Ubrukelig av Helle Haugsgjerd

Helle Haugsgjerd har vært skuespiller i ti år, før hun i 2021 debuterte som forfatter med romanen Hver natt dør jeg. Ubrukelig som er hennes andre utgivelse kom ut tidligere i år, nå har jeg endelig lest den, og jett om jeg er imponert!  

Forlaget om handlingen:
Signe ble med på å skape Sigurds drømmeliv i Oslo, med barn, fast jobb og rekkehus. Men å være mamma er ikke slik hun hadde tenkt. En uke før Linus' syvårsdag, forlanger Sigurd et barn til.

Med ett blir dagene kaotiske. Signe forsøker å være den mammaen Linus ønsker seg og den kona Sigurd vil ha, men hun lengter etter livet hun levde før, uten ansvar for andre enn seg selv. Samtidig konfronteres hun med dårlige valg hun engang har tatt, og med løgner hun har skapt. Det er vanskelig å være ærlig om hvem man er, vanskelig å vite hvilket liv man vil velge seg.

Forlag: Aschehoug 

Utgitt: 2025

Sider: 198

Kilde: PDF fra forlaget

Det er Signes historie vi følger i denne romanen, men vi blir godt kjent med mannen Sigurd og lille Linus også. Gutten brukte jeg litt tid på å bli kjent med, for oppførselen hans, både på skolen og sammen med mor og far, er besynderlig. 

At han strever med noe skjønner en fort, for foreldrene er begge selvopptatte. Signe har en dybde i personligheten sin som kommer til syne etter hvert. Vi hører tidlig om opphavet hennes, og skjønner at det ligger noe her. Det bygges opp en spenning når vi litt etter litt får avdekket hvilket traume Signe lever med, og hvordan dette preger henne.

Hovedpersonen er ukomfortabel med mannes A4 liv. Sigurd er opptatt av å redde verden, privat er han en kontrollfreak som vil gjøre alt etter boken, spesielt når det gjelder kosthold og barneoppdragelse. Sigrid er ikke god på hverdager og forpliktelser. Hun strever med forholdet til Linus, synes livet er en prøvelse og vil helst gjemme seg for alle.

Romanen har mange dramatiske scener, hvor leseren etter tur skjønner frustrasjonen til alle tre karakterene, i dette lille kammerspillet. Det avhenger av hvor en selv er i livet, hvem av de tre som får mest forståelse for utfordringene sine.

Ubrukelig er en språklig sterk historie, forfatteren tar oss med tett innpå delvis tabubelagte detaljer, når det gjelder barneoppdragelse og samliv. Det er til tider rystende lesning, men intrigen som bygges føles troverdig, og jeg nikket stadig begeistret til sidene mens jeg leste.

Helle Haugsgjerd gir oss med Ubrukelig en roman med karakter, det er noe ekte over denne historien som fikk meg til å tenke forbi boksidene jeg leste. 

Denne anbefaler jeg deg å lese ⚅

Stranger - enda en nydelig roman fra Simon Stranger

Simon Stranger har en betydelig plass i min bokhylle, og uten unntak har han imponert meg med historiene sine. Denne gangen er han mer personlig enn noen gang, men historien både fenger og fengsler meg.

Forlaget om handlingen:
"Jeg har arvet hendene dine. Selv om mine er slankere, er det lett å se spor av dem i mine. I mange år syntes jeg selv dét var ubehagelig."

Stranger er en roman om en voksen sønn som ikke ferdig med å undersøke hvem faren var og hvordan han ble som han ble. En sønn som har vært glad i faren sin, men også har fryktet ham gjennom hele barndommen, og mest av alt: fryktet å bli som ham.

Hvordan komme seg videre når man både er bundet til de man elsker, og samtidig ønsker å ta avstand?

Simon Stranger forteller her om hvordan det var å vokse opp i skyggen av sin fars psykiske sykdom. Han går varsomt frem, skildrer hvordan han mildt og forsiktig undersøker hos sin storebror og mor, om en sånn roman er ok å gi ut. 

I begynnelsen får vi noen eksempler på hvordan det vi kaller falske minner kan forkludre hukommelsen vår. Han ser også på hvordan ulike mennesker oppfatter hendelser med forskjellig styrke, og at den ene parten kan ha glemt alt, mens opplevelsen kan ha brent seg inn hos den andre.

Far var en snill mann i perioder, men sinnet kunne komme ut av ingensteds, og dette satt seg som en uro i Simon. Etter hvert slutter far å gjøre de små oppgavene som hører med i et liv, han blir tung i både tanker og steg, mutt og alvorlig befinner han seg i et seigt mørke.

Ruben, storebroren er ikke langt unna, han flytter sågar ned i kjellerleiligheten i huset deres, med kone og etter hvert to barn. Simon er den som søker seg ut, og den store seilopplevelsen etter videregående, føltes som et kjærkomment pluss i livet hans.

Vi hører også om mor, et fint menneske som beskytter sine to barn mot den bråsinte pappaen deres. Når han blir syk har hun nok kjærlighet til å stå ved hans side til det siste, selv om han ikke alltid er lett å ha med å gjøre. Det er et hjertevarmt morsportrett Stranger skriver frem, som står som en kontrast til oppvekstforholdene i den lille familien.

Dette var en veldig fin roman, nydelig lest av forfatteren selv. Handlingen er personlig uten å komme for tett på, den er sentimental men med noe optimistisk over seg, som gjorde at den aldri føltes trist. Språk og skriveteknikk er helt etter min smak, og jeg likte de gode refleksjonene forfatteren gjorde seg underveis. 

Jeg anbefaler gjerne Stranger videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 245

Innlest av: forfatteren

Kilde: Lytteeksemplar

Sort hund av Ida Frisch

Ida Frisch har tidligere grepet meg med sjalusidramaet sitt Klør og langdiktet Kjære Grønland, så hun er ikke ny for meg. Når mørket virkelig la seg over oss i november, lot jeg lange romaner og krim ligge, og plukket heller frem 4 korte bøker jeg hadde på lur. Sort hund var en av disse, og i likhet med de andre to jeg har lest av Ida Frisch, var den en fryd å lese.

Forlaget om handlingen:
Alle sa at min mor skled på svabergene, slo hodet og druknet. Jeg vet at det ikke er slik, min mor gikk med en sort hund ut i havet og forsvant. Den sorte hunden var djevelen og min mor og djevelen gikk sammen ut i havet og så forsvant hun.

Så enkelt var det.

Sort hund er på den ene siden en klassisk fortelling om kysten og havet, og på den andre, en syngende, ekspansiv roman som gir leseren et innblikk i rikdommen på selv det mest forblåste sted.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2025
Sider: 139
Kilde: Leseeksemplar

En familie på fire bor på Ytterholmen, en liten øy ytterst i havgapet. Det er lillebror som er fortellerstemmen i denne historien, han skildrer holmer og skjær, sauer og ærfugl, flo og fjære og alt annet som har med kystkulturen å gjøre.

Mors karakter er delvis utvisket, "den sorte hunden" tok henne fra dem, og far ble alene med de to barna. 

                     Den sorte hunden fant min mor uansett hvor hun var, i skyggene og ved utedoen og ute på vestsiden av øya, og til slutt gikk de sammen ut i havet og forsvant. 

Det er nå far blir stram i ansiktet, og det tar tid før snakket på fastlandet ikke handler om mor, når de ror til kirken på søndagene. 

Romanen har flere nydelige scener, jeg likte godt den da storesøster har en kavaler med seg opp på høyloftet, og lillebror ser at de "slanger seg". Ikke så mye det at han observerer dem, men denne "slangingen" kommer vi tilbake til flere ganger.

Tiden som går illustreres ved at den lille guttens ben stadig får en ny bøy på seg, når han sitter på do. Han hører ikke på overtro og folkesnakk. Han blåser i reglene, bruker kunnskapen han har, og lytter til sin egen fornuft, når han bestemmer hva han skal og kan gjøre. 

Disse språklige finessene i tillegg til hverdagsfilosofien, er det som gjorde at jeg ble så begeistret for denne romanen. Handlingen skrider raskt fremover, gutten blir til ungdom, og enda eldre. Det er flere dramatiske vendepunkt underveis, og hele tiden er jeg spent på hva som skjer videre.

Sort hund er en velskrevet roman, som virkelig gjør bruk av antydningens kunst. Handlingen sirkler rundt psykisk sykdom og ensomhet, selv om hovedpersonen ser ut til å tåle det ensomme livet ganske godt. Det er noe sentimentalt over historien, men for meg som liker åpne landskap og stillhet, ble dette forlokkende lesning.

Jeg anbefaler gjerne Sort hund videre ⚅

Mine venner - ny roman fra Fredrik Backman

Fredrik Backman ble satt ettertrykkelig på litteraturkartet da han i 2012 debuterte som forfatter med romanen En mann ved navn Ove. Jeg likte den, men har ikke latt meg begeistre igjen før nå. Mine venner er en perle av en roman, som du må få med deg!

Forlaget om handlingen:
Du legger knapt merke til dem – tre små gestalter som sitter på en pir i et av verdens mest kjente malerier. De fleste som beundrer bildet, ser bare pirene og havet, men Louisa, en ensom attenåring og kunstnerspire, blir helt oppslukt av de tre personene. 

Hun beslutter seg for å finne ut historien deres og legger ut på en reise som skal endre alt.

Mine venner er en gripende, sår og morsom historie om livslange og sjeldne vennskap, de som definerer hvem vi er og hvem vi blir. Romanen er et vitnesbyrd om sorg, om kjærlighet - og en påminnelse om at en lykkelig slutt ikke alltid er slik vi forestiller oss den.

Mine venner er en kunstroman innrammet i en uforglemmelig oppvekstskildring. Historien er så levende fortalt at det føles helt naturlig å bli kjent med barna på bildet, samtidig som vi blir kjent med noen av dem mange år senere.

Det er med Louisas øyne vi ser på guttenes historie. Hun er selv et løvetannbarn som har klart seg, på tross av all motgangen i oppveksten. Hun er en sint tenåring med spraybokser, som har rømt fra fosterhjemsoppveksten sin for siste gang.

I sekken sin bærer hun med seg et postkort med et motiv av kunstneren C. Jat. Nå har hun satt seg fore å oppsøke utstillingen hvor dette bildet er tilgjengelig for publikum, men arrangørene kaster henne ut av kirken, hvor utstillingen holdes. 

Det er her i smuget bak kirken, det begynner, og fortsettelsen tar oss med på en innholdsrik og spennende roadtrip. Romanen er til tider hjerteskjærende, når vi lærer barneflokken å kjenne, men først og fremst er det de fine øyeblikkene når menneskesjeler finner hverandre som gjelder. 

Barna hilser farvel med å rope til hverandre "ikke gjør deg selv noe vont" eller "I morgen!" De har utarbeidet en felles strategi for å overleve virkeligheten, her er det snakk om å leve fort for å bruke opp tiden. Vi hører om sorg og savn og å bli fratatt det viktigste, akkurat i det du får det.

Jeg syntes togturen ble litt lang, her sitter Louisa og Ted og skal langt av gårde, og de benytter tiden til å bli kjent med hverandres historie. Sekvensen er ikke uten spenning, for det finnes ikke dødpunkter i denne romanen, som drives fremover av det som skal skje ved endestoppet for turen. 

Mine venner er en godt forkledd fortelling om kjærlighet, en historie om ungdommer, som må lære hvordan være menneske. Det voksne publikum som leser denne romanen vil nok kunne fnyse litt av egne fordommer, men samtidig fryde seg vilt og hemningsløst over hvor fine ungdommene er med hverandre. 

Nevnte jeg kunst? det er den flotteste rammen rundt en historie, om mennesker som heier på hverandre, og tar vare på hverandre, til tross for røffe levekår.

Fredrik Backman sin nyeste roman er en perle av en bok,

denne må du passe på å få med deg ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 432

Kilde: PDF fra forlaget

Kjøtt av David Szalay - vinneren av Bookerprisen 2025!

Bookerprisen er en stor greie blant boknerder, med langliste, kortliste og til sist kåres det en vinner. Jeg har ofte tilfeldig lest en eller to av bøkene på langlisten, men jeg går ikke aktivt inn for å lese alt. Vinneren prøver jeg å få lest, og i år hadde jeg faktisk vinnerboken klar i hyllen min. Da jeg så at det var David Szalay som vant med sin roman Flesh, rykket den helt frem i lesekøen min.

Forlaget om handlingen:
István vokser opp med moren i en ungarsk småby. Som tenåring innleder han et hemmelig forhold til nabokonen, et forhold han knapt forstår noe av selv. Men en dramatisk hendelse sender ham først i fengsel, deretter inn i militæret før livet fører ham videre til London som dørvakt.

Derfra åpner dørene seg til milliardærer, politisk makt og et ekteskap som plasserer ham midt i det britiske overklasselivet. Men å gå fra tjener til å bli en av dem han en gang serverte, har en pris. Tap, tilfeldigheter og valg driver ham videre, alltid med moren som livets eneste faste punkt.

David Szalay skaper et uvanlig portrett av en mann som både lar seg drive av andre, men som og forsøker å sette retning selv.

Det er ikke tvil om at jeg har forventninger til Bookerprisvinnerne, så også årets roman. Boken ble lest på to langstrakte ettermiddager, så det er ikke tvil om at historien til Istvàn kapslet inn nysgjerrigheten min.

Jeg må legge til, at i løpet av historien ventet jeg lenge på en slags forløsning, noe som skulle gi meg et "aha... det er derfor den vant!" Romanen er godt skrevet, både språklig og måten plottet er bygget opp på, det er nok miljøet den er satt i, som ikke fenget meg.

        Er det greit om jeg kysser deg? sier han. 
        Han sier det i samme øyeblikk som han tenker det.
        Han vet hvordan det er. Hvis han nøler, gjør han det ikke.
        Så han nøler ikke. 
        Han bare sier det.
        Og så, selv om noen utenlandske turister synger høylytt ved et bord like ved, virker det som om stillheten er total helt til hun sier: Ja, det er greit.

Ved kapittelskifte hoppes det frem i tid, handlingen slippes der den er, og gjennom de første scenene i neste kapittel blir leseren ført raskt inn i nytt handlingsforløp. Noen ganger er dette så genialt gjort, at jeg leste videre med et smil om munnen. 

Jeg vil ikke røpe mye fra handlingen, men det starter med at han som en keitete 15-åring innleder et knulleforhold til en nabodame på morens alder. Så får han opplevelsen av å være tre år på anstalt for unge lovbrytere og deretter tjenestegjør han i Irak, med de følger som det får for psyken hans.

Vi møter ham igjen når han jobber som dørvakt for en strippeklubb i London. Han redder en mann fra å bli ranet, og som takk gir han ham en sjåførjobb. Herfra utvikler historien seg etter et litt mer forutsigbart mønster, helt frem til slutten hvor han har blitt mye eldre, og er tilbake i Ungarn.

Kjøtt er en handlingsdrevet roman med stadig nye vendinger. Karakterene rundt Istvàn er ikke mange, men de er tydelige og bidrar til å få frem hovedpersonens karakter. Om det er et selvportrett David Szalay har tegnet for oss her vites ikke, men forfatteren er en britiskungarsk mann på 51 år..

Årets Bookerprisvinner er en roman om sex og vold og ensomhet, men den er også et dypdykk i menneskesinnet, som viser litt av de små tilfeldighetene som kan komme til å styre livet, forme det positivt, eller ødelegge det. 

Er du på jakt etter en lettlest og underholdende roman av den litt maskuline typen, så er Kjøtt et smart valg. Jeg anbefaler gjerne boken videre ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 367

Oversatt av: John Erik Bøe Lindgen

Kilde: Leseeksemplar

De som dreper på en mandag av Anne Elvedal

Slampoesi er ikke nytt for meg, men "krimslam" er det. Anne Elvedal har tidligere skrevet grøssere for barn, men jeg ble kjent med henne da hun i fjor debuterte som "voksenforfatter" med den psykologiske krimmen Du kan kalle meg Jan, som jeg likte veldig godt.

Forlaget om handlingen:
De som dreper på en mandag er en frisk og spesiell liten sak. Her har Anne skapt en helt ny sjanger som blander krim og slampoesi. Boka består av morbide, humoristiske, alvorlige og spennende korte krimhistorier fortalt med rim og rytme og et språklig overskudd. 

Det er som små noveller pakket inn i et originalt, lettlest og fengslende format – og som samtidig har både dybde, spenning og overraskende vendinger.

Boka inneholder 15 forskjellige krimslam, minst 15 forskjellige drap og minst 15 forskjellige mennesker som dreper – på en mandag. Det sies ofte at mordere er monstre. Men det finnes ingen monstre – kun mennesker. 

Du lurer kanskje på hva "krimslam" er for noe? Kort fortalt, du gjør som med slampoesi: reis deg opp, begynn å lese høyt, mens du følger tekstens oppbygging og legger inn meningsbærende pauser ved hvert linjeskift.

Vanskelig? ikke i det hele tatt, bare begynn å lese, sleng på litt trøkk, litt mimikk, litt bevegelse og du er i gang!

De femten korte historiene som Den som dreper på en mandag inneholder, er bygget opp som en novelle. Her er få navn og forholde seg til, og en handling som tar oss raskt til sakens kjerne. Selv om du ganske med en gang forstår tematikken, så kan en overraskende vri mot slutten ta deg på sengen.

Her hører vi om konemishandling, en kone som irriterer seg over mannen sin, skoleskyting, og en morsom en om en lesbisk nonne som blir sperret inne. Den som handler om mobbing med hatske ord som våpen, hvor ordene klistrer seg på offeret som klistremerker, var en skikkelig tankevekker. Det handler om sjalusi og hevn, et smell som er varslet men som alle lukker øynene for.

Som du ser, historiene har et bredt spekter av tematikk, og alle er skrevet med denne nydelige rytmen som er lett å følge (hvis du leser høyt med fynd og klem)

Illustrasjonene er fem i tallet, og det er Knut Nærum som står for dem. Jeg likte dem godt, det er en enkel strek, som ved hjelp av overdrivelse også er morsom.

        var han født sånn eller blitt sånn? spurte de og
avisene nå hverandre
        Var det hans far,
        som bar
        bokstavene i blodet, 
        i hodet, brukte feil straffemetode?
        Var det mor, som hadde feil ingredienser, for få
grenser og konsekvenser,
        var hun halvt bergenser?

Anne Elvedal er en allsidig forfatter, noe årets utgivelse er med på å stadfeste. Jeg koste meg virkelig med denne krimslam-boken, og håper hun kommer med mer i samme gate.

Det er ikke tvil, jeg anbefaler gjerne De som dreper på en mandag videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 79

Kilde: Leseeksemplar

Rust sover aldri - et skuespill av Pedro Carmona-Alvarez

Endelig skal det bli teater av Pedro Carmona-Alvarez sin prosa. Det er en helaftens forestilling vi som frekventerer DnS kan se frem til, til neste høst. I boken jeg har lest står det at dette er et tvillingverk til romanen Chiquitita fra 2023, som jeg likte veldig godt. 

Forlaget om handlingen: 
Tre kvinner befinner seg i et avhør. Eller er det et intervju, en kartlegging, et forsøk på å forstå liv preget av traumer, flukt, eksil og sorg og vold? Eller er det bare ett sted, ett liv, én spaltet historie? 

Rust sover aldri utforsker forholdet mellom spørsmål og svar, mellom hvordan man definerer sin egen fortelling. 

Stykket handler om sorg, hukommelse og bearbeidelse av traumer, og er skrevet i et detaljert, sanselig og billedvekkende språk.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2025
Sider: 98
Kilde: Leseeksemplar

Det er jo ikke en roman dette, men jeg leste teksten som om det var en roman. Noen få pekepinner viser at dette er teaterdialog, men det som utspiller seg i teksten er ryddig fremstilt, og handlingen har en utvikling som lå tett opp til romanformatet. 

Språket er poetisk, og står i sterk kontrast til det grusomme som handlingen også rommer. Det sier seg selv at når en av karakterene heter "Den som spør", så er teksten bygget opp av spørsmål og svar. Nå skal det sies at den som spør ikke alltid får svar, eller får et svar som rommer mye mer enn det mottakeren er åpen for.

Den som spør er ute etter navn og datoer, for å sette familiens historie i rett kontekst. Hva het hjembyen din, hovedstaden? generalen? Kunnskapen er der, det er for vont å sette ord på disse minnene, men hun sier mye når hun bruker ordet partikularitet, det kunne vært hvor som helst.  

Den middelaldrende kvinnen snakker også om akkumulasjon, tanker og følelser som gjentas gang på gang. Avskyen hun følte for foreldrenes sorg, deres melankoli og nostalgi, "de så alltid ut som om de stod og så ut av et vindu noen hadde spikret igjen".

Som du sikkert skjønner, så er dette en stødig dramatekst rent språklig. Jeg hadde ikke forventet noe mindre av selveste Pedro Cramona-Alvarez, det var en fryd å dypdykke inn i sjelen og tankene til disse menneskene, som lever med uforglemmelige livstraumer.  

                        Jeg må først lære hva en barrikade er. Så må jeg lære hva en demonstrasjon er. Og hva en molotovcocktail er, hvordan man lager den, hvorfor man tenner på bildekk, og så lærer jeg hvorfor man setter fyr på ungdommer.

Noen tanker rundt motsetningene i ordene migrasjon og flyktning blir skildret med noen få veldig treffende setninger. Vi får høre om likheten mellom en utstoppet hest og en hodeløs mann, og får forklart hvordan kroppen husker det hjernen har fortrengt.

Oppramsing av ord pleier å kjede meg, men i denne konteksten bidrar dette til at leseren får et tydelig bilde på situasjonen på kort tid, og det fungerer veldig godt. 

Kjenner du til den historiske bakgrunnen for det som fortelles her, så er jeg sikker på at du vil ha stor glede av teaterstykket som settes opp neste høst. Jeg gleder meg i alle fall veldig til å se Rust sover aldri, men før vi kommer så langt, kan jeg glede meg til årets Juleambivalens med Pedro og gjengen ☺

Er du klar for en helt spesiell leseopplevelse,

anbefaler jeg deg å lese Rust sover aldri ⚅