Vi fant både Shakespeare og Munch i Oslo

Mamma og jeg har hatt noen innholdsrike timer i Oslo. Med bare en overnatting, ble det et tett program, og mange skritt på telleren, men været sto oss bi og gjorde det til en flott opplevelse.
Lørdagens runde startet (selvfølgelig) på Eldorado, den  beste bokhandelen i hele verden. Boken jeg hadde tenkt å kjøpe hadde de dessverre ikke, (Malerens muse av Lise Strømme) så den er nå bestilt på ARK`s glimrende klikk & hent tjeneste.
Da jeg så Margareth Atwood sine bøker, undret jeg meg over  at de ikke benyttet seg av, at den nye serien, som bygger på romanen Tjenerinnens beretning har blitt en kjempe suksess, for den boken glimret også med sitt fravær i hyllene til Eldorado. Selv har jeg lest den for noen år siden, det var min første dystopi, og den ga mersmak, for jeg har lest mange flere etter denne.

Min skjønne mamma på Eldorado

Etter en runde hvor vi forsøkte oss på litt tafatt shopping gikk vi til Amundsen bryggeri og spiseri for å spise middag. Årsaken til at butikkrunden ble litt amputert var menneskekaoset langs Karl Johan siden dette var dagen for det store Sentrumsløpet. I dag så vi flere svette lycrakledde mennesker enn pene fruer, men stemningen var stor og de fleste tok kø-kaoset med godt humør.

På Amundsen fikk de beholde sitt store ølutvalg, siden vi koste oss med hvitvin og deilig fish and chips, til det var tid for helgens høydepunkt, og årsaken til at vi reiste til Oslo, nemlig Nationaltheatrets tolkning av Shakespearestykket Som dere vil. Som de drevne teatergåerne vi er, bestilte vi vin til pausen før vi klatret inn på orkesterplass og tok til å studere kulissene. Jeg ble litt skeptisk da jeg så de enkle og moderne kulissene som sto fremme, men det tok ikke lang tid før jeg var frelst. Her var det høy musikk, full fart og mye humor. Skuespillerne var kjempeflinke, og stykket var veldig bra. Med seg på scenen hadde de en kube laget av blader, som skuespillerne stupte inn og ut av. Det ble klatret i de store kubene, og forskjellige scener ble spilt ut i disse boksene. Det funket veldig bra, og jeg likte godt det at de inkluderte musikerne som satt på scenen i skuespillet. Bertine Zetlitz medvirker i forestillingen med flott sang, og hun står også oppført som medansvarlig komponist og forfatter av sangtekster. Zetlitz var ikke det eneste kjente navnet blant skuespillerne, vil du vite hvem flere som var med, ta en titt på Nationaltheatret sin side.
Bor du i Oslo kom deg på teateret i mai, du vil ikke angre!!

Kvelden ble avsluttet på Olivia i Østbanehallen, før vi tuslet tilbake til vårt kjempeflotte hotell, som jeg virkelig skal bruke flere ganger. Comfort på Karl Johan har en utrolig flott restaurant og bar, og hotellet er utrolig smakfullt innredet. De tilbyr wifi, utsjekking så sent som kl.18, treningsrom og en fantastisk frokost.
Søndagen hadde vi formiddagen på oss før vi skulle fly hjem, og på planen sto Munchmuseet. Siden vi brukte mye kortere tid på å gå til Tøyen fikk vi besøkt Norges eldste Botaniske hage før museet åpnet.

Vi var litt uheldig med timingen for vårt besøk til Munchmuseet, for akkurat nå holdt de på å rigge ned en utstilling for å sette opp en ny som skal åpne neste lørdag. Men som plaster på såret var det gratis adgang til festsalen hvor et lite utvalg av Munchs verker hang fremme.

Signert Steffen Kverneland

Temaet var Munch og det moderne bylivet, og med kompendie i hånd, gikk vi rundt og nøt de flotte bildene. Vi så også slutten på filmen de viste, og helt til sist viste de oss skissen av det nye planlagte Munchmuseet, en bygning som diskusjonen går hardt rundt.

Jeg har vært og hørt Munch-kjenneren Steffen Kverneland snakke om sin bok Vampyr, men også om Munch og det nye museet, og jeg er helt enig med ham at det nye museet skulle hatt en langstrakt arkitektur, som henspeiler på livsfrisen til Munch, og hans kjærlighet til kystlinjene i Åsgårdstrand. Vil du lære mer om Edvard Munch, ta gjerne en titt på museets flotte nettside!
Sjekk ut gatekunsten vi passerte etter vi hadde vært på museet! Gjett om jeg gikk bananas da jeg så Steffen Kvernelands kunst på en kjempevegg 😊😊😊

På vei tilbake passerte vi Oslo fengsel, og siden Olsenbanden er en del av historien vår gikk vi opp allèen som fra nå av skal hete Egon Olsens allè. Tilbake i sentrum vandret vi videre ut på Tjuvholmen hvor vi satte oss ned i solen, og drakk kaffe. Sko ble sparket av, og leggene som trengte litt påfyll av solstråler hadde det godt, og vi kulte `an så lenge vi greide, før vi la turen via slottet og igjen satte nesen mot Oslo S(entralbanes)tasjon.

Allèen opp mot "Botsen" som fra nå har fått navnet Egon Olsens allè

Kunst er kunst

Uteområdet til Astrup Fearnley er nydelig utsmykket

Som dere vil av William Shakespeare

Helt på slutten av fjoråret leste jeg Som dere vil ha det i Andrè Bjerkes oversettelse. Stykket sto i en gammel utgave, som ser ut til å være utsolgt, så da passer det jo perfekt at Øyvind Bergs oversettelse nå er tilgjengelig for ivrige Shakespearelesere. Stykket spilles på Nationaltheatret i april og mai, og heldige meg reiser på tur til Oslo sammen med mamma for å se det i morgen, så jeg leste gjerne stykket igjen.

Forlaget om handlingen:
I Som dere vil er scenen satt til Arden-skogen. Stykkets helt er Rosalind, datter av den landsforviste hertugen. Han er drevet på flukt av broren, den nye hertugen, mens Rosalind er blitt igjen ved onkelens hoff for å holde kusinen med selskap. Også Orlando, sønn av sir Rowland de Boys, er truet på livet av sin egen bror og flykter inn i skogen. Men før Orlando drar, blir Rosalind forelsket, og forkledd som mann følger hun etter. Blant hyrder og gjetere i det pastorale eksilet åpnes det opp for forviklinger, galskap og kjærlighet.


Forlag: Oktober
Utgitt: 1599/denne utgaven 2017
Sider: 173
Kilde: Leseeksemplar

Det ble en fin erfaring å lese stykket på nytt, så snart etter forrige gjennomlesning. Jeg fikk mer ut av teksten, og oppfattet mer av intrigene og humoren denne gangen. Nå føler jeg meg rustet til Nationaltheatrets oppsetning som jeg skal se på lørdag.

Skuespill som er skrevet i dialogform har alltid et personregister helt først. Det er bare til å innse at en gjør lurt i å lese dette nøye, (evt. rives ut og legges ved siden av boken) for det er ofte mye forvirring rundt hvem som er hvem i Shakespeares stykker, og raske titt på listen er et must.

Bortsett fra ekteskapsguden, som har en liten rolle, er dette stykket befridd fra ånder og andre fantasivesen, noe som gjør det enkelt å følge. Rosalind og Celia kler seg ut når de går inn i skogen, men siden de forblir utkledd helt til slutten er det ikke forvirrende for leseren.
Stykket har mange småroller, som gjetere, bondegutter, hoffnarr, klovner og tjenere som det er greit å holde rede på, ellers er det bare et par adelsmenn utenom hovedpersonene.

Stykket er et eventyrspill som muligens finner sted nær Ardenskogen i Frankrike. I Ardenskogen finnes det løver og olivenlunder, menneskene som gjemmer seg her, lever i beste velgående hvor de spiser godt og underholder hverandre. De mange realistiske elementer som er balansert opp mot all fantasien som også finnes i stykket, gjør dette til et spennende stykke å lese.

Shakespeare har ofte sterke, initiativrike damer med i stykkene sine, så også her, for Rosalind og Celia vet hvordan de skal komme seg ut av kniper, og få viljen sin. Stykket bærer preg av en god dose både av romantikk, fantasi, spenning og humor, noe som gjør teksten lett å lese og fornøyelig å fordype seg i.

  - Og du, gjeter, har du noen filosofi?
  - Ikke annet enn at jeg vet at jo sykere man er, desto verre står det til, og at den som mangler penger, inntekter og formue, har mistet tre gode venner; at det er typisk for regnet å gjøre ting våte, og at ilden brenner; at godt beite gir feite sauer; og at den viktigste årsaken til at natta er svart, er at sola er borte; og at den som er dårlig utstyrt fra naturens hånd og heller ikke har lært stort underveis, den kan skylde på oppdragelsen eller at han kommer fra en veldig sløv familie.

Stykket ble skrevet rundt 1599 i forbindelse med åpningen av Shakespeares teater The Globe. Derav tittelen på stykket, han vil med det si at i dette stykket har han gitt publikum akkurat det de vil ha. Nationaltheatret satte opp stykket også i 1912, men det begynner jo å bli noen år siden, så det er jammen på tide vi får se det igjen 😊

Plakaten til stykket som gikk på Nationaltheatret i april og mai 2017

Scenen sånn den så ut da stykket startet 

Teaterversjonen av Som dere vil var glimrende underholdning, les gjerne mine tanker om det i innlegget jeg laget fra Osloturen mamma og jeg hadde i slutten av april.

Nils Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg

Liker du å lese klassikere, kan du glede deg over en ny klassikerserie som nå rommer fire titler. Nils Klims reise til den underjordiske verden er en av to titler som har kommet ut i år. Den andre er av Selma Lagerløf, mens Shakespeares to stykker Romeo og Juliet og Hamlet kom ut i denne nette pocketutgaven i fjor.

Fra bakpå boken:
Denne fantastiske romanen – Holbergs eneste– begynner og ender i hans fødeby Bergen. En ung student vil undersøke en hule utenfor byen. Dermed dumper han ned i et underjordisk univers, hvor han opplever idealstaten Potu – et slags Utopia. Der er kvinner og menn likestilt, og det råder trosfrihet. Men han besøker også latterlige og intolerante nasjoner på den samme indre planeten – Nazar.

Etter å ha stilt et reaksjonært forslag om å utelukke kvinner fra statsembetene i Potu, blir han forvist til firmamentet, til undersiden av jordskorpen. Der blir han keiser i et underutviklet land, men hans tyranniske oppførsel fører til at han blir avsatt. Han må flykte inn i en dyp hule, og dukker igjen opp utenfor Bergen.


Da jeg så smått begynte å bla i denne boken reagerte jeg på bokens originaltittel: Nicolai Klimii iter subterranium. Litt underlig siden Holberg jo var bergenser, men forklaringen finner en bakpå boken:

Nils Klims reise til den underjordiske verden (1741) er Ludvig Holbergs oppgjør med den fremvoksende statspietismen i Danmark-Norge. Han var klar over at boken ville vekke anstøt og muligens bli beslaglagt. Derfor utkom den første gang i Tyskland, på latin. På den måten nådde han også ut til et større publikum enn tvillingrikene kunne fremby.

Nils Klim er navnet på en faktisk person som levde i Bergen og døde i 1690. Han var klokker i Korskirken, bokhandler og forlegger.

Vår venn Klim returnerer til Bergen med en teologisk embedseksamen, men uten jobb. Når han utforsker denne hulen/hullet i bakken ramler han ned, han ramler i 15 minutter og har bare en taustump og en båtshake å hjelpe seg med. Han havner på planeten Nazar, i fyrstedømmet Potu, et Utopia hvor innbyggerne er trær. Disse trærne er langsomme men kloke, og alt omkring dem vitner om orden og symmetri. Ingen avgjørelse tas for raskt, og lovforslag som ikke vedtas blir ikke bare forkastet, men eieren av forslaget blir straffet hardt. Det er ikke lov å skryte eller forherlige ting, og disputasene har blitt flyttet fra universitetet til sirkuset, der de mente dette hørte hjemme.

Folk som kjapt oppfattet en ting, mente man her manglet dømmekraft, og de fikk sjelden viktige stillinger. Erfaringen hadde lært dem at det ikke ble noen sammenheng i styre og stell når det falt i hendene på kvikke personligheter.

Siden Klim er så utrolig kjapp av seg, både i beina og i hodet, kan de ikke bruke ham til noe som helst. Han havner nederst på rangstigen, og til sist gir de ham i oppdrag å dra ut som oppdagelsesreisende. Han bestiger Cupac, postfuglen og lander aller først i et apeland, hvor alle er overfladiske, forfengelige og sladrete. De lar munnen løpe av med seg og tenker ikke i det hele tatt. Her blir Klim sett på som dum og treg, men han finner opp en parykk og gjør store penger på det.

Ferden videre går gjennom alle statene på kloden. Quamboia er nær sagt bakvendtland, mens i Cocklecu er kjønnsrollene byttet helt om på, noe som sikkert var mer eksplosivt på 1700-tallet, enn det er i dag. Mascattia er forskerland, et land skildret som det reneste helvete. I Nakir er alle velvillige og ryddige, mens i Cubac finnes det bare hodeløse vesener. 

Deretter foretar han en sjøreise, og tilfeldighetene vil ha det til at han i Quama blir sett opp til som solkongen. Han får makt og vil ha mer makt, og begynner å samle krigere for legge mer land og folk under seg. Til sist er han keiser av Quama, konge og hertug over mange av statene, men alt går i ball for ham. Under en trefning fortviler han over det som skjer, og kryper å gjemmer seg. Her finner han en hule, og før han vet ordet av det, ramler han nedi og havner i Mareminehollet i Rotthaugfjellet igjen.

Holberg reflekterer i denne romanen fritt rundt politiske problemstillinger som kvinnefrihet, innvandring, lovverket og religion, og han har mange sleivspark til politikere og de som har viktige stillinger. Når jeg leser skjønner jeg godt at han hadde problemer med å få gitt ut romanen, da dette sikkert var saftige saker i hans nåtid.
Boken er lettlest og uten kjedelige passasjer, så om du velger å lese boken som en fantasy eller politisk satire, så vil du helt sikkert få en fin leseopplevelse.

Erkebergenser som jeg er, har jeg selvfølgelig lest denne boken før, og siden jeg i et urgammelt blogginnlegg fra 2009 ga den en svak 4`er, var jeg spent på om lesesmaken min har utviklet seg på en sånn måte at terningkastet ble annerledes. Ved denne gjennomlesningen oppfattet jeg mye mer av de politiske sleivsparkene, og dro paralleller til virkelighetens verden i mye større grad. Jeg hadde større utbytte av boken denne gangen, og øker antall prikker til 5!

*******

Mareminehollet har jeg besøkt mange ganger, uten at jeg har våget å åle meg inn for å besiktige innsiden av denne smale gangen, som skal strekke seg langt inn i fjellet under Rothaugen skole.

På skiltet står det:
Her lot vår Holberg sin Nils Klim ned deise
så sier gammel bergensk tradisjon.
Som anfang til en underjordisk reise,
en lærerik, men farlig ekskursjon.
Baronen svek dog ei sin venn;
han tok ham - gjennom hollet - opp igjen!

Forlag: Oktober

Utgitt: 1741/ny pocket 2017

Sider: 244

Kilde: Leseeksemplar

Ludvig Holberg utenfor Nationaltheatret i Oslo

Alle midler tillat av Jenny Rogneby

Det er et år siden jeg ble kjent med Leona Lindberg i debutboken hennes Terningen er kastet. Denne tok meg med storm, så det var med kriblende forventning jeg begynte å lese Alle midler tillatt, for å finne ut om Leona har fått mer dreis på å være sosial.

Forlaget om boken:
En mann sprenger seg selv utenfor Riksdagshuset i Stockholm, men overlever. Opererte han på egen hånd eller er det flere angrep i vente? Etterforsker Leona Lindberg blir satt til å forhøre ham.

Men Leona, som så vidt har klart seg gjennom tøffe utfordringer, både privat og på jobb, er mildt sagt distrahert. Hennes fokus er et helt annet sted. Familien hennes er splittet, hun er utsatt for trusler og har et stort behov for penger. Mye penger.

Heldigvis evner hun å tenke langt utenfor boksen. Med en fot på hver side av loven setter hun i gang en spesiell virksomhet, der store prosjekter skal gjennomføres. Jo høyere risiko, desto høyere gevinst.


Alle midler tillatt er absolutt på høyde med den første boken i serien. Plottet er originalt, og greier leseren å "tilgi" forfatteren noen dramaturgiske kromspring, så er her ingenting i sette fingeren på. Sammenhengene mellom karakterene viser seg ikke tydelig, og mot slutten dukker det opp noen herlige aha-opplevelser, så det er bare til å glede seg!

Jeg liker at krim har mye fart og mange uventede vendinger, og for å få til dette bør handlingen ikke inneholde lange innledningshistorier eller dype karakterskildringer. Jenny Rogneby har skrevet en krim som ikke dveler ved omgivelsenes beskaffenhet, følelser og i liten grad ved karakterenes historie. Resultatet er en actionpreget krim, som fengsler leseren til de grader. Spesielt slutten ga meg bakoversveis, og siden jeg liker bakoversveis valgte jeg å ikke henge meg opp i graden av troverdighet, og om detaljer i handlingen virkelig er mulig å gjennomføre.

Jeg senket våpenet, la det godt synlig ned på bakken og løp mot David og de andre med hendene i været mens jeg ropte så høyt at alle på stedet måtte høre det:
 - POLITIET! SLIPP VEKTERNE OG TA MEG ISTEDEN!

Hovedpersonen Leona Lindberg hadde ikke blitt mer sosial, heller tvert om. Til tross for at hun har en sær og selvsentrert personlighet, er hun en høyt aktet politietterforsker, som i denne historien havner midt i stormens øye. Forfatteren begynner ikke på nytt med å skildre henne, men antar at leseren kjenner henne fra forrige bok, det liker jeg.

Krimplottet er nytt i forhold til Terningen er kastet, så hvis du har lyst å lese denne boken uten å ha lest den første, så er det ingenting i veien for det. Til dere som skygger unna ekle skildringer av tortur, avrettinger, blod og gørr, så kan jeg forsikre om at det ikke er noe sånt i denne historien 😊

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 414

Kilde: Leseeksemplar

Svikne dagar av Elena Ferrante

Etter å ha lest Napoli-kvartetten, og også Hjemreise sa det seg selv at jeg måtte få med meg Svikne dagar. Boken kom ut i Italia i 2002, og i kjølvannet av Ferrantes popularitet i Norge etter Napoli-kvartetten, blir nå flere av hennes bøker oversatt til norsk.

Forlaget om boken:
38-årige Olga blir forlaten av mannen sin etter 12 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte men sikkert taket på omgivnadene sine. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.

«Svikne dagar» er ein samtidsklassikar av Elena Ferrante som The New York Times har omtalt som «ein av dei store romanforfattarane i vår tid». Romanen har rysta lesarar over heile Europa med si usentimentale skildring av moderskap, ekteskap og åleinelivet.

Ahh... dette er så bra! Gjertrud Jynge leser også fantastisk godt, jeg følte virkelig at jeg var inne i  Olgas hode og hjerte når jeg lyttet. Jeg kjenner igjen fortellerstilen fra Napoli-kvartetten, og det at hun henviser til dialekter på så mange forskjellige måter gir romanen en helt spesiell dybde.

I begynnelsen har hunden Hugo en større rolle enn barna hennes, og måten barna blir holdt temmelig anonyme gjennom nesten hele romanen sier mye om hvordan problemene og sjalusien har tatt styring over Olgas følelsesliv.

Måten hun skriver på og lar konkrete ting i teksten vise Olgas følelser, mer enn å stave det for oss er utrolig bra. Døren som endelig blir åpnet henspeiler på livet som åpner seg for henne. Hun fatter mot, blir sterk og overvinner, mest seg selv og sine indre demoner, men også konkrete ting i livet. Olga mener at Mario skylder henne noe for at han fikk/tok de beste årene av hennes liv. Hun føler et tvingende behov for at han skal elske henne igjen, men er frustrert og rasende sinna for urettferdigheten som følger med sviket hans.

Med en selvfølelse i ruiner er det ikke lett å ta imot musikernaboens tilnærmelser, men hun begynner så smått å se seg selv i lys av andre. Hun greier etterhvert å forholde seg til skilsmissen og finner tilbake til seg selv.

Tema skilsmisse er temmelig utdebattert, men i denne romanen er skilsmisse bare den utløsende faktoren som historien bygges på, mens romanens styrke ligger i alle de presise skildringene av følelser, reaksjoner og handlinger.

Svikne dagar er glimrende lesning folkens, og rynker du på nesen av å lese nynorsk, kan du gjøre det enda lettere for deg selv, ved å la Gjertrud Jynge lese for deg.

Forlag: Lydbokforlaget

Lyttetid: 7 timer

På lydbok: 2017

Kilde: Lytteeksemplar

Flere bloggere om boken: Kleppanrova, Rose-Marie, ReadingRandi,
Medbokogpalett og Les mye

Hagen for små begynnelser av Abbi Waxman

I påsken var jeg på en ferie som var varmere og latere enn de siste tre sommerferien til sammen, så jeg priste meg lykkelig over at jeg hadde en lett sommerbok på lur. For det er det Hagen for små begynnelser er en lett sommerbok, forventer du deg ikke annet enn å la deg sjarmere, får du en fin leseopplevelse 😊

Forlaget om handlingen:
Fargerike Lili har glimt i øyet, hendene fulle og det hender det går en kule varmt i familien. En ettermiddag krangler hun med ektemannen Dan. I neste øyeblikk ser hun ham dø i en tragisk bilulykke rett utenfor kjøkkenvinduet. 
Tre år senere har hun stablet på beina en tilværelse som barnebokillustratør, hun er mor til to små jenter og søster til skjønne, støttende Rachel. Hverdagen fungerer tilsynelatende normalt. Hvorfor kjenner hun seg da fanget i en endeløs sirkel av selvmedlidenhet og stress? 
Så sender sjefen henne på et kurs i grønnsaksdyrking. Nye venner, nye opplevelser og kanskje til og med spirende kjærlighet; i hagen for små begynnelser er det noe som løsner og Lili kjenner at det kanskje finnes et nytt liv - uten Dan. 

Historien starter tre år etter mannens ulykke, og vi får bare høre om den via henvisninger til ulykken og til livet etterpå. Lili blir kjent med mange nye mennesker i denne historien, så det er ved hjelp av disse møtene, når hun forteller om seg selv vi lærer henne å kjenne.

Det er en sjarmerende bok, Lili har et fantastisk forhold til sin søster og sine barn, og et litt mer anstrengt forhold til sin mor. Søsterens ferd på kjærlighetens jaktmarker blir et artig krydder i handlingen, mens svigerinnens skilsmisse og morens biske tunge, tilfører litt balanse i alt det søte.

Karakteroppbyggingen er variert og fargerik, og alle i den lille hagegruppen har en helt egen personlighet. Det er litt å sette fingeren på i forhold til detaljer i handlingen, men noe må en la fare med tanke på at handlingen skal fungere. De dyrker for eksempel opp en fantastisk avling på bare 6 uker, det er fra de vender jorden og sår, til de høster de mest fullkomne grønnsaker.
Den flotte gjengen er utrolig inkluderende, og har all verdens tid til å stille opp for hverandre, solen skinner og selv om Lili opplever både å ha mistet sin mann og mister jobben, så er alt liksom så rosenrødt hele tiden.

Språket inneholder mye lun humor og mange amerikanske referanser. Noen av disse referansene forsvinner nok litt i oversettelsen, og enkelte fraser ga ikke mening før jeg kom på å oversette til engelsk. Den ene datteren utbryter "å mamma du lukter sånn som det lukter på kjøpesenteret Maceys". Her skulle de etter min mening ikke klargjort hva Maceys er for noe, med å skrive "kjøpesenteret" foran. Kanskje dette er pirk, men i mine øyne koster denne tydeliggjøringen mer enn den smaker.

Romanen er søt og lettlest, vel og merke uten de helt store høydepunktene, men den bød heller aldri på kjedelige passasjer. Et par tårer underveis ble det, så den sikret seg en ekstra prikk på terningen med dem.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2017

Sider: 383

Kilde: Leseeksemplar

På bloggen Bøker & bokhyller gir Berit en litt mer positiv omtale av boken, titt gjerne innom henne!

I dag er det Verdens bokdag - og 401 år siden Shakespeare døde

I april har jeg vært 17 dager på tur med denne artige gjengen, og jeg tror sannelig jeg har fått smittet dem litt med min iver etter å dypdykke i litteraturens verden. Det hjalp også at jeg hadde kofferten full av bøker, et litt spørrende, blikk på meg og vips hadde de en bok i hånden 😈

For å markere bokens rolle i samfunnet, opprettet FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon i 1995 FN-dagen Verdens bok- og opphavsrettsdag (også kalt verdens bokdag). Lesere i Norge har feiret Verdens bokdag siden 1997, så her på berget kan vi feire 20 års jubileum i dag. Dagen blir markert av bokhandlere, bibliotek og skoler i hele landet, hvor boken som uttrykksform, for språklig og kulturelt mangfold, for utdannelse og for kommunikasjon blir gjort stas på.

Verdens bokdag baserer seg på en gammel tradisjon fra Barcelona, hvor man hvert år på samme dag setter byen i bokens tegn. Datoen har symbolverdi da både Cervantes, Shakespeare og Garcilaso de la Vega døde på denne dagen i 1616. I dag er flere enn hundre land med å feire denne dagen!

Bøkene som ligger på mitt bord akkurat nå, en er lest de fire andre skal jeg ta fatt på

Leseopplevelse for bare få dager siden - sukk......

Selv sitter jeg nå hjemme og betrakter snøen som laver ned ute, så det er en fin dag til å lese ferdig en krim, begynne på en ny bok og rydde litt i hyllene. Håper du også har en fin dag i bokens tegn, kanskje noen av bloggvennene mine skal gjøre et stunt på bloggen i anledning dagen? jeg følger spent med 😊 

Tjuetre06.com
Beathes bokhjerte

Farvel til alt dèt av Sondre Midthun

Debutromanen til Sondre Midthun, Kom aldri nærmere imponerte meg, og nå når han har kommet med roman nummer to, som til alt overmål er en oppfølger, var det med skrekkblandet fryd jeg tok fatt på boken i påsken.

Fra bakpå boken:
I Sondre Midthuns kritikerroste debutroman Kom aldri nærmere møtte vi en gutt som måtte forholde seg til sin syke og angstridde mor, og en far som opptrådte stadig mer uberegnelig. Hovedpersonen forandret seg fra å være uskyldig til å bli destruktiv og fortellingen får en svært urovekkende avslutning. 
Når vi møter ham igjen har det gått mange år. Han bor i Oslo, er samboer og jobber som journalist. Tilværelsen er tung og da han finner samboeren i seng med en annen reiser han tilbake til hjemplassen nordpå. Det er her livet for alvor begynner å gå opp i sømmene. 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2017

Sider: 511

Kilde: Leseeksemplar

Urovekkende avslutning sier forlaget om denne boken, men denne kraftfulle slutten, som holder på spenningen til siste setning, er mye mer enn bare urovekkende. For en pangslutt! og for en fin cliffhanger, for her må det jo bare komme mer. Det siste sier jeg med et litt grådig og forventningsfullt smil om munnen, for Sondre Midthuns andrebok tar innersvingen på alle rykter om at det er vanskelig å skrive bok nummer to.

Tre tanker dukker opp når jeg nå tar frem boken for å si noen ord om den. Knivskarpe betraktninger, utrolig bra språk og nerve. Masse nerve, og det er en av disse nervetrådene som formelig eksploderer på siste side. Jeg kan si så pass at det hadde ant meg at hovedpersonen hadde misforstått noe underveis, og jeg irriterte meg over at han er så dårlig å snakke med kjæresten sin, men de faktiske forhold tok meg helt på sengen.

Hovedpersonen er en ung og tilsynelatende vellykket og lykkelig mann. Han har fast jobb, leilighet og en kjæreste han er glad i, men han er en "tolker" en som legger mye inn i andres blikk, sukk og ansiktsuttrykk. Dette, i tillegg til at han og kjæresten snakker dårlig sammen, gjør at han er ulykkelig. Han tilegner andre følelser bygget på sin egen måte å se livet på, noe som ofte er årsaken til misforståelsene som oppstår. Dessuten er han en løgner, han lyver bevisst og ofte, uten å skjemmes i det hele tatt, også har han utrolig lite mobilvett, noe som gjør ham til en aldri så liten drittsekk i mine øyne.

Jeg kikket bort på henne. Hun ville jeg skulle spørre hva hun tenkte på, men jeg fikk meg ikke til å gjøre det. Uviljen mot henne var fortsatt for sterk. jeg tenkte på måten hun hadde omtalt samtalen med Værø. "Ufarlig", hadde hun kalt det. Hun hadde innsett at det "ikke var greit". 
Ikke greit tenkte jeg, det var mye verre enn som så! Svikefullt og nedrig, det var det det var, og jo mer jeg tenkte på det, jo verre fremsto det.

Vår venn har tilbrakt sin ungdomstid hos sin tante, onkel og kusine på Malangen. Hit reiser han mange ganger og det er spennende å få med seg dynamikken mellom ham og familien sin. Bestekameraten Gustav har også en viktig rolle, når det gjelder å få frem følelser mellom kameratene, og jeg satt med sommerfugler i magen, når han skulle ha sin første konsert.

Til tross for at jeg ikke liker oppførselen til hovedpersonen, likte jeg boken så godt at jeg gir den nesten fullt score på terningen. Boken er lettlest, men jeg brukte allikevel ganske lang tid på den, noe som ofte er saken når jeg leser bøker med flott språk og gode betraktninger.

Farvel til alt dèt, kan gjerne leses uten at du har lest den første boken, for de henger ikke direkte sammen, jeg anbefaler den gjerne videre!

OBS: Denne er en god kandidat til Bokbloggprisen 2017!!

Kvinnen i lugar 10 av Ruth Ware - en psykologisk thriller

Engelske Ruth Ware debuterte i 2015 med boken I en mørk, mørk skog... Den var også mørk og klaustrofobisk slik som Kvinnen i lugar 10 også er. Siden dette ga mersmak, er jeg nødt til å skaffe meg debuten også.

Forlaget om boken:
Reisejournalist Lo Blacklock får drømmeoppdraget. Hun skal være med på et luksuscruise til de norske fjordene og skrive om det i reisemagasinet hun arbeider for.
Men reisen får en bråvending da Lo våkner av et skrik midt på natten, og fra lugarvinduet sitt ser hun en person bli kastet over bord. Lo slår full alarm, men det viser seg at ingen er savnet, verken blant personalet eller gjestene. Hun blir usikker og forvirret; har hun drømt det hele? Eller er hun fanget på båten med en morder – og som eneste vitne til en forbrytelse?

Denne boken begynte jeg på etter en uke på cruice. Jeg er glad for at jeg ikke hørte den på cruicet, for det kunne blitt i overkant spennende.

Handlingen begynner med at en fremmed mann bryter seg inn i Lo`s leilighet, hun blir overfalt og ranet. Denne litt omstendelige starten, som egentlig ikke har noe med hendelsene på cruiceskipet å gjøre, er en del av forklaringen på hennes reaksjonsmønster senere i boken.

Kjæresten er bortreist når hun litt plutselig får tilbud om å være med på dette cruicet, og temmelig rystet etter overfallet hiver hun seg rundt og kommer seg avgårde. Det er litt gøy når utenlandske forfattere legger handlingen sin til Norge, og en kyststripe vi kjenner godt.

Lo har litt å streve med, hun medisineres for posttraumatisk stressymptom og drikker alt, alt for mye. Begge disse tingene kan jo være årsak til at virkeligheten kan fortone seg litt annerledes av og til, så innenfor disse rammene settes handlingen.

Thilleren er spennende fra første til siste side. Leseren begynner å lure på hovedpersonen, om det er henne det er noe i veien med, eller hva som egentlig skjer. Hun føler på seg at noen overvåker henne, ting forsvinner og dukker opp igjen, og stadig vekk er det noe uforutsett som oppstår. Er det henne eller er det noen som er ute etter henne?

Jeg kan love deg at løsningen kommer som en overraskelse, i en fin og avklarende slutt som passet inn med resten av handlingen. 

Karin Okkenhaug Seim er en ener blant innlesere, og denne boken her passer perfekt til stemmen hennes. Hun leser med akkurat nok innlevelse og trykk til at teksten får all oppmerksomheten.

Forlag: Lydbokforlaget

Boken: Gyldendal

Lytte/lesetid: 10 timer og 367 sider

Kilde: Lytte/leseeksemplar fra forlaget

Den stille flokken av Lars Mæhle

Lars Mæhle er den forfatteren som best greier å få meg til å glemme at han skriver på nynorsk. Den stille flokken er den tredje kriminalromanen om psykologen og kickbokseren Ina Grieg, og jeg kjente kriblinger i magen, når jeg visste at boken var på vei hjem til meg. Forbered deg på en intens krim om et mørkt kapittel i norsk historie!

Forlaget om handlingen:
Ein valdsdømd psykiatrisk pasient rømmer frå lukka avdeling. Dagen etter blir to søstrer funne avretta, på ei avsidesliggjande glenne i marka. Saka viser seg å ha trådar tilbake til eit uløyst drap på ein rusmisbrukar på 1980-talet, men også til dunkle hendingar på Svanviken arbeidskoloni på 60-talet. Dit blei taterfamiliar tvangssende for å lære seg «den norske, bufaste kultur».

Nok ein gong blir psykolog og kampsportutøvar Ina Grieg motvillig trekt inn i ei drapssak. Ho slår seg saman med tidlegare etterforskar Hugo Fannrem i jakta på sanninga.

Den stille flokken tek opp ein av dei mørkaste plettane i norsk historie: behandlinga av romanifolket gjennom 1900-talet.

Flyturen fra Norge til New York gikk som en lek med denne boken i fanget. Mæhle skriver drivende godt, og klarte å fengsle meg helt med denne historien. Det var veldig interessant å lese om taterne og den forferdelige behandlingen de fikk her i Norge på 60-tallet.

I tillegg får vi noen flotte skildringer av Hugos sorg over sin døde kone, og hvordan han forholder seg til sorgen, andre mennesker og seg selv midt oppi det hele. Ina Grieg som er den karakteren som går igjen i Mæhle sine bøker, får nesten en mindre rolle enn Hugo, men hun er hele tiden til stede, og hennes personlige historie er også interessant å følge.

Den stille flokken har flere handlingsforløp i nåtid, men de flettes snart sammen. I tillegg følger vi taterfamilien, som på 60-tallet blir tvangsflyttet til Svanviken arbeidsleir, og som er de menneskene også nåtidshistorien handler om.

Mæhle bruker et flott språk som passer til de kjappe vendingene boken ofte tar. Han legger ut frampek som skal få leserens tanker til å vurdere mulige mordere, og gir oss mange anledninger til å finne løsningen. Jeg kan ikke skryte av at jeg greide det, for akkurat det kortet holdt han tett til brystet.

Boken er spennende og lærerik, hva mer kan en ønske seg, 

så denne anbefaler jeg gjerne videre!

Bøkene i serien i rekkefølge, det er bare til å glede seg!

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2017

Sider: 361

Kilde: Leseeks

17 dager i New York, San Juan og Karibien

Utsikt fra The High Line

For en drømmeferie vi har hatt! Turen ble planlagt ned til minste detalj av feriespesialisten Bjarte, og alt gikk på skinner. For en utålmodig sjel som meg, som hater å stå i kø, var jeg lettet og glad over at alt gikk etter planen. Vi sto aldri i kø, verken i customclearance inn til USA eller i noen av de mange andre mulighetene hvor kø kunne oppstå. Vi var seks reisevante venner som dro på denne utvidede påskeferien, og sammen gjorde vi det til en stor opplevelse.

Vi fløy fra Bergen via Oslo om morgenen den 1 april, og etter å ha justert klokken tilbake seks timer, var vi i NY midt på dagen. Customclearance og transport inn til Manhattan tok to timer, vi benyttet oss av pre-bestilt pick-up service, noe vi gjorde mange ganger på denne turen, og det fungerte glimrende.

Etter en runde på Times Square, 5th. Avenue og andre kjente adresser, spiste vi fish n`chips på en irsk restaurant. Målet var å holde seg våken til kl. 22, noe som gikk så vidt, for da var vi skikkelig trøtte.
Første hele dag i NY gikk vi The High Line, en nedlagt toglinje som er gjort om til en elevert gangsti, absolutt å anbefale!

Vi tar en pust i bakken på The High Line

Turen videre gikk til Soho, Litle Italy og vi spiste middag på en italiensk restaurant som hadde helt fantastisk mat, LUPA heter den.
Etterpå var det tid for ishockey for gutta på Madison Square Garden, og moderne dans for jentene. Gutta boyz holdt selvfølgelig med New York Rangers, som kjørte stemningen i taket ved å slå Philadelphia Flyers 4-3 denne kvelden.

Allikevel tror jeg at vi jentene følte at vi var vinnerne denne kvelden, for Ailey II som vi så på NYU Skirball Center for the Performing Arts denne kvelden var helt fantastisk. Dette ble mitt første skikkelige møte med moderne dans, og jeg ble tatt med storm. Forestillingen var delt i tre bolker, med to pauser, og hver bolk hadde sin egen koreograf. Dansen, musikken og hvordan det var satt sammen gjorde dette til en opplevelse hvor vi opplevde både klump i halsen, og stunder med kun "innoverpusting".

Dagen derpå startet med litt "trim". Frode tok sin etterlengtede løpetur i Central Park, mens vi andre leide sykler, og suste rundt samme sted. Det er ikke lov å sykle inne i parken hvor det er grusveier, men etterhvert ble det så mye folk i parken, at vi skjønte hvorfor syklister måtte holde seg på de asfalterte veiene som omgir parken. Vi fant Beatles-monumentet "Strawberry Fields"  som er en liten del av parken som ligger tett ved der hvor John Lennon bodde.

Vi leier sykler i Central Park  - kan absolutt anbefales!

Etterpå gikk vi til pir 78, hvor vi heiv oss på en båt som gikk nedover Hudson River, forbi Frihetsgudinnen, rundt "tuppen" og opp East River til under Brooklyn Bridge. Det var fascinerende å se byen fra elven, og de store husene blir enda mer fremtredende enn de gjør fra gatene. Vi gikk av ved Wall Street, og gikk forbi Ground Zero og hele veien tilbake til vårt hotell på 52nd street. På kvelden hadde vi bestilt bord på en  cubansk restaurant nær hotellet som het Guantanamera, hvor vi kunne spise deilig mat til live music.

Manhattans berømte Skyline 

Et snev av historie også i New York

Drosjer, brannbiler og skolebusser er det mange av i New York

Neste dag skulle vi bli hentet kl. 18:15, men først ble det tid til en tur på MuseumOfModernArt, vel i alle fall for de to ivrigste på kunstfronten. Solveig og jeg koste oss her inne med å gjette kunstnerne til de forskjellige maleriene, og ble til slutt belønnet med å finne et eneste maleri av Munch, og det var Stormen. Ikke la deg skremme vekk av MOMA`s kjedelige webside, (ei heller av køen når du nærmer deg bygningen) dette er jeg glad vi fikk med oss.

To av de mange kunstverkene inne på MOMA

Etterpå gikk vi bort til Central Station, ikke for å ta toget noe sted, men for å beundre den flotte bygningen, som har mange historiske detaljer intakt. Det er ingen av oss som har svart belte i shopping, og spesielt ikke når vi har mennene våre med oss, men noen butikker fikk vi besøkt før vi spiste verdens beste pizza på B-Side Pizza and Winebar. Strekningen nedover 51st Street fra østover fra 8th Avenue har mange små og ultraspennende restauranter, og jeg er sikker på at B-side har den beste pizzaen i NY!
Gode og mette entret vi shuttlebussen som skulle ta oss med ut til hotellet vi sov på like utenfor JFK-flyplassen. Vi måtte tidlig opp for å nå flyet til San Juan, hvor vi endelig kunne legge vekk dunjakker til fordel for bikini.

På San Juan flyplass stod det en ny smilende dame med Bjarte sitt navn på et skilt. Hun kjørte oss til Palma Vista Villa ved Seven Seas Beach i Fajardo. Dette stedet er himmel på jord, leiligheten var fantastisk, med DEN takterrassen, DET bassenget og en vanvittig flott strand, bare 1 minutts tusletur unna. Temperaturen lå på 26 grader pluss, både i luften og i sjøen, så her var det bare å få av seg klærne i en fart, og kline seg inn med solkrem med høy faktor.

Jeg har alltid ønsket meg basseng i hagen :)

For en vanvittig flott leilighet vi tilbrakte disse tre dagene i, nyt den terrassen!!

Etter en lat dag hvor vi benyttet fasilitetene maksimalt, var det tid for litt trim igjen. Bjarte hadde gjort en avtale med John Druitt, en artig skrue som ble klimaflyktning for mange år siden, da han forlot England til fordel for Puerto Rico. Han tok oss med på vandretur i regnskogen El Yunque, hvor vi fikk lære masse om jungel, vekster, insekter, dyr og fugler.

De eneste dyrene vi så var to snegler, en firfirsle og ett pinnedyr, også hørte vi frosk og fugler, uten at vi greide å skille lydene deres fra hverandre. Vi smakte på jordbær som så ut som bringebær og fikk se Mimosaen lukke seg, når vi strøk på den, i tillegg til mange planter som vi kjenner fra våre egne stueblomster. Vil du besøke en jungel når du er i Puerto Rico vil jeg anbefale deg å velge John som guide, han var veldig punktlig, pålitelig, kunnskapsrik og sjarmerende.

På rad og rekke i jungelen

Etter tre netter i den flotte leiligheten var tiden kommet for cruicet. Adventure of the Seas hadde avgang på kvelden, men vi ankom tidlig, iførte oss bikinien og testet aller først at drikkepakken funket. Båten som skulle bli vårt hjem i 7 dager, var utrolig flott. Lugarene var store og fine, selve båten er smykket med 4200 kunstverk, hvorav veldig mange er laget av norske kunstnere.

Vi var heldige å fikk lugarer ved siden av hverandre

Til frokost og lunch forsynte vi oss av den vanvittige bufeen ombord, mens vi om kvelden hadde vårt eget bord hvor Wilma, Sonny og David tok seg godt av oss. Det var ikke bare de tre som var hyggelige om bord, alle de 1200 som jobber på båten hilste muntert når vi traff på dem i gangene, og stemningen var veldig god ombord.

Båten legger til land på en ny øy hver morgen kl. 08:00 og da har vi frem til 16:30 til fri benyttelse i land. Byene er til forveksling ganske like, men siden vi gjorde forskjellige ting når vi var i land, ble dagene ganske forskjellig allikevel.
På St. Maarten leide vi jetski og guide og fikk oss en lang tur rundt i Phillipsburg, som er hovedstaden. Jeg var livredd i begynnelsen, men etter jeg fikk kjøre litt selv, gikk det mye bedre. Båten har ett tettpakket program hele døgnet, med de rareste tilbud til turistene, og denne ettermiddagen gikk vi jentene på et seminar i kunsthistorie.

Utsikt fra St. Maarten og tilbake til båten vår

Kirken i St. Kitts

Turen videre gikk til St. Kitts hvor Frode var med på en guidet tur opp på det han trodde var det høyeste fjellet på øya. Dessverre ble det en tålmodighetsprøve, med masse "rare" mennesker på tur. 
De fire andre tok en drosje til en av de flotte strendene i nærheten av havnen. Utenfor båten blir en overfalt av tilbud om transport, så det er ikke vanskelig å stikke seg vekk på en strand i noen timer. 
Jeg valgte og slappe av på båten, ta meg en tusletur i land, og lese bok i noen timer. 

Vakre St. Kitts - her var det haner i gatene og masse gøy å henge øynene på

Hagen foran kirken hadde masse blomstrende trær

Deretter gikk turen til Antigua hvor vi var med på en katamarantur ut til noen korallrev, hvor jeg prøvde snorkling for første gang. Det var kjempegøy, og for noen flotte farger det var på fiskene rundt korallrevet, dette ga mersmak. Den lille øya Antigua har 365 nydelige strender, og på vei tilbake fra snorklingen, stoppet vi og badet fra en av dem.

Katamaran lik den vi "seilte" med

Etter å ha blitt kjørt tilbake til båten hvor vi fikk skylt av oss litt salt og fylt magene, tok vi en tur i land igjen og så på den lille byen. St. John Cathedral fra 1848 er under rehabilitering, men vi snakket med en mann inne i kirken, og han kunne fortelle om hvorfor den på utsiden ser ut som en steinkirke, mens den inni er fullstendig dekket av trepanel. Jeg kan røpe at det har med jordskjelv og tornadoer å gjøre.

St. John Cathedral fra 1848

Vrak kan også være fint - bilde tatt fra cruiceskipet

På St. Lucia dagen etter gikk vi fra båten, langs rullebanen til flyplassen helt til vi kom til en flott strand. Etter å ha slappet av her her en stund, gikk vi på stranden, langs en gravplass, helt til vi kom til en sjarmerende strandbar, hvor vi endelig fikk lesket oss litt. Heldigvis var det lett for de seks rosa hummerne å finne en drosje tilbake til båten.

Siste øyen var Barbados hvor vi hadde meldt oss på et romsmakingskurs. Vi ble hentet på kaien og kjørt til det verdensberømte Mount Gay Distillery, hvor vi fikk lære masse om historien til denne gyldne drikken og hvordan den fremstilles. Når kurset var ferdig, sto sjåføren vår klar for å kjøre oss til stranden, hvor han organiserte drikke bong og solstoler til oss før vi avtalte tid for når han skulle hente oss.

Guiden forteller med stor innlevelse og mye humor om rommen de lager

Både jungelsafari, jetskitur og romsmaking er arrangementer Bjarte har booket hjemmefra, det var kun snorklingen som var båtens arrangement. Det du vil oppdage hvis du studerer ekskursjonstilbudet til cruicebåtene, er at det er ganske dyrt, også blir du da skyflet rundt i en stor flokk. Min erfaring med å gjøre dette selv er utelukkende positiv, sjåførene er alltid på plass til avtalt tid, og ingen av de mange avtalene vi har gjort med lokalbefolkningen har skjært seg.

Siste dag på båten skulle vi tilbringe i rom sjø, når vi returnerte til San Juan. Vi spiste frokost i restauranten (i stedet for i bufeen) og nøt Mango Java Flow mens vi grillet de nå brune kroppene våre en siste gang. På ettermiddagen hadde vi meldt oss på et vinsmakingskurs, noe som ble en selsom affære, siden "læreren" vår snakket fort og alt for detaljert på et dårlig engelsk, og den store tilhørerskaren ble mer og mer munter på hans bekostning.

Morgenen etter var det tid for avgang. Heller ikke nå ble det kaos, til tross for at 4300 mennesker skulle av båten, gå gjennom customclearance og finne igjen sin egen koffert. Vi tok en taxi til hotellet og tilbrakte dagen i Old San Juan med en lang tur rundt det store festningsverket som omringer store deler av gamlebyen. Bygningene er nydelige, malt i mange klare farger, og stemningen er veldig god her, kunne de bare holdt unna alle bilene. Bildet under er i det henseende helt unikt.

Et eksempel på en pen, nymalt gate

Det er ikke tvil om hva vi ønsker oss :)

Gravplassen og en del av festningsverket

Det er ikke fritt for at denne "lille" karen ga oss en støkk

Den siste dagen av ferien ble den mest slitsomme. Vi sto opp kl. 05:00 og ble hentet på hotellet av pickupservicen, som kjørte oss til flyplassen i San Juan. Etter en 3 timers flytur var vi på JFK, men turen til Bergen skulle gå fra Newark, så vi benyttet oss igjen av pickupservice bestilt hjemmefra, for å frakte oss seks og all vår bagasje til rett flyplass. Ferden gikk tvers igjennom Manhattan, så nå fikk vi en siste smakebit av New York. Etter å ha sjekket inn koffertene, tok vi Air Train og buss til kjøpesenteret The Mall hvor vi gjorde et ærlig forsøk på litt shopping. Heldigvis var det 1 påskedag, så shoppingsenteret stengte kl.18, så da tok vi en drosje tilbake til flyplassen (25 dollar).

Ventetiden frem til "go to gate" ble en smule lang, siden flyet vårt ikke gikk før kl. 23:30, og jeg må innrømme at det ble en lang natt i de trange setene på turistklasse. Heldigvis hadde vi han artige nordlendingen til purser på flighten vår, så vi fikk oss en latter hver gang han passerte forbi.

Tusen takk for en fantastisk ferie Bjarte, Solveig, Jan Arne, Hildegunn og Frode - sammen er vi dynamitt!!