Sønnen av Jo Nesbø - kun meninger intet avslørende handlingsreferat

En uke etter boken kom i butikkene lå den i postkassen min. I mellomtiden hadde jeg skummet toppen av noen omtaler, hvorav ingen kunne kalles å være begeistret. Det var derfor med nedtonet forventning jeg greide å lese ferdig to andre bøker og spare Sønnen til helgen.

Fra bakpå boken:
Sonny er en idealfange. I det moderne, fluktsikre fengselet Staten lytter han til de andre innsattes skriftemål og gir dem forlatelse for deres synder. Noen hvisker om at Sonny soner for andres forbrytelser.
Førstebetjent Simon Kefas er en politimann av den gamle skolen. Han har på samme dag fått en ny drapssak og en ny partner.
Sonnys far stod sin sønn og Simon svært nær. For Sonny var faren idolet, for Simon ungdomsvennen og kollegaen. Begges verden ble snudd opp ned da Sonnys far ble avslørt som korrupt og tok sitt eget liv. Men en dag endrer et skriftemål alt.


Jeg skjønner ikke hva jeg bekymret meg for, boken var jo kjempespennende jo! Jeg vil ikke gjengi en masse av handlingen, for faren for å røpe vitale deler, og ødelegge overraskelsesmomentet  er stor, så her får dere kun min mening om boken:

Selv om Harry Hole viste en mer sympatisk side av seg selv i Politi, greier Nesbø seg helt fint uten sin godt brukte karakter. I denne boken er det litt uklare skiller på hvem som er "good guy" og hvem som er "bad guy". Det er et stort persongalleri, og leseren må holde seg skjerpet for å få med seg hva som skjer til en hver tid. For skje noe, det gjør det hele tiden.
Vi som fra før er selverklærte Jo Nesbø fans, vet at det er mye dreping, blod og gørr i bøkene hans, så også her. Jeg gadd ikke telle en gang, for jeg hadde lest en kritikk hvor akkurat dette var nevnt. Kanskje fordi jeg er vant med det, eller var forberedt syntes jeg ikke skytingen var meningsløs. Kanskje var grunnen at jeg "heiet" på den som skjøt.

Jeg fikk tidlig varme følelser for Sonny Lofthus. Han ble fremstilt med dybde, samvittighet og så mange traumer at en ikke kunne annet enn å bli glad i ham. Der var flere karakterer som var skjønne, nabogutten Markus for eksempel, som har som vane å gå inn i det forlatte huset, og spionerer på det. Eller Martha som jobber på hospitset. Førstebetjent Simon Kefas får personligheten sin grundig utbrodert, men selv om det er mye som skjer rundt ham, ser en mot slutten at alt henger sammen.
Men, vi blir også kjent med personer som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Arild Franck er assisterende fengselsbestyrer og en skikkelig creepy type, og med seg på det laget har han mange flere.

Her er som sagt mange hendelser og mange mennesker å bli kjent med, men skrur du ned lesetempo og henger med i svingene, så vil du få en spennende leseopplevelse. Her er det ingenting som ikke henger sammen, ingen irriterende tilfeldigheter og ingen klisjèer. Alt henger grundig sammen. Plottet er originalt, siden det er flere ting som etterforskes på samme tid, og av forskjellige mennesker. Liker du Nesbø, vil du like denne, har du ikke våget deg på den etterhvert lange serien om Harry Hole, er dette en gylden sjanse til å se om du liker Nesbøs stil.
Jeg anbefaler deg å lese den!

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 19 mars 2014
Sider: 511
Kilde: Leseeksemplar
Terningkast: 5

Alle mine triste horer av Gabriel Garcia Màrquez

Det var Eli på bloggen Ellikkens bokhylle som gjorde meg oppmerksom på en forfatter jeg ikke har lest noe av. Hennes begeistring smittet over på meg, både med innlegget om forfatteren og omtalen av boken Alle mine triste horer. Ta gjerne en titt på hennes omfattende kunnskap om forfatteren og den flotte omtalen av boken!

Tittelen kan vitne om en historie om en gammel gris, men sånn er det ikke, ikke handler det om billige, glorete gledespiker heller. Vi følger hovedpersonen i et år, fra dagene før han fyller 90 og hele året frem til neste bursdag. Han har aldri i sitt liv vært forelsket men da han rundet 50 år, hadde han loggført 514 erobringer, som han stolt bekrefter at han har betalt for.
På 90 års dagen ringer han sin venninne og innehaver av et gledeshus og bestiller en jomfru til kvelden. Samme kveld møter han opp og finner en 14 år gammel jente sovende på rommet sitt. Han blir betatt av den sovende jenten og får seg ikke til å vekke henne. Etter dette får gamlingen et nytt syn på livet.


Boken er bare på 143 korte sider, dette gjorde det mulig for meg å lese hele historien i ett strekk, noe som forsterket inntrykket og gleden. For jeg likte det jeg leste veldig godt. Språket hans er formidabelt, lyrisk og malerisk som den beste kunstner, her er spenning og driv, men det som springer mest i øynene på en, er de flotte skildringene av kjærligheten mannen har til den unge piken.

Han har mange betraktninger rundt det å bli gammel, for eksempel denne som jeg kjenner meg godt igjen i:
Saken er bare den at de første forandringene skjer så langsomt at de knapt merkes, og man fortsetter å se seg selv innenifra som man alltid har gjort, men de andre merker dem utenifra.

Dette ga mersmak, nå tenker jeg at jeg vil lese en av bøkene som regnes som hans hovedverk, Kjærlighet i koleraens tid.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2004/på norsk 2005

Sider: 143

Historien om huset ved havet av Elisabeth Gifford

Det er nesten så det kunne begynt med "det var en gang..." for dette er et riktig vakkert eventyr, satt i de eventyrlige omgivelsene på øyene utenfor Skottland.

I Skottland finnes det myter om såkalte ”selkies”, et havfolk som er en krysning mellom menneske og sel – som en havfrue. Myten skal ha det til at det er et norsk opphav til dette.
Året er 1860.
Pastor Alexander Ferguson ankommer øya Harris, på Hebridene – vestkysten av Skottland. Den unge og naive, nylig ordinerte pastoren skal overta den lille menigheten.  Han føler en sterk dragning til de lokale sagnene om selkies. Tanken på anerkjennelse gjennom en revolusjonerende oppdagelse i  Darwins ånd driver ham.
På øya møter han den pliktoppfyllende tjenestepiken Moira og den vakre Lady Marstone.  To kvinner som er tynget av sine livsskjebner, og fylt med hat. Begge utfordrer den unge pastorens edle hensikter. Deres livshistorier flettes sammen, og  det hvite huset på kanten av sanddynene holder på deres hemmeligheter, lenge etter at Alexander forlater øya. Det vil ta mer enn et århundre før huset ved havet motvillig bryter sin taushet.
Året er 1992.
Ruth og Michael kjøper den gamle falleferdige prestegården og begynner arbeidet med å gjøre den om til et pensjonat, men også et hjem for den familien de håper å få. Men deres drømmer skjemmes av en sjokkerende oppdagelse. Under oppussingen finner de skjelettet av et spedbarn som døde 150 år tidligere. Barnet har sammenvokste ben – som en havfrue.
Ruth klarer ikke å gi slipp på mysteriet om barnet og begynner å forske i husets historie. Hun kommer over en selsom og fengslende fortelling fra 1860 om en naiv, ung prest, en stuepike, en adelsdame og hemmeligheter som ikke tåler dagens lys ...

Historien er som du ser over todelt, og som så ofte før liker jeg den ene delen bedre enn den andre. Ruth sin historie i "nåtid" er den som fenger mest, og det fordi Ruth bærer på bagasje som gir karakteren hennes god tyngde. Denne delen handler ikke så mye om om havfruen, som det kan se ut til, utifra forlaget sin tekst over, men om Ruth og livet hun og Michael prøver å bygge seg på den skotske landsbygden. Det blir snakk om depresjon og Ruth får høre:
  - Det er synd og skam. Niesen min fikk en depresjon. Det var ille. Hun måtte ta tabletter for det. 
  - Ja, det er trist når folk blir slik. Vi visste jo ikke hva depresjon var, en gang. Det var ikke oppfunnet i vår tid. 
Vi hadde hardt arbeid. Det var behandlingen vi fikk. 


Handlingen på 1800-tallet er preget av datidens fattigdom, fordommer og klasseskille. Hun har noen fantastiske beskrivelser av tingenes tilstand for eksempel i unge Moiras liv:

Da så jeg for meg dem jeg var glad i, mor og far og brødrene og søstrene mine, der de lå syke til sengs i den rønna de hadde flytta oss til, der regnvannet trengte inn gjennom leira i veggen og fikk steinene til å ramle ut. Hvordan jeg prøvde å lage mat av ingenting, og hvordan jeg gikk i de samme klærne seks uker i strekk sjøl  om de ble gjennomvåte. Jeg måtte la tøyet tørke på kroppen om og om igjen, til jeg fikk gnagsår. En etter en fant jeg dem kalde i senga, og måtte se mennene komme og ta dem med seg på den lange vandringa til kirkegården.

Dette er det jeg kaller en skjønn bok. Den har litt av alt, historie, stemningsfulle landskapsbeskrivelser, mysterium, spenning, ja også en god porsjon romantikk. Det er nok ikke den boken jeg vil huske på om noen måneder, men leseopplevelsen der og da var god.

Forlag: Silke

Utgitt: 2013

Sider: 330

Kilde: Leseeks

Ut på litteratur-tur i fineværet

Gåsunger i sommersol - endelig er det vår i Bergen

I dag hadde jeg så mange forskjellige ting jeg hadde lyst å gjøre at jeg ble nesten litt handlingslammet. Jeg lot DnS klare seg selv, og dugnaden med Almåsgårdens venner måtte også klare seg uten meg. Sønnen sto og hoppet i hyllen og ville være med meg ut i solen, så den havnet i sekken sammen med fotoapparatet, og avgårde gikk vi. Jeg hoppet av bussen i Sandviken og gikk Fjellveien hele veien til Forskjønnelsen. Jeg har muligens nevnt det før, men må bare si det igjen, Bergen er en fantastisk fin by!
Halvveis på turen stoppet jeg innom min farmor og fikk pratet litt med henne, før jeg vandret videre ut mot USF Verftet for litt forfriskninger ved vannkanten. Sønnen fikk komme opp av sekken da godsakene kom på bordet, og jeg var grundig parkert. Etter at Frode var kommet ned fra sin tur på Gullfjellet, lokket jeg med lunch i solen, og han heiv seg i bilen og kom å hentet meg. Jeg har lest noen lunkne anmeldelser av Jo Nesbø sin siste bok, men jeg synes han skriver drivende bra. I morgen er det min tur å være med på Gullfjellet, så da blir det ikke så mye tid til lesing. Har du hatt en fin lørdag i solen?

Boklunch i solen :)

Skam av Mina Bai - om en ung innvandrerjentes kvaler

Dette er ikke en bok om hvorfor eller hvordan et menneske blir en asylsøker, men om følelsene som rører seg i Sara etter hun har fått fotfeste i det Norske samfunnet.

Iranske Sara er bare tjue år når hun flykter fra Iran og kommer til Norge. Alene og ny i landet prøver hun å tilpasse seg så godt hun kan mens hun samtidig forsøker å finne seg selv. 
Hun begynner å studere, får seg senere jobb og er stadig på søken etter den store kjærligheten. Men hvordan skal man klare å finne sin andre halvdel hvis man ikke helt vet hvem man selv er og hvor man hører hjemme?
I fortellingens nåtid har Sara bodd i Norge i 15 år. Hun jobber, bor i en kommunalbolig på Tøyen, og prøver desperat å få moren til landet. Fortiden og nåtiden hennes vikles inn i hverandre, og Sara er nødt til å ta et valg. Hvilken stemme skal hun lytte til, og hvem vil hun være?


Et kort kapittel forteller oss hvorfor moren til Sara bestemte seg for å sende jenta ut av landet, og omstendighetene rundt flukten til Norge. Det er i 1994 og uten mer om og men har hun fått oppholdstillatelse, skoleplass og et sted å bo. Det er ikke det boken skal handle om.

I sprang tilbake i tid lærer vi om forholdene i Iran før den islamske revolusjonen da det var Sjahen som regjerte. I løpet av noen veldig interessante sider helt i begynnelsen av boken fordoblet jeg mine kunnskaper om det som skjedde i landet på denne tiden. Dessverre, må jeg nesten si, det er heller ikke det boken skal handle om.
Skam handler om den religiøse stemmen som Sara har inni hodet sitt, som forteller henne at alt hun har lyst til å gjøre er synd. Selv etter hun har kommet til Norge er forvirringen stor, og hun klarer ikke legge fra seg det hun har blitt indoktrinert, gjennom hele livet. Boken har et veldig erotisk anstrøk, for Sara tenker på sex, menn, forhold og umulig kjærlighet hele tiden. Andre aspekter av livet som å lære seg språk, gå på skole, jobbe, finne seg et sted å bo, alle disse tingene får lite fokus, mens hennes famling og fundering rundt sex og mannfolk står i høysetet.

Smakebit: 
Hvis jeg skulle si at jeg kom fra Iran, forvekslet folk det ofte med at jeg kom fra Irak. Hvis ikke spurte de forferdet om Iran og atombomben. De spurte om islam, og om hvorfor jeg ikke drakk øl, og ølmaset og muslimmaset var som et vogntog uten ende foran meg. 
Jeg kjøpte meg vanligvis en Cola, for jeg elsket det. Cola symboliserte barndommen for meg, for Nanna pleide alltid å kjøpe en colaflaske til meg som belønning for å være snill jente.

En fin bok var det i alle fall, kanskje litt enkelt skrevet, men de mange kapitlene som er tydelig merket med sted og årstall gjorde boken lett å lese.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2014

Sider: 290

Kilde: Leseeksemplar

Bokbad med Dinah Jefferies på Bergen Offentlige Bibliotek

Dinah Jefferies intervjues av Kari Birkeland på hennes andre dag av lanseringsturneen

Dinah Jefferies er på lanseringsturne med den nye boken sin Til vi ses igjen. Etter starten i Haugesund er Bergen andre byen hun besøker, før hun skal til Oslo i morgen. Det med før Oslo kan vi like, men med den oppslutningen som var på hovedbiblioteket i går får jeg inderlig håpe at hun får et mer høylytt velkommen i hovedstaden.

Beathe og Tine - to glade bokbloggere

For min del var det to attraksjoner på bokbadet i går, for jeg fikk treffe selveste Beathe, for første gang. Hun er den av bokbloggerne som har inspirert meg mest til å utvikle bloggen min til sånn som den fremstår i dag. Helst hadde jeg bare lyst å skravle med Beathe men når Dinah Jefferies og Kari Birkeland satte seg ned fremfor oss, overtok de selvfølgelig all oppmerksomhet.

Dinah Jefferies er en godt voksen dame, som har passert de seksti. Hun har skrevet en bok før, men den fikk hun beskjed om å glemme, men "skriv gjerne en ny" hadde forlaget sagt. Heldigvis satte hun igang igjen og ut kom Til vi ses igjen. Denne damen er et fyrverkeri av et menneske. Noe så energisk og fargerikt skal en lete lenge etter. Hun fortalte om boken, handlingen og mye om livet sitt, som ikke har vært noen dans på roser. Selv om hun "ble forfatter" i voksen alder har hun allerede en bok til ferdig skrevet som kommer ut til neste år, og driver research på enda en.
Bøkene hennes har handling i eksotiske land, noe hun selv har erfaring med siden hun bodde sine første 9 år i Malaysia. Hun husker godt forhold og hendelser fra barndommen, som hun i går kveld formidlet på en forrykende måte. Hun fortalte oss om bakgrunnen til karakterene i boken og hvilke paralleller som kan trekkes til hennes eget liv. Hun har flere ganger i livet opplevd vanskelige ting, som da hennes sønn døde som 14 åring, og hun som fraskilt mor måtte holde ut for datterens skyld. dette er lenge siden, men hun fortalte så levende at jeg satt med klump i halsen. Jeg kommer til å ha øynene åpen for hennes neste bok, som jeg definitivt kommer til å lese.

Min omtale av boken finner du her

Veien til Mekka på DnS Teaterkjelleren - kun få dager igjen!

Kirsteh Hofseth ga oss i går kveld en litt dyster men veldig tankevekkende avslutning på sin skuespillerkariere. Jeg personlig ble hensatt til en litt meditativ tilstand etter stykket, og trengte tid på å ta det inn og fordøye.

                                                        Bilde: DnS

Veien til Mekka ble skrevet i 1984 av sørafrikaneren Athol Fugards. Det er to kjente størrelser fra DnS som er på scenen, Kirsten Hofseth og Karl Bomann-Larsen. Oppsetningen er et samarbeid med Teatret Vårt i Molde. Kirsten Hofseth var med å stifte Teatret Vårt i Molde i 1972, men nå har hun i mange år vært fast på DnS i Bergen. Nå pensjonerer hun seg, men først skal hun gjennomføre denne gigantrollen på nettopp Teatret Vårt, og heldigvis også på DnS.

Det har brent i huset der Helen bor. Menighetsrådet mener det beste for henne er å oppgi sin kunst og flytte inn på et av kirkens gamlehjem. I desperasjon tilkaller Helen sin venninne Elsa, en radikal frihetsøkende ung kvinne. Når pastor Marius kommer for overtale Helen om å flytte, oppstår intense konfrontasjoner mellom de tre. En kamp der  frihet og selvstendighet kontra det trygge og konforme, utkjempes. Hvor alene tåler vi å stå? Hvor sterk er troen på seg selv når fellesskapets normer presser på? Og hvor mange valg har man når livet går inn I siste fase?

“Du bryter ikke en vane du har hatt hele livet, uten å tenke heretter blir alt annerledes”

Elsa, den unge venninnen til Helen ble spilt av Helle Haugsgjerd. De to drevne skuespillerne hadde jeg forventninger til, så jeg fikk nesten hakeslepp da jeg så at Helle var helt på høyde med dem. For en forestilling hun ga oss. Hun var trygg og overbevisende i sin rolle som den modne og reflekterende unge damen som er en av få som virkelig har sett Helen som menneske.

Av programmet kan jeg se at det er uvanlig mange menn i produksjonen, og det var ingenting feminint over scenografien. Publikum satt med noen sterke lys i øynene hele tiden, og alt som var på scenen var fire dører som til stadighet ble åpnet og lukket.
Jeg ble dradd inn i dialogen mellom Elsa og Helen og syntes nesten at disse lysene var mer forstyrrende enn at de utdypet handlingen.
Det er ikke før i andre halvdel av stykket at pastoren kommer på banen, da blir kampen en helt annen. Ting kommer for dagen som ikke hadde kommet frem før, og jeg kjenner at jeg vil ta parti med jentene mot denne pastoren. Han vil bare Helens beste, men er kjærligheten hans tuftet på redsel, for alt det ukjente som Helen representerer?

Dette er et stykke med mange drakamper, fornuften og frihetsfølelsen sloss mot hverandre, og publikum sitter nok å kjenner at begge deler også er tilstede i en selv.

Veien til Mekka er ikke lystig underholdning, men gir publikum en anledning til å ta et dypdykk i seg selv. Er du fri? Lever du livet ditt på en måte som er deg?

Gratulerer med dagen alle teaterglade
i dag er det Verdens teaterdag :)

Håpefulle hjerte av Jakob Knudsen - ny krimserie fra Danmark!

I min lille backload av uleste bøker hersker det en høyst uengelsk køkultur. Denne boken er den sist ankomne, og ble allikevel plukket frem, til stor protest fra de andre, som står tålmodig på vent.

Forlaget røper fra handlingen:
En fin sommernatt blir ekteparet Villadsen bortført fra hjemmet sitt i Hjørring. Det skjer helt i det stille, og i begynnelsen er det ingen som legger merke til at de er borte. Først etter et par dager blir de avskårne hendene deres funnet, hennes høyre og hans venstre, og det går opp for politiet at det har skjedd en alvorlig forbrytelse.
Drapsetterforsker Kristian Swane må avbryte sin etterlengtede ferie i Skagen for å assistere sine kollegaer. Etterforskningen utvikles raskt til en intens morderjakt, og da enda et ektepar blir bortført, går det opp for Swane at det hele er en nøye gjennomtenkt plan. Langsomt avdekkes en urovekkende historie som har røtter i krigen på Balkan.

Håpefulle hjerte er første bok i en ny krimserie fra Danmark. Her følger vi lederen for Rikskrims spesialgruppe Kristian Swane, i hans etterforsking av bestialske mord.
I Danmark har det kommet ut tre bøker i denne serien, så nå håper jeg at disse får komme ut i ro og mak i Norge før det blir tv-serie av dem.

De to andre bøkene i serien heter:

Når engler gråter blod

Resten er taushet

Min mening om boken uten å røpe noe av handlingen:
Swane får med seg sin kollega fra Rikskrim Robert Svendsen, og sammen med et knippe etterforskere fra det lokale politikammeret i Hjørring står de ansvarlig for å oppklare drapene. Historien er tredelt, etterforskerne og "Slakteren" i nåtid, og en tråd fra Bosnia i 1999. Det er ikke vanskelig å plassere gjerningsmannen, så spenningen her ligger ikke i hvem denne er, ei heller hans motivasjon for ugjerningen, for det går klart frem tidlig i boken.

Heldigvis er handlingen fri for "tilfeldigheter" så når klisjèene kommer tett som haggel, greier jeg å la vær å bry meg om dem. Boken er medrivende mer enn spennende, og de personlige historiene til karakterene får en passe neddempet oppmerksomhet.
Drapsetterforsker Kristian Swane er original på den måte at han er helt perfekt. Han har et godt forhold til eksen, og til sin sønn Jens, som ikke beskylder ham for å ha vært for lite tilstede i barndommen. Han er heftig forelsket i sin kjæreste Ina, som er usedvanlig vakker, klok og tålmodig med at han stadig vekk må reise på jobb. Hun er til alt overmål utdannet psykolog og profiler, og blir selvfølgelig involvert i saken, når de står fast. Etter å ha blitt muntlig informert av Swane resonnerer hun seg frem til helt korrekt personlighet og bakgrunn på morderen vår.

Jeg synes beskrivelsen av borgerskapet, som morderen går løs på, er litt platt. Spesielt når han beskriver tomheten i livet til et middelaldrende par som ikke har barn, er ikke det litt søkt? Denne nedlatende holdningen dukker igjen opp i epilogen, og jeg grøsser.
I denne, som i mange andre kriminalromaner valser helten vår rett inn i løvens hule, ubevæpnet og uten backup. Det fremstilles som et "uhell" og han er sint på seg selv etterpå, men dette er med i så mange bøker at han godt kunne valgt en annen vri. Dette er første av flere ganger hvor han, og kollegene hans gjør ting helt på egen hånd.
(Sånt gjør man ikke, har de ikke lest noe krim spør jeg meg selv?)

En ting i boken får meg til å tenke på CLUE serien til Jørn Lier Horst, for han har med jevne mellomrom noen halvsider om forskjellige filosofer, Nietzsche, Kierkegaard, Wittgenstein og noen til. Hos Horst passer det godt inn med en filosof i hver bok, men her blir dette "fyllmasse" som er ganske ute av kontekst.

Håpefulle hjerte er lettlest med god driv, på ingen måte kjedelig, men heller ikke spennende. Selv helt på slutten når presset øker, vet vi jo at hjelpen er på vei, så jeg får ikke hjertebank.
De mange klisjèene trekker litt ned for min del, og jeg er ikke enig med Jydske Vestkysten som påstår at den er "intens og spennende." Da er jeg mer enig med Nordjyske Stiftstidende sin uttalelse: "Plottet er realistisk og holder til siste slutt, uten løse tråder og med små nervepirrende spor underveis."

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2010/på norsk 2014

Sider: 330

Kilde: Leseeksemplar

Meatfree monday - eller gourmet mandag som jeg vil kalle det i dag

Ved nyttår startet vi opp et strengt regime på handlefronten. Ikke bare innførte vi shoppestopp på alt utenom mat og fornøyelser, men vi begynte å lage ukesmenyer og handler mat kun mandag og lørdag. Går vi tom for noe, må vi bruke fantasien, så vi har lært oss å legge vår sjel ned i den handlelisten.
Denne uken benytter jeg meg av Elin sin ukesmeny for å få idèer til middagsmat, og først ut denne mandagen er blomkålsuppe.
Det er ingen hvilkensomhelst blomkålsuppe, ta en titt på Elin sin oppskrift da vel, og la deg friste.
Siden vi ikke spiser kjøtt, har jeg laget "bacon" av sopp.
I tillegg laget jeg krutonger av litt loff vi hadde igjen fra helgen.


Sånn lager du "bacon" av sopp:
Kutt opp soppen smått, stek det i smør på stekepanne, gjerne i flere omganger.
Ha alt sammen i pannen igjen når det er godt stekt og krydre med hvitløkpulver, paprika, pepper og salt. Freses litt før bruk, men det kan godt serveres lunkent.

Sånn lager du krutonger selv:
Smør smør eller bremyk på loffskiver. Dryss hvitløkpulver og litt timian over, og smør det godt ned i brødet. Skjær vekk skorpene og del skivene i cm. store biter.
Tørk dem i ovnen på 100 grader i en times tid, snu gjerne litt underveis.
Disse er mye bedre enn de du kjøper i dyre dommer i butikken.

Har du slitt deg opp Rævaskaret?

Legg til bildetekst

Rævaskaret var det opprinnelige navnet på passasjen som i nyere tid har fått navnet Stoltzekleiven. Navnet fikk traseen fra den nærmeste gården nede ved Fjellveien da familien Stoltz i 1870 overtok Frydenlund. Da elektrisitetsverket på 1920-tallet bygget trafostasjonen sin i Fjellveien ble stien forlenget oppover fjellet. Det var ikke før i 1937 at Bergen Kommune sysselsatte arbeidsledig ungdom med å steinsette traseen.

I 2011 var stien stengt lenge for rehabilitering. Da hadde vi eksotisk besøk fra Nepalske sherpaer, som gjorde stien til en attraksjon. Dette er et friluftsområde bergenserne er stolte av, og veldig mange legger både tur og treningstur til disse 800 trappetrinnene.

I 1979 feiret vi 100 års dagen for Fjellveien, og da ble det første Stoltzekleiven Opp løpet arrangert. Hvert år i september arrangerer fremdeles idrettslaget Varegg motbakkeløp i kleiven, en event som er utsolgt på minutter når startnumrene blir lagt ut for salg.
"Alle" tar tiden når de går opp her, og det er ikke tabu å spørre andre om stoltzetiden deres, et samtaleemne alle som har begynt å presse tiden nedover gladelig hiver seg ut i.
Normal tid for utrente er rundt halvtimen, mens rekorden er på ufattelige 8:06.
Har du ikke vært i Stoltzen før, må du ta deg en tur. Returen går enten via Munkebotn eller Fløyen og det er en kjempefin tur, uansett hvilken vei du velger.
Jeg har ambisjoner om 24 turer opp Stoltzen i år, noe jeg håper jeg skal greie.

God tur!

23 mars lå det godt med snø på toppen

Kl. 08:15 søndag morgen var jeg putt alene både i bakken og på returen ned til Munkebotn

Til vi ses igjen av Dinah Jefferies

Når VigmostadBjørke frister med bok og møte med forfatteren, ja da er det bare å snu seg rundt. Boken ble lest ferdig på fredag, en liten uke før bokbadet. Etter å ha veltet meg i denne fantastiske boken, gleder jeg meg til å møte forfatteren. Arrangementet finner sted på hovedbiblioteket i Bergen kommende torsdag, det er gratis og åpent for alle
- kom da vel!

Jeg anser meg selv for å være en ganske kritisk leser. Når det er noe som skurrer, henger jeg meg opp i det og må ta meg kraftig sammen, for å ikke bli vippet av pinnen.
Da jeg leste Til vi ses igjen, slappet jeg fort av, holdt meg godt fast i bokpermene og nøt opplevelsen til siste side.
Måten boken var bygget opp på, de stadige cliffhangerne og vekslingen mellom Alec og Emmas handling gjorde dette til en historie som tok meg med storm. Vi er i Malaya, landområdet som i 1963 fikk navnet Malaysia. Tilstandene i og historien til dette landet har vært ganske så ukjent for meg, men etter å ha lest denne boken har jeg i alle fall dannet meg et bilde av hvordan det var på 50-tallet. Håper inderlig at innbyggerne i dette landet lever under roligere forhold nå, for under den britiske administrasjonen på denne tiden hersket det en unntakstilstand som føltes som krig, ikke med britene men med med grupperinger innad i landet.

Dinah Jefferies gir oss en frodig bilde av landet som er preget av krig og terror, jungel, ildfluer, skrikende apekatter og beteltyggende innfødte.  Med dette som bakteppe får vi servert en familietragedie som har alt som skal til for å øke spenningsnivået til uante høyder. Historien fortalt med noen få setninger uten å røpe noe, høres nesten banal og klisjèaktig ut:
Lydia kommer hjem fra en reise og finner huset tomt. Mannen Alec og døtrene Emma og Fleur er borte. Etter å ha forhørt seg, får hun tips om at de har reist nordover, og hun gir seg i vei for å nå igjen familien sin.

Romanen er todelt hele veien og vi følger også familien som har reist til England, for å oppsøke farens foreldre der. Her er utrolig mye action i denne boken og mye handling. Fallgruvene er mange, og for meg som har kritiske antenner for "tilfeldigheter" bare venter på at hun skal "drite på draget" som vi sier i Bergen. Det gjør hun faktisk ikke, og jeg er imponert over hvordan hun greier å lande alle de ballene hun kaster opp - hun balanserer på stram line mens hun sjonglerer - og greier det med glans! Det eneste som ikke er bra med denne boken er det litt "fjollete" coveret, det gir ikke boken den cred den fortjener.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgis: februar 2014

Sider: 480

Kilde: Leseeksemplar

Terningkast: 6

Den første smakebiten er litt av en tankevekker:
Hun husket noe Emma hadde sagt til henne en gang. Da et vennepar av henne og Alec hadde skilt lag, hadde Emma lagt hodet på skakke og sagt med trist stemme: Det er fordi de ikke er sammen med det riktige mennesket sitt.

Den andre smakebiten er det litt mer sus over: 
Jeg rettet meg opp i ryggen, tok et skritt frem og hyttet med pekefingeren mot ham. 
Din jævla drittsekk. Din forbanna jævla drittsekk. Fleur måpte, og i sekundet før han hevet hånden mot meg, stirret jeg ham rett i øynene. Begge to frøs til is. Jeg ventet på at han skulle puste, og da han gjorde det, var ansiktet hans rødt og adamseplet hoppet opp og ned. Jeg hørte Fleur si med spak stemme: Pappa, ikke gjør det.

Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon

Det var Pia som skrev så fint, og gjorde meg oppmerksom på denne boken. Den ble bestilt og nå har jeg hatt noen fine timer i lesestolen. Tusen takk Pia, denne boken er en ekte liten perle.

Forlaget forteller dette om handlingen:
Christopher er femten år og lider av en mild form for autisme. En dag finner han hunden til Mrs Shears stukket i hjel med en høygaffel og bestemmer seg for, som selveste Sherlock Holmes, å løse mysteriet. Men under den døde hunden ligger løgner og mørke følelser begravet, og Christophers søken etter synderen leder han mot hans far og hans mor, som skal ha dødd av slag, men er det virkelig slik det er?

Forlag: Pax

Utgitt: 2003

Sider: 227

Kilde: Biblioteket

Terningkast: 5

Dette er andre boken jeg leser i mars hvor hovedpersonen har autisme eller aspergers, og det var artig å se hvordan de to forskjellige forfatterne har mange likhetstrekk i karakterene sine. Det er veldig interessant og lærerikt å lese om, og jeg er glad jeg har en til på vent. Anglofil som jeg er, er det stor stas at boken har handling i og nær London. 

Her nevnes både Shakespeare og Sherlock Holmes, og det river meg i hjertet at denne boken skal bli teater i London, og har premiere på Gielgud Theatre uken etter jeg er i London. Dårlig timing spør du meg. (Også på Gielgud da, teateret hvor jeg var og så Daniel Radcliffe i det fantastiske stykket Equus.)

Den merkelige hendelsen med hunden den natten er en bok om den autistiske 15 åringen Christopher, som bor med sin far. Han har sine ting å stri med, ikke liker han gult og brunt, ikke liker han at maten på fatet er blandet sammen og for all del, ingen kroppskontakt. Han har mange utfordringer han må overkomme i løpet av en dag, men han er en smart gutt, og et geni i de logiske fagene. Derfor greier han seg bra, for selv om han ikke skjønner ironi eller ord som "bikkjekaldt" så klarer han å lære seg ting ved å trekke logiske slutninger. Det er en fascinerende verden vi blir ønsket velkommen inn i, i denne boken, og jeg er sikker på at jeg har lært masse som jeg vil plukke frem hvis jeg møter et menneske som har denne utfordringen i livet.

Boken anbefales på det sterkeste!

Hvis du orker å høre det på skikkelig Jon Fosse nynorsk, så tipset Pia meg om at det skal settes opp nye forestillinger til høsten, på Det Norske Teatret.

Bokhandlerens beretning av Charlie Lovett

Denne en historiske spenningsromanen fenget meg, den er morsom, lærerik, spennende og en smule romantisk. Jeg ble faktisk så inspirert at før jeg var ferdig å lese boken så var flybilletter og hotell i London bestilt. Jeg har også sikret meg billetter til to forestillinger på The Globe, Antony and Cleopatra og The last days of Troy, og billett til å komme til tops i The Shard. Spontan jeg? neida, bare lett å begeistre.

Da Peters kone Amanda dør, blir han fullstendig knust. Den unge antikvaren bestemmer seg for å flytte fra Nord-Carolina til England for å komme seg vekk.
Der finner han en bok fra 1800-tallet, og blir sjokkert når han ser et portrett av en kvinne som er prikk lik hans avdøde hustru.
Hvem er kvinnen på bildet? Hvordan kun hun være helt lik hans kone?
Peter følger sporene helt tilbake til den viktorianske æra og deretter Shakespeares tid. Han kommuniserer med Amandas dobbeltgjenger og avdekker flere hemmeligheter om sin egen
fortid, og finner en bok som kanskje en gang for alle vil fjerne tvilen om Shakespeare virkelig forfattet alle sine skuespill.


Bokhandlerens beretning er en av bøkene som tilfeldigvis ramlet ned i postkassen min i forrige uke. Baksideteksten appellerte egentlig ikke til meg, jeg er ikke glad i "tilfeldigheter" på tvers av kontinentene, men når det nevnes Vindens skygge, Shakespeare og bokelsker, nær sagt i samme setning, så måtte denne frem på bordet.

Boken veksler mellom mange historier, men det er tydelig merket med sted og dato, så det blir ikke forvirrende. Nåtid er i Kingsham i 1995 hvor Peter så smått begynner å kråne til etter sin kones død. Vi er i Ridgefield USA i fra 1985 og noen år fremover, hvor vi får den skjønne historien da Peter møtte Amanda, som han senere gifter seg med. Det er i disse avsnittene vi får et fascinerende innblikk i kunsten å redde gamle, utslitte bøker. Den tidligste historien er fra 1592 i Southwark, London. Dette er på Shakespeares storhetstid, og det er her eventyret begynner, men vi beveger oss fremover til midten av 1800-tallet ganske raskt.

De mange handlingene gjør dette til en bok med bra fremdrift. Forfatteren gir oss mye for pengene, en romantisk fortelling, mye historie, absolutt mye action, et mysterie å løse og et mord. Handlingen dreier seg hele tiden om ektheten av verker av Shakespeare, hvor oxfordianer hevder at Edward de Vere, jarlen av Oxford, skrev de verkene som vanligvis er tillagt William Shakespeare fra Stratford. Argumentene deres er gode, William Shakespeare som vi kjenner ham, var et unikum til å skrive skuespill, men han hadde ingen utdannelse og innholdet i mange av tekstene hans vitner om at han kunne mye om jus, kunst, musikk, legevitenskap, militærtaktikk etc. Stratfordianere er de som mener at Shakespeare virkelig skrev sine egne tekster, og ferdig med det.

Bokhandlerens beretning er en mangefaset diamant, som du må være litt tålmodig med, da er jeg sikker på at du vil like boken godt. London here I come!

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2014

Sider: 402

Kilde: Leseeksemplar

Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo

Huset med den blinde glassveranda er Herbjørg Wassmo sin debutbok, og for en debut hun gjorde. Boken kom ut i 1981 da forfatteren var nesten 40 år, og er første bind i trilogien om tyskerungen Tora. 

Historien starter når Tora er rundt 12 år. Hun bor på en øy nord i landet, i et hus med flere fattige familier. I hennes leilighet er det kun moren Ingrid og stefaren som bor sammen med henne. Etterhvert begynner Henrik å misbruke lille Tora, mens moren jobber kveldsskift på fiskemottaket. Hun var fra før en ensom liten jente, som stadig vekk fikk høre at hun er tyskerunge, uten helt å forstå hva det betyr. Når stefaren Henrik begynner å komme inn til henne blir hun en redd, ensom jente som trekker inn i seg selv, og ikke betror seg til noen. 

Kjære Gud, trur du at du kunne unnvære han Henrik her på jorda?

Herbjørg Wassmo skriver poetisk og vakkert om fattigdommen som regjerte i Norge i etterkrigstiden. Hun har et tydelig kvinneperspektiv i teksten sin, og klarer å formidle en troverdig hverdag for kvinnene på øyen. Bortsett fra husfrua med alle barna som har blitt frelst, så klarer alle kvinnene i romanen seg veldig godt. Til og med Tora, som er et vanskjøttet barn har en indre styrke.

Når siste cd surret på cdspilleren, satt jeg med knyttede never og sa 

"dø, dø, dø", helt inne i, og sterkt revet med av det som foregikk i boken. Neste bok, "Det stumme huset" er bestilt - jeg kan nesten ikke vente for å høre fortsettelsen.

Tidligere har jeg bare lest Et glass melk takk, (som skremte vettet av meg,) og Hundre år. Det var da jeg leste Disse øyeblikk at jeg fant ut at jeg ville lese mer av henne. Når Ingunn skriver om denne boken får jeg det sparket bak som jeg trengte for å sette i gang med denne trilogien. Takk Ingunn!

Forlag: Lydbokforlaget

Lyttetid: 07:23

Innleser: Marit A. Andreassen

Kilde: Biblioteket

Dødvann av Ann Cleeves - den 5`te boken om Jimmi Perez på Shetland

De fire første bøkene i serien har navn etter farger, og nå gir Ann Cleeves seg i kast med elementene, første element ut er altså vann.

Fra bakpå boken:
Politietterforsker Jimmi Perez kommer ikke over tapet av Fran, kvinnen han skulle gifte seg med. Det er over et halvt år siden hun døde. Nå driver dagene forbi mens han samler steiner langs strendene.
Journalist Jerry Markham kommer hjem til Shetland for å skrive om utbygging av vindkraft og motstanden mot denne. Selv har han sagt han skal hjem på privat besøk. Han vekker oppsikt i sin røde Alfa Romeo. Han vekker også oppsikt da han blir funnet i en robåt som driver inne ved land. Men denne gang mest fordi han er drept. Førstebetjent Willow Reeves reiser fra Hebridene til Shetland for å lede etterforskningen, fordi Jimmy Perez ikke er i stand til å lede den. Men gradvis lar han seg involvere i saken, som bare blir mer og mer innfløkt og ubegripelig.

Den private historien om Jimmi Perez plukkes opp der den slapp i forrige bok. Heldigvis kommer han fort på banen igjen, og sorgen over Fran får ikke hele fokus. De første tre bøkene i denne serien var fylt med mørke, tåke og stemninger som gjorde meg mørkredd på høylys dag. Den forrige var mer preget av historien om Fran og Jimmi, og i denne siste var der nesten ikke naturbeskrivelser i det hele tatt. Vi er jo på Shetland, og fugler og dyr er så vidt nevnt i en bisetning, mens de gode stemningsbeskrivelsene uteblir. Det er vår og lyst, litt yr og regn og fokus er mye oftere på hvor de må gå for å få mobildekning, enn hvordan det føles å være på øyen.

Hun har noen gode beskrivelser av dynamikken mellom den usikre betjenten Sandy, førstebetjenten Willow Reeves som gjerne vil høste æren av å løse saken uten Jimmi`s innblanding. Jeg har alltid likt personligheten til Jimmi, han er snill, høflig og ettertenksom, og setter alltid andres følelser først. Han er en god etterforsker, men har en tendens til å "være på viddene" gjennom hele boken, for så på de siste sidene "plutselig" skjønne hvem morderen er. Så også i Dødvann. Det ble mye snikk-snakk rundt mulige scenarier og mulige gjerningsmenn, men når morderen ble avslørt var dette en som kun var blitt fremstilt som en kjernekar tidligere. Ja, ja, jeg så det i alle fall ikke før jeg fikk det servert.
Jeg tenker at om Ann Cleeves skal skive bøker om de tre gjenstående elementene, må hun se å finne frem til formelen hun brukte i de første tre bøkene, dette blir for for tradisjonelt og lite spennende. Jeg spør meg selv, kan hun ha byttet utgivelsesforlag eller redaktør etter bok 3, siden de to bøkene som har kommet siden er så annerledes?
Rekkefølgen kan du se i min omtale av den forrige boken Blått lyn

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2013

Sider: 347

Kilde: Biblioteket

Barnekrim: Libertygåten av Jørn Lier Horst - bok nr. 5 ute nå!

Et fargerikt innslag i bokhyllen til Sondre

CLUE serien til Jørn Lier Horst skal til sammen bestå av 12 bøker. Leseren får mange mysterier for pengene i denne serien. En gåte løses i hver bok, en gåte følger vi gjennom fire bøker X 3, og en gåte strekker seg gjennom hele serien. I tillegg blir vi introdusert for en filosof i hver bok, tankegangen til den aktuelle filosofen gjenspeiles i handlingen, og på slutten får vi en liten introduksjon av filosofen.

Fra baksideteksten til forlaget:
Cecilia, Leo og Une finner en avis der noen har klippet ut utvalgte ord. Blant annet er det tydelig at millioner og dreper er noen av ordene som mangler i overskriftene. Det viser seg etter hvert å handle om et trusselbrev der det går tydelig fram at politiet ikke må blandes inn. Det blir derfor opp til CLUE-gjengen å finne avsenderen, og det er flere ting som tyder på at den som har klippet ut ordene og limt sammen brevet befinner seg et sted Skutebukta. 
Pensjonatet Perlen er fullt av gjester på høstferie, noen mer spesielle enn andre – og mange har noe å skjule. Ute ved Steinholmen ligger en gåtefull seilbåt ankret opp, og i et skogholt står det parkert en nedstøvet bil med noen blodige filler i baksetet.

Når disse bøkene kommer i hus driver poden og jeg ekte samlesing, med hvert vårt bokmerke i boken. Nei, vi kappleser ikke, men begge er like ivrig og vil ikke vente. Heldigvis måtte han gå å legge seg, så selv om han hadde kommet godt i gang, fikk jeg tatt ham igjen.

I Gravrøvergåten som var bok nummer 4, ble mysteriet som hadde strukket seg over fire bøker avslørt, og et nytt fire bøker langt mysterie blir introdusert.
I denne femte boken er det høstferie og masse gjester på pensjonatet. Jørn Lier Horst skuffer ikke, spenningen og driven er den samme som i de andre bøkene, og når boken er slutt, må jeg bare lese første kapittel av neste bok, som står som en skikkelig "teaser" bakerst i boken. Det var lett å kjenne igjen de filosofiske betraktningene til John Stuart Mill, lurer på om Torbjørn Egner har lånt inspirasjon til Kardemommeloven fra ham?
Sondre (12) mente denne var den mest spennende av dem alle, den ble spennende med en gang og fengslet gjennom hele. Siden de andre bøkene har fått terningkast 5, er Libertygåten nødt å få en 6`er :)

Rekkefølgen på CLUE serien:

Salamandergåten Filosof: Sokrates

Maltesergåten Filosof: Aurelius Augustinus

Undervannsgåten Filosof: Aristoteles

Gravrøvergåten Filosof: Søren Kierkegaard

Libertygåten Filosof:  John Stuart Mill - gis ut i disse dager

Esmeraldagåten - neste bok ut om ca. 6 mndr.

Forlag: Kagge

Utgitt: mars 2014

Sider: 145

Kilde: Leseeksemplar
Terningkast: 6

Bokjakt på Storsåta

Stolpen på Storsåta med Høgstefjellet og Veten i bakgrunnen

Storsåta 435 moh. er det fjellet som ligger nærmest huset mitt, og derfor blir det mange turer opp hit i løpet av et år. Jeg bruker 55 minutter opp og 40 minutter ned, på disse 7 kilometerne.
Dagens tur hadde et formål. Noen spreke jenter har laget en fbside og lagt igjen en bok på toppen, som jeg har blitt utfordret til å finne. I dag var det tredje gangen jeg er oppe med det mål for øyet å finne denne boken. Første gang bare så jeg meg omkring, andre gangen hadde jeg fått en beskrivelse av røysen den skal ligge i, uten at det hjalp meg noe. I morges fikk jeg enda en beskrivelse, og dette motiverte meg til å klappe igjen boken jeg satt fordypet i, og stikke på skattejakt. Fotoapparat og brodder ble pakket i sekken før jeg la avgårde oppover bakkene.
Jeg har desidert det beste leitegenet i familien, og allikevel kunne jeg ikke finne denne
#¤%"&¤ boken.
Slukøret sklei jeg ned igjen fra fjellet, uten å kunne skryte av at jeg hadde funnet den.

Rundemanen sett fra Storsåta 17 mars og ikke særlig vårlig

Siden fotoapparatet allerede lå i sekken i påvente av å forevige det store funnet, knipset jeg i stedet noen "vårbilder". Rundemanen sett fra "baksiden", med et fint melisdryss. Det var glatt de siste hundre meterne mot toppen, og bløtt resten av veien. Fjellet hadde jeg nesten for meg selv, møtte to damer på min alder (pluss, eller helst minus 15 år) med 10 minutters mellomrom, ellers var det stille. Det er ikke bare Severin Suveren som har flax, da jeg var nesten hjemme "forsvant" Veten inn i en hvit kappe, og da jeg trådde på dørstokken min lavet snøen ned.

Neste gang jeg skal leite etter denne boken må jeg enten ha "støttekontakt" med meg, eller få et skattekart a la Kaptein Sabeltann sitt, med antall skritt fra stolpen mot vest...

Helvetesilden av Karin Fossum

Karin Fossum sine bøker er ikke av det tykke slaget, og når de er så spennende som Helvetesilden er, så sier det seg selv at det går fort unna.

Utdrag fra baksideteksten: 
Handlingen i romanen følger to alenemødre, Mass og Bonnie, og sønnene deres fra desember til juli i 2005. Femtiårige Mass lever alene med sønnen Eddie som er i begynnelsen av tjueårene. Eddie er svært overvektig, og han er trygdet uten noen spesiell diagnose. «Tore på sporet» er yndlingsprogrammet hans, og snart vokser ønsket om å finne ut hvor farens grav er; den faren han aldri kjente.
Bonnie arbeider som hjelpepleier hos hjemmeværende eldre. Hun er alenemor for lille Simon som går i barnehagen, og i hverdagene slites hun mellom omsorgen for lille, forsiktige Simon og jobben. Økonomien er anstrengt, men en dag kommer det et brev som kan synes som en løsning for Bonnie og Simon.

Hun skriver drivende bra den godeste Karin Fossum. Skildringene av de to alenemødrene og deres utfordringer i hverdagen er gjort med følelse og respekt. Det går tydelig frem at hun har forståelse for de gleder og sorger det fører med seg å ha eneansvar for barn. Hun beskriver tilstanden til Eddie på en sånn måte at en ser for seg mannen og vet hvordan han er uten at jeg kan si noe konkret om tilstanden hans. Det samme med det lille engstelige barnet Simon, som ikke liker når mor forlater ham i barnehagen.

Sammenhengen i saken som Konrad Sejer skal løse ga seg ganske tidlig, så dette ble mer en bok om hvorfor enn hvem for min del. Nerven ligger i de to intense hverdagsskildringene, mens etterforskeren og hans arbeid får mindre oppmerksomhet.
Karin Fossum har sin helt egne stil, og jeg liker den veldig godt. Det er befriende med en krim uten at etterforsker og sak får hele fokus.

Jeg likte Carmen Zita og døden veldig godt, men Helvetesilden scorer hakket høyere. Hvordan er det med deg, hiver du deg over Karin Fossum sine bøker etterhvert som de kommer ut?

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 247
Kilde: Leseeksemplar

Terningkast: 5

Historien om Vakre jente av Rachel Simon - en liten smakebit

Denne boken er et eventyr, en fornøyelig og ultraskjønn fortelling om betingelsesløs kjærlighet, savn og håp. Boken tar også opp et alvorlig tema, hvordan mange av våre handikappede medmennesker ble behandlet, for ikke lenge siden. Heldigvis har verden gått videre, men det er bra noen setter fokus på dette.

Fra bakpå boken:
1968, Pennsylvania, USA
Regnet pøser ned, og vinden uler gjennom trekronene. Det har allerede vært mørkt lenge da det plutselig banker på døren til Marthas hus. Hun bor alene, og tvilende bestemmer hun seg for å åpne. Utenfor står to fremmede. De sier ikke et ord, men skjelver av kulde og utmattelse, og det er noe ved dem som er annerledes.
Martha tar mot til seg og lar den vakre jenta og den mørkhudede mannen komme inn, og det er først da hun oppdager at kvinnen holder rundt et nyfødt spedbarn. Martha vet ikke at både kvinnen og mannen har stukket av fra en institusjon i nærheten og blir forfulgt. Da vaktene kommer til huset, gjemmer de barnet uten at Martha merker det. Mannen klarer å flykte og forsvinner i stormen, mens den unge moren føres brutalt bort. Før hun slepes av sted, rekker hun å hviske én ting til Martha: ”Hold henne skjult …”

Dette er starten på en historie hvor de fire hovedpersonene først er sammen, men blir fort spredd for alle vinder. Martha klarer på finurlig vis å ta seg av og holde det lille barnet skjult, så deres historie henger sammen. Samtidig tar vi del i det turbulente livet til den døve Homan, i hans streben etter å finne veien tilbake til Vakre jente. På grunn av handikappet sitt, vet han ikke hva folk heter, men han finner på artige, veldig beskrivende navn til dem, som "muntrer" opp historien veldig.
Lynnie blir ikledd tvangstrøye og fraktet tilbake til anstalten hun har rømt fra, og etter en tid på straff gjenopptar hun livet sitt innenfor gjærene. Lynnie er tilbakestående og har dårlig språk, men Kate, en av de ansatte prøver å ta seg av henne etter beste evne. De visste ikke at Lynnie var gravid, men når hun blir brakt tilbake ser Kate at hun har født. Hun går med på å holde på hemmeligheten hennes, og prøver i det skjulte å finne ut av hvor babyen forsvant.

Homan, Lynnie, Kate og Martha har sine egne kapitler og vekslingen mellom fortellerstemmene gjør at lesingen går fort. Det er ingen dødpunkter, og for meg ble dette en skikkelig "slukebok". Vi følger dem helt frem til nåtiden, når det hele får en fin avrunding. Da jeg leste de siste 70 sidene lå jeg i sofaen, og kjente varme tårer renne rolig ned i ørene, mens underleppen krøllet seg ut for å bremse små avslørende hikst.
Jeg opplevde denne boken som veldig troverdig, og det var ingen "tilfeldigheter" eller omstendigheter som ikke hang sammen. Dette gir i mine øyne høy scoring på terningen, og med tanke på antall tårer og at omverdenen liksom forsvant mens jeg leste, så kan jeg ikke annet enn å gi boken en sekser :)

Smakebit:
  - "Jeg er så glad for å feire deg i dag". Lynnie tvang leppene fra hverandre og kjente at et lite smil gled over ansiktet. 
Kate holdt blikket hennes og smilte tilbake. Men det var ikke et vanlig speilbildesmil, hvor to mennesker smiler det samme smilet sammen. Det var et knust speilbildesmil, hvor de to smilene ikke ligner hverandre, og begge tenker på forskjellige ting, sånn at de er sammen og langt fra hverandre samtidig. 

Pass på å få med deg "Forfatterens takk", her forteller hun om sin oppvekst med en utviklingshemmet søster. I ungdomstiden sin på 1970-tallet ble det ryddet opp i de dårlige forholdene på mange offentlige hjem, og dette preget nok henne siden hun selv hadde en utviklingshemmet søster.
Ta gjerne en titt på Åslaug eller Beathe sine flotte omtaler!

Forlag: Silke

Utgitt: 2011

Sider: 347

Terningkast: 6

Thrillerteater på DnS: Lilleskogen - om barn, av ungdom for voksne

Det var elever ved Bergen kulturskoles Teater talentprogram som medvirket i dette stykket. De har vært ledet av Sissel Ruste, som har gjort en kjempejobb, for disse ungdommene var veldig trygge i sine roller. Jeg slappet fort av i stolen, for ikke en gang stusset de på hva de skulle si eller gjøre.

Woao for en forestilling! ! ! 

For en måned siden lånte jeg boken og leste hele skuespillet, så jeg følte meg ekstremt grundig forberedt til dagens stykke.
(Klikk på linken hvis du vil vite hva det handler om.)

Stykket er skrevet av Jesper Halle og har vært fremført på teaterscener over hele verden. Det artige er at det handler om en barneflokk, med barn fra 4 til 10 år. Disse barna skal spilles av ungdom for et voksent publikum. Handlingen er grotesk, og omfatter mobbing, incest, vold mot barn, mordbrann og mord. Det er til tider ganske så grusomt, og det greide disse ungdommene å få frem på en skrekkelig flott måte.
Jeg er sikker på at vi kommer til å se flere av disse skuespillerne på teaterscener rundt om i Norge om noen år, og skulle jeg velge meg ut tre navn som imponerte så må det bli Knotten/Kongen spilt av Kristine G. Brusdal. Hun spilte det yngste barnet, en liten gutt som ikke kunne snakke, og gjorde dette på en utrolig overbevisende måte.
Nanna L. Sæten som spilte Jonas var også utrolig dyktig, uten overspilling eller unødvendige mimikker. Den tredje jeg vil trekke frem er hun som spilte Tom, Margit Sandvik - fantastisk bra levert!
Det er ikke lett å forklare hvorfor disse tre, og ikke tre andre, de hadde det bare i seg, og gjorde jobben på en veldig overbevisende måte. De andre gjorde ingen feil, men det var et udefinerbart "noe", som en som snakket Fanadialekt "jeg, meg, dei", og et par som overspilte mimikken, bare småtteri, men nok til at de falt gjennom min strenge sensur.

Det er skuespiller ved DnS Kristoffer Sagmo Aalberg som har vært mentor for denne gjengen. Ikke godt for meg å si hvor mye han har tilført, men jeg må la ham få en flik av æren sammen med Sissel Ruste og ungdommene på scenen. Gleder meg til å se dere igjen!

Sjekk ut DnS sitt flotte bilde!

Nysgjerrigper av Belinda Bauer - hennes hittil beste!!

Rubbernecker eller Nysgjerrigper som er den norske tittelen, er Belinda Bauers bok nummer fire. De første tre hang løselig sammen, mens denne ikke har handling fra Exmore. Jeg likte hennes tre første bøker veldig godt, og er veldig begeistret over hva hun har fått til med Nysgjerrigper.

Denne omtalen røper ikke handlingen!

Sånn presenterer Cappelen Damm handlingen:
«De døde kan ikke snakke til oss," hadde Professor Madoc sagt. Men det var ikke sant. Nummer 19, liket som atten år gamle Patrick Fort utforsker i anatomistudiet, prøver å fortelle ham alt mulig.
Patrick har Aspergers syndrom, og allerede nok av problemer i livet sitt. Han sliter med å forstå menneskene rundt seg, og han er besatt av tanken på døden - den merkelige døren som bare åpner seg i én retning, og som faren forsvant gjennom en dag ti år siden.
Det er denne besettelsen som fikk ham til å velge kurs i anatomi, men nå har hans søken etter svar førte ham til et annet mysterium, kanskje et drap. Hvem er egentlig mannen som snakker til ham fra disseksjonsbenken?

Mens en død mann litt etter litt avslører sine skjulte sannheter for ham, oppdager Patrick hemmeligheter i sin egen families fortid. Til slutt er det bare én ting sikkert: Ingenting er hva det ser ut til å være.

Min mening om boken:
Det er sikkert første gangen en gutt med Aspergers syndrom blir helt i en krim bok.
Det kunne blitt småteit, men Patrick blir fremstilt på en utrolig bra måte. De som har personlig erfaring med syndromet vil nok bli litt skremt i begynnelsen. Det går kaldt nedover ryggen på meg ved flere anledninger, småting som blir skikkelig creepy, når Patrick svarer og tenker sånn som han gjør.

Det hadde vært en viktig dag. 
   Han hadde gjenkjent tristhet hos medstudentene sine - han hadde faktisk skjønt noe om mennesker i stedet for bare å føle mangel på interesse og forvirring. Det var en forunderlig progresjon - med et anstrøk av uro knyttet til minnet om faren - men han kunne ikke bli kvitt følelsen av at det hadde vært et helt spesielt øyeblikk. 

Leger og medisinstudenter vil fryde seg over første del av boken når vi er med på å dissekrere nummer 19, tenk de brukte 6 måneder på å plukke et menneske fra hverandre.

Den tredje tingen som jeg syntes var utrolig bra er beskrivelsene fra sykehuset hvor komapasientene ligger. Vi følger Sam, fra lenge før han begynner å våkne, og det er fascinerende å se hvordan underbevisstheten hans kvikner til live. Skulle nesten tro at hun hadde opplevd det selv.

Med Nysgjerrigper gir Belinda Bauer oss mye bok for pengene. Jeg begynte fredag morgen kl. 06:15 og skulle egentlig høre lydbok når alle var ute av huset, men etter 30 sider var jeg så fengslet av historien at jeg holdt meg til denne hele dagen. Marathonlesingen min ble avsluttet ved midnatt, da en meget fornøyd leser gikk og la seg.
Boken er alvorlig, melankolsk og fri for klisjèer, men helt på slutten spruter det faktisk frem et par tårer. Jeg vil ikke røpe hva som skjer, for det kan ødelegge mye. Pass altså på at du ikke leser noen omtaler før du leser boken, i tilfelle noen røper for mye.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 286

Kilde: Leseeksemplar
Terningkast: 6

Ha en strålende lørdag! Her i Bergen er gårsdagens mørke, regn og kraftige vind forsvunnet, og solen presser seg forbi noen få skyer. Jeg skal på litt alternativt teater senere og håper på en lang tur etterpå. Håper du likte omtalen og fikk lyst å lese boken :)

Kom hjem av Julie Kibler - en fantastisk debutbok!

Mye av denne historien finner sted fra 1939 og fremover. Når vi også er i en stat hvor de klamret seg fast til raseskillepolitikken sin, skjønner vi fort av bokens cover hva det skal handle om.

Fra bakpå boken:
89 år gamle Isabelle ber sin unge frisør Dorrie om en tjeneste. En stor tjeneste. Isabelle vil at Dorrie skal legge alt til side og kjøre henne fra Texas til en begravelse i Cincinnati. Det er en lang reise, men Isabelle gir ingen nærmere forklaring. Bare at de må dra neste dag.
Dorrie er svart og enslig mor i 30-årene. Hun sliter med forholdet til en ny kjæreste og tenåringssønnen byr stadig på utfordringer. Hvorfor ønsker Isabelle å ha henne med på turen? Til tross for at hun ikke får vite noe mer, bestemmer Dorrie seg for å bli med.
I løpet av den lange reisen avdekker Isabelle sannheten om sin fortid. Kanskje kan historien om hennes første og største kjærlighet hjelpe Dorrie til å finne ut av sitt eget liv.

Gjennom hele boken veksles det mellom nåtid hvor Dorrie og Isabelle er på biltur og fortid med historien som Isabelle avdekker når de kjører. Denne historien tar oss med tilbake til den lille byen Sharleville, hvor mørkhudede ikke har lov å ferdes ute etter solen har gått ned. Isabelle er hvit og vokser opp i en privilegert familie, med nok penger men så alt for lite kjærlighet. Moren hennes vil hun skal være en liten pyntedukke mens hennes to storebrødre får herje fritt.

Jeg vil ikke røpe mer av handlingen for overraskelsene underveis gjør dette til en veldig fin bok. Hun skriver lekende lett, med et flott og jordnært språk, noe som gjør boken lett å lese. Jeg har lest en del bøker med raseskille som tema tidligere, og følte i begynnelsen at jeg hadde "lest boken før". Denne følelsen slapp fort taket, og mot slutten formelig sprutet tårene. Sånt kan jeg like, så jeg anbefaler boken gjerne.
Julie Kibler ble inspirert til å skrive Kom hjem etter å ha fått høre sin bestemors livshistorie.

Les gjerne Tone sin fyldige omtale.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2014

Sider: 376

Kilde: Leseeksemplar

Terningkast: 5

Jenta uten hjerte av Marit Reiersgård

Det er ikke lenge siden jeg leste Marit Reiersgårds første bok Stolpesnø som kom ut i 2012. Den hadde alt som skulle til for å innfri hos denne kresne leseren, så forventningene var høye til denne andre boken hennes.

Politietterforsker Verner Jacobsen ligger søvnløs - dagen etter skal han begrave sitt eneste barn, en sønn død av kreft. Telefonen ringer, 14-årige Idunn Olsen er funnet drept i snøen ved den store obelisken ved steinbruddet i Lier. Mens Verner er på åstedet, får han melding om at bårebilen med sønnens kiste er stjålet og på vidvanke. Og snart begynner de første avhørene. Idunn hadde vært på vei fra en ungdomsfest dit politiet var innkalt. Ungdommene er merkelig tause om det som skjedde.
Men blålysene går også i en annen retning denne tidlige vintermorgenen. Et hus like i nærheten av åstedet er nedbrent, og en eldre dame er omkommet. To mysterier, onde intriger og intense følelser i konflikt, en sak der etterforskerne Jacobsen og Røed vil trenge all sin dype innsikt i menneskesinnets irrganger.

I Jenta uten hjerte begynner det rett på med spenning fra første stund. Fordelen med å lese andre bok i en serie, er at en slipper å bruke energi på å bli kjent med karakterene. En kjenner måten forfatteren skriver på, og området handlingen er lagt til. Alt dette gjør det lettere å fokusere på historien. (Sikkert både for leser og forfatter)

Jeg har hatt et problem i det siste, at jeg ikke har syntes at krimbøker har tatt helt av, når det gjelder spenning, men denne her innfridde til de grader. Under har jeg noen innvendinger, men når boken havner på en 5`er, sier det litt om hvor mye den allikevel fenget meg. 

En ting jeg ikke er så glad i, er når bok nummer to har stadige henvisninger til handlingen i første bok, dette er det dessverre litt av her. Noe er greit, spesielt hvis det er bakt umerkelig inn i handlingen, men når det blir gjort et poeng av å forklare noe med henvisning til forrige bok, så trekker jeg pusten. Vel, vel, vi har alle vårt som vi henger oss opp i.

En annen ting jeg som leser reagerer på, er når etterforskerne blir personlig involvert i det kriminelle de skal etterforske. Sånn var det i Stolpesnø, og sånn er det til de grader her. Ikke bare blir likbilen som Verners sønn ligger i stjålet, men det er Bitte Røed sin kjæreste som melder fra om likfunnet i skogen, og både hans og hennes datter er tilstede på festen hvor den drepte også var. Forhold rundt datteren Julie dukker også opp mot slutten, når nettet snører seg kraftig rundt Bitte Røed. To stykker blir truet til å gi falskt alibi, og sannelig dukker ikke den ene av dem opp som pleier på hjemmet til moren til Verner.
Jeg gleder meg til neste bok og håper for all del at hun toner ned de gryende følelsene mellom Verner og Bitte, så ikke det personlige tar helt overhånd.

Marit Reiersgård har skrevet en forrykende spennende krimfortelling, men hun har også et budskap som går rett i hjertet på meg. Mobbing blant jenter i ungdomsskolen er nok mer vanlig enn vi voksne tror, og foregår på helt andre måter enn da vi var unge. Det var sårt å lese hvor ekkel jenter kan være med hverandre, og hvor skjult det kan gjøres.

Smakebit fra s. 27:
Halvt i svime støttet han seg til dørkarmen og åpnet døra til kjøkkenet. Synet som møtte ham fikk ham til å brekke seg på nytt. 
Første tanke: Åååh i hælvete!
Andre tanke: Åh i hææææælvete!

Finnes S-regelen i virkeligheten, eller er dette forfatterens ordspill?
 - Søke, sikre, samle spor som sannsynliggjør sakenes sanne sammenheng, siktedes skyld så vel som skyldfrihet!

Ronja Røvardotter på DnS

Ronja Røvardotter er DnS sin storsatsing for barn nå i vår. I går var det teaterjentene sin tur, tre jenter i sin beste alder pent plassert på tredje rad. Når voksne damer går på barneteater uten barn, blir opplevelsen målt på hvor begeistret vi blir over skuespillerprestasjonene og på hvor fort tiden går. DnS er kjempegode på barneteater, og vi har mange ganger gått imponert ut fra teatersalen.
Denne gangen var vi forberedt på klassisk teater på nynorsk, men med den formidable samlingen av dialekter på scenen var det ikke mye nynorsk å spore. Begge røverhøvingene knotet på en merkelig daladialekt, mens Ronja`s mor var nordlending. Ronja snakket bergensk, og Birk hellet mot daladialekten til sin "far". Det er helt greit med masse dialekter på scenen, så lenge skuespillerne får snakke sin egen dialekt, for ellers blir det fort mye knoting. Ellen B. Winther som spilte moren var en stødig og trygg karakter å ha på scenen, men den som imponerte mest var Stig Amdam i rollen som Skalle-Per, med skikkelig ekkel utkledning og skuespillerprestasjoner på høyt nivå.  Det er nok ikke tilfeldig at det er de med mest fartstid på teateret som gjør den mest overbevisende jobben.

DnS anbefaler stykket fra 5-6 år. Skvetne 5 åringer vil nok reagere på noen ekle, rødøyde fugler som skriker mye, og kanskje handlingen/moralen vil gå over hodet på dem, men stykket blir nok for barnslig for drevne teatergjengere over 10 år.