Takk for det gamle - er du klar for 2014?

Jeg for min del synes det er greit å sette strek av og til, og få lov å begynne på nytt, sånn som nye år gir anledning til. Det er noe litt ryddig med det som appellerer til meg. Det er mye en kan putte inni "Flink pike syndromet" og etter å ha lest Anges sitt blogginnlegg i går, skjønner jeg at jeg nok er preget av behovet for å skulle være flink.
Nyttårsforsettene mine bærer preg av å ikke bli tatt alvorlig, så hvorfor driver jeg og setter dem opp egentlig? I 2012 klarte jeg 1 av 10, mens i 2013 klarte jeg 0 av 4. Herlig hva?
Etter Helvetesuken jeg hadde tidligere i høst, har jeg fått et behov for å fokusere på hva jeg bruker tiden min til. Tidstyver finnes i alle former og fasonger, tv`en har jeg kuttet ut for lengst, og i 2014 står shoppingen for tur. I desember har jeg meldt meg inn i Stop shop 2013, og blitt veldig motivert til å kutte ned på forbruket. Ikke fordi jeg shopper så veldig mye, eller har for lite penger, men fordi det tar mye tid, og vi har allerede merket at det er ok å ha fokus på det. I samme rennet fokuserer vi på kasting av mat og gjeninnfører ukentlige matplaner og to handleturer i uken.
Er jeg flink nok nå? Neida, her skal det trimmes og slankes, så en uke fra i dag er jeg tilbake i ketosekost. Lilalife hadde et fantastisk blogginnlegg om dette i går, som sendt fra himmelen. Heldigvis har jeg vært i ketose før, så jeg vet hva jeg går til. 7 kilo på 7 måneder er helt overkommelig - men litt viljestyrke må jo til.
Uansett hvordan det går med disse tingene så vil hverdagen min i 2014 være preget at teater med gode venninner, fjellturer, lesing og blogging.


Fra boken «Vishetens parlor»
formidlet av Eva Stenbro på fbsiden til shop stop 2013
fritt oversatt av undertegnede

Vår tids paradoks er at vi har større bygninger men mindre tålmodighet
Bredere motorveier, men smalere synsvinkler
Vi sløser mye, men har lite igjen.
Vi kjøper mer, men nyter mindre av det.

Vi har større hus, men mindre familier.
Mer bekvemmeligheter, men mindre tid.
Vi har større klasseforskjeller, men mindre sunn fornuft
Mer kunnskap, men mindre omdømme.
Flere eksperter, men også flere problemer.
Mer medisin, men dårligere helse.

Vi har flerdobblet våre eiendeler, men redusert vår oppfatning av verdi.
Vi prater for mye, elsker for sjelden og hater for ofte.
Vi har lært oss å klare dagen, men ikke et helt liv.
Vi har lagt år til livet og ikke liv til årene.

Vi har vært hele veien til månen og tilbake,
men har problem med å krysse veien for å hilse på den nye naboen.

Godt nytt år!

Oppsummering av leseåret 2014

Hva kan jeg si? Jeg leser og leser, også skriver jeg litt om det jeg leser. Jeg har stor glede av dette, men synes at en leseliste med 200 bøker på et år, blir i meste laget. Nyttårsforsettet mitt sier at jeg skal lese mindre til neste år, og kanskje ved å sette ned tempoet får et mer langvarig minne av bøkene.
Inspirert av Berit, har jeg lagt inn leselisten min i excel og benyttet meg av sorter-knappen, og dette fikk jeg ut:

Hamar bibliotek sitt imponerende bokjuletre

Jeg har i 2013 lest 200 bøker:
119 romaner
7 serieromaner (Nattmannens datter)
53 krim - inkl. "kosekrim"
6 novellesamlinger
6 ungdomsbøker
7 dokumentar/biografi

Terningkast:
2 - 4 stk.
3 - 13 stk.
4 - 69 stk.
5 - 81 stk.
6 - 31 stk.


Jeg har skrevet omtaler om alle bøkene jeg har fått som leseeksemplar, og nesten alle de andre også. Jeg har ikke kjøpt mange bøker (4-5), men lånt en del på biblioteket i tillegg til leseeksemplarene jeg har lest. 13 av bøkene er hørt på lydbok på mobilen mens jeg har gått tur eller strikket, mens 4 har jeg hørt på cd-spilleren. 3 av bøkene er lest på iPad`en, men det er ikke populært i heimen at jeg okkuperer vår eneste padde i timer av gangen.
64 av bøkene jeg har lest i år er av norske forfattere, resten av gjengen talte jeg ikke, men jeg ser at der er mange svensker og dansker der. 43 av de norske forfatterne ga ut boken sin i år, så her har jeg mye å velge i i forhold til Bokbloggerprisen 2013.

Årets nedtur: Bergeners og Himmel over London - alt for høye forventninger!
Årets nye bekjentskap: Margaret Skjelbred - Du skal elske lyset og Andrea D
Årets beste bok: Med 31 6`ere å velge blant falt valget på Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo
Den jeg er stoltest av å komme meg gjennom: Den gudommelige komedien
Årets morsomste: En mann ved navn Ove 

Desember ble seende sånn ut:
Det ser ut som jeg drar med meg Falkejakt inn i det nye året, men Sannhetens løgner skal jeg bli ferdig med i morgen.

1. Jonas Gardell - Tørk aldri tårer uten hansker del 2 - 6
2. Vetle Lid Larsen - 1001 natt - 5
3. Anne Sigvart - Som avtalt med legen - 5
4. Jonas Jonasson - Analfabeten som kunne regne - 4
5. Diverse forfattere - Julenoveller - 4
6. Fredrik Schmidt Fotland - Englestrøk - 5
7. Tom Ingar Eliassen - Ni favner og dypere - 4
8. Carmen Rodriguez - Chiles døtre - 5
9. Jessica Brockmole - Brevene fra øya - 4
10. Sarah Quigley - Dirigenten - 5
11. Fredrik Backman - En mann ved navn Ove - 5
12. Tyra T. Tronstad/Bjørn Sortland - Det blir pinlig uansett - 5
13. Harlan Coben - Beskytteren - 5
14. Diane Setterfield - Bellman & Black - 4
15. Thrity Umrigar - Den verden vi fant - 5
16. Jan Guillou - Mellom rødt og svart - 5
17. Randy S. Meyers - Sannhetens løgner -
18. Hillary Mantel - Falkejakt -

Har vi lest mange av de samme bøkene i desember?

En sniktitt på januar 2014. 

Jeg har lastet ned og bestilt fra biblioteket, så dette er det jeg vet at jeg vil starte året med å lese. Mine personlige utfordringer: Lese Amalie Skram, nynorsk, engelsk og novellesamlinger starter bra, med 2 nynorske bøker og 1 Amalie, så jeg føler dette er en god start på året. 

1. Amalie Skram - Lucie -
2. Lars Mæhle - Den mørke porten -
3. Frode Grytten - Brenn huset ned -
4. Nikolaj Frobenius - Mørke grener -
5. Anne Cecilie Remen - På direkten -
6. Sonja Holterman - Presteskapet -

Det eneste jeg ønsker meg for det nye året er 

massevis av kommentarer på bloggen min :)

GODT NYTT ÅR! ! ! ! 

Bellman & Black av Diane Setterfield - hørt på lydbok i romjulen

Diane Setterfield har skrevet Den trettende fortellingen, en roman som jeg likte veldig godt. Dette var utgangspunktet for at jeg ba om en lydfil på denne boken. Jeg ville gjerne bevege meg litt i julen, og da er lydbok på øret en fortreffelig oppfinnelse.
Har du lyst å vite hva Lydbokforlaget vil fortelle om handlingen, klikker du på lenken. Jeg for min del synes at de røper litt for mye. Jeg leste det da jeg hadde lyttet noen timer, og angret i samme øyeblikk. Min lille omtale inneholder ingen "spoilers", men kun litt synsing.

I begynnelsen av denne litt dystre historien, som finner sted i England tidlig på 1800-tallet, blir vi kjent med William Bellman. Han er 10 år og skyter en kornkråke med sprettert, noe som skal få følger utover i romanen. Gutten er farløs, men onkelen som sammen med en grumpy bestefar, eier et spinneri tar ham under sin vinge. Det viser seg at William er et funn for bedriften, og gjør det godt.
Han vokser opp, arver onkelen sin, og hans mor dør. I alle begravelsene han går i, ser han en sortkledd mann som holder seg litt i utkanten. Når så en epidemi tar nesten hele familien hans, og han hele tiden ser den svartkledde i begravelsene, gjør han til slutt en avtale med mannen, og da snur hellet hans seg til det positive. I mange år går forretningene strålende, og vi får et bilde av en flink men overarbeidet Bellman, som ikke greier å føle eller ta pauser.
Historien er av det mørke slaget, en hverdagshistorie ispedd litt spøkelseshistorie. Jeg famlet litt, og leitet etter skillet mellom virkelighet og fantasi. Det var tydeligvis bare Bellman som så Mr. Black, så var han et resultat av hans dårlige samvittighet, eller hva? Jeg opplevde boken som fascinerende i perioder, når det handlet om oppbyggingen av spinneriet, kurering av pest og oppbygging av butikken i London. De små epistlene som dukket opp med jevne mellomrom,som handlet om kråker, kunne jeg klart meg uten.

Helt ok underholdning dette, men ikke på langt nær så bra som Den trettende fortellingen. Les gjerne Lena sin omtale, hun har lest boken.

Forlag: Lydbokforlaget

Lest av: Kim Haugen

Lesetid: 10:24

Utgitt: 2013

Kilde: Lytteeksemplar

Boken er gitt ut på Gyldendal

Mellom rødt og svart av Jan Guillou - tredje bok i serien

I den første boken Brobyggere, som kom ut for et par år siden blir vi kjent med tre små gutter fra Osterøy, som når de blir farløs etterhvert sendes til Dresden for å studere til ingeniør. I andre halvdel, når guttene er ferdig utdannet er det Lauritz og Oscar vi leser mest om. I bok to, Dandy er det Sverre som blir viet det meste av oppmerksomheten. Nå er altså bok tre kommet og i denne er brødrene samlet igjen.

Sånn beskriver forlaget handlingen:
Første verdenskrig er over. Brødrene Lauritzen er rammet hardt både økonomisk og personlig. Oscar fikk konfiskert alle sine eiendeler i Afrika av de seirende britene. Sverres elskede Albie falt i krigen, og selv ble han kastet ut fra godset sør i England som var hans hjem i over tjue år. Og Lauritz og Ingeborg er tvunget til å forlate Bergen ettersom sønnen Harald risikerte livet fordi han ble oppfattet som tyskervennlig.
Men livet i Berlin og Saltsjöbaden i Stockholm begynner å bli normalt igjen, det glade tjuetallet er på vei. Tyskland ser ut til å kunne reise seg på nytt, og i hele Europa forestiller folk seg at det aldri mer kan bli krig. Livet ser lysere ut, og det passer familien Lauritzen.



Etter en liten intro i året 1918 fortsetter historien fra 1923. Oscar som har vært i krig i Afrika bor nå i Berlin sammen med sin kone Christa og tvillingguttene deres. Harald, den eldste sønnen til Lauritz og Ingeborg bor også hos dem. Foreldrene hans bor i Sverige og er med på å bygge opp et nytt fint samfunn i skjærgården. Sverre bor også i Berlin, og er i likhet med Oscar med på å bygge opp byen. Han er en kunstnersjel og fyller tomrommet etter sin tapte Albie med kunst, dans og musikk. Han arbeider som arkitekt og er i likhet med brødrene sine veldig suksessfull.
Coveret på boken kan antyde lyse tider, og det er det òg, men det henger mye bitterhet igjen i det tyske samfunnet, så der finnes spøkelser i alle kroker. De menneskene som har midler posisjonerer seg etter beste evne, og det politiske snakket er fremtredende.
Boken slutter i 1939, og da har vi tatt del i en fantastisk historisk reise frem til starten på
2. verdenskrig. Det er interessant å lese om hvordan det er å være ung i Berlin i disse årene, og hvordan den norsk-tysk-svenske familien i Sverige tenker og føler rundt det som skjer. Guillou har skrevet en roman, med alt som skal til for å fengsle leseren, i et spennende scenario. I mine øyne er det veldig troverdig det han skriver om politikk og historiske hendelser, så jeg stiller ikke spørsmål ved de faktiske forhold.

I 1928 gitt nazistpartiet tilbake fra 14 til 12% og de utgjorde ikke noen politisk trussel. Sosialister og kommunister var fremdeles uten arbeid og ganske fattige, så fristelsen ble stor for mange når nazistene lokket med gratis øl, små jobber, suppekjøkken og uniform på avbetaling. Jobbene besto i å delta på "straffeekspedisjoner", det vil si, stelle i stand trøbbel, på offentlige møter og i gatene.
Dette året foretok staten den første jødetellingen. Myten at jødene var mange, de viste å sno seg, de var rike og at så få unge jødiske menn deltok i den første krigen, irriterte befolkningen.  Det viste seg at det bodde 560 000 jøder i Tyskland, 1 % av befolkningen! 180 000 av dem deltok i krigen, hvorav 35 000 ble dekorert for innsatsen sin. Resultatet av tellingen i 1928 be dysset ned.
Kjente navn fra historien dukker opp, som krigshelten Hermann Gøring og senere Bertolt Brecht, dette synes jeg er gøye knep for å gi liv til historien, selv om det selvfølgelig er oppdiktet.

Jeg likte denne tredje boken veldig godt. Her er litt politikk, men det er diskusjoner menigmann i mellom, som speiler tilstanden for befolkningen i landet. Boken er spennende, og driver seg frem av seg selv. Ved hvert kapittel hopper vi frem 2-3 år, dette gir fin fremdrift og gjør boken lett å lese.

Dette er tredje bok i serien "Det store århundret", som i følge forfatteren skal huse
13 bind. Har du lest disse bøkene?

Forlag: VigmostadBjørke

Sider: 411

Utgitt: 2013

Kilde: Kjøpt selv

Terningkast: 5

Treningsdagbok 2014 - Godt å ha noe å strekke seg etter :)

Det å ha treningsdagbok viste seg å fungere veldig bra for meg. I 2013 fikk jeg gått alle turene jeg hadde satt meg fore, så dette vil jeg gjenta. Det er ikke til å legge skjul på, at det var tanken på dette forsettet mitt som mang en gang fikk meg opp av lesestolen.

12 turer på Storsåta 435 moh ca. 1 time og 45 min totalt:

1. 5 januar alene i sump og vind
2. 9 februar Morsdagstur med Sondre og Frode
3. 11 februar Plutselig avspasering og blå himmel
4. 2 mars uten å finne boken 
5. 17 mars fremdeles uten å finne boken 
6. 24 mars endelig fant jeg boken!
7. 3 april tørr sti og strålende sol :)
8. 16 april i skumringen
9. 19 april fra Ulriken
10. 10 mai
11. 19 mai med Hildegunn
12. 23 juni - selveste St.Hansaften
13. 
    

12 turer på Veten 486 moh ca. 1 time og 25 min totalt:

1. 11 januar alene i tåken
2. 8 februar morgentur på første dag av OL
3. 3 mars i nydelig vårvær
4. 13 mars på leiting etter Almås gård
5. 24 april med Hildegunn
6. 11 mai med Frode
7. 11 august med Hildegunn
8. 
   

24 turer i Stoltzen 800 trappetrinn ca. 20 min opp + 35 ned igjen:

1. 3 januar alene etter jobb tot. 55 min.
2. 9 januar med Melkesyregjengen
3. 20 januar (bart opp isete ned igjen)
4. 1 februar med Frode
5. 15 februar morgentur en lørdag
6. 10 mars opp for å gå helt hjem
7. 23 mars opp for å gå helt hjem (snø på toppen)
8. 28 april på toppen kl. 07:15
9. 4 mai tidlig om morgenen
10. 20 mai med barnehagen 
11. 9 juni tidlig morgen andre pinsedag
12. 
    

3 turer på Gullfjellet 987 moh ca. 2,5 time opp + 2 timer ned:

1. 13 januar alene i masse snø
2. 30 mars med Frode, Sondre og Magne
3. 7 juni med pappa Gullfjellet Opp
4. 
   

10 valgfrie fjelltopper:

1. 2 mars Lyderhorn med Frode tidlig en søndag morgen
2. 7 april morgentur til Rundemanen 
3. Langtur til Vikinghytten og Ankerhytten
4. Løvstakken andre påskedag
5. 2 mai alene Hjortland til Ulriken
6. 17 mai Vidden med mamma, pappa, Sondre og Frode
7. 6 juni Vikinghytten med Frode på kvelden
8. 
   

Den verden vi fant av Thrity Umrigar - en overraskende perle!

Dette er en sånn bok som jeg aldri hadde valgt meg ut i bokhandelen, men når den har havnet i bokhyllen min blir den selvfølgelig lest. Det er ikke første gang jeg blir begeistret over bøker som tilfeldig daler ned i min postkasse, og jeg under meg igjen over hva som skal til for at flere skal få øynene opp for sånne ukjente forfattere. Forfatteren er indisk og har bodd 45 år i USA. Hun har gitt ut to romaner tidligere. Jeg likte "Den verden vi fant" veldig godt, og anbefaler den gjerne videre.

Sånn beskriver forlaget handlingen:
Da de gikk på universitetet i Bombay på 70-tallet var Armaiti, Laleh, Kavita, og Nishta som erteris. De utfordret autoriteter og engasjerte seg politisk. De trodde de skulle forandre verden. Men tretti år senere har jentene nesten mistet kontakten, opptatte som de er på hver sin kant med familie og jobb. De revolusjonære tankene de delte som unge er falmet om ikke glemt. Så blir Armaiti, som har flyttet til Amerika, alvorlig syk. Hun ønsker å se vennene hun forlot en siste gang. Det blir et møte som vil endre livene til alle fire. For Laleh blir gjenforeningen en bittersøt påminnelse om drømmer som aldri gikk i oppfyllelse, Kavita blir konfrontert med sine forbudte følelser og for Nishta blir reisen første skritt på veien mot løsrivelsen fra en dominerende ektemann. For Armaiti selv blir møtet en mulighet til å ta farvel på egne premisser.

Du tenker kanskje at dette høres ut som en fjollete "dameroman". Heldigvis leste jeg ikke bakpå boken da jeg tok den ned fra hyllen, da hadde den muligens blitt dyttet tilbake på plassen sin. Det er riktig at romanen handler om de fire damene, om forholdene og barna deres, om karriere og leveforhold, men innimellom all denne konkrete handlingen, får en så mye mer.
Jeg syntes det var befriende å lese en bok fra Bombay som ikke var tuftet på kastesystem, fattigdom, sult, slum og fornedrelse. Her skildres en side av India jeg ikke har lest mye om.
Laleh, som er gift med barndomsvennen Adish er begge parsere, en minoritet i landet. Nishta, som var hindu giftet seg også med en venn fra universitetet. Iqubal`s familie var muslimer men han var ikke praktiserende. Dette skulle komme til å bli fatalt for Nishta, og det er fascinerende å lese om hvordan Nishta ender opp som fengslet i sitt eget hjem. Vi får livaktige beskrivelser av Hindu-muslim-opptøyene i Bombay i 1993, og selv om jeg ikke kan forsvare Iqbal`s oppførsel er det hjerteskjærende det som skjedde med muslimene disse opptøyene på 90-tallet.
Handlingen rommer mye følelser og eksistensielle tanker, og bygger opp til reisen som de tre venninnene skal ta til Amerika for å besøke dødssyke Armaiti.
Alle fire venninnene har sine utfordringer, men det er spesielt Nishta sin historie som bærer boken. Bortsett fra henne, er de andre damene karrierekvinner med gode lønninger, så historien får en helt annen kulør enn andre romaner fra India. En bok til ettertanke, som belyser problemer rundt kvinner som mot sin vilje må ikle seg burka, og holde seg innendørs. Anbefales!

En smakebit:
Laleh smilte bredt mens hun  så Nishta i øynene. Hva skal du gjøre med den?
Nishta strålte. Jeg har kastet den. I en søppelbøtte inne på toalettet.
Historiens søppelbøtte, tenkte Laleh. Enkelte ting fortjente å bli henvist til historiens søppelbøtte.

Forlag: Juritzen

Sider: 305

Kilde: Leseeksemplar

Terningkast: 5

Romjulsløpet - noen koselige timer på byfjellene

Sondre og Frode var med og løp i dag

Stilig type jeg traff i fjellet

Det er ikke bare i feriene vi driver og løper. Det bedrives mye løping i hjemlige trakter òg, og noen ganger tar jeg med meg lydbok og kamera og kommer meg til fjells jeg og. Romjulsløpet er det tradisjonelle løpet som kalles Jansens jaktstart, og Jansen selv var ved start og fikk løperne igang. Løpet er på 10,5 km med start og mål ved Varegg sitt klubbhus i Fjellveien.
I dag var det utrolig bløtt i stiene, så ull i skoene var nok påkrevd. Værgudene var snille med oss, for der kom ikke regn mens det sto på, mens det bøttet ned både før og etter løpet. Lite vind og god temperatur gjorde det lett å være lenge ute, selv for meg som ikke løp.
Det er gøy å ta bilder i løypen, og de fleste jubler og vinker når jeg står der med kameraet mitt og sikter på dem. Bildene kan du se på albumet mitt på fb.

Vi har fått nye bokmerker til jul, sånne som får en til å smile hele tiden

Se hva vi fikk av vår skjønne niese til jul! Bøkene vi leser i julen ligger og titter på oss fra stuebordet, og jeg må smile hver gang jeg ser på dem.
Har du barn mellom 8 og 12 som har lyst å lage noe fint, så anbefaler jeg disse. Jeg ønsker meg i alle fall en til bursdagen i mai, for jeg frykter at denne snømannen til da har blitt temmelig utslitt.

Snømannen er litt kortere enn en bok, sånn at det kan stappes helt inn hvis boken skal være med på tur. Vi vil jo ikke ha noe halshugging på veien...
Det er laget av tykt papir, og kan kanskje lamineres (sånn tilfelle boken er av det klissete slaget)
Tusen takk skjønne niese, en julepresang som får meg i godt humør langt inn i det nye året.

Beskytteren av Harlan Coben - første bok i ny serie for barn/ungdom

Tidligere har jeg lest Harlan Coben`s serie for voksne om sportsagenten Myron Bolitar, som stadig vekk vikler seg inn i mysterier som må løses. I år kom den første boken i hans nye serie for ungdom på norsk.

Mickey har vært nødt til å flytte til onkelen etter at faren hans døde i en trafikkulykke og moren ble plassert på rehab. Han har også måttet begynne på ny skole, med alt det innebærer. Livet kan egentlig ikke bli stort verre. Tror han.
Men det kan det... Mickey får både nye venner og uvenner på skolen, men ikke minst får han en kjæreste, Ashley. Og så forsvinner hun, sporløst. Sammen med sine litt underlige venner Spoon og Ema begir Mickey seg ut på en desperat jakt etter henne. Sporene leder til The Bat Lady som bor i et spøkelsesaktig hus, men også til en skitten underverden. Ashley er ikke den hun utga seg for å være, og det var tydeligvis heller ikke faren til Mickey. Det Mickey oppdager, er større enn han noen gang kunne forestille seg. Mickey Bolitar er villig til å gå svært langt for å beskytte dem han er glad i. Men hva skal han gjøre når han ikke vet hvem eller hva han skal beskytte dem fra?

Denne boken var bygget opp på samme profesjonelle måte som voksenbøkene.
I begynnelsen blir vi kjent med 15 år gamle Mickey og forholdet rundt foreldrene og onkelen, Myron. Myron Bolitar kjenner jeg jo fra de andre bøkene jeg har lest om ham, og det var et kjært gjensyn med denne karen. Det fungerte veldig fint å flette inn en gammel helt i denne nye serien, og jeg frydet meg etterhvert som jeg kjente igjen noe av gode gamle Myron. I denne boken er det selvfølgelig Mickey som er hovedpersonen, og han er ikke spesielt glad i sin onkel. Han er tvunget til å bo hos ham, men de lar hverandre i fred så godt det lar seg gjøre. Gammelt grums fra Myron og brorens fortid blir nevnt, men vi får nok lære mer om dette utover i serien.
Beskytteren er en typisk første bok i en serie. Her er mye bakgrunnsinformasjon, som sikkert ikke er med i de neste bøkene, og det hele avsluttes på en særdeles spennende måte, så du bare må ha neste bok så fort som mulig. Jeg er jo ikke akkurat i målgruppen for denne serien, men selv om språket er litt tilpasset unge, så glemte jeg underveis at det ikke er en voksenbok jeg leser.
Lydbokforlaget anbefaler den fra 14 år, men jeg ville sagt 10 hvis barnet har lest litt krim før. Her er ingen banning, skitne ord, sex eller vold, bare masse spenning, og det tåler de jo. Innleseren Jan Martin Johnsen gjør en overbevisende jobb. Stemmen hans passer veldig bra til dette litt røffe miljøet, og den spennende settingen.

Forlag: Lydbokforlaget eller Aschehoug

Lengde: 417 minutter/272 sider

Innleser: Jan Martin Johnsen

Kilde: Lytteeksemplar

Terningkast: 5

Et annerledes 2.juledagsmåltid - med et snev av sommer

Frode har satt seg ned og begynt å planlegge sommerferien, og siden barna i huset ønsket seg "Italiensk aften" som 2.juledagsmåltid, oppholdt jeg meg stort sett på kjøkkenet denne dagen. I god italiensk stil, disker mor opp med  rett etter rett, mens mann og barn er ute og leker seg, og nyter fruktene av kånemor sitt harde arbeid på kjøkkenet.
Italienerne spiser mye og godt. De tradisjonelle måltidene ligner ikke mye på det vi får servert på turistrestaurantene når vi er på ferie. Det er dyrt å skulle spise på italiensk vis hver dag en hel ferie, men noen ganger peiler vi oss ut en restaurant som ser ut til å duge. Du får en helt annen service av kelnerne når du bestiller mer enn en hovedrett og en halvliter, og det har skjedd flere ganger at eieren eller kokken kommer bort til bordet vårt og prater, når vi nærmer oss desserten.

Vårt italienske meny på 2.juledag så sånn ut:

Aperitivo: Prosecco med granateple
Antipasti: Mozarella marinert i pesto, tomater, oliven

Primi piatto: Tortelini med tartuffosaus, og parmesan

Secondi piatto: Paprikasuppe med pinjekjerner

Contorni: Foccacia med tomat, oliven og timian

Dolce  I: Panna cotta med vanilje og appelsin
Dolce II: Tiramisu servert med en varm espresso

Digestivo: Limoncello

Tips til en vellykket italiensk aften er å ikke lage for store porsjoner, da smaker ikke desserten noe godt, fordi du er så stupmett. Lag alt klart på forhånd, så også kokken kan sette seg ned å være selskapelig. Spis alltid pasta som primi piatti, ellers blir pastaen blaut mens dere spiser de første rettene. Ta dere god tid. Bilder av soppsaus og paprikasuppe finner du under linkene over. Fikk du lyst å prøve?

En forrett med masse deilige smaker

Ingredienser til deilig søt paprikasuppe

Foccacia er lett å få til

Tiramisu - Italia`s nationaldessert

Sånn ser den ut inni 

Panna Cotta med blåbær rett fra fryseren

Det nærmer seg nytt år - hvordan gikk det med forsettene for 2013?

Det er mange som fnyser av nyttårsforsetter, men jeg er et skippertak menneske, som stadig vekk føler for å skjerpe meg, så for meg er nyttårsforsetter helt naturlig. Når en blogger om dem, kan de jo bli fulgt opp også, og jeg tok en titt på forsettene jeg har hatt før.
I 2012 hadde jeg en konkret liste med 10 forsetter, og det er med skam å melde at 9 av 10 forsetter ikke er innfridd. I 2013 justerte jeg forsettene ned til fire litt mer vage mål for året, og sånn gikk det:

Lesemål: Lese mindre enn 108 bøker. Leselisten min sier nå 200 og er nok en del av årsaken til at de tre andre målene ikke er blitt innfridd.

Treningsmål: 51 turer og masse styrke. Treningsdagboken min viser 52 turer, men jeg meldte meg ut av treningssenteret, så det ble nok stryk her også.
Slankemål: - 6 kilo...  Aner ikke hva jeg veide i fjor på denne tid, men jeg har heller samlet meg opp 6 kilo, enn mistet dem.
Sosialtmål: Har meldt meg inn i Amalieskramselskapet og i Bergen Kulturforum og vært på arrangementer med begge to. Dette er sosialt men ganske upersonlig, så jeg føler ikke at dette teller så mye for mitt ønske om å bli mer sosial. Har også vært på ferie sammen med en haug med folk, og hatt julebord hjemme hos meg, noe som krever litt mer av mine sosiale evner. Ønsket mitt å være sammen med mine kusiner og fettere, kolleger og andre bekjente, har jeg ikke klart å sette ut i praksis, så dette forsettet fra i år tas med over i 2014.

Nyttårsforsetter for 2014:

Lese mindre: 130 bøker på et år må da være mer enn nok!
Gå mer: Som i fjor de samme 51 turene + 10 valgfrie fjelltopper!
Slanking: NÅ skal jeg ta av de 6 kiloene!  he, he....
Sosialt: Våge å stikke hodet frem, og invitere på samvær.
Shoppestopp: Ikke bruke penger på klær, sko og fjas til huset
Organisert: Lage ukemenyer, handle hver mandag, ikke kaste noe mat

Tar du en oppsummering på slutten av året, og har noen ønsker 

(hemmelige eller ikke) for det nye året?

Det blir pinlig uansett av Tyra Theodora Tronstad og Bjørn Sortland

Etter å ha lest omtaler om denne boken, måtte jeg bare lese den. Jeg har blitt bitt av ungdomsbokbasillen, det er sikkert og visst. Etter å ha blitt kraftig overrasket over hvor bra en ungdomsbok kan være, også for "gamle damer", så prøver jeg meg stadig på bøker i denne sjangeren.

Forlaget forteller dette om handlingen:
Susanne pleier å ta samme buss som Elias. Men plutselig en dag gjør hun ikke det lenger. Hvor er hun? Hva har skjedd? Heldigvis har Elias sett e-postadressen hennes på mappa hun alltid hadde med seg, og han sender henne en e-post. Og - lykke over all lykke - han får svar! Hun forteller at den blå mappa hennes har blitt stjålet, og hun er redd for hva som skjer med den. Mye av livet hennes er nemlig samlet i der. På heltemodig vis klarer Elias å stjele mappa tilbake for henne. De utvikler et e-postforhold, og en dag avtaler de å møtes ...
Forlag: Aschehoug
Sider: 112
Utgitt: 2013
Kilde: Biblioteket

Siden e-postforholdet starter på første side, og det drøyer lenge før Elias stjeler mappen tilbake, så synes jeg forlaget røper vel mye av handlingen her.
Elias er 16 år, nyinnflyttet til Oslo fra en vestlandsøy og går på kunstskole. Susanne er 17 år og går på videregående. Hun skjønner seg ikke på Elias sin kunst, men liker peststøtter og andre sære installasjoner, som nedlagte fabrikker og gravstøtter. I brevvekslingen sin har de begge ungdommers litt usikre tanker om seg selv, men skråsikre tanker om verden. Det er intet mindre enn nydelig og ettertenksomt. Spesielt likte jeg det hun sier om bildet av fotspor i snøslaps på en byggeplass.
Elias snakker nynorsk og Susanne bokmål, dette fungerer fint i boken også for meg som må ta litt sats for å lese nynorsk.

Viss du ikkje forstår kva eg seier no, så er du lam frå halsen og opp. Og eg er ikkje full eller har feber, og det er dag, og eg skulle på ein måte ønskt det var natt og at eg var full eller hadde feber, for då hadde eg kanskje tort å bruka store ord til deg som eg ikkje kan bruka, for store ord er skumle, og ingen kan våga å tru på dei, men med alt det ærlege du tør å skriva, så tenkjer eg at eg er blessed som har treft deg, det kan eg seia til deg.

Tyra T.Tronstad har gitt ut lyrikk, billedbok og to ungdomsromaner tidligere, mens Bjørn Sortland har en lang rekke utgivelser bak seg. De jeg kjenner best er Mysteriebøkene hans for barn, som jeg har kjøpt etter hvert som de har kommet ut. Han har vunnet mange priser, blant annet Arks barnebokpris for Bergen-mysteriet.

Sammen har de skrevet en nydelig bok, som jeg anbefaler på det hjerteligste.

En hilsen med ønske om en fredelig jul til alle

Endelig har solen snudd, og vi går lysere tider i møte. I Bergen i dag våkner vi til 8,5 deilige varmegrader, så det er ingenting ute som minner om at det er jul.
Julaften har alltid vært en helt spesiell dag. For voksne betyr det litt stress og kav i forkant, men når endelig dagen er her, håper jeg alle har det like fredelig som oss. Barna fryder seg gjennom hele desember, og jeg som jobber i barnehage får virkelig kjenne på gleden barna bobler over av. Jeg er heldig å ha barn hjemme også, og Sondre som fyller 12 år i dag, får en ekstra stor hipp hipp hurra!!

Gratulerer med dagen min venn!

Julegleden har bygget seg opp sakte men sikkert. Jeg har vært på lørdagskafe på DnS hvor vi fikk servert et knippe julesanger og julefortellinger, som hevet stemningen mange hakk. Etterpå var jeg på den årlige julekonserten med Tertneskoret, en tradisjon jeg alltid passer på å få med meg. Jeg har lest to novellesamlinger med julevri, Julenoveller og Julehistorier, sånt hjelper på julestemningen.
Med barnehagen har vi vært i kirken og fredag 13 desember, fulgte jeg Luciatoget rundt på det lokale aldershjemmet. Vi sang og delte ut lussekatter til alle de gamle, som satt der med tårer i øynene og nøt sangen fra de små. En annen dag hadde vi julefrokost med foreldrene og så var det tid for nissefest. Det er travelt i barnehagen i desember, men veldig gøy.
Vi har bakt nye og gamle julekaker, både tradisjonelle peppernøtter og berlinerkranser pluss honningkake, engelsk fruktkake, kakemenn, peanøttkaker, biscotti og salte mandler.
Vaske? Tja... litt vasking har det vel blitt, men den gode gamle julevasken tar vi til våren, når lyset flommer inn gjennom vinduene igjen.

Nå er treet pyntet, de lilla dukene og lysene er byttet ut med røde. Selve julaften tilbringes med foreldre og søster og to skjønne nieser hos mamma og pappa. Vi spiser lutefisk på julaften, og den ble nøye plukket ut i dag - gleder meg!

Ønsker dere alle en fredelig jul :)

Nesten sunt snacks til jul - Salte mandler laget på 62 minutter

Hjemmelagede salte mandler - veldig enkelt og utrolig godt!!

Det er mange som lager brente mandler til jul, men ikke alle har lyst å knaske tennene (og kroppen) full av sukker. Dette alternativet er myyyyye sunnere, og velger du Himalayasalt er det på kanten til helsekost. Jeg har kjøpt mandler i løsvekt på Kiwi til en billig penge, så dette kan bli en rimelig hjemmelaget gave.

1 liter kaldt vann

8 ss salt

600 g mandler

Løs saltet opp i vannet og ha i mandlene. La de ligge i 40 minutter. Sil av og spre mandlene på et stekebrett. Ha stekebrettet i ovnen på 150 grader i 22 minutter. Rør av og til. Ikke ha på varmluften, dampen slipper ut de to gangene du rører.
Når de er kald kan du ha dem på små søte glass med julehatt eller sløyfe på, og gi dem i gave, eller mumse dem selv...

En mann ved navn Ove av Fredrik Backman

Dette er en av bøkene jeg har stått på vent på biblioteket i en og en halv evighet, for å få lese. Endelig var det min tur, og jeg hadde glemt både omtaler og handling og hvorfor jeg bestilte den, så forventningene var egentlig ikke særlig høye.

Forlaget røper dette om handlingen:
Ove er 59 år. Han kjører Saab. Til tross for at han ble sparket som styreleder i borettslaget for flere år siden (i det som Ove selv bare omtaler som «statskuppet»), klarer han ikke å la være å blande seg inn. Han sjekker at alt er på stell, og at ingen bryter reglene.
Men når de nyinnflyttede naboene i rekkehuset midt imot er så uheldige å ødelegge Oves postkasse, blir det opptakten til en humoristisk og hjertevarm historie om rufsete katter, uventet vennskap – og kunsten å rygge med tilhenger. Det som skjer, kommer til å forandre en mann og et borettslag for alltid.

En smakebit, når Ove ufrivillig har reddet en katt og må ta vare på den litt:
  - Men her i huset er det ikke bare å dille rundt som en annen konsulent og vente på at stekte småfugler skal komme flyende inn i munnen på en, tilføyer Ove og peker på katten med en kritisk pekefinger for at den ikke skal være i tvil om hvem han snakker til.
  - Jeg er ikke noe katterenoveringsfirma presiserer Ove overfor katten.
Katten svarer ikke.
Den eneste grunnen til at du er her, er at det ikke går an å snakke fornuft med det gravide kvinnemennesket der, sier Ove med et nikk gjennom stua og ut gjennom vinduet i retning Parvanehs hus.
  - Strømper på katter. Det kan ikke være naturlig. Katten selv, som nå også står og betrakter det nye antrekket sitt med nysgjerrighet, ser derimot plutselig umåtelig fornøyd ut med sitt eget utseende. Som om den har tenkt å ta et bilde av seg selv med mobilen og legge det ut på bloggen sin.

Humor i bøker er egentlig ikke min sterke side og jeg har også lite sans for sånn teit "snublehumor". Så at en bok som handler om en grumpy gammel mann som stadig misslykkes i å ta livet av seg, skal fenge, var heller liten. Men fenge gjør den. I begynnelsen ble jeg oppriktig overrasket over at jeg satt og lo, og når jeg kom inn i handlingen nikoste jeg meg med boken.
Ove er virkelig ikke et elskelig vesen, men måten konen hans elsket ham på, og hvordan naboene behandler ham, gir et perspektiv som gjør at en ser at han virkelig går an å bli glad i. Han er veldig sær og utrolig ensom mann, som strever med å passe inn i alle de små hendelsene, som tilsammen utgjør livet vårt.
Boken er enkelt skrevet, med kronologisk handling med tankesprang tilbake, sånn at personligheten hans får kjøtt på beina. Språket inneholder mange finurlige gullkorn, så jeg fniser gjenkjennende til mye. Jeg blir fort glad i Ove, og håper selvfølgelig at han ikke skal lykkes i sine forsett om å ta livet av seg.

Forlag: CappelenDamm

Utgitt: 2012/på norsk 2013

Sider: 336

Kilde: Lånt på biblioteket

Terningkast: 5

Siste søndag før jul - og lading av batteriene

Det er tid for å flate ut. Jeg sitter og ser på iPad og iPhone som ligger side ved side og lader, og jeg tenker at, nå er det min tur å lade batteriene. Etter en særdeles travel høst på jobb, har jeg fri til over nyttår. Jeg har aldri hatt julefri hjemme på denne måten før, så dette føles nesten uvirkelig.

I går var den store familiebesøkdagen for 12-åringen som har bursdag på julaften. Gaver ble utvekslet, og godjulklemmer delt ut til store barn som skal til pappa`n sin i julen. Heldigvis hjalp de å pusle sammen og pynte treet før de reiste, så julefreden riktig kan senke seg over stuen.
Når nevnte gullunge i dag tok faren med seg på fjellet for å stå på ski, ble det stille i huset.
En sånn stillhet som kun oppstår når du sitter med en bok i fanget klokken 07:45 og vet at du er alene hjemme i åtte timer, uten planer før middag med venninner i kveldingen.
Skuldrene senker seg ved tanken på at jeg ikke skal på jobb før om 12 dager, det er intet mindre enn vidunderlig. Nå får jeg sjekket ut om smertene i skuldre og nakke, som jeg har gått med i 6 uker nå, virkelig er stress, for da må det vel forsvinne?


Helt alene var jeg ikke i dag, for jeg hadde selskap av en mann ved navn Ove. Ja, han i boken ja. Jeg har i løpet av uken blitt veldig glad i Ove, og når boken går mot slutten knyter humring og latter seg som en klump i halsen, som helt til slutt eksploderer i tårer. Jeg har ikke opplevd maken, det fosser, og siden jeg er alene hjemme i hele dag tillater jeg å slippe helt opp. Det ender med at jeg sitter i godstolen min og hulker høyt mens tårene triller. Gu kor deilig det er av og til!

Etter å ha skrevet om Ove (omtale i morgen) skal jeg begynne på ungdomsboken
Det blir pinlig uansett, som Astrid Therese anbefalte. Jeg har ikke vært fan av ungdomsbøker tidligere (ikke så rart siden det er en stund siden jeg var i målgruppen) men her finnes mange perler i denne sjangeren. Jeg anbefaler gjerne Inn i elden og
Faen ta skjebnen. På øret holder jeg på med Harlan Cobens Beskytteren, også den en ungdomsbok.

God 4. søndag i advent til alle som har lest så langt. 
Hva leser du i dag?

Dagens gjøremål: Lese, lytte og mate ender

Dirigenten av Sarah Quigley - en stor overraskelse

Sarah Quigley har noen bøker bak seg når hennes Dirigenten kommer ut på norsk. Jeg har ikke lest noe av henne, men frydet meg over denne.

Juritzen forlag forteller dette om handlingen:
Dramatisk og gripende om å kjempe for kunsten, kjærligheten og for å overleve. Leningrad 1941. Det er en av de kaldeste vintrene noensinne og nazistene har beleiret byen.  De som ikke har flyktet eller blitt evakuert, holder på å sulte i hjel. I dette marerittet får den folkesky dirigenten Karl Eliasberg og hans orkester i oppdrag å fremføre den krevende komponisten Shostakovich sin Syvende symfoni. Dirigentens musikere er utmattet av sult... Men i fem iskalde måneder nekter Eliasberg å gi seg. Kan hans besettelse føre til et mirakel?

Bakgrunnen for historien er for mange kjent stoff, i alle fall den delen som handler om tysk invasjon. Det som gjør denne romanen så interessant er miljøet det skildres i. Det er ikke bare dirigenten Karl Eliasberg som bor med sin gamle mor, det handler om, men også musikere fra hans orkester og andre mer kjente komponistnavn.
Musikkmiljøet er fullt av intriger, og musikerne selv er sære mennesker. Forholdet mellom den store komponisten Dimitrij Sjostakovitsj og hans vakre kone Nina, og deres to barn, blir skildret på en levende måte. Det er som jeg kan føle spenningen i forholdet mellom dem, kjenne på følelsene de har for det som skjer med byen deres, og se for meg leiligheten deres. Denne vinteren fyller han 35 år, like mange år som Mozart var da han døde reflekterer han, mens han arbeider hardt med sin Syvende symfoni. I bursdagsselskapet sitt, mens sirenene ulte og familien løp i kjelleren, spiller han fra symfonien for sine gjester, feilfritt i 30 minutter.

Vi blir også kjent med en av de mest berømte fiolinistene på denne tiden, Nikolaj Nikolajev. Han bor med sin svigerinne og sin skjønne morløse datter Sonja, og er en stor beundrer og forkjemper for Sjostakovitsj. Når så beleiringen starter, og utvelgelsen av hvem som skal fraktes i sikkerhet og hvem som skal til fronten, blir det riktig så nervepirrende. Musikere er vel ansett i Leningrad, men de slipper ikke unna. Sjostakovitsj  sitter brannvakt på takene hele natten, mens han komponerer om dagen.
Etter ikke lang tid er det sult og mangel på det meste som farger hverdagen, men fokus i boken er hele tiden spenningen rundt det å være musiker og det å få anledning til å utføre sin kunst.
Denne boken er som en film, uvanlig gode beskrivelser av dynamikk, følelser og stemninger blant menneskene vi blir kjent med. Her er også levende beskrivelser av sulten, støyen og skitten de lever i i Leningrad denne høsten.
Romanen kan kanskje føles litt "rolig", men interessant, ettertenksom, følsom og spennende på en og samme tid. Her noen fantastiske beskrivelser av hvordan Sjostakovitsj bøyer hodet og skriver musikk mens murpussen drysser fra veggene og bøker faller ut av hyllene.

Smakebit fra midt i boken:
Elias ble stående stille litt til, hypnotisert av den røykfylte himmelen. Han hadde sjelden forutinntatte forestillinger om noe, men han var også overrasket - ikke over tyskernes frekkhet, men over det faktum at han nettopp hadde gjennomlevd et luftangrep uten å bable av frykt.

Forlag: Juritzen

Oversetter: Arve Torkelsen

Utgitt: 2012/På norsk 2013

Sider: 407

Kilde: Leseeksemplar

Brevene fra øya av Jessica Brockmole - kommer ut i februar 2014

Brevene fra øya er en brevroman. Det vil si at all teksten i romanen er brev til og fra forskjellige mennesker. Akkurat dette appellerer ikke spesielt til meg sånn generelt, men etter bare å ha såvidt begynt på denne boken, kjente jeg at her fungerte det bra. Boken er lett å lese og det føles ikke stakkato og oppstykket i det hele tatt. 

Bazar forlags beskrivelse av handlingen:
Mars 1912. Elspeth Dunn – en skotsk forfatter som aldri har forlatt sitt hjem på den avsidesliggende øya Skye – får et brev fra en beundrer i Amerika, universitetsstudenten David Graham. For henne blir han et vindu mot en ukjent verden. De to begynner en ivrig korrespondanse der de deler sine modigste drømmer og sine største hemmeligheter, og etter hvert utvikler vennskapet seg til dyp kjærlighet.
Juni 1940. Andre verdenskrig er i full gang, og Elspeths datter Margaret forelsker seg i en britisk pilot. Elspeth prøver å få henne fra det, uten at Margareth forstår hvorfor. Men da Elspeth en dag forsvinner og etterlater seg en samling brev, får Margaret et innblikk i morens godt bevarte hemmelighet ...

Brevene fra øya er en fantastisk kjærlighetsroman. Jeg styrer helst unna "kliss", men selv om jeg kaller dette en kjærlighetsroman er den ikke klissete. Her er det mye sorg og savn og ikke minst livsvisdom. Den er også morsom og du blir fort veldig glad i Elspeth og David. Hun gir en levende beskrivelse av hverdagen til begge to, så forskjellige som de er. Historien er todelt, og begge historiene befinner seg i hver sin krig. Det hoppes mellom handlingene hele tiden, men det føles aldri forvirrende. De to krigene blir skildret fra ståsted til den som sitter hjemme og venter, og fra den som står på sidelinjen og vil være med. Det er også artig å lese om hvordan David klarer å løsrive seg fra sin far og sin kjæreste. Forfatteren er flink å få frem at Elspeth er poet, for språket i brevene hennes er en tanke mer poetisk enn i brevene fra David, eller Margaret og Paul.

En liten smakebit:
  Så gikk jeg tilbake til det lille huset mitt for å lese brevene dine om igjen og late som om jeg ikke holdt på å stige om bord i den fergen. For å vente på at Iain skulle komme tilbake fra sildefiske oppe ved Minch. For å finne ut hvordan jeg skulle fortelle ham at jeg, etter alle disse årene, var blitt gravid. 
  Den dagen han kom hjem, var jeg ute i hagen og hengte opp klesvask. Jeg sto til anklene i gjørme. Han kom inn gjennom grinden, slapp sjøsekken i bakken og sa bistert: Vi er i krig.
Alt kjentes så kaldt, Davey, min nyhet var glemt. Jeg spurte hvem vi var, men han rakte meg bare en avis.

Forlag: Bazar

Oversatt av: Gøril Eldøen

Utgitt 2013/på norsk februar 2014

Sider: 265

Kilde: Leseeksemplar
Les gjerne Beathes omtale!

Boken på vent - Harlan Coben`s første bok i ny serie for ungdom

Om du har lyst å se om det er flere som har bøker på vent, så er du velkommen innom bloggen til Beathe i dag, der er det spennende lesetips å plukke opp. 


Tidligere har jeg lest Harlan Coben sin serie om sportsagenten Myron Bolitar. Dette er litt "guttete" bøker, men jeg liker humoren og stilen de er skrevet i.
Nå har forfatteren kommet ut med en serie for ungdom. Det er Myron Bolitar sin nevø Mickey, som er hovedpersonen, så det skal bli spennende å se om han klarer å flette sammen personene fra de to seriene. Boken skal havne på min pc i form av en lydfil, så jeg iler hjem fra jobb i dag, for å se om den har kommet.

Mickey har vært nødt til å flytte til onkelen etter at faren hans døde i en trafikkulykke og moren ble plassert på rehab. Han har også måttet begynne på ny skole, med alt det innebærer. Livet kan egentlig ikke bli stort verre. Tror han.

Men det kan det... Mickey får både nye venner og uvenner på skolen, men ikke minst får han en kjæreste, Ashley. Og så forsvinner hun, sporløst. Sammen med sine litt underlige venner Spoon og Ema begir Mickey seg ut på en desperat jakt etter henne. Sporene leder til The Bat Lady som bor i et spøkelsesaktig hus, men også til en skitten underverden. Ashley er ikke den hun utga seg for å være, og det var tydeligvis heller ikke faren til Mickey. Det Mickey oppdager, er større enn han noen gang kunne forestille seg.

Har du lest Harlan Coben sin voksenserie?

Når det gjelder lesing ut året håper jeg å få lest disse:

• Marengshjerte av Frode Håkonsen
• Bellman & Black av Diane Setterfield (lydbok)
• En mann ved navn Ove av Fredrik Backman
• Den verden vi fant av Thrity Umrigar

Jeg står på vent på biblioteket på 4 bøker, men er så langt bak i køen at dette blir bøker jeg kommer til å lese når krokusen spirer. Jeg har også 4 bøker til i hyllen jeg ikke har lest, men håper at noe spennende ramler ned i postkassen min, eller kanskje nissen vil overraske?

Har du leseplanene klare for resten av året?

Peanøttkjeks - deilig alternativ til de tradisjonelle sju sortene

I dag var jeg på besøk til verdens skjønneste kollega og fikk smake peanøttkjeks. Vill i blikket mens jeg slikket meg rundt munnen ba jeg pent om oppskriften, og den fikk jeg!
Prøv dem da vel, du vil ikke angre jeg lover :)

180 g smør

3 dl sukker

2 egg

5 dl hvetemel

1 ts bakepulver

1 ts vaniljesukker

1 ts salt

200 g nonstopp

200 g peanøtter

Rør smør og sukker hvitt. Rør i eggene og mel blandingen. Ha til sist i nonstopp og peanøtter. Settes med teskje som kuler på bakeplater med litt mellomrom.
Stekes på 200 grader i 10 minutter

Bergen sentrum kan by på så mye mer enn bare butikker - et billedbrev

Vakre Domkirken i Bergen

Lørdag og 10 dager igjen til jul. Gatene er tomme butikkene er fulle. Bergen har heldigvis litt annet enn butikker å by på, noen dager før jul, og jeg hadde litt annet enn butikker på planen. Jeg har så vidt begynt oppvarmingen til shoppe-stopp 2014 og "øver" meg på å ikke gå innom butikker bare for å titte. Der var fremdeles et par ting på listen over ting som måtte skaffes før shoppe-stoppen trer i kraft, og i dag fikk jeg fingeren ut.
To planlagte kjøp er utført: 1 stk. ny bh og 1 stk. nytt strikketøy. Sånn, nå er jeg igang med shoppestoppen min. Sjekk ut Mette Nygård Havre i BA på lørdag!

Under den største stenen ligger altså Christian Børs begravet (1745-1826)

Etter en fantastisk lørdagskafè på DnS tok jeg turen til gravlunden ved Domkirken. Det er tredje gangen jeg er der på en uke, på leit etter Christian Børs sin grav. Etter å ha lest boken til Vetle Lid Larssen 1001 natt, hvor nevnte Børs er en av hovedpersonene, måtte jeg bare se gravsteinen hans før prosjektet mitt med denne flotte boken kunne avsluttes.
I Larssens bok gir han en beskrivelse av hvor den ligger, men det holdt ikke for at jeg skulle finne den, så etter å ha vært å letet først i mørket, så når det var lyst fant jeg endelig graven på tredje forsøk. Dette fordi en velvillig tjener fra Akasia sendte meg tegning over hvor den er å finne.
Veien videre gikk over Vågsallmenningen hvor det foregikk en liten demonstrasjon. Liten men viktig, og jeg ble stående å høre på appellen som Mikkel Grunner holdt. Jeg tror det som Israel holder på med på Gazastripen er ganske uvirkelig for oss nordmenn, men vi må bry oss!

En viktig markering foregikk blant alle julehandlerne i dag

Jada, nå har Starbucks kommet til Bergen også

Nå var det på tide å gå hjem, men jeg hadde en sånn rolig stund at jeg tenkte jeg ville gå over haugen og ned i Skuteviken å ta bussen. Først gikk jeg innom nye Starbucks, men her var det like fullt som sist jeg stakk hodet inn dørene deres. Ikke er den like koselig som de jeg har vært i i utlandet heller, så dette blir nok ikke mitt nye stoppested.
For å komme til bussen i Skuteviken må jeg gå gjennom noen koselige gågater, som i går var julepyntet og helt tom for mennesker. Ved busstoppen finnes det vakker grafittikunst, som ble med hjem i kameraet mitt. Kvelden ble avsluttet med deilig sushi på Nama med min kjære, mens barna underholdt hverandre.

Mariakirken har fått nytt tak

Skuteviksveien i flott julepryd