onsdag 12. februar 2025

En verden i flyt av Dana Vowinckel

Hele tretten tyske forlag kjempet om få utgi denne romanen som handler om å være jødisk nå i dag. Etter utgivelsen i 2023 har boka hanket inn en rekke prestisjefylte litteraturpriser. Jeg heiv meg rundt å skaffet meg boken, siden Dana Vowinckel var satt opp i programmet for LiTFest Bergen, boken ble lest, men dessverre ble den unge forfatteren syk, og måtte bli hjemme i Berlin. 

Forlaget om handlingen:
Margarita tilbringer sommerferien hos besteforeldrene i Chicago. Hun vil helst hjem til Berlin, til vennene og til faren Avi, som jobber i en synagoge. I stedet blir det bestemt at hun skal dra til Jerusalem og besøke moren Marsha, som forlot familien da Margarita var barn.
Margarita og Marsha legger ut på en biltur gjennom Israel, men det varer ikke lenge før ting skjærer seg. Snart er Margarita, Marsha og Avi samlet for første gang på flere år. Den ufrivillige familiegjenforeningen vekker både gamle konflikter og såre minner – og en hemmelighet som Margarita ikke klarer å glemme.

En verden i flyt er en roman om store og små løgner, kjærlighet og sorg – og hvordan det kan oppleves å være jødisk i dagens Tyskland, USA og Israel.

Handlingen i denne historien strekker seg over noen uker inn i høsten, frem mot Jom Kippur. Femten år gamle Margarita er på sitt årlige besøk hos besteforeldre i Chicago, som hun synes er avskyelige, med sin smatting og skriking. 

Hjemme i Berlin går faren Avi ensom omkring, han jobber med det han pleier og etter en begravelse utvikler han en relasjon til den avdødes datter. Da Margaritas mor for 12 år siden valgte dem bort, støttet han henne, noe som først hørtes rart ut i mine øyne, men i løpet av romanen forstår leseren kompleksiteten i forholdet deres.

Romanens synsvinkler veksler jevnt mellom far og datter, hans religiøse liv og virke i Berlin står i kontrast til hennes spontanitet og yrende ungdommelighet. Det er to sterke karakterer som skrives frem her, og selv om miljøene som skildres er uvant lesning, så føles begge troverdig. Gjennom hans omgangskrets i den jødiske menigheten, får vi et innblikk i hvordan dagens jøder ser på historien til overlevende jøder.

Når den fraværende moren plutselig kommer på banen, tar Margaritas ferie i Chicago en helomvending, og hun setter nesen mot Jerusalem. Hun prater med den unge mannen bak seg på flyet, flere uforutsette hendelser underveis fører henne på en omvei, før hun er fremme hos moren.

            Hun hørte moren skrive på pc-en på naborommet, det slo henne at hun aldri hadde lurt på om moren var religiøs, men hun jobbet altså på shabbaten. Var kjøkkenet kosher? Tanken på at det kanskje ikke var det, gjorde henne trassig, sint, at hun ikke fikk velge om hun ville bryte reglene, at moren brøt dem for henne. Hun ville selv bestemme hvilke regler som gjaldt.


Denne romanen tar for seg språk på flere måter. Her snakkers det engelsk, tysk, hebraisk og ivrit, som er en moderne form for hebraisk. Fars tysk er fremdeles ganske dårlig etter 12 år i Berlin, hvor han stort sett holder seg med andre jøder. Margarita snakker tysk og klarer seg på hebraisk og engelsk, mens mor ikke snakker tysk, siden hun ikke ble med da Avi flyttet til Tyskland med den lille jenta si. Når Margarita besøker en familie i Tel Aviv, ser de på henne som tysker ikke jøde, (og tyskerne er slemme, i følge dem), så selv om hun snakker hebraisk og er jødisk, så er det ikke godt nok.

Selve skrivemåten bærer også preg av det språklige, hvor Ute Neumann har beholdt alle de opprinnelige ordene som benevner tradisjoner, matretter, bønner, lover fra tekster, religiøse handlinger, skriftsamlinger etc. Det er mye av dette underveis, men det vanskeliggjør ikke teksten på noen måte, og etter hvert satt ordene ganske godt. Bakerst i boken finnes det en ordliste, men jeg valgte ikke bryte flyten underveis i lesningen, sparte heller denne til slutt.

I tillegg til det språklige, og ikke minst religionen som preger oppveksten til Margarita, får leseren en liten rundtur i historien til landet, når mor og datter er på biltur. Historien er naturlig nok preget av jødeforfølgelsen, men vi får denne problematikken skildret fra en litt annen vinkel, enn vanlig. 

Politikk blir ikke drøftet, men detaljer settes søkelys på gjennom hele historien. Den geopolitiske situasjonen og Iron Dome for eksempel, den andre intifadaen i 2001 eller Yom Kippur skytingen i Halle i 2019. Hadde jeg fått velge, ville jeg hatt litt mer om disse tingene, og litt mindre om 15-åringens trass og seksualitet.

                For det meste prøvde han å holde seg utenfor alt sammen, innbilte seg at han var upolitisk, men sjokket etter 24.februar vare jo ikke politisk, sjokket over angrepskrigen mot Ukraina, over Israels rolle i den, som plutselig ville være upolitisk mens demokratiet gikk i hundene i eget land. Nei, det var ikke noe som het upolitisk. 


Aldri før har jeg lest en roman, som på en så stødig måte skildrer den jødiske identiteten. Det er sikkert mange med meg som har tenkt på jøder som en homogen gruppe, men oh no, sånn er det (selvfølgelig) ikke. Det var veldig interessant å lese om, graden av hvordan de følger alle reglene i religionen sin. Det virker som om alle ser ned på hverandre, for å ikke gjøre nok, være jødisk nok, eller for jødisk, litt av et dilemma dette.

Dana Vowinckel har gjort en formidabel debut som forfatter. Jeg lot meg oppsluke av denne historien, som har gitt meg mye å tenke på. 

Jeg anbefaler gjerne En verden i flyt videre


Forlag: Pax
Utgitt: 2023/på norsk 2025 
Glimrende oversatt av: Ute Neumann
Sider: 364
Kilde: Leseeksemplar

søndag 9. februar 2025

Brottsjøen - femte og siste bok i Ölandsserien til Johanna Mo

Denne serien har jeg fulgt og likt, så det er nesten litt synd at den avsluttes allerede på bok fem. Johanna Mo selger som varme hveteboller, så det dukker nok opp en ny serie etter hvert ☺

Forlaget om handlingen:
«Jeg skal bare ta en liten kveldstur», sier han til kona. Han trenger tid til å tenke. Hemmelighetene han bærer på er i ferd med å ta overhånd. Nå må han tørre å si sannheten. Til kona og til Hanna.

Kalmarpolitiet blir tilkalt etter et funn av et lik i vannkanten, sør på øya Öland. Sjokket lammer hele politistyrken da de gjenkjenner den døde mannen.

Politi Hanna Juncker planlegger bryllupet med sin kjære Isak, mens hun nyter tiden med Hedvig i foreldrepermisjon. Funnet av den døde mannen rykker henne brutalt ut av idyllen, og tvinger henne igjen til å konfrontere sin egen dramatiske historie.



Denne historien fortelles gjennom to synsvinkler, nåtid og de siste dagene før politimannen Ove blir drept. Han og kona Birgitta er barnevakter for barnebarnet Penny, og livet er godt, helt til Ove må ut en tur. 

Politibetjent Hanna Juncker er den ledende hovedpersonen i Kalmarpolitiet. Hun avbryter siste del av svangerskapspermisjonen sin, for å delta i etterforskningen av drapet på sin gode kollega. Hun har utfordringer som gjør at hun begynner å gå til psykologen sin igjen. For en tid tilbake ble Hanna knivstukket i magen, og siden Ove, som den gang var sjefen hennes i politiet, hadde tatt gjerningsmannen under sine vinger, oppga han ikke alt han visste om ham.

Stemningen det legges opp til i starten av historien er mild og fin, med gamliser som titter på fugler, og den berømte naturen i Alvaret. Vi får glimt av havørn med fisk i klørne, kyr og sau i veibanen og utsikt til sel-lek fra en klippe. 

Disa er gift med Kai, og sammen har de sønnen Axel som sitter i fengsel for et drap, han selv påstår at han ikke har begått. Mye av handlingen tar for seg mennesker i denne familiens omgangskrets, og spørsmål om skyld. 

            Hvorfor hører dere ikke bare på det jeg sier?
            Fordi vi vet at du lyver,
svarte Erik. 
Det som utspilte seg foran dem, var en studie i tap av kontroll. I noen sekunder stirret hun rett fremfor seg, ansiktet en stiv maske. Så lo hun plutselig nervøst. Blikket flakket mellom dem, som om hun håpet å få høre at påstanden om løgn var ment som en spøk. Da det ikke kom noen reaksjon, sprakk den irriterte og selvsikre fasaden. Kroppen sank sammen.


Brottsjøen er en innholdsrik krimroman, jeg slenger på "roman" siden store deler av boken handler om hvordan Hanna har det, bryllupsforberedelser, en vanskelig sjef og andre ting som ikke dreier seg om ugjerningen eller etterforskningen. 

Johanna Mo skriver godt, selv om jeg personlig foretrekker litt mer spissede historier, så er det ikke tvil om at dette er en velskrevet krim, som har "alt". Spenningskurven ligger forholdsvis lavt, og her er ingen ekle scener. Leseren får ikke løsningen på krimgåten før helt mot slutten, og alt henger sammen, og det er jo det viktigste. 

Jeg anbefaler gjerne Brottsjøen videre, og gleder meg til neste bok herfra

Serien i rekkefølge: Nattsangeren, Skyggeliljen, Mittlandet og Hjertegress


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024/på norsk 2025
Sider: 413
Kilde: PDF fra forlaget

lørdag 8. februar 2025

LIT fest Bergen 2025 - Jakten på sannhet

5-9 februar gikk Bergens store litteraturfest av stabelen for syvende gang. Jeg har vært innom arrangementet tidligere år, men bare med et eller to punkt på det innholdsrike programmet.
I år bestemte jeg meg for å delta en hel dag, så fredagen ble ryddet for jobbforpliktelser og satt av til festivalen. 


Disse dukker opp en eller flere ganger i løpet av denne langhelgen: Margreth Olin, Kathrine Nedrejord, Johan Harstad, Marjam Idriss, Brynjulf Jung Tjønn, Anna Fiske, Mimir Kristjánsson, Kristina Quintano. Gunnhild Øyehaug, Agnes Ravatn, Einar Økland, Grethe Fatima Syed, Pedro Carmona Alvarez, Eivind Riise Hauge, Henning Bergsvåg, Fredrik Hagen, Eira Søyseth, Sandra Lillebø, Hilde Sandvik og John Olav Nilsen.

Peru, Sverige, Nigeria og India er i tillegg til Norge representert på festivalen, vil du lese om LIT fest sitt tema som er sannhet, klikk gjerne på lenken. 

Torsdag 6/2, litt avspasering måtte til for å rekke Pedro Carmona-Alvarez sitt innlegg kl. 14:30. 

Innlegget som hadde den underfundige tittelen "Hit og dit og rundt ein liten bit" handlet om gjendiktning av poesi. Etter å ha hørt foredraget, skjønte jeg at tittelen helt presist skildret innholdet. Jeg har nylig lest Pedros gjendiktning av Alice Oswalds diktsyklus Minnesmerke, og var klar for å lære mer om hva det innebærer å oversette, i dette tilfellet dikt. 
Vi fikk høre om Pedros egen tospråklighet, før fokus gikk over til hvordan han jobber med en oversettelse. Det er ikke tvil, her handler det om å ha tålmodighet, og hele tiden ha i tankene hvordan språket er skrudd sammen. 

Å finne de rette ordene på norsk i forhold til det spanske språket, som er bygget opp på en helt annen måte enn det norske, er et nitidig arbeid. 

En må ha øynene åpne for potensielle betydninger, og være obs på meningsbærende ord. Rekkefølgen i setningene har mye å si, samtidig som en må tenke på allitterasjon og klang, for at lesingen skal gå sømløst.

Jeg har etter hvert utviklet stor respekt for en oversetters arbeid med en gjendiktning, og lærte mye av det Pedro Carmona-Alvarez delte med oss her.




Neste post på programmet het Den uhøyrde ytringsfridommen! Praten gikk mellom Kjersti Løken Stavrum som ledet den siste Ytringsfrihetskommisjonen, og (min store helt fra Norsken og svensken og dansken) Hilde Sandvik. Utgangspunktet for innlegget er Stavrums bok Uhørt! 

De snakket om ekskludering, kansellering, forjævligisering, og om viktigheten av å ha et åpent ordskifte. De gjorde klart for alle hvilken revolusjon som har funnet sted etter digitaliseringen, hvor alle mennesker nå har fått en stemme på sosiale medier, på godt og vont. 

Det var interessant å høre om hvilke grunnlag som brukes ved meningsmålinger, og hvor ukritisk mange er, til tydeliggjøring av bakgrunnen for metoden, som er brukt. Det er et vanskelig tema dette, så jeg synes det er godt å få forklart hva det går i på en folkelig og lettforståelig måte, sånn som her. 
Å være klar over at uttalelser gjerne må dekodes er en god ting, på lik linje med at naturlig uenighet er i ferd med å gjøres farlig. 

Takk for et lærerikt foredrag, Uhørt! er satt på leselisten ☺


Resten av torsdagen tilbrakte jeg i Grieghallen, så jeg fikk ikke med meg verken Kristina Quintano eller Johan Harstads prat om sin nye bok Brosteinen, stranden! Heldigvis hadde jeg Harstad på planen for fredagens maraton.


Fredag 7/2 startet kl. 12 med byvandring i fotsporene til Karl Ove Knausgård. Det var professor i nordisk litteratur Frode Helmich Pedersen, som tok med seg en gjeng på tur. Med Min Kamp nummer 5 under armen, fikk vi lære mye om Knausgårds lange opphold i Bergen på 90-tallet. 

Pedersen har en stemme som bærer godt, noe som er viktig ved byvandringer blant veiarbeid og trafikk. 
Han var ikke gniten på sin kunnskap, og med en munter tone og sitt vinnende vesen gjorde han denne vandringen i Knausgårds fotspor til en lærerik og underholdende opplevelse.


Jeg hadde akkurat fått pusten igjen da Johan Harstad inviterte til samtale om oversetting. Found in translation var tittelen på praten som han hadde med oversetter og forlegger Julia Wiedlocha og oversetter Agnes Banach.
Johan Harstad har gitt ut 12 bøker siden debuten i 2001, jeg har lest noen av dem, og har nå satt flere på leselisten. 

Det var veldig interessant å lære om hvor forskjellig samarbeidet med oversetteren kan være. Har ikke en forfatter tillit til den som skal oversette boken, så kan det nesten føles litt skremmende å slippe boken avgårde til et fremmed land, spesielt hvis en selv ikke kan språket boken skal oversettes til. 
Harstad presiserer hvor viktig det er at forfatter og oversetter har en felles forståelse av boken, og poengterer at han også ser på oversetteren, som en forfatter. 



Etter å ha hørt Agnes Banach og Julia Wiedlocha komme med synspunkter fra deres side av arbeidsbordet, skjønner jeg at Harstad mener at gode oversettere er av samme kaliber som forfatteren. Samtalen denne dagen, bekrefter Pedro Carmona-Alvares sine uttalelser om hvilket pirkearbeid oversettelse er, sammen fikk de meg til å skjønne, hvorfor de som jobber med dette, føler seg som utøvende kunstnere.

Trekløveret snakket også om trusselen KI er for oversetteryrket. En må ha kontroll på alle referanser, og beholde den opprinnelige stilen, og ikke minst musikaliteten i teksten. Tap av kontekst i ordvalgene fører fort til tap av troverdighet, noe som gjør at KI-genererte oversettelser umulig kan ha samme kvalitet som det en fagperson kan få til, påstår de, og jeg er hjertens enig. 

Jeg var ganske fortumlet da jeg gikk fra denne seansen, for noen dyktige mennesker jeg har hørt på her! Fra nå av skal jeg hedre oversetteren når jeg skriver blogginnlegg, det er helt sikkert ☺


Gisle Selnes, Vigdis Vandvik, Sandra Lillebø og Magnus Thomassen

Neste foredrag handlet om Plagiat! og Juks! Fire personer representerte hver sine deler av litteraturen. Sandra Lillebø er den jeg kjenner best til, siden jeg har lest Tingenes tilstand og En franske familie. Professor i litteratur Gisle Selnes jobber med de humanistiske fagene og har engasjert seg i spørsmål om plagiat i akademia. Vigdis Vandvik er professor i samfunnsøkologi og har gitt ut en rekke publikasjoner, så de har alle tre et forhold til det å beholde eierskapet til tekst de slipper fra seg. 

Ordstyrer her er Magnus Thomassen som først og fremst er advokat og daglig leder i mediefondet Zefyr. Han inviterte til en avslappet stemning i panelet, ledet samtalen med stødig hånd, som også bidro til å løsne på publikums smilebånd.

For en del tiår tilbake var det vanlig å stjele eller låne fra andres tekster, uten at det nødvendigvis trengtes å gjøres rede for i fotnoter. Nå henger verket og skaperen av verket mye tettere sammen, og bruk av klipp og lim for å lage masteroppgaver, er som alle vet strengt forbudt. 

Jussen som omhandler åndsverksloven er detaljert, men diskusjonen ble ikke tørr av den grunn, for her møtte vi fire mennesker som hadde en dialog fritt for akademiske og juridiske termer. 


Esther King, Marte Spurkland, Jesper Huor, Madeleine Schwartz og Mark Gevisser

Hvordan jakter journalister på sannheten? dette var spørsmålet panelet syslet med i en time. Esther King er redaktør i The Dial, som tar for seg kultur, politikk og ideer via engelskspråklig journalistikk. Hun er amerikansk, noe også Schwartz er, Gevisser er fra Sør-Afrika, mens Hour er svensk, og Marte Spurkland, er som vi alle vet norsk. 

Ørene brukte noen minutter på å venne seg til engelsken, som hos meg er rusten, for i dette panelet fløt dialogen lynraskt. Heldigvis var dette en samtale hvor alle fikk snakke ferdig, resonnementene ble forklart til fulle, og alle holdt seg til tematikken. Verden blir liten når en gruppe som dette samles, men tematikken som ble drøftet er alvorlig, og bidrar til at min uro for fremtiden øker. Takk og pris for at vi har oppegående mennesker blant oss, som ser flere biter av det store bildet, enn det jeg gjør.

Med dagspass sånn som jeg hadde denne fredagen, er det mulig å fylle ventetiden mellom arrangementer, med å stikke innom noe som ikke er på min personlige plan. På denne måten fikk jeg høre fem av Fremtidens forfattere, elever fra Skrivekunstakademiet i Bergen som fremførte egne tekster. Jeg må innrømme at jeg ble imponert, både av hver enkelt og av hvor forskjellig fremførelsene var. 

Jeg besøkte også foredraget Den sanne kroppen, hvor transforsker og -aktivist Luca Dalen Espeseth delte sin faglige innsikt og sine personlige erfaringer som transmann i Norge. Mitt ønske var å bli litt klokere på dette temaet, men til tross for at Espeseth har erfaring så det holder, så var det en sint ung mann jeg så på scenen. 




Så var det tid for Rorgen. Dette var en av rosinene i festivalpølsen for min del, for jeg har lest de to romanene til Eivind Riise Hauge, som det skulle handle om her, Korrektur av et sorgens kapittel og oppfølgeren Halvard Borges forbrytelser. Med seg på scenen hadde Eivind en tidligere innsatt som ordstyrer (en mann jeg med respekt kaller Rorgen heretter).

Det er ikke tvil om at disse to til sammen har god kompetanse på mennesker med kriminell bakgrunn, siden Hauge arbeider med litteratur i Bergen Fengsel hvor han ble kjent med "Rorgen". Samtalen handlet om hvilke type menneske som gjør kriminelle handlinger. De tar også opp temaet fra den siste boken, hvor handlingen belyser hvordan en kriminell ofte blir stemplet som skyldig, kun fordi han/hun kunne ha gjort det.

Igjen var det god stemning på scenen og i salen, det er ikke tvil om at disse to har blitt venner. Jeg kunne ønske at respekten Hauge viser "Rorgen" ville smitte over på hele befolkningen, de fleste av oss vet alt for lite om hva som rører seg i livet til en fengselsfugl.

Det som ble det siste jeg gjorde før jeg tok kvelden denne fredagen var å delta på Poetisk Punkgalla. Heldigvis var gallaantrekk ikke påkrevd, men de fire opplesningene jeg overvar, var en ballkjole verdig. Først ut var romanforfatter, dramatiker og poet Johannes Anyuru fra Sverige, så var det vår alles kjære Einar Økland sin tur. Tenk, 85 år gammel og still going strong! Han digget å være på punkgalla, hadde mye humor og leste fra andres og egne verker.


Nå er det lenge siden jeg har sett Sumaya Jirde Ali på scenen. Hun vant Amalie Skramprisen i 2021, en verdig vinner til en veldig modig dame. Jeg har lest tre av bøkene hennes, og spesielt Et liv i redningsvest gjorde sterkt inntrykk på meg. 

Tenk at hun som 21-åring fikk forespørsel fra et forlag om å skrive en selvbiografi! Jeg har lest Ikkje ver redd for sånne som meg, som rett og slett er rå lesning. 

Jeg husker henne som ungjenta som dukket opp til 8-mars markeringen på Torgalmenningen i 2018, og rørte meg til tårer, med engasjementet sitt. 

Teksten hun fremførte denne kvelden var nydelig, sterk og med masse følelser, som satt igjen i kroppen etterpå. 

Den som avsluttet kvelden for meg var Grethe Fatima Syèd. Hun er en norsk litteraturviter, oversetter og forfatter som er aktiv i det bergenske kulturlivet. Bibliografien hennes er allsidig, og inneholder biografier om Olav Duun og Torborg Nedreaas, vi finner artikler og essays om samfunn og litteratur. En roman har det blitt Eventyr for voksne heter den, og en debattbok om abort
En diktsamling har det også blitt, denne kvelden leste Grethe fra Og så vi med våre mangonyrer, som kom ut i fjor. Jeg har ikke lest den, men har endelig fått den på leseplanen.


I forkant av lesingen fortalte forfatteren litt om bakgrunnen for diktsamlingen, før hun gav oss noen fine smakebiter fra denne stemningsfulle diktsamlingen. 

For en fin fredag jeg hadde på LitFest Bergen, arrangementet hadde mange flinke hjelpere, som smilte og lo, og laget god stemning. Tidsskjema og planen ble holdt perfekt. 

I en pause fredag ettermiddag satt jeg meg ned og kjøpte billett til Dana Vowinckel sin prat om hennes nye bok En verden i flyt. Jeg hadde skaffet meg boken, og så frem til dette arrangementet lørdag formiddag. 

Min frustrasjon ble derfor stor på lørdag, siden Dana ikke var kommet til Bergen, og billettbestillingen skulle vært stengt for lengst da jeg kjøpte billett på fredag. 

At jeg i forkant av dette hadde opplevd tidenes verste kundeservice i restauranten nede, hjalp ikke på frustrasjonen. Får ikke håpe at denne dårlige opplevelsen nede på Litteraturhusets cafè lørdag formiddag, 

vil overskygge de gode minnene fra helgens LitFest, for alle arrangementene jeg var på var glimrende. Heldigvis var Litteraturhuset på ballen da jeg sendte mail om det inntrufne, så festivalstemningen er på vei tilbake til meg ☺

fredag 7. februar 2025

En sang om hevn av Ole Asbjørn Ness

Ole Asbjørn Ness debuterte i 2004 med romanen Det er natt, som han mottok Tarjei Vesaas` debutantpris for. Fjorten år etter kom Aftenlandet, mens bok nummer tre Fem dager i mai, som er første bok i serien om politimannen Johnny Abrahamsen kom i 2021. Jeg har nettopp lyttet meg gjennom den, som en oppvarming til bok to, En sang om hevn som kom nå i år.

Forlaget om handlingen:
En norsk-pakistansk finansmann med gjengtilknytning blir funnet drept i Oslo. Drapet er begått på ytterst bestialsk vis. Politimannen Johnny Abrahamsen er nettopp tilbake etter en lang sykemelding da han i løpet av noen varme junidager ser Oslo bli kastet ut i et inferno av vold. 
En sang om hevn er en rå thriller med heftig driv og glitrende språk: en gjenfortelling av historien om Kain og Abel, men også et tidsbilde av et samfunn som er besatt av nytelse, og hvor den eneste rettferdigheten er den du skaper selv.

Utgitt: 2025
Sider: 242
Kilde: PDF fra forlaget

Etter å ha blitt kjent med Oslos mørke side og Johnny Abrahamsen i Fem dager i mai, så jeg frem til å lese årets utgivelse med spenning og forventning.

Selv om bøkene har forskjellig tema og frittstående handling, så har Johnny A. så pass mye bagasje med seg, at jeg var spent på hvordan det går med ham. Nå befinner vi oss vel et år etter forrige bok, hovedpersonen vår er uredd og utålmodig, noe som bidrar til at sjefene hans er litt oppgitt over ham. Til tross for at han har stor delaktighet i oppklaringen på kammerset, så er det ikke mye kred han mottar fra sine overordnede.

Johnny gikk på noen smeller i forrige bok, noe privatlivet hans bærer preg av. Handlingen er innom dette gjennom hele boken, og mot slutten får vi noen filosofiske betraktninger rundt dette, som føyer seg inn i tematikken som belyses i selve krimmysteriet. 

Karakterene i denne krimmen er enten kriminelle eller prostituerte, og det er mange av dem. Skildringene av prostitusjonen gjøres ekkel via mennenes tanker og holdninger til jentene, mer enn hva de må igjennom. At disse jentene også fremstilles som om dette er en jobb de har valgt selv, legger også en demper på hvor ubekvem jeg ble av å lese dette.

Skriveteknisk er denne historien på kanten til genial, for boken er spennende fra første til siste side, og det til tross for at det ikke legges skjul på hvem det er som dreper. Beveggrunnene til denne morderen kommer også frem, og selv om jeg ikke akkurat heiet på ham, så vekket han en viss forståelse i meg.

Ole Asbjørn Ness skriver drivende godt, boken er kort, så den ble lest i løpet av to intense leseøkter hvor jeg ikke greide å legge fra meg boken. Jeg likte godt blandingen av Johnnys liv og etterforskningsarbeidet han gjorde, og det at han ikke var helt den samme drittsekken som han var i store deler av forrige bok.

Jeg håper forfatteren er i gang med neste bok, for dette er en serie jeg ser frem til å følge videre. Jeg anbefaler gjerne En sang om hevn videre ⚄

tirsdag 4. februar 2025

Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten av Gina Tandberg

For en debutroman! Dette var annerledes enn alt det jeg har lest før. Handlingen bærer preg av at Gina Tandberg har gjort tysker av seg, for hennes utdannelse fra, og hverdag i Berlin, skinner gjennom teksten. Tandberg har tidligere gitt ut to boksingler Tosker jeg har elsket og Urbanstrasse

Forlaget om handlingen:
For den forelskede finnes ingen ubetydelige tegn. Et blikk er aldri bare et blikk, en melding er aldri bare en melding, og en gul jakke er så visst aldri bare en gul jakke. 
Men hvordan orientere seg i alle disse tegnene? Hvordan skille et begjærlig blikk fra et mildt likegyldig et, og hvordan vite om han som eier den gule jakka har tenkt til å komme å hente den snart? 

Fortvil ikke! Forfatteren av denne håndboka har svaret. Ikke bare er hun en sylskarp observatør med hang til å forelske seg – hun er en vaskeekte hermeneutiker. En tolkningsekspert, om du vil. Og i Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten deler hun sjenerøst av sin hardt ervervede kunnskap. For den må da flere en henne selv kunne dra nytte av?  

Du visste kanskje ikke hva en hermeneutiker er for noe, det gjorde ikke jeg heller, før jeg leste denne romanen. Ja, for det er en roman, selv om fortelleren snakker rett til leseren, og fremstår for meg som forfatteren selv. 

Boken innledes med drøye tre sider med kapitteloverskrifter, som alle begynner med Kjærlighet som... Så kommer kapitlene på rad og rekke, de er 1-3 sider lange og tar for seg akkurat det overskriften antyder. 

Handlingen er enkel, vi følger hovedpersonen i sitt hverdagsliv, hvor hun blant annet møter en mann som hun forelsker seg i. Han legger igjen jakken sin hos henne, og hun venter på at han skal ta kontakt igjen. Mer vil jeg ikke røpe, for denne handlingstråden er mer for en støttevegg å regne, enn en bærende bjelke.

Her snakkes det nemlig om hermeneutikk i alle former og fasonger. Ordet oppfatter jeg som en slags tolkningsprosess, hvor vi mennesker tolker det som er skjult eller implisitt. I forbindelse med dette nevnes flere teoretikere som har leflet med dette emnet, blant annet Roland Barthes og hans signifikasjonsprosess, David Humes kausalitet og sosiologen Niklas Luhmanns tanker. Litteraturlisten bakerst i boken er på hele fem sider, så det er bare til å glede seg.

Aktørens intensjon og fortolkerens rolle er en vesentlig del i dette litt rare som jeg har utforsket i denne boken. Hermeneutikeren leter etter tegn, ved å samle opplysninger fra de ulike sanseorganene. Det en gjør er å lete etter de subtile markørene, og dybdeleser mennesker i sin nærhet. 

Dette er kjærlighetens paradoks: Det vi vil helst av alt - kjenne den andre ut og inn - er det som ikke får skje. Vil du skrive en bok, eller vil du ha skrevet en bok, spør man den som drømmer om forfatterlivet. Og jammen vil de ikke heller stå med en ferdig bok i hånden enn å sette seg ned foran dataen og vrenge sjelen hver morgen og kveld. Men i spørsmålet om kjærligheten er svaret gjerne motsatt - man vil ikke ha elsket, man vil elske og fortsette å elske.

Gina Tandberg har som sagt skrevet en original roman som dreier seg om kjærlighet, men ikke på den klassiske måten. Boken utfordret meg på noen punkter, det jeg oppfattet som sammenblanding av forfatter og hovedperson er det ene, og så satt jeg igjen med følelsen av å "nesten ha forstått det". Det er i seg selv ikke nødvendigvis en dårlig ting, for at den språklige nysgjerrigheten min har blitt vekket, det er helt sikkert. 

Jeg anbefaler gjerne Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten videre

Forlag: Tiden
Utgitt: 2025
Sider: 227
Kilde: Leseeksemplar

søndag 2. februar 2025

Evig fred - ny krim av Agnes Lovise Matre

Evig fred er den femte boken i krimserien hvor Bengt Alvsaker er hovedperson. Jeg har lest alle bøkene, og fryder meg over historiene og at handlingen er satt til vakre Hardanger. Matre debuterte som forfatter i 2012 med romanen Stryk meg over håret, som handler om bulimi. Den ble etterfulgt av den skikkelig spennende romanen Kledd naken tre år etter. Hun har også skrevet Til døden, som er en bok i De 10 bud-serien.

Forlaget om handlingen: 
Høsten har kommet til Hardanger, da en kvinne blir funnet omkommet i et turområde på Kvamskogen. Jerven har forsynt seg grådig av liket, og kvinnen er vanskelig å identifisere. Det er heller ingen som melder henne savnet. 

Politistasjonssjef Bengt Alvsaker og krimtekniker Lerke Ribenholt er begge svært preget etter påkjenningene i deres forrige sak, og Kripos-etterforsker Manuela Nuestro er hentet inn som konstituert leder. 

Manuela viser seg å være svært egenrådig, og det ellers så gode arbeidsmiljøet på politistasjonen i Norheimsund blir kraftig forsuret. 



Snart blir enda en kvinne funnet drept, denne gangen i sentrum av Øystese. Bengt og Lerke må jakte på en gjerningsperson som de i verste fall tror befinner seg i egne rekker.

I åpningsscenene til denne historien står Bengt Alvsaker og betrakter det skamferte liket som har blitt funnet. "En fjelltur vil aldri bli det samme etter dette" uttrykker han, og det han sikter til vil nok også jeg tenke på neste gang jeg er på fjellet. 

Innledningen er ikke for sarte sjeler, men ikke la deg skremme vekk av den grunn, for fortsettelsen har et mye fredeligere preg over seg, selv om det ikke mangler på spenning. I denne historien arbeider Bengt med tre kvinner, hvorav en er gravid, en er delvis sykemeldt etter en ulykke og en bærer på personlige utfordringer som hun sliter med å holde skjult. 

Det er dette siste som blir en historie i historien, etter hvert som problemene hennes blir tydeligere for leseren. 

                    Ja, det er hun nye, geipet Lerke. Manuela Nuestro. Hun uttalte navnet på gebrokkent spansk. Da Bengt sendte henne et advarende blikk, blåste hun: Såpass får du tåle. Alle snakker om jobben på privaten. Om du ikke liker det, kan du sette deg på kjøkkenet, eller dra hjem. Har det slått deg at hun kanskje er her fordi ingen vil ha henne i Kripos? Har du sjekket om hun forsuret arbeidsmiljøet like mye der? 
Greit,
sa Bengt. Men siden jeg er sjefen hennes... og deres, krever jeg at vi snakker om noe annet. Han stakk nesa oppi rødvinsglasset for å kjenne aromaen mens han lurte på hva som egentlig foregikk i de to hønsehodene foran ham.

Vi befinner oss på Kvamskogen og i vakre Øystese, som jeg antar er kjent for de fleste her på Vestlandet. Fjorder og stupbratte fjell er en del av bakteppet, men også restaurantbesøk og glamping i Åkrafjorden. Bygdedyret er ikke utpreget til stede i denne historien, men et sterkt fokus på arbeidsmiljø preger handlingen, både på politistasjonen og ikke minst i barnevernet. 

Ina er en student som skal skrive masteroppgave innen barnevern. Hun bor hos Åsa Kleiven som er barnevernspedagogen som tok seg av Ina da hun var liten. Åsa husker jeg fra de tidligere bøkene, hun bor sammen med Ester Pedersen som er kontordame på politistasjonen, og som gjerne snakker om jobben sin med de hun bor med. Åsa har en del svin på skogen, og når Ina begynner å pirke i feil som har blitt gjort, sliter Åsa med å holde på gjestfriheten.

Spenningsmarkørene er mange i denne historien, tematikken løftes vekk fra arbeidsmiljø etter hvert, og spenningskurven løfter seg betraktelig. Utfordringene Bengt og kollegaene står overfor, nøstes opp og finner sin løsning i et crescendo av en avslutning. Jeg ante nok konturene av dette, for det var "noe", med alle de involverte som som pekte den veien. 

Agnes Lovise Matre leverer igjen en velskrevet krim med høy underholdningsverdi. Jeg hang meg opp i et par underlige detaljer, som når Bengt ber kollegene sine "skrive overtidstimer med gaffel". Dette utrykket betyr vel at de skulle skrive mange flere timer enn de jobbet? Han mente vel at de skulle skrive opp alle timene de jobbet, ikke flere? Eller når de helt oppriktig vurderer om det er bjørn på Kvamskogen. Selv gaupen er jo så sky at den aldri ville oppholdt seg i et hyttefelt, vel vel, som sagt, bare pirk.

Evig fred engasjerte, og boken ble slukt i løpet av en helg. Jeg gleder meg til neste gang vi skal gå over Skrott opp til Breidablikk, oppsøke Skårsvatnet og se på gullfiskene eller skremme gubben ut på halvmaraton i vakre omgivelser. Denne historien kommer nok til å være med meg i tankene.

Jeg anbefaler gjerne Evig fred videre


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2025
Sider: 352
Kilde: Bookbites

Serien består av bøkene:

Evig fred

fredag 31. januar 2025

Oppsummering av lesemåneden januar

Da var årets første lesemåned over, en måned hvor jeg har lest jevnt og trutt, og prøvd å være innom flere kategorier. Det ble mange bøker denne måneden, et par av bøkene ble lest i desember, men siden de ble utgitt i 2025, så drøyde jeg til nå. Vi hadde en uke med snø her i Bergen, det var en fryd å gå på tur i hvitt vinterlandskap rett utenfor døren. Heldigvis regnet det bort på en halv dag, så perioden med slaps og dækelskap varte ikke så lenge.


Dette leste jeg i januar: 

  1. Jo Nesbø - Minnesota - 6
  2. Paula Hawkins - Den blå timen - 4
  3. Claire Leslie Hall - Når jorden brister - 4
  4. Hege Leandersen - Vaneknuseren - 4
  5. Salman Rushdie - Seiersbyen - 4
  6. Hilde Østby - Jeg elsker Dickens - 4
  7. Angela Carter - Det blodige rommet - noveller - 4
  8. Vidar Sundstøl - Og likevel finnes du - 5
  9. Jan Grue - Det kinesiske rommet - 5
  10. Karin Smirnoff - Gaupas klo - 4
  11. Thomas Bagger - Kaoskoden - 6
  12. Fabiano Massimi - Engelen fra München - 5
  13. Sanne Mathiassen - Mia har forlatt chatten - ungdom - 5
  14. Anne Carson - Korte foredrag - sak - 4
  15. Thomas Hylland Eriksen - Syv meninger med livet - sak - 4
  16. Alice Oswald - Minnesmerke - dikt - 5
  17. Kristine Czilling Tørå - Ikke ta deg sammen - sak - 5
  18. Håkon Gisholt - Blålys og hvitt pulver - sak - 4
  19. Ole Asbjørn Ness - Fem dager i mai - 4
  20. Ingrid Berglund - Den trettende statuen - 4
  21. Andrej Kurkov - Venn av avdøde - 4
  22. Gina Tandberg - Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten - 4

Sak: 5
Dikt: 1
Krim: 7
Ungdom: 1
Noveller: 1
Romaner: 7

Litt kultur i januar også: 

Først ut var det lovende Bremanger-bandet Oddnys sleppefest på Cornerteateret, så var vi på prøveforestilling med Bjarte alene hjemme, Bjarte Hjelmeland som jeg digger nådde ikke opp hos meg, men høstet sekser på terningen hos BT og BA. Deretter så jeg det beste jeg noen sinne har sett på DnS, nemlig Vildanden, håper de setter det opp igjen. 


Søndag kveld var det tid for årets Aarebrotforelesning. Jeg fulgte de 4 timene fra sofakroken, med øreklokker og strikketøy. Det var en stor glede å høre musikkprofessor Are Sandbakken snakke om Edvard Grieg i 200 minutter, for en fantastisk formidler. Vil du få med deg det, klikk på lenken!

Cinemateket er lenge siden vi har besøkt, og denne måneden så vi den banebrytende animefilmen  Ghost in the shell, som i år fyller 30 år, ny artig erfaring. Harmonien fristet med Straus og hans Also sprach Zaratustra som innledes med et motiv fra Kubricksfilmen 2001: En romodyssè, som jeg skal se i februar. Den første kulturmåneden ble avsluttet med et nytt besøk på DnS, denne gang Holbergs Den stundesløse.

Kulturbyråden i Bergen har klart å gjøre seg temmelig upopulær, denne gangen er det biblioteket som får kjenne det, når de blir slått sammen med kulturetaten. 10 millioner kroner skal de spare i år, og det er nok derfor biblioteket har sluttet å ta vare på bøkene sine, ved å ikke binde dem inn slik de pleier. Den billige løsningen er å fjerne smussomslaget, så nå er det ingenting som lokker til seg uforberedte lesere lengre.

Veldig kjekt å være en av bloggerne som ble løftet frem av Krimlitteratur.no, ble nesten litt flau, men litt stolt også, takk for fine ord.
Jeg har blitt rent ned av indieforfattere som vil promotere boken sin, synes det er ubehagelig å takke nei, men det kan bli for mye av det gode, det er sikkert flere av dere bokbloggere som har den samme utfordringen.

Jeg har gitt et bidrag til Anitas dikt-lesesirkel denne måneden, men noen 1001-bok, ble det dessverre ikke. Lykken var stor da jeg fant Anges Matres nyeste krim Evig fred på Bookbites, jeg er godt i gang, og fryder meg over å være tilbake på Kvam politistasjon.


Lykke til med lesing og bokvalg i februar dere!