Stille grender av Martin Baldysz

Stille grender er den første boken i Ryer-serien. Krimserien utspiller seg på Sunnmøre i begynnelsen av 1900-tallet. Av utgivelsene til Martin Baldysz har jeg tidligere lest Vardane som jeg likte godt, og Fallgard som jeg likte enda bedre. 

Forlaget om handlingen:
Sunnmøre, Hausten 1902. Dotter til storbonden, Hedda Fosen, blir funnen brutalt drepen i den avsidesliggande Mardalen. Johan Ryer, fersk overkonstabel frå Ålesund, blir send for å etterforske. Med seg får han systera Sonja som assistent.

Krøkt mellom fjord og fjell ligg grenda der det usagde veg tyngre enn det sagde. Sterke krefter står steilt mot kvarandre, og no har noko mørkt sloppe laus.

Ryer-serien følger det umake etterforskarparet Johan og Sonja – han nøyaktig, mild og oppteken av detaljar, ho intuitiv, frittalande og med lite til overs for autoritetar. Eit klassisk mordmysterium i historisk drakt – med sterke karakterar, lun humor og den stille uhygga som berre ei avsides norsk fjordbygd kan romme.

Tenk å være en nyutdannet politibetjent, og så få et ferskt drap å hanskes med. At han tar med seg sin egen søster som assistent, sier kanskje litt om forholdene på begynnelsen av 1900-tallet. 

Stille grender er en krimroman som byr på mye stemning fra naturen, det liker jeg. At leseren også får innblikk i leveforhold på landsbygda på denne tiden, ga enda et pluss i min bok. 

Rammen rundt handlingen minner nesten om Romeo og Juliet, siden bygden vi befinner oss i er preget av konflikten mellom de to største gårdene. Dette er en feide som har pågått i generasjoner, alle vet at Fosenslekten og Jordalslekten ikke vil og kan ha noe med hverandre å gjøre, men ikke alle har fått med seg hvorfor. 

Hedda Fosen blir funnet av en bonde som ser lyset fra lykten hennes.  Hun er livløs og sterkt skamfert, så Anton Fosen tilkalt, og han får datteren i jorden før noen andre får sett henne. Verken lensmann eller lege på stedet har tatt affære, så Johan Ryer blir sendt av gårde for å sjekke hva som foregår. 

Søsteren Sonja Ryer jobber på et asyl i byen, men hun vantrives i jobben, som også innebærer å hanskes med en innpåsliten sjef. Denne karakteren likte jeg godt, en jente med bein i nesa, som tenker mye fortere enn broren, og som har sine fysiske utfordringer å stri med. Ekstra artig var det å se bygden med Sonja sitt "byblikk", på toppen av det bildet, som allerede hadde begynt å danne seg hos meg.

Stille grender er en magisk historie, som jeg tok inn med alle porene i kroppen, lyden av den buldrende elven, det tette mørket, lukten av mold og mose, lyset i skogen og skodden som kom og gikk. Handlingen er sanselig på mer enn en måte, så det er bare til å glede seg til å lese denne.

Det er en krim dette, og selv om det er mye stemning og historie glemmer en aldri det. Her er det et tydelig plott, mange det skal prates med, og mye som skjer i kulissene. Det er en handling med temperament, og intrigene som utspiller seg engasjerer. 

Jeg gleder meg allerede til neste bok i serien ⚄

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2025

Sider: 475

Kilde: Leseeksemplar

Forbannelsen på Senja av Elin Brend Bjørhei

Leste du, eller barnet ditt Døden i Munkemyra i fjor, er jeg sikker på at dere gleder dere over at bok nummer to i serien Feriemysteriene nå er å få tak i. I forrige bok var det påskeferie hos farmor på Gråskog som gjaldt, i årets utgivelse er tvillingene på sommerferie til Senja, Gabriel har fått være med denne gangen også.

Forlaget om handlingen: 
Mathias, Sara og Gabriel skal tilbringe sommerferien på Senja. En kveld Mathias vil bade, oppdager han en mystisk ring med merkelige tegn inngravert. Alt tyder på at ringen tilhører «Senjaheksa», Anna Severinsdatter, som ble brent på bålet på øya i 1654. De tre vennene bestemmer seg for å undersøke mer rundt ringen, selv om de blir advart om at det kan være livsfarlig. Raskt begynner en rekke uforklarlige og skumle ting å skje. Gjengen forstår at de har vekket opp krefter de burde holdt seg langt unna.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2025
Sider: 170
Kilde: Leseeksemplar

Åpningen av historien levner ingen tvil om at dette er en spenningsserie. Med nød og neppe unngikk de å kjøre på en ustelt mann som ravet ut i veien, da de ankom Husøy for sin ferie. Ringen som Mathias finner i vannkanten spinner fantasien til barna av gårde, og reaksjonene til menneskene de møter like etter, bekrefter at her er det noe mystisk på gang. 

Farmor som forsvant i forrige bok har ennå ikke kommet til rette, hva har skjedd med henne? og ikke minst hvilke følelser er det som gryr i Mathias, og vil de bli gjengjeldt?

Det er mye å gruble på i en bok som har en spennvidde fra 1600-tallets heksebrenning, til spionasje og russernes mulige inntog i Norge. Barna har ikke greie på noen av delene, men nysgjerrig som de er (og lite villig til å gjøre som de får beskjed om) så går det (nesten) galt denne gangen også.

Forbannelsen på Senja gjør bruk av kjente spenningsmarkører, som driver opp tempoet i teksten. Dette gjør lesingen lett for 9-12 årige lesere, som helt sikkert ikke vil reagere på språket i boken. I min omtale av forrige bok skrev jeg dette: 

"Når en godt voksen dame leser barne- og ungdomsbøker, må det bli med bevissthet om målgruppen. De aller beste bøkene jeg leser i denne sjangeren, er de som får meg til å glemme at jeg ikke er i målgruppen. Dette er en sånn bok!"

Dessverre kan jeg ikke si det om denne boken, for her går det i seriøst, fett, serr og seff, weirdo, creeped out og så videre. Det er fryktelig slitsomt å lese, når barna i tillegg er ekstremt opptatt av å gå viralt på TicTok, animer og reels, da måtte nesten en stakkars kaste inn håndkledet. 

Det er tre modige barn vi møter her, de er ikke helt fryktløs, men drevet av nysgjerrighet og stor uvilje mot å la andre få tak i ringen, moter de seg opp til å komme tett på fienden. 

Bortsett fra den ungdommelige slangen er boken godt skrevet, alt henger sammen med alt og de mange spenningstoppene gjør Forbannelsen på Senja både medrivende og vanskelig å legge fra seg.

Selv om de tre heltene i denne spenningsromanen ikke la fra seg mobilene på noe tidspunkt, er jeg sikker på at ekte, levende barn i målgruppen vil ha stor glede av å forlate mobilen for å lese Forbannelsen på Senja.

Gamlemor i Bergen anbefaler gjerne boken videre ⚃ 

Johanne den vanvittige av Sunniva Lye Axelsen

Satire og fandenivoldskhet er to ord som, sammen med tittelen og det herlige bildet, lokket meg til å ville lese denne romanen. Jeg har tidligere lest Sunniva Lye Axelsens roman Herfra til Hiroshima en bok som i likhet med denne har en utstrakt bruk av humor. 

Forlaget om handlingen:
Alle i den lille sørlandsbyen vet hvilket jerngrep Johanne har på Hilmar. Ikke får han gå ut lenger, ikke får han møte Jesper Eriksen og de andre pensjonistene på senteret, og julebordet på samme sted kan han bare glemme. Det er sjalusien som fortærer henne. Når skal det ta slutt?

I etasjen under Jesper Eriksen bor Philip, som lider av kronisk utmattelse, long covid og handlemani. Sykepleieren Ella sliter også med sitt, for vannet renner inn i kjelleren på det koselige sørlandshuset hun har kjøpt seg, sammen med regningene. Kan Jesper og hans tiltagende avhengighet av piller være løsningen på pengeproblemene?

Johanne den vanvittige er en skarp satire om vold i nære relasjoner og menneskers blindflekker, skrevet med nådeløs fandenivoldskhet. Det er også en roman om en kvinne som til slutt innser at tilnavnet hun har fått, også gir henne noen muligheter, noen vanvittige sådan.

Det er Jesper Eriksen som åpner romanen der han svimmel og skjelven på hånden prøver å treffe låsen i døren sin med nøkkelen. 

Han har et kritisk blikk på alt og alle, og det skorter ikke på fordømmende kommentarer fra den kanten. Det er også han som først skildrer forholdet mellom Hilmar og Johanne, og uttrykker sterk misnøye med hvordan kompisen Hilmar blir behandlet av sin kone.

Måten romanen avsluttes på sier litt om hvordan Jesper Eriksen selv er å leve med, så han har vel seg selv å takke. Så er det Johanne sin tur, og jeg som hadde gledet meg til å møte dette vanvittige kvinnemennesket satt litt snurt tilbake. Hun koker eggene akkurat sånn som mannen ønsker dem, pynter og steller i huset og tenker tilbake på de fine årene like etter han sjekket henne opp.

Før vi får oppleve Johanne på sitt verste, får vi servert flere grunner til at hun med tiden har begynt å heve stemmen mot mannen og kanskje også naboene. Det tok brodden av satiren i mine øyne, for jeg heiet på Johanne og følte med henne i alle hennes prøvelser med ektemannen og andre mennesker.

Hva som har skjedd mellom ekteparet kommer vagt frem gjennom handlingen, men det er Johannes fastlåste situasjon som gir meg pustebesvær. Det handler om mannens flørting og hennes sjalusi, at et forhold uten kjærlighet ikke er liv laga, og hvor umulig det føles å begynne på nytt alene.

Historien om Johanne er godt skrevet, situasjoner og snakk er preget av humor, men denne traff dessverre ikke meg. Kanskje jeg relaterte til Johanne litt for mye, til at jeg klarte å synes at det som ble sagt om henne var morsomt. Hennes tanker er såre og full av ensomhet, følelsene hennes er fylt av forbitrelse over hva livet har sendt hennes vei. Dette er bare trist og gjør romanen vemodig, og det er ikke det jeg forbinder med satire.

                        Jeg skulle ønske han av og til ville svare. Men dette er jo ikke noe nytt. Det er for å straffe meg. Hadde Hilmar gått rundt og himlet med øynene til alle han møtte, kunne jeg forstått det. At han bare var sånn. Men han gjorde ikke det. Med andre var han hyggelig forekommende, høflig og blid. Han spøkte med fremmede. Han  ga av seg selv. Men ikke hjemme. Og så gikk årene. Ja, de bare rant vekk mens jeg prøvde å drive butikken og forstå hva jeg gjorde feil.

Sunniva Lye Axelsens nye roman er velskrevet, korte kapitler og mye luft gjorde at lesingen av boken gikk radig. At handlingen bommet litt på akkurat min humor skal du ikke bry deg om, kanskje den treffer deg midt i blinken, så jeg anbefaler gjerne Johanne den vanvittige videre ⚃

Forlag: Tiden

Utgitt: 2025

Sider: 215

Kilde: Leseeksemplar

Dødsverk av Kjersti Anfinnsen

Årets utgivelse fra Kjersti Anfinnsen er den avsluttende boken i trilogien om Birgitte Solheim. Jeg har fulgt serien, og så med forventning frem til å ta fatt på denne siste romanen.

Forlaget om handlingen:
Birgitte Solheim ligger på dødsleiet på et privat pleiehjem utenfor Paris. Aldringens siste kapittel har begynt, hun er blind og fullstendig pleietrengende. Døgnets ensomhet avbrytes av besøk av levende og døde, og en bråte pleiere. Tilværelsen er uutholdelig, og hun lengter etter døden. Dødsverk er en roman om alderdommens siste fase og veien mot den uunngåelige slutten.

Dødsverk er tredje roman i trilogien om den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim, som utsier sine siste sukk fra et sted i mørket. 

De to første bøkene, De siste kjærtegn og Øyeblikk for evigheten, har fått fantastisk mottakelse i Norge. Bøkene er solgt til 13 land og har fått flere litterære priser.

Jeg bærer Birgitte Solheim med meg i hjertet, for en skjebne det er for et selvstendig menneske å bli mottaker av betalt omsorg. Når vi møter henne for tredje gang er den seiglivede kvinnen blind og sengeliggende. 

I korte sekvenser, forteller Birgitte om sine opplevelser på pleiehjemmet. Det er vemodig lesning, men også lærerikt, hvordan hun opplever å bli flyttet til et annet rom, eller å ligge flat å bli nødt til å tisse i sengen. Det er ikke sikkert at pårørende og ansatte tenker over hvordan pasienten opplever disse tingene.

Det er en artig dame vi har med å gjøre, en som gjør seg vanskelig, bare for å få lov å bestemme noe selv. I denne fasen vil hun bare bli latt i fred, hun vil ikke ha mat og hater å være til bry til alle døgnets tider.

I løpet av romanen forvitrer Birgitte mer og mer, at hun surrer kommer bedre frem, hun hører lyder som ikke er der og kommuniserer dårlig med personalet. 

Tilstanden Birgitte er i, er selvfølgelig trist, men romanen er egentlig ikke trist, for selv om hun glemmer og misforstår enkelte ting, så har hun en skarp tunge. Døden er det eneste den gamle hjertekirurgen ønsker seg, så jeg heier henne over målstreken, mens jeg smiler av vittighetene hennes.

Dødsverk er en usentimental og engasjerende roman, som på en troverdig måte skildrer de siste dagene i et menneskes liv. Denne situasjonen skal de fleste av oss gjennom, så det er godt å være forberedt - jeg anbefaler deg å lese denne romanen ⚄

Beathes Bibliotek har en fin omtale av boken!

Forlag: Kolon

Utgitt: 2025

Sider: 108

Kilde: Leseeksemplar

Most - Cecilie Løveid sin skjønnlitterære debut fra 1972

Jeg sitter med en liten bunke på tre bøker av og om Cecilie Løveid foran meg på arbeidspulten. Dette fordi jeg venter på at Piggeple skal komme ut, en bok jeg hørte om og bestilte på biblioteket i februar 2022. Ventetiden har blitt lang, siden Piggeple kommer ut først nå i høst, så da jeg overraskende fikk Most tilsendt, ble jeg glad. 

Forlaget om boken:
Most veksler mellom sanger, dikt, eventyr og korte prosatekster. Virkeligheten er ingen sammenhengende fortelling, men mangfoldig. Most har tre kvinnelige hovedpersoner: Veslemøy, Inger og Marit, og en mannlig hovedperson, John Wesley, en Robin Hood-figur, med røverheltens erotiske tiltrekningskraft. 

Boken åpner på vestlandsøya Most og slutter i en blokkleilighet i byen, og handler om folks bruk og misbruk av hverandre, og undersøker muligheten for en ny solidaritet.

Forlag: Kolon
Utgitt: 1972/mitt eksemplar 2025
Sider: 108
Kilde: Leseeksemplar

Most er den første av de fire prosalyriske romanene som Cecilie Løveid ga ut i begynnelsen av sitt forfatterskap. Vil du lese alle fire, må du også få tak i Tenk om isen skulle komme, Skyer over Askøy og Sug. Nå må det sies at jeg leste denne for tre år siden, uten at den ga meg noe, men etter mitt dypdykk i tekst og illustrasjoner som kommer i Piggeple (utstilling på Christinegaard) så leste jeg Most på nytt, og sitter beveget og imponert tilbake.

Teaterdame som jeg er, forbinder jeg Cecilie Løveid med skuespill og til dels dikt, men det var altså romanen som gjorde henne til forfatter, det er gøy. 

Min første tanke om Most er at det er en modig tekst hun gir ut som sin første, full av sensualitet og tematikk som på begynnelsen av 70-tallet ikke nødvendigvis ble snakket om. Teksten flyter og har en musikk i seg, som det var lett å like. 

Her er mye eksperimentering med form, alt fra dikt og stikkord, til halvferdige setninger og artig lek med ord. Her må leseren bruke sin egen musikalitet og fantasi, for å fylle setningene med følelse og betydning. 

Ta bare setningen "Nå bor jeg alene, som en undulat": Noen vil gjerne tenke at å bo alene er toppen på ensomhet, men jeg tenker mer at å bo alene er toppen på frihet. Så var det den undulaten da, og da jeg kom på buret, og at det holder meg stengt inne, og jeg var tvunget til å spise det jeg ble tilbudt, ble denne enkle setningen fylt med sterke motsetninger.           

Vel, i denne historien møter vi Marit og Inger, Vigdis og Veslemøy, og ikke minst John Wesley, Veslemøys kollega fra lærerskolen. Deres skjebner blir vi kjent med underveis, i en litt springende handling, hvis fortellerstemme veksler, noe også sted og tid gjør. 

                    Ingvald slengte ut bøtten og heiste opp en bølge. I kåthet slengte han den over oss begge. Vi skrek så alle kaikatter for. Hadde det begge i underlivet og leppene. Makrellen, rekene klare til å elske. Elske til den sene natt. Dette er minne, ikke utroskap. Jeg lyger så jeg kjenner det i samvittigheten. Det er så avsindig deilig, John. En gutt fra barndommen.

Skildringer av følelser gjøres på en poetisk høyverdig måte, selv om det innimellom er ganske så saftige bilder jeg får på netthinnen. Vi hører om jenter som finner frem til hverandre (sprengstoff i 1972),  prostitusjon, prevensjon og utføring av abort. Kvinner som vil flekke av seg det klaustrofobiske husmorhabitten er også et tema, og vi får innblikk i boforhold, der de i leiegårdene manglet dusj.

Jeg likte godt den orange/brune gløden fra 70-tallet, som fremdeles omfavner denne lille (store) romanen, og er overrasket over at fortellerstilen fremstår som om historien var skrevet i dag. At romanen har holdt seg gjennom tiårene gjør den selvskreven til å komme på listen over norske klassikere. 

Jeg anbefaler gjerne Most videre ⚄

Dette har jeg lest av Cecilie Løveid: 

Most - lest for tre år siden 

Flytterester - dikt

Vandreutstillinger - dikt

Jeg er SYLv - om Sylvia Plath

Kamerat Livet om Cecilie Løveid

Sug - den siste boken i romankvartetten

Den røde døren av Gert Nygårdshaug

I sin nye spenningsroman tar Gert Nygårdshaug fatt i et svært aktuelt tema, nemlig utviklingen av en teknologi som kan føre til vår egen utslettelse. Blant karakterene møter vi kvantefysikere og avanserte hackere, som sammen med flere andre diskuterer faren som KI kan representere.

Forlaget om handlingen:
I Bibelen står det at Gud befalte israelittene å slakte et lam og stryke blodet fra lammet på dørene slik at de ble røde. Dette var tegnet som gjorde at Dødsengelen gikk forbi hus med røde dører.

Den røde døren i denne romanen er ikke nevnt i Bibelen. Men den er mye, mye farligere.

Her møter vi noen samfunnsbevisste mennesker som ser med stor uro på hvordan verden har utviklet seg, og bestemmer seg for at noe må gjøres. De arrangerer en stor samling av freds- og naturforkjempere fra flere land i Vikingskipet på Hamar.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 464

Kilde: PDF fra forlaget

Den første personen vi blir kjent med er tilsynelatende bare en avslappet kranfører. Johan Svovel er 33 år og har hatt en dramatisk start på livet. Hans rebelske side blir vekket av kjæresten Tiril Tind som er en aktiv politisk rebell og opprører. 

I det store og hele handler denne romanen om menneskehetens fall. Gjennom handlingen diskuteres hva som ødelegger og hva som stabiliserer et samfunn, og tanker rundt hvorfor krig og konflikt oppstår.

Begivenhetene finner stort sett sted i Norge, men vi besøker blant annet Sør-Korea og Canada, for arrangementet som skal gå av stabelen på Hamar får oppmerksomhet internasjonalt. Vi befinner oss noen år frem i tid, samfunnet er likt det vi har nå, men ting har skjedd, både politisk og i form av teknologiske fremskritt.

Betydningen Thwaitesbreen på Antarktis har på stigende havnivå, og kunstig fremstilt virus som kan ramme store deler av befolkningsgrupper, er innspill som ga denne leseren klump i magen. Der jeg noen år tilbake ville avskrevet sånt om ren fantasi, tenker jeg nå at dette er fremtiden for barnebarna våre, så det er skumle betraktninger Nygårdshaug kommer med her.

For meg ble det litt fall i fremdriften da jeg leste, innhold i samtaler og hendelser ble viderefortalt, og gått igjennom, sånn at det litt for mange ganger ble repetisjon. Det er mye prat om hacking, fremtidens teknologi, astrobiologi og avanserte livsformer, noe som ble litt for abstrakt for meg.

Den røde døren er en tankevekker, den besnærende dramatikken viser helt tydelig at forfatteren har en agenda med romanen, parallelt med at den skal være spennende. Jeg stusset over bruken av ordene "skifer" og "skarpt" og kunne ønske meg noen synonymer, men ellers er oppbygging av handlingen og språkføringen av ypperste klasse. 

Er du fan av Gert Nygårdshaug sine bøker, kommer du til å elske hans nyeste bok. Liker du spenningsromaner med temperament og som løfter et rødt flagg for sivilisasjonen, da er dette boken for deg!

Jeg anbefaler gjerne Den røde døren videre ⚃

Toril Moi - I frihetens tegn, en samtalebiografi av Ane Farsethås

Tidligere i sommer leste jeg Toril Mois bok På jakt etter Norge, så denne samtalebiografien, blir årets andre bok som har mye om litteraturprofessor Toril Moi i seg. Boken er ført i pennen av den erfarne journalisten, forfatteren, kritikeren og redaktøren Ane Farsethås. Jeg har ikke lest noe av henne før, men denne fine biografien om Toril Moi har satt henne ettertrykkelig på kartet. 

Forlaget om boken:
Siden brakdebuten med Sexual/Textual Politics i 1985, har Toril Moi vært en av sin tids ledende litteraturteoretikere. I tillegg til å være en internasjonalt anerkjent forsker og en innflytelsesrik forfatter, er hun en populær foredragsholder både i og utenfor Norges grenser og en hyppig bidragsyter i den offentlige debatten. Hun er en godt kjent offentlig skikkelse, som ofte blir intervjuet i norsk presse, men som sjelden er verken privat eller mer personlig enn rollen som kjent akademiker tilsier.

I denne boken danner nettopp hennes eget liv materiale for en utforskning av de filosofiske, politiske og eksistensielle spørsmålene hun har undersøkt gjennom sitt forfatterskap og sin forskning. 

Moi snakker med Ane Farsethås om oppvekst på 1950-tallet, om radikale miljøer i Bergen, Oxford og Paris, om språk og litteratur, om transdebatt og identitetspolitikk, om flørt og filosofi – og om Nietzsches paraply.

Etter en kort innledning, en presentasjon av Toril Moi som fagperson og som menneske, tas vi i fortsettelsen med tilbake til barndom og oppvekst. Mye av det som kommer frem her, har Moi delt med oss i boken Jakten på Norge, så dette ble som et velkomment gjensyn med en følgesvenn fra sommerferien.

Boken har en ryddig fremstilling, hvor vi beveger oss fra oppvekst, til studier i Bergen og de ti årene hun oppholdt seg i Oxford. 1979 - 1989 sammenfaller temmelig nøyaktig med regjeringsårene til Margareth Thatcher, så jeg har ikke vanskelig med å se for meg samfunnet hun kom til. (jeg bodde i London et år på 80-tallet)

I retrospektiv ser hun at dette var en brytningstid, Oxfordcolleger åpner opp for at kvinner og menn kan studere i samme college, og de første kvinnelige foreleserne får innpass i det konservative miljøet. 

Jeg leser om politisk aktivisme, feministiske teorier, hennes forsøk på å reformere pensumlisten og hennes tanker om å være en intellektuell uten å bli høy på pæra. Et utfordrende og stivt arbeidsmiljø, gjorde at hun søkte seg til USA, nærmere bestemt North Carolina. 

Her ble hun nærmest pådyttet en fast stilling som forsker, og det er her hun har bodd siden. Toril Moi er en forsker som også setter stor pris på å undervise. Hun foreleser litteratur, oppjusterer ambisjonsnivået sitt, skriver og publiserer artikler, blant annet finnes det en fin passasje om transkjønn og transekskluderende radikalfeminister i denne boken, som jeg satt stor pris på å lese. 

        Hvorfor må man oppgi kjønn i passet? Er ikke passets funksjon bare å dokumentere at jeg er meg? I stedet for å lage flere kjønn kunne man kanskje vurdere å kvitte seg med hele kjønnskategorien i denne typen papirer? 

        Moi har vært en av de klareste kritikerne av ideen om kjønn som en ren sosial konstruksjon, samtidig som hun som feminist er grunnleggende solidarisk med de transkjønnedes fanesaker.

Filosofi er en naturlig del av helheten, med dette følger definisjoner av begreper som sannhet og frihet. Språk er en naturlig beskjeftigelse for en litteraturprofessor, når jeg leser denne boken skjønner jeg hvor mye man kan legge i betegnelsen "språk", og jeg fryder meg over å utvide horisonten min.

Samtalebiografien I frihetens tegn er lettlest og underholdende, ikke la deg skremme av det som kan virke tørt og akademisk. Boken er jordnær og nedpå, akkurat som hovedpersonen selv. Teksten er spekket med litterære referanser av folkelig karakter, og vi får et lite sniktitt inn i et liv, som til nå har vært alt annet enn kjedelig (sett fra mitt ståsted) 

Jeg anbefaler gjerne samtalebiografien om Toril Moi videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2025

Sider: 368

Kilde: Lånt på biblioteket