All gjeldende fornuft - en brevroman av Wencke Muhleisen

Det var med en viss skepsis til formatet, jeg startet å lese denne boken. En brevroman kan føles oppstykket og uten sammenheng, men Muhleisens roman gjorde skam på min skepsis, og jeg endte opp med å like den veldig godt.

Fra bakpå boken:
Gjennom brevskriving har mennesker i århundrer delt tanker, følelser, lengsler. Brevene i denne boken utgjør en slik henvendelse, drevet av desperasjon og et ulmende ønske om forandring. Vekk fra rasjonalitet og målstyring, i drift mot frihet og de grunnleggende relasjonene livet består av. Med et utgangspunkt i den aldrende kvinnens knapt synlige posisjon i vår kultur skriver avsenderen brev til en livsledsager, til en venninne og til et ukjent «du». Hele veien drives hun av et ønske om å tenke klare tanker, lytte til inderligheten og alvoret og ta gode avgjørelser. Om det så står i motsetning til all gjeldende fornuft.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 152
Kilde: Leseeksemplar

Vi møter en navnløs 62 år gammel kvinne, en akademiker og forsker som har levd sitt yrkesaktive liv under universitetets beskyttende tak. I løpet av et år følger vi henne gjennom brevene hun skriver, fra hybelen i Stavanger, fra Oslo og noen brev skrev hun også i Italia, der hun reiste for en periode.

Jeg er fortærende rastløs, på tross av den evinnelige travelheten min.

Gjennom brevene tar hun oss med tilbake til sin tid i et kunstnerkollektiv hvor hun tilbrakte mange år, og skildrer livet og løsrivelsen derfra. Hun har en mann og det kommer frem at hun også har to barn, uten at romanen handler mye om disse. Forholdet til mannen blir skildret, men ikke i utbroderende ordelag, men heller ved dypdykk inn i detaljer av forholdet deres.

Temaene er mange men de belyser de store eksistensielle spørsmålene i livet. Som kjønnsforsker i sinn og virke, er hun opptatt av frihet og egen vilje, og er veldig tro til sine egne prinsipper. Opplevelsen av å bli sett ned på av en gammel grå mannlig lege, når hun skulle ta abort har brent seg fast i henne, og hun kaller det å flytte hjemmefra som å unnslippe sin egen familie.

Vi er innom mange kontraster og dualiteter, som gir svar i leserens hode uten at forfatteren prediker hva det rette svaret er. Med betraktninger rundt eksistensen av helt vanlig meningsløshet, setter hun fingeren på aspekter av livet mange kan kjenne seg igjen i.

Denne latterlige kontrasten mellom oss - du føler deg kontrollert og ufri, jeg føler meg invadert og ufri. Er vi virkelig i gang med verdens mest ynkelige kjønnskamp? 

Min lesing av All gjeldende fornuft startet litt famlende, men etterhvert som jeg begynte å bli kjent med brevskriveren gikk det opp for meg at hun snakket om ting som angår meg i mitt liv. Det er en tankevekkende liten roman Wencke Muhleisen har gitt ut, og jeg anbefaler den gjerne videre!

Wencke Mühleisen var for meg en ukjent forfatter, men har gjennom et helt liv markert seg som en aktiv deltaker i samfunnsdebatten, både som performancekunstner og kjønns- og medieforsker. Forlaget forteller om henne at hun er en uredd forkjemper for menneskers fellesskap, utfoldelse og friheten til å forme egne roller.

Charlotte av David Foenkinos

Charlotte er en roman som skildrer kunstneren Charlotte Salomons så alt for korte liv. Historien er helt spesiell, fryktelig gripende på en øm måte, som satt meg som leser i en ettertenksom sinnstilstand.

Forlaget om boken:
I denne romanen beskriver David Foenkinos det vakre og tragiske livet til den tysk-jødiske kunstmaleren Charlotte Salomon. Charlotte vokser opp i Berlin i mellomkrigstiden. Med sitt spesielle kunstneriske talent blir hun 1936 den eneste jøden som får dispensasjon til å gå på Kunstakademiet. Samtidig møter hun sitt livs kjærlighet, den flyktige og ustadige Alfred. Forfølgelse og usikkerhet gjør at Charlotte blir tvunget til å forlate familien og Alfred og flykte til Frankrike. Det er her hun maler historien sin inn i et livsverk på mange hundre malerier, og det er gjennom kunsten hun finner styrke og trøst til å klare hverdagen.  

David Foenkinos ble for denne boka belønnet med Concourt de Lycéens-prisen og den prestisjetunge Renaudout-prisen. 


Romanen er inspirert av Charlotte Salomons liv, og forfatterens viktigste kilde har vært hennes selvbiografiske verk Liv? eller Teater?

Denne historien starter under første verdenskrig da far til Charlotte deltok i krigen, vi hører om slektens tragiske hang til selvmord, og om den unge jentas oppvekst sammen med en fraværende far og kunstnerstemoren Paula. De lever samtidig med Albert Einstein, Walter Benjamin og Albert Schweitzer, mennesker som også var å treffe i leiligheten i Wielandstrasse 15.

Når jeg skal tilbake til Berlin vil jeg oppsøke adressen og hedre Charlotte Salomon og de andre deporterte jødene ved å finne de forgylte plakettene i fortauet foran ytterdøren.

Utrolig nok blir hun tatt opp ved Kunstakademiet, som den eneste jøden, men nazistene har allerede satt sitt preg på undervisningen, og verre skal det bli.

Nazistene har bestemt at også penslene skal knebles. 
Det hender militsen dukker opp i vestibylen.
Der står de og trekker inn duften av dekadanse.
Moderne kunst må simpelthen utryddes. 
Hvordan våger man å male annet enn lyshårete bønder?

Utsnittet viser hvordan boken er skrevet. Aller først tenkte jeg på diktromanene til Ruth Lillegraven og syntes det var litt snodig, men etter forfatterens forklaring litt uti boken, føltes det helt naturlig. Han er fortellerstemmen i romanen, og i små bolker skildrer han sin egen fascinasjon for tysk språk, litteratur og historie. Han kom over Charlotte Salomon sitt verk ved en stor tilfeldighet, og sinnsbevegelsen gjorde ham først stum. Siden tok han notater i flere år, før han endelig fikk puste og innså at han var gravid med denne boken.

Handlingen tar oss videre fra Charlottes barndom. I 1933 var hun 16 år gammel, og livet hennes begynte å bli preget av Hitlers makt i politikken. Hennes far har vært i Sachenhausen, selv ble hun sendt til Gurs sammen med bestefaren. Til tross for at jødenes skjebne preger slutten på boken, og slutten på livet hennes, og enkelte skildringer er horrible, forblir dette en personlig historie.

David Foenkinos befester med denne romanen sin plass som en historieforteller det er verdt å låne øre til. Hans skildring av Charlotte Salomons liv er usentimental og fri for bitterhet, men istedet innsiktsfull og til de grader engasjerende. Levende tidsvitner fra andre verdenskrig, begynner det å minke på, derfor er delvis dokumenterte skildringer som denne gull verdt!

Forlag: Solum/Bokvennen

Utgitt: 20014/på norsk 2017

Sider: 229

Kilde: Leseeksemplar

Jeg har nettopp lest Selma Lønning Aarøs virkelighetsroman Hennes løgnaktige ytre, om en periode i kunstneren Anna Munchs liv. Deretter leste jeg Anna Munchs roman To mennesker, som Aarø har brukt som kilde, og som er Munchs egen skildring av de samme hendelsene i livet sitt.

Til sammenligning er romanen Charlotte er også bygget på kunstnerens eget verk Liv? eller Teater? som også var Foenkinos kilde i prosessen med å skrive denne romanen. Verket består av 769 individuelle arbeider, malt i de to årene hun gjemte seg for nazistene, i tillegg til masse tekst som hun skrev selv. Jeg skulle gjerne sett verket til Charlotte Salomon som ligger gjemt i Det jødiske museet i Amsterdam. (Mer om dette i bokens etterord)

Andre bloggere om boken: Rose-Marie

Søndagstur på byfjellene ga seks nye hytter til samlingen

Naturen som kunstner

I dag sto jeg opp i otta, ikke for å få mest mulig ut av dagen, men for å være kommet opp på fjellet når dagen gryr. Har du forsøkt å gå tur i grålysningen, så vet du hvor magisk det er når det lysner.
Som vanlig nå etter nyttår har jeg sett meg ut noen hytter fra boken Byfjellene - mangfold og hytteliv, og lagt opp en tur for å finne noen nye til samlingen.

Ankerhytten en tidlig søndag morgen

Ankerbiten fra dampskipet Voorbode

Den første hytten ut var Ankerhytten. Jeg gikk opp fra Eidsvåg, og hadde første lille stopp i Grindarasten for å vurdere om jeg måtte bruke hodelykt eller ikke. Det var fremdeles temmelig mørkt, og siden jeg skulle ut på ukjente stier valgte jeg å bruke den. Ankerhytten ble påbegynt allerede i 1898, og fikk den gang navnet Fjeldly. 20 april 1944 eksploderte den hollandske damptråleren Voorbode, og en bit av ankeret fløy langt opp på fjellet. Biten ble båret opp til hytten og boltet fast i fjellet som et minnesmerke. Ulykken ansees som den verste enkeltkatastrofen som noensinne har rammet en norsk by.

Utsikten en av hyttene på Ravnehaugen

Etter besøket på Ankerhytten gikk jeg tilbake til Skiveien og fortsatte noen få hundre meter videre sørover før jeg svingte opp den veien vi kommer ned fra 7-fjellsturen. Herfra gikk det lett å følge kartet fra boken, og jeg fant hytten Utsikten ganske raskt. Hytten ble bygget i 1903 utpå et platå som gir den fin utsikt.

Breidablikk 

Eplehagen som ligger ved Breidablikk

Breidablikk ligger like i nærheten av Utsikten. Det ble først bygget en hytte på tomten i 1905, men den som står der nå, sto ferdig i 1926. Under krigen bodde det flere familier i perioder i hytten, og i oktober 1944 gikk det en luftverngranat gjennom taket på hytten, noe som må ha gjort de som benyttet den en smule skjelven. I dag fremstår hytten som godt vedlikeholdt, og de som eier den bruker den mye. Rundt hytten var det flott planert, med plen, murer og til og med en liten eplehage.

Torodd

Torodd er en hytte alle som går på tur fra Munkebotn. Hytten ble bygget i 1909 og er godt vedlikeholdt. Hytten er eid av en søskengjeng, hvorav en av dem er hytteformann på Vikinghytten.

Kåken

Varde ved Kåken

Det finnes mange merker etter okkupasjonen på byfjellene

Strekningen fra Torodd og til neste hytte Kåken var i dag preget av sterk vind, og jeg måtte holde meg fast enkelte ganger i vindkulene. Rett nord for Rundemanen ligger Kåken, som fremstår som ny siden den brant ned til grunnen i 2005, og er bygget opp igjen da. Opprinnelig er også denne hytten fra århundreskiftet. Okkupasjonsmakten overtok hytten i 1940, og etter litt om og menn kjøpte Bergen-Sandviken speidergruppe hytten i 1958. Det er fremdeles speiderne som eier og bruker hytten. Fra Rundemanen og bort til hytten er det godt merket med store varder, og det er lett å gå.

På vei bort til Nordmannshytten passerer vi dette flotte kunstverket

Dagens minste hytte Nordmannshytten

Den siste hytten jeg besøkte i dag var den lille Nordmannshytten. Her kom det røyk ut av pipen, så det ble den første av hyttene jeg har besøkt i dette prosjektet som faktisk var bebodd på det tidspunkt jeg ankom. Hytten er bare 15 kvadratmeter og ble bygget i 1906, bare 60 meter fra enden på Storediket.

Nå har jeg haket av tilsammen 20 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har planer om å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

Når isen brister av Camilla Grebe - en smakebit

Tidligere har jeg lest serien om Siri Bergmann, som Camilla Grebe skrev sammen med sin søster Åsa Traff. Disse bøkene var veldig spennende, så det var med en viss forventning jeg startet lesingen av Når isen brister.

Fra bakpå boken:
Emma har en elsker. En elsker som er alt hun har drømt og mer til. Det er bare ett problem, han er direktør i kleskjeden som hun arbeider for. En upraktisk detalj, men samtidig veldig pirrende.

Etter forlovelsesmiddagen deres forsvinner Jesper sporløst. Og ikke lenge etter blir en ung kvinne funnet bestialsk myrdet i hans flotte hus i en fasjonabel forstad til Stockholm.
Peter Lindgren er en resignert, men rutinert politietterforsker. Han får hjelp av atferdsforskeren Hanne Lagerlind i etterforskningen av det bestialske drapet på den unge kvinnen. Drapet har tydelige likheter med en ti år gammel sak, som fortsatt er uløst.
Hvem er den drepte kvinnen? Har drapet noe med den ti år gamle saken å gjøre? Og hvor er den forsvunne elskeren?

Når isen brister er bygget opp av korte kapitler hvor tre forskjellige karakterer har sin egen jeg-stemme. Dette bidrar til tempo og høy fremdrift i handlingen, og det er ikke forvirrende å følge med på skiftene mellom hovedpersonene.

Boken er en krim, med mord og etterforskning og alt som hører med, men det er de personlige historiene til hovedpersonene som bidrar til dramatikk og spenning. Karakterskildringene er gode, litt fargerike til tider, men absolutt troverdige.

Politimannen Peter Lindgren, er den fremste hovedpersonen. Vi hører om hans litt sære personlighet som gjør at han skygger unna ansvar og forpliktelser, spesielt på det private plan. Handlingen tar oss med tilbake til hans møte med Jannet, som femten år tidligere ble mor til hans barn.

Jeg skulle ønske at hun alltid kunne være sånn. Men det var jo selvfølgelig et urimelig ønske. Man kan ikke be kjæresten sin om å være taus og naken. 
    I hvert fall ikke hele tiden.

Den unge butikkansatte Emma, som har involvert seg med sjefen sin har også en lang og kronglete bakgrunn, med foreldre som led under alkoholisme. Nå bor hun i en stor og flott leilighet, som hun har arvet av tanten sin, og kunne hatt det ganske godt hadde hun bare styrt unna forholdet til Jesper.

Hanne Lagerlind er den tredje stemmen, og den karakteren jeg likte best å lese om. Hun er 65 år, lever sammen med sin mann Owe, i et for lengst dødt ekteskap. Hun har fått en alvorlig demensdiagnose som skremmer henne, og må i tillegg takle ektemannens dårlige håndtering av sykdommen. Hanne er en erfaren forsker og atferdsviter, som bisto politiet for ti år siden, da et tilsvarende bestialsk mord, som det Peter og kollegene etterforsker nå, var under oppklaring.

Tidlig i boken får vi et frempek på Hanne og Peters relasjon, som ikke gir mening da, men som snart skal få sin forklaring. Flere sånne "teasere" blir servert underveis, noe som bidrar til en helhetsfølelse, etterhvert som lesingen går mot slutten, og handlingen skal gå opp.

Handlingen er medrivende til tusen, med mange små spenningstopper underveis. Jeg tar meg i å lure på hvor Jesper har blitt utav, hva Emma skal gjøre, hvordan det går med Hanne, og jeg har virkelig lyst å gi Peter et spark i baken underveis.

Til tross for et glimrende plott som er skildret på en original måte er her litt å sette fingeren på i forhold til språk. Allerede på første side stopper jeg opp. Jeg har sust inn i boken på første side uten å legge merke til siden foran hvor det står "Peter", noe som indikerer at fortelleren er en mann. Setningene begynner med jeg, og karakteren som snakker blir ikke introdusert med navn, men det som står på denne og de neste sidene, skildrer noe veldig feminint, så jeg var ikke i tvil om at "jeg" var en dame. (Som f.eks. å "unne seg noen støvler". Menn tenker vel ikke sånn, de handler det de trenger, mens vi kvinner gjerne unner oss noe fint)
Litt senere har en politimann stappet buksen ned i blå skoovertrekk, og jeg blir sittende å gruble over at det ikke er mulig (har prøvd).

Ord som studenteksamen (der vi ville sagt eksamen), et slagbord (jeg googlet og fant ut at det er det svenske ordet for klaffebord) svedjebruk er et norsk ord, men i denne sammenhengen føles det brukt helt feil. Og siste eksempel, går det an å være "oppriktig uinteressert"?
Dette er flisespikkeri, men detaljer som får meg til å stoppe opp i lesingen og undre meg over bruken og meningen noen ganger.

Tema i denne historien dreier seg rundt menn som svikter sitt ansvar. Peter svikter Hanne, Jannet, sønnen og foreldrene på flere forskjellige plan. Owe svikter Hanne, og Jesper svikter Emma og ikke minst personalet i konsernet han er med å styre.
Mordet som skal oppklares er som et sidetema å regne i forhold til all spenningen og dramatikken som foregår i livene til de involverte.

Etterhvert som vi nærmer oss slutten endrer krimmen karakter og viser tydelige tegn til psykologisk thriller. Hendelser underveis blir belyst fra en annen vinkel, og spørsmål blir sett på på en ny måte, og vips er bildet et helt annet. Mer vil jeg ikke røpe, for til tross for noe som i mitt hode muligens skyldes litt hastverk med oversettelsen, er dette en spennende thriller det absolutt er verdt å bruke tid på!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015/på norsk 2017

Sider: 480

Kilde: Leseeksemplar

Flere smakebiter fra spennende litteratur finner du hver søndag 

på bloggen Flukten fra virkeligheten!

Opera på kino? Jeg har sett operaversjonen av Romeo og Juliette

Flere ganger har jeg sett at Bergen Kino viser live opera på skjermen. I forrige uke fikk jeg endelig fingeren ut, og sammen med to operaglade venninner tilbrakte vi kvelden i mørket, lyttende til vakker musikk.

Vi var i The Metropolitan Opera i New York hvor vi hørte Diana Damrau som Juliette og Vittorio Grigolo som Romèo. For oss som har sittet ute og hutret i regnet, blitt spist opp av mygg, plaget av måkeskrik og utrykningskjøretøy, og hørt opera som har blåst vekk i vinden, var det vidunderlig å ligge henslengt i mørket, inne i varmen på Bergen Kino og høre musikken og sangernes sterke stemmer, høyt og tydelig og helt uten at konsentrasjonen ble avledet av andre ting.
Før selve forestillingen begynte, fikk vi se noen innslag live fra The Met, når publikum ankom og artistene varmet opp. I pausen var det flere intervjuer, med både sangerne og med de som har arbeidet med kulisser og kostymer.

Musikken og sangen var magisk, noe av det beste jeg har hørt, uten forkleinelse for Bergen Operakor og andre jeg har hørt live i Bergen (ref. "formildende" årsaker ovenfor...)

Publikum både i The Met og i vår kinosal, satt eksemplarisk i sine seter, og ytret ikke et ord i utrengsmål, noe Shakespeare nok hadde snudd seg i graven av. Men, opera er opera, og vi var nok perpleks alle som en, av alt dette vakre som inntok vår sjel.


Fra februar til mai skal Bergen Kino viser ytterligere fem operaforestillinger (Rusalka, La Traviata, Idomeneo, Eugene Onegin, Der Rosenkavalier) så er du interessert i opera anbefaler jeg gjerne denne opplevelsen! Husk, opera tar gjerne litt lengre tid en normale filmer på kino, så ha med noe å spise (og drikke!) og belag deg på noen rolige timer med nytelse.

Er du interessert i Shakespeare  kan du gjerne ta en titt på prosjektet jeg hadde i forbindelse med jublileet i 2016.

Redaktør Lynge av Knut Hamsun

Redaktør Lynge er den andre av tre romaner fra 1890-tallet som skal henge løselig sammen, av den grunn at noen av karakterene er de samme. Etter jeg leste Mysterier som er den første av disse tre, var jeg spent på hvilke karakterer derfra som også dukker opp i denne romanen.

Vi møter i begynnelsen kandidat Fredrik Ihlen, som er hjemmeboende i sin mors hus, sammen med sine søstre Charlotte og Sofie. De har tatt inn en leieboer Leo Høibro som losjerer på det ene rom, og spiser måltidene sammen med dem. I tillegg møter vi radikaleren og artiumskammeraten til Fredrik, Endre Bondesen. Familien Ihlen er av den "pene" sorten, men pengene har tatt slutt, og mor er avhengig av å få sin sønn ut i arbeid, og sine døtre giftet bort.
Til tross for at mye av handlingen dreier seg om denne familien, så er det redaktør Lynge i avisen Gazetten som er den egentlige hovedpersonen. Redaktøren jobber hardt for å sikre seg abonnenter og øke salget, mest på bekostning av konkurrenten Nordmanden.

Han er kynisk i forhold til hva han tar inn, hvem han lar skrive for seg og hvilke saker han betaler for. Noen ganger er han til og med villig til å putte noen kroner i rett lomme, for å få dreis på sakene.

Den unge, vakre, gifteklare Charlotte Ihlen med sin rake nakke, som stadig vekk ses syklende i byen er en katalysator for den myke siden av historien. Hennes bror høyremannen Fredrik Ihlen var innom Lynge tidlig i romanen for å få trykket et notat med tittel "Litt om våre bærsorter", et notat som ble skjøvet til side, helt til Lynges interesse for Charlotte begynte å blomstre.

Handlingen er politisk betonet, og kampen venstremannen Lynge kjemper er å få felt regjeringen som nå er fra høyre. Når også han forelsker seg i Charlotte, trykker han hennes brors notat, og ansetter ham likegodt som skribent, til tross for at de ikke deler politisk overbevisning. Alle karakterene er politisk bevisst, og de har mange sammenkomster hvor politikk diskuteres.

Det er ikke tvil om at Hamsun vil si noe med denne romanen. Selv kalte han den "en roman het som helvede", og var skrevet før valget for å diskreditere en politisk motstander, Olaf Thommessen, som den gang var redaktør av Verdens Gang.

Når det gjelder karakterene som skulle følge med over fra Mysterier, hadde de ikke en stor rolle i denne romanen. Jeg ble ikke overrasket over hvem karakterene var, men de ble henvist til med et par setninger her i Redaktør Lynge.

Dette er god underholdning, det er det ikke tvil om. Romanen er lett å lese og har mange intriger på forskjellige plan. Jeg kunne ikke hjelpe for å ha forfatteren i hodet mens jeg leste, og med tanke på det jeg vet om hans historie og holdninger, var det spennende å se hvordan han brukte redaktør Lynge til å frembringe sitt syn.

Les gjerne Stjernekast og Heltgreilitteratur sine flotte omtaler av boken!

Jeg er den lykkelige eier av Hamsuns samlede verker, og har satt meg fore å lese alle 27 bøkene i samlingen. Vil du titte innom prosjektet kan du klikke her!

Orkansesongen og stillheten av Anne-Cathrine Riebnitzsky

Jeg kalte Riebnitzkys roman Forbannede yngel en forbannet god bok i 2015, og har nå gledet meg over å lese hennes nyeste roman, som jeg til tross for et par små innvendinger, gjerne anbefaler videre!

Fra bakpå boken:
Monica er en uvanlig prest. Beate, hennes gode venninne, er forsvarsadvokat. Monica er lykkelig gift og snakker med Gud. Beate var lykkelig gift, men har mistet sin mann i en trafikkulykke som hun føler seg delvis ansvarlig for.

I løpet av et år krysser de to venninnene forskjellige menneskers liv: En guatemalansk tenåringsjente som er oppvokst på barnehjem, en mafialeder, en ung hasjdealer, en forelsket politimann og en godhjertet jeger med fingeren klar på avtrekkeren.

Forlag: Font
Utgitt: 2016/på norsk 2017
Sider: 364
Kilde: Leseeksemplar

Da jeg begynte å lese grublet jeg litt over hvor få romaner som har en kvinnelig prest som hovedperson. Monica er en tøff dame, som drar tilbake til Rio Dulce i Guatemala, en reise som ville vært langt utenfor min komfortsone.

Før hun reiser har hun en samtale med to sognebarn, et ektepar som bekymrer seg for at sønnen deres Marcus ikke bruker pengene han får av dem, på studiene som avtalt. Marcus og kameraten Benjamin og også hans kjæreste, kunstneren Victoria, går vi dypt inn i historiene til.

Han tenker på boltesaksen. Den har han tenkt på flere ganger underveis. Han tenker på den da de klikker håndjernene på plass. Håndjern er mildere. Ubehagelige nok, men de klipper ikke av noe.

Venninnen Beates sorg etter dødsfallet til mannen et år tidligere, har begynt å bli til å leve med. Hennes historie inkluderer ganske så sanselige opphold i jaktterreng utenfor København, og møter med prustende og spill levende dyr.

I tillegg til disse to menneskene møter vi også Beates tilårskomne, og temmelig gretne mor, vi blir kjent med Søren, som er Monicas venn i Guatemala og Leon, narkosmugleren som blir tvunget til å smugle Nory, datteren til narkobaronen ut av elendigheten.

Romanen består av forholdsvis lange sekvenser ved hvert møte med nye karakterer, og hver gang handlingen tar oss med videre, sitter jeg igjen med følelsen av å ville vite mer. Temaene er mange og interessante, og flere av sekvensene kunne gjerne vært utviklet til en fullverdig roman.

Sorgen til Beate er nydelig skildret, så også kjærligheten mellom presten Monica og hennes mann Johan. Hjelpeløsheten en kan oppleve når en begynner å dra på årene, er et tema jeg gjerne leser om. Victoria er ung, vakker og omsvermet, men har så dårlig selvtillit at hun til tross for sitt vakre utseende er ulykkelig.

Det jeg mest av alt ville hatt mer av er de sanselige opplevelsene i jungelen i Guatemala. Her i nærheten av Mayapyramidene, finnes mangrover og hibiskuspergolaer, pelikaner, slanger og edderkopper, her er ro og fred, samtidig som larmen fra mennesker som fester og de mange airconditionanleggene forstyrrer idyllen. Søren driver en kakaoplantasje uten bruk av barnearbeid, og narkotikaproduksjon, salg og distribusjon er vanlig levevei for mange.

Berøringspunktene i romanen er mange, og til tross for at de lever i ulike verdener, møter flere av karakterene hverandre. Noen av møtene har et snev av "litt for tilfeldig" etter min smak, men jeg vil ikke frarøve nye lesere spenningen ved å røpe dem her.

Orkansesongen og stillheten er en nydelig roman, med gode skildringer av så vel stemninger som følelser. De siste sidene oppsummerer og avrunder handlingene på en fin måte, selv om noe blir litt kjapt og greit i forhold til betydningen handlingstråden har hatt i romanen. Jeg anbefaler gjerne romanen videre!

Dragsug - ny thriller av Yrsa Sigurdardottir

Siden jeg tidligere har lest hennes forrige bok DNA, var forventningene skyhøye, når jeg begynte på den påfølgende boken Dragsug. Til tross for fallhøyden, landet denne elegant blant favorittene mine.

Fra bakpå boken:
Tolv år etter at en ung jente ble voldtatt og drept i Hafnarfjörður, blir en tidskapsel gravd opp i Reykjavik. I kapselen ligger ti år gamle brev fra skolebarn, der de har skrevet ned sine forestillinger om Island anno 2016. Men blant brevene finnes også en usignert liste med initialer, med beskjed om at disse menneskene skal drepes. Når så først ett, så to lemlestede lik blir funnet, er det ikke tvil om at brevet må tas på alvor.

Politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja blir stadig trukket lenger inn i saken og i morderens verden, men det viser seg at ingenting er som de tror, og ingenting går som planlagt.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2017

Sider: 438

Kilde: Leseeks

I kjølvannet av forrige bok har både Huldar og Freyja blitt degradert. Huldar må jobbe med forholdet til sin nye sjef Erla, og også Freyja må gjøre seg liten når hun er på jobb.

De innledende historiene er mange i denne boken, men de knyttes sammen på en finurlig måte, som det bare er å ta av seg hatten for. Vi møter en skilt statsadvokat og parets to små barn, som blir lokket bort fra barnehagen, en dømt pedofil er nylig sluppet ut av fengsel og Prostur som skrev tidskapselen har mye å skjule.

Huldar sin personlige historie er ikke en stor del av handlingen, men den enslige psykologen på Barnehuset, Freyja får mer kjøtt på beina, og opplever også mye nytt i denne boken. Karakteroppbyggingen er i det hele tatt solid, og jeg får klare bilder av hva de fleste sliter med.

Overraskende vendinger, action og dramatikk er denne krimmen full av, og historien er velskrevet og grundig gjennomført, uten åpenbare huller som ikke er tettet, så jeg anbefaler den gjerne videre!

Bokbloggprisen 2017 - norske nye bøker jeg leser i år

Bøkene vi bokbloggere kan nominere til Bokbloggprisen 2017 skal være skrevet av en  norsk forfatter og utgitt i 2017. Vi nominerer 7 bøker i hver av de to klassene. Nominasjonen finner sted i begynnelsen av januar 2018 og utdeling av prisen foregår i Oslo i september samme år.

På denne siden samler jeg mine norske titler gjennom hele året, siden vil du finne igjen på høyre side i bloggen, hvis du lurer på hvordan jeg ligger an. Jeg linker til omtalene, og merker med terningkast, for å gjøre det lettere for meg selv når jeg skal nominere.

Klassen for romaner og krim:

1. Aasvik, Therese - Noe skal skje - VigmostadBjørke - 4
2. 
   

Åpen klasse: (noveller, dikt, sakprosa, ungdom etc.)

1. Gundersen, Eirin - Alt som ikke har blitt tjoret fast - Gyldendal - Dikt - 
2. 
   

Søndagstur - en rundtur om Ulriken fra Montana ga fire nye hytter

Frode og Sondre på vei opp Oppstemten

Etter en lang våt uke var det deilig at værgudene ga oss en pause fra regnet. Vi parkerte på Montana og gikk opp Oppstemten, som den nye trappestien opp til Ulriken heter. Stien har vært under bygging en stund nå, av flinke sherpaer fra Nepal, men der var ikke gjort noe siden sist vi var oppe. Toppen av traseen bærer fremdeles preg av stiens skrikende behov for oppgradering, men forhåpentligvis varer det ikke lenge før vi kan gå på skapelig vis opp, også her.

På Ulriken ligger det mange små hytter som er nevnt i boken Byfjellene - mangfold og hytteliv. Siden jeg har satt meg fore å besøke alle de 57 hyttene som er presentert i boken, har vi også denne søndagen lagt turen vår til byfjellene. Det ble fire hytter til samlingen på denne turen, siden vi bare oppsøkte de hyttene på høyre side av stien.


Tåken var tett 600 meter over havet i dag, men helt grei å navigere i. Stiene var dynket i vann, men så godt som isfri, bare noen morkne snøflekker lå igjen hist og her. Vi er jo ikke ferdig med januar, så det er vel ikke lov å håpe på vår ennå?

Har du barn med på tur er dette første stopp på turen

Kunst i fjellet

Restauranten på toppen var ikke åpen da vi passerte i dag

Utsnittet viser hvor de fire hyttene vi besøkte i dag ligger

Fjellsol heter den første hytten vi besøkte. Den ble bygget i 1916-1918, og hadde sin innvielse klokken 11:00 den 11 november 1918. Kirkeklokkene ringte, båtene på fjorden fløytet og sentrum var full av festglade mennesker. Grunnen til dette var nok ikke hytteinnvielsen, men at første verdenskrig var slutt, en flott markering ble det i alle fall.
Hytten ble bygget av tre kamerater, og barnebarnet til den ene av de initiativrike guttene, Ove Kobbeltvedt står i dag som eier av hytten.

Fjellsol 

Breidablik ligger ved Nedre Lægdetjern sammen med flere andre hytter. Den ble oppført av en kameratgjeng i 1905. Hytten har senere blitt flyttet og restaurert, noe de var i gang med da Ulriksbanen falt ned i 1974. Alternativet til å bære opp materialer var helikopter, så da gikk foretaksomme hytteeiere sammen om å skaffe flyfrakt til dugnadsjobben.

Fra Breidablik fikk vi øye på Djervhytten i tåken, som lå tykk her

Djervhytten er sportsklubben fra Møhlenpris sin hytte. Den ble satt opp i 1930, med materialer fra en barakke etter Bergensbrannen i 1916. De driftige guttene i sportsklubben Djerv som bygget hytten, konstruerte en løypestreng hvor guttene trakk lasten opp i fjellet. Som mange av hyttene forfalt denne i og etter andre verdenskrig, da den ikke var i bruk, men da Ulriksbanen kom i 1961, ble hytten renovert. Hytten leies ut til skoler og interesserte, og har 15 sengeplasser, gass og ved.

Djervhytten

Stormfuglen var den siste hytten vi besøkte i dag, før vi gikk tilbake til Montana og bilen. Den ligger godt bardunert fast, på toppen av Landåseggen, noe som gjør at det røyner godt på når det blåser som verst. Hytten, som er satt opp i 1915 er godt vedlikeholdt, og i flittig bruk av eieren. I boken min kan jeg lese om hyttens opprinnelse, som inkluderer Bergens mektigste forretningsmann, den katolske menigheten i Bergen og nonner i Skiveien.

Stormfuglen - heldigvis var det så godt som vindstille i dag

Nå har jeg haket av tilsammen 14 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har planer om å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

Noe skal skje av Therese Aasvik

Therese Aasvik debuterte i fjor som forfatter med romanen Fie faller. Jeg likte den veldig godt, og frydet meg over å lese hennes "vanskelige andre bok" allerede helt på begynnelsen av 2017. For å synliggjøre bøker som kvalifiserer til Bokbloggprisen, vil jeg gjennom hele året ha en merknad om dette sammen med kildehenvisningen i omtalen.

Fra bakpå boken:
Fred gjør sjelden noe uventa. Han sitter ute på den faste odden sin og fisker, han oversetter tekniske brosjyrer og besøker søsteren sin en gang i uka. Noe i fortiden holder ham fast i dette evige gjentagende mønsteret, noe som har med Kai å gjøre, noe han ikke helt klarer å huske. Så han slenger ut snøret og kikker over sundet på hun som bor der i det hyggelige, gamle huset, og lar bare dagene flyte forbi. 

En dag finner Fred en lapp under vindusviskeren på bilen. En håndskrevet lapp med en underlig beskjed. Noe rører seg i ham. Flere foruroligende beskjeder dukker opp. Noe skjer, noen vil ham noe – men hva?


Denne romanen leste jeg iløpet av en lørdag ettermiddag. Den var lettlest og temmelig medrivende, med frampek som hele tiden gjorde at jeg bare måtte lese et par sider videre.

Historien handler om den innadvendte og litt forsagte Fred, som lever sparsommelig på de få kronene han får for å oversette fagtekster. Handlingen er delt på en sånn måte at vi følger ham i nåtid, men får hyppige tilbakeblikk til hans barndom. En spesiell opplevelse i ungdommen er fokuspunkt, men dette kommer ikke frem før godt uti romanen.

Lappene og andre tegn på at noen har Fred i søkelyset, gjør at romanen får et snev av krim over seg. Det antydes med få ord noe om en intimkontakt Fred hadde i sin ungdom, til en litt upassende kvinne, og også dette gir handlingen nerve.

Vent i stua, sa hun, og jeg satte meg innerst i hjørnet der verken øynene fra familiebildene eller vinduene kunne se meg. Og selv om jeg ikke turte å tenke på hva dette kunne føre til, så brusa det inni meg. Det brusa som det gjorde på stupebrettet før spranget, ti ganger det, et øyeblikk som alltid ville overskygge konsekvensene. 

Therese Aasvik bruker et nydelig språk som skildrer følelsene til Fred på en fin måte. De mange a-endingene skurrer litt i mitt bergenske hode, og er det som får meg til å lese enkelte setninger på nytt noen ganger, men innholdet er det ingenting å si på.

Romanen har en litt dramatisk slutt, men de løse trådene som har blitt presentert blir nøstet opp på en fin måte. Det er noe hudløst over Fred som får meg til å ville ta han under mine vinger, en glimrende personskildring, både i nåtid og i den delen som skildrer ham som barn.

Noe skal skje ble en fin start på lesingen av norske nyutgivelser av 2017, en bok jeg gjerne anbefaler videre!

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2017

Sider: 186

Kilde: Leseeksemplar

Bokbloggprisen 2017: JA!

Nøtteskall av Ian McEwan

Med sin sylskarpe penn, fantasifulle plott og mørke humor er Ian McEwan en av mine favorittforfattere. Bøkene hans blir kortere og kortere, men til tross for de få sidene, mangler det ikke på glimrende betraktninger.

Forlaget om boken:
Trudy bedrar sin ektemann, John. Men ikke med hvem som helst. For mens John forsøker å vinne sin kone tilbake med poesi og kjærlighet, tilbringer hun dagene i ektesengen med hans bror, Claude. Sammen legger Trudy og Claude en utspekulert plan for å bli kvitt John en gang for alle. Lite vet de at planene blir bevitnet av en tredjepart – det snart ni måneder gamle fosteret i Trudys mage. Alt er lagt til rette for et kammerspill av det sjeldne.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016/2017

Sider: 208
Kilde: Leseeks

Les Ian McEwans hyllest til Shakespeare!


Er det mulig? Kan et foster i mors mage være hovedpersonen i en roman? Jepp, det kan det, og for en roman, denne koste jeg meg med!

Mens jeg leste undret jeg meg over at en handling med et foster som fortellerstemme kan føles troverdig, men det gjorde det faktisk. Den lille som ligger der inne har et fullt utviklet sjelsliv og har alle de tanker og følelser, som et oppegående voksent menneske besitter. Han gjør seg sine betraktninger fra sin hule inne i mors mage, bygget på det han hører av prat, og fra radio, tv og podkast. Fra å lytte til forskjellig har han blitt temmelig klok, og innimellom den konkrete handlingen, får vi noen fine tanker rundt politikk og annet.

Det er litt av en familie han har havnet i. Far er allerede kastet ut, både av leiligheten sin og av forholdet til moren. Hans bror sover i hans seng, og er den som holder styr på den vordende mammaen, etter beste evne.

Romanen er spennende til tusen, og aller først er det alkoholkonsumet til den gravide moren som bidrar mest til nerven i handlingen. Når det etterhvert kommer planer på bordet, for å kvitte seg med han som eier leiligheten, (altså far) så begynner dramatikken for alvor.

Kjenner du Ian McEwan fra før, så vet du akkurat hvilken skrivestil han har. Det er noe fryktelig engelsk over nedrigheten og usselheten som er bakteppe for handlingen, og jeg tok meg i å tenke på Shakespeare flere ganger under lesingen.



Herregud, jeg kunne vært låst inne i et nøtteskall og sett meg selv som konge over uendelige vidder, hvis jeg bare ikke hadde vonde drømmer.

Shakespeare, Hamlet

Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm

Nicolai Houms beretning om Jane Ashlands gradvise forsvinning er en fortelling om sorg, savn og ensomhet, men det er ikke en sørgelig historie! Den kryper under huden på deg og tar et godt tak, men er ikke en tårepresse.

Forlaget om boken:
En amerikansk kvinne våkner alene i et telt i den norske fjellheimen. Utenfor er det tett tåke og kuling. Mobiltelefonen er utladet. Hun har verken kart, kompass eller mat.

Hun har egentlig kommet til Norge for å oppsøke fjerne slektninger hun aldri har møtt. Da besøket skjærer seg på alle tenkelige vis, tar hun kontakt med en zoolog hun tilfeldigvis møtte på flyet. Hun ender med å følge med ham på moskusvandring i Dovrefjell, men også her går det meste galt.

Ut av tåken tegner det seg gradvis et bilde av en fortid, en personlig katastrofe, en desperat jakt på ny mening. For selv den som har mistet alt, har noe å tape.



I romanens begynnelse møter vi Jane på flyet fra USA til Norge, hvor hennes interesse for slektsgransking, har avslørt at hun har slektninger. Vi aner at noe har skjedd, men ikke hva.
Deretter springer vi mellom korte, intense sekvenser hvor vi møter Jane hos Dr. Rice, når hun sier farvel til foreldrene, lenge før når hun møter sin mann Greg, og innimellom er vi tilbake til handlingen i Norge, når hun møter slekten, og selvfølgelig også denne fjellturen hun blir invitert til.

Intensiteten øker når vi, et godt stykke ut i romanen får høre om datteren Julie. Jeg aner et vendepunkt, og stålsetter meg for hva som skal komme. Vi har jo skjønt at hun sørger, og rømmer fra noe, men hva som har skjedd er fremdeles ukjent.

Historien om Jane er bygget opp på en finurlig måte, av frampek og tilbakeblikk. Det hele henger sammen på en briljant måte, som fører frem til et helhetlig bilde.

Romanen er skrevet i en behersket stil, tilsynelatende uten skrik og tårer, men til tross for at mye ikke sies direkte, er her ikke mangel på spenningstopper. Språket er formidabelt, med få ord greier Houm å få frem stemningsbilder og tankefragmenter som jeg trodde var mine personlige, men som jeg ved ettertanke konkluderte med er vanlige.

I det siste kompendiet hun trykket opp for skriveskoleelevene før hun sa opp stillingen på universitetet, inkluderte hun utdrag fra to oversatte skandinaviske romaner. I begge utdragene fantes det tilfeldigvis passasjer der hovedpersonen lå på ryggen og studerte kvisthull i taket. 
Det virket som en hyggelig og meditativ beskjeftigelse. Således kunne kunsten forskjønne virkeligheten.

Jeg stritter imot når det nærmer seg slutten, for jeg vil ikke at denne leseopplevelsen skal være over. Stemningen når Jane våkner i teltet den siste morgenen, og beslutningen hun tar, er sterk lesning. Jeg likte at slutten er såpass åpen som den er, så hver enkelt kan dra sine egne konklusjoner.

Det var noe med omtalene av denne boken som fikk meg til å styre unna, men siden den (heldigvis) kom på langlisten til Bokbloggprisen, har jeg nå lest den. Jeg er så glad for at mange nok har lest den og stemt den frem, for dette er litteratur på sitt aller beste!

Andre bloggere om boken: Beathe, Artemisia, Gro, Bentebing, Bokstavelig talt, Medbokogpalett

Forlag: Tiden

Utgitt: 2016

Sider: 175

Kilde: Biblioteket

Mysterier av Knut Hamsun

Mysterier er romanen som etterfulgte debutromanen Sult. Den kom ut to år etter sult i 1892, og er den første av tre bøker som har en løs sammenheng, Redaktør Lynge og Ny jord følger etter.
Hamsun kritiserer den realistiske tradisjonen som Ibsen og Kielland sto for, og mente at samfunnsengasjementet gikk på bekostning av gode skildringer av individet. I Mysterier får vi i alle fall godt oppbyggede karakterer, som oppfører seg både irrasjonelt og til tider mystisk.

I romanens begynnelse blir vi kjent med Johan Nilsen Nagel, en fremmed som tilsynelatende tilfeldig finner veien til det lille kystsamfunnet.
Han tar inn på hotellet, uten å være tydelig på hvor lenge han skal bli, eller hva han har å gjøre her. Hans bagasje og utseende setter rykteflommen i høygir, og det hjelper ikke på, at Nagel oppfører seg både uforutsigbart og mystisk.
Like før hans ankomst har de funnet liket av den unge mannen Karlsen i skogen. De overser bevisst muligheten for at det var selvmord, og antar at det var en ulykke, snakk om mord har det ikke vært, til tross for likets beskaffenhet.

Fullmektigens mobbing av Hr. Grøgård, også kalt Minutten, og sladder som kommer frem rundt unge, vakre Frk. Kielland, gjør at romanen ganske tidlig får en nerve av spenning, som gjør den vanskelig å legge fra seg.

Mysterier er Hamsuns mest eksperimenterende og modernistiske roman når det gjelder formen. Den belyser grunnleggende eksistensiell problematikk. 
Er boken å betrakte som et selvbiografisk arbeid? Eller skal den leses som en kriminalroman?

Disse påstander og problemstillinger, som jeg på forhånd har lest om Hamsuns "vanskelige" andre roman, tumler rundt i hodet på meg når jeg leser, og det er ikke vanskelig å finne hold for dem i boken.

Handlingen begynner ganske håndfast med Nagels ankomst, til byen og hotellet. Vi blir kjent med karakterene etterhvert som han blir det, og historien er temmelig rett på sak. Etterhvert begynner Nagel å ha lange samtaler, kall det gjerne enetaler med sine bekjente, og teksten blir mer og mer abstrakt.

Han var i en gåtefull tilstand, fylt av psykisk behag; hver nerve i ham var våken, han fornam musikk i sitt blod, følte seg beslektet med hele naturen, med solen og fjellene og alt annet, kjente seg omsuset av sin egen jegfølelse fra trær og tuer og strå. Hans sjel ble stor og fulltonende som et orgel inne i ham og aldri glemte han hvorledes den milde musikk likefrem gled opp og ned i hans blod.

Nagel er en fryktløs person med et stort hjerte. Han ordner det sånn at Minutten får en ny frakk, og endatil et par bukser. Han kjøper en gammel krakk som ikke er verdt noenting for en ublu sum av den litt eldre Marta Gude, for å hjelpe henne. Selv påstår han at han er agronom, uteksaminert fra et kuskittakademi, men når han er i denne byen, går han rundt og forteller de groveste skrøner.

Det doktor Stenersen ville kalt nervøsitet og overtro, har Nagel helt andre ord på. Han snakker om følelser som kan klassifiseres som bisarre innskytelser, mystiske fornemmelser og hemmelighetsfullt medviteri som åpenbarer skjulte ting.

Mot slutten blir romanen mer og mer fantasifull. Nagel har en inkonsistent og usammenhengende psyke, han sier en ting og gjør noe annet, han elsker Dagny det ene øyeblikk, hvorpå han proklamerer sin kjærlighet til Marta det neste.

Mysterier er Hamsuns mest eksperimenterende og modernistiske roman. Han jobbet på denne romanen hele 1891, et år han også reiste rundt i hele landet og holdt litterære foredrag, noe som kan forklare det usammenhengende i bokens scener. Romanen har blitt lest og tolket på forskjellige måter, som en romantisk visjon, en psykologisk analyse, selvbiografisk, en sykdomshistorie eller et kriminalmysterium.

Jeg var aldri i tvil om at Nagel var syk, med alle de syner og fornemmelser han agerte på, og alle de drømmer han lot seg skremme av. Nå går jeg spent videre til Redaktør Lynge, som er hans neste utgivelse.


Jeg er den lykkelige eier av Hamsuns samlede verker, og har satt meg fore å lese alle 27 bøkene i samlingen. Vil du titte innom prosjektet kan du klikke her!

To søstre - ny sterk dokumentar av Åsne Seierstad

Åsne Seierstad har allerede befestet sin stilling når det gjelder sterke dokumentarer med Bokhandleren i Kabul og En av oss. I 2016 kom hun ut med dokumentaren To søstre, som hun mottok Brageprisen for, og sannelig dukket ikke boken opp på langlisten for Bokbloggerprisen også 😊

Forlagets presentasjon:
En oktoberdag i 2013 kommer ikke de to tenåringsjentene, Ayan og Leila, hjem til vanlig tid. Senere på kvelden kommer sjokkmeldingen: De er på vei til Syria.
På jakt etter døtrene tar faren seg inn i det borgerkrigsherjede landet, en reise som skal føre ham inn i områder kontrollert av Den islamske staten (IS). Dette er bare starten.
Hvorfor radikaliseres muslimsk ungdom oppvokst i Vesten? Hva førte de to søstrene fra Kolsås til Kalifatet? Hvem er Ayan og Leila?

Da jeg lyttet til Ane Dahl Torp sin fantastiske innlesing av denne boken, måtte jeg stadig minne meg selv på at dette er sanne skildringer. Det skjer nå, med jenter i dagens Norge. Det er ikke til å tro, og for meg som er uvitende, som sikkert mange andre når det gjelder konfliktene, krigen og problemstillingene, ble dette en lærerik og spennende bok å ha på øret.

Åsne Seierstad forteller i etterordet hvordan hun har gått frem når hun har skrevet denne boken. Noen står frem med sitt eget navn, andre gjør det ikke. Vi hører hvordan hun har brukt sekundære kilder, og hvordan alt er dokumentert. Ikke minst takker hun mor og far Sarah og Sadiq Jumas for at de står frem og bidrar til at også vi kan lære.

De to søstrene er 16 og 19 år gamle når de finner tiden moden for å gjøre alvor av sine planer om å forlate tryggheten i Bærum, og reise til Syria. Når livene deres skildres skisseres det opp en årsakssammenheng, som det for leseren er mulig å sette seg inn i, men vanskelig å forstå.

Det er interessant å høre om livet deres i Norge, om hvordan de ble sett på, og hvordan de følte at de ble sett på, av venninner, lærere og andre. Mange ting som før har vært halal blir nå haram, ikke lov, og jentene, først den eldste så den yngste, blir mer og mer radikal.
Det er to overbeviste jenter vi blir kjent med, og den bestemte måten de håndterte lærere og rektor på når de ville be i timene, slippe gymtimer og en hel del andre ting de ikke godtok lengre, er fascinerende å høre om.

Foreldrene er knus når de får høre hvor jentene har reist, og de er i starten overbevist om at noen har hjertevasket dem, og lurt dem med seg. Far reiser etter, og det han opplever på denne turen er dramatisk så det holder. Han oppdager etterhvert at den eneste måten å redde døtrene sine er å kidnappe dem og smugle dem ut av Syria. Mot sin vilje blir dette umulig.

I boken gjør Seierstad oss den tjeneste å forklare det politiske bildet. For meg som lytter og kjenner igjen noen navn/ord, sitter jeg igjen med fornyet interesse for tema, men med enda flere spørsmål. Terrororganisasjoner, Al-nosra, salafister, jihadister, islamister, den kurdiske geriljaen, Assad, FSA, Profetens Ummah - jeg googler og leser, blir forvirret og fortvilet, men forhåpentligvis er det noe som fester seg.

Religionen forklares også, og vi får vite litt om hva som står i koranen, om hvordan muslimene tolker sin hellige bok forskjellig, og at menneskene praktiserer sin religion akkurat sånn som vi i Norge praktiserer kristendommen, på veldig forskjellig måte.

Foreldrene til jentene har et respektfullt forhold til sin religion, mens Ismael broren, skildres som ateist. Det er på en måte trygt å vite at liksom det finnes mange ateister i det kristne landet Norge, så forholder også noen mennesker som kommer fra muslimske land seg "nøytral" til religionspørsmål.

Når Sara engster seg for hvordan det skal gå med sine barn, frykter hun at de skal bli terrorister eller ateister, så for henne er nok ikke sønnens standpunkt til religion like velkomment.

Jeg vil ikke røpe mer av handlingen, men de som har fulgt godt med i media vet at jentene bor i Raqqa i Syria fremdeles. Leser du denne boken vil du også få høre litt om livene deres etter de bosatte seg i Syria.

Tema Åsne Seierstad skriver om i To søstre er absolutt dagsaktuelt, siden dette er en konflikt/krig vi hører om til daglig. Det føles nesten litt vulgært og skulle si at boken er spennende og medrivende, siden jeg vegrer meg for å fryde meg over grusomhetene som foregår her og nå. Boken har justert og fargelagt bildet jeg har av flyktninger i Norge, religionen og krigen, og jeg kan ikke annet enn å fryde meg over det, å ha blitt litt klokere.

Dette er en bok alle burde hørt eller lest, det skulle vært pensum eller opplesning på radio (hvis vi hadde drevet med sånt fremdeles) Har du mulighet for det, vil jeg anbefale lydbokversjonen, som er helt glimrende lest av Ane Dahl Torp!

Andre om boken: Artemisia, Bokelskerinnen, ReadingRandi og Rose-Marie

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: 15 timer og 19 minutter

Kilde: Lytteeksemplar

Bekymringsmelding for Hanna Tidemann av Jon Krog Pedersen

Hva som har ansporet meg til å låne denne boken på biblioteket kan jeg virkelig ikke huske. Et kjapt søk på nettet gjorde meg ikke klokere heller, for jeg fant ikke en eneste bloggomtale av boken. Romanen er Jon Krog Pedersen sin debutroman, og debutanter er det jo alltid spennende å stifte bekjentskap med.

Forlaget om boken:
Med unntak av litt øvre middelklasse-angst, er det meste tilsynelatende på stell med Hanna Tidemann. Hun er en frisk og fin ikke-lenger-ungdom fra verdens rikeste land. Men noe mangler. Hun har rømt til Berlin, men vet ikke fra hva. Hanna er usikker på mye, men er det én ting hun er helt, helt sikker på, er det at hjem til jul - det vil hun ikke. Hun gruer seg til å gi avslag på morens invitasjon. Faktisk gruer hun seg så mye at hun ikke gir avslag likevel.

Bekymringsmelding for Hanna Tidemann er en roman om store kvaler over små, umulige ting. Romanen er episodisk fortalt, og utgjør en kollasj over et familieliv. Den er også en refleksjon over hvordan vi skaper roller for hverandre og hvordan historier blir til.

Den delen av romanen jeg likte aller best er noen sider helt i begynnelsen, når pappa Halvor skildrer Hanna som veldig liten. De humret jeg meg gjennom, men alvoret tok snart over.

Vi blir kjent med Hanna Tidemann gjennom også å bli kjent med hennes familie. Journalistmor, prof.lit.far, broren Patrik, en kulinarisk tusenkunstner av en onkel og etterhvert også stefaren Finn.no. Hanna lever litt i sin egen boble, og verken en velmenende skoleadministrasjon, terapeuter eller familien greier å riste av henne apatien.

Patrik er hennes rake motsetning med sin energiske væremåte, sin hang til å reise og sin rastløshet i forhold til utdanning og jobbprosjekter. I forhold til ham er Hanna en saltstøtte, uten initiativ eller evne til å gjennomføre ting hun har satt seg fore.

Hun står i en haug med uløste bagatellmessige oppgaver, og hun gyver løs på de mest eksistensielle problemer, hvorfor er vi egentlig her, skulle jeg ikke gjøre noe helt annet, og hun tror ikke det er fordi hun er lat, men hun har nok med å tenke på alt mulig annet, sitt forhold til nær sagt alt rundt henne, inkludert seg selv, stopper hun opp og tenker, rett foran en uløst, umiddelbart løselig oppgave, og en ubehagelig følelse skyllende over seg. En følelse av å bli avslørt.

Utsnittet beskriver Hanna i et nøtteskall, det er sånn hun er når vi møter henne, og også når vi forlater henne. Romanen er nok mer et dypdykk inn i en sinnstilstand enn i et liv, og til tross for at noen av de andre historiene i denne fragmenterte romanen nok skal være med på å belyse Hannas tilstand, så er det få av dem som gjør at jeg blir bedre kjent med henne.

Takk og pris for onkel Bernard som ga smaksløkene mine noe å fryde seg over. Han lager gremolata, en dressing basert på persille, sitronskall, hvitløk og olje, og du kan gjette hvem som ble inspirert til å gjøre det samme!

Litt morsomt var det å lese om litteraturprofessorens "baby", en seminarrekke med tittelen Teorier om det teknogestiske i det 20. århundrets litteraturteori. Jeg skal ikke forsøke å utdype, men leser du disse sidene høyt, lover jeg deg tungegymnastikk av det tøffe slaget.

Språkføringen er helt på høyden og Hannas urolige/apatiske vesen blir glimrende skildret, men hvorfor fremstille teksten på en så tilgjort og oppstykket måte? Den eneste røde tråden var julemiddagen, men selv med den fikk vi smake hode, hale og midtpart på en og samme tid. Mange av sekvensene ble ikke satt inn i noen sammenheng, som han ambulansesjåføren og også det døde barnet, som kommer noe senere.

De få gangene jeg kvapp til litt, var da Hanna snakket med rektor Treholt eller med psykologen sin Skoglund, to mennesker jeg så for meg som menn, men som senere viste seg at de var kvinner, ellers var det ikke mange overraskelser å spore i teksten.

For meg ble ikke dette en høydare, noe jeg må gi min lineære hjerne mesteparten av skylden for. Er veldig spent på hva andre kommer til å skrive om denne romanen!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2016

Sider: 335

Kilde: Biblioteket

Aasebu og Stoltzekleiven - nr. 10/57 hytter på byfjellene

Bergen sett fra toppen av Stoltzekleiven på en klar vinterdag

Planene var store for denne turen, jeg ville ha med meg mange hytter, men et kraftig snøfall om natten satte stopper for det. Turen gikk fra Fløyen til Munkebotn og Eidsvåg, hvor bilen sto parkert. Strekningen er velkjent, og en aldri så liten avstikker, ca. 1,5 km. fra Fløyen, tar en med til det store fine hyttetunet Aasebu.

Den største av de fire bygningene

Lysløypen går rett igjennom tunet, så pass på om vinteren!

Endelig har vi skikkelig vinter i Bergen!

Historien til Aasebu var helt ny for meg, den er oppkalt etter Kjell Richard Aase som i 2009 ble tildelt fortjenestmedalje for, blant annet sitt arbeid med Aasebu. Tunet består av mannskapsstasjon/garderobe, garasje til snøscooter, tidtakerbu/arrangementshus og en varmestue til turfolket. Jeg kan lese i Byfjellene - mangfold og hytteeliv, at varmestuen er åpen hele året, noe jeg aldri har vært oppmerksom på, men sannelig skal benytte meg av neste gang jeg er der.

Aasebu ble bygget i forbindelse med byggingen av lysløpyen på Fløyen som ble gjort i stand på begynnelsen av 1980-tallet.

Snø forhindrer ikke folk til å ta frem joggesko og ta sin ukentlige tur opp her

Stoltzekleiven er kjent for de fleste som en bratt sti opp på Sandviksfjellet hvor sprekinger i lycra gir gass. Jeg vil påstå at alle som går opp her første gang blir overrasket over hvor fort hjertet slår, før en er oppe. I september hvert år arrangerer Varegg idrettslag løpet Stoltzekleiven Opp, og Thorbjørn Ludvigsen, som løper raskest opp her, flyr opp på tiden 7:54 (til sammenligning vil en normal turgåer bruke rundt halvtimen)

Passasjen var kjent som Rævaskaret, og i 1937 satte Bergen Kommune i gang arbeidsledig ungdom til å bygge en steinlagt trasè opp skaret.
I 2011-12 måtte treningsivrige ungdommer, (og oss andre) velge andre ruter, for da hadde kommunen hyret inn sherpaer fra Nepal til å hjelpe seg med opprustning av stien. Resultatet ble formidabelt, og nå passerer det mellom 10 og 50000 mennesker her hver måned!
Det utenlandsklingende navnet på kleiven kommer fra familien Stoltz fra Hannover, som i 1870 kjøpte en eiendom, som ble kalt Stoltzegården. Denne ligger der hvor den opprinnelige stien startet, før bygging av Fjellveien og utbedring av sti opp kleiven i 1937. Den nye stien de dag anla skifter retning ca. halvveis i kleiven, den gamle stien er fremdeles synlig.

Nå har jeg haket av tilsammen 10 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har planer om å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.