Fra bakpå boken:
Lisandra Puig blir funnet død på bakken utenfor bygården der hun bor. Politiets mistanke rettes snart mot Lisandras mann, psykoanalytikeren Vittorio Puig. Hos ham legger ofrene for det argentinske diktaturet seg på divanen og forteller sine historier. Eva Maria er en av dem. Hun er overbevist om at Vittorio er uskyldig, og hun bestemmer seg for å sette i gang sin egen etterforskning. For henne er saken klar. Den skyldige må være en av Vittorios pasienter. Men hvem? Og hvorfor? Og kan hun finne svaret i lydopptak fra de siste samtalene Vittorio har hatt med pasientene?
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2013/på norsk 2016
Sider: 328
Kilde: Leseeksemplar
Vi er i Buenos Aires på slutten av 80-tallet. Landet og menneskene er fremdeles preget av militærkuppet og de grusomme handlingene utført i regi av general Rafael Videla et tiår tidligere. Det handler ikke om dette, men bakteppet er tydelig, og måtene forfatteren beskriver "senvirkningene" på, er interessante.
Historien innledes med en skildring av Vittorio og Lisandras første møte som finner sted mange år før drapet på henne. Dette er en intens opplevelse for Vittorio, som er den som forteller, han beskriver de heftige følelsene som oppsto da han så henne for første gang, som et lynnedslag.
Etter få sider får vi en ny hovedperson. Analytikeren Eva Maria har vært pasient hos Vittorio siden datteren Stella forsvant for 5 år siden. Hun har også en sønn Estèban, som er voksen, men bor hjemme. Forholdet mellom mor og sønn er sårt og vanskelig etter Stella forsvant, og savnet etter datteren preger hvordan hun nå oppfører seg mot sin sønn.
Når vi blir introdusert for Eva Maria lærer vi også litt om militærkuppet i mars 1976 og hvordan juntaen i løpet av få år, bortførte, torturerte og tok livet av 30000 mennesker, gjerne ved å kaste dem levende ut av fly.
Politiet er fornøyd med å arrestere ektemannen når Lisandra blir funnet drept, så mens Vittorio sitter fengslet begynner Eva Maria sin egen etterforskning. Hun får tilgang til opptak av samtaler han har hatt med pasientene sine, og tre av disse blir referert. Vi møter Alicia som sørger over sin egen skilsmisse og over at sønnen flyttet hjemmefra, og i møte med henne får vi også høre om kvinnene med hvite tørkler på Maiplassen som hver torsdag krever å få tilbake barn som juntaen har bortført.
I Felipe sin innspilte samtale med Vittorio blir enda et interessant tema flettet inn. Felipe har deltatt i uhyrlighetene i forbindelse med bortføringene, siden han arbeidet ved ESMA, militærskolen som ble en av førti fangeleirer som ble brukt under Videlas diktatur.
Miguel sin historie er også rystende, han overlevde torturen og fangenskapet men ikke uten store personlige kostnader.
Eva Maria gjør sine undersøkelser, og samtidig rystes vi over hvordan hun behandler sin sønn. Det er ingen dødpunkter i denne historien, som holdt meg fengslet en hel regntung søndag. Mot slutten dreies fokus ørlite, og nye mennesker kommer inn i bildet. Jeg likte godt hvordan historien ble avrundet, det var ingen "happy ending". Til tross for det noe feminine coveret på boken, så er det ingen tradisjonell "dameroman" dette her, selv om den er sensuell og preget av Argentinas varmblodighet, så er den ikke sukkersøt.
Historien rommer mange sterke følelser som sjalusi, ensomhet og bitterhet, og viser hvor vanskelig det ofte kan være å greie å tilgi.
Mysteriet Lisandra P. er lærerik siden bakteppet er tatt fra virkeligheten, den var dampende het, og medrivende til tusen. Anbefales som slukebok på varme sommerdager!
*********
I boken forekommer det et mord og en påfølgende etterforskning, så jeg skjønner ikke helt hvorfor den ikke blir klassifisert som krim. En av mine forrige bøker ble klassifisert som krim, til tross for at hovedpersonen etterforsket ran.
Andre bloggere om boken: Beathes bokhjerte