Penelopiaden av Margaret Atwood

Den greske dikteren Homer levde ca 800 år før vår tidsregning, og Odysseen er et av to episke dikt han blir husket for. Penelopiaden er Margaret Atwoods gjendiktning av den kjente myten om Penelope og Odyssevs, som sammen med andre gjendiktninger ble gitt ut som Myteserien. Selv syntes jeg dette var oppbyggende lesning, og romanen føyer seg inn i rekken av bøker jeg har lest i det siste, hvor sterke kvinner har en fremtredende rolle.

Forlaget om boken:
Historien er basert på legenden om Odyssevs og Penelope. Homers Odysseen er ikke den eneste versjonen av historien om Odyssevs som kommer hjem til sin ventende kone. De mytiske fortellingene som ligger til grunn for den ble opprinnelig fortalt muntlig, og det finnes derfor mange lokale varianter av den samme myten. Margaret Atwood har basert seg på andre versjoner enn Homers i sin gjenfortelling av denne myten. Nå er det Penelope som forteller, noe som gir oss et helt nytt perspektiv på den verdenskjente historien.

Forlag: Cappelen
Utgitt: 2005
Sider: 200
Kilde: Biblioteket


Når det er Penelope som forteller, sier det seg selv at dette blir en annen historien enn den Odyssevs selv ville fortalt. Innfallsvinkelen er spennende, og jeg kjenner at jeg verker etter å lese "originalen", for å se hvor forskjellene ligger.

De store linjene antar jeg er temmelig like. Penelope, datter av kong Ikarios av Sparta, blir giftet bort til Odyssevs av Ithaka som 15-åring. De får et barn, sønnen Telemakinos, men når han er ganske liten greier den fagre Helena av Troja å sende Odyssevs ut i den trojanske krigen. Han kriger i ti år, men problemene starter når de har fått bud om at følget hans er på retur, og de ikke dukker opp.

I de neste ti årene må Penelope holde et hundretalls beilere på armlengdes avstand. Alle vil ha henne, men er det hun som frister eller er det pengene hennes. Hun har styrt husstanden til å gi god avkastning, men disse frierne hennes gjør nesten kål på det hele. Telemakinos vokser opp, og også han slutter å følge morens direktiver. Han legger ut på en sjøreise for selv å se om han kan oppspore sin forsvunne far.

Dag etter dag bega jeg meg opp i øverste etasje på slottet og speidet ut over havnen. Dag etter dag, og ingenting å se. Noen ganger var det skip, men aldri det jeg lengtet etter å se. 

Med hjelp av kammerpikene sine holder hun frierne fra livet med å si at hun ikke kan gifte seg igjen før hun har vevd ferdig svigerfarens likklede. Kløktige som de var, brukte de natten til å rekke opp det de hadde vevd, og slik gikk tre år.

Når Odyssevs så endelig kommer, ti år etter han var ventet, og ser hvordan det står til hjemme, blir han arg, og tar sin hevn på aller verste måte. Han skyter Penelopes tolv næreste og kjæreste kammerpiker og tar livet av frierne på bestialske måter.

Penelopiaden er en grensesprengende roman, som spenner seg over tusenvis av år. Her gjelder bønner og offergaver, varsler blir mottatt fra orakler og gjenferd, her sendes beskjeder fra skyggeriket og innimellom blir vi minnet på at disse karakterene er guder, eller i det minste ånder av mennesker som har vært død i tusen år. Mor til Penelope skildres som en najade, en nymfe som er halvt fisk, og vi hører også om Poseidon, Zevs og Afrodite, kjente skikkelser fra den greske mytologien.

Historien er medrivende til tusen, og veldig underholdende. Penelope er en karakter en blir fort glad i, og selv om Odyssevs dreper hennes kjæreste venner når han kommer hjem, viser hun stor forsoning i gjenforeningen med sin ektemann.

Det var Marianne i ebokhyllami som først gjorde meg oppmerksom på Penelopiaden, les gjerne hennes fristende omtale. Beathe og jeg har lest boken samtidig, og også hun har skrevet en flott omtale, som er verdt å få med seg!