Terapeutens jul av Linda Sandbæk

Linda Sandbæk debuterer i år som romanforfatter med denne boken. Hun har tidligere skrevet noveller for barn og voksne, og sakprosa om litteratur, traumer og psykoanalyse. Tidligere har Sandbæk jobbet som psykolog, noe jeg fort forsto da jeg begynte å lese denne fine romanen, som føltes troverdig til tematikken og samtidig var underholdende.

Forlaget om handlingen:
Emma er psykolog ved et psykiatrisk sykehus i Oslo vest. Hun begynner å tvile på om pasientene faktisk kommer seg videre, om behandling gir bedring. Hennes gamle mor blir flyttet til et omsorgshjem i bygningen ved siden av sykehuset. De to møtes på benken i hagen utenfor.

Moren tenker på barnehjemmet hun ble plassert i da hun var liten. Emma tenker på jula som snart kommer, med alt den innebærer. Og hun tenker på sin egen oppvekst, med en mamma som alltid var penest, men hvem var hun egentlig? Og hva slags mamma er hun selv for sine to barn? Systemene for omsorg virker mer og mer urettferdige og kaotiske. Må hun slutte i jobben fordi terapi bare avler mer terapi? Bør moren få flytte hjem til seg selv igjen, og hvem skal ta ansvar for det?

Handlingen i denne romanen utspiller seg innenfor rammen av desember måned, men dette er ikke en klassisk juleroman, hvor alt dreier seg om tradisjoner, vinteridyll og kos. 

Mamma klager over at det oser av mentalsykehus, når Emma går tur med henne i hagen utenfor pleiehjemmet hun bor på. Møtene deres går igjen gjennom romanen, og skildrer noe helt annet, enn det terapisesjonene gjør. Mors historie får vi også, og noen fine skildringer av hvordan traumer tidlig i livet, kan prege en når livet går mot slutten, gjorde inntrykk på meg. 

I sitt yrke møter Emma mange mennesker som synes å være ute etter en diagnose for et vanskelig liv. Samtidig må hun ha helsemyndighetenes krav i minne, om å normalisere plagene til pasientene for å effektivisere helsetjenestene. Selv er hun tro til sitt samfunnsoppdrag, noe som får pasientene til å se på henne som streng.

Arbeidshverdagen består også av sludring med kolleger, møter, kurs og foredrag. Vi får også høre fra tiden da hun selv utdannet seg, og måtte gå til psykolog for å bli observert. Pasientene hennes byr på litt humor og god stemning, mens dialogen Emma har med dem, holder teksten godt forankret i det alvorlige hjørnet.

Med til historien hører også en eksmann og sønnen Max fra dette ekteskapet, og den nåværende mannen hennes og yngstemann Sebastian. Mennene i hennes liv får lite oppmerksomhet, dette bidrar til spissing av handlingen. 

Dette er en velskrevet og innsiktsfull roman, med god fremdrift. En deprimert mor og en vanskelig tenåring gir hovedpersonen noen følelsesmessige utfordringer, men det er usikkerhet rundt betydningen av det hun gjør på jobb, som preger henne mest.

Jeg anbefaler gjerne Terapeutens jul videre ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 236

Kilde: Leseeksemplar

Du skal tro at du er noe av Danby Choi

Den velkjente redaktøren skriver i årets utgivelse, om hvordan hans eget oppgjør med janteloven i Norge, ble drivstoffet i gründerhistorien bak Subjekt. I boken snakker han om hvordan enkelte annerledestenkende, kreative og ambisiøse personligheter opplever motvilje mot det de forsøker å få til. 

Forlaget om handlingen:
Når de som stikker seg ut, slås ned, mister vi ikke bare unike individer, inspirerende talenter og eksepsjonelle prestasjoner, men også samfunnets evne til å tenke stort - og til å drømme enda større. Slik kan det ikke fortsette, mener Subjekt-redaktør Danby Choi, som etter bestselgeren Kanseller meg hvis du kan (2023) nå er tilbake i storform.

Denne gangen oppfordrer han leseren til å tro på seg selv, samtidig som han viser hvordan janteloven kommer til utrykk i dagens Norge. Du skal tro at du er noe inviterer oss til å betrakte det særnorske fra den talentfulle outsiderens perspektiv og presenterer slik et skarpt og humoristisk skråblikk på folkesjelen.

Ispedd personlige anekdoter og hans velkjente oppgjør med alle samtidens moralistiske tendenser, får vi lese om alt fra jantelovpregede politikere, kunstnere og lekfolk til genial, japansk jernbanelogistikk, toppidrettsutøvere på OnlyFans og hva Choi selv har lært av sin olympiske far.

Etter å ha lest Kanseller meg hvis du kan for halvannet år siden, så jeg frem til nye refleksjoner fra denne mannen. Ikke ser jeg noe særlig på TV, så debatter, sladre- og realityprogrammer går meg litt hus forbi, men jeg har fått med meg, at folk ikke akkurat roper høyt, at de lytter til Danby Choi sine meninger. Uten noe av dette "støyet" fra media, men bare ved å lese det han skriver i bøkene sine, kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor det ikke skulle være "stuereint" å lytte til det han har å si.

Janteloven er rammen rundt innholdet i denne boken, som inneholder en ganske så personlig skildring av Chois oppvekst, og ikke minst får vi fine refleksjoner rundt kulturforskjellene mellom Norge og Sør-Korea. Det var spennende å høre om viraken rundt 17-maitalen han ble invitert til å holde i 2024. Den flotte talen står også i boken, for oss som ikke var tilstede på Henrik Ibsens grav denne dagen.

I likhet med Ibsen som opponerte mot konsensus et helt liv, er Choi kontroversiell. Han kjemper mot politisk korrekthet og enighetskultur, og i denne boken gjør han det på en måte som gjør det lett for leseren å skjønne hvor han vil hen. 

Med den koreanske mentaliteten i ryggraden ønsker forfatteren at han og alle andre skal oppføre seg ordentlig mot hverandre i offentligheten. Selv er han motstander av flokkmentalitet og ikke minst autoriteter, og ser på den helnorske dugnadsånden som ren restriksjonspolitikk. Når han forklarer, er jeg hjertens enig. Hvorfor vi fortsetter å legge bånd på mennesker som vil opp og fram, gir ikke mening.

Choi forklarer hvordan velsiktet kritikk ofte er lite nyansert og gjennomtenkt, og råder oss til å tenke oss om før en stiller spørsmål ved folks moralske integritet. 

De som vil prøve å leve av idrett eller kunst, får gjerne en bit av skattepengene våre i form av ymse "sponsormidler". Her belyser Choi blant annet hva som skjer i de mye omtalte konfliktene mellom idrettsforbund og utøvere. Vi hører om Lucas Braathen som endte opp på landslaget til Brasil, og om kunstneren Thorvald Hellesen som Norge ikke ville ha, men som senere ble solgt på Christies og utstilt på Tate.

Bodø som kulturby i 2024 - denne misplasserte pengebruken er sprø lesning altså! Lurer på hvor mye av pengene Bodø Kommune brukte på dette, som gikk til å bedre livsvilkårene for kunstneriske utøvere, - og dermed også utvide tilbudet til publikum?

Du skal tro at du er noe burde være pensum på videregående. Her får leseren en rekke innspill til å se samfunnet vårt fra en annen vinkel. Har du stivnet i en overbevisning om hvordan skolene drives, om formueskatten eller andre ting, så kanskje du tar deg en runde til og får nyansert meningen din, etter å ha lest denne boken. Når det orwellske ordet "tankepolitiet" dukker opp, gikk det kaldt nedover rygget på meg:

                        Du trenger ikke være spesielt kompetent på mediepolitikk for å forstå hvilke implikasjoner en stats voldsomme engasjement mot desinformasjon fører med seg. Det er bare tankeløse politikere som ikke er redde for tankepolitiet. 

Jeg er åpen for ny kunnskap, og samtidig heier jeg på Danby Choi som kjemper mot enighetskulturen som preger samfunnet vårt. Annerledeshet skal vi heie frem, jeg støtter et samfunn som er bygget på at folk får mulighet til å utrette ting de brenner for, heller enn å sikte seg inn på den store felleskassen som vi er så heldig å ha i ryggen.

Årets utgivelse er lettlest og til tider underholdende lesning. Forfatteren bruker et språk en kan kjenne seg igjen i, og forklarer synspunktene sine på en lettfattelig og grei måte. 

I går var jeg på Skadefryd, Dag Sørås sitt soloshow, hvor Danby Choi var en av dem han harselerte med. Sørås påsto å ha lest denne boken, men ut i fra hva han sa, kan han umulig ha gjort det. Jeg kjente at jeg ble litt provosert på et tidspunkt, og som alltid ergrer jeg meg over folk som er så forankret i fordommene sine, at de ikke kan åpne opp for nye tanker. (Showet var forøvrig veldig morsomt)

Jeg anbefaler gjerne Du skal tro at du er noe videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 291

Kilde: PDF fra forlaget

Ubrukelig av Helle Haugsgjerd

Helle Haugsgjerd har vært skuespiller i ti år, før hun i 2021 debuterte som forfatter med romanen Hver natt dør jeg. Ubrukelig som er hennes andre utgivelse kom ut tidligere i år, nå har jeg endelig lest den, og jett om jeg er imponert!  

Forlaget om handlingen:
Signe ble med på å skape Sigurds drømmeliv i Oslo, med barn, fast jobb og rekkehus. Men å være mamma er ikke slik hun hadde tenkt. En uke før Linus' syvårsdag, forlanger Sigurd et barn til.

Med ett blir dagene kaotiske. Signe forsøker å være den mammaen Linus ønsker seg og den kona Sigurd vil ha, men hun lengter etter livet hun levde før, uten ansvar for andre enn seg selv. Samtidig konfronteres hun med dårlige valg hun engang har tatt, og med løgner hun har skapt. Det er vanskelig å være ærlig om hvem man er, vanskelig å vite hvilket liv man vil velge seg.

Forlag: Aschehoug 

Utgitt: 2025

Sider: 198

Kilde: PDF fra forlaget

Det er Signes historie vi følger i denne romanen, men vi blir godt kjent med mannen Sigurd og lille Linus også. Gutten brukte jeg litt tid på å bli kjent med, for oppførselen hans, både på skolen og sammen med mor og far, er besynderlig. 

At han strever med noe skjønner en fort, for foreldrene er begge selvopptatte. Signe har en dybde i personligheten sin som kommer til syne etter hvert. Vi hører tidlig om opphavet hennes, og skjønner at det ligger noe her. Det bygges opp en spenning når vi litt etter litt får avdekket hvilket traume Signe lever med, og hvordan dette preger henne.

Hovedpersonen er ukomfortabel med mannes A4 liv. Sigurd er opptatt av å redde verden, privat er han en kontrollfreak som vil gjøre alt etter boken, spesielt når det gjelder kosthold og barneoppdragelse. Sigrid er ikke god på hverdager og forpliktelser. Hun strever med forholdet til Linus, synes livet er en prøvelse og vil helst gjemme seg for alle.

Romanen har mange dramatiske scener, hvor leseren etter tur skjønner frustrasjonen til alle tre karakterene, i dette lille kammerspillet. Det avhenger av hvor en selv er i livet, hvem av de tre som får mest forståelse for utfordringene sine.

Ubrukelig er en språklig sterk historie, forfatteren tar oss med tett innpå delvis tabubelagte detaljer, når det gjelder barneoppdragelse og samliv. Det er til tider rystende lesning, men intrigen som bygges føles troverdig, og jeg nikket stadig begeistret til sidene mens jeg leste.

Helle Haugsgjerd gir oss med Ubrukelig en roman med karakter, det er noe ekte over denne historien som fikk meg til å tenke forbi boksidene jeg leste. 

Denne anbefaler jeg deg å lese ⚅

Stranger - enda en nydelig roman fra Simon Stranger

Simon Stranger har en betydelig plass i min bokhylle, og uten unntak har han imponert meg med historiene sine. Denne gangen er han mer personlig enn noen gang, men historien både fenger og fengsler meg.

Forlaget om handlingen:
"Jeg har arvet hendene dine. Selv om mine er slankere, er det lett å se spor av dem i mine. I mange år syntes jeg selv dét var ubehagelig."

Stranger er en roman om en voksen sønn som ikke ferdig med å undersøke hvem faren var og hvordan han ble som han ble. En sønn som har vært glad i faren sin, men også har fryktet ham gjennom hele barndommen, og mest av alt: fryktet å bli som ham.

Hvordan komme seg videre når man både er bundet til de man elsker, og samtidig ønsker å ta avstand?

Simon Stranger forteller her om hvordan det var å vokse opp i skyggen av sin fars psykiske sykdom. Han går varsomt frem, skildrer hvordan han mildt og forsiktig undersøker hos sin storebror og mor, om en sånn roman er ok å gi ut. 

I begynnelsen får vi noen eksempler på hvordan det vi kaller falske minner kan forkludre hukommelsen vår. Han ser også på hvordan ulike mennesker oppfatter hendelser med forskjellig styrke, og at den ene parten kan ha glemt alt, mens opplevelsen kan ha brent seg inn hos den andre.

Far var en snill mann i perioder, men sinnet kunne komme ut av ingensteds, og dette satt seg som en uro i Simon. Etter hvert slutter far å gjøre de små oppgavene som hører med i et liv, han blir tung i både tanker og steg, mutt og alvorlig befinner han seg i et seigt mørke.

Ruben, storebroren er ikke langt unna, han flytter sågar ned i kjellerleiligheten i huset deres, med kone og etter hvert to barn. Simon er den som søker seg ut, og den store seilopplevelsen etter videregående, føltes som et kjærkomment pluss i livet hans.

Vi hører også om mor, et fint menneske som beskytter sine to barn mot den bråsinte pappaen deres. Når han blir syk har hun nok kjærlighet til å stå ved hans side til det siste, selv om han ikke alltid er lett å ha med å gjøre. Det er et hjertevarmt morsportrett Stranger skriver frem, som står som en kontrast til oppvekstforholdene i den lille familien.

Dette var en veldig fin roman, nydelig lest av forfatteren selv. Handlingen er personlig uten å komme for tett på, den er sentimental men med noe optimistisk over seg, som gjorde at den aldri føltes trist. Språk og skriveteknikk er helt etter min smak, og jeg likte de gode refleksjonene forfatteren gjorde seg underveis. 

Jeg anbefaler gjerne Stranger videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 245

Innlest av: forfatteren

Kilde: Lytteeksemplar

Sort hund av Ida Frisch

Ida Frisch har tidligere grepet meg med sjalusidramaet sitt Klør og langdiktet Kjære Grønland, så hun er ikke ny for meg. Når mørket virkelig la seg over oss i november, lot jeg lange romaner og krim ligge, og plukket heller frem 4 korte bøker jeg hadde på lur. Sort hund var en av disse, og i likhet med de andre to jeg har lest av Ida Frisch, var den en fryd å lese.

Forlaget om handlingen:
Alle sa at min mor skled på svabergene, slo hodet og druknet. Jeg vet at det ikke er slik, min mor gikk med en sort hund ut i havet og forsvant. Den sorte hunden var djevelen og min mor og djevelen gikk sammen ut i havet og så forsvant hun.

Så enkelt var det.

Sort hund er på den ene siden en klassisk fortelling om kysten og havet, og på den andre, en syngende, ekspansiv roman som gir leseren et innblikk i rikdommen på selv det mest forblåste sted.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2025
Sider: 139
Kilde: Leseeksemplar

En familie på fire bor på Ytterholmen, en liten øy ytterst i havgapet. Det er lillebror som er fortellerstemmen i denne historien, han skildrer holmer og skjær, sauer og ærfugl, flo og fjære og alt annet som har med kystkulturen å gjøre.

Mors karakter er delvis utvisket, "den sorte hunden" tok henne fra dem, og far ble alene med de to barna. 

                     Den sorte hunden fant min mor uansett hvor hun var, i skyggene og ved utedoen og ute på vestsiden av øya, og til slutt gikk de sammen ut i havet og forsvant. 

Det er nå far blir stram i ansiktet, og det tar tid før snakket på fastlandet ikke handler om mor, når de ror til kirken på søndagene. 

Romanen har flere nydelige scener, jeg likte godt den da storesøster har en kavaler med seg opp på høyloftet, og lillebror ser at de "slanger seg". Ikke så mye det at han observerer dem, men denne "slangingen" kommer vi tilbake til flere ganger.

Tiden som går illustreres ved at den lille guttens ben stadig får en ny bøy på seg, når han sitter på do. Han hører ikke på overtro og folkesnakk. Han blåser i reglene, bruker kunnskapen han har, og lytter til sin egen fornuft, når han bestemmer hva han skal og kan gjøre. 

Disse språklige finessene i tillegg til hverdagsfilosofien, er det som gjorde at jeg ble så begeistret for denne romanen. Handlingen skrider raskt fremover, gutten blir til ungdom, og enda eldre. Det er flere dramatiske vendepunkt underveis, og hele tiden er jeg spent på hva som skjer videre.

Sort hund er en velskrevet roman, som virkelig gjør bruk av antydningens kunst. Handlingen sirkler rundt psykisk sykdom og ensomhet, selv om hovedpersonen ser ut til å tåle det ensomme livet ganske godt. Det er noe sentimentalt over historien, men for meg som liker åpne landskap og stillhet, ble dette forlokkende lesning.

Jeg anbefaler gjerne Sort hund videre ⚅

Mine venner - ny roman fra Fredrik Backman

Fredrik Backman ble satt ettertrykkelig på litteraturkartet da han i 2012 debuterte som forfatter med romanen En mann ved navn Ove. Jeg likte den, men har ikke latt meg begeistre igjen før nå. Mine venner er en perle av en roman, som du må få med deg!

Forlaget om handlingen:
Du legger knapt merke til dem – tre små gestalter som sitter på en pir i et av verdens mest kjente malerier. De fleste som beundrer bildet, ser bare pirene og havet, men Louisa, en ensom attenåring og kunstnerspire, blir helt oppslukt av de tre personene. 

Hun beslutter seg for å finne ut historien deres og legger ut på en reise som skal endre alt.

Mine venner er en gripende, sår og morsom historie om livslange og sjeldne vennskap, de som definerer hvem vi er og hvem vi blir. Romanen er et vitnesbyrd om sorg, om kjærlighet - og en påminnelse om at en lykkelig slutt ikke alltid er slik vi forestiller oss den.

Mine venner er en kunstroman innrammet i en uforglemmelig oppvekstskildring. Historien er så levende fortalt at det føles helt naturlig å bli kjent med barna på bildet, samtidig som vi blir kjent med noen av dem mange år senere.

Det er med Louisas øyne vi ser på guttenes historie. Hun er selv et løvetannbarn som har klart seg, på tross av all motgangen i oppveksten. Hun er en sint tenåring med spraybokser, som har rømt fra fosterhjemsoppveksten sin for siste gang.

I sekken sin bærer hun med seg et postkort med et motiv av kunstneren C. Jat. Nå har hun satt seg fore å oppsøke utstillingen hvor dette bildet er tilgjengelig for publikum, men arrangørene kaster henne ut av kirken, hvor utstillingen holdes. 

Det er her i smuget bak kirken, det begynner, og fortsettelsen tar oss med på en innholdsrik og spennende roadtrip. Romanen er til tider hjerteskjærende, når vi lærer barneflokken å kjenne, men først og fremst er det de fine øyeblikkene når menneskesjeler finner hverandre som gjelder. 

Barna hilser farvel med å rope til hverandre "ikke gjør deg selv noe vont" eller "I morgen!" De har utarbeidet en felles strategi for å overleve virkeligheten, her er det snakk om å leve fort for å bruke opp tiden. Vi hører om sorg og savn og å bli fratatt det viktigste, akkurat i det du får det.

Jeg syntes togturen ble litt lang, her sitter Louisa og Ted og skal langt av gårde, og de benytter tiden til å bli kjent med hverandres historie. Sekvensen er ikke uten spenning, for det finnes ikke dødpunkter i denne romanen, som drives fremover av det som skal skje ved endestoppet for turen. 

Mine venner er en godt forkledd fortelling om kjærlighet, en historie om ungdommer, som må lære hvordan være menneske. Det voksne publikum som leser denne romanen vil nok kunne fnyse litt av egne fordommer, men samtidig fryde seg vilt og hemningsløst over hvor fine ungdommene er med hverandre. 

Nevnte jeg kunst? det er den flotteste rammen rundt en historie, om mennesker som heier på hverandre, og tar vare på hverandre, til tross for røffe levekår.

Fredrik Backman sin nyeste roman er en perle av en bok,

denne må du passe på å få med deg ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 432

Kilde: PDF fra forlaget

Kjøtt av David Szalay - vinneren av Bookerprisen 2025!

Bookerprisen er en stor greie blant boknerder, med langliste, kortliste og til sist kåres det en vinner. Jeg har ofte tilfeldig lest en eller to av bøkene på langlisten, men jeg går ikke aktivt inn for å lese alt. Vinneren prøver jeg å få lest, og i år hadde jeg faktisk vinnerboken klar i hyllen min. Da jeg så at det var David Szalay som vant med sin roman Flesh, rykket den helt frem i lesekøen min.

Forlaget om handlingen:
István vokser opp med moren i en ungarsk småby. Som tenåring innleder han et hemmelig forhold til nabokonen, et forhold han knapt forstår noe av selv. Men en dramatisk hendelse sender ham først i fengsel, deretter inn i militæret før livet fører ham videre til London som dørvakt.

Derfra åpner dørene seg til milliardærer, politisk makt og et ekteskap som plasserer ham midt i det britiske overklasselivet. Men å gå fra tjener til å bli en av dem han en gang serverte, har en pris. Tap, tilfeldigheter og valg driver ham videre, alltid med moren som livets eneste faste punkt.

David Szalay skaper et uvanlig portrett av en mann som både lar seg drive av andre, men som og forsøker å sette retning selv.

Det er ikke tvil om at jeg har forventninger til Bookerprisvinnerne, så også årets roman. Boken ble lest på to langstrakte ettermiddager, så det er ikke tvil om at historien til Istvàn kapslet inn nysgjerrigheten min.

Jeg må legge til, at i løpet av historien ventet jeg lenge på en slags forløsning, noe som skulle gi meg et "aha... det er derfor den vant!" Romanen er godt skrevet, både språklig og måten plottet er bygget opp på, det er nok miljøet den er satt i, som ikke fenget meg.

        Er det greit om jeg kysser deg? sier han. 
        Han sier det i samme øyeblikk som han tenker det.
        Han vet hvordan det er. Hvis han nøler, gjør han det ikke.
        Så han nøler ikke. 
        Han bare sier det.
        Og så, selv om noen utenlandske turister synger høylytt ved et bord like ved, virker det som om stillheten er total helt til hun sier: Ja, det er greit.

Ved kapittelskifte hoppes det frem i tid, handlingen slippes der den er, og gjennom de første scenene i neste kapittel blir leseren ført raskt inn i nytt handlingsforløp. Noen ganger er dette så genialt gjort, at jeg leste videre med et smil om munnen. 

Jeg vil ikke røpe mye fra handlingen, men det starter med at han som en keitete 15-åring innleder et knulleforhold til en nabodame på morens alder. Så får han opplevelsen av å være tre år på anstalt for unge lovbrytere og deretter tjenestegjør han i Irak, med de følger som det får for psyken hans.

Vi møter ham igjen når han jobber som dørvakt for en strippeklubb i London. Han redder en mann fra å bli ranet, og som takk gir han ham en sjåførjobb. Herfra utvikler historien seg etter et litt mer forutsigbart mønster, helt frem til slutten hvor han har blitt mye eldre, og er tilbake i Ungarn.

Kjøtt er en handlingsdrevet roman med stadig nye vendinger. Karakterene rundt Istvàn er ikke mange, men de er tydelige og bidrar til å få frem hovedpersonens karakter. Om det er et selvportrett David Szalay har tegnet for oss her vites ikke, men forfatteren er en britiskungarsk mann på 51 år..

Årets Bookerprisvinner er en roman om sex og vold og ensomhet, men den er også et dypdykk i menneskesinnet, som viser litt av de små tilfeldighetene som kan komme til å styre livet, forme det positivt, eller ødelegge det. 

Er du på jakt etter en lettlest og underholdende roman av den litt maskuline typen, så er Kjøtt et smart valg. Jeg anbefaler gjerne boken videre ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 367

Oversatt av: John Erik Bøe Lindgen

Kilde: Leseeksemplar