Solgt og Marionetten av Aina Skoland

Aina Skoland er journalist og forfatter av både sakprosa og krim. Hennes krimdebut er Solgt fra 2022, som er starten på en serie med Mo Assimi. Jeg leste Anitas fristende omtale av hennes nyeste utgivelse Marionetten, og slang meg rundt å leste Solgt mens jeg ventet i kø på biblioteket på bok nummer to i serien. 

Forlaget om Solgt:
Da tre år gamle Maja Jørgensen blir brutalt kidnappet, kastes den unge etterforskeren Mo Assimi ut i en kynisk verden. Snart står han overfor en ondskap han hadde håpet han aldri måtte møte igjen. På sin side kjemper Majas mor en desperat kamp for å få datteren tilbake, vel vitende om at hennes egne lyssky handlinger truer med å skille dem for alltid.

Samtidig, i et land langt fra Norge, blir en ung kvinne vitne til det bestialske drapet på kjæresten. Selv slipper hun så vidt unna. Når historien er i ferd med å gjenta seg, må hun likevel oppsøke det hun frykter mest.

Solgt er en drivende krim som tar deg med på en urovekkende reise. Fra Norge til Ukraina, og inn på det mørke nettet, der barn er en handelsvare. Og handelen – den foregår i ditt nabolag.

Det er alltid spennende å skulle bli kjent med nye forfattere, men også nye hovedpersoner. Mo Assimi gjorde inntrykk på meg og jeg gleder meg til å følge ham videre i neste bok. 

I åpningsscenene av Solgt møter vi en sliten mamma som avslutter siste dag på jobb før sommerferien, og er i overkant utålmodig med datteren Maja, når hun henter henne i barnehagen. 

Historien fortelles stort sett lineært, men i sekvenser skrevet i kursiv får vi skildret en annen handlingstråd, som strekker seg fra før forsvinningen og frem mot nåtid. Denne delen skildrer bakgrunnen for historien som utspiller seg, hvor også dynamikken i etterforskningsgruppen er en stor del.

Mobbing på arbeidsplassen er en del av det store bildet, et tema som ikke tas så ofte opp i bøkene jeg leser. Det er selvfølgelig misbruk av barn, som er hovedanliggendet i Solgt, et tema som er så ekkelt å forholde seg til, at litt mobbing blant voksne fremstår som rene solskinnet. 

Solgt er en spennende krim, litt mye etterforskning etter min smak, og litt tradisjonell i forhold til tematikk og fremføring. Dette stoppet meg ikke fra å gå rett over på Marionetten ☺

Forlag: Kagge

Utgitt: 2022

Sider: 382

Kilde: Biblioteket

🐣🐣🐣

Marionetten er andre bok om Mo Assimi, en fortelling om vår tids skjøre balanse, om hvordan vår samfunnskritiske infrastruktur kan bli lekeplass for fremmede makter. Jeg var blitt veldig nysgjerrig på hovedpersonen da jeg leste Solgt, og gledet meg til å se hvordan hans rolle utviklet seg.

Forlaget om Marionetten:
Andreas Rotvold blir funnet kvalt i sin egen seng. Han jobbet som regnskapsmedarbeider i Asker og Bærum vannverk og levde et ensomt liv omgitt av smarthusteknologi, tilsynelatende med en digital robot som sin eneste venn.

For etterforsker Mo Assimi er dette hans første drapssak, og en mulighet til å hevde seg blant de store gutta. 

Snart vikles han imidlertid inn i noe langt større: cyberangrep som lammer landet, en ettersøkt terrorist, og en fortid han helst vil legge bak seg.

Mo rammes av et nett av løgner, og kan snart ikke stole på noen. Hvem er venn og hvem er fiende? Og hvem trekker i trådene?

Avdelingssjef på Asker politistasjon har tatt Mo Assimi under sine vinger siden de treftes da Mo var 13. Nå er han 26 år og ser enda yngre ut, noe kollegene hans som kaller ham Babyface, aldri lar ham få glemme. 

Jeg som avsluttet forrige bok med et ønske om å bli bedre kjent med Assimi, får ønsket mitt oppfylt. Prologen skildrer Mo sin lillebror Noman, når han sammen med deres felles fosterforeldre flyr til Pakistan i påskeferien. Vi får også høre om den biologiske moren deres Ameerah, og skjønner fort hvorfor barna i sin tid ble plassert annetsteds. 

Sammen med Marius Ruud rykker de ut til drapet på Andreas Rotvold. Mo er ikke den som slår seg til ro uten å undersøke alt skikkelig, så igjen og igjen overhører han sjefens instrukser. Han er en smule overivrig og higen på å vise hva han duger til, så han tar sjansen på å besøke åstedet uten plausibel grunn.

I en bihistorie som settes i sammenheng godt uti handlingen, møter vi Nord-Koreanske Chun Hee. Lykkelig over å ha funnet to poteter på bakken løper hun hjem til sin mor, men får seg en overraskelse, som ender med en død mor og henne selv på flukt ut av landet. 

Marionetten er en velskrevet krim, med et plott som er lett å følge, men ganske så snedig satt sammen. Her møter vi et troverdig persongalleri, i en krim med mer fart i spenningskurven enn det Solgt hadde. Liker du å lese om hacking og dataangrep, om cyberskurker, deepfakefilm, skitne hemmeligheter og underslag, så er dette boken for deg. 

Daterte kapitteloverskrifter viser at handlingen strakte seg inn i akkurat de påskedagene hvor jeg satt på hytten og leste boken. Ikke bare leste, jeg koste meg med historien, som både opprørte og skremte meg, så jeg anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2026

Sider: 366

Kilde: Biblioteket

Skalpjegeren av Gard Sveen

Leste du En dag skal du dø og Messe for en morder, så er jeg sikker på at du ivrer etter å komme i gang med den tredje boken i serien Sommer og Ness. Gard Sveen lar ikke leserne sine sitte uberørt å lese, noen ekle scener bør du belage deg på, men Skalpjegeren kan fint leses også av sarte sjeler.

Forlaget om handlingen:
En vinterkveld i 2013 ble sykepleierstudenten Linda Tollefsrud drept på Elverum. Kripos-etterforsker Ulf Sommer ledet jakten på morderen, men det svært brutale drapet forble uløst. Det finnes alltid én sak en politietterforsker aldri glemmer, og for Ulf ble den saken Linda-drapet.

Ti år senere ringer telefonen hjemme hos Ulf. Oppringeren viser seg å være den populære, men omstridte krimforfatteren Jan Inge Farstad. Han kan fortelle at han nylig har blitt kontaktet av en ukjent person som påstår å vite noe sentralt om Linda Tollefsrud-drapet.

Detaljene fra mordet er bare kjent for et fåtall politifolk, Lindas pårørende – og morderen selv. Står Farstad i direkte kontakt med morderen? Eller er det snakk om en lekkasje fra politiet? 

Eller kanskje finnes det en siste mulighet. Jan Inge Farstad kan ha iscenesatt alt sammen. Er det han som er morderen? Farstad framstår som noe av en gåte. Da det kommer fram at han bodde på Elverum den vinteren Linda ble drept, blir flere enn Ulf og Agnete mistenksomme.

Ulf Sommer fremstår gjennom de tre første bøkene i denne serien som en troverdig etterforsker, og en mann det er lett å like. Hans forhold til kollegaen Agnete Ness, som nettopp har flyttet inn hos Ulf, blir ikke utbrodert i denne historien, men Amir er i hardt vær, og nye kolleger baner seg vei inn i varmen i gruppen som er satt til å løse denne krimgåten.

Denne historien er fortalt fra en synsvinkel, og selv om etterforskerne ser på gammelt stoff, så holder vi oss i den samme etterforskningsgruppen i nåtid. Bortsett fra når vi hører morderens stemme i noen få sekvenser.

Den innledende etterforskningen viser at lignende drap har skjedd i området tidligere, og dette er tråden teamet begynner å nøste i. Vi blir kjent med et lokalsamfunn, og spesielt en lege, en lærer, en zoolog, en veterinær og opp til flere psykologer/terapeuter, som er med på å lure leseren til å konkludere på hvem morderen kan være.

Selv ble jeg litt koko i hodet av at så mange var interessert i skalpering og/eller unge jenter, jeg følte meg jaget fra den ene mistenkte til den andre. Her får vi den ene ville teorien etter den andre, mye synsing og tilfeldigheter preger også dialogen, når de går gjennom saken igjen og igjen.

Vi kommer heldigvis i mål til slutt, morderen kom ikke helt ut av det blå, og flere observasjoner som var gjort underveis fikk sin forklaring. Skalpjegeren er vel den av alle krimbøker jeg har lest, som har den roligste arrestasjonen av en morder jeg har opplevd, litt forfriskende det og.

Gard Sveen skriver godt, boken er ikke ultraspennende, men har god nerve og god driv. Jeg sitter igjen med tanker rundt hva som skjer med Amir, og er spent på om vi får høre mer om Jenny Stegman i neste bok i serien. Det er ikke tvil om at jeg gleder meg til neste bok, selv om jeg hadde noen få innvendinger til denne.

Jeg anbefaler gjerne Skalpjegeren videre ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 380

Kilde: Leseeksemplar

Himmelsk måne over verdens ytterste rand av Jòn Kalman Stefànsson

Leste du Gutten-trilogien, er jeg sikker på at du blir henrykt over at forfatteren er tilbake med en ny historisk roman av klasse. Han viser nok en gang hvorfor han regnes som en av Islands viktigste nålevende forfattere. Jòn Kalman Stefànsson debuterte med Sommerlys og så kommer natten i 2005, jeg leste denne og falt hodestups for denne forfatteren. 

Forlaget om handlingen:
Året er 1615, og verden er gått av hengslene fordi jorden ikke lenger er universets sentrum.

I vestfjordene på Island blir skipbrudne baskiske hvalfangere fanget, torturert og drept. Presten Pétur av Meyjarhóll skriver et brev – eller en rapport, ja man kan til og med si en tiltale – for å uttrykke sin vrede over de rystende hendelsene.

Selv om Brúnasandur befinner seg på verdens ytterste rand, blåser det internasjonale vinder dit som bærer med seg et nytt verdensbilde, ideer og bøker, engelsk dugg, spanske hvalfangere og ordrer fra kongen i København. 

Men menneskenes hjerter adlyder ingen annen lov enn sin egen.

At mennesker fra Island foretrekker å gjøre ting på sin egen måte, er noe jeg har fått inntrykk av fra alle romanene jeg har lest fra dette landet. Når vi befinner oss på 1600-tallets spede begynnelse, er denne egenskapen enda mer befestet i det bestemte folkeslaget, en det kanskje er nå.

Pètur er hovedpersonen i denne brevromanen, som fortelles gjennom det han skriver, til en kvinne han elsker. Han er en godt utdannet og bereist prest på 40 år, som ikke er spesielt ydmyk overfor sine overordnede. 

Dòròthea er husholderske på prestegården, noe hun har vært gjennom flere presteskifter. Når Pètur lar henne lytte til det han har skrevet, viser det seg at hun har klisterhjerne, og blir en god sparringspartner i arbeidet hans. 

Verdens uroligheter skildres, og vi ser hvilken påvirkning dette har på Island. Innad i landet skjer det også mye, spanske hvalskip blir knust til pinneved av isfjell, store deler av mannskapet blir strandet på øya, de plyndrer og voldtar og blir erklært fredløse av sysselmannen. 

Pètur reagerer på at de blir beordret drept, for i hans øyne er det bare Herren som har overblikket, mennesket ser bare bruddstykker av det som skjer rundt seg. Ellers er historie, litteratur og språk Pèturs gebet, han skriver på latin, og leser Shakespeares verker, og gjendikter hans sonetter. Vi hører om Galileos kikkert og Keplers regnekunst i en tid hvor hunder blir populære kjæledyr for første gang.

Gjennom romanen blir vi kjent med et stort persongalleri, fiske og hvalfangst gir næring til folket, men her hører vi også om de geistlige sitt virke, maktkampen blant de som styrer og steller i landet. En tur til Thingvellir blir det også, (kjekt for meg som har vært der).

Romanen følger årstidene, den fryktede havisen som legger seg i fjorder og viker, har med seg en lammende stillhet når jungeltelegrafen blir skrudd av. Menneskene når ikke hverandre med nytt, så når våren åpner opp fjordene bringer det folk tilbake til øya, de engelske kjøpmennene, falkejegere og fangstfolk lager liv og røre. Kvinnene får solgt strikkevarene sine og leid ut hester til mennesker som har ting fore i landet.

Pètur reflekterer over mangt, for eksempel hvor skillet går mellom et rykte og en nyhet? Han reagerer sterkt på Kopernikus` tanker om at jorden ikke er verdens navle, noe som i følge Pètur bestrider Herrens ord.

Himmelsk måne over verdens ytterste rand er en innholdsrik roman som skildrer livet på Island på 1600 tallet på en troverdig måte. Jeg som nettopp har lest Seksti kilo solskinn som har sin handling 300 år senere, mener romanene bekrefter hverandre på en fin måte. 

Jòn Kalman Stefànsson har mye på hjertet i denne boken, tålmodigheten min fikk prøvd seg, for enkelte scener var litt langdryge. Det andre jeg har lest av forfatteren minnes jeg som preget av refleksjon på et menneskelig nivå, her er det det islandske samfunnet som får mest oppmerksomhet.

Det handler om vold og maktmisbruk i denne romanen, flere av situasjonene som skildres er hentet fra faktiske historiske hendelser. Befolkningen har begynt å stille spørsmål rundt filosofi, kultur, religion og ikke minst de nyheter forskningen bringer til landet. Alt dette er veldig interessant, men det er det som skjer på det menneskelige plan, med kjærlighet, begjær og tiltro til hverandre, som gjorde historien interessant.

Jeg anbefaler gjerne Stefànssons nyeste roman videre ⚃

Forlag: Press

Utgitt: 2025

Sider: 426

Oversatt av: Tone Myklebost

Kilde: Lånt på Bookbites

17. juni av Alex Schulman

Etter å ha lest den fine omtalen på Beathes Bibliotek, bestilte jeg boken på biblioteket. Til tross for at romanen er ganske ny, så var heldigvis ikke ventetiden så lang. Da det var min tur å lese, stupte jeg forventningsfull inn i boken. Jeg ble ikke skuffet, for dette ble en skikkelig slukebok for min del. Takk for supert lesetips Beathe!

Forlaget om handlingen:
Vidar er ikke seg selv lenger. Han har blitt suspendert fra lærerjobben etter en dramatisk episode på skolen. Og i en bortglemt pappeske finner han ved en tilfeldighet telefonnummeret til familiens gamle sommerhus. Da han ringer nummeret, svarer faren, som har vært død i mange år.

Vidar har ringt til 17. juni 1986, til en dag i barndommen. Plutselig åpner det seg en falluke til fortiden. Han ringer igjen og igjen til den samme dagen og begynner å kartlegge hvert eneste skritt familien tok.

Samtidig blir Vidar mistenkt i en pågående etterforskning, og han tråkker over grensene gang på gang. Mens dagen i barndommen sakte folder seg ut, strammes nettet i nåtiden.

Alex Schulman har skrevet en helt unik oppvekstskildring. Plottet er naturligvis av en annen verden, men som leser godtok jeg det med en gang. 

Vidar Akeby er en 45 år gammel lærer. Han bor alene, far er død, mor er på sykehjem og søsteren flyttet til Norge for mange år siden, og er vanskelig å komme i kontakt med.

Den rolige ettertenksomme mannen opplever en hver lærers mareritt da han skal stoppe en slåsskamp i skolegården. Den utagerende eleven, hans foreldre og også skolens ledelse, reagerer med å fokusere på blåmerker som indikerer at Vidar har brukt for mye vold når han stoppet slåsskampen.

Dagene blir lange når han er suspendert, når han får svar på telefonoppringningen til det gamle nummeret sitt, og oppdager at han kan ringe igjen og igjen, lager han seg en fondvegg med en tidslinje. Gjennom samtalene med seg selv som barn, mor, far og søsteren lærer leseren Vidar å kjenne, som en dønn ensom gutt, som ofte er redd og føler seg misforstått.

Fantasien var redningen hans, tegningen en luftlomme i døgnet.

Motivasjonen for denne iherdige "forskningen" kommer fra nåtidshistorien, hvor han er oppriktig nysgjerrig på hva som egentlig hendte da han avbrøt slåsskampen. Det er ikke likt ham å bruke vold, slik som alle sier at han har gjort, og han vil gjerne ha slåsskjempen i tale for å få klarhet i noen detaljer.

Her kommer frustrasjonen jeg som leser følte på inn i bildet, for Vidar får tidlig besøksforbud, noe han i sin iver etter å forstå, ikke greier å overholde. Først og fremst handler denne romanen om ensomhet, et barn som har blitt preget av oppveksten sin, og som voksen fremdeles er en ettertenksom sjel. 

Der var han, gutten som bar på en dag som veide et tonn.

Alex Schulman har skrevet en nydelig roman, den er til tider hjerteskjærende men det lille krimplottet på siden, gjør at handlingen er balansert og har god nerve. Skriveteknisk er dette noe av det mest spennende jeg har lest på lenge, og språket er det bare å ta av seg hatten for. Jeg ble mer og mer imponert des lengre ut i historien jeg kom. 

17. juni må du få med deg ⚅

 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 272

Oversatt av: Andreas Eilert Østby

Kilde: Lånt på biblioteket

Ømhet og forferdelse av Kjersti Ericsson

Stadig oftere faller jeg for romaner hvor handlingen tar for seg alderdom, og denne siste livsfasens uendelig mange utfordringer. I 2019 leste jeg forfatterens bok Hun, han og kvinnekampen, som fikk full pott på terningen, og undrer meg nå over hvorfor jeg ikke har dypdykket i denne kriminologens store og innholdsrike bibliografi tidligere. 

Forlaget om handlingen:
I denne romanen møter vi en gammel dame. Hun er ikke en ansiktsløs dråpe i «eldrebølgen», men en person, ja til og med hovedpersonen. Hun strever med å mestre et liv der mye hun har regnet for sjølsagt og normalt, ikke gjelder lenger. 

Med vidd, vemod og presisjon skildres aldringen: ord og kjøkkenredskaper som stikker seg vekk når en trenger dem, postkassestativ og bussholdeplasser som blir med i dragsuget når universet utvider seg, sorgen over at det ikke finnes kantareller i dødsriket.

Et liv er levd. Det har ført med seg både anger og glede. Og voksne barn strir med å finne ut av hvem de blir når mor er gammel.

Når romanen starter er sønnen på besøk, han ser på overfloden av det han kaller nips i morens stue. For ham er alle muggene, koppene og alt det andre bare støvsamlere, men for moren frembringer hver enkelt ting minner fra hennes liv.

Han vil ikke korrigere henne når moren påstår at hun fikk en konkret mugge av sin eldste datter da hun var barn. Selv om han vet godt at akkurat den muggen stjal han før jul, og gav henne i julegave. Han kan ikke korrigere henne, han må være den voksne nå, for å unngå at hun blir lei seg.

Ømhet og forferdelse er en god tittel på romanen, for mange av historiene som fremkommer er preget av ømheten, som skildres i eksempelet over. Forferdelse er det også nok av, for mor greier fremdeles å gå den vante turen sin ut i skogen bak huset, men presterer å miste stien og blir reddet av en turgåer. Rekkeviddeangsten ble ikke mindre etter dette.

Gjennom romanen lærer vi mor å kjenne, delvis gjennom de tre barna men også gjennom minnene som kommer frem gjennom tingene hun ser på. Et underlig flagg i kjelleren minner henne om da hun som ung demonstrerte mot urett og grusomheter. 

Redselen for å gjøre feil, forvirring og tilkortkommenhet er en stor del av hennes liv nå. Hun skjuler for barna at hun surrer rundt og leiter etter ting. Ferdigheter og kunnskaper forsvinner litt etter litt, fremmedspråkene hun kunne glipper og hoderegningen like så. De kan sikkert ikke forestille seg hvilken trussel den ferdig signerte fremtidsfullmakten som ligger i skuffen er for henne.

Handlingen tar oss med ut i verden, jeg leser om Berthold Brecht, Internasjonalen, om krumbøyde nonner og englene til Cavallini. Men, det er de fine refleksjonene rundt det å bli, ikke bare pensjonist, men gammel som fengsler meg. (Hvor går egentlig skillet, når slutter man å bli tiltalt som pensjonist?) 

Jeg synes at Kjersti Ericsson drøfter dette temaet på en respektfull måte. Gjennom å utstyre den gamle med et skråblikk på seg selv, så gir hun henne også styrke og litt fandenivoldskhet som jeg satt pris på. Romanen er ikke sentimental på noen måte, men full av innsikt om hva vi andre har å se frem til (om vi er så heldig å forbli så klar i toppen, som det denne dama er)

Har du en favoritt blant Kjersti Ericsson sine mange bøker og sjangere,
så er jeg takknemlig for tips, samtidig som jeg gladelig anbefaler årets utgivelse Ømhet og forferdelse videre ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2026

Sider: 188

Kilde: Biblioteket

Bokseren - en ny roman fra Tron Jensen

Det har gått ti år siden jeg leste Til Capri av Tron Jensen. Stemningen fra denne romanen har aldri sluppet taket i meg, og jeg drømmer fremdeles om å reise til Capri. Årets utgivelse har en veldig ulik tematikk, men den lavmælte gode stemningen er fremdeles med.

Forlaget om handlingen: 
Det er første halvdel av 1970-tallet, Alfred går med lighter i lomma, alltid klar til å fyre opp for de uoppnåelige jentene på røykehjørnet. Foreløpig er han ingen. Men to ganger i uka tar han bussen fra den vesle romeriksbygda og inn til Oslo for å bokse. I bokseklubben blir han noen. Han lærer seg slagene, fotarbeidet. Ved Ankertorget møter han en guttegjeng som holder til i campingvognene inne på gassverktomta. Her bor også Lorena, hun kan verken skrive eller lese, men hun er både sterk og vidunderlig. Det er en forbudt kjærlighet, Alfred er fortapt.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2026
Sider: 203
Kilde: Biblioteket

Det er ikke til å stikke under en stol, dette er en roman om boksing. Men, Bokseren handler like mye om ungdom som søker fotfeste i en forvirrende tid, hvor nyhetsbildet er preget av innvandring og abortmotstand. 

Alfred er en ærgjerrig 14 åring, som vet hva han vil med boksingen som han har satt seg i hodet at han vil begynne med. Det er interessant å være med inn i dette miljøet, som på 70-tallet ble drevet av erfarne boksere, som har mange historier å komme med.

Romanen har mange flotte stillbilder fra dette tiåret, men det er de avvæpnende menneskemøtene som gjør historien verdt å lese. Jeg likte god sekvensen da den tøffe, strenge treneren etter flere treninger spør hva han heter, og deretter bruker navnet hans. Alt dette skjedde på en kveld. Han var blitt Alfred.

Tron Jensen har skrevet en usentimental men kanskje litt rosenrød roman, om en sport mange av oss er litt skeptisk til. Etter å ha lært litt om denne sporten, skjønner jeg at jeg har visst alt for lite om hva som skal til for å bli en dyktig utøver, og hvordan miljøet er. 

Det er ikke tvil om at Bokseren engasjerte, jeg leste boken fra perm til perm, i de første timene av det som skulle komme til å bli en skikkelig lesehelg. 

Jeg anbefaler gjerne Bokseren videre ⚃

Selv om himmelen faller - en spennende krim fra Inger Johanne Øen

Dette er bok nummer to i serien om Silja Frost. Jeg leste Det du eier evig da den kom ut i fjor, og likte den godt. Derfor var det med stor forventning at jeg satt i gang med Inger Johanne Øens nyeste utgivelse, allerede før påskeferien. 

Forlaget om handlingen:
Det er julaften. To menn blir funnet bundet og skutt under juletreet på en hytte, og med det blir politietterforsker Silja Frosts familiehøytid avlyst. De to mennene er kjente kulturpersonligheter som herjet Oslos uteliv, preget av høyt forbruk av penger, dop og yngre kvinner. De hadde status, de hadde makt, og de brukte den. 

Silja innser snart at drapene må være hevnmotivert. Men hevn for hva, og utført av hvem?

Sammen med kollegaer fra Kripos og Hønefoss politistasjon går hun i gang med en nervepirrende etterforskning som skal lede henne til godt bevarte hemmeligheter … og gi henne en uventet mulighet til å konfrontere sin egen fortid.

Handlingen starter på julaften, men ta det helt med ro, dette er ikke en "julebok". Det er heller ingen storbykrim dette, jeg liker godt at handlingen utspiller seg i og nær en liten by som Hønefoss. Det åpner opp for å bruke naturen, som pusterom men også som en spenningsmarkør. 

To middelaldrende 80-talls kjendiser ble funnet brutalt drept på en hytte i en fredelig bygd på Ringerike. Gode miljøskildringer sørger med en gang for å gi meg tydelige bilder på netthinnen, samt å sette stemning for den videre lesningen.

Med dette som utgangspunkt har forfatteren bygget ut historien med karakterenes privatliv. Silja bor alene med katten sin, og har sine gamle besteforeldre som de nærmeste, til tross for at moren og faren lever. Med de gamle får vi en troverdig innsikt i hvordan det kan arte seg å skulle ta seg av et dement familiemedlem, og også hva småbarnslivet bør inneholde, av kjærlighet, omsorg og oppmerksomhet. 

Handlingen skildrer selvfølgelig forløpet i etterforskningen, men det er befriende smått med tekniske detaljer, noe jeg ofte synes kan bli kjedelig. Når politiet går dør-til-dør etter likfunnet, får de øye på et vanskjøttet barn hos en aggressiv nabo til drapsstedet, dette er med på å utvikle tematikken som begynner å ta form.

Persongalleriet har noen gjengangere fra forrige bok, men vi møter også nye karakterer. Jourhavende jurist Vibeke Rønning misliker Silja, så der får vi noe å gruble på, i likhet med hvorfor Silje etter 2 år som Niklas` kollega ikke vet noe om ham, hva er hans hemmelighet?

Rev, rottweiler, påfugl, katt og terrier - det er mange dyr med i denne historien, noen gir et humoristisk snitt til handlingen, mens andre bygger oppunder stemningsskapere som nattemørke, skyer og månelys har beredt grunnen for.

Selv om himmelen faller er en velskrevet krim, med til tider høyt actionnivå. Dramatikk er å finne på flere plan, så det er ikke mange pustepauser å få her. Jeg likte godt måten historien er bygget opp på, den bærende tematikken er ikke av det lette slaget, men plottet er godt snekret sammen rundt dette. Vi følger kun en handlingstråd, uten flere innledende historier, så det var lett å følge historien i mål, uten å skimte noen morder, før forfatteren avslørte hvem det var.

Synd jeg heiv meg over boken, for dette hadde vært en perfekt påskekrim. 

Jeg anbefaler gjerne Selv om himmelen faller videre ⚄ 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 314

Kilde: Leseeksemplar