Åsne Seierstad tar oss i denne boken med på et dypdykk i et land mange mener noe om, men få kjenner under overflaten. Jeg har tidligere lest flere av Seierstads titler, de bøkene har ikke vært lystig lesning noen av dem, men med fjorårets utgivelse kjente jeg gufset av uhyggen som befinner seg ubehagelig tett på oss.
En januarnatt i 2023 tar en russisk soldat seg over Pasvikelva i Finnmark. Han er avhopper fra den beryktede Wagner-styrken som kriger i Ukraina, og søker norsk asyl.
Samtidig som vestlige medier kaller hjem korrespondenter og Russland isolerer seg fra Europa, legger Seierstad ut på lange reiser i det enorme landet. Hun tar leseren med til landsbygda i Sibir, hvor Putin rekrutterer nye soldater, og til storbyene, der folk gjør det de kan for at krigen ikke skal påvirke hverdagen.
Hun møter de regimetro, de likegyldige og de som kjemper imot. Underveis flytter hun inn hos Wagner-soldatens tante, bevitner et mislykket mytteri og blir kjent med Russlands forfulgte og trakasserte – de «utenlandske agentene».
Denne reportasjeboken har forfatteren skrevet på grunnlag av det hun så og hørte på reiser i Russland i løpet av de siste tre årene. Boken er delt i fem deler, med litt ulikt fokus. Hyppige kapittelskifter med overskrifter gjør også sitt at leseren greier å holde tråden gjennom all informasjonen som blir formidlet.
Andrej Medvedev er navnet på den russiske soldaten som rømte til Norge og søkte asyl. Hans familiebakgrunn og skildringer av hvordan han havnet i Wagnergruppen er sterk lesning. Siden hans historie helt sikkert ikke er unik, så tenker jeg at store deler av Russlands hær kan bestå av gutter som Andrej.
I denne boken er fokuset på befolkningen og hvordan de har det. Vi lærer mye om den russiske kulturen, og om befolkningens relasjon til ukrainere. De fleste har familie i Ukraina, og de fleste skjønner ikke hva og hvorfor landets sjef holder på sånn som han gjør.
Åsne Seierstad har bodd og studert i Moskva, så hun har ikke problemer med å snakke med menneskene hun møter. Med respekt for deres sikkerhet kommer hun i snakk med alt fra drosjesjåfører og butikkansatte til barnehjemsbestyrere, lærere, søstre og naboer.
Hun gir oss gode bilder på hvordan samfunnet har forandret seg siden fullskalainvasjonen i 2022. Hun viser at det er forskjeller på byområder og de mer rurale stedene, som fremdeles er befolket av fattige bønder, med utsikt til fraflyttede bygninger og fattigdom.
Deres situasjon speiles i hva som skjer i de okkuperte områdene i Ukraina, som Mariupol. Her ble befolkningen tvunget til å søke om russisk pass, for å beholde eiendomsretten til boligen sin. Russiske myndigheter presser de okkuperte ukrainerne med ufine midler, for å gjøre gode russere av dem.
Scenene i denne boken er mange, det er mye informasjon å tygge på, og hele tiden skjer det noe. Jeg skulle helt sikkert lagt fra meg boken litt oftere, for det ble mye å fordøye i perioder. Seierstad er en eminent formidler, uten fordømming eller sentimentalitet skisserer hun et troverdig bilde av en skakkjørt nasjon.
Jeg anbefaler gjerne Ufred videre ⚄
Forlag: Cappelen Damm
