tirsdag 29. januar 2019

Glassklokken av Sylvia Plath

Glassklokken er en roman som har oppnådd kultstatus, siden handlingen har sterke biografiske trekk med forfatterens eget liv. Sylvia Plath har gått inn i historien som en av de unge døde, siden hun tok sitt eget liv bare 31 år gammel, og det samme år som denne romanen kom ut. Romanen finner vi igjen i 1001 bøker du må lese før du dør, og passer fint inn i januarkategorien til Elidas 1001-lesesirkel denne måneden.

Forlaget om handlingen:
Glassklokken ble utgitt under pseudonymet Victoria Lucas få måneder etter forfatterens død. Et grunntema i beretningen er selvmordet. Unge Esther Greenwood kjemper to kamper, én mot hennes eget begjær etter gode karakterer, kjærester, et vakkert utseende og karriere - den andre mot mental sykdom. Etter å ha tilbrakt en måned i New York som premie i en novellekonkurranse, blir hjemkomsten til sommerhete Boston et sjokk. Esther får vite at hun ikke er kommet inn på det forfatterkurset hun har søkt på. Snart er sammenbruddet nært, og livet under    «glassklokken» begynner.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1963
Sider: 202
Kilde: Biblioteket

Jeg leste denne romanen uten å vite noe om forfatteren. Derfor var jeg ikke påvirket av Sylvia Plaths historie, både som oppegående og flink, men preget av det mørke som til slutt tok livet av henne.

Flere omtaler jeg har lest av denne boken har skildret den som mørk og vond å lese. Selv leste jeg den med lett hjerte, spesielt første halvdel, hvor handlingen mest dreide seg om den unge Ester Greenwood som hadde et påkostet månedsopphold i New York. Her var det litt snakk om den faglige grunnen til at hun oppholdt seg i NY, men aller mest dreide det seg om klær, fester, utseende og sladring - sånn som det gjerne (?) er med unge jenter.

   Da jeg var nitten var renhet det store spørsmålet. 
   Istedenfor å se verden oppdelt i katolikker og protestanter eller republikanere og demokrater eller hvite menn og svarte menn eller til og med menn og kvinner, så jeg verden oppdelt i folk som hadde ligget med noen og folk som ikke hadde det, og dette lot til å være den eneste virkelig vesentlige forskjellen mellom mennesker. 

Halvveis i boken dreier stemningen seg helt, og først nå plukker jeg opp små tegn på at hovedpersonen har en mental utfordring. Hun har reist hjem til sin mor i Boston og sliter med veldig forvirrende tanker som resulterer i at hun tar uheldige avgjørelser. Hun slutter og sove, og det hele baller sånn på seg at hun til slutt blir innlagt.

Skildringene i den siste delen er vond å lese, men jeg hadde ikke opparbeidet nær nok relasjon med hovedpersonen til at jeg følte fortvilelsen hennes på kroppen. Måten depresjonen hennes forsterker seg på er glimrende skildret, og den siste delen føltes for meg, sylskarp i forhold til begynnelsen.

Ebba Haslund har skrevet et flott etterord til boken, hvor hun skildrer Sylvia Plaths liv, og hvordan hun med Glassklokken skrev seg inn i selvmordet. Selv syntes jeg Glassklokken minnet om The Catcher in the rye som var den første 1001 boken jeg leste i år.

Det var omtalen på bloggen Beathes bibliotek som fikk meg til å hive meg rundt å lese to 1001-bøker i januar, så sjekk gjerne ut hennes tanker om boken!

9 kommentarer:

  1. Kjekt å lese omtalen, for jeg kjenner heller ikke til forfatteren, men skal lese boka i 1001-sirkelen under kvinnelige forfattere :-) Du likte nok bedre Salinger sin bok enn meg, så jeg får se hvordan jeg finner denne etterhvert.

    SvarSlett
    Svar
    1. Blir spennende å høre om du synes bøkene minner om hverandre :)

      Slett
  2. Første delen var noe mer "lettlest" enn resten men jeg syntes det tidlig ble klart at Esther slet med noe. Jeg hadde heller ikke noe særlig kjennskap til henne før jeg leste boken men jeg syntes det hang et mørke gjennom hele boken jeg, men ca halveis ble det enda mørkere.

    Nå har jeg nettopp slitt meg gjennom Pianolærerinnen, hvordan går det med deg og den?

    Takk for link forresten :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har nok et mer følsomt hjerte når det gjelder å plukke opp at andre lider, for igjen merket du det før meg. Unge fjasete jenter er ikke min greie, så første delen ergret meg litt. Når jeg endelig følte mørket hennes på kroppen, ble også min oppmerksomhet skjerpet.
      Jeg er ferdig med Pianolærerinnen, og kan ikke si annet enn at dette var en sær opplevelse. Blogger om den i morgen :)

      Slett
    2. Ja,Esther likte jo heller ikke dette, hun var jo ikke som jenter flest og vi betraktet det vel gjennom hennes øyne. Ser frem til omtalen din av Pianolærerinnen, jeg er i gang med omtale men blir ikke ferdig til i morgen, en sær bok var det så absolutt og jeg har brukt lang tid på den.

      Slett
  3. Jeg har akkurat lest om Sylvia Plaths dikt og bestemt meg for at det er noe jeg må lese. GLassklokken hadde jeg ikke hørt om, men den virket både interessant og krevende. Jeg skal notere den for å se om jeg tar den opp igjen når vi skal lese kvinnelige forfattere.

    I Elidas lesesirkel i januar valgte jeg boken The yellow wallpaper av Charlotte Perkins Gillman og i februar skal jeg lese Neuromancer av William Gibson. Den siste er en sci-fi, så der slår jeg to fluer i en smekk fordi jeg skal prøve å lese de mest kjente sci-fi bøkene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kanskje jeg skal besøke hennes diktverden også, dette var mitt første møte med henne. Denne romanen var spesiell, men allikevel minner den om noen av de bøkene jeg har lest som var skrevet for lenge siden. Spennende å høre om din lesning av det gule tapetet, spesielt siden Ingalill husker den romanen bedre enn denne :)

      Slett
  4. Jeg klikket inn bare for å skryte av å ha lest, og jeg vet jo at jeg har, men, etter å ha lest omtalen din, kan jeg ikke skryte av noe som helst. Husker ikke at det var sånn den var. Eller jeg vet at det handlet om sinn i krise og selvmord, men utover det er jeg blank. Nok en gang skulle jeg ønske at jeg hadde notert noen ord om alle bøker jeg har lest, også way back when jeg leste dobbelt så mye som nå.

    The yellow wallpaper derimot husker jeg godt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg skriver som oftest lite om selve handlingen når jeg omtaler bøker, og det hender ikke sjelden at jeg angrer på det. Gøy at du har lest da, selv om du husker den annerledes :)

      Slett