Forlagets intro:
2017: Signe er snart 70 år, men lar seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last.
2041: David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 364
Kilde: Leseeksemplar
Nominert til: Bokhandlerprisen!
Denne romanen fenget meg med en gang, og de første hundre sidene slukte jeg i en jafs. Jeg er glad i dystopier, og nå er det lenge siden jeg leste en, så det er Davids historie som rystet og fengslet mest. Her er vi i en verden hvor mangelen på vann har tatt kvelertak på livet. Samtidig får vi erindringsbilder fra noen år tilbake i tid, hvor samfunnet allerede hadde begynt å bryte sammen. Turistene uteblir helt fra Frankrike, og ferskvann lages utelukkende av sjøvann, men siden mekaniske deler ikke er å oppdrive lenger, er heller ikke denne løsningen på vannproblemene, å stole på.
Han er på flukt med sin fem år gamle datter, konen og den lille sønnen deres har de mistet kontakten med for flere uker siden, og når historien begynner ankommer de en flyktningleir. Gjennom hele romanen henledes oppmerksomheten på hva som kan ha skjedd med resten av familien til David og lille Lou, et av flere frampek som får sitt svar mot slutten av romanen.
Det var stille. Jeg ville ikke være den første som sa noe.
.... Men det var veldig stille.
Jeg burde kanskje si noe.
Hun gjorde det jo ikke.
Men ingen av de spørsmålene jeg var vant til å bruke, går det bra, hva syns du om været, hatt en fin dag, funka liksom.
Hva snakker man om i en flyktningleir? Hvordan småprater man når livet har gått til helvete?
Kapitlene veksler mellom Daniel og Signe, og også i Signes historie lærer vi henne å kjenne via tilbakeblikk og erindringer fra barndommen. Det første kapitlet tok kvelertak på meg, noe så vont og flott å lese om hennes syvårsdag, og den feilslåtte gaven fra mamma.
Den delen av Signes historie jeg likte best, er når hun forteller om hvordan hun traff Magnus, og tiden frem til hun brøt med familien sin.
I Blå setter forfatteren et søkelys på hva vi mennesker i fremskrittets navn har gjort med kloden vår. Utbyggingen av aluminiumsverk som førte til store vassdragsutbygginger, som igjen tok livet av ferskvannsmuslinger og annet mangfold i naturen. Ikke det at vi har sluttet å forbryte oss på naturen, men fokus i denne romanen er på utbyggingene for femti år siden.
Signe vokste opp i en brytningstid, og i en familie hvor mor og far sto på hver sin fløy når det gjaldt spørsmålet om utbygging. Jeg ble i løpet av boken veldig fascinert av karakteren Signe, som med sine tankevekkende uttalelser ga meg mye å filosofere over.
Hva drives vi mennesker av? Instinkt eller intellekt?
Han nølte. Begge deler.
Men kraftutbyggingen er et resultat av intellekt?
... Ja.
Jeg tror heller det er et resultat av instinkt.
Jeg begynte å gå igjen, ville ikke lenger se på ham.
Man planlegger ikke enorme kraftanlegg på instinkt, sa han og fulgte fort etter.
Men hvis vi er enige om at det ligger i menneskets instinkt å sørge for seg selv og sine... og sine barn, sa jeg.
Ja?
Da er disse utbyggingene et resultat av instinkt... et instinkt som har kommet til kort.
I forhold til Bienes historie er Blå i underkant hundre sider kortere, noe som merkes på at Blå er mer tettere sammensatt og mye mer handlingsdrevet. I Blå følger vi bare to hovedkarakterer, men begge handlingsforløpene har to historier, den ene med femti års mellomrom, den andre med atskillig kortere tid. Jeg brukte mindre energi på å "forstå" Blå enn Bienes historie, og fikk dermed også mer utbytte av den sekundære handlingen, av de flotte refleksjonene som blir gjort og de tidvis glødende dialogene.
Du trenger ikke være en ihuga miljøaktivist for å ha glede av denne romanen. Blå er nydelig skrevet, med et språk, et plott og en fortellerstil jeg likte veldig godt. Romanens avslutning er trist og litt sentimental men også håpefull og optimistisk, alt på en og samme gang, det er nesten til å bli svimmel av ☺
Andre bloggomtaler jeg fant om Blå: Artemisias verden, EliseCathrin