Oppsummering av lesemåneden februar

Vips var februar over, jeg startet måneden med et smil om munnen, takket være Håkan Nesser, og hans brev fra München. Deretter ble det en håndfull norsk krim, mellom permer, på skjerm og på øret. Jeg som hadde fått litt nok av krim i januar, fortsatte i samme tralten denne måneden, det er nesten som om noen andre har overtatt styringen med hva jeg leser, for nå tok krimmen helt overhånd her.

Dette har jeg lest i februar:

1. Håkan Nesser - Det kom et brev fra München - 6
2. Randi Fuglehaug - Fallesjuke - 4
3. Eva J. Stensrud - Skyggeadvokaten - 5
4. Myriam H. Bjerkli - Samiras død - 5
5. Agnes Lovise Matre - Fritt vilt - 4
6. Thomas Korsgaard - En måtte nok ha vært der - 3
7. Therese Aasvik - Ingenstedsøya - 5
8. Randi Fuglehaug - Tonedød - 4
9. Max Seeck - Djevelpakten - 5
10. Randi Fuglehaug - Skallebank - 5
11. Keum Suk Kendry-Kims - Ugress - 6
12. Bernard Minier - Lucia - 4
13. Audur Ava Olafsdòttir - Eden - 6
14. Didrik Morits Hallstrøm - Kvinne savnet - 3
15. Alex Ahndoril - Jeg kommer til å finne nøkkelen - 4
16. Gwendolyn Brooks - Maud Martha - 3

Romaner: 4

Krim: 11

Tegnet roman: 1

Kultur i februar: 
Tollak til Ingeborg med Riksteateret på Oseana en fantastisk tolkning av boken!
DnS: En gripende og original (delvis danse)- forestilling bygget på Edouard Louis bok Hvem drepte faren min. 

Litteraturhuset: Munch og kunsten, underholdende og lærerikt med Ivo de Figueiredo og Karl Ove Knausgård. 

Forum Scene: Lars Berrums show Megaloman, å se dette gjorde det ekstra gøy å lytte til podcastene deres tirsdag og fredag. Trenger du et humørløft i hverdagen, kan jeg anbefale Berrum & Beyer ☺

DnS hadde besøk av Riksteateret med Hold kjeft det er Ibsen hvor Liv Gulbrandsen fortalte sin familiehistorie på en ettertenksom og morsom måte. Etterpå så jeg Billy Elliot på DnS, og før måneden var omme hadde jeg sett den oppsetningen en gang til. Harmonien hadde besøk av Leif Ove Andsnes som spilte Beethovens nydelige pianokonsert nr. 5. På biblioteket om mandagen snurrer de film, og kinofilmen Sult 2020 var virkelig noe å få med seg. Heldige oss som fikk være sammen med Jan Vardøen som har skrevet og regissert filmen! 

Ellers har februar gått med til litt helsegreier, MR av kneet viste artrose, og besøket på Revmatologisk avdeling på Haukeland ga meg også litt å jobbe med. Jeg har også vært til fysioterapeut for første gang, så nå håper jeg å få førligheten tilbake før sommeren er over.

Jeg har ikke lest 1001-bok denne måneden, men etter å ha lest 20 sider av Flammekasterne, byttet jeg den ut med Usynlig av Paul Auster. Andre leseplaner har jeg ikke, har seks bøker lastet ned på Kindelen, de må jeg få lest, ellers har jeg glede av podcasten Åpen Bok, og leser litt av det de anbefaler.

God lesemåned til alle som er innom bloggen☺

Jeg kommer til å finne nøkkelen av Alex Ahndoril

Du har kanskje lest Lars Kepler tidligere, pseudonymet som ekteparet Alexander og Alexandra Ahndoril har skrevet under? Jeg likte godt serien deres om Joona Linna og var spent på hvordan "Lars Kepler" skriver som Alex Ahndoril (de skriver fremdeles sammen). Jeg kommer til å finne nøkkelen er første del i en ny spenningsserie.

Forlaget om handlingen:
Godseier Per Günter Mott våkner morgenen etter familiens generalforsamling og middagsselskap og finner et uhyggelig bilde på telefonen sin. Det viser en blodig mann, bundet fast og med en sekk tredd over hodet. 

Det ble inntatt store mengder alkohol kvelden før, og Mott har ikke noe minne verken om mannen eller bildet. Han må finne ut hva som har skjedd før politiet kobles på saken. Hva om det er han selv som er gjerningsmannen?

Privatdetektiv Julia Stark tar saken og ber eksmannen Sidney Mendelson om å ta permisjon fra politiet. Hun vet at hun kommer til å trenge hans hjelp, og drømmer samtidig om at de skal finne sammen igjen. De tas imot som gjester på det overdådige familiegodset og begynner å lete etter sannheten. 

Det forfatterduoen byr på her, ligner ikke litt en gang på serien om Joona Linna. Her får vi en klassisk Agatha Christie-krim, type "lukket rom mysterie". 

Julia Stark er et menneske med historie. Noe av den kan leses på hennes fremtoning, siden hun har et stort arr nedover ansiktet og er nødt til å gå med stokk. I tillegg har hun en PTSD diagnose, som vi får høre litt om grunnen til. 

Hun har tidligere vært gift med Sidney Mendelson, og er fremdeles skrekkelig forelsket i ham, men etter at hun såret ham dypt og de skilte seg, vil han ikke være sammen med henne. Han er fremdeles glad i henne, så han takker ja til å følge med henne fra Stockholm til Sundsvall hvor det historiske godset Mannheim ligger.

Når de ankommer har de bare bildet på mobilen til PG å støtte seg til, men åstedet blir lokalisert, og etter ikke så lang tid finner de også det maskerte liket.

Det blir raskt konstatert at en av dem som var på godset, den fuktige kvelden bildet ble tatt, må ha stått for udåden, så Julia og Sid setter i gang å arbeide. 

Språket i boken er preget av overklassemiljøet vi befinner oss i. Noen ord måtte jeg slå opp, vet du hva espagnolett, fidelkomiss eller sordin er? Julia og Sid fikk beskjed om å pakke coctailkjole og annet pent tøy, når de skulle tilbringe en ukes tid på godset, og sannelig fikk de bruk for dette når de skulle menge seg med fiffen.

Det er litt av en jobb Julia har tatt på seg, men etter utallige samtaler med familiemedlemmene, finner hun ut hvem som gjorde det. Karakterbyggingen foregikk på en naturlig måte når jobben hennes var å gå rundt å spørre spørsmål hele tiden. Spesielt hovedpersonen var det spennende å bli kjent med, gleder meg til å høre mer om henne i neste bok.

Handlingen skildrer grundig all den deilige maten de fortærer, de lekre omgivelsene og de historiske detaljene på godset. Men hvor det ble av politiet, etter de plukket med seg liket, fikk vi ikke høre noe om. 

Denne typen krim er ikke helt "my cup of tea", jeg klarer ikke å riste av meg at dette er Agatha Christie eller Lahlum for den del. Her er ingen egentlig spenning, men det er interessant å følge Julia, og jeg var nysgjerrig på hvem som kunne være morderen.

Neste bok i serien kommer ut allerede 28 mai i år, og heter Jeg lukker øynene og ber, den gleder jeg meg til.

Andre bloggere om boken: Elida og Hilde

Forlag: Gyldendal

Utgitt:2023

Sider: 288

Kilde: Lånt på biblioteket

Ingenstedsøya - ny roman av Therese Aasvik

Forventningen var stor da jeg endelig satt med en fersk roman av Therese Aasvik i fanget. Jeg har lest bøkene hennes siden debuten i 2016, da hun imponerte storveis med Fie faller. Året etter kom Noe skal skje, og min begeistring for boken fikk meg til å nominere den til Bokbloggprisen. Hun fulgte opp med Byer uten deg og Boksen går før hun i år har imponert meg igjen med Ingenstedsøya.

Forlaget om handlingen:
Jeg gir ikke opp før jeg har prøvd alt. Men hva er alt? Hva om mitt alt bare er en svak skygge av det andre foreldre får til?

Det yrer av liv på den lille øya, men i huset til Tora er det stillstand. Datteren hennes, Maja, er syk. Ikke sånn syk som man blir frisk av etter kort tid, eller som det er enkelt å snakke med andre om. Maja klarer ikke å gå på skolen.

Tora forsvinner inn i en altoppofrende omsorgsrolle, mens Toras egen mor har andre meninger om hva som er best for barnebarnet. 

Uansett blir Maja bare dårligere, og utsiktene til et vanlig ungdomsliv med skole og venner forvitrer.

Ingenstedsøya er en aktuell og virkelighetsnær roman om ufrivillig skolefravær og fortvilelsen foreldre opplever når barn isolerer seg.

For en utrolig fin roman! Tora har flyttet tilbake til øya hvor hun har vokst opp. Her bor hun med sin mor og med datteren Maja på femten. Far til Maja hører vi bare om, men han er tilstede gjennom brakkevognen han satt fra seg på tomten for mange år siden.

Romanen er full av natur, et variert og yrende fugleliv, rev og annet småvilt, som lusker rundt på den frodige øya. Ved å fortelle om Maja og Tora sine problemer, med dette grønne bakteppet, vekket Aasvik to følelser i meg. Kontrasten mellom det naturlige og det "unaturlige", i form av utfordringene de sliter med. 

Den stille roen som naturen byr på leste jeg også som en flukt eller en redning i forhold til det utfordrende samværet som lå og lurte der Maja egentlig skulle vært, nemlig på skolen.

Før hamret jeg på døra di år du ikke kom deg opp, hamret belønninger og ultimatumer om hverandre til de lå utenfor døra di som en eneste mos. Ingenting hjalp. Ingenting endrer noe når du har bestemt deg. Eller når du ikke klarer, da har du ikke noe valg. Det er det jeg må huske. Det er ikke et valg.

Mor og mormor har forskjellig innfallsvinkel til hvordan de mener Maja bør hjelpes. Mor vil så veldig gjerne få henne tilbake på skolen fortest mulig, mens mormoren mener Maja må få fred, og at "dette" til gå over av seg selv.

Som leser følte meg med dem begge, for en fortvilet situasjon de befinner seg i, de to menneskene som elsker Maja høyest i hele verden. Selv er jeg et "ta deg sammen-menneske", men har av annenhåndserfaring forståelse for hvor vanskelig Maja har det. 

Det er alt for mange som lider av skolevegring, dette er en utfordring samfunnet må ta på alvor. Foreldre og lærere har ikke kunnskap til å vite hvilken metode som fungerer best, hvis vi med "best" mener hurtigst. 

Det er ikke tvil om at romanen engasjerte meg. Situasjonen karakterene befinner seg i er håpløs, men Therese Aasvik skriver med en snert av humor, som gjør at historien ikke føles helt håpløs. 

Jeg anbefaler gjerne Ingenstedsøya videre ⚄

Forlag: Vigmostad Bjørke

Utgitt: 2024

Sider: 211

Kilde: Leseeksemplar

Eden - ny flott roman fra islandske Audur Ava Òlafsdòttir

Eden er ikke mitt første møte med denne islandske forfatteren. Det er i år ti år siden jeg med begeistring leste Stiklingen, og etter det har jeg kost meg med Arr (som hun ble tildelt Nordisk råds litteraturpris for i 2018) og Svaner blir ikke skilt, så det er ikke rart at jeg jublet da jeg fikk øye på en ny tittel fra denne forfatteren.

Forlaget om handlingen:
Møt Alba. Singel språkviter med fast jobb på universitetet. Bereist og belest med livet på stell.

Eller?

Da Alba brått befinner seg i en metoo-storm i Reykjavík, sier hun opp både jobben og leiligheten og flytter på landet. Her håper hun å gjøre bot for klimaavtrykket sitt ved å plante tusenvis av trær og etablere en paradisisk hage. På den nærmest treløse øya Island er dette ingen enkel sak, men Alba planter likevel trossig tre etter tre i den golde jorda. Samtidig dras hun, delvis mot sin vilje, inn i det lille lokalsamfunnet. Bøkene hennes om språkvitenskap selger som varmt hvetebrød på gjenbruksbutikken, og snart er Alba blitt islandsklærer for en gruppe flyktninger. 

Eden utmerker seg spesielt på flere måter, og siden mye av handlingen dreier seg om språk, er dette en liten perle for oss som synes språk er interessant.

I tillegg til å høre om språkforskning, fonologi, etymologi og setningslære, er hovedpersonen innom generasjonsskiftet i litteraturen i forelesningene sine. 

Ja, for hun jobber på universitetet og foreleser i språkvitenskap, det vil si i begynnelsen av historien, gjør hun det. Her skjer det mye. Via 5-6 tema-tråder som utvikler seg gjennom hele romanen, 

Alba har et nært forhold til sin far, som er støttende i alt hun gjør. De er oppriktig interessert i hverandres drømmer, noe jeg oppfattet som forfriskende nytt. Mor døde for seks år siden, det lille som ble sagt om dette, understreket heftigheten i Albas følelser rundt morens død. Hun har også en søster, som har det motsatte temperament av hovedpersonen, fordømmende og anklagende som hun hele tiden er.

Det er refleksjoner rundt flyskam som gjør at Alba kjøper den store landeiendommen med en forfallen hytte på. Hun skal plante 5600 bjerketrær for å kompensere for de fire flyturene hun har måttet ta, i forbindelse med jobben. Dialoger rundt plastforurensing og vannforbruk, er med på å gjøre dette til en, klimabok.

Romanen går fort frem, her er det lite grubling over skal/skal ikke og like lite detaljer rundt kjøp og salg. Alba bare gjør det hun har satt seg fore, og når hun bestemmer seg for ikke å rive, men å restaurere huset på tomten, blir hun kjent med den seksten år gamle Danyel som har innvandret fra et ukjent land, sammen med sin onkel.

                                        Jeg sto på gressflekken og holdt i halen til en mus som jeg hadde fantet inne i huset, og så meg rundt etter en bergsprekk jeg kunne slippe den nedi, da det dukket opp en setning fra en artikkel som jeg hadde lest forleden, og som lød slik: Språket er det viktigste redskapet i menneskets jakt på makt. Det fikk meg til å tenke på at selv om jeg jobbet med å passe inn ytringer og følelser i et grammatisk system, så var  jeg ikke alltid like god på å få tanker og ord til å passe sammen. Det er både merkelig og ulogisk at en mus skulle vekke den slags tanker hos meg, og enda mer spesielt at jeg straks etterpå begynte å tenke på å bygge opp en steinmur.

I tillegg til undervisningsjobben på universitetet, leser Alba korrektur for to forlag. Gjennom hele romanen hører vi om en av bøkene hun jobber med, og den vinglete forfatteren som stadig endrer navn på boken sin. Jeg humret godt av refleksjonene rundt det å korrigere feil, uten å falle for fristelsen å rette på innholdet.

Det er mye humor i denne boken, som er skrevet på en lavmælt måte uten dramatikk av noe slag. Romanen er handlingsdrevet til tusen, tematikken som dreier seg om klimakrisen er nennsomt flettet inn, og taler sitt klare språk, uten å lage dramatikk ut av det. 

Dette er historiefortelling på sitt aller beste, og med poetiske overskrifter og mye luft, flyter lesingen veldig lett. Audur Ava Òlavsdòttir fengslet meg aldeles med betraktningene sine, og ikke minst med måten romanen er skrevet på, så Eden blir nok en av bøkene jeg leser i 2024 som jeg ikke vil glemme så lett.

Eden anbefales på det varmeste ⚅

Forlag: Pax

Utgitt: 2022/på norsk 2024

Sider: 208

Oversatt av: Tone Myklebost

Kilde: Leseeksemplar

Lucia av Bernard Minier - ny serie!

Jeg har fulgt forfatterskapet til den tidligere tolleren Bernard Minier siden han debuterte med Hvis helvete var av is. Denne gangen er det ikke Martin Servaz som er hovedpersonen men Lucia Guerrero. De syv bøkene i den forrige serien var skikkelig spennende og veldig bra skrevet, så jeg så frem til starten på en helt ny serie, med forventning. 

Forlaget om handlingen:
I en fjellside utenfor Madrid finner etterforsker Lucia Guerrero sin nærmeste kollega drept og korsfestet, i en scene som ligner et renessansemaleri fra Golgata.

Samtidig komme en gruppe kriminologistudenter ved universitetet i Salamanca, Spania, på sporet av en seriemorder som har operert i det skjulte i flere tiår, når de avslører et grusomt mønster på åstedene.
Ondskap og terror kobles med kunst og mytologi, med det moderne Spania som bakteppe, i denne nye serien fra Frankrikes største krimforfatter.
Konfrontert med sin egen fortid og sin egen største frykt, avdekker Miniers hovedperson Guerrero en sannhet mer skremmende og ufattelig enn både hun og noen andre kunne forestille seg.

I åpningsscenene til denne krimmen bøtter regnet ned, det er mørkt så det er ikke enkelt for Lucia Guerrero og sjefen hennes Pena å se noe som helst, når de ankommer dette åstedet.

Raskt hanker de inn en person, som skal vise seg å bestå av flerfoldige personligheter. En av dem er skikkelig ekkel, og etterforskerne mistenker at det kan være ham som står for ugjerningen de etterforsker.

Samtidig blir vi kjent med en gruppe med kriminologistudenter, som sammen med professor Salomon Borges har utarbeidet et program ved hjelp av AI genering. Ungdommene jobber hardt og når detaljer fra dette nye mordet legges inn, står de foran et gjennombrudd i forskningen sin.

Etter disse to innledningene skrur Minier spenningsnivået opp to knepp, men det går samtidig litt på troverdigheten løs. Lyden av skritt i mørket, Lucia som lokkes (eller ble hun jaget..) ned i en trang sjakt, mørke ukjente omgivelser, i en jakt som kan ende fatalt. Uten våpen har hun på en innskytelse lagt i vei på egenhånd, noe hun i stor grad gjør i denne boken.

Ugjerningsmannen leker med politiet, hva etterforskningsgruppen gjør når Lucia og professor Borges driver og etterforsker på egenhånd vites ikke, men radarparet drives fra skanse til skanse, inspirert av ledetråder de blir lokket med.

Kunst-, litteratur- og bibelhistorie er bakteppet som handlingen spilles opp mot. Ovid og hans metamorfose spiller en viktig rolle, når drapsgåten skal løses. Blindspor i form av noen skikkelig ekle karakterer, forsøker jevnlig å lure leseren til at morderen er funnet, men nei ikke før på slutten avsløres det hvem det er.

Miljøet og stemningen Minier skriver frem er gjenkjennelig fra den forrige serien, også det at det er mye vold, og vi i perioder befinner oss på øde steder. Men, jeg stusser over skrivemåten (har han brukt en vikar?) 

Litteratur, historie, teater og opera, det er det jeg fyller livet mitt med, også når jeg ikke leser bøker, men her ble overfloden av referanser som en klisjè å regne. I samme boks vil jeg legge forsøkene på å innføre mulige gjerningsmenn, og de tilgjorte skumle scenene. Dette ble for overtydelig for min smak.

Det var spennende å bli kjent med 1. betjent Lucia Guerrero. Persongalleriet i historien er også noe jeg satt pris på ved boken, men plottet var som "en god idè" som ble litt for raskt tastet ned. Minier greier å holde morderens identitet skjult til det siste, det skal han ha, men jeg håper å la meg synke dypere inn i handlingen, i neste bok i serien.

Artemisias Verden har også blogget om boken, les gjerne omtalen hennes!

Forlag: Aschehoug

Utgitt på norsk: 2024

Sider: 404

Kilde: PDF fra forlaget

Ugress - tegnet roman av Keum Suk Kendry-Kims

Jeg har ikke vært noen tegneserieleser siden barndommens Donald, men i de siste årene har jeg fått øynene opp for denne kunstformen. Ugress føyer seg inn i rekken av noen virkelig godt tegnede romaner, som jeg har lest de siste årene.
Keum Suk Gendry-Kims har gitt ut åtte tegneseriebøker, og er oversatt til 15 over språk. Ugress er hennes andre utgivelse på norsk, den første Ventetiden, kom i 2023.

Forlaget om boka:
Ugress forteller historien om koreanske Okseon Yi, som blir bortført og tvunget inn i prostitusjon av det japanske militæret under andre verdenskrig. 

Vi følger Okseon fra hun er et barn i Korea på 1930-tallet, og gjennom de fryktelige opplevelsene hennes som ung jente under den japanske okkupasjonen. 

Tegneserien er basert på Keum Suk Gendry-Kims intervjuer med den virkelige Okseon Yi og gir et uhyre sterkt innblikk i de personlige omkostningene av krig og konflikter.

Woao, dette var heftige greier! 55 år etter hun ble tvunget til å forlate hjemlandet, tok Okseon Yi endelig den to timers flyturen tilbake til Korea. Det var et TV-program i god "Tore på sporet" stil, som fokuserte på trøstekvinner som ble etterlatt i Kina, som fikk i stand denne reisen.

Historien starter i Busan i 1934, Okseon Yi er en liten jente som jobber og sliter, passer småsøsken og lager mat, mens hun drømmer om å få gå på skolen. Det er den umulige storebroren hennes som er den privilegerte. Mye sult og elendighet fikk noen år senere, moren hennes til å selge henne. De sendte henne vekk under dekke av at hun skulle få gå på skole.

Hun kom til et sted hvor ti jenter ble holdt fanget, de fikk alle japanske navn, og ble forbudt å snakke koreansk sammen. Historien som fortelles er av det hjerteskjærende slaget, hvor barn blir voldtatt som dyr av soldater, foran øynene på vennene sine.

Samtidig som vi lærer Okseon Yi, og de andre jentenes historie å kjenne, kan en også plukke opp litt krigshistorie, detaljer som jeg aldri har hørt om fra de mange bøkene jeg har lest fra krigssoner. Andre verdenskrig begynner og slutter, og en del av handlingen er viet atombombene som ble sluppet 6 august over Hiroshima og 9 august 1945, over Nagasaki.

Historien er veldig vond å lese, men lærerik og en fin kunstopplevelse. Keum Suk Kendry-Kims` illustrasjoner fortjener at leseren tar seg tid til å studere dem, for detaljene er mange og byr på sterke følelser. Mye overlates til leserens tolkninger, her er det ingen overdrivelser som skal fange inn den som leser, det greier de få ordene, fakta som deles og ikke minst tegningene, helt uten hjelp.

Ikke lest en tegnet roman enda? da vil jeg absolutt anbefale deg Ugress ⚅

Forlag: Pax

Utgitt på norsk: 2024

Sider: 480

Oversatt av: Jarne Byhre

Kilde: Leseeksemplar 

Skallebank av Randi Fuglehaug

Skallebank er Randi Fuglehaug sin tredje frittstående krimroman i serien hvor journalisten Agnes Tveit er hovedpersonen. Etter å ha besøkt Ekstremsportveko i Fallesjuke og Vossajazz i Tonedød, er vi i Skallebank tilbake på Voss, denne gang en annen årlig begivenhet i bygda, nemlig Smalahovesleppet.

Forlaget om handlingen: 
Journalist Agnes Tveit skal dekke det tradisjonsrike Smalahovesleppet på Voss for lokalavisa då ho får auge på eit menneskehovud blant saueskallane.

Den påtroppande ordføraren på Voss, tidlegare TV-kjendis og heimflytta vossing Sjur Dagestad, dukkar ikkje opp til opninga av Smalahovesleppet. Men hovudet hans gjer det. 

Det blir funne i festivalteltet, skilt frå resten av kroppen. Kven har tatt livet av – og halshogd – den populære politikaren?

Forlag: Kagge
Utgitt: 2024
Sider: 315
Kilde: PDF fra forlaget

Som så ofte før hadde jeg ikke sjekket handlingen før jeg startet å lese, så jeg fikk meg et herlig sjokk da jeg kom til haugen av smalahover som skulle svies av.

Agnes sin kjæreste gjennom mange år har pakket legekofferten og tutlet seg tilbake til Oslo. Grunnen var Agnes sin utroskap med VG journalisten Jan Erik Åkervold, som nå stikker av med Ingeborg, Agnes sin eneste venninne på Voss. 

Agnes Tveit er et oppkomme av gode idèer når det gjelder å komme først på åstedet til en mulig nyhetssak for avisa Hordaland. Denne gangen er det bare henne og et par tagale bønder som får øye på menneskehodet blant alle sauehodene som skal forberedes, før den store Smalahovefestivalen.

Etter å ha fått et skikkelig scoop på trykk, blir hun så full av seg selv, at hun ser for seg en glitrende fremtid som nyhetsanker på TV Hun drømmer om store mediehus som kniver om henne, på grunn av alle krigstypene hun tryller frem, både lokalt og internasjonalt. 

Hun har en god venn i det lokale politiet, Viktor "silen" Vormedal. Som kallenavnet tilsier, han lærer aldri å holde kjeft, og igjen forteller han Agnes detaljer fra etterforskingen som hun lover å holde tett om. He, he... som om hun greier det. Hun er løssluppen med det hun vet, noe som i denne historien gjør at hun føler seg truet, av noen som lusker i skyggene.

Bakgrunnen for ugjerningen avdekkes etter hvert. Her lærer vi den avtroppende ordføreren å kjenne, vi hører om kolleger som er mannssjåvenister og om mobbing i heradsstyresalen. Igjen byr Fuglehaug på artige scener fra det rurale miljøet på Voss, med mye sladder og hvisking i krokene.

Skallebank utpreger seg i forhold til de to andre bøkene, med mer humor, både i scenene og i språket. Jeg småhumret meg gjennom boken og ristet oppgitt på hodet av Agnes flere ganger, som også i denne boken drikker for mye (derav tittelen), men har det nå for travelt til å tenke på mat hele tiden (som i de to andre bøkene). Plottet henger godt sammen og er troverdig, det er Kripos som etterforsker drapet, så det hører vi ikke mye om, men Agnes finner ut litt av hvert hun også. 

Når det kommer til spenning så er vel de tiltenkte spenningstoppene litt for åpenbare til at det blir nervepirrende. Som da Agnes tar taxi hjem fra Viktor, og de plukker opp en mann på veien som de kjører hjem først. Da er skrekken min mer knyttet til en taxiregning på 2300 kroner, enn den mystiske bilen som står parkert utenfor huset hennes, når hun kommer hjem.

I likhet med de to andre bøkene i denne serien, så er det ikke over "before the fat lady sings". Ny tematikk som presenteres sent, gir historien en uventet utgang, men det var forfriskende å komme vekk fra sladder og odelsproblematikk. 

Jeg ser med stor forventning frem til neste bok, for denne serien, blir bare bedre og bedre ⚄

Henningbokhylle har også blogget om boken ☺

*********

Siden jeg fant de to første bøkene i serien på Storytel, lyttet jeg meg gjennom dem i forkant av at jeg leste Skallebank. 

Forlaget om boken:
Ein fallskjermhoppar dundrar i bakken framfor hundrevis av sjokkerte tilskodarar under Ekstremsportveko på Voss. Undersøkingar viser at fallskjermen til den omkomne småbarnsmora Veslemøy Liland er tukla med, og drapsalarmen går.

Tidlegare VG-reporter, no heimflytta lokalavisjournalist Agnes Tveit vaknar opp frå ein yrkesmessig dvale då ho begynner å leite i si eiga ungdomstid etter svar. 

Snart oppdagar ho at den vakre vestlandsbygda skjuler mange mørke hemmelegheiter.

I denne første boken om Agnes Tveit er der Ekstremsportveko på Voss som får oppmerksomhet. Jeg likte godt måten boken er skrevet på, jeg følte litt moderlig omsorg for hovedpersonen, og frydet meg over den behagelige stemmen til Siren Jørgensen som leser. Jeg gikk rett over til neste bok i serien da jeg var ferdig.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2020

Sider: 397

Kilde: Storytel

Forlaget om handlingen:
Etterforskinga rykker idylliske Voss ut av påskefreden, og den eigenrådige journalisten Agnes Tveit hamnar midt oppi eit livsfarleg drapsmysterium.

Saksofonisten Marta Tverberg fell død om berre minuttar etter at ho har halde ei flammande tale med kritikk av både jazzmiljø og festival. Seks hundre tilskodarar i salen er vitne til dramaet – blant dei mange som har hemmelegheiter den omdiskuterte divaen ikkje lenger kan røpe.

I denne boken driver ikke Agnes Tveit oppsøkende virksomhet som journalist. Hun skriver bok, og som i den forrige boken hvor Ekstremsportveko vil ha seg frabedt kritikk, så er det nå Vossajazz som har den samme holdningen. Heldigvis har historien mange innfallsvinkler, og hvem som står bak hvilke hendelser, holders skjult helt til det siste. 

Forlag: Kagge

Utgitt: 2022

Sider: 354

Kilde: Storytel

En måtte nok ha vært der av Thomas Korsgaard

Dette er den tredje og avsluttende boken i trilogien om Tue. Jeg har lest Hvis det skulle komme et menneske og En dag vil vi le av det etter hvert som de har kommet ut, og likte dem godt. Klassereise har vært det overordnede temaet i disse bøkene, men det er mer utpreget i de to første, enn i denne siste.

Forlaget om handlingen: 
Romanen starter med at Tue blir kastet ut av leiligheten på Fredriksberg i København. Eierens siste ord til ham er «Du har vært en pest og en plage siden du flyttet inn. Bråk om natten. Oppskrapte gulv. Ødelagte kjøkkenhåndklær. Du spiser til og med maten min!» 

Han har ikke noe sted å dra, og å reise hjem til Skive og den voldelige faren er ikke noe alternativ. I stedet pakker Tue de få sakene han kan dra rundt på og sniker seg til å sove på jobben. Om dagen selger han avisabonnementer på gata, med vekslende hell. 

Victoria selger også abonnementer, hun har en vellykket arkitektmor og skal snart søke på kunstskole. For å være grei tilbyr hun Tue å overnatte på sofaen et par dager. Det gjør han gjerne, og han er en gjest det ikke er så lett å bli kvitt. Han nyter møtet med et helt annet hjem enn det han er vant til. 

I løpet av de fem månedene som har gått, siden han rømte fra foreldregården på Jylland og endte opp i København, har Tue bodd på tre forskjellige hybler. Når en betrakter Tues oppførsel, så kan en nesten forstå hvorfor han til stadighet blir kastet ut.

Men, er det Tues feil at han ikke har den sosiale kodeksen inne? Han er det vi kan kalle "white trash", oppvokst i fattigdom på landsbygda i Danmark, fullt opptatt med å dukke unna farens slag. Tatt oppvekstmiljøet i betraktning, er det nesten litt underlig at han er så pass "streetsmart", som han er.

Kreative innspill gjør at han skaffer seg tak over hodet og mat i magen, de første døgnene etter han blir kastet ut. Så overtaler han kollegaen Victoria, til å la ham få sove på sofaen hos henne og moren. Moren liker Tue godt, og han får ganske så frie tøyler i den flotte toppleiligheten deres, midt i sentrum. 

Så langt koste jeg meg med boken, men jeg satt og kjente på at den var litt "tannløs" i forhold til de to forrige bøkene. Handlingene hans kommer som på rams, men til tross for situasjonen han befinner seg i, og de ubehandlede traumene han bærer på, så er det forsvinnende lite følelser her.

Så møter han Lauritz og i et forsøk på å innynde seg hos ham, inviterer han ham opp til seg, uten å si at leiligheten ikke er hans. På forhånd har han flyttet vekk møbler, tatt ned bilder og fjernet alle de feminine sporene etter damene som bor her. Det første besøket går greit, og hans overmot innhenter ham. Det er også nå jeg synes historien begynner å bli ulidelig, for det ligger i luften at han skal bli tatt skikkelig på fersken av eieren.

Jeg vil at denne avsluttende boken også skal handle om klasse, men jeg føler ikke at den gjør det. Tue er nå bare en sleiping som uten tanke for de som faktisk hjelper ham, tar seg fryktelig til rette. Klasse handler jo om å utvikle seg, komme lengre enn foreldrene, få til noe, men her greier ikke Korsgaard å fange meg inn i det universet.

Thomas Korsgaard skriver ut i fra egen oppvekst, det har han aldri lagt skjul på. Derfor er det vanskelig å si at dette ikke er troverdig. Boken er lettlest, og har du lest de første to bøkene i trilogien, bør du få med deg denne også, til tross for mitt elendige terningkast ⚂

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2024

Sider: 237

Kilde: PDF fra forlaget

Skyggeadvokaten av Eva J. Stensrud

Dette er Eva J. Stensrud sin debut som kriminalforfatter. Noen kjenner henne kanskje fra romanserien Storgårdsfolk, som har vært veldig populær. Nå prøver hun seg på krim, og i mine øyne er dette mer enn et forsøk, for dette er en superspennende og uforglemmelig historie.

Forlaget om handlingen:
Skyggeadvokaten er en dagsaktuell og altoppslukende kriminalroman. Bakteppet er Khomeinis maktovertakelse i Iran i 1979, som tvinger en norsk ambassaderåd i Teheran og hans iranske kone på flukt, sammen med medlemmer av hennes familie.

Mange år senere treffer vi flyktningene igjen i Norge i 2017, i og utenfor et iransk eksilmiljø. De har utdannet seg til leger og advokater, lever sammen med nordmenn, eller uten. En dag blir en iransk kvinne fra dette miljøet, Anna, funnet død i sitt hjem på Nesodden, og mistanken rettes mot mannen hun en gang forrådte. På grunn av koblingen til Iran blir etterforskningen et samarbeid mellom overbetjenten i Kripos, Asbjørn Skar, og PST-etterforskeren Liv Lindemann. Men er det egentlig i fortiden svaret på drapsgåten ligger?

Da jeg satt meg ned med denne romanen for første gang, skulle jeg bare lese litt før frokost. Handlingen fengslet meg til de grader at dagens første måltid kom på et uvanlig sent tidspunkt. 

I prologen er vi i den unge republikken Teheran i 1979, hvor Ayatolla Khomeini tar strupetak på det iranske folket. Major Omar Rashid i IRGC er broren til Anna, og nå vil han gifte henne bort til en gammel inkontinent mann, noe hun setter seg sterkt imot. 

Diplomaten Hans Os jobber på den norske ambassaden, og i åpningsscenen er han og kona Gulbahar stresset, fordi de ikke får tak i familien til kona. Det som ikke skulle skje, skjer. De er for sent ute og finner familien massakrert i sitt hjem. Bare ti år gamle Elias blir reddet, og han tar de med seg til Norge. 

Uten bruk av adjektiv og superlativer greier Stensrud å skrive frem et fargerikt bilde av landet og situasjonen karakterene befinner seg i. Det føltes som om miljøet omsluttet meg der jeg satt trygt i sofaen og leste, og det er godt gjort, sånn før frokost.

Så tar historien oss med frem til nåtiden, som utspiller seg i 2017. Gulbahar er 60 år og ektemannen Hans Os ti år eldre. Elias er ikke hjemme men den alkoholiserte kona hans Susanne er i huset på Svartskog, sammen med Gulbahar og Anna, en venn fra som flyktet sammen med dem i sin tid.

Anna forlater dem og går hjem til seg selv, og det er når hun er alene hjemme om natten, at noen bryter seg inn og tar livet av henne.

Det går fem dager før de finner liket av Anna, da er kriposetterforsker Asbjørn Skar på plass, sammen med et kobbel av teknikere og etterforskere. PST kobles fort inn, og nå blir vi kjent med Liv Lindemann, en medarbeider med en historie som i begynnelsen bare ligger og ulmer under overflaten.

Kollegaen Per Fjetre kommer med en ufin tilnærming ved kaffemaskinen, og leseren kan ane hva traumet til Liv kan bestå av. Men, det skal komme mer, for Liv bearbeider fremdeles traumet etter en hjerteskjærende opplevelse. 

Hun har avslått forskeren Shaadi Amadi sin søknad om oppholdstillatelse, og nå blir det tatt ut sivilt søksmål i denne saken. Maria Ekeberg er advokat og jobber med menneskerettigheter, Elias Farnoush er også advokat, og disse to kommer til å jobbe med ankesaken til Amadi. (Litt kryptisk, men jeg vil ikke røpe for mye)

Herfra og ut er dette en thriller av dimensjoner, som tar oss med til Iran og de lite humane forholdene i et fengsel i Teheran. Scenene som gjenspeiler leveforholdene i fengselet, som ingen slipper ut av, er veldig levende skildret, det er bare til å klamre seg til boken. 

Handlingen tar oss med tilbake til Norge, og nå er det ikke bare Annas drap Kripos og PST skal finne ut av. De jobber dag og natt for å nøste opp i floken av informasjon, og finne ut av motiv og gjerningsperson. 

I tillegg til et høyt spill med internasjonal kobling, er relasjonene mellom karakterene godt bygget ut, med følelser og relasjoner på tvers. Skyggeadvokaten er et hurtigtog av en thriller, med interessante miljøer, og et plott som vekket nysgjerrigheten min fra første side. Her er mye dramatikk, men handlingen har også tematikk som ga hodet litt å jobbe med underveis.

Jeg håper Eva J. Stensrud holder seg til krim heretter,

for dette er krim jeg gjerne leser mer av ⚄

Sjekk gjerne Henningbokhylle sin flotte omtale!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 496

Kilde: PDF fra forlaget

Djevelpakten av Max Seech

Djevelpakten er den tredje boken i denne serien, som utspiller seg i Helsinki. Jeg har latt meg fengsle av de to andre, så selv om jeg hadde fått litt nok av krim i det siste, kunne jeg ikke motstå å ta den med meg hjem, da jeg spottet den i bibliotekets hylle med bøker på 10 dagers lån. Ikke angret jeg heller, dette er virkelig en spennende serie!

Forlaget om handlingen:
Den kjente finansmannen og industrimagnaten Eliel Zetterborg blir funnet brutalt myrdet i sitt hjem i Helsingfors. Det finnes ingen tegn til innbrudd og det eneste mulige sporet politiet finner i den usedvanlig strøkne boligen, er flere tusen bittesmå puslespillbrikker.
Få dager tidligere, har det veldige Zetterborg-konsernet meldt om store nedbemanninger, så politiet retter først søkelyset mot noen av de mange, illsinte ansatte. Men snart viser det seg at flere mennesker er i stor fare - hvordan henger dette sammen med Zetterbergs død?

Jessica Niemi overlater etterforskningen til sine kollegaer, i alle fall offisielt. Men da det skjer flere drap, trekkes også hun inn en sak som tvinger fram en konfrontasjon med hennes egne minner og demoner. 

Leser du først Heksejakt og deretter Jenta under isen vil du ha en ganske god forståelse for hva det er Jessica Niemi er så redd for i denne boken. Men, det handler ikke bare om henne, så langt derifra. 

Persongalleriet i denne serien er formidabelt, her er det ingen fargeløse pappfigurer, men mennesker med personligheter, tanker og følelser. Forfatteren bruker ikke mange ordene på å få frem dette livlige bildet av karakterene sine heller.

Niemi er permittert i historiens begynnelse, med et ødelagt håndledd (ref. forrige bok) så sjefen Helena Lappi gir Jusuf Pebble, som også er Niemis gode venn, anledningen til å være etterforskningsleder for første gang. Han er ikke den eneste som får muligheten til å blomstre i denne historien, en vennligsinnet krimvri jeg sjelden møter på.

Det er et lite mysterium etterforskerne i Helsinki blir presentert for, en død mann på sitt eget stuegulv, med en kniv i brystet, men det var ikke knivhugget han døde av. Sønnen sitter utenfor og venter på sin far, og livvakten/sjåføren gjør det samme, så hva som har skjedd her er ikke godt å si. 

I tillegg finner politiet et 2000-biters puslespill, som de snart ser har noe med saken å gjøre. Piler med usynlig blekk fører dem også til et gammelt fotografi av tre venner.

Handlingen er lineær, etterforskingen pågår faktisk bare i overkant av ett døgn, men i en spennende bihistorie får vi høre om en utløsende hendelse, som skjedde 30 år tidligere. 

Jessica Niemi kjenner etter hvert noen puste henne i nakken, så hennes personlige mareritt med ritualmordene for et år siden, får hun heller ikke fred for i denne boken. (kanskje i neste?)

Djevelpakten er en handlingsmettet krim helt uten dødpunkter. Her er ingen ekle scener, men noe creepy smyger seg rundt de mange hendelsene gjennom hele historien. Seech bruker ikke mye plass på å skildre landskap og miljøer, så han avslører ikke mye om Helsingfors. 

Språket er korthugd, helt uten metaforer og annet som kan ta fokus vekk fra det som faktisk hender. Det er helt tydelig at forfatteren er veldig glad i karakterene sine og viser med sine skildringer av krimavdelingen, at det er mulig å ha et godt arbeidsmiljø i en etterforskning.

Handlingen går opp, mysteriet får sin løsning, ikke noen av dem jeg hadde sett for meg underveis, men det kom ikke helt ut av det blå heller. 

I oktober i fjor ble Djevelpakten vinneren av Glassnøkkelen, for beste nordiske krim i 2022. Jeg skjønner godt hvorfor, og anbefaler gjerne Djevelpakten videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021/på norsk 2023

Sider: 445

Kilde: Biblioteket

Fritt vilt - ny Alsakerkrim fra Agnes Lovise Matre

Fritt vilt er bok nummer 4 i serien om politistasjonssjef Bengt Alvsaker og de andre etterforskerne i Hardanger. Jeg har fulgt Agnes Lovise Matres forfatterskap siden debuten i 2012 med Stryk meg over håret. Den og thrilleren Kledd naken er sterke historier, mens de fire siste er mer tradisjonell krim.

Forlaget om handlingen:
En ung gutt blir funnet drept i Hardangerbadet i Øystese sentrum. Samtidig meldes en femten år gammel jente savnet. Hun har ikke kommet hjem om kvelden, og ute raser en av vinterens kraftigste stormer. Enorme snømengder har falt på få dager, og det har gått flere store ras innover Hardangerfjorden. Flyplasser og fjelloverganger er stengt. Bygda er praktisk talt isolert fra omverdenen.

Drapsetterforskningen og den desperate leteaksjonen etter jenta strekker det lokale lensmannskontorets kapasitet langt utover bristepunktet. Og så begynner bygdedyret å røre på seg.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 286

Kilde: Leseeksemplar

Gjensynet med alltid hardtarbeidende Bengt Alsaker føltes godt. Vi blir tidlig minnet på hans fortid som morløs og barnløs, og hvordan at dette har endret seg for ham, etter at moren og Thomas sent kom inn i livet hans. Nå har han også en samboer & kollega, som ser ut til å holde den lille familien sammen. 

Alsakers litt spesielle familiekonstellasjon ser ut til å speile samfunnet i Øystese, hvor vi befinner oss, for her er det ganske mange dysfunksjonelle familier, som skulle fått seg litt hjelp. Menneskene snakker ikke sammen, gamle griser menger seg med alt for unge jenter, og ingen av ungdommene ser ut til å være ærlige med sine egne foreldre, eller hverandre for den saks skyld.

Den kalde årstiden preger historien, med mye snø, sprengkulde og lammet infrastruktur. Selv om historien er av det mørke slaget, så får vi heldigvis noen glimt av idyllen, som de landlige områdene i Hardanger tross alt, også rommer.

En prolog som får hjertet til å banke litt fortere, og et skummelt første kapittel, gir boken en pangstart. Han kan ikke ha vært særlig mørkredd, unggutten Oliver Grønnåsen som har påtatt seg jobben med å vaske svømmehallen alene klokken seks hver morgen. Han blir funnet drept, samtidig som savnetmeldingen på Angelica sendes ut. Det settes i gang en fullskala leteaksjon etter henne og mannskap blir hentet inn fra Bergen og Stavanger.

Nok om handlingen, her skjer det mye, og det er ikke slutt med dette. Dette er en klassisk politikrim, og det skjer mye på lensmannskontoret. Etterforskingen er tidkrevende og det er mange involverte, så dette opptar de fleste sidene. 

Samtidig lærer vi bygda å kjenne, de lever litt mer synlig, disse menneskene som alle kjenner til hverandre, i motsetning til oss som bor i by, og knapt har hilst på naboen vegg i vegg. Læreren, presten, fastlegen og politiet, alle har relasjoner på tvers, noe som danner grunnlag for besnærende intriger. Mange av avhørene utføres hjemme i folks stuer, noe som bidrar til bygdefølelsen, og flere ganger lar politiet menneskene gå, hvis de selv sier at de ikke vil snakke. Får ikke håpe vi har så slappe politifolk i Bergen.

Fritt vilt er godt skrevet, men mye snikk snakk på politikammeret fikk meg til å falle litt av lasset av og til. For en utålmodig leser som meg, som ikke trenger å få det inn med teskje, er ikke repetisjoner noe å trakte etter. Det er det litt av her, men det må vel bli sånn når de planlegger avhør, gjennomfører og oppsummerer de samme detaljene.

Matre bruker et godt språk, med korte setninger og like korte kapitler. Noen fiffige vrier løfter kvaliteten på leseopplevelsen, som her hvor stemningen i rommet med få ord blir veldig tydelig:

- Du var på festen hos Småbrekke, du også, sa Bengt til Alex. - Noen spesiell grunn til at du ikke har fortalt oss det?
- Dere spurte ikke, sa han og fortsatte å glo ned i mobilen sin. Linnea rykket til og krøp lenger opp i sofaen. Det lå en uferdig krangel i rommet, et oppgjør som hadde funnet sted før de kom. 

Handlingen byr på lite fra etterforskernes privatliv, og det setter jeg pris på. Her er spenningstopper med jevne mellomrom, men ikke noen bestialske scener, så er du på jakt etter krim som ikke tar nattesøvnen fra deg, så er denne midt i blinken ⚃

Les gjerne Henningbokhylle sin fine omtale!

Utgivelsene til Matre i rekkefølge, den første er en roman, så en thriller og de tre siste er krimserien hvor Bengt Alsaker er hovedperson. Til døden er Matres bidrag til serien som har handling fra hvert av de ti budene, en veldig bra serie det også.

Stryk meg over håret

Kledd naken

Skinnet bedrar

Iskald

Uvigslet jord
Til døden
Fritt vilt

Samiras død av Myriam H. Bjerkli

Jeg har fortsatt å lese Myriam H. Bjerklis bøker, etter jeg leste Lille linerle, som var forfatterens krimdebut. Samiras død er den syvende boken i serien hvor Håkon Haakonsen har hovedrollen, og etter en leseopplevelse som bekrefter min begeistring, ser med glede og forventning frem til neste bok.

Forlaget om handlingen: 
Håkon Haakonsen er lykkelig sammen med kjæresten Sigrid og hennes sønn David. Så forsvinner begge. Sigrids voldelige ekskjæreste Muhammad har rømt fra fengselet, og en eldre dame blir kjørt ned og drept på en øde vei utenfor Sandefjord uten at noen melder seg. David har også hatt større problemer på skolen enn Håkon har kunnet forestille seg. Har alt dette noen sammenheng? Mens tiden er i ferd med å renne ut for de to menneskene som står ham nærmest, står en ting klart for ham: Han har aldri kjent den kvinnen han elsker.

Forlag: Bonnier
Utgitt: 2024
Sider: 269
Kilde: PDF fra forlaget

Samiras død har noe av det befriende usannsynlige over seg, som krim gjerne har, men det betyr ikke at historien bare er ren underholdning. 

Gjennom heftige scener som skildrer desperate menneskers flukt fra krigsherjede land i Afrika, belyses forholdene som mange av flyktningene som bor i Norge, har levd under. 

I tillegg dreier tematikken seg om den litt vanskelige hverdagsrasismen. Jeg sier vanskelige, for jeg er sikkert ikke alene om å tenke at den type tankegods eller holdninger som kommer frem her, ikke kan være særlig vanlig. Samtidig vet jeg etter å ha lest blant andre Sumaya Jirde Ali sine bøker, at hverdagsrasisme finnes og må tas på alvor!

Historien begynner med mobbing, en 8 år gammel gutt, blir mobbet på det groveste av to eldre gutter. Selv om dette er grusomt, så er det som kommer frem når vi lærer Sigrids bakgrunn å kjenne, mye vondere lesning. 

- Hold kjeft, ellers dreper jeg deg med en gang!
Hun tidde, holdt skrikene inne.
- Det er det du burde, sa Ibraham bak dem idet han puttet fyrstikkesken tilbake i jakkelommen.
- Jeg fatter ikke hvorfor vi skal drasse på henne.
Mohammad stirret ned på henne. I lyset fra den brennende varebilen bak ham så hun at han smilte.
Vi skal ikke det. Ikke mye lenger.

Historien har høy grad av dramatikk. En livsfarlig forbryter greier å rømme fra fengsel, tussekjøring som fører til en dødsulykke, kidnappinger og jeg vet ikke hvor mange drepte til slutt. 

Samtidig som alt dette pågår, leser Håkon gjennom Mohammad og Sigrids vitneforklaringer fra rettsaken som fikk ham i fengsel for 8 år siden, og i en sekvens følger vi familien til Samiras flukt fra hjemlandet, via Kenya, Sør-Sudan og Libya før de endelig ankommer Italia og det etterlengtede Europa.

Som du sikkert skjønner dette er en krim helt uten dødpunkter, puste rolig får du gjøre en annen dag. Myriam H. Bjerkli greier på en besnærende måte å bygge plott av litt halvsannsynlig action, og dønn seriøs problematikk. Selv om jeg har lest flere av bøkene i serien, så har Håkon Haakonsen forblitt litt anonym. Frem til nå, for nå kommer jeg ikke til å glemme ham til neste bok.

Liker du lettlest krim som byr på samfunnsengasjement,

så er dette boken for deg ⚄

Klikk på denne lenken om du vil se alle bøkene i serien!

Henningbokhylle har også blogget om boken ☺

Skred av Sara Strömberg - bok 2 i serien om Vera Bergström

Da jeg leste Skygger, den første boken i denne serien, skjønte jeg ikke helt hvordan den boken vant pris for Årets beste krimdebut i 2021. Ryktene fortalte at bok nummer to er mindre langsom, og sannelig vant ikke Skred prisen for Årets beste svenske krimroman i 2022, så jeg kjørte på igjen med krim fra ødelandet i midt-sverige.

Forlaget om handlingen:
Sommeren regner bort i Åre, men gravemaskinene fortsetter å grave i fjellet for å bygge nye eksklusive feriehus. Når det går et alvorlig jordskred rives nye sår opp i det lille samfunnet, og mørke hemmeligheter kommer for dagen.

Vera Bergström har fått tilbake jobben som lokalreporter i Jämtlandsposten og forsøker å stille politikerne til ansvar for jordskredet. Samtidig, på en gate i Stockholm, blir et armbånd funnet, som tilhører den savnede sauebonden Jonte Andersson. Hvorfor dukker armbåndet opp i byen nå, når han forsvant på fjellet for nesten to år siden? Vera begynner å grave i saken, og etter hvert som brikkene faller på plass, skrider en skremmende sannhet fra fortiden fram, som snart vil innhente alle involverte.

Historien åpner med jordskredet som har gitt navn til denne kriminalromanen. Vera bivåner det hele, og som journalist i Jämtlandsposten, får hun førstehåndskjennskap til en artikkel med fet overskrift.

Etter hvert befolkes historien av noen usympatiske karakterer. Den sleske tv-verten Claes of Sandberg har tatt turen med familien til Åre, og vi møter skiesset Leif Tronde som er en av dem som profiterer på utbyggingen av skiområdet. At flere veier, butikker, hoteller og skiressorter går hardt ut over naturen, det er selvsagt, og i denne serien greier Strömberg å veie opp de økonomiske vinningene mot ødeleggelsene, på en troverdig måte.

Vera bor i en liten leilighet på toppen av den nedlagte stasjonsbygningen på Ånn, 537 meter over havet, mens barndomshjemmet hennes har blitt hytta til en nordmann, som sjelden er der. Ungdomsvennen Thomas har dradd til Argentina for å danse, og hun innrømmer for seg selv at hun savner ham, på mer enn en måte. 

Vi får høre om venninner som har forlatt hjembygda og samtidig som fraflyttingen har vært merkbar, øker turismen i området. Eksemplene på hva det gjør med lokalsamfunnet er mange, og i tillegg hører vi om samer som sloss for å beholde beitemarkene sine, og hvordan dyrkbar jord forsvinner inn i utbyggingen av skiresorten som Årebygda har blitt.

Det er ikke tvil om at forfatteren er glad i miljøet hun skriver om, for skildringene av foreninger, dugnader og tilstelninger er gjort med kjærlighet. Romanen er full av levende karakterer, med personlighet som speiler hvilket samfunnslag de kommer fra. Her er hunder som knurrer og sauer som breker hysterisk, med dette lydsporet er det ikke vanskelig å se for seg det som skjer.

Forsvinningen til Jonte Andersson tar ikke så mye plass i historien, kanskje det er fordi dette ikke er en politikrim? Jeg har lovet meg selv å slutte å skrive at krim må være spennende, dette blir siste gangen. Neste gang jeg uten å ville det, leser en "slowcrime" skal jeg la være å blogge om den. Nå står det jo "kriminalroman" på boken, så jeg kan ikke klage, og som roman er boken veldig god, derav de fire prikkene på terningen ⚃

Les gjerne den fine omtalen til Artemisias Verden☺

Forlag: Kagge

Utgitt: 2024

Sider: 425

Kilde: Lånt på Bookbites

Det kom et brev fra München av Håkan Nesser

Dette er den åttende boken i serien om politietterforsker Gunnar Barbarotti og hans kollega og samboer Eva Backman. Jeg har fulgt serien, og likt alle bøkene hittil. Når det gjelder jul og corona er jeg fint ferdig med begge deler akkurat nå, men denne gangen ble jeg advart, og noen prinsipper må en ofre for å få lese den nyeste historien om Gunnar Barbarotti.

Forlaget om handlingen:
Det er jul, pandemiåret 2020, og den kjente kunstneren Ludvig Rute inviterer alle søsknene sine til julefeiring i det avsidesliggende Sillingbo, til tross for alle restriksjoner. 

Det er noe han vil fortelle dem. De har ikke sett hverandre på mange år, og stemningen er spent. Det blir ikke bedre av at det skjer et mord på julaften.

Paret Barbarotti-Backman får saken og begynner etterforskningen som i snøvær og pandemiens skyggeside nesten minner om en gammel britisk krimfortelling. I alle fall innledningsvis. Finnes det en ekstern gjerningsmann, eller kan det være en i familien? 

Det var ikke noe problem å la prinsippene fare, når det gjelder denne historien. Jeg digget hvordan Nesser har bygget ut et godt utprøvd Agatha Christie konsept, nemlig det lukkede roms mysterium, og hvordan han smurte godt på med klisjèer.

Innledningsvis presenteres vi for de fire søsknene Rute. Ludvig, den verdensberømte og styrtrike billedkunstneren som bor på Rivieraen, inviterer de tre andre til å tilbringe noen juledager i huset han har lånt på det avsidesliggende stedet Sillingbo i nærheten av grensen til Norge. 

Filosofidosenten Leif lever alene i Sundsvall, Lars tar med seg sin kone Ellen fra Oscarshamn og Louise har sin datter Linn på 25 år, med seg fra Stockholm. Legger vi til Ludvigs livsledsager, så er de syv stykker i det nedlagte og oppussede skolehuset, fra forrige århundre. 

Etter introduksjonen av karakterene forteller Ludvig legenden om lærerinnen som jobbet på skolen i mange år, og datteren hennes. Dette utvikler seg til en skikkelig spøkelseshistorie.

Ludvig kaller søsknene sine til et møte, ingen røper overfor de tre andre, hvilken overenskomst de har fattet, derfor blir stemningen blant de syv drastisk endret. Jeg røper vel ikke mye når jeg sier at det skjer et mord den påfølgende natten. Etterforskerne som er nærmest til å rykke ut, befinner seg 6 mil fra Sillingbo, nemlig Gunnar Barbarotti og Eva Backman. 

Før vi har kommet så langt er mange frø sådd. Leseren får virkelig være med å løse gåten, for underveis får vi vite mye om karakterene som kan utløse motiv for ugjerningen som blir begått.

Etter å ha skvist meg gjennom en håndfull ulidelig kjedelig svensk krim, fikk jeg tilbake troen med denne boken. Ja, plottet er langsomt og nei, boken er ikke full av action og grufulle scener, men allikevel holdt handlingen meg på pinebenken. Interessen min ble vekket fra første side og nysgjerrigheten på hvordan alt henger sammen, slapp aldri taket. Det som gjorde at smilet mitt strakte seg fra øre til øre da jeg leste, var begeistringen jeg følte, over oppbyggingen, språket og humoren. 

Hvordan Nesser greier å få et tragisk familiedrama eller etterforskning som står i stampe, til å bli så underholdende, det er meg en gåte. Halvveis i boken samles endelig hele etterforskningsgruppen for første gang, inklusiv monsieur sjefen Stig Stigman, som har dummet seg ut og tatt en tur til Gran Canaria og fått en golfball i hodet. Gunnar Barbarotti vet ikke hvor han skal gjøre av latteren sin:

Ti dager av det nye året var gått, til og med helligtrekongersaften var overstått, og det fanes intet lys i den lange tunnelen som het januar måned. I hvert fall kunne ikke Gunnar Barbarotti oppdage noe. 
        Det måtte i så fall være kulen.
        Drapet på Ludvig Rute, innledet Stigman, og reddet med disse ordene Barbarotti fra den farlige skoggerlatteren. Det har gått mer enn to uker, og etterforskningen står like stille som en pyramide. En pyramide, si fra hvis jeg tar feil. 
        Korrekt, sa Barbarotti etter noen sekunders taushet. Eller tankevirksomheten hos en full nynazist. Det finnes ikke et fnugg av tekniske bevis, og ingen har stått frem og påtatt seg skylden.

München blir nevnt for første gang når kapitlet handler om Linn, den 25 år gamle datteren til Louise. Hennes kjæreste Dieter vil ha henne hos seg i München og han frir til henne. Linn vil dette, men moren oppfører seg så rart, så hun tviler. Hva var det egentlig de snakket om den juleformiddagen?

Etterforskningen virker låst, men saken og boken får en logisk og ryddig avslutning. Dette er ingen hardkokt krim, men et briljant fortalt mysterium som engasjerte. Nesser holder kortene tett til brystet, men jeg kan røpe at jeg var inne på noe, ganske tidlig i historien.

Det kom et brev fra München er velskrevet til tusen

- jeg anbefaler den gjerne videre ⚅

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 368

Kilde: Lånt på biblioteket

Stormberget av Liza Marklund

Stormberget er siste del i Liza Marklunds kritikerroste og bestselgende «Polarsirkelen»-trilogi, med handling fra Stenträsk i Norrbotten, like ved polarsirkelen. Marklund vokste selv opp i dette området, og bruker historiene hun hørte på den tiden i handlingen. Jeg har lest Polarsirkelen og Kallmyren og lot meg fascinere over det originale plottet rundt hovedpersonens kone.  

Forlaget om handlingen:
Under midtsommerfeiringen i Stenträsk flyter en kropp opp i Kallmyren. Det antas at det er Wiking Stormbergs druknede kone som endelig er funnet. Men mennesket i myra viser seg å være en mann, og han har ikke druknet. Kroppen hans har blitt festet til bunnen av myra med en stake gjennom hjertet, som en vampyr.

For Wiking betyr funnet en svimlende reise tilbake til hans egen familiehistorie. Til slutt vet han ikke hva som er sannhet og hva som er løgn, hvem som egentlig er hva – eller hvem han selv er.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt på norsk: 2024
Sider: 272
Kilde: Lånt på Bookbites

Nerven som denne siste og avsluttende boken i trilogien startet med, ansporet meg til iherdig lesning, men dessverre dabbet det av. Det mest dramatiske som skjer i denne kriminalromanen er at Wiking Stormberg  har vært kreftsyk, og at hans kjæreste er i ferd med å avrunde forholdet deres.

I retrospektiv, i en av de mange hoppene tilbake i tid, får vi høre om sjelsettende opplevelser i Stormbergslekten, både personlige og ting som har med utbygging av natur å gjøre. Vi er ofte tilbake i tid, helt til 1948, da Karin, Wikings mor var bare 2 år. Vi hører om hvordan arbeidet med å lage en stor demning som skal sikre strømforsyning i området, gjør at mennesker og natur blir tvunget bort med vold.

Den økende spenningen i verden i, tiden rundt Cuba-krisen skildres godt. De mange hemmelighetene rundt den lokale robotbasen, som også sønnen til Wiking, Markus jobber på, og prøvesprengninger av atomvåpen, gir anslaget til litt nerve i historien.

Det er ikke tvil om at dette er den avsluttende boken i trilogien, for her nøstes alle tråder sammen. Marklund gir oss i tillegg en innføring i hva som skjer med karakterene etter at serien er ferdig, mer endelig enn det blir det vel ikke.

Siden jeg ga de to første bøkene i trilogien fire på terningen er det ingen vei utenom treeren denne gangen. Den innviklede slektshistorien til hovedpersonen var interessant, men hører bedre hjemme i en historisk roman. Jeg skal ikke være den som klager over at boken jeg har lest ikke er den jeg ønsket å lese, men merkelappen krim må da bety noe? Jeg forslår en merkelapp på coveret, som advarer mot "slow-crime", men det selger vel ikke bøker, og så er jo smaken som kjent, som baken ☺

Artemisias Verden har en fin omtale av boken!

Februar av Johan Lindvall

Februar er romanen som gjorde Johan Lindvall til forfatter. Som klangen av navnet røper, er Lindvall svensk, men han bor i Oslo og skriver på norsk. Av yrke er han komponist og musiker og har i tillegg utdannelse fra Skrivekunstakademiet i Hordaland.

Forlaget om handlingen:
Forholdet med Malin tar slutt, og bruddet setter i gang en kaskade av minner hos Johan. Han minnes barndommen på gården utenfor Göteborg, den døde moren, familien, forelskelser, og tiden som student i Oslo. 

Hvem er han, og hvem kunne han ha blitt? Går det an å opprettholde relasjoner til andre når man ikke klarer å holde orden på sitt eget liv? 

Februar er en fri, assosiativ fortelling om savn, sorg og kjærlighet.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2023
Sider: 164
Kilde: Leseeksemplar

Da jeg leste åpningsscenene i denne romanen tittet både Jon Fosse og Virginia Woolf frem, og sa takk for sist til meg. Bevisstheten til hovedpersonen strømmer ut, og mangelen på punktum gjorde at det var bare til å klamre seg fast. 

Februar røsker litt i følelsene mine, da jeg leste "jeg feiret jul i Berlin en gang" tenkte jeg først, å så gøy. Men så forsto jeg hvorfor, og det var ikke like kjekt lengre. Sånn holder historien leseren i ørene, en har ikke før sluppet ut pusten, og tenkt, nå er det trygt, også smeller han til med en bit av historien, som får meg opp på tå igjen.

Når han ganske tidlig i historien forteller om moren sin, reflekterer han rundt ensomhet: 

Hun snakket om å flytte til Middelhavet, bo i et hus ved en strand og sitte på en balkong og se på havet, og det medførte vel en annen type ensomhet, en ensomhet som ikke var et resultat av et nederlag, men konsekvensen av et valg, og det skjedde ingenting, hun lærte seg ikke fransk... 

Det handler om å vokse opp i en turbulent familierelasjon, om ensomhet og utenforskap, og ikke minst om skammen over å ikke ringe en gammel mormor.

Romanen er skrevet i et mollstemt språk, ordvalg og måten setningene flyter sammen på, er absolutt blant det beste jeg har lest. Det samme vil jeg si om oppbyggingen av historien, hvordan hele bildet ikke viser seg, før alle bitene i puslespillet er på plass. 

Det er en nydelig liten perle av en roman Johan Lindvall debuterer med, og jeg håper inderlig at han er i gang med en ny bok ⚄