg.

For meg ble dette en "her og nå" bok, en som er gøy å lese, men som kanskje ikke fester seg som noe grensesprengende. Den uvanlige skrivemåten var artig, og siden boken havnet i mellom to litt tyngre bøker, fremsto den som en behagelig pustepause i mitt lesende liv.

"Alle" avisene og Artemisias Verden har skrevet om boken!