tirsdag 3. desember 2019

Inni er vi alltid unge av Sissel Gran

Tenker du at puberteten med sine hormoner, forvirring og heftige følelser, er en tøff tid? Jeg lover deg, at det å bli gammel er vel så skremmende. Sissel Grans flotte aldringsmeditasjoner ga meg en sårt tiltrengt ro og aksept for den tiden jeg har foran meg. Dette er en bok for alle, ikke bare oss som begynner å kjenne utfordringene på kroppen. Anbefales!

Fra bakpå boken:
Opplevelsen av egen aldring kan nærmest komme som en overraskelse, sier Sissel Gran. Hun er psykolog og parterapeut, og slett ingen aldersforsker. Hvorfor er hun plutselig blitt så opptatt av dette temaet? 67 år gammel kjenner hun alderen på kroppen og skjønner at hun nå definitivt er i gruppen «eldre». Her deler hun sine personlige tanker om aldring mens hun beveger seg mot en ny fase i livet.
Sissel Grans ønske er å utfordre seg selv: Kan hun, gjennom å nærme seg temaet aldring, greie å utvikle en modigere holdning overfor det ufravikelige; alderdommens skjørhet og livets slutt? Hun spør seg om det kan finnes uventede gleder å hente i aldringsprosessen, som mer frihet og åpenhet. Og om kontakten med et indre, aldersløst selv kan representere en motkraft i antialdringens tid.

Det er tydelig at boken, som kom ut tidligere i år, har blitt tatt godt imot av publikum, siden eksemplaret jeg etter langt og lenge kunne hente med meg hjem fra biblioteket var 3. opplag. Flere av tekstene i denne boken har vært på trykk som essays i Morgenbladet, så om du leser og noe virker kjent på deg, er kanskje du også en leser av denne avisen.

Inni er vi alltid unge består av femten skarpsindige essays som er satt sammen på en sånn måte at det nesten føles som om jeg leser en roman. Overgangene er fine og betraktningene hun gjør seg treffer hver gang. Vi får høre om hva som ligger i "den tredje alder", hvordan vi alle føler oss yngre innvendig enn den biologiske alderen tilsier, om frykten for å bli usynlig og om motstanden og raseriet en kan føle overfor aldring, sykdom og svekkelse. Jeg noterte meg stikkord som; perspektiv, forsoning, aksept, stigma og fellesskap, da jeg leste.

Som femtitoåring har det begynt å knake litt også i mine ledd, tanken på å slutte å farge håret har meldt seg, og små og store utfordringer dukker opp fra ingensteds. Jeg kan innrømme at mitt tempo har stilnet, og jeg føler at jeg er rausere og mer tålmodig nå, enn for ti år siden. Når Sissel Gran skriver om selvstereotypisering og alderisme har jeg knagger å henge dette på, og det er ikke få aha-opplevelser jeg får underveis i lesningen.

Min mann gjør meg innimellom, litt humoristisk oppmerksom på at han i dag har "gjemmekontor", men i Sissel Grans bok får vi høre om hvordan Tordis Ørjasæter i sin bok I hodet på en gammel dame, "hjemmer seg", hun lager seg et hjem i det fremmede, ved å hilse på mennesker hun møter. Dette er gjenkjennelig for meg, og jeg innser at vil jeg ha kontakt med folk, så må jeg heve blikket (og ta av meg ørepluggene).

Dette er ikke en bok som dveler ved det kjipe som alderdommen byr på, men kloke refleksjoner som kan hjelpe en til å ha det bedre med seg selv, i det som etterhvert blir en annerledes hverdag enn den du hadde som ung. Gran er ikke fremme med pekefingeren, ei heller føles dette som en selvhjelpsbok, men hun deler sin innsikt på en sånn måte at jeg lytter og tar det til meg med hjertet.

Sissel Gran henviser til mange andre forfattere i boken sin, og det er noe bekreftende med egen lesning som gjør at jeg fryder meg, når det viser seg at jeg har lest flere av disse. Listen over bøker jeg fikk lyst å lese ble også lang, og heldigvis er ikke køen på biblioteket like lang for gamle utgivelser.

De 207 sidene i denne boken inneholder 15 essays, en referanseliste (som jeg gikk amok i) og en "takk" som jeg faktisk fullførte lesningen av. Boken har funnet veien tilbake til biblioteket, men jeg vet jeg kommer til å se etter den på neste Mammutsalg, for denne har jeg lyst å lese igjen ☺




13 kommentarer:

  1. You had me at "I hodet på en gammel dame",den leste jeg for noen år siden. Kvinner i midten kalte hun oss husker jeg...
    Eller som den tidligere fotballspilleren Jan Åge Fjørtoft sa på vårmøte med Kagge i fjor, vi som har kommet dit at vi har mer fortid enn fremtid.
    Denne boken fikk jeg lyst til å lese,har jo visst om den men ikke reflektert noe videre om den,men du frister med omtalen din.
    Ha en fin tirsdag, Tine :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hadde jeg visst da jeg var pur ung, hvor "rart" det er å gå over "til den andre siden", så ville jeg sett på den gjengen med helt andre øyne. Nå er det om å gjøre å leve med seg selv og den alderen en har, og Sissel Gran gir oss god hjelp med på veien

      Slett
  2. Eg har lagt merke til boka og alt skrytet ho har fått. Noterer meg denne sidan eg er i målgruppa: Eg er femtini, men inni hovudet mitt er eg mykje yngre sjølvsagt. Kjenner at eg ikkje tek alt like sjølvsagt lenger og set pris på at eg er frisk og arbeidsfør. Ynskjer likevel ikkje å vera nitten-tjue igjen; eg set pris på dei erfaringane livet har gitt meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Boken fortjener skrytet, og er vi ikke alle mye yngre innvendig? Enig med deg, hadde ikke orket å begynne på nytt igjen :)

      Slett
  3. Jeg har lest boka, og likte mye i den. (har ikke rukket å blogge om den, men nå spørs det om jeg husker nok til å gjøre det, men jeg kan jo bare linke til deg;)) Min bok er full av post-it-merker og understrekninger, de litterære referansene er fine å ta med seg.
    Det jeg reagerte litt på at boka, i hovedsak, tok for seg par. Paret som noe eget, lite fokus på enslige, både det at det finnes veldig mange enslige og at det er mange måter å leve livet som enslig på. Hun la mye vekt på tapet av den andre, synes jeg, som om ikke det å være enslig også kan by på et fullverdig liv. Riktignok var hun så vidt inne på det, men storparten av boka handlet om å være i par, paret, eller miste noen . Hun er jo parterapeut, så det er forståelig fokus, men likevel begrenset for alle oss som ikke er par, faktisk litt eksluderende, siden boka (slik den blir titulert) handler om det å bli eldre/middelalderdommen/alderdommen, og ikke parlivet som gammel.
    men ellers var det mye fin innsikt her, og en del humor og gjenkjennelse så absolutt..

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra at du trekker frem dette Anita. Det oppleves jo nesten som et minus ved boken at det fokuseres så mye på det å bli gammel i et parforhold og ikke på et mer generelt grunnlag. Jeg har sansen for Gran og kommer sikkert til å lese boken siden den allerede ligger på kindle og da er det greit å vite dette på forhånd. Forståelig kanskje som du sier med det at hun er parterapeut men synd at hun ikke gir mer fokus til de mange enslige som finnes der ute også. Takk for info 🙂

      Slett
    2. Anita har helt rett, men som del av et par tenkte jeg ikke nærmere over det. Det er nok som du sier parterapeuten i henne som har kommet tydeligst frem :)

      Slett
    3. Ja, vi må tale for oss selv vi som er singles. Mye er selvsagt allmengyldig ang det å bli eldre, men det er også veldig mye fokus på paret- særlig når man går inn i den alderen hvor den ene faller fra eller blir dårlig..(såvidt jeg husker) . Boka er absolutt ved å lese, men det er ren mangel at det har så mye fokus på paret, og lite på de enslige..

      Tine: Det skjønner jeg, du er jo ikke singel og da tenker man ikke på det..

      Slett
    4. At parfokuset ikke slo meg da jeg leste betyr ikke at også dette er viktig å få med, så jeg er veldig enig med deg :)

      Slett
    5. Bra! Da har vi løftet frem the singles:)

      Slett
  4. DA skal jeg ta frem denne boka, for jeg har den faktisk i hylla. Må bare komme meg hjem. Fin omtale, Tine. Jeg skaffet meg den med et håp om at den skulle være like bra som det jeg ser du synes. Når jeg kommer hjem skal boka plukkes frem.
    Skal ha i bakhodet det med single/par når jeg leser. Men, selv om jeg er i et parforhold så kjenner jeg at jeg inni eget hode ser på det å eldes som noe man gjør alene, selv om man er i et par. Høres det litt rart ut? Kan det komme av at jeg er skilt tro, selv om parforholdet jeg er i straks har vart i 20 år? (Ifølge min mor var noen av mine første ord (etter mamma/pappa): kara søl - oversatt: jeg skal klare det selv... kanskje er jeg noe single minded, pun intended? ;-)
    Sissel Gran skal ut av hylla. Får jeg ikke lest henne før jul så skal hun være med når vi emigrerer igjen i januar. Boka skal definitivt ikke være ulest!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei beæret over at du skriver fra andre siden av kloden :) Og, ja ta den frem fra hyllen for her er det mye som det var godt å legge seg på minnet. Jeg er glad Anita setter fokus på de singles "situasjon", gleder meg til å lese dine tanker om boken.

      Slett
  5. Noterer meg skryt, og parfokus og det Marianne sa om at man eldes alene uansett, tror jeg har tenkt noe av det samme. Snart 9mnd siden siste hårfarging. Angrer ikke. Akspeterer ingenting. Eller det er feil, kjemper egentlig bare mot de nevnte sterotypene. Har nok av folk rundt meg som viser at alder er ingen hindring for noe som helst. Så lenge helsa holder. Som er det springende punktet for, ehm, nevrotiske hypokondere, (tror noen kalte meg noe sånt engang, og de, host, løy ikke -))
    Roter meg bort. Leser kanskje boka.

    SvarSlett