Arminuta av Donatella Di Pietrantonio

Det er tydelig at det er mange forfattere som har latt seg inspirere av Ferrantes skildringer av oppvekst i Napoli, for dette er langt fra den første boken jeg leser hvor jenters oppvekst i Italia på 70-tallet skildres.

Fra forlagets introduksjon:
Den tilbakeførte Arminuta, er en 13 år gammel jente som plutselig og uten å forstå hvorfor, blir ført tilbake til sin biologiske familie etter å vokst opp i en annen, fjern beslektet familie. Jenta kommer fra en trygg og beskyttet tilværelse i en villa ved stranden i en litt større kystby. Familien hun trodde var hennes, var velstående, moren kjærlig og omsorgsfull, faren politimann, hun hadde venninner, fritidsinteresser og fine klær.
Livet i den nye familien er helt annerledes. Det er rotete og kaotisk, mange barn, møkkete og liten plass til henne. I begynnelsen deler hun seng med sin sengevætende lillesøster, Adriana. Det er masse husarbeid som hun absolutt ikke har noen erfaring med og lite mat. Noen av de nye søsknene er fiendtlig innstilt, den nesten voksne storebroren på sin side er alt annet enn broderlig interessert og det er gjensidig.

Heldigvis er plottet originalt, og det tydelige spørsmålet hovedpersonen stiller seg er, "hvorfor er jeg her?" og "hvor er mor?" engasjerer til videre lesning.

Det er litt av en overgang Arminuta må tåle, når hun uten forvarsel blir flyttet fra sin behagelige oppvekst ved havet, til familien som sitter i langt trangere kår. Ikke får hun vite hvorfor heller, og det siste hun så av moren var at hun lå syk i sengen, og ikke ville se henne.

Vel fremme i den fattige familien blir det lillesøsteren Adriana som tar seg av henne, men hun merker godt at hun er helt annerledes enn barna på det nye stedet. Lærerinnen på skolen oppmuntrer henne til å styrke de allerede gode karakterene, og hjelper henne så hun kommer seg bort og inn på en god videregående skole.

Arminuta er en velskrevet roman, språket er levende og vi får atter en gang skildret betydningen av den italienske dialekten, som går igjen i "disse romanene". Karakterene er gode, og intrigene som bygges føles troverdig.

Nøkkelelementet i historien er tilhørighet, det er noe hudløst og sårt over Arminutas ensomhet, når hun skal prøve å finne sin plass i den store familien. Dette er en historie som utvikler seg hele veien, den avsluttes elegant, etter å ha nøstet opp alle løse tråder. Romanen anbefales gjerne videre!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2019

Sider: 192

Kilde: Leseeksemplar