På ein skala frå ein til ti av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

På ein skala frå ein til ti er en sterk skildring av en ung jentes helseutfordringer. Forfatteren har ikke lagt skjul på at romanen er bygget på egne erfaringer, noe som gjør denne historien ekstra sterk. Boken er en ungdomsroman, som er skrevet uten slang og fjas i språket, slik at voksne også vil ha glede av den.

Forlaget om handlingen:
Miriam har levd med skada fot sidan ho var to år gammal. Ho haltar og har store smerter. Då ho fyller seksten, får ho beskjed frå legane på sjukehuset om at ho må amputere foten. 

Kort tid før operasjonen møter Miriam den kjekke guten Torjus, som ho blir hovudstups forelska i. Kan ho greie å fortelje han kva ho skal gå gjennom på sjukehuset? 

Og kva vil han seie når han får vite sanninga om kroppen hennar? 

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2025
Sider: 158
Kilde: Lånt på Bookbites

Sommeren er her og tvillingene Miriam og Malin ser frem mot å begynne på videregående til høsten. Miriam har hatt en oppvekst preget av skaden hun pådro seg som liten, beina er full av arr, noe hun har store komplekser for. 

Søsteren og venninnene kler seg i sommerkjoler når de skal på fest, men Miriam orker ikke å vise frem de stygge beina sine til noen. For henne blir det ingen kjoler og skjørt, ei heller sandaler med lakkerte negler. Hun blir med på fest til tross for at hun blir den eneste i bukse, og bare kan stå på beina en kort stund av gangen. På festen møter hun Torjus, de prater og hun får sitt første kyss. 

Midt oppi alle utfordringene beina gir henne, vil hun holde sannheten om dem borte fra Torjus. Hun vil ha ham til å forelske seg i henne, før hun avslører dette som formørker selvtilliten og livet hennes.

Til tross for at behovet for en håndsrekning stadig melder seg, så hater hun å bli tatt hensyn til. Etter et legebesøk blir det bestemt at hun må opereres, og sjokket ble stort for henne når dette viste seg å bety amputasjon.

Romanen skildrer en fortvilet ung jente som er opptatt av å være akkurat som alle andre. Begrensningen og smertene hun lever med preger tankesettet hennes, mørket tar stor plass når operasjonen er gjennomført og ensomhetsfølelsen forsterkes når familien stadig spør hvordan det går med henne.

Tittelen på romanen, På en skala fra en til ti forteller oss at boken handler om smerte, både den fysiske smerten i kroppen, og også hjertesmerte i forhold til kjæresten. Vi får fine skildringer av prosessen hun går gjennom og et positivt eksempel på hvor fint det kan være å dele en sånn erfaring på sosiale medier.

For meg ble dette en slukebok som engasjerte fra første til siste side. Romanen er velskrevet, stadig med små spenningstopper som driver leseren videre. Jeg satt pris på å få innsyn i det å amputere en fot, og prosessen etterpå med å få på plass en protese.

Butikkene har et stort utvalg av ungdomsbøker for alderen 12-16. Dessverre drukner godbiter som denne i fantasy og andre eventyr. Jeg håper sterkt at På ein skala frå ein til ti finner veien ut til skolebibliotek og lesere over hele landet.

Ikke gå glipp av denne ⚅

Så gjør vi så - ny herlig roman fra Helga Flatland

Etter at jeg i 2013 oppdaget Helga Flatland sitt forfatterskap har jeg lest alt hun har kommet med. Hennes første roman vant hun Tarjei Vesaas debutantpris for, Bli hvis du kan. Reis hvis du må er første bok i en sterk trilogi som jeg anbefaler på det varmeste, men de påfølgende titlene hennes står ikke tilbake for denne. Så gjør vi så, som jeg koste meg med i helgen, var god underholdning, men gjorde ikke like stort inntrykk.

Forlaget om handlingen:
Anton går i sinnemestringsterapi. Ikke fordi han vil, men fordi han må, hvis delt omsorg for sønnene i det hele tatt skal komme på tale. Noe har skjedd, og hvis han skal videre i livet, må det foregå på ekskonas premisser.

Ebba forsøker å holde familien samlet mens det som en gang ga livet retning, gradvis mister kraft. Hun er feminist og korpsdirigent, gift med en kompromissløs mann, mor til to voksne døtre som fortsatt trenger mer enn hun kan gi.

Birgitte er en falmet skjønnhet og korpsets altmuligkvinne. Barna har flyttet ut, ektemannens entusiasme er kvelende - og kroppen forandrer seg. For første gang i livet føler hun seg usynlig. Så møter hun Anton.

Så gjør vi så er en roman om hvordan makt og avmakt forhandles i relasjoner. Gjennom et mikrokosmos av korpsdugnader, middager og hverdagsøyeblikk viser romanen hvordan vi lever i spennet mellom plikt og omsorg, forsvar og skyld, mens det store raser rundt oss - og det lille likevel krever sitt.

Skien Uavhengige Musikkorps er miljøet som denne romanen spilles ut fra. Alle karakterene har røtter i dette korpset, enten som medlemmer av korpset, som ledere eller frivillige. Noen av dem er i tillegg i familie, og på den årlige korpsreisen føler enkelte sterkt på dette.

Nylig skilte Anton er den karakteren jeg fikk mest under huden, i det ytre går han til psykolog for sinnemestring for å tekkes ekskona. Det er ikke bare det han gjør for henne, for å få lov til å tilbringe litt mer tid med tvillingsønnene deres, kjører han rundt å samler inn lopper til markedet de snart skal ha.

Men, hvorfor er Anton så sint? da må vi tilbake til oppveksten hans, med en mor som slang mye dritt om faren og plantet dype relasjonelle traumer i gutten. Dette spilles veldig godt ut i personligheten hans gjennom hele romanen, og er en fryd å lese.

Den vakre Birgitte er den andre karakteren jeg festet meg ved. Det å leve et liv uten annet å komme med enn et nydelig ytre, står for meg som et mareritt. Hun har ingen jobb, noe mann og voksne barn hakker på henne for. Helga Flatland skriver frem en usikker kvinne, som når døtrene blir voksen, fremdeles behandler moren som om de var tenåringer. Dette er hjerteskjærende lesing, og jeg kan ikke bli enig med meg selv om det er troverdig eller ikke.

Romanen har en veldig dramatisk start, som jeg egentlig glemte litt da jeg leste videre. Teksten er handlingsmettet, både med forviklinger i de forskjellige relasjonene, men også i forbindelse med loppemarked og korpstur.

Så gjør vi så er en engasjerende roman, den dypdykker inn i psyken vår, og byr på besnærende observasjoner av hvorfor dialog mellom mennesker ofte kan gjøre så vont. 

Korps er ikke min greie, jeg fikk bekreftet min fordom at det er forventet mye dugnad fra foreldre, når barna spiller i korps. Men, som omdreiningspunkt i denne romanen fungerte det fint. Handlingen gjorde ikke like stort inntrykk som Bli hvis du kan, årets utgivelse var god underholdning mens jeg leste, men vil nok ikke forbli i tankene. 

Jeg anbefaler gjerne Så gjør vi så videre ⚃

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 271

Kilde: PDF fra forlaget 

Kom hjem Amadou - av Karin Fossum

Endelig kom den, den femte boken med Eddi Feber. Jeg er begeistret for denne serien, som løfter frem de svakeste av oss, og gjerne forklarer hvorfor det gikk så galt. Du sitter aldri uberørt tilbake etter å ha lest denne serien, hvor leseren igjen og igjen rystes av ørsmå betraktninger.

Forlaget om handlingen:
På Store Gaupen gård brytes sensommerstillheten av et voldsomt brøl fra himmelen. For gårdeier Nancy Nesbit er lyden et illevarslende ekko av noe langt mer truende, nemlig en hendelse hun opplevde som tiåring, da en hvit varebil stanset ved veikanten og endret alt.

Når hun leser i Magasinet om den uoppklarte forsvinningen av åtte år gamle Sonia Sanningen i 1987, kommer minnene tilbake med full kraft. Opplysningene hun sitter på, kan være det som endelig løser saken, eller som river opp alt hun har forsøkt å begrave.

Eddie Feber må grave i et 36 år gammelt mysterium, der fortrengte minner, gamle spor og nye trusler veves sammen. 

Karin Fossum sine krimromaner er ofte et studium i menneskesjelen. Hjertet banker for barna, som ofte er prisgitt foreldrene sine eller alle omsorgspersoner. Den intense barnegråten forklares for eksempel ved, at det er det eneste våpenet et lite barn har.

Den han var før ugjerningen får han aldri tilbake, hvem vil han være fra nå av? Presise refleksjoner som denne, sier også mye om at den kriminelle også er et menneske vi må ha forståelse for. 

Nancy Nesbits angst strøk gjennom min egen kropp da jeg leste de dramatiske scenene i begynnelsen av historien. Ytre sett befinner vi oss i en fredelig idyll, på en stille skogsvei i utkanten av tyttebærskogen. Siden tilstanden hennes gjør at hver veps som flyr nær henne, hver maur og solen som dreier seg mot henne er en trussel, skyter spenningskurven i været allerede her.

Karin Fossum er en mester av dette grepet, hun bruker det hele tiden i bøkene sine også når Eddie Feber og kompanjongen hans er i fokus. Historien hopper 36 år frem i tid, Nancy er voksen og eier gården Store Gaupen, som hun skal arve av foreldrene sine. Ansatt hos seg har hun et par som forpakter gården og to polske sesongarbeidere. I tillegg leier hun ut et av gårdshusene til et ektepar med en liten gutt, og det er han som er Amadou. 

Jeg skal ikke gå inn på plottet, forsvinning, selvmord og drap er bestanddeler som involverer Eddie Febers tilstedeværelse. Historien er full av nerve, lite ytre action vil enkelte kanskje si, men de mange skildringene av observasjoner og refleksjoner, som karakterene gjør seg, gjør dette til en historie som planter en vedvarende uro i leseren.

Kom hjem Amadou er en godt oppbygget krim på alle måter, spesielt når det gjelder plott og karakterer. Boken fremstår som logisk og ryddig, og ble for meg en slukebok. Handlingen kler av oss, som mennesker, for her er det ikke bare de kriminelle det blir sett nærmere på.

Ikke gå glipp av den femte boken i serien om Eddie Feber
 - denne må du lese ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 224

Kilde: PDF fra forlaget

Narrespill - ny spennende krim fra Jørgen Jæger

Narrespill er den 15 boken i serien om Ole Vik i Fjellberghavn. Jeg har lest dem alle sammen, og gikk i gang med denne siste med skrekkblandet fryd, siden mine forventninger var skyhøye. Jeg hadde ikke noe å være nervøs for, Narrespill må du få med deg!

Forlaget om handlingen:
En eldre kvinne ringer 112 etter å ha sett en død mann bak en Fretex-boks. Da politistasjonssjef Ole Vik og etterforsker Cecilie Hopen ankommer stedet få minutter senere, er liket sporløst forsvunnet.

Samtidig får Oles adoptivdatter, Valentina Kelati, en rystende beskjed: Lillesøsteren hennes, Amete, kan være i live hjemme i Eritrea. Hjelp til gjenforening kommer imidlertid med en høy pris når Eritreas ambassade krever at hun betaler skatt til regimet og utfører kureroppdrag.

I Fjellberghavn stiger uroen. To unge menn forsvinner sporløst, og en grå Volkswagen Transporter med diplomatskilt blir gjentatte ganger observert – både av vitner og politiet. 

Etter hvert som nye spor dukker opp, begynner sannheten å avtegne seg for Ole Vik. Men hva er spor og hva er feller? Er den erfarne politimannen en sentral brikke i et intrikat narrespill?

Vi er tilbake i Fjellberghavn, høsten har kommet og regnet høljer ned. Ole Vik er tilbake på plass som politistasjonsjef, etter en turbulent tid hvor han mistet sin kone. Han takler sorgen på beste måte, sammen med den hardt prøvede barneflokken han fremdeles har rundt seg.

For overbetjent Cecilie Hopen ser fremtiden lys ut, siden morgenkvalmen allerede har røpet at hun har "en gryende privat karriere på gang". Jeg liker denne tøffe damen, og i denne boken imponerer hun storveis. Vi får se hvor modig og snartenkt hun er, når hun uten tid til å planlegge får i oppdrag å stoppen en fluktbil på motorveien.

I dette plottet blir vi kjent med Eritrea, det afrikanske diktaturet som i kjølvannet av frigjøringskrigen, har en økende diaspora. Dette har ført til transnasjonal undertrykkelse, hvor mennesker som har bosatt seg i Norge og andre land, blir forfulgt og tvunget til å angi sine egne, og betale skatt til det totalitære regimet som Eritrea er.

Alvorlig tematikk til tross, dette er en krim, hvor det først og fremst er en forsvinning som etterforskes. Cecilie Hopen og hennes kolleger er i kontakt med mange mennesker, intervjuer avholdes og gjennom teksten er det mye lun humor å smile av. Til stor glede for denne leseren er det svært lite av etterforskningsdetaljene som repeteres i ulike sammenhenger, noe som har gitt oss en krim med høyt tempo og få dødpunkter.  

Narrespill har flere språklige finesser, en av dem er Vidars latterliggjøring av Trumps talemåter. Det jeg ikke fant like morsomt var Odas overforbruk av ordet kult, og andre litt barnslige vendinger. Lesingen fløt lett, og selv om jeg var tvunget til å lese i korte bolker denne gangen, så beholdt jeg engasjementet. 

Ole Vik har et stort hjerte for menneske rundt seg, noe som gjør denne serien helt spesiell. Dagsaktuelle tema og samfunnsengasjement knytter handlingen til virkeligheten, mens troverdige karakterer understreker det hele. 

Takk Jørgen Jæger for atter en velskrevet og spennende krim,

Narrespill anbefaler jeg gjerne videre ⚅

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2025

Sider: 378

Kilde: Leseeksemplar

Enhver rimelig tvil - et psykologisk spenningsdrama av Kristin Juliussen

Kristin Juliussen er utdannet jurist og advokat, hun bor i Oslo og debuterte som forfatter med Enhver rimelig tvil nå i høst. Jeg har lest boken og fått frisket opp min kunnskap om rettsprosessen.

Forlaget om handlingen: 
Den 61 år gamle tannlegen Birgit har hittil levd et kontrollert liv uten konflikter. Men nå befinner hun seg i en rettssal, på tiltalebenken. Hun er anklaget for å ha drept sin egen sønn, Kristian, en av landets mest profilerte eiendomsmeglere. 

Sammen med den uerfarne advokaten Henriette Moen kjemper hun mot sluggeren Oskar Henriksen, også kjent som aktoren som aldri taper en sak. Birgit ble tannlege for å kunne skjule seg bak et munnbind og slippe å snakke med folk, men nå må hun tåle å få privatlivet sitt brettet ut for all verden. 

Det hjelper ikke at hun allerede før dommeren klubber i gang saken, føler seg dømt i mediene. Birgit kjenner seg ikke trygg. 

For Henriette Moens stadige påføring av lipgloss kan ikke dekke over at forsvaret hennes fremstår som alt annet enn profesjonelt. Birgit må ta regi på saken selv. Men hvordan skal hun greie det, når rettssalens regler, og ikke minst hennes egenrådige advokat, liksom hele tiden står i veien?

Det er den drapstiltalte selv Birgit Stene, som er jeg-fortelleren i denne romanen. Det er hennes tanker og følelser vi blir kjent med, samtidig som hun gjennom boken forteller sin versjon av det som skjedde da sønnen Kristian falt ned trappen og døde.

Henriette Moen som blir advokaten hennes, har aldri forsvart noen i retten før. De to ble kjent i kantinen, i det store bygget de begge jobber i. Grunnen til at Moen ivret sånn etter å ta Stenes sak, gir en piff til historien litt ut i romanen. 

I bolker lærer vi om Kristian Stene, og forholdet han har til sin mor, men også til andre mennesker rundt seg. Det er jo ganske søkt at en mor skal ha drept sin egen sønn, men siden aktor har fått tak i en nabo som vitner mot Birgit, så sitter hun i saksa.

Romanen Enhver rimelig tvil belyser viktigheten av den strafferettslige bevisbyrden. Gjennom hele historien legges det vekt på rollene og prosedyrene i en rettssak. Sammensetningen av fagdommer og to meddommere, forsvarets jobb belyses i detalj, vi ser tydelig forskjellene på hvordan aktor og forsvarer jobber og ikke minst, får vi et innblikk i alt som foregår på bakrommet. 

For i rettsbygningen er det mange mennesker som kjenner hverandre fra før, etterforskningsleder og aktor har for eksempel et tett bånd, som forsvarsadvokaten ikke nyter godt av.

Er du en kresen leser av psykologiske spenningsromaner, så er nok ikke denne romanen spennende nok for deg. Her er fokus på det rettsfaglige, noe som en drevet krimleser kan slumpe til å tro at hun kan "alt" om allerede. Om Birgit drepte sin egen sønn skal jeg ikke røpe, men det er dette spørsmålet som rammer inn hele historien.

Er du glad i "kosekrim" som ikke krever noe av leseren,

da er Enhver rimelig tvil midt i blinken for deg ⚃

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2025

Sider: 288

Kilde: Lånt på Bookbites

Himmelens krystall - ny roman fra Gaute Heivoll

Det er en liten fest hjemme hos meg hver gang det kommer en ny roman fra Gaute Heivoll. Siden han debuterte som forfatter med antologien Postboks 6860 i 2000 har han gitt ut en laaaaaaaaang rekke romaner, men også barnebøker, skuespill, prosa og noveller. 

Forlaget om handlingen:
Tomas går den samme ruta med posten, dag ut og dag inn. Gjennom årene har han gått jorda rundt, og vel så det, og samtidig brakt verden med seg i postvesken. Broren hans Salve døde i en tragisk ulykke sommeren 1897, men hva vet folk i bygda ellers om ham? Lite. Han er en enkel mann, som bor sammen med foreldrene, og som forblir ugift og alene. Men selv et bortgjemt liv rommer en hel verden.  

Hva skjedde egentlig med Salve? Hvorfor ble det aldri noe med Anna Kristine, nabojenta, som lovet ham en fremtid? Hva er det læreren Nils Abelseth ser i den stille, reserverte postmannen? Og hvor ble det av fotografiet som ble tatt av ham den marsdagen i 1911? Det hender Tomas tenker på dette bildet, og hvem han vil være hvis han en gang i fremtiden får sett det.  

Tomas er 38 år når vi blir kjent med ham, vi følger ham videre i livet til han er en gammel mann, men hører litt om oppveksten hans også. Han er den eneste i familien som har blitt fotografert, og det skjedde bare en gang. Det er denne hendelsen som starter opp romanen, og introduserer folkeskolelærer Nils Abelseth til historien.

Gjennom måten Tomas oppfatter andre mennesker og deres gjøren og laden, og hvordan han tolker ulike situasjoner han kommer opp i, skildres et ettertenksomt menneskesinn. Dette gjøres på en lavmælt og fin måte, som gjør lesingen til en nytelse.

Historien er preget av 1900-tallets koloritt, med levesett, skikker og materiell fremgang. Tomas forblir ugift men ved en anledning er han villig til å gi vekk hjertet sitt. Når det lille håpet om giftermål brister, knuses noe inni ham, men i den rolige mannens ytre liv, er i det ingen som kan se det.

Himmelens krystall har noen besnærende naturskildringer, jeg følte at jeg var med ut, og tok del i betraktningene som Tomas gjorde seg. Romanen er til å få ro i sjelen av, bare den jevne traskingen til denne utholdende postmannen, gjorde at jeg hvilte i meg selv da jeg leste. 

Høres dette kjedelig ut, så lover jeg deg, at det er det ikke. Gaute Heivoll har en ryddig språk, handlingsforløpet drives fremover og er engasjerende, her er også tilløp til dramatikk, som bidro til å holde på min begeistring. 

Jeg anbefaler gjerne Gaute Heivolls Himmelens krystall videre ⚄

Forlag: Tiden

Utgitt: 2025

Sider: 199

Kilde: Lånt på Bookbites

Stille grender av Martin Baldysz

Stille grender er den første boken i Ryer-serien. Krimserien utspiller seg på Sunnmøre i begynnelsen av 1900-tallet. Av utgivelsene til Martin Baldysz har jeg tidligere lest Vardane som jeg likte godt, og Fallgard som jeg likte enda bedre. 

Forlaget om handlingen:
Sunnmøre, Hausten 1902. Dotter til storbonden, Hedda Fosen, blir funnen brutalt drepen i den avsidesliggande Mardalen. Johan Ryer, fersk overkonstabel frå Ålesund, blir send for å etterforske. Med seg får han systera Sonja som assistent.

Krøkt mellom fjord og fjell ligg grenda der det usagde veg tyngre enn det sagde. Sterke krefter står steilt mot kvarandre, og no har noko mørkt sloppe laus.

Ryer-serien følger det umake etterforskarparet Johan og Sonja – han nøyaktig, mild og oppteken av detaljar, ho intuitiv, frittalande og med lite til overs for autoritetar. Eit klassisk mordmysterium i historisk drakt – med sterke karakterar, lun humor og den stille uhygga som berre ei avsides norsk fjordbygd kan romme.

Tenk å være en nyutdannet politibetjent, og så få et ferskt drap å hanskes med. At han tar med seg sin egen søster som assistent, sier kanskje litt om forholdene på begynnelsen av 1900-tallet. 

Stille grender er en krimroman som byr på mye stemning fra naturen, det liker jeg. At leseren også får innblikk i leveforhold på landsbygda på denne tiden, ga enda et pluss i min bok. 

Rammen rundt handlingen minner nesten om Romeo og Juliet, siden bygden vi befinner oss i er preget av konflikten mellom de to største gårdene. Dette er en feide som har pågått i generasjoner, alle vet at Fosenslekten og Jordalslekten ikke vil og kan ha noe med hverandre å gjøre, men ikke alle har fått med seg hvorfor. 

Hedda Fosen blir funnet av en bonde som ser lyset fra lykten hennes.  Hun er livløs og sterkt skamfert, så Anton Fosen tilkalt, og han får datteren i jorden før noen andre får sett henne. Verken lensmann eller lege på stedet har tatt affære, så Johan Ryer blir sendt av gårde for å sjekke hva som foregår. 

Søsteren Sonja Ryer jobber på et asyl i byen, men hun vantrives i jobben, som også innebærer å hanskes med en innpåsliten sjef. Denne karakteren likte jeg godt, en jente med bein i nesa, som tenker mye fortere enn broren, og som har sine fysiske utfordringer å stri med. Ekstra artig var det å se bygden med Sonja sitt "byblikk", på toppen av det bildet, som allerede hadde begynt å danne seg hos meg.

Stille grender er en magisk historie, som jeg tok inn med alle porene i kroppen, lyden av den buldrende elven, det tette mørket, lukten av mold og mose, lyset i skogen og skodden som kom og gikk. Handlingen er sanselig på mer enn en måte, så det er bare til å glede seg til å lese denne.

Det er en krim dette, og selv om det er mye stemning og historie glemmer en aldri det. Her er det et tydelig plott, mange det skal prates med, og mye som skjer i kulissene. Det er en handling med temperament, og intrigene som utspiller seg engasjerer. 

Jeg gleder meg allerede til neste bok i serien ⚄

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2025

Sider: 475

Kilde: Leseeksemplar