Det nye hjertet - ny bok fra Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer debuterte som forfatter i 2012 med romanen Under verden. Denne heiv jeg meg over etter å ha blitt begeistret av Unnskyld, som kom ut to år etter. Siden da har ny roman fra Høyer blitt feiret her hos meg, og denne siste utgivelsen står ikke tilbake for noe av det andre jeg har lest av henne.

Forlaget om handlingen:
Helt siden hun var barn har hun forberedt seg på at farens svake hjerte skal stanse. Hun vil ikke være der når det skjer, men er samtidig redd hver gang han forlater huset, eller landet. Helt siden hun var barn har hun tenkt ikke gå, ikke gå, ikke gå. Hennes egyptiske far dør nesten, gang på gang. Og når hun er blitt voksen, trenger han henne på nye måter.

Hvilket ansvar har man som barn, som avkom? Far og datter reiser mellom ulike land, og pendler mellom nærhet og avstand. Har det med egyptisk og norsk kultur å gjøre, eller ligger beveggrunnene i hvem de to er?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2025
Sider: 268
Kilde: Leseeksemplar

Faren som en gang som liten sprang rundt i Kairo, har aldri kunnet oversette barndommen sin til norsk. 21 år gammel, ble han sendt til Sinaiørkenen hvor han deltok i 6-dagers krigen, men snakket ikke om denne erfaringen. Han havnet i Norge, men rastløsheten hans tok ham videre, til Egypt og til USA og til flere bosteder i Norge. 

Ida er datteren hans og det er hun som forteller om hvordan hun hele livet har forberedt seg på at faren kan dø. Han har vært hjertesyk, hatt infarkter og slag gjennom hele oppveksten hennes, så hun er alltid beredt på beskjed om at det har hendt igjen.

I denne boken diskuteres det flere temaer, blant annet om hun vil skjule eller løfte frem den utenlandske bakgrunnen sin. I kapitlet mot slutten hvor de har familiebesøk, og noen gamle tanter av mannen hennes, gir meg hjertebank av uttalelsene de kommer med. Den egyptiske tilhørigheten hennes, får tantene til å konkludere helt hinsides, og stille spørsmål ved hennes definisjon av identiteten sin.

                            Det er denne fremmedheten, som kommer fra ham, min fars utlendighet, som bor i meg, som andre fremhever ved meg, og som enkelte fester seg ved, det muslimske problemet? - muligheten for at jeg kan være en annen bak alt det norske - tenk om hun rømmer med barna! - det er denne tenkte fremmedheten som lokker frem de andres fremmedhet, og som ikke bare gjør oss til ulike, umake, men til mistenksomme, gjerrige, uverdige. Ikke bare i det som blir sagt, men i det som ikke sies tilbake. Jeg kan ikke huske noen gang å ha følt meg så øde og hjemløs som akkurat her, hjemme hos meg selv, foran min egen familie.

Ved å skildre pappa Hassan sin sykdomshistorie, forteller Ida Hegazi Høyer om fremmedhet og om en usynlighet som er en slags "klassereise". Sykdom og død ligger på lur i detaljene i denne historien, men det gjør ikke lesingen til noen trist affære. Her ser vi med et skråblikk på livshendelser, og mye av det som skjer går det fint an å le av, i alle fall etterpå.

Du kan glede deg til å lese tanker rundt det å ha gamle foreldre og samtidig være småbarnsmor. Det er treffende og sant på en gang, og en god tankevekker til oss andre, som ikke står i denne skvisen.

Min kjennskap til Ida Hegazi Høyers forfatterskap, gjorde at jeg på forhånd hadde store forventninger til denne boken. Derfor skulle det ikke være mulig å bli så imponert over boken, men det ble jeg da jeg leste Det nye hjertet. 

Skrivemåten er helt etter min smak, der hele historien blir fortalt på en gang. Språket er vagt poetisk, men byr samtidig på så skarpe observasjoner at en kan skjære seg. Dette er historiefortelling på sitt aller beste, med besnærende intriger og kloke refleksjoner på løpende bånd.

Få for all del med deg Det nye hjertet ⚅

Ingen skal drukne av Aslak Nore

Leste du Havets kirkegård, som er den første boken i Aslak Nores serie om familien Falck, er jeg sikker på at du fikk med deg bok nummer to, som er Ingen skal drukne. Det gjorde ikke jeg, før jeg ble oppmerksom på bok tre i serien. Alliansen kom ut nå i høst, og jeg er godt i gang med  å lytte til årets utgivelse.

Forlaget om handlingen:
Det er adventstid på Rederhaugen. Nyutnevnt SAGA-direktør Sasha Falck donerer redningsskøyten «Falck 3» til Redningsselskapet og lanserer ideen om en forskningsekspedisjon til Svalbard. På et sykehus i Bodø ligger legen Hans Falck hardt skadet etter en ulykke med 330-skvadronen. I Oslo får Johnny Berg melding om at en fremmed makt har en infiltratør på innsiden av SAGA. Og snart er det tid for familien Falcks tradisjonsrike juleselskap.

Når «Falck 3» stevner mot Kirkenes og Svalbard, møtes de gamle fiendene fra den kalde krigen i en ny konfrontasjon - med avgjørende konsekvenser for de indre anliggender i den rike og mektige familien Falck.

Som alltid leverer Aslak Nore en storslått fortelling om ulovlig kjærlighet, farlige politiske ideer og bitter maktkamp. Her befinner vi oss blant fiffen i Bergen på 50-tallet hvor det jaktes på en forræder, og får oppleve at bergenserne tar rotta på oslofolket.

Ingen skal drukne fortsetter der Havets kirkegård sluttet. Jeg vil ikke si at jeg hadde detaljene fra den første boken klart for meg, men det var ikke vanskelig å komme inn i det som skjer i denne delen. Det er spennende å være med til Svalbard, spesielt den første turen hvor Hans som er lege, under svært vanskelige forhold på 330-skvadronen, redder livet til en russer.

Alexandra Falck, mer kjent som Sasha er en av dem vi følger tettes. Hun brant Veras manuskript, en tekst som inneholdt så farlige hemmeligheter at det måtte gjøres. Denne familien har to fraksjoner, og begge har ting de skjuler for hverandre. Sverre Falck har returnert fra Afghanistan og melder seg på i kampen om Saga-stiftelsen og om hvem som skal bestemme i familiedynastiet.

Liker du historier som har virkeligheten som bakgrunn, og som byr på dypdykk inn i historien til landet vårt, så er Aslak Nore sin serie midt i blinken for deg. Her handler det om geopolitikk, hva som skjer i Barentshavet, og ikke minst russerne og deres interesser på Svalbard.

Historien byr på mange dramatiske scener, overraskende hendelser driver handlingen raskt av gårde, så boken er vanskelig å "legge fra seg". Jeg frydet meg da jeg lyttet til boken som er glimrende lest inn, av Thorbjørn Harr og Anna Dworak.

Jeg anbefaler gjerne Ingen skal drukne videre, og gleder meg nå til å ta fatt på Alliansen, den tredje boken i serien.

Denne må du få med deg ⚄ 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023

Sider: 459

Kilde: Lytteeksemplar fra forlaget

Kollaps av Edouard Louis

Igjen skriver Edouard Louis om sin familie og sitt forhold til de nærmeste. Jeg har lest flere av bøkene hans, og tenkte å styre unna denne nyeste, men nå er jeg glad for at jeg har lest den, for dette er den siste boken i dette romanprosjektet, som nå rommer syv bøker.

Forlaget om handlingen:
Broren min brukte store deler av livet sitt på å drømme. I hans fattige arbeiderklasseverden, der sosiale strukturene er smidd for å slukke håp, forestilte han seg en verden der han ville bli en verdensberømt håndverker, at han kom til å reise, restaurere katedraler og tjene penger, at faren hans, som for lengst var ute av bildet, ville komme tilbake og elske ham.

Drømmene hans kolliderte med virkeligheten, og han klarte ikke å realisere noen av dem.

Mer enn noe, ønsket han å rømme fra livet sitt, men ingen hadde lært ham hvordan man rømmer, og alt han var - brutaliteten hans, oppførselen overfor kvinner og andre mennesker-holdt ham fast; alt han hadde igjen var gambling og alkohol for lettere å glemme.

Trettiåtte år gammel blir broren til Edouard funnet død på golvet i den lille leiligheten sin. Denne romanen er historien om et traurig liv, og en kropp som brøt sammen av ren utmattelse. 

Bøkene jeg har lest om denne familien tidligere har vært preget av å forklare hvor Edouard Louis kommer fra. Fattigdom, usunn livsstil, mishandling og ikke minst mangel på reelle muligheter, har preget bildet som skrives frem. I denne boken synes jeg Louis i større grad skildrer "problemet" fra flere kanter, og det er heller ikke så mye utdeling av skyld. 

I Kollaps opplevde jeg raseri og sorg, men voksne refleksjoner og en litt uhøytidelig selverkjennelse, kom også til syne i teksten. Familien er fattig, nå er det vel Louis av dem som er den eneste som kan bidra til begravelsen. Men, han vegrer seg, og vil ikke gå i begravelsen til denne broren som han aldri har elsket, eller vil han det? 

Intrigen ligger i akkurat dette, vi får høre episoder fra oppveksten deres, hvor storebror oppfører seg som en dritt mot Edouard. Kjærester, familie og andre skildrer broren som en snill og omtenksom mann, som med jevne mellomrom oppfører seg som en jævel. Hvordan hans oppførsel har preget familieforholdene, er det tematikken sirkler rundt, og det forblir interessant gjennom hele romanen.

Kollaps er heftig lesning, jeg strikket og lyttet meg gjennom boken, som er nydelig innlest av Christian Hestø, og fikk hele historien i en eneste heseblesende jafs.

Jeg anbefaler gjerne Kollaps videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 249

Kilde: Lytteeksemplar  

Ulvespor av Ingeborg Arvola

Ulvespor er den tredje boken i serien Sanger fra ishavet. Den første boken Kniven i ilden likte jeg godt, allikevel gikk bok to Vestersand, meg hus forbi. Den fikk jeg lyttet til på Storytel før jeg ga meg i kast med Ulvespor, årets utgivelse i denne serien.

Forlaget om handlingen: 
På 1860-tallet herjer sulten i Finland. Brita Caisa Seipajærvi og Mikkel Aska har rømt over grensa og slått seg ned i en jordgamme ved innsjøen Iijærvi med døtrene Marja og Annie. Mikko er flink til mangt, men ikke livet i ødemarka. Han setter ikke snarene riktig. 

Familien får knapt med mat. Brita Caisa skjærer bark og baker brød. Hungeren gjør noe med hjertet, hodet og kroppen. Uten å fortelle det til Brita Caisa, oppsøker Mikko den unge noaiden Ison Antin Anna, som har spesielle evner.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2025
Sider: 334
Kilde: Leseeksemplar

Det er ikke bare bare å klare seg i en jordgamme gjennom en hard vinter. Det å bli tatt med ut i dette karrige miljøet, ga meg en helt spesiell leseopplevelse.  

Mikko og Brita Caisa har to små barn med seg til gammen, som de måtte flykte til da myndighetene ikke godtok at de levde under samme tak uten å være formelt gift. 

De er glad i hverandre, men Brita mister tålmodigheten med Mikko, når han ikke finner ut av hvordan han skal skaffe dem mat. Han sovner på post, kløner til fiskegarnet og roter med rypefellene. Det er ikke det at han slurver, han kan det bare ikke, tenker Brita når hun innimellom synes synd i ham. 

Brita er oppgitt, og synes ikke han er mer til hjelp enn en gammel gubbe. Mikko er også lei av å ikke få det til, og søker trøst hos Ison Antin Anna. Så kommer deres første vinter uten medbrakt proviant, og det begynner å bli skikkelig vanskelig for dem. 

Skildringene av hva sulten gjør med kroppene deres er grusom lesning, det regner og regner, potetavlingen råtner på rot og de har problemer med å finne tørr bark til å blande i melet for å drøye det. Brita klipper opp tråden i en ulljakke, i små biter og legger det i gryten. Så gjør hun det samme med håret sitt, og har i litt barkemel. Når dette har kokt mye lenger enn de trodde, har de noe å spise.

Overtro er en naturlig ting i dette miljøet, Brita kan ikke unngå å tenke, at grunnen til at alt går galt for dem, er at  Annie ikke er døpt og foreldrene er ugift. De snakker med, og gir gaver til det usynlige småfolket, mens de leser beskjeder i alskens tegn de får øye på. 

Ulvespor er en roman proppfull av nydelige betraktninger, det er historiefortelling på høyt plan, iblandet en virkelighetsskildring jeg ikke har lyst å tro er sann. Tidlig i boken er det en fascinerende scene hvor Brita er ute og går i tåken, jeg leste disse sidene flere ganger og lot meg virkelig fortrylle av det jeg leste.

På samme måte elsket jeg hvordan Mikko og Britas fortvilelse bunner i det samme, men at deres løsninger på problemene er så forskjellig. Diskusjonene de har rundt dette, er levende og innholdsrike og ikke minst hjerteskjærende lesning.

Ingeborg Arvola greide å fengsle meg med kulden, sulten og kjærligheten som hovedpersonene opplever. Romanen er dramatisk til tusen, og tettpakket med handling, den engasjerte meg fra første side, og selv om jeg måtte ta pustepauser innimellom, var det aldri snakk om å ikke orke mer av påkjenningene de må stå i.

Jeg anbefaler gjerne Ulvespor videre ⚄

Sår av Thomas Enger og Johana Gustawsson

Sår er et norsk-fransk-svensk samarbeid mellom to drevne krimforfattere. Thomas og Johana fortalte om arbeidet med boken under forlagets høstmøte, hvor jeg var så heldig å få være tilstede. Boken er en intens, mørk og mesterlig start på en ny serie hvor psykologen Kari Voss er hovedpersonen. Etter å ha kost meg med Sår, er det godt å vite at dette er den første boken i en ny serie - det er bare til å glede seg til neste!

Forlaget om handlingen:
Kari Voss, ekspert på kroppsspråk og minner, opplever enhver forelders mareritt da sønnen Vetle blir kidnappet på sin ni-årsdag. Sju år senere er han fortsatt savnet, men Kari nekter å gi opp håpet om å finne ham.

Da Eva og Hedda, to av Vetles barndomsvenner, blir funnet brutalt drept, kastes Kari inn i etterforskningen. Jesper, den fjerde vennen i gjengen, blir raskt arrestert med et hav av bevis mot seg. Kari er den eneste som tror han er uskyldig.

Mens Kari forsøker å plukke opp bitene av livet sitt, tar hun opp jakten på sannheten, som skjuler seg godt i et miljø der alle har hemmeligheter. Men hvor mye kan hun egentlig stole på sin egen vitenskap og dømmekraft? 

Det er litt av en ungdomsgjeng vi blir kjent med her, ingen av dem vet å oppføre seg jo! til og med barna til overbetjenten er helt sprø. Flere av de voksne skjuler sin mørke side bak en blank fasade, så de er ikke så mye bedre de heller.

Historien begynner (og slutter) med Vetle. Det som skjedde med ham, og det traumet moren Kari Voss fremdeles bærer utenpå huden, rammer inn handlingen, på en ryddig og fin måte. Kari Voss er professor i minner og kroppsspråk, og gjennom hele historien får vi innblikk i hvordan de ubeviste bevegelsene vi alltid gjør, sender signaler om hva vi tenker og føler. 

Det er mye en må tenke på når en skal tolke disse signalene, for det er lett å legge feil betydning til ansiktsuttrykk eller andre bevegelser under en samtale. Kari er god på å observere, hun analyserer det hun ser fortløpende, og leser adferden til folk på en helt annen måte enn det politiet gjør.

Handlingen er satt i oktober like før halloween, så det passet perfekt å lese boken nå. Forfatterne har brukt subtile metoder for å skape stemning, så uhyggen kryper hele tiden innpå en når en leser. 

Persongalleriet i denne historien befinner seg alle i samme omgangskrets, siden de to drepte jentene og den antatte ugjerningsmannen alle var venner av Vetle. Kari er datter av en tidligere politimann, de er veldig nære, så gjennom hans kontakter i politiet, får de tilgang til unik informasjon.

Jeg likte Sår veldig godt, skrivemåten, ordbruk og ikke minst plottet, er helt sånn jeg foretrekker det i krim. Engasjementet mitt var til stede på hver eneste side, og boken vant kampen med strikketøyet, hver gang jeg satt meg ned i kroken min. 

Cliffhangeren på siste side er formidabel, håper forfatterne er i full gang med neste bok. 

Jeg anbefaler gjerne Sår videre ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 350

Kilde: Leseeksemplar

Ingenting å skjule av Espen Skjerven

Espen Skjerven ga meg en liten overraskelse med denne boken, som ikke er en av kriminalromanene hans, men en roman som tar opp et alvorlig tema. Det er nok jeg som ikke har fulgt med i timen, for siden jeg liker krimserien godt, satt jeg i gang med lesingen, som vanlig uten å lese bakpå boken først, så snart den var lastet ned til Kindelen.

Forlaget om handlingen:
Oscar er femti år og jobber som lærer. Han lever et godt og harmonisk liv med kona Maria og sønnen Erik. Rett før påskeferien spør rektor om han kan snakke med en elev på skolen, som har fått parykk. Oscar føler seg overrumplet, fordi han ikke har fortalt sin egen historie til noen på skolen. Han mistet håret syv år gammel og gikk med parykk i mange år.
I ferien kommer Oscar også over en artikkel om en ny, lovende medisin – en behandling staten ikke vil støtte økonomisk. Alt dette rører noe i ham. Han kjenner et behov for å sette ord på følelsene sine – følelser han knapt har delt med noen.

Ingenting å skjule er Skjervens første skjønnlitterære roman. Skjerven opplevde selv å miste håret som barn, og selv om historien er fiktiv, er den inspirert av egne erfaringer.

Til tross for at leseren vet at denne historien er bygget på forfatterens egne erfaringer, så fremstår den helt tydelig som fiksjon. Den milde og tydelige måten boken er skrevet på gjør at jeg gjerne anbefaler den også til tenåringer som blir rammet av Alopecia. 

To ting skjer på en gang i Oscars liv, han blir bedt om å snakke med eleven som har fått Alopecia, og han leser artikkelen om at Norge ikke vil prioritere medisinen som finnes. Når de reiser på hytten i påsken, bruker Oscar mye tid på å tenke gjennom hvordan det opplevdes å miste håret som syvåring . 

Vi hører om hvordan moren hans reagerte på det plutselige håravfallet, om hvordan det var å gå på skolen noen dager senere, med parykk på hodet, og om de andre utfordringene i livet hans.

Historien veksler mellom minner fra barndommen som etter hvert beveger seg godt opp i ungdomstiden, og nåtid hvor han er på en tenkende og skrivende påskeferie med familien. 

I vårt moderne samfunn er det mange mennesker som lever uten hår på hodet, men for førti år siden var det ikke moderne. I boken reflekterer Espen Skjerven over om det er verre for jenter enn for gutter å oppleve hårtap, og hvilken påvirkning Alopecia har på livskvaliteten til den rammede. Mange kan oppleve betydelige psykiske belastninger, som kan slå ut i dårlig selvfølelse og skam.

Oscar sin oppveksthistorie forteller oss at det går bra til sist, men det var tøft det han var gjennom, og det er ikke tvil om at han gikk glipp av mye glede og moro som barn, da han hele tiden skulle holde parykken hemmelig for klassekameratene.

Ingenting å skjule biter ikke tydelig fra seg på noen måte, men er en interessant og lærerik historie å få med seg. Boken er bygget opp på en logisk og ryddig måte, vekslingene mellom nåtid og fortid er tydelige og skjer naturlig. 

Jeg anbefaler gjerne Ingenting å skjule videre ⚃

Forlag: Liv

Utgitt: 2025

Kilde: PDF fra forlaget

Gjenskapelsen av Bjørn Bakken

Etter å ha lest debutboken til Bjørn Bakken Lang, lang rekke, var jeg imponert, og lykkelig over at han fulgte opp med Forklarelsens øyeblikk og Blind hevn. Disse tre bøkene henger sammen, mens årets utgivelse er noe helt nytt. Som dere vil se bakerst i boken, leste jeg historien da den bare var et utkast, jeg likte godt det jeg leste. Dette var et år siden, så nå frydet jeg meg over å få lese det ferdige verket - gled dere!

Fra bakpå boken:
Even Halvorsen og Elise Ellingsen i Kristiansandspolitiet får en forsvinningssak i fanget, tilsynelatende en rutinesak. 

Men når lignende forsvinninger skjer kort tid etter, går alarmen. 

Et kappløp mot tiden, hvor vi følger politiets arbeid, de bortførtes fortvilte redsel og hevnerens forvillede tanker. 

Tiden tikker ubønnhørlig mot datoen for gjenskapelsen …

Forlag: Her bestiller du boken!
Utgitt: 2025
Sider: 329
Kilde: Leseeksemplar

Moralen i denne historien må være at det kan få konsekvenser å etterlate seg en dagbok. Paula Jensens dagbok fra 1944 ser til til å være årsaken til at det litt skjøre oldebarnet i nåtid, nærer grusomme tanker om hevn.

Som tittelen indikerer, her skal fortidens grusomheter gjenskapes, og det gjennomføres på en godt planlagt og systematisk måte. Klart dette blir spennende, for snart holdes fire menn fanget og blir utsatt for overgrep. Er ofrene plukket ut av en årsak, eller er de mer eller mindre tilfeldig valgt?

Historien vender noen ganger tilbake til oldemorens dagbok, hun som er ankeret i hovedpersonens liv. Mesteparten av handlingen foregår i nåtid, noe som gir historien fart og tilstedeværelse.

Barnebarnet har laget seg flere personligheter, om det er noe selvvalgt eller en mental sykdom, klarte jeg ikke å bestemme meg for, men innleggelser og hint om en vanskelig barndom, peker kanskje mot det siste.

Ofrene for ugjerningen blir vi kjent med i korte innledninger, kanskje litt for korte, for jeg greide ikke å opparbeide meg noe særlig sympati for dem. Muligens fordi de også er lovbrytere, selv om straffen i enkeltes tilfelle er i overkant streng.

Det er en fin gjeng i politiet som skal finne disse fire, som er sporløst forsvunnet. Jeg liker ikke for mye fokus på politiets etterforskning i krim, men her likte jeg godt det som handlet om etterforskningen, kanskje fordi disse sekvensene ikke ble dradd ut, og etterforskerne var dyktige i jobben sin. 

Hovedpersonens tanker og følelser får leseren når det leses dagbok, "filmer" blir spilt av på netthinnen og det snakkes med seg selv om realiteter, som er ispedd en god dose fri fantasi. Dette mennesket er det ikke lett å forstå seg på, men viljen til å prøve, festet seg fort i meg.

Volden som blir påført ofrene er preget av protagonistens grandiose tanker. Symbolikk, datoer, navn og metoder gjenspeiler det som står i dagboken, og det er helt tydelig at motivasjonen for ugjerningen er traumer i den såre slektshistorien.

Er du en krimsluker som av og til kunne tenke deg en historie litt utenom det vanlige, så gir Gjenskapelsen deg en mulighet for dette. Jeg aksepterte det tydelige frempeket som tidlig i historien røper rammen for handlingen. Deretter festet interessen min seg på psyken til den som planlegger og utfører forbrytelsene.

Det er ikke tvil om at vi her møter en minneverdig karakter, som lett finner plass i hukommelsen. Historien er ryddig skrevet, litt overdrevet i noen sekvenser, men spennende og absolutt god underholdning å ta med seg inn i vintermørket. 

Jeg anbefaler gjerne Gjenskapelsen videre ⚄

Les gjerne Bokblogger sin flotte omtale av boken!