Alias Grace av Margaret Atwood

Margaret Atwood er en spennende forfatter, som jeg så vidt har begynt å bli kjent med. Tjenerinnens beretning har jeg både lest og sett som serie, to opplevelser som ble ganske så forskjellige. Etter å ha lest noen rosende omtaler av Alias Grace satte jeg likegodt igang med denne også, noe jeg ikke har angret på.

Forlaget om boken:
Hva er en sann historie?
Det er spørsmålet i denne fascinerende beretningen om 16 år gamle Grace Marks som blir dømt til livsvarig fengsel for det brutale drapet på sin arbeidsgiver, Thomas Kinnear og hans husholderske og elskerinne Nancy Montgomery i 1843. Men hvilken rolle spilte egentlig Grace i det grusomme dobbeltdrapet? Var hun en femme fatale som stod bak forbrytelsen og som manipulerte James McDermot, som ble hengt for drapene? Eller var hun tvert imot en vettskremt jentunge som ble trukket inn i et drama hun ikke kunne ane rekkevidden av?

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2017

Sider: 525

Kilde: Biblioteket

Det at romanen er bygget på virkelige hendelser i Canada på 1800-tallet, gjør handlingen ekstra interessant. Når vi først møter Grace Marks befinner hun seg allerede i fengsel, dømt for drapet. Fortellingen følger en lineær oppbygging, men i lange bolker hvor hun forteller om sin fortid til doktor Simon Jordan.

Det er tydelig at de profesjonelle og meningmann har mange forskjellige tanker rundt det faktum at Grace er skyldig eller ikke. Psykologen Jordan ser på henne som et interessant tilfelle, og han har fått tilgang til henne av fengselsdirektøren, for å studere hennes sjels og hjernes irrganger.

Det er skrekkelig å høre om hennes barndom og oppvekst, og ikke minst hva som skjedde da de emigrerte til Canada. Atwood er flink til å skildre tidsånden på midten av 1800-tallet, og jeg kan lett forestille meg fattigdom, angst, lyder og lukter som omgir Grace og søsknene hennes under og etter overfarten.

Margaret Atwood har glimrende karakteroppbygninger, plottet tendenserer mot det spennende, men det er de mellommenneskelige forholdene og ikke minst synet på vår psyke på denne tiden, det er interessant å lese om.

Gjennomgående har kapitlene startet med små tekster som angår saken, fra aviser, utsagn fra rettssaken og andre detaljer. Mot slutten tar teksten form av brevskriving mellom de medvirkende karakterene, som nå befinner seg andre situasjoner, men enda ikke har gitt opp Grace.

Boken er god underholdning, velskrevet til tusen og lærerik 

- hva mer kan en ønske seg ☺

Artemisia har også lest boken, og skrevet en flott omtale!

Madonna i pels av Sabahattin Ali

Romanen er skrevet av tyrkiske Sabahattin Ali og gitt ut i 1943. Først i disse dager har verden oppdaget denne kjærlighetshistorien, og romanen har gjort suksess verden over.

Forlaget om boken:
Tjuetallets Berlin er en metropol som spraker av liv, en by preget av banebrytende kunst, politisk buldring og lugubre kabareter. En ung tyrkisk mann, Raif, kommer til den tyske hovedstaden for å gå i lære så han kan ta over sin fars såpefabrikk i Tyrkia. Men Raif er en følsom drømmer, mer interessert i litteratur og kunst enn av å lære seg et yrke. På et galleri får han se et maleri, av en kvinne han ikke klarer å slutte å tenke på. Når han blir kjent med kunstneren, den viljesterke, selvstendige Maria, blir det et møte for livet.

Denne sterke kjærlighetshistorien blir fortalt av Rasim, en ung bankansatt som blir kjent med vår hovedperson på jobben. Når den mye eldre Raif blir syk, tømmer han skuffen hans på kontoret, og får lov å lese den velfylte notatboken som ligger gjemt helt innerst i skuffen.

Det er denne historien som er romanen, og for en roman! Selv var jeg i et melankolsk sinnelag de dagene jeg leste og hørte denne romanen, noe som passet svært godt, så jeg fikk en hjertevrengende opplevelse. Da jeg leste prøvde jeg å ta høyde for at romanen er satt til mellomkrigsårene. Skildringene av de unges kvaler og dype kjærlighet, deres tafatthet og grublerier, ble i drygeste laget for meg, og mot slutten gjentok Raif det samme om og om igjen, til det kjedsommelige. Latskapen til unnlatelsene til Raif hadde irritert meg gjennom hele romanen, så jeg greide ikke å synes så veldig synd på ham.

Madonna i pels er en roman med få men veldig gode karakterer. Maria Puder som er denne madonnaen, forsto jeg meg ikke alltid på, men beveggrunnene hennes for å si og gjøre som hun gjorde kommer klart frem, og passer inn i handlingen.
Den unge Raif er en skjønn mann, litt tafatt kanskje men en som reflekterer og undrer seg over mellommenneskelige relasjoner, og spesielt reflekterer han over den store kjærligheten mellom mann og kvinne.

I størstedelen av boken er vi i mellomkrigstidens Berlin, men vi tas også med til Ankara og Praha hvor Marias mor oppholder seg. Det er et historisk sus både over handlingen men også språket, og skriveteknikken og vinklingen likte jeg godt.

Til tross for mine personlige "hangups", er jeg enig med Beathe som insisterer på at vi bør lese denne romanen. Vil du vite mer om handlingen ta en titt på den flotte omtalen hennes, og Artemisia og Kleppanrova sin.

Selv har jeg lest bok hjemme i stuen og avsluttet med lydbokversjonen på en langtur fra Ulriken til Fløyen. Stemmen til Haakon Strøm passer perfekt til denne romanen, han leser i passe tempo og begrenser innlevelse så det blir behagelig å høre på.

Sabahattin Ali (1907- 1948) ble født i den ottomanske byen Egridere (nå Ardino I Sør-Bulgaria). I 1948 ble han drept på den bulgarske grensen da han forsøkte å forlate Tyrkia. Ali var politisk dissident og virket som lærer, forfatter og journalist. To ganger ble han fengslet for sitt politiske syn. Han skrev både noveller, romaner og teaterstykker.

Forlag: Lydbokforlaget/Aschehoug

Utgitt: 1943/på norsk 2018

Spilletid/sider: 6:25/224

Kilde: Lytte-/leseeksemplar

Portåpneren av Kjell Erling Bardal

Kjell Erling Bardal debuterte for fire år siden med spenningsromanen Et blått sjal av bly. Jeg leste denne og var begeistret, så det var med glede og iver jeg startet lesingen av oppfølgerromanen Portåpneren, og sannelig har han ikke greid å overgå seg selv.

Portåpneren er en frittstående fortsettelse av debutromanen, så her møter vi igjen Erling Bærø og broren Kasper. Erling er gift med Kaisa og de har adoptert en liten gutt.
I romanens åpningsscener møter vi Elias Anker, en mann som vender tilbake til Sandnessjøen etter 30 år i Amerika. Når han returnerer er det flere av samfunnstoppene som blir nervøs, for med ham kommer også minnene om grove synder de begikk rett før Elias`far utvandret med ham, som liten gutt.

Elias har bestemt seg for å danne sin egen sekt, Herrens lys, og den første han oppsøker er sin egen kusine Maria. Etterhvert skaffer han seks damer til, som vil være med i denne sekten, og det legges ikke skjul på at de på en gitt dag skal gå i døden sammen.


Som den forrige romanen til Bardal blir det også her tatt opp alvorlige tema, men vinklingen gjør at historien som helhet ikke blir alvorstynget, men heller optimistisk og engasjerende.

I tillegg til Herrens lys og overgriperne fra 30 år tilbake, blir vi kjent med et persongalleri med morsomme kvaliteter. Vi møter en tidsreisende illusjonist som får meg til å trekke på smilebåndene, og ikke nok med det, Erling Bærøs forrige bok "Et blått sjal av bly" (!) skal bli storfilm. Da jeg så det tidlig i romanen reagerte jeg med et "nei, ikke skriv deg selv inn i boken Kjell Erling", men det funket, og etterhvert greide jeg å glemme navnelikheten og tilknytningen til forfatterens forrige bok.

Dette med filminnspillingen drev boken fremover, vi fikk noen romantiske scener og mye humor, selv om innspillingen ikke hadde noe å gjøre med Herrens lys og denne karismatiske lederen som har tatt seg til rette. Vi kommer også tett på Erling Barø, lille Kim og Maria, kjærligheten dem i mellom, og interesser som strekker seg andre veier. Far til Barø, som vi møtte i forrige bok er også med, men denne gang som en dement gammel mann, de nesten ikke får kontakt med. Respekten og kjærligheten til faren er skildret på en øm men usentimental måte.

Etterhvert øker spenningen, Maria har begynt å angre seg når hun skjønner hvem denne portåpneren de venter på egentlig er, og Elias har en plan om hevn som han nå begynner å sette ut i livet.

Kjell Erling Bardal bruker et flott språk, det tendenserer mot det lyriske uten at det blir poetisk. Jeg gjentar gjerne min uttalelse om forrige bok "Bardal har mestret kombinasjonen fart og lyrikk på en excelent måte. I tillegg har han mange fraser som er direkte vittige." 

Hans kjærlighet til landsdelen, skinner gjennom i de mange flotte skildringene av natur og folk på Helgeland, noe jeg setter stor pris på, siden jeg har vært på både De syv søstre og på Dønnmannen. Spenningen holdes høy gjennom hele romanen, og det skjer så mye hele tiden, at boken er lest på et blunk.

På jakt etter en velskrevet "slukebok" til late sommerdager, 

da er Portåpneren et glimrende valg!

Forlag: Fair

Utgitt: 2018

Sider: 426

Kilde: Leseeks

Få endelig med deg den første boken - dette er god litteratur!!

Sommer, tur og min aller første bloggpause

Været i Bergen er helt vanvittig for tiden. Vi skriver bare mai måned, men til tross for det kan vi fryde oss over strålende sol fra skyfri himmel, og temperaturer over 20 grader. Jeg kan ikke huske sist vi har kunnet planlegge uteaktiviteter noen dager fremover, eller la stolputer, duker og annet terrassephø ligge ute over natten. Jeg har fått meg en "trøkk-16" når det gjelder blogging, så jeg har innvilget meg en aldri så liten pause til inspirasjonen tar seg opp igjen. God sommer alle sammen!

London 2018 - del 2

Det er helt vanvittig hvor heldig jeg var med været på denne turen. Av alle gangene jeg har vært i London, kan jeg ikke huske å ha hatt det så hett. Stemningen i byen har også vært høy siden den kongelige prins Harry på lørdag 19 mai, giftet seg med sin kjære Meghan. Bare for å ha sagt det, jeg dro ikke til London denne helgen på grunn av bryllupet, men ble heller litt svett ved tanken på ha havnet midt oppi noe.

Heldigvis giftet de seg i Windsor, så ståheien her i London ble ikke kaotisk. Da jeg ankom byen på selveste 17 mai, føltes det helt naturlig at det var flagg alle veier, vimpler og blomsterpryd av en annen verden. Jeg skjønte tegningen dagen etter, og å være i sentrum mens vielsen pågikk var veldig morsomt. Engelskmenn (og kvinner) er opptatt av sine kongelige, og i formiddag var alle TV`er innstilt på samme kanal. Foran et hvert etablissement som hadde TV var det samlet en stor folkemengde, mange hadde pyntet seg med kroner og fjas, og alle var i god stemning.

Royal Academy of arts var første stopp, og heldige meg kom midt oppi nyåpningen av Burlington House, hvor skolen holder til. Skolen er 250 år i år, og har nå tilhold i en nydelig bygning. Det var gratis å komme inn og vi fikk også hvert vårt nett. 

Best av alt, på "gårdsplassen" hadde de rullet ut gress, satt opp fluktstoler og kjørt inn mobile barer, så her var det bare til å slenge seg ned og nyte den kule musikken.

Min plan for de to siste dagene i London var ikke så sprengt, som for de to første dagene, men allikevel greide første punkt på programmet å bremse tempo helt ned.

For å få opp energien igjen, bestemte jeg meg for å ta en liten "fjelltur". Primrose Hill er det nærmeste man kommer fjell i London sentrum, det er ikke særlig høyt men utsikten er faktisk ganske fin herfra. Jeg hadde en baktanke med dette besøket, og det var å smyge meg ned i landsbyen ved samme navn og se om det var mulig å få bord på favorittrestauranten min Manna. Det var det! og jeg spiste en helt fantastisk enchilada bakeup - nam nam nam nam....

Et nær sagt selvlysende tre i Primrose

Utsikten oppe fra Primrose Hill

Mens jeg var her nord tok jeg turen til Camden, markedet som pleide å være min favoritt. Som dere kan se var det travelt i dag, så heldigvis hadde jeg kontroll på blodsukkeret og tok det helt med ro. Så rolig tok jeg det, at da jeg tubet tilbake til sentrum merket jeg ikke at jeg var på "feil" Northernline, så det ble en walk in the park på vei tilbake.

Camden en travel lørdag

Et yrende fugleliv i Hyde Park i dag

På kvelden gikk jeg på Apollo Theatre og så Everybody`s talking about Jamie, en musikal som svingte, med flott moral og glimrende skuespillerprestasjoner.

Ny solfylt dag med skrikende farger

Etter en natt på "lugaren" min i Seven Dials (rommet er ikke større enn det) var avreisedagen kommet. Heldigvis går ikke flyet til Bergen før sent, så det ble tid til en tur på British Museum for å se Lewisbrikkene. Dette er nok det gjeveste de har i British museum, for skiltingen frem til disse små brikkene var veldig bra.

Disse 93 sjakkbrikkene ble funnet på Isle of Lewis i 1893. De antas å ha sin opprinnelse fra Norge, fra rundt 1000 års skiftet. Hvalross brikkene var nok handelsvarer produsert i Norge og fraktet til Isle of Lewis for salg. 

Årsaken for min fascinasjon munner ut av Peter Mays trilogi, 989 sider som jeg slukte på en regnfull langhelg. Leser du bøkene, er jeg sikker på at du får lyst å reise til London å se sjakkbrikkene du også!

Bøndene er temmelig anonyme i forhold til de andre brikkene

Se de utrolig detaljerte utskjæringene

Taket i British Museum er helt spesielt, alene verdt et besøk

The Fitzroy Tavern har gitt navn til distriktet puben ligger i. Tidligere var dette området det artistiske kvarter i London. Her levde bohemene på 30-tallet, og fremdeles er området et møtested for forfattere, artister og intellektuelle. Du kan se bilder av Dylan Thomas og George Orwell i baren nedenunder.

Denne berømte puben ligger like i nærheten av British Museum, så det var et naturlig sted å trekke seg tilbake for en liten hvil. Jeg ble med en gang begeistret, av arkitekturen, av bildene på veggene, av interiøret, ja selv kelneren og gjestene interesserte meg ☺ Det var sågar så varmt i London denne søndags ettermiddagen at jeg valgte meg et bord i skyggen av et tre, når jeg skulle leske ganen. Gå ikke glipp av denne puben !

 

The Fitzroy Tavern - vel verdt et besøk

Det var flere bardisker og flere små rom i puben

Noen av bildene som hedrer gamle kunstnere som har frekventert etablissementet

Etter å ha hentet min nyinnkjøpte trillekoffert på Seven Dials spaserte jeg hele veien tilbake til Victoria Station. Jeg fant toget mitt, og var som alltid ute i alt for god tid til flyet.

Her kan du lese om hvordan jeg tilbrakte 17 mai og dagen derpå i London!

Mørkets testament av John Hart

Endelig er den her, oppfølgeren til den prisbelønte bestselgeren Det siste barnet. John Hart var i Bergen og snakket om boken for et drøyt år siden, og siden den gang har jeg drøyd ventetiden med å lese Det siste barnet på nytt. Det er ikke fritt for at ventetiden har skrudd forventningene til Mørkets testament opp flere hakk.

Forlaget om boken:
Det er gått ti år siden de dramatiske begivenhetene som endret Johnny Merrimons liv og rystet hjembyen hans. Han lever nå et halvvilt liv alene i villmarken, på den store eiendommen han arvet. Han kjenner hver kulp, hver åsside og hver lysning, hvert tråkk gjennom sumpen. Hans eneste forbindelse til det normale livet er hans gamle venn Jack. 

De er ikke lenger gutter, men tilknytningen er der – det de delte og det de mistet. Men Jack ser og sanser farer i sumpen. Han aner mørke hensikter og en grusom vilje. Johnny vil ikke snakke om det, men det finnes ting han vet, ting han kan gjøre. En dårligere venn ville kanskje ha sett slike evner som en gave, men Jack har selv opplevd det som beveger seg i sumpen, kulden og den ubeskrivelige angsten.


For en nytelse det var å komme igang med denne boken. Johnny blir skildret som den ødelagte gutten han er, mens Jack fremdeles er hans venn og line til livet.

Naturbeskrivelsene er fantastiske, en føler at en er der, og selv om Johnny står til lårene i kaldt, råttent sumpvann, føler jeg en dragning etter å være der selv. Tematikken tar oss med til tiden før Borgerkrigen i Amerika og til tiden hvor slaveri var utbredt, men i begynnelsen av romanen befinner vi oss i nåtid. Litt senere tar historien over, og vi befinner oss oftere og oftere i fortiden, hvor drømmer, fornemmelser og syner gjør at det overnaturlige blir en større del av handlingen.

Rammefortellingen tar for seg en økonomisk besværlighet som Johnny har kommet opp i, og som det er viktig for ham å få løst. Han har vunnet en rettssak om landområdet sitt, men saken blir anket og mest sannsynlig vil han tape. Jack som har blitt advokat får en kollega til å bistå, når han vil hjelpe Johnny, men det skal fort vise seg at denne saken har flere sider.

Sekundærhistorien tar for seg dette mystiske og skjulte med Johnny, noe udefinerbart som Jack ikke greier å sette ord på, men som skremmer ham. Det hviler noe gåtefullt over Johnny, og som leser ga disse sekvensene meg mer enn ett frydefullt grøss, til tider var det dramatisk og bestialsk til tusen.

Vi får et flott portrett av vennskapet mellom de to guttene, som har kjent hverandre siden barndommen. De som har lest Det siste barnet vil nikke gjenkjennende til enkelte referanser fra deres barndom, men det vil ikke forringe leseopplevelsen om du ikke har lest den forrige boken. For dette er glimrende litteratur, en roman jeg vil anbefale til deg som tåler at det overnaturlige får en fremtredende rolle.

Forlag: Font

Utgitt: 2018

Sider: 524

Kilde: Leseeks

London 2018 - litt mer kunst enn vanlig

Ut av det blå materialiserte det seg en lang helg. Jeg er ikke glad i vinter og mørke, så å ha en alenehelg i London å se frem til, har vært gull verdt. Det er ikke første gangen jeg reiser til London alene, og legger jeg til alle gangene jeg har vært i London med venner og familie, så sier det seg selv at jeg er godt kjent. Jeg går ikke i Oxford Street hvis jeg ikke absolutt må, og utstrakt shopping eller sightseeing bedriver jeg heller ikke, så hva gjør jeg?

Stikkord for min 17 mai i London:
Saatchi Gallery i Kings Road var mitt første stopp. Dette ligger nær Victoria Station hvor toget fra Gatwick har sitt endestopp. Jeg har vært her flere ganger før, men aldri blitt så begeistret som jeg ble første gangen jeg var her. Dagens besøk var heller av det kjedelige slaget, men heldigvis er det gratis å komme inn, så jeg kom fort over det. Den detaljerte planen for dagen ble allerede på andre posten justert, for jeg droppet å gå ned til nr. 402 i Kings Road for å besøke Boxgalleri, å se kunsten til Guy Denning. Det var i Alice Osemans siste roman jeg ble kjent med denne kunstneren, men jeg hedret heller hennes forfatterskap med å kjøpe boken som kom ut på engelsk nå i mai,
I was born for this.
Kings Road er btw, en mye bedre gate å shoppe i enn den famøse Oxford Street, bare så det er sagt!

Litt av kunsten på Saachis i mai

Bygget og området er nydelig, vel verdt et besøk bare det

Etter min start i Chelsea tubet jeg til Piccadilly for å besøke Wholefoods, min foretrukne matbutikk på disse kanter. Her var det kaos da jeg var der, og jeg var ikke særlig sulten, så jeg snudde nær sagt i døren, og satte nesen mot Brewer Street.  Med forventning spaserte jeg mot Greek Street nummer 7 hvor pubben Pillars of Hercules ligger. Puben har sine aner tilbake til 1700-tallet, men har fremstått som den gjør i dag siden 1910. Dette er stedet å være for oss som liker Charles Dickens, som ble så inspirert av denne pubben at han tok den med i sin roman A tale of two cities. Etablisementet gjengjeldte æren, ved å kalle gaten bak puben Manette Street, etter bokens Doctor Manette.
Kritikere og forfattere frekventerer stedet, og ryktene sier at du ikke skal bli forbauset om du får øye på Martin Amis, Julian Barnes eller Ian McEwan i lokalene.
Min forbauselse besto i at stedet var fylt av arbeidsfolk, sementstøv og intens støy. Det var kanskje på tide med en oppussing, ikke vet jeg, men mitt besøk til denne historiske pubben får vente til neste besøk i London.

Som en trøst besøkte jeg Foyles på vei til hotellet, og i motsetning til Waterstones hvor jeg ikke fikk krysset av noen av bøkene på handlelisten min, fant jeg på Foyles hele fire stykker. Nå var det Seven Dials next, og igjen ble jeg overrasket av byggearbeider, for her utvider de det lille, sjarmerende hotellet som vi alltid bruker, med heis og 4 rom ekstra per etasje. Jeg vil ikke gå inn på hvordan det ser ut her akkurat nå, for det er ingenting å skrive hjem om.

Etter å ha sjekket inn på hotellet, gikk jeg ned til Nasjonal Galleriet. Her er det også gratis å komme inn, og heldigvis for det, for min tålmodighet strakk ikke til, til et langt og intenst besøk.


En liten "note to self", restauranten Polpo i Covent Garden var et lite funn av et spisested, her må jeg ta med meg min kjære, for maten de serverer var av det slaget som kan deles.

Inspirert av Oscar Wildes teaterstykke An ideal husband, som jeg skulle se om kvelden bestemte jeg meg for å finne granittmonumentet av Wilde, som ligger ved siden av Nasjonal Galleriet, og like bak kirken St. Martin in the fields.

Det er skikkelig travelt her, med trafikk og masse turister, og ved Oscar Wildes monument sto det en mann som ropte ut "Big issue" i ett sett, så noen stille stund på benken hans var ikke mulig.

Granittmonumentet som hedrer Oscar Wilde 

Kvelden på Vaudeville Theatre på The Strand, hvor jeg så An ideal husband av Oscar Wilde, ble en suksess. Spesielt dialogen som avsluttet første akt tok meg med storm. Skuespillerne var kjempeflinke, og tematikken og fremførelsen var helt etter mitt hjerte.

18 mai var også en fin dag å være i London

Siden jeg som vanlig våknet tidlig, og de ikke ha spesielt spennende frokost på favoritthotellet mitt i Covent Garden, tok jeg beina fatt tidlig. Jeg gikk mot City of London som var området jeg skulle utforske i dag. En kaffe og en Energizer-juice på Joe and the Juice fikk meg i gang, og etter litt om og men, fikk jeg funnet veien til første stopp på planen.

St. Bartholomew The Great

St. Bartholomew the Great - den eldste kirken i The City, som har sine historiske røtter helt tilbake til 1100-tallet. Kirken har vært brukt til smie, kjeller, bolig, trykkeri og stall, men fra 1800-tallet ble den igjen brukt som kirke. I rundskipet finnes det noen massive søyler som er et av de sjeldne minnesmerker over normannisk arkitektur i London.

Da jeg var der i dag var jeg helt alene inne i kirken, og fikk studere detaljene uten forstyrrelser. Det var det nok av utenfor, for vegg i vegg med kirken var det et massivt byggeprosjekt i gang, noe som skrudde støynivået på max. Det kostet 5 £ å komme inn, men det var det verdt. Kirken hadde et kjempestort og et lite kirkeorgel, og utenfor var det mange eldgamle gravstøtter oppetter husveggene.

Klokken nærmet seg 10 og Museum of London åpnet. Jeg heiv meg foran en skoleklasse som kom ramlende inn, og fikk tatt en runde i museet nesten uten forstyrrelser. Det var spennende å lære mer om historien til denne fantastiske byen, spesielt interessant er det å høre om tiden da romere og dansker regjerte i London, om den fæle pesten og om oppbyggingen etter den store brannen i 1666. Til min store skuffelse sto det ingenting om da Olav den Hellige befridde London fra et langvarig dansk styre, men senere skulle jeg komme over St. Olav House og St. Olav Court.

Ruten jeg fulgte etter jeg gikk over London Brigde, krysser Tooley Street. I Mine gleders by leste jeg om bragdene til Olav Haraldsson (den hellige) som i 1014 var en ung viking som gjorde en heltemodig innsats for å befri England fra danskene. Navnet Tooley er altså en forkorting for Olav, og det er denne kongen vår, som blir hedret med en lang gate midt i London.

Til min store overraskelse befant London Stone seg på museet, en stein jeg skulle oppsøke som neste post på programmet. Den ligger opprinnelig i nr. 111 Cannon Street, men var nå flyttet til museet, for "safekeeping" mens gaten renoveres.
Steinen sies å være det nullpunktet som romerne målte alle avstander i Britannia ut fra. I middelalderen ble steinen et symbol på byens uavhengighet, der folk samla seg for å diskutere viktige saker, eder ble sverget, avtaler sluttet og lover forkynt.
Steinen befant seg opprinnelig i gata, før den ble innmurt i St. Swithun's kirke, som ble ødelagt av tyske bomber under krigen, men steinen kom ikke til skade. I dag ligger den i en nisje i veggen på en sportsforretning rett overfor Cannon Street stasjon.

The London Stone som nå hospiterer på Museum of London

Jeg hadde på forhånd bestilt meg en plass på lunchkonserten som The Barbican Center reklamerte for. Det viste seg at konserten fant sted i LSO St. Lukes, en tidligere kirke 10 minutter unna, som nå er bygget om til en moderne konsertsal. Londonsymfonien har konserter her, men i dag var det musikere fra Academy of Ancient Music som spilte for oss. De fire musikerne var veldig flinke, musikken vi fikk høre var satt sammen av tre komponister som alle var samtidige fra Tyskland, Bach, Handel og Telemann.

Det som var litt ekstra gøy var at dette var en innspilling til BBC 3 som skal på luften i juni, så hver promp og host vi i publikum utførte, vil komme på radio!

Før jeg kom så langt måtte jeg slå ihjel litt tid, og få i meg noe mat. Det er ikke lett for tiden, for meg som ikke spiser verken kjøtt eller karbohydrater, men et fantastisk gatemarked i Whitecross Street reddet meg. 

Noter deg denne gaten, jeg vet i alle fall en som kommer til å elske den!

Jeg kom også over en gravlund som sies å være over 1000 år gammel. Flere noble navn ligger gravlagt på Bunhill cemetary, og den mest kjente av dem er nok Daniel Defoe, som ble begravet her i 1731 (du vet han med Robinson Crusoe...) Da gravlunden ble stengt midt på 1850-tallet hadde over 120000 mennesker blitt gravlagt her.


Jeg som har trodd at City of London var kjedelig, med rettsbygninger, aviser og sånt no, men dette er jo det eldste området i byen, der hvor romerne bosatte seg og hvor brannen i 1666 herjet mest, og hvor arkitekten Christopher Wren har fått utfolde seg, så historisk sett er denne delen veldig spennende. 

Bunhill gravlund som er over 1000 år gammel

St. Mary Le Bow, Cafè below og Williamson Tavern ligger helt nær hverandre. Jeg har vært på jakt etter disse stedene før og har måttet gi opp å finne dem, men i dag fant jeg dem alle tre. Krypten i St. Mary, som jeg hadde lest så mye fint om, var ikke stor, så jeg tuslet opp trappen ganske raskt. 

Hos Williamson derimot tok jeg meg en pitstopp, lesket ganen og hvilte undersåttene, for her var det koselig. Denne puben ble bygget ikke lenge etter den store brannen i 1666. Stedet ble adressen til den nye ordføreren i London, og jernportene (som vi ikke ser på bildet) sies å være en gave fra Kong William III, etter de hadde spist her.

Brannen i 1666 leste jeg også om i Richard Herrmanns bok, så på min vei videre fant jeg frem til monumentet som skal minne oss om da 4/5 deler av byen ble ødelagt.  Heldigvis var det bare 8 mennesker mistet livet i brannen, og hell i uhell, de fikk slutt på den grusomme pesten som hadde herjet.


Dette monumentet står rett utenfor undergrunnsstasjonen Monument, så bruker du tuben til sightseeing, vil du lett finne dette. Det er svært, og jeg hørte noen turister woaoe noe voldsomt da de kom ut av stasjonen og så det. Kunne ikke si meg annet enn enig, men jeg var alt for opptatt av å se på 7-8 sykkelturister som ankom samtidig som meg, og som begynte å danse makarena foran monumentet, mens noen tok bilde av dem.

St. Stephen Walbrook, var neste sted jeg skulle gruble meg frem til. En kirke som har sine røtter over 1000 år tilbake i tid. Den har stått på grunnen den står nå siden 1428, og ble bygget opp igjen av Sir. Christopher Wren etter den store brannen. Det sies at dette er hans "masterpiece", noe jeg gjerne kan være enig i. Kirken har strenge fasader men bak dem skjuler det seg en juvel innen engelsk barokk. Kuppelen bæres av 8 søyler og har en lanterne i toppen som kaster lys ned mot alteret.
Taket var fantastisk, og jeg nikket anerkjennende til meg selv da jeg gikk inn, for dette er utvilsomt barokk.

Taket i kirken St. Stephen Wallbrok

På vei fra museum til Borough Market ligger pubben The George Inn. Her skryter de også av at Dickens var stamgjest, noe William Shakespeare også var. Jeg har aldri vært innom her, for det ligger ikke helt på ruten fra Borough mot Tate, men i dag oppsøkte jeg den. Her var det travelt, utenfor i det fine været var alle bordene okkupert av snakkesalige engelskmenn, så stemningen var høy. Også dette stedet kan skryte på seg lang historie siden et inn har blitt drevet her siden 1542. Vel og merke røk bygningen med i brannen i 1666, så de nåværende bygningene stammer fra tiåret etter dette.

George Inn - en pub i Borough med lang og saftig historie

Først var det Covent Garden så var det Camden men nå er det Borough Market som er favorittmarkedet mitt i London. Her har de et vanvittig utvalg av matvarer, ferdig mat og andre ting relatert til mat, fra alle verdens hjørner. I dag handlet jeg ost, oliven, favorittkrydderet vårt, bær og nøtter, noe som ble til en fantastisk picnic i sengen da jeg kom tilbake til hotellet.

Tate Modern er et massivt bygg som ligger rett ved Millenium Bridge

Tate Modern lå og lokket i horisonten da jeg forlot Borough Market. Det er gratis å komme inn, men hvis jeg ville se Picasso måtte jeg ut med 30 £. Jeg hadde mer enn nok med alt det andre, og fikk følt både undring, frykt og glede da jeg i en time tok meg rundt i det enorme bygget som utgjør Tate Modern.

Joan Jonas imponerte med sine videoinstallasjoner, og ikke minst Jordan Wolfsons Colored Sculpture fra 2016 gjorde et massivt inntrykk. 

Publikum sto som fjetret rundt det store kvadratet som utgjorde "tumleplassen" til dette monsteret, og når han ble heist opp og deiset i gulvet av kjettingene var det lett å føle medlidenhet. Men, så begynte han å snakke, og medlidenheten forsvant. 

Får jeg ikke mareritt om dette her i natt, vet ikke jeg. 



Moderne kunst er ikke alltid lett å bli klok på, noe jeg merket at mange av de rundt meg også følte. Allikevel glimter det til, og får lirket litt følelser ut av en amatør som meg.

I dag har jeg gått overalt. Oysterkortet har lagt klart i lommen, men beina har holdt denne dagen. Telleren hadde passert 30000 skritt da jeg gikk inn i Covent Garden og nærmet meg hotellet. Heldigvis er Seven Dials Hotel nærmeste nabo til en Offlicens, så jeg fikk det jeg trengte til å avslutte dagen på rommet.

I morgen er det bryllup her i byen. For meg som er skrekkelig lite opptatt av celebreties, måtte det litt googling til for å navngi Prins Harry og hans kommende kone Meghan.  Det hadde kanskje vært en ide å forkaste alle planer og overvære denne begivenheten, men jeg gidder ikke kave meg til Windsor i den galne menneskemengden som det vil være der. Da holder jeg meg heller til min plan, og håper "alle" engelskmenn tar seg en tur på landet for å prøve å få øye på dem.

I London i dag og i går har det ikke vært mulig å merke at det er et kongelig bryllup i helgen. Gatene er dog pyntet med flagg, men siden jeg ankom London på 17-mai, tolket jeg dette som helt naturlig.

Kalypso av Ingar Johnsrud

Kalypso er oppfølgeren til Wienerbrorskapet som kom ut i 2015. Debutromanen til Johnsrud fikk gode kritikker og jeg likte den også god, så hvorfor jeg ikke har lest Kalypso før nå, vet jeg ikke. I juni kommer den tredje boken i serien om Fredrik Beier, Korset heter den, og etter å ha lest Kalypso gleder jeg meg til juni!

Forlaget om boken:
På et sykehus i Oslo våkner politietterforsker Fredrik Beier langsomt til live. Han husker ingenting fra kvelden som førte ham hit. Ved en villa på byens beste vestkant bor en barnløs, gammel enke, og postmannen reagerer på at hun ikke lenger tar inn avisen. Beiers kollega, Kafa Iqbal, tar seg inn i boligen, men enken er forsvunnet. Et overvektig mannslik ligger derimot i trappen - denne mannen finnes ikke i noen offisielle arkiver. Politiet finner snart en ny død kropp, og Fredrik og Kafa avslører at de to har en ting til felles.

Dette er en kriminalhistorie med flere fortellinger og tidsplan som flettes inn i hverandre. Det gjøres sømløst, og det er aldri vanskelig å følge med på handlingen.

Johnsruds karakterer skildres grundig men på en subtil måte, sånn at lytteren føler at det er gamle kjente som dukker opp. De har sine særegenheter men føles aldri karikert, og på denne måten blir historien både troverdig og veldig underholdende.

Handlingen tar oss med gjennom internasjonal politikk, spionasje med hemmelige agenter og mye hysj hysj. Det er etterforskningen av et drap som er rammefortellingen, men bakt inn i historien ligger historiske tilbakeblikk og mye mellommenneskelig dynamikk. Handlingen er finurlig satt sammen, med tilbakeblikk som hjelper oss å forstå beveggrunnene til enkelte av aktørene.

Kalypso er en særdeles velskrevet krim, med høyt tempo og mange spennende vendepunkter. Det er tydelig at Johnsrud har jobbet mye med språket før han har sluppet boken fra seg. Her følger spennende metaforer og ordspill hverandre uten at det blir platt og oppkonstruert, så det er en fryd for kresne lesere å lytte til. Denne boken hadde ikke et eneste kjedelig øyeblikk, relasjonene karakterene i mellom er godt skildret, og gjort på en sånn måte at det ikke tar brodden av verken tempo eller den jevnt høye spenningen.

Ivar Nergaard leser på glimrende vis, som han alltid gjør, og det er med glede jeg ser at det er han som leser inn Korset som kommer ut i juni - jeg gleder meg!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Spilletid: 12:10

Kilde: Kjøpt selv

Mine gleders by av Richard Herrmann

Det er ikke mange bøker som har blitt plukket ned fra bokhyllen så mange ganger som Richard Herrmann sin vidunderlige skildring av det historiske London. Boken er fra 1983, jeg har hatt den hele mitt voksne liv, og den duger fremdeles når jeg skal forberede meg til ny tur til denne fantastiske byen.

London har en utrolig spennende og mangfoldig historie, og når jeg leser denne boken blir jeg stadig forbauset over hva som har skjedd i dette landet de siste 2000 årene. Da Julius Cæsar og sin romerske hær, like etter Kristi fødsel seilte opp Themsen og fant et egnet sted for å lage bro over elven, bodde det ikke mennesker her. Romerne regjerte helt til gotere og hunnere i år 400 truet Roma, slik at de var nødt å reise hjem for å forsvare landet sitt.

Vi får høre om den danske vikinghæren som ødela London og regjerte i 26 år, og om da norske Olav Haraldsson dra ned broen over Themsen og ble folkehelt, bare 16 år gammel. 

Fra midt på 1000-tallet begynte endelig en by å ta form, og vi får høre om hvordan kong Edward Bekjenneren fikk innviet Westminster Abbey like før han døde. Så går det slag i slag gjennom historien, med stadig nye konger, 1066 regnes som Englands histories begynnelse. Det er nå hertug William Erobreren vant slaget ved Hastings, inntok London og ble kronet som Englands konge.

Det er William Erobreren som bygget Tower, og i fortsettelsen får vi høre om sønnen hans Rufus som bygget Westminster Hall, om dronning Elisabeth I som får bygget 11 slott bare langs elven, og om da de endelig fikk bygget bro nummer 2 over elven i 1750.

England er stolt av sin historie, og språk, samfunnet og dagligliv i England, inneholder utrolig mange referanser til historiske hendelser og mennesker. I denne boken får vi morsomme små anekdoter som skildrer opprinnelsen til mange av gatenavnene og andre ting, som f.eks. "London Brigde is falling down" og Tooley Street som er oppkalt etter kong Olav (den hellige). Min oppmerksomhet blir ekstra skjerpet hver gang gatenavn som er kjent for meg blir nevnt, og jeg har notert flere steder jeg vil innom på min kommende tour.

St. Paul katedralen et besøk i 2012

På midten av 1600-tallet var London plaget av en grusom pest. På det verste døde 20000 mennesker hver uke. Det som skulle få slutt på pesten var den store bybrannen i 1666, hvor 4/5 deler av byen ble ødelagt. Utrolig nok var det bare 8 mennesker som mistet livet. Det var den unge vitenskapsmannen Christopher Wren som fikk jobben med å bygge opp byen igjen. På det lille området som City utgjør, stod det 89 kirker, 60 av disse ble bygget opp igjen, og 51 av disse var under Wrens ledelse. St. Paul katedralen er også hans verk, et bygg som sto ferdig akkurat i tide til at han selv ble den første som ble begravd der.

Denne boken engasjerer meg til tusen, så jeg kunne skrevet et blogginnlegg langt som et vondt år. Tenker jeg stopper her, og supplerer med bilder når jeg kommer hjem fra årets Londontur. 

Mine gleders by er en sakprosabok uten de irriterende små tallene som til stadighet henviser til kilder man aldri slår opp. Teksten er kronologisk satt opp og begynner da de første menneskene slo seg ned i London. I tillegg til det jeg har nevnt er noen av stedene som blir omtalt spesielt St. Paul, Covent Garden, Piccadilly Circus, Trafalgar Square, og No. 1 London. Refleksjonene følger historien,
gjennom herjingene i 2. verdenskrig og frem til vår tid. Det er artig å lese "fakta" fra min egen tid, tallfesting av antall puber og kirker etc. som selvfølgelig er feil nå, men tidsånden som skildres stemmer på en prikk.

Alle vi som husker Richard Herrmann fra radioen i barndommen, vet at han var en sjarmerende mann med god humor. At han også var ekstremt kunnskapsrik med tyngde på britisk historie kommer godt frem i denne boken, som i alle de andre bøkene jeg har lest av ham.

Bakerst finnes en kjapp gjennomgang av fakta, navn og tall fra Londons historie, til den meget utålmodige leser, den som vil sjekke noe, eller den som vil repetere.

Den evige jøde av Bergljot Hobæk Haff

Bergljot Hobeæk Haff er en forfatter jeg aldri hadde hørt om, ei heller romanen Den evige jøde. Liker du å lese historiske romaner og er interessert i å lære mer om religion, (kristendom og jødedom), så er denne boken midt i blinken for deg! Det er Dennis Storhøi som har lest inn boken, og han er blandt de aller beste til akkurat denne oppgaven, så gled deg!

Forlaget om boken:
Det er 1500-tallets Europa, nye tanker står mot gammel tro, autoritetene utfordres. Glassmakeren, boktrykkeren og legen Isak Juan da Costa er en av dem som tør å sette spørsmålstegn ved de vedtatte sannheter. 1500-tallet er også inkvisisjonens tid, og landflyktighet blir Isaks skjebne. Han lever et omskiftelig liv og søker til slutt et fristed for seg og datteren Juana i Amsterdam. 


Under navnet Johannes Cartophilus får han arbeid på et glassverk, og Juana må leve forkledd som unggutten Juan.
Spørsmålet er hvor lenge Juana kan skjule at hun er i ferd med å bli kvinne og hvordan hun kan unngå at katastrofen rammer både henne og faren.

Denne romanen er inspirert av sagnet om den evige jøde, hvor jøden som spotter Jesus er den drivende kraften. Historien er fin, spennende til tider og ganske så lærerik - vel verdt å bruke tid på.

Balansen mellom besnærende refleksjoner og skildringer av kultur og landskap er perfekt. Handlingen begynner tilbake ved hovedpersonens besteforeldre, og før vi kommer til begivenhetene rundt Juana sitt liv, har vi vært gjennom flere spenningshøydepunkter.

Dette er en roman med god fremdrift, som byr på fakta og romanens sødme, en bok det var godt å lytte til (takk Dennis!) og som jeg gjerne anbefaler videre.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2013

Lyttetid: 5:30

Kilde: Lytteeksemplar

Levepistolen - dikt av Hege Susanne Bergan

Levepistolen er den tredje diktsamlingen til Hege Susanne Bergan. Jeg har ikke lest henne før, men ble fortryllet av årets utgivelse, så dette navnet har jeg bitt meg merke i.

Fra bakpå boken:
Det lekende barnet er allmektig. Verden bygges med legoklosser. Krigen utkjempes mellom playmofigurer. Døden oppheves med et skudd fra levepistolen. Barnet stiller tusenvis av spørsmål. Selv de enkleste kan være vanskelige å svare på. Og noen av svarene gjør vondt.

Kaos og kontroll. Frykt og fortryllelse. Kjeft og kjærlighet. Med lekenhet, varme og humor beskriver Levepistolen det eksistensielle alvoret i å ha barn.


Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 75
Kilde: Leseeks


I denne diktsamlingen er vi i den verden som har vært min i 30 år, en verden med barn. Gjennom korte og litt lengre dikt er vi en del av barnets verden, det som betyr noe, dets språk, uttrykk og følelsesliv.

I jobben min justerer vi oss ned til barnet, vi søker i barnets omgivelser for å finne ut hvorfor barnet viser den oppførselen som det gjør. I denne diktsamlingen gjør Bergan akkurat det samme, hun viser oss barnet som er allvitende, han som bader for badingens skyld, mens den voksne strever med å vaske hår og skrubbe negler.

Den litt underlige tittelen på diktsamlingen får raskt sin fulle mening når diktene leves. Alle barn har jo en levepistol! og dessverre legger vi den fra oss på vei til voksenlivet.

Her skildres barn med et avmektig raseri, men når vi lever oss inn i fantasien og leken, og plukker opp urettferdighetsfølelsen som ligger til grunn for dette raseriet, så ser vi at det er helt på sin plass.

Noen av diktene er veldig mørke, og jeg føler en form for befrielse når det går opp for meg at her finnes det ikke sukkersøte skildringer av barnslig lykke.


Maskerte menn stormer inn midt i frokosten
sprenger seg i en metrovogn
åpner ild i en handlegate
eller en far finner barnet sitt livløst i senga
to nesten like årstall
på en ekstra vakker stein 
det jeg frykter skjer
mens vi ligger her
et firehodet troll i krøllete sengetøy
hvert øyeblikk skal vi stå opp
bære hverandre til badet og skifte bleie
tisse utenfor og glemme å vaske hendene


Diktsamlingen er lettlest og lettforståelig, så er du ikke vant med å lese dikt, kan jeg trygt anbefale deg å lese Levepistolen. Med kun ett unntak, er setningsstrukturen som på diktet over her, språket er direkte og budskapet enkelt å få tak i. Les gjerne boken to ganger, selv økte jeg terningkastet en prikk etter andre gjennomlesning ☺

På bloggen Beathes bokhjerte kan du lese en flott omtale av boken. Av alle de flotte diktene, har vi helt tilfeldig valgt oss ut det samme diktet, så det ser ut som vi har noen av de samme preferansene når vi leser.

Langs myrraveien av Tomm Kristiansen

I denne boken skildres møtene mellom historie, religion og nåtidens utfordringer på en utrolig fin måte. Jeg har ikke lest noe av Tomm Kristiansen før, men dette ga mersmak, så nå skal jeg sannelig se litt nærmere på noe av det NRK-korrespondenten har ført i pennen.

Forlaget om boken:
Med dyp respekt for menneskene han møter og kulturen han ferdes i er Tomm Kristiansen på reise; Jemen, Østen, Afrika. Vi følger ham i røkelsen og myrraens hjemland, gjennom dronningen av Sabas rike til bin Laden-familiens røtter. Vi beskuer opptog til ære for Buddhas tann, møter kvinnen som ble solgt av slektninger til en skjebne som barneprostituert og er på toppen av fjellet der Adam landet på én fot etter å ha blitt kastet ut av Edens hage. Forfatteren følger en rettssak i Sri Lanka, og er på reise med nordmannen som utrettelig arbeider i det godes tjeneste.

Bokens åpningstime tar oss med helt tilbake til Noah og hans ark, eller heller hans sønn. Vi hører om Abraham, om Dronningen av Saba og om Kong Salomo. Kristiansen reiser så til Jemen, og vi hører om mennenes tygging av khat, og hvordan dette påvirker hele samfunnet. Senere hører vi om hvordan kvinner øyensynlig forsvarer de svarte gevantene sine, og måten forfatteren fremstiller problematikken på, greier å overbevise meg om at de faktisk ønsker å ha det sånn.

Vi er med til Sri Lanka og fredsprosessen her. Med gjenoppbyggingen av landet som et bakteppe, hører vi om Norges rolle, om Norad og deres innflytelse og om en konflikt mellom menn. Utviklingshjelp er "big business" og i denne delen av boken blir vi kjent med initiativrike grunderen Arne Fjørtoft som får ting til å skje, mens tallknuseren Jørgensen sitter fast i vrangvilje og detaljer på papiret.

Vi drar videre til Thailand og Burma i Bankok, og så hører vi om Opiumsdyrkingen, som ved enkel påvirkning/opplysningsarbeid på egen radiofrekvens ble gjort mindre. Vi hører om rettsvesenet i Bankok, hvor en nordmann blir tatt, fengslet og dømt for utuktig omgang med unge gutter. Historien er ikke så enkel som det høres ut, men et rystende bilde på hvordan ting håndteres i disse landene.

Detaljene er mange i denne boken, og umulig for meg å utbrodere, ettersom jeg lytter mens jeg går på tur. Det er lærerikt til tusen, og underholdende å lytte til, og jeg føler historiene hans utvider min horisont atter en gang. Tomm Kristiansens bok viser oss at ved å tenke med hjertet, og "gøttse" litt, går det an å gjøre livet bedre både for krøplinger i Colombo, for tiggerne, for fattige bønder som ikke har råd til såkorn en gang og for barna som blir sendt på arbeid fra de knapt kan gå.

Verden er rå, men når Tomm Kristiansen leser sin bok, sitter jeg igjen med en følelse av håp, om hva litt microkreditt, litt seksualopplysning og rent vann kan føre til. Historiene er gjennomsyret av respekt for de menneskene han møter, sammen med Arne Fjørtoft, og på egenhånd.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2003

Spilletid: 8 timer

Kilde: Lytteeksemplar

Snokeboka av Lisa Aisato

Jeg er så heldig å ha en Aisato på veggen, så når Lisa igjen kommer ut med bok er oppmerksomheten skjerpet. Hun står for både illustrasjoner og tekst i bøkene sine, to kunstformer hun behersker til fingerspissene.

Forlaget om boken:
Mannen bak kassa i butikken, damen med hund på bussholdeplassen, alle i dress og med små kofferter i heisen på jobben til mamma – visst virker det som alle om voksne har orden på tingene sine? Visst virker det som om de ikke har en eneste liten hemmelighet? Vel, tro om igjen, og bli med på en flyvende reise bak fasadene!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2018
Sider: 40
Kilde: Leseeks


Dette var en nydelig bok. Betraktningene er "spot on" og humøret absolutt på topp. Man skal være oppmerksom om man skal få øye på den lille fluen, som flyr inn i den overfylte heisen på første bilde, for den er liten, men dette er altså fortellerstemmen vår.

Det er en broket gjeng vi får øye på i heisen. De ser tilforlatelig normal ut, men de neste sidene i denne boken forteller oss sannheten om hver enkel, etterhvert som fluen flyr rundt og titter på dem, i deres eget hjem.

De tøffe er kanskje ikke så tøff likevel, den mandige har en feminin side han skjuler godt, og den skranglete gamle damen, er muligens mer gal enn pleierne antar. Selv kommer jeg til å sette meg rett ned neste gang jeg har seinvakt i barnehagen, legge beina på bordet og spise godteri ☺

Fluen avslutter skildringene av alle observasjonene med en advarsel til leseren, og denne skal vi ikke kimse av.

Historien er fin, men tematikken/budskapet, passer det for barn eller voksne? Jeg tok boken med meg i barnehagen og leste den for mine 15 barn som er 3 og 4 år, og jeg må nok innrømme at det ikke ble min beste morgensamling. Barna snakket om fluen senere på dagen, men i denne boken er det mye humor som gikk over hodet på dem.

Lisa Aisatos strek er helt etter mitt hjerte, og jeg stanser alltid opp når noe hun har laget kommer min vei. Titter du inn på årets bokliste, kan du se det fine bildet jeg kjøpte rett før nyttår.

En litt halvgal bestemor, akkurat sånn som meg 

Mange bokbloggere har lest og skrevet om boken, og alle er like begeistret:

Beathes bokhjerte, ReadingRandi, My first Elida, Kleppanrova og Sårart Silje.

Den vakre død - ny spennende krim av Belinda Bauer

Dette er den syvende krimmen til Belinda Bauer. Kun nummer to og tre av utgivelsene hennes bør leses i rekkefølge, ellers er historiene hennes helt frittstående. Fra å skildre mørke og grusomheter på landsbygda befinner vi oss i Den vakre død midt i London, men det er ikke mindre dystert av den grunn.

Fra bakpå boken:
Eve Singer lever av døden. Som krimreporter for en spekulativ TV-kanal, er hun villig til å gå langt for å være først ute med en sak. Ingenting selger bedre enn døden. En seriemorder er også på jakt etter et stort publikum, og hans ofre er unge kvinner i sentrum av London. En kveld Eve går hjem fra jobb, mistenker hun at en mann følger etter henne. Men istedenfor å skynde seg i sikkerhet, stanser hun og konfronterer mannen. Live vet hun da om hvem han er, og at han har sett seg ut Eve for å få den oppmerksomheten han lengter etter.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 350
Kilde: Leseeks


Som en stor fan av Belinda Bauer, er det nesten litt skummelt å skulle begynne på en ny bok, kan det bli like bra som hennes tidligere utgivelser? Jeg har hoppet i det, og kan berolige deg med en gang, det kan det!

Forfatteren er prisbelønnet, multioversatt og genierklært, og disse hedersbevisningene stiller jeg meg gjerne bak. At handlingen i denne boken er lagt til de sentrale deler av London, er både gøy og utrolig skummelt, for det er bare 8 dager til min egen Londontur, og jeg kommer nok til å tenke på denne boken både når jeg er på undergrunnen og i Tate Modern.

Siden jeg har bestemt meg for å fatte meg i korthet i sommerens blogginnlegg, nøyer jeg meg med noen superlativer i stikkordsform:

Er du glad i kunst og kunstens komponenter er dette boken for deg! En annen sekundærhandling er demens, Bauer har glimrende skildringer av hvordan det oppleves å leve med demens, og være en pårørende. Men, det er selvfølgelig kriminalhistorien og dens oppklaring som er bokens drivkraft.

Dette er en historie til å holde pusten av. Morderen har en tydelig rolle gjennom hele boken, og hans tanker om kunst sammen med hans kunnskaper om menneskesinnet, gjør denne delen av handlingen temmelig creepy.

Dette er krim på aller høyeste nivå. Den er velskrevet uten logiske brister, og selv om plottet er intrikat går handlingen opp til slutt. Språk, setningsstruktur og karakteroppbygging er helt etter læreboken, og jeg må bare ta hatten av for Belinda, som greier å imponere til de grader, atter en gang! 


Rekkefølge på utgivelsene hennes: 
Blacklands
Mørke dager
Som fortjent
Nysgjerrigper
Sannheten om livet og døden
Den synske 

J.C. Dahl - Norges første kunstner i moderne forstand

Fjerde mai åpnet en ny utstilling på KODE, som presenterer den bergenske kunstmaleren fra 1800-tallet Johan Christian Dahl. Kunstmuseene i Bergen har den største samlingen av J.C. Dahls malerier, nå var alle tatt frem, og samlingen ble komplettert med verker fra flere utlånere, så på KODE 2 i dag kan du se 200 utvalgte mesterverk. Utstillingen blir stående til 7 oktober 2018.

Foto av bilde som henger på KODE

Da jeg første gang studerte bildene som henger på KODE reagerte jeg på hvordan stilen hans forandret seg med årene. Dette fikk meg til å dypdykke litt i historien om denne kunstneren.

Johan Christian Dahl var født i Bergen i 1788, og vokste opp i enkle kår, som nest yngst i en stor søskenflott. Han livnærte seg først som maler, altså ikke kunstmaler. Han malte tidlig prospekter fra Bergen som alle var "barnslige" i fremtoningen, med blå himmel, en kirke eller lignende og noen mennesker. Heldigvis fikk selveste Lyder Sagen øynene opp for denne pågående og kunnskapsrike maleren, og i 1811 fikk han skrapet sammen penger nok til å sende den unge Dahl på kunstakademi i København.


Under kyndig veiledning av landskapsmaleren Christian August Lorentzen og studier av Jens Juel sine landskapsmalerier, utviklet Dahl sin fremstilling av, farger, lys, atmosfære og oppbygging. Ved å kopiere verker av nederlandske 1600-talls kunstnere, som hadde skapt bilder av norske landskap, fikk han frem det formspråk han ønsket, og som var med på å etablere en nasjonal identitet.

Etter 7 år i København reiser han ut på sin store tur som omfattet både Paris og Roma, men det var i Dresden han stanset, og i denne byen som var et sentrum for den tyske romantikken, ble han livet ut, med bare fem besøk hjem til Norge. Landskapsmaleriene hans fra Norge er som fantasilandskap å regne, siden han ikke så annet av Norge enn Bergen og kyststripen sørover, før han emigrerte.

Hva er det så som karakteriserer J. C. Dahls malerier? I hans friske oljemotiver eksisterer det en spenning mellom form, imitasjon og uttrykk, uten å bli personlig opererte han innenfor rammene av uttrykksteorien. Det nasjonale dannet rammen om hans personlige identitet, så det at han på 1820-tallet mistet sin kone og flere barn, reflekteres ikke i kunsten hans.

To flotte eksempler på bildene hans, en original og det nærmeste har han kopiert

Grunnleggeren av den nasjonalromantiske kunsten, satt Norge på kartet tidlig på 1800-tallet, men det er ikke mange kunstnere som kan sies å ha vært elever av ham. Thomas Fearnley lærte mye av Dahl, men uttrykte seg i et annet formspråk i sin egen kunst. Peder Andersen Balke blir også nevnt som en av få elever, som på eminent måte brukte lys og mørke til å fremstille sine kunstverk.

Da J.C. Dahl døde i 1857 var han var 69 år gammel, han hadde mottatt St. Olavs ordenen, Dannebrog ordenen og Vasa ordenen. Han hadde levd mesteparten av sitt liv i Dresden, og ble også begravet der, for rundt 80 år senere ble levningene flyttet til Bergen.

*******

Utstillingen som åpnet i KODE 2 fjerde mai er flott presentert. Bildene er delt inn i kategorier: Introduksjon, Malerlærling i Bergen og Italiareisen. De tre siste rommene er inndelt tematisk hvor delene tar for seg Elvestryk og fossefall, Forlis og stormpisket sjø, Skystudier, Måneskinn og kveldshimmel og til sist, Bildet av Norge.

En omvisning med kurator som forteller om livet og arbeidet til kunstneren dukker forhåpentligvis opp, for det vil jeg være med på. Dette er en flott utstilling som de fleste vil ha glede av!

Historien fortsetter frem til 1857 da JC Dahl døde