Guten fra havet av Garreth Carr

Garrett Carrs Gutten fra havet er en gripende roman om tilhørighet, familie og rivalisering. Fortellingen om det mystiske guttebarnet som blir funnet på stranden i en liten irsk fiskerlandsby har vakt internasjonal begeistring og tatt lesere og kritikere med storm. Jeg falt for skrivestilen til Carr, og nikoste meg med denne ramsalte historien fra Irland.

Forlaget om handlingen:
I 1973, på Irlands forblåste vestkyst, blir en baby funnet forlatt på stranden. Fiskeren Ambrose Bonnar tar gutten til seg og gir ham navnet Brendan. Avgjørelsen setter familien på prøve, ikke minst sønnen Declan, som ser mørkt på den nye lillebrorens ankomst. Den vesle byen følger fascinert med mens gutten vokser opp til å bli en underlig, men karismatisk ung mann. 

Gutten fra havet er en roman som spenner over to tiår, om en rastløs gutt på leting etter sin plass i verden, og om en familie som kjemper for å holde sammen gjennom store omveltninger.
Guttens gåtefulle opphav driver uunngåelig byens innbyggere mot en overraskende og stormfull skjebne. 

Det er noe helt spesielt med romaner fra Irland, historiske romaner, men også de fra samtiden vår. Mye har skjedd i Irland siden 70-tallet, så romanen har et snev av historie over seg, selv om enkelte lesere vil gjenkjenne detaljer fra romanen, som aktuell også fra egen barndom. 

Vi befinner oss i Donegal, som ligger langt nord i Irland, med Nord Irland ganske nær. Atlanterhavet står rett på her, så jeg skjønner hvorfor romanen har dette barske, salte ved seg, med isolasjon og dystre fremtidsutsikter som faste elementer i tankene til folk. 

Her er det fiske som gjelder, et farlig yrke hvis inntjening avhenger helt av fangsten og båteierens vilje til å ta sjanser og stadig ekspandere. Vi hører om gleden og forventningen som ligger tjukt over mannskapet når de gjør seg klar til å dra ut på fiske. Smaken på kameratskapet og frihetsfølelsen som følger med livet på en tråler, er ofte det som driver de unge guttene hit.

Ambrose Bonnar eier den lille tråleren Christine Dawn. Han er tro til alle tradisjonene som preger det lille samfunnet, han driver ikke med sladder, og fremsto for meg som en stille og seriøs type, litt uten humor og evne til å senke skuldrene. 

Hans motiv for å ville ha det lille spebarnet som Mossy Shovlin fant i fjæresteinene kom ikke klart frem for meg. Rykter vi får helt mot slutten av boken tilbyr en form for løsning på dette spørsmålet, men det er opp til leseren å velge å tro på det eller ikke.

Romanen skildrer en gruppe mennesker som jobber hardt med samholdet, det er ikke selvsagt å få fire måltider om dagen, ei helle alt av klær og utstyr en kunne trenge. 

Jeg likte godt utviklingen av forholdet mellom Brendan og Declan, som var 2 år da Brendan kom til dem. Mor Christine og hennes søster Phyllis er ikke akkurat perlevenner når romanen starter. Phyllis bor oppi veien med deres felles far som er gammel, og i dette forholdet skjer det også mye.

Det er i det hele tatt en innholdsrik roman dette, med interessante karakterer og gode miljøskildringer. Handlingen er spennende, vi tas med inn i flere opprivende situasjoner som gjør gjør historien til en engasjerende leseopplevelse. Det viktigste her er de innsiktsfulle skildringene av mentaliteten til befolkningen, hvordan de tenker og føler og oppfører seg mot hverandre, dette synes jeg er romanens styrke.

Har du lyst å kose deg med en ramsalt og medrivende historie,
så anbefaler jeg gjerne Gutten fra havet ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2026

Sider: 299

Oversatt av: Kirsti Vogt

Kilde: PDF fra forlaget

De utslettede av Bernard Minier

Etter å ha blitt begeistret for Bernard Minier gjennom å lese hans krimserie fra Pyreneene, ble jeg selvfølgelig med, da han flyttet handlingen sin til Madrid, og ga oss en helt ny krimhelt i Lucia Guerro. Første bok i serien heter Lucia, jeg hadde noen innvendinger til den, men etter å ha slukt seriens andre bok i helgen, kan jeg love deg at De utslettede er mye mer stram i formen. 

Forlaget om handlingen:
I Galicia blir flere unge kvinner fra arbeiderklassen bortført på vei til jobb, tidlig om morgenen eller sent på kvelden. Først fem dager senere blir de funnet, drept, men ikke misbrukt.

Etterforsker Lucia Guerro er så vidt i gang med å saken da hun blir beordret til Madrid, der Marta Millán, en profilert forretningskvinne er funnet død, hengende fra en lysekrone i et av Madrids dyreste nabolag. 

Like etter blir arving Nicolás Gallardo funnet ihelslått i et smug. En bit av leveren hans er fjernet, og man oppdager at Millans lik mangler en bit av hjernen. 

Det eneste sporene finnes på det mørkeste mørke nettet, og der nede er sikten både uklar og skremmende. Og etter hvert begynner Lucia å mistenke at noen trekker i tråder som er festet i både henne og ofrene, og at alt som har skjedd kun har beredt grunnen for den store eksplosjonen.

Når 1. betjent Lucia Guerro først har tatt ansvar for en kriminalsak, så er det ikke lett for henne å gi slipp på denne, og gå rett over på en annen sak, bare fordi toppsjefene krever det. Prestisjesaken krever mye av henne og den nye makkeren hennes, som hun i begynnelsen verken stoler på eller liker.

Privatlivet til Lucia er heller ikke noe som går på skinner, mor ligger i koma, og søsteren har hun et anstrengt forhold til. Hun savner broren som tok sitt eget liv i ungdommen, og har dårlig samvittighet for sønnen som i perioder ikke får se sin mor så mye som hun kunne ønske. 

Det er ikke mye tid Bernard Minier bruker på å skisse opp de personlige rammene rundt hovedpersonen vår, noe jeg kan like. På samme måte vier han lite plass til diskusjoner på politikammeret, og unngår å gå ned på detaljnivå når det gjelder etterforskingen. 

Dette gjør at tempo er høyt i denne krimmen, og siden flere av åstedene vi besøker er direkte ekle ble det nesten litt for få pustepauser underveis. 

Lucia er en som nekter å holde seg til regelboken, hvis det brenner under henne. Hun tolker den nye makkeren sin som stikk motsatt av henne, men hennes syn på ham skal komme til å endre seg i løpet av historien. Den type endring skjer med flere relasjoner underveis, en type utvikling jeg liker godt i bøkene jeg leser. 

De utslettede er en velskrevet krim med høyt tempo. Maktdemonstrasjoner kommer på løpende bånd fra flere hold, men Lucia Guerro er en dame med is i magen. Bernard Minier har et hjerte for arbeiderklassen, samtidig som han bruker de rikeste av de rike, og ikke minst de som sitter med makten i landet, til å skape nok kontraster til at dette blir troverdig.

Boken er glimrende oversatt av Christina Revold og hun står også for en fin innlesing av lydbokversjonen jeg hadde på øret, på min lange søndagstur på Ulriken. Jeg gleder meg virkelig til neste bok i denne serien.

Jeg anbefaler gjerne De utslettede videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2024/på norsk 2026

Sider: 362/8 timer og 43 min.

Oversetter og innleser: Christina Revold

Kilde: Lånt på Bookbites

Månedsoppdatering for februar

Der var februar over dere, og tid for oppsummering. Med fredagsfri og tre av fire helger på hytten, så har det blitt mye tid til å lese. Jeg har latt meg dra med inn i de skrekkeligste scener, men jeg har også kjedet meg litt med boken i fanget, terningkastene røper hva som er hva. 

Har du en øde hytte på fjellet, ta gjerne med deg Jørgen Brekke sin nyeste, og les den der...

Biblioteket og Bookbites hjelper meg å få lest nyheter når det ikke er leseeksemplarer å få, men når en ny tittel alltid ligger og venter, sniker jeg meg gjerne unna bloggingen, så lenge jeg ikke bobler over av formidlingslyst. 

Dette har jeg lest i februar: 

1. Kim Hiorthøy - Slutten - 6
2. Ruth Kvarnström-Jones - Venninnene på Nordiska Kompaniet - 4
3. Kim Hiorthøy - Du kan ikke svikte din beste venn ...... - 3
4. Vidar Sundstøl - Neste morgen ved wounded knee - 4
5. Steinar Opsal - Tørkesommer - 5
6. Jacqueline Harpman - Jeg som aldri har kjent menn - dystopi - 6
7. Hilde Charlotte Blomberg - Jeg lengter etter skipskatastrofer... - 4
8. Henrik Skaug Sætra - Hvordan redde demokratiet fra KI - 4
9. Arne Dahl - Underverkene - 6
10. Alexandra-Therese Keining - Kannibalen - 6
11. Nina Lykke - Hvor er de voksne? - 5
12. Freida McFadden - Kvinnen i etasjen over - 4
13. Jørgen Brekke - Alt skal bli støv - 5
14. Liv Køltzow - Det avbrutte bildet - 3
15. Ian McEwan - Hva vi kan vite - 4
16. Sarah Winman - Stille liv - 4
    
    

Romaner: 9

Dystopi: 1

Krim: 5

Sak: 1

Det har ikke blitt mye kultur på meg denne måneden, men bibliotekets mandagsfilm fikk jeg med meg. Persona, Ingmar Bergman sin beste film (sies det), med en replikkløs Liv Ullmann i en av hovedrollene. Det er ikke ofte jeg blir kvalm av å se på film, men denne her var skikkelig spooky og gjorde noe med innsiden av meg. 

Noe mye lettere var showet til Karoline Krüger og Eirik del Barco Soleglad, som vi så på onsdag, herlig fabulering om de nære ting, med et skråblikk på publikum 50+ som ga mye gjenkjennende humring i salen.

Ha en fin lesemars alle dere fine lesere og bloggere der ute ☺

Stille liv av Sarah Winman

Sarah Winman er en britisk forfatter og tidligere skuespiller, oppvokst i Essex og bosatt i London. Hun debuterte med den internasjonale bestselgeren Da Gud var en kanin i 2011. Stille liv som kom ut nå i februar er hennes fjerde roman. Jeg hadde ikke lest noe av henne tidligere, men hadde stor glede av denne.

Forlaget om handlingen:
Italia, 1944. Mens bombene faller rundt dem, møtes to fremmede i den ødelagte vinkjelleren i en toskansk villa – og deler en helt spesiell kveld. 

Ulysses Temper er en ung britisk soldat. Evelyn Skinner er en 64 år gammel kunsthistoriker som lever livet på sine egne premisser. Hun er i Italia for å redde malerier fra krigens ødeleggelser – og for å gjenoppleve minner fra ungdommen og den første kjærligheten. 

Tilfeldighetene fører Ulysses og Evelyn sammen, og møtet skal forandre både hans liv og livet til dem som elsker ham hjemme i London.

For en innholdsrik og stemningsfull roman jeg har lest denne uken! I begynnelsen befinner vi oss i Firenze helt på slutten av 2. verdenskrig, herfra følger vi menneskene vi blir kjent med helt frem til begynnelsen av 70-tallet. 

Her skjer det mye, Ulysses Temper er sjåfør for Darnley. Samtidig blir vi kjent med Evelyn og Margaret, mens de titter på fuglene og småprater om løst og fast. Bombardementet har ikke gitt seg i Firenze, så de blir tvunget under bordene igjen, passerende konvoier lager et overveldende bråk og bleke soldatansikter gir dem fornemmelsen av undergang.

Krigen var slutt for noen år siden, i en liten krok av øst London blir vi kjent med et nabolag, og siden Peggys etternavn er Temper, skjønner vi at det er her Ulysses kommer fra. Samlingsstedet er som seg hør og bør en Pub, hvor Col er verten, og Peg en av underholderne.

Ulysses har returnert fra krigen og noen år senere får han beskjed om at han har arvet en herremann han ble kjent med i Firenze. Vennegjengen i London mister nå to menn, syv åringen Alys og en papegøye til Italia, og det er i spennet mellom disse to etterkrigsbyene historien vår blir fortalt.

Romanen skildrer den enkeltes opplevelse av krigen, og hvordan emigrantene etablerer seg i sitt nye hjemland. Med god hjelp av advokaten som formidlet overtakelsen, tilegner de seg landets talemåter, språk og tankesett. Jeg elsker Italia, og hadde stor glede av alt som handlet om historien og kulturen i landet. 

Enkelte store begivenheter er med på å grunnfeste som OL i -48 og den store oversvømmelsen av elven Arno i 1966, den spesielt var en virkelig dramatisk hendelse i Firenzes historie. I tillegg til historiske hendelser så er kunst en tydelig del av romanen. Evelyn som vi ble kjent med i begynnelsen dukker opp mye senere, når hun tilfeldig treffer Alys og blir kjent med henne. Ulysses som aldri har glemt Evelyn får høre om dette møtet, og løper forgjeves etter toget hun sitter på. 

                    Cressy var den første til å sette fot på øya, og det eneste han manglet, var et flagg han kunne plante. Han betraktet det rike mangfoldet som omga dem, og hele hans bevissthet hadde samlet seg i fotsålene hans.

Det jeg har røpet fra handlingen er er bare en brøkdel av alt som kommer frem i denne romanen. Handlingen er full av opp- og nedturer, mest opp når sant skal sies, for nedturene har alltid en "silver lining". 

En historie som aldri blir det grann mollstemt, er vel også mitt eneste ankepunkt til dette som må kalles en "feelgood", her er det bare mennesker som vil hverandre vel, de inkluderer og strekker seg langt, for å være andre mennesker til glede og nytte. Karakteroppbyggingen er formidabel, og jeg blir fort glad i alle sammen.

                    Før vennene kom, hadde han følt seg utilfreds med håret og kiloene som hadde samlet seg rundt midjen. Men Ulysses sa at han så veldig distingvert ut - Du er en flott fyr, Mass, var ordene han brukte - og noen ganger er det alt man trenger for å gjenvinne litt høyde.

Jeg er glad i kunst og jeg er glad i Italia og ikke minst i London, så jeg var solgt fra første side. Språket Sara Winman bruker er som en malerpensel, hun smører tjukt på og kommer inn i alle kroker hvor hun inviterer leseren inn i bildet. Hun hadde gjerne ikke trengt å bikke femhundre sider, men hun er tilgitt, dette var en fin leseopplevelse. 

Er det ikke krim du er ute etter til påske, er kanskje en nydelig skildring av leveforholdene i Firenze etter krigen, noe å kose seg med? 

Jeg anbefaler gjerne Stille liv videre ⚃

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2026

Sider: 526

Oversatt av: Guro Dimmen

Kilde: PDF fra forlaget

Hva vi kan vite - en fremtidsroman av Ian McEwan

Jeg er alltid på utkikk etter romaner som har handling satt litt frem i tid. Det trenger ikke være undergangsdystopier, men gjerne historier som med fremtidens blikk sier noe om verden vi lever i nå. Ian McEwans nyeste roman står støtt på flere byggesteiner, både romantikk, mord og poesi er med, samtidig som leseren får reflektere over, hva vi egentlig kan vite både om fortiden, andre mennesker og oss selv.

Forlaget om handlingen:
2014: Den anerkjente poeten Francis Blundy leser et nytt dikt, «En krans for Vivien», dedikert til sin kone under en middag med venner. Diktet forsvinner sporløst, og innholdet i det blir gjenstand for spekulasjon i generasjoner.

2119: I et fremtidig Storbritannia, delvis oversvømt etter klimaendringer og en kjernefysisk katastrofe, forsøker professor Thomas Metcalfe å rekonstruere diktets opprinnelse. 

Han er besatt av Blundy og hans kone, og forskningen hans avdekker en historie om kjærlighet, svik og et brutalt drap som snur alt han trodde han visste, på hodet.

Historien starter med jeg-fortelleren i boken, arkivaren Thomas Metcalfe i 2119. I første del av historien er det mye snakk om Francis Blundys sonettekrans fra 2014. Jeg slo meg til ro med at denne romanen handler om litteratur, heller enn å skildre fremtidens scener, men et lite innblikk får vi.

Da handler det om urolige klimaforskere i FNs klimapanel, som engster seg for det stigende havnivået, etter at en russisk interkontinental atomrakett har eksplodert over Atlanterhavet og forårsaket katastrofale tsunamier i blant annet Europa. Dette er skremmende nok, men det som virker mer aktuelt kommer frem av denne lille smakebiten: 

                                        Våre store biblioteker og museer er relativt trygge, der de ligger ganske høyt over havet. Alt som noensinne har strømmet gjennom internettet, oppbevares nå sentralt i New Lagos og er godt katalogisert. Fremskritt innen kvantedatamaskiner og matematikk har åpnet alt som en gang var kryptert. Jeg skulle gjerne ropt ned gjennom et hull i tidens tak og gitt råd til menneskene for hundre år siden: Hvis dere vil bevare hemmelighetene deres, så hvisk dem i øret på deres kjæreste, mest betrodde venn. Ikke stol på tastaturet og skjermen. Gjør dere det, få alle vite alt.

Etter å ha tvunget meg videre i boken en stund, tilførte en ny detalj en antydning nerve. Et samfunn som er ødelagt av klimautfordringer burde skremme meg mer enn det Ian McEwan greier i denne romanen. Heldigvis skjer det ting på det personlige planet, som holder på min oppmerksomhet. 

Francis Blundys sonette til kona Vivien rommer en historie, eller en påstand eller kall det en anklage om du vil. Vivien reagerer på det, men det er usikkert om de andre gjestene som lyttet til Blundys opplesning av sonetten plukket opp det underliggende budskapet.

Det er ikke romanens feil at jeg hadde forventet meg noe annet enn det jeg fikk. Jeg vet at Ian McEwan er en respektert og bejublet forfatter, så jeg antar at det er ting i handlingsforløpet jeg rett og slett ikke har festet meg nok ved. 

Hva vi kan vite ble en liten utfordring for meg, men jeg gjorde meg noen betraktninger rundt hvilket avtrykk vi som lever på kloden akkurat nå lager. Er vi naiv og tror at alt vi legger igjen på nettet bare "forsvinner", at ingen bryr seg om hva enkeltpersoner bruker internett til? 

Trenger du noe å gruble på gir Hva vi kan vite en fin anledning til å reflektere litt ⚃

Les gjerne omtalen fra NRK

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 336

Oversatt av: Einar Blomgren

Kilde: Biblioteket

Hvor er de voksne? av Nina Lykke

Da jeg søkte på bloggen min så jeg at jeg leste min første roman av Nina Lykke i 2014. Året før hadde romandebuten hennes Oppløsningstendenser kommet ut, en roman alle bokbloggerne trykket til sitt bryst (kunne jeg se da jeg mimret over mitt eget blogginnlegg, og bokbloggprisdiskusjonen samme sted). Nei og atter nei, Full spredning og Vi er ikke her for å ha det morsomt kom på løpende bånd, og i helgen leste jeg endelig Hvor er de voksne? som er hennes siste utgivelse fra 2025.

Forlaget om handlingen:
Den snart seksti år gamle samlivsterapeuten Ida har mistet sin mor, som hun hadde et mildt sagt trøblete forhold til. Men det går bedre nå. Som død har moren tatt plass i Idas bryst, ikke i hjertet, men et sted bak kragebeinet. Der ligger hun og vugger, sier ikke så mye, hun bare følger med på det som skjer, en lav og rolig stemme i øret. 

Sigurd, Idas voksne sønn, har brutt med moren sin, av grunner han har valgt å holde for seg selv. Også Harald, ektemann nummer to, har forlatt henne. 

Men livet går sin gang likevel, klientene fortsetter å komme, og med dem tidsånden, som Ida kjenner seg mer og mer fremmed overfor. Og nå vil Sigurd plutselig ha kontakt igjen.

Bare tanken på å skulle overbevise som samlivsterapeut og samtidig ha null kontroll på sine egne relasjoner, er jo frustrerende i seg selv. Jeg humret over samtalene Ida har med sin avdøde mor, og refleksjonene hun gjør seg både rundt moren og ikke minst sønnens avvisning.

Jeg kunne kjenne meg igjen i tankestrømmen som durer på inni hodet til Ida når hun er ute og går. Heldigvis tilegner jeg ikke forbipasserende tanker og meninger til mine egne grublerier i tillegg. Humor er Nina Lykkes varemerke, vi finner det i morsomme replikker og selvransakelse, i tillegg til det satiriske skråblikket hun alltid har på omverdenen. 

Som leser havner vi midt oppi det fastlåste forholdet mellom mor og sønn. Dette har vart i noen år, hun har blitt farmor til to og de har konsultert en terapeut, uten at det hjalp. Sigurds oppførsel virker helt meningsløs og veldig urettferdig, for Ida får aldri noen reell forklaring på hvorfor han ikke vil ha henne i livet sitt. 

Romanen har med flere scener fra psykologpraksisen som understøtter tematikken, hvem sin feil er det når det skjærer seg mellom barn og foreldre? Berøringsangsten foreldre kan kjenne på, redselen for å gjøre det verre og fortvilelsen over tingenes tilstand, er noe jeg som mor kan relatere til, og som gjorde romanen interessant på en realistisk måte.

Hvor er de voksne? er på ingen måte en feelgood, for Lykke har et skarpt blikk på hverdagslige opplevelser, så du må ikke la deg lure. Plottet finner du mellom linjene, og kan du kjenne deg igjen i noe av dette, så lover jeg deg at det svir.

Jeg likte romanen veldig godt,
og anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2025

Sider: 222

Kilde: Biblioteket

Alt skal bli støv av Jørgen Brekke

Siden debuten i 2011 med Nådens omkrets, har jeg gledet meg til hver eneste bok med Odd Singsaker som hovedperson. Litt trist at han nå er pensjonert tenkte jeg på et tidspunkt, men når han fremdeles holder koken som før, så gjør jo det ingenting. Boken ble ekstra spesiell siden jeg leste den i vår avsidesliggende fjellhytte - heldigvis er jeg ikke mørkredd.

Forlaget om handlingen:
Odd Singsaker har for lengst funnet seg til rette som pensjonist og tilbringer mye tid på den nye hytta i Oppdal. Lykken finner han i selskap med datteren Anne og hunden Snusen. Nå er det samboeren Felicia som hver morgen tar turen til Singsakers gamle arbeidsplass, Trondheim politistasjon.

Harmonien blir brutt da nabohytta til Singsaker plutselig står i flammer – noe han blir hjelpeløst vitne til. Etter brannen blir hyttas eiere, en liten familie på tre, funnet omkommet. Det meste tyder på at politiet står overfor en sak der far har drept familien sin for så å ta sitt eget liv. Singsaker er imidlertid i tvil, og gjør sine egne undersøkelser i samarbeid med den frisinnede bibliotekaren Siri Holm. Dette fører dem begge inn i en labyrint av mørke drifter, dominans, underkastelse og ren ondskap.

Bondage Dominance Sadism Masochism. Bakteppet for denne spennende kriminalhistorien er BDSM-miljøet, et fellesskap som helt sikkert ergrer seg over å bli harselert med, av uvitende mennesker i og utenfor litteraturen.

Odd Singsaker påtar seg oppgaven med å redde skinnet til sin egen arvtager, når den nye sjefen på politistasjonen i Trondheim altfor tidlig i etterforskningen av mordbrannen kommer med en plausibel konklusjon. 

Dette er vel egentlig ikke motivasjonen til Singsaker, som tross alt er nærmeste nabo til det som nå er en branntomt. Et innspill fra datteren Anne gjør at han klarer å overbevise sin kone Felicia, (den som egentlig skal etterforske drapene) om at denne saken ikke er oppklart.

Snart er en pensjonert etterforsker og en bibliotekar på speed i farten. Miljøet vi får en innblikk i skal jeg ikke uttale meg om, men at det gir gode vekstvilkår for spenningskurven, det er helt sikkert. 

Jørgen Brekke har en lun humor som følger teksten gjennom hele boken. I tillegg til BDSM bruker han her spenningsmarkører som mørke, snøstorm, ensomme plasser og barn, noe som alltid fungerer. Historien fortelles uten opphopning av politikammerets vanlige etterforskningssnikksnakk, så fremdriften går raskt nok til at nysgjerrigheten min hele tiden holdt seg på et høyt nivå. 

Alt skal bli støv må du få med deg
 selv om du ikke har lest alle bøkene i serien ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 304

Kilde: Bookbites