torsdag 14. mars 2019

Den gode vennen av Bjørn Esben Almaas

Hvordan ser man sine barn når man bærer på en særlig innsikt i barndommens utsatthet? Det var dette spørsmålet som fenget min oppmerksomhet, og som jeg gjerne ville høre Almaas sine tanker om. Bjørn Esben Almaas debuterte med en novellesamling i 2001, og har siden det jobbet med film og skrevet to romaner til, men dette er mitt første møte med ham.

Forlaget om boken:
Den gode vennen er en roman hvor vi i løpet av noen høstmåneder i 1987 følger en elleve år gammel gutt. Den andre delen av historien foregår i 2013. Da har hovedpersonen giftet seg og selv blitt far til to sønner.
Fra august til november 1987 er det noe som skjer med gutten. Han blir hundset og dårlig behandlet av klassekamerater og folk rundt ham. Men det er også noe annet som inntreffer disse månedene. Han blir unnvikende og stille. Han vil ikke lenger gå i speideren eller på skolen. Han strekker seg langt for å slippe å dra hjemmefra om morgenen, og spiller ofte syk. Hva er det som egentlig har skjedd?
Vi møter den voksne mannen idet hverdagen og familielivet hans truer med å gli unna og en plutselig avgrunn viser seg blant de aller nærmeste.


Da jeg i etterkant av lesingen lærte at forfatteren jobber med filmmanus og kortfilmer, skjønte jeg hvorfor oppbyggingen av romanen er som den er. Underveis leitet jeg etter struktur og sammenheng, og oppdaget alt for sent at hendelsesforløpet i den tidligste historien går baklengs.

Forfatteren har gitt seg selv få sider til å skildre hvordan hovedpersonen opplevde barndommen, og samtidig gi et bilde av hvordan dette har preget ham som voksen. Jeg oppfattet den voksne mannen som "rar", og greide ikke å skille ut hvordan barndommens mobbing skulle ha noe å si for den oppførselen han viste som voksen.

Begivenhetene fra barndommen var preget av fysisk mobbing, noe som han tydeligvis ikke ville ha hjelp til å komme seg ut av, siden han ikke ville si noe til de voksne. Den gode vennen, som jo er tittelen på boken, blir en diffus skikkelse, hvis egen oppvekst gjorde inntrykk, men tilførte ikke noe til vår hovedpersons historie. Eller var det ham selv som var den gode vennen?

Romanen skildrer mellommenneskelige relasjoner på en fragmentert og "kunstnerisk" måte. Forfatteren bruker et fint språk, men som leser brukte jeg for mye energi på å finne ut av ting, til at jeg ble særlig berørt.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 155
Kilde: Leseeks

2 kommentarer:

  1. Jeg kjenner at jeg ikke trenger å bruke tid på denne boken. Men jeg ble nysgjerrig på Alle skulle bli dronning, så jeg håper du skriver om den når du er ferdig.
    (Jeg trykket på navnet ditt på kommentaren din på bloggen min for å komme hit til bloggen din, men den virker ikke. Linken altså. Tenkte jeg skulle si fra om det):-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Heldigvis ser vi etter forskjellige ting når vi leser, så alle bøker treffer ikke alle. Mistral sin diktsamling hadde jeg faktisk ikke tenkt å skrive om. Prøver å bruke mindre tid foran pc`en, og da må jeg prioriterer hvilke bøker jeg skal skrive om. Nobelprisvinnerkvinner er alltid spennende å lese om, og den var verdt tiden jeg brukte, så nå kan jeg kanskje håpe på en omtale fra deg?
      Takk for at du ga beskjed om kommentar på bloggen. Det ble over natten betydelig mindre besøk, så noe har skjedd der ute i eteren, uten at jeg greier å finne ut hva. Litt stille og ensomt ble det jo, og kanskje en av årsakene til at jeg ikke gidder legge så mye arbeid ned i bloggen :)

      Slett