Bøkene hans utgjør syv centimeter av bokhyllen, men han skriver ikke lenger. I stedet har han begynt å snakke med seg selv. Han har et barn det er knyttet store utfordringer til, og kona hans er så sliten at hun knapt rekker å slukke nattbordslampen før hun sovner.
I det siste har han begynt å tenke tilbake på det mennesket han var før debutboken ble antatt. Og jo mer han tenker på ham, desto sterkere trer skikkelsen fra den gangen frem, helt til han ikke lenger er sikker på hvem som lever hans eget liv.
Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 100
Kilde: Leseeks
Det er spennende å lese forfattere som kan skrive så forskjellig, for der krimmen til Vidar Sundstøl er skrevet på en "helt normal" måte, befinner Hullet han krøp ut av seg i en helt annen kategori.
Dette er en historie om ensomhet. Hovedpersonen er i grunnen alene om det meste, i forhold til sønnen som krever mye, i forhold til kona og ikke minst i forhold til menneskene rundt seg, som han må forholde seg til. Vi hører litt om hans møter med arbeidsgiver, med fastlegen og med sønnens lærere, og jeg kjenner ensomheten hans sterkt på kroppen.
Teksten er fragmentert og henger løselig sammen. Hver side er halvfull, og observasjonene som gjøres varer ikke lenger enn en halv side eller så. På neste side er det gjerne helt andre betraktninger han gjør seg, og bare som en bakenforliggende rød tråd finner vi en historie. Tilsammen skildrer mengden av dagligdagse refleksjoner hovedpersonens såre lengsel etter tilhørighet.
Dette er en roman som jeg ikke greier å si noe fornuftig om, til det er den skrevet på en alt for litterært høyverdig måte. Jeg tenker dette er en roman for viderekommende, som vet hvordan denne type roman skal leses. Selv jeg som leser mye, kom til kort her, men vil ikke si at det er en dårlig roman, en må bare være bevisst hvilken hatt man har på når man leser.
Beathe har lest boken med den rette hatten på, så på bloggen Beathes bokhjerte kan du lese en mye mer begeistret omtale av boken, sjekk ut den!
Hei og godt nyttår. =) Virker som en interessant bok.
SvarSlettSer du leser boka til Sylvia Plath, og er spent på hva du synes om den. Leste den sammen med Birthe i fjor. Likte den godt begge to. Veldig mørk og annerledes bok.
Har hørt flere si at Glassklokken er mørk og annerledes, men det begynner no ganske lyst og "fjasete" - gleder meg til det mørke :)
SlettHmm. Jeg har ingen hatter, bare haugevis med capser og luer. Hmm-er også litt til at det som gledet meg mest med omtalen din var at du sa det var mye hull i teksten og lite på hver side. Kjekt å vite for da kan jeg gjemme den til lesinga står i stampe og jeg trenger å booste egen selvfølelse med kjappis bok.
SvarSlettSånn har det blitt -))
Av og til gjør det godt å lese en bok med mye luft, det gir en mulighet til å hente seg inn igjen. Det har blitt noen kjappiser i januar, noe som totalt har ødelagt mitt nyttårsforsett om å lese mye mindre, sånn har det blitt her :)
SlettNå er den eneste hatten jeg har en cowboyhatt... men jeg vet ikke om det hadde hjulpet i denne sammenhengen! :-D Det kan i hvert fall se ut som jeg fikk mer ut av den enn det du gjorde denne gangen.Jeg likte boken veldig godt og syntes at den fragmenterte teksten passet godt til at hovedpersonen hadde det temmelig kaotisk inne i hodet. Det blir spennende å høre flere synspunkter om denne for her står vi nesten på hver vår side, men det er ikke første gang det skjer.
SvarSlettTusen takk for link :-)
Jeg digger at vi ofte er uenige om bøker vi leser, det ligger masse læring i det. Nå har jeg nilest din omtale av Glassklokken, for å se hvor jeg glippet, siden boken egentlig ikke gjorde så sterkt inntrykk på meg :)
Slett