Vannmannen av Merete Junker

Vannmannen er Merete Junkers femte kriminalroman, så det var på høy tid jeg leste noe av henne. Ikke ble jeg skuffet heller, for hun hadde flettet sammen en finurlig historie med plott og spenning som holdt helt i mål!

Fra bakpå boken:
Kattis lever på livets skyggeside i Porsgrunn, dagene går med til å skaffe piller og alkohol og finne bortgjemte steder der hun kan varme seg og sove ut rusen. En natt blir hun vitne til at en handlevogn dumpes i sjøen rett ved skjulestedet hennes, og i handlevogna ligger det noe som viser seg å være et lik.

Samtidig kommer journalisten Sigmund Boye over noen urovekkende bilder av sin egen mor. For å finne ut hvilke hemmeligheter hun skjuler, bestemmer han seg for å skygge henne gjennom Berlin, der hun studerte som ung kvinne. Før Sigmund vet ordet av det, har han begått lovbrudd som kan sette forholdet til samboeren, politietterforsker Eline Torp, på spill. Eline, på sin side, forsøker å løse drapsgåten – men det viktigste vitnet, rusmisbrukeren Kattis, er sporløst forsvunnet.

Forfatteren Sigmund Boye er samboer med politietterforskeren Eline Torp, og det er disse to som på hver sin kant er involvert i kriminalsaken som det skal nøstes opp i. I tillegg tar vi del i rusmisbrukeren Kattis sitt liv, en skildring av en levemåte som gjorde sterkt inntrykk på meg.

I handlingen er vi innom flere tema det hadde vært interessant å utforske videre. Smugling av kunst ut av Øst-Tyskland, gatekunst og -kunstnere som var aktive på 1980 tallet ville jeg gjerne hatt som bakteppe i en krim.  Junker tar oss med tilbake til 2008 og Leak Street-tunnelen i London, og kaller Banksy en "genial samtidskommentator", en hyllest jeg gjerne stiller meg bak.

Vi får også høre om fjernstyrte proteser til kroppsdeler med gps, og ikke minst om pyramidespillene som nå er forbudt ved lov, men som for en tid tilbake forårsaket mange tragedier.

Det var med skrekkblandet fryd vi fulgte med Sigmund til Berlin for å skygge sin egen mor, og overraskelsen han fikk seg der var av det solide slaget. Heldigvis er det små pustepauser i handlingen, hvor leseren opplever fine øyeblikk mennesker imellom, men stort sett er det høyt tempo i denne krimmen.

Har du lyst å lese en kriminalfortelling med et solid og troverdig plott, som er fremstilt på en kronologisk og lettfattelig måte, så er Vannmannen av Merete Junker midt i blinken! 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 366

Kilde: Leseeksemplar

Rigels øyne av Roy Jacobsen

Rigels øyne er siste bok i trilogien om Ingrid Barrøy, som startet med De usynlige og fortsatte med Hvitt hav. Vi er mange som har fulgt serien, også forståsegpåere og andre lesere, langt utenfor landegrensene, for De usynlige ble shortlistet til den gjeve Man Booker International Prize.

Forlaget om boken:
Ingrids datter er blitt ti måneder, og hun legger ut på en vandring gjennom Norge for å finne barnefaren. I støvler og kjole, med sekk på ryggen, reiser hun sørover. Hver gang hun ber om et sted å sove, legger hun fram sitt ærend: Er det noen som husker en russer som flyktet over fjellet den siste krigsvinteren? Underveis kommer hun bort i en rekke uforglemmelige menneskeskjebner.

Finner hun den hun søker? Hvilket Norge åpenbarer seg for henne i 1946? Rigels øyne er en sterk roman om et folk etter en krig, fortalt fra perspektivet til en uvanlig kvinne. For krigen gjør noe med menneskene. Men det gjør også freden. Den gjør noe med hukommelsen. Ingrid får snudd opp ned på sitt verdensbilde.


Vi ble så vidt kjent med Rigel-katastrofen og Alexander i forrige roman Hvitt hav, og nå følger vi Ingrid Marie Barrøy når hun bryter opp fra hjemmet sitt og legger ut på vandring.

Med romanen Rigels øyne gir Roy Jacobsen oss en flott bilde av hvordan krigen påvirket små samfunn i Norge. Like etter krigens slutt var mange redde for å være åpne med fremmede. Mange har skodd seg på krigen, og gjerne vært "utydelig" i forhold til hvilken side de sto på, noe de får svare for nå. Dette er ikke en roman om tysk okkupasjon, dobbeltagenter og forræderi, men en nydelig skildring av Ingrids lengsel etter sin livs kjærlighet, og hva hun gjør for å finne svar.

Når Ingrid legger ut på sin lange vandring for å finne ut av hva som skjedde med Alexander, får hun en utfordring i at mange ikke vil snakke med henne. Heldigvis er hun utstyrt med en stor porsjon stahet og pågangsmot, så ferden sørover og østover fortsetter. Det er spennende å følge med på hvordan hun klarer å ta seg av det lille barnet på veien, med mating og bleievask og overnatting under åpen himmel. Det er det samarbeidsvillige lille barnet som blir billetten videre for Ingrid, for de som har sett Alexander kjenner igjen øynene hans i lille Kaja.

Karakterskildringene i denne romanen er ypperlige, noen har blitt drikkfeldig, mens andre sitter og sturer. Det de har til felles er at tanken på at fremtiden har noe i seg, også for dem.

Romanen har også mange flotte naturskildringer, og leseren føler det virkelig på kroppen når Ingrid og Kaja segner om av tretthet, er sultne eller fryser og er våt. Roy Jacobsen har evnen til å skildre disse følelsene på en troverdig måte, med forbausende få ord.

Da var de over snaufjellet, der det ennå lå snø i et åpent land av stein og kratt. Ingrid var svett og støl, men gikk fortsatt lett, reisen hadde fått et eget driv, den var blitt et eget selvstendig vesen, hun var på jakt etter kjærligheten, og stadig lykkelig uvitende om at sannheten er fredens første offer.

Bakgrunnsteppet for denne historien er Rigel-katastrofen som fant sted i  november 1944, en katastrofe jeg ikke hadde hørt om før, til tross for at dette var den største enkelttragedien i Norge under 2. verdenskrig.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2017

Sider: 231

Kilde: Leseeksemplar

Rose-Marie har skrevet en kjempefin omtale av boken på bloggen sin, 

ta gjerne en titt innom henne!

Juritzen og Vega inviterte til høstlansering i Bergen i kveld

Bokhøsten er i full gang, og igjen fant jeg veien til lansering av nye bøker. Vi bergensere er i denne første dagen etter Sykkel VM fremdeles i ekstase, og når solen skinner og temperaturen er godt oppå 20-tallet, er det nesten uvirkelig.

Vel, vel.... Eline Oppebøen fra Vega og Sarah Natasha Melbye fra Juritzen greide fange oppmerksomheten vår nok til å få presentert høstens nye bøker. Først ut var Vega forlag, og herfra fikk vi høre om følgende (meget forkortet og superraskt!):

Jorids småstrikk heter den nyeste boken fra den strikkeglade Jorid Linvik. Fremskritt heter Johan Norbergs bok som gir oss ti gode grunner til å se lyst på fremtiden. Løftet om "en eksplosjon av sunn fornuft" fikk meg nysgjerrig på denne boken.
Videre fikk vi høre om Jonathan Balcombes bok, som på norsk heter I hodet på en fisk, men jeg er alt for glad i sushi til å tørre å åpne denne boken.

Har du lyst å lese om unnfangelsen av Norsk punk, har Trygve Mathiesen skrevet en bok akkurat for deg. Er du glad i litteratur om 2. verdenskrig så gir Vega forlag ut flere mursteiner i denne sjangeren. Alf R. Jacobsens Skjebnehøst har handling fra Nord-Norge i 1944, så etter å nettopp ha lært om Rigel-katastrofen, hadde det vært spennende å lese mer om hva som hendte der nord under krigen.
Eirik Veum har skrevet om nordmenn drept i tysk krigstjeneste, atter en murstein fra krigens dager, men fra et annet perspektiv. Boken er så fersk at de først nylig var enige om tittelen som altså er Deres ære var troskap.

Alf R. Jacobsen har en ny bok til denne høsten, en dokumentar slæsj historiebok som tar for seg historien om NTB - Norsk Telegram Byrå de siste 150 årene. Først med det siste fikk vi med i boknettet vårt i kveld, og jeg gleder meg til å ta fatt på den.

Lars Lenth har skrevet om rovdyret som splitter Norge i dokumentaren Ulvetider. Forfatteren var tilstede i kveld, og greide å forklare oss bergensere hva alt ståket med ulv dreier seg om. Sammen med zoolog Petter Bøckman og filosof Morten Tønnessen tegner han i Ulvetider et engasjerende portrett av dette myteomspunne dyret.

Robert Næss, Cecilia Samartin og Jørgen Jæger var alle tilstede på høstmøtet i kveld

Etter en liten pustepause var det så Juritzen sin tur å presentere bøkene sine. Sarah Natasha begynte med de yngste og presenterte oss for Tullekontoret - Gåter, Vitser og Festlige fakta - tre bøker altså! Kattekrigerne er en serie som nok har gått meg hus forbi (hehehe...) men det var fascinerende å høre om serien som nå er ute med siste bok i serie 5, og "still going strong".

Marcus og Martinus kommer også med ny bok i høst, Vår verden heter den og har over 300 nye bilder.

Robert Næss sin nye bok for ung ungdom er en serie som skal komme ut temmelig hyppig, derfor kalles første bok i serien for Episode 1. 
Byrået for ikke-hendelser heter serien, og selv om den første boken skal handle om zombier, lovet han at hver bok skal ta for seg forskjellige unaturlige fenomener. Ser du for deg X-files for barn, så er du inne på hva serien handler om. 

Forfatteren var tilstede i kveld og fortalte engasjert om boken og prosjektet sitt, og siden boken lå i nettet, skal jeg lese den før jeg leverer den videre til en som er godt plassert i målgruppen.



Mariela Årsandøy har også begynt på en serie som kommer ut med første, andre og tredje bok nå i høst. Det er en historisk roman som har handling i Nord-Norge og begynner tidlig på 20-tallet. Den første boken, Slekten fra havet ble med hjem.
Carlos Ruiz Zafon kommer også ut på norsk i høst, med boken Tåkens hersker. Denne leste jeg i juni, og likte den godt, men vær obs på at dette er noe av det første han skrev, og at boken er beregnet på målgruppen "Young at heart".

Jørgen Jæger var også på høsttreff i kveld, og han fortalte om sin aller ferskeste utgivelse Guden. Siden handlingen er så godt flettet sammen i Guden er det vanskelig å fortelle om selve boken, men Sarah greide å lirke litt mer ut av ham i kveld enn på lanseringen den 14 september. Han kunne også fortelle om Tour de Jæger - lanseringsrunden frem mot jul som innbefatter intet mindre enn 95 stopp hos bokhandlere rundt om i Norge. Lykke til Jørgen! Jeg har lest boken og var begeistret, som alltid når jeg leser om Ole Vik & Co.

Overgangen fra praten med Jørgen Jæger ble brå, da vi gikk rett over på Kama Sutra - det var strikkedukker det var snakk om, så vi fikk oss en god latter. Når Thorvald Stoltenbergs bok om Sild var det neste på programmet satt allerede latteren løst. Fra sild gikk vi rett videre til sminke, tenk at det finnes bøker om sminke? @dajanamakeup - merk deg den hvis dette er din greie.

Vi nærmet oss slutten, nå gjenstod bare rosinen i pølsen - Cecilia Samartin. Denne forfatteren kjenner nok alle, hvem har ikke lest Drømmehjerte? Cecilia fortalte om seg selv, og om hvordan hun startet opp som forfatter. Hennes nye bok Skjønnhet for aske har vært et 3 år langt arbeid, som hun nå er stolt av å kunne gi ut til det norske publikum. Hun leste også et stykke fra boken sin, en bok som lå i boknettet og som jeg straks skal begynne på.

Sarah Natasha Melbye og Cecilia Samartin

Den nye gutten av Tracy Chevalier

Endelig kom det en ny bok i Hogarths serie hvor populære og dyktige forfattere gjendikter et Shakespearestykke ut i fra sin egen fantasi. Jeg har lest alle de andre bøkene som har kommet i denne serien, og frydet meg over at forfatteren bak Piken med perleøredobb sto for tur, og ikke minst at hun hadde valgt seg Othello!

Forlaget om boken:
En forstad til Washington på 1970-tallet. Osei Kokote er diplomatsønn. Han er svart. Nok en gang skal han begynne på en skole med bare hvite elever. Han vet at hvis han skal overleve, må han finne seg en alliert. Mot alle odds blir han venn med den mest populære jenta på skolen. Men Ian, en av de andre guttene i klassen, tåler ikke at Osei og Dee er i ferd med å bli venner. Ved skoledagens slutt er ingenting som det var.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2017

Sider: 247

Kilde: Leseeksemplar

Romanen finner sted på en barneskole i Washington. Det bodde tydeligvis ikke mørkhudede mennesker her på 70-tallet, noe som forundret meg, men premissene er satt, og jeg hang meg ikke opp i det.
Handlingen strekker seg over en eneste skoledag og er, som et godt Shakespearestykke (eller en skoledag) delt i fem deler.

6-7 av elevene i klassen til Dee og Osei (Destemona og Othello) trer frem fra massen, samt et par av lærerne som utmerker seg på forskjellige måter. De fleste av disse barna har sin egen fortellerstemme, bare skilt med ***, så det er best å følge godt med mens du leser. Flere ganger ante jeg ikke hvem det var som snakket, og jeg måtte bla meg tilbake for å se hvem som er jeg-stemmen akkurat nå.

Disse gjendiktningene har vært spennende å lese, men det er første gang karakterene er barn. Noe av gøyen med å lese dette er å skimte det originale stykket i romanen, og denne gangen ble det en utfordring. Den etniske spenningen mellom karakterene kjenner jeg igjen fra Othello, og ikke minst sjalusien som raser, og forræderiet.

Tracy Chevalier skriver godt og har solide karakteroppbygginger, men den alt for modne måten hun skildrer 11-åringers tanker og følelser på, satte meg litt ut. Hun lar oss aldri glemme at vi er i skolegården til en barneskole, men språket disse barna både snakker med og tenker på er alt for voksent til dem.

Gjengene på skolen tituleres som "klinkekuleguttene" og "hoppetaujentene" noe som ikke passer sammen med uttalelser som: Jeg skal prise meg lykkelig om jeg kommer meg gjennom denne dagen uten å få juling.
Ikke snu ryggen til meg ropte han etter henne. Hun sa at hun ville gjøre det med meg, sa han og hevet røsten igjen. Hun har til og med tatt meg på pikken, så lyst har hun på det. Så lyst har alle hvite jenter på det.
Det er mye snakk om å være sammen, og om klining, i denne skolegården sitter 11-åringene og nikliner åpenlyst??

Jeg koste meg med boken, og min Shakespeareinteresse gjorde at hodet mitt hadde flere ting å jobbe med mens jeg leste. Hvis det er et klasseromsdrama i 5 akter du er på jakt etter, er denne boken midt i blinken for deg!

*******

Fire av åtte romaner i denne serien har kommet på norsk, 

og jeg har lest dem alle sammen.

Et gap i tiden av Jeanette Winterson - Vintereventyret

Shylock er mitt navn av Howard Jacobson - Kjøbmannen i Venedig

Eddikjenta av Anne Tyler - Troll skal temmes

Hag-seed av Margaret Atwood - Stormen

Fanny og mysteriet i den sørgende skogen av Rune Christiansen

Rune Christiansens forrige roman, Ensomheten i Lydia Ernemans liv fortryllet meg. Jeg fant flere likhetstrekk mellom Lydia og Fanny, de er begge selvstendige unge damer som lever uten foreldrene sine.

Forlaget om boken:
Fanny er en ung, foreldreløs jente som prøver å leve som best hun kan, alene i en liten bygd. Dagene går med til enkle sysler: komme seg på skolen, repa­rere takrennen, hugge ved og holde ugresset nede. Men under de sørg­modige grunnvilkårene finnes eventyret, fullt av gjenstridige forestillinger og muligheter. Gjennom Fannys egenartede tilnærming til verden blir den tilsynelatende enkle historien en lignelse om vennskap, uavhengighet og overskridelse.


Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 212 + noter
Kilde: Leseeksemplar


Det tok meg litt tid å finne formen med denne romanen, som egentlig minner mer om en samling noveller. Kapitlene er korte og tydelig adskilt fra hverandre med en blank side og ny overskrift. Handlingen er kronologisk på et vis, men hvert kapittel handler om forskjellige ting, som kun unntaksvis har en sammenheng.

Fanny er en ensom jente, når hennes eneste venninne flytter utenlands bare et år etter foreldrene omkom, har hun ingen. Barndomshjemmet som hun blir boende i, ligger langt utenfor bygda, og stillheten langs veiene og i de få ødslige husene hun kan se, preges av uvirksomhet.

Den lokale presten tar kontakt og gir henne en liten jobb i kirken. Så får vi høre om Janos, en klassekamerat hun kanskje har et godt øye til. Helt tilfeldig møter hun Karen, en kvinne som snart blir en venninne.

Hun ville gjerne ha hvisket noe til Karen, en unnskyldning bare. Men hva ville Karen ha svart? Noe til trøst, kanskje. Eller bare at valgene Fanny tok, allerede var fremmede for henne. Fanny tenkte: Hvis jeg skal være meg, hvis jeg skal være meg hele livet... det er ikke til å holde ut.

Vi blir kjent med Fanny, men det er mer hennes tanker om konkrete ting, enn hennes følelser og personlighet. Jeg blir aldri klok på hvordan hun har det, om hun egentlig savner foreldrene så veldig, eller om hun trives i sin ensomhet. Hun fremstår som selvstendig og uavhengig og sier selv at hennes mest påfallende egenskap er utrettelighet. Dette vet jeg om henne, ikke fordi jeg skjønner det, men fordi hun sier det selv.

Fanny finner en spiker og risper seg litt i armen, noe som skal oppfattes som et rop om hjelp, men følelsene bak er så skjult at jeg som leser ikke greier å leve meg inn i en eventuell smerte som må ligge der. Sinnet hennes derimot, når hun hamrer spikeren inn i en bjelke, det kan jeg kjenne.

Språket i denne romanen er direkte og uten innledning, noe som flere ganger tar pusten fra meg. Overgangene er ofte brutale, og som leser sitter jeg igjen med spørsmål om hva som egentlig skjedde, fra et kapittel til det neste.

Det er godt mulig at noe vesentlig har gått meg hus forbi med denne romanen, for den gjorde ikke inntrykk på samme måte som forfatterens forrige roman. Kanskje det ble for fragmentert, eller for lite følelser til at jeg greide å involvere meg?

Jeg fant ikke noen bloggomtaler av boken, så jeg gleder meg til å lese hvilke tanker andre har gjort seg ☺

Av lys er du kommet av Britt Karin Larsen

Britt Karin Larsen er en populær forfatter med mange utgivelser bak seg. Selv har jeg bare lest et par bøker, og Det vokser et tre i Mostamagg er vel den jeg har likt best.
Det begynner å bli en stund siden den kom ut (2009), så det var kjekt å endelig sette seg ned med en bok av henne igjen.

Forlagets presentasjon:
Dette er en sterk roman om hvordan savn kan åpne for andre muligheter, andre eventyr.
Vi møter en jente som bor hos fosterforeldre. Hun vet ikke hvorfor moren ikke ville ha henne.
I voksen alder begynner hun å lete for å få svar på spørsmålene, både for å forstå sitt eget utenforskap og for å gi sin datter en begynnelse. Kanskje man ikke bør finne frem til alt? Blir man fattigere uten lengselen?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2017
Sider: 185
Kilde: Leseeksemplar

Se det coveret da, er det ikke helt fantastisk?


Hovedpersonen er Anni på 71 år. Gjennom handlingen blir vi tatt med tilbake i hennes liv, og får oppleve grunnene til at hun er rotløs og har problemer med å forholde seg til andre mennesker.

I nåtid hører vi om hennes leting etter sitt opphav, noe som befester seg i å ringe et utvalg av navn hun har blitt tipset om. Hun har en voksen datter, og samtaler med henne og tanker om henne, gir oss følelsen av at de har et tilnærmet "normalt" familieforhold. Anni selv lar seg allikevel styre av sine følelser og litt skakkjørte tanker, men de fører frem.

Tidlig i romanen forteller hun om en ungdom som hengte seg, og på den måten skapte seg et liv, gjennom å avslutte det. Ute av contekst høres det kanskje rart ut, men da jeg leste dette, stoppet jeg opp og sukket fornøyd.

Observasjonene til Britt Karin Larsen er sylskarpe og temmelig intense, og selv om situasjonene Anni befinner seg i er ukjente for meg personlig, er her mye å kjenne seg igjen i. Denne uroen, eller forventningen, som skildres her for eksempel:

Den roen jeg følte jeg hadde hatt for et øyeblikk siden var borte nå, der vi gikk i møte med hverandre fra hver vår side av gjerdet, men uroen nå ville jeg ikke vært foruten, det var den uroen som kommer når man kjenner at alt er mulig.

Anni har, sammen med Bror vokst opp som adoptivbarn, men de levde ikke som etterlengtede og elskede barn, hos et barnløst par. Disse to fikk stadig vite at de ikke var ekte, de fikk stadig høre at adoptivforeldrene hadde dem for pengenes skyld, og at de kom fra et folk det ikke ble snakket om.

Med tanke på utfordringen med radikalisering av ungdom i dag, festet denne scenen seg i meg som en sannhet vi burde ta til etterretning:

  - Ja, for det var Akka som ga meg juling. Slik var det jo før, at når mennene ikke hadde tid eller trakk seg unna, var det kona som måtte gjøre det.
  - Måtte?
  - Ja, det sto jo i Bibelen. De fleste fulgte den hellige boka, bare, slik islamistene gjør i dag. Noen bør få vekk hengivenheten i verden, og opprette skoler i tvil, jo mer tvil, jo bedre!

Hun stiller også spørsmål ved den betingelsesløse kjærligheten, det hun kaller "overforståelse". Når hun snakker om å forstå folk ihjel, uten å kreve noe av dem, stille dem til ansvar eller gi dem plikter, da forsvinner tankene mine avgårde til erfaringer fra hverdagen.

Av lys er du kommet er en velskrevet roman, eksemplene jeg har kommet med er godt flettet inn i handlingen, og ingenting føles som hevet pekefinger eller moral av noe slag. Språket er vakkert og handlingen flyter lett.
Mot slutten løses også mysteriet med den "forsvunne" bakgrunnen til Anni, noe som gir en flott avslutning og konklusjon, på det jeg har lest. Boken anbefales på det varmeste!

BokBloggBerit har skrevet en fin omtale om boken!

Kleppanrova har også gjort seg fine tanker om boken!

Lykkens sønn av Herbjørg Wassmo

Lykkens sønn er andre bok i trilogien om Dina. Jeg tar meg et raid i høst og hører alle tre bøkene, før jeg skal lese Herbjørg Wassmos oppfølger til trilogien, som kom nå i høst.

Forlaget om boken:
En elleve år gammel gutt blir vitne til et mord: Moren dreper sin russiske kjæreste. Sannheten om hvorfor lyngen rundt mannen blir farget rød kan ikke gutten fortelle til noen. Men de ubesvarte spørsmålene blir mange. Har et vitne skyld? Er det løgn når sannheten forties? Har moren rett til å ofre hvem hun vil?
Gutten er Benjamin, sønnen til Dina på Reinsnes. Romanens handling følger hans utvikling fra gutt til mann. Selv om Dina i største del av boken er fraværende, er hun hele tiden sterkt til stede i Benjamins liv.

I denne boken er Dinakarakteren tilbaketrukket i historien. Etter all hjertesmerte med Russeren, bestemmer hun seg brått for å la seg giftes med Anders. Reinsnes blir drevet etter alle kunstens regler og dagliglivet i dette nordlandssamfunnet byr ikke på noe nytt.
Benjamin blir konfirmert og må reise fra Reinsnes, siden Dina mener han må få seg en utdannelse, så han får seg husvære hos en garver og hans kone i Tromsø.

Anders kommer hjem fra Bergenstur, og Benjamin er også hjemom, når de begge får høre at Dina har "stukket av". Hun ville søke cellotimer, men Anders blåste bare av henne, så da han var borte organiserte hun gården og la i vei.

Størsteparten av boken handler om Benjamins liv som student i København. Han setter barn på en jente som dør i barsel, og forelsker seg i sin eneste kamerats kjæreste. Dette er stort sett det som skjer gjennom de første 14 timene med lytting, og jeg skal ikke legge skjul på at boken ble en skuffelse for meg.

Ikke før Dina plutselig banket på Benjamins dør i Køben, ble det liv i historien og da ble det også liv i meg, som frem til da hadde lyttet med liten interesse. Den siste delen av boken tok jeg til meg med hud og hår, og jeg formelig nøt Dinas møte med sin, nå voksne legesønn, og oppgjøret de har.

Innleseren Stig Henrik Hoff gjør en glimrende jobb med innlesingen, selv om jeg syntes det var litt snålt at han snakket bokmål mens all direkte tale foregår på nordlandsdialekt. Sant skal sies, han sjonglerte dette på en glimrende måte, men det ble litt rotete å høre på.

Lykken sønn sluttet på en måte som gjorde at jeg med en gang ville ha mer. Benjamin fikk luftet de store spørsmålene i livet, og endelig fikk han svar på mye han ikke har forstått om sin mor. Spørsmål han ikke hadde stilt seg fikk han også svar på, og jeg tror han ble mer sjokkert over at Jacob ikke var hans far, enn det en ivrig leser ble.

Nå ser jeg frem til siste bok i trilogien Karnas arv, som er lest inn av Gørild Mauseth, noe jeg antar betyr at Dina har en betydelig rolle. Når jeg har hørt den er jeg endelig klar for årets utgivelse og oppfølgeren til trilogien, Den som ser.

Les gjerne Kleppanrova sin flotte omtale av boken!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 1998 (boken i 1992)

Lyttetid: 18 timer og 17 min.

Kilde: Kjøpt selv

Marias Minde hadde åpent hus på søndag - og vi gikk i kloster!

Inngangspartiet til søsterhjemmet i Ytre Sandviken 

De årlige Sandviken-dagene ble arrangert forrige helg, og i den forbindelse åpnet

St. Franciskus Søstrene dørene til klosteret Marias Minde. Nysgjerrig som jeg er, kunne jeg ikke la denne muligheten gå fra meg, så Frode og jeg tok turen til det jeg trodde skulle bli en kjapp vandring gjennom huset.

Marias Minde har adresse Nylandsveien 31, som befinner seg oppi fjellsiden ytterst i Sandviken, med flott utsikt ut over Byfjorden. Her ble vi tatt godt imot av en nonne, en skjønn gammel dame med en energi av de sjeldne. Ut i fra det hun fortalte regnet Frode seg frem til, at hun er 83 år gammel, men måten hun pratet og tedde seg på tilsier at hun er på min alder. 

På en personlig og liketil måte fortalte hun om seg selv, hvorfor en ung jente fra Irland valgte å reise til Norge for å gå i kloster. Hun fortalte om kongregasjonen St. Franciskus søstrene, som er unik fordi den ble opprettet i Norge. Dette skjedde i 1901 og fra da av drev søstrene Florida sykehus. Da den katolske presten Erik Wang døde i 1913 testamenterte han eiendommen i Ytre Sandviken, med tanke på å bygge et hvilehjem og moderhus for nonnene. 

Det tok lang tid før søsterhjemmet ble påbegynt, og etter tre års arbeide sto det flotte huset ferdig i 1956. Huset er tegnet av den kjente bergenske arkitekten Frederik Konow Lund, og søster Mary som vi ble kjent med i dag, kunne ikke få fullrost ham nok for de gode kvalitetene i huset. Hun pekte ut mange detaljer i huset som normalt ville vært vedlikeholdt, men som er i like bra stand den dag i dag.

Marias Minde med Vår Frue kirke til høyre

Besøket vårt i klosteret ble ikke en liten "sving innom" for å tilfredsstille nysgjerrigheten, slik vi hadde sett for oss. Vi ble der i 1,5 time, og selv om vi var en liten gjeng på besøk, følte jeg at hun tok imot hver i sær på en personlig måte. 

Først satt vi og pratet i stuen mens interesserte ankom litt etter litt. Deretter tok vi turen inn i Vår Frue kirke som ligger vegg i vegg med klosteret. Her fortalte hun litt om hvordan kirken blir benyttet i dag, at den er i bruk hver dag, og at de har messer 3-4 ganger i uken. At det for det meste er lokale polakker som vil ha kontakt med likesinnede, lo hun bare av, glad som hun er for å ha mennesker rundt seg.

Etterpå ble vi tatt med ovenpå hvor vi fikk se de ørsmå rommene som lå på rad og rekke i andre etasje. Til slutt ble vi bedt ned i storstuen hvor alle nonnene spiste måltidene sine. Her fikk vi saft og sjokoladekake, mens Mary avrundet omvisningen.

Jeg lærte mye nytt om hvordan mennesker med et kall lever. I dag er det bare tre gamle nonner på Marias Minde, og to av dem er pleietrengende, så Mary er ganske så ensom i sin gjerning. De har planlagt litt for fremtiden, og 6 unge katolske jenter har reist til Bergen fra Vietnam, for å bo og arbeide på søsterhjemmet. 

Høstlansering for Kagge og Stenersen forlag på Verftet i Bergen

I god tradisjon inviterte Kagge til høstlansering på Verftet. Vi fikk deilig mat og drikke før de fyrte løs med høstlisten sin. Det var Anne Gaathaug og Bjørn Fredrik Drangsholt som styrte showet fra scenen, og her hadde de en fin blanding av muntlige presentasjoner, filmsnutter og hyppige besøk av spennende forfattere.

Førstemann ut var den løsslupne nordlendingen Geir Lundestad som snakket om sin bok Drømmen om fred på jord. En litt flåsete tittel var min første tanke, men sannelig fikk han fanget min oppmerksomhet. Boken handler om Nobels fredspris fra 1901 frem til i dag. I rasende fart fikk vi høre om Folkeforbundet, om FN, om kontroversielle fredspriser og om statsvitenskap generelt.
Visste du at under 2. verdenskrig fantes det bare 11 demokratier i verden? I 1970 var 50% av befolkningen i verden ansett som fattige, i 2017 er tallet sunket til 10%, så noe godt har skjedd.

Geir Lundestad

Noen av bøkene som ble snakket om og som jeg bet meg merke i var Stalins datter, en dokumentar jeg virkelig har lyst å lese. Alt jeg vet om planter er også en dokumentar jeg bet meg merke i. Denne fikk vi med oss hjem i goodibagen, så denne kommer jeg til å ta en titt på. Filmsnutten hvor forfatteren fortalte engasjert om boken sin, pirret i alle fall nysgjerrigheten min. Ryktene sier at forfatter og planteforsker Anne Hope Jahren gjorde en flott profil på Lindmo nylig, så kanskje flere har hørt om denne boken.

Alle vet nok hva som skjedde i Norge 26 november 1942. Hilde Vesaas har skrevet dokumentaren Carl Fredriksens transport, en ukjent historie om krigens største heltedåd. Hun var til stede i kveld, og fortalte om den spontane aksjonen som blant andre Alf og Gerd Pettersen deltok i. Boken handler om modige mennesker som fungerte som flyktninglos og som drev varetransport, om motstandsgrupper og arbeidet til Milorg.

Hilde Vesaas

Den eneste boken av de som ble presentert i dag, jeg hadde lest er Thomas Engers ungdomsbok Killerinstinkt. Dette er en bok jeg likte veldig godt, så jeg var glad for at de snakket om at denne historien har et mye bredere nedslagsfelt enn ungdom.

Thomas Enger blir intervjuet av Bjørn Fredrik Drangsholt

Maj-Britt Aagaard har jeg skrevet om på bloggen min mange ganger. Hun har gitt ut den kokeboken som er mest i bruk hos oss Kjøttfri mandag, og nå kommer hun med en ny bok. Denne har det ultraskjønne navnet Kosekokeboka, og er ikke en ren vegetarkokebok, sånn som den forrige boken. Sånn som Maj-Britt Aagaard skildret innholdet i boken kan det godt være at denne er noe for oss, det viktigste er at oppskriftene er lett å bruke, sånn som i min favorittbok.

Svein Tindberg var også på Verftet i dag for å fortelle om sin nye bok Bibelfortellinger for barn. Normalt sett ville jeg hvilt ørene mine når en sånn bok skal markedsføres, men han fortalte så levende og leste så flott, at jeg ble helt henført. Her finner vi flotte skildringer av historier fra bibelen, som er presentert i grenselandet mellom kunst og religion. I tillegg finnes her 17 sanger og 2 skuespill og endatil noter og opplegg til samtaler med barn. Han leste et stykke fra boken hvor Adam og Eva gir navn til dyrene, og det var utrolig flott å høre på.

Svend Tindberg

Petter Scherven kommer i høst ut med en ny bok, og den handler om kroppsspråk. Han var tilstede med hele seg og fortalte livlig om hva vi kan få ut av boken.

Petter Scherven

På skjermen fikk vi hilse på Eyvind Helstrøm og Truls Svendsen. De av oss som ser på tv, kjenner nok mesterkokken og Truls, som jeg virkelig ikke vet hvor jeg har fra. Det var i alle fall morsomt det vi fikk se, og en sjelden impuls gikk gjennom min hjerne, en "se tv-impuls" - tiden vil vise om den var sterk nok til at jeg bytter ut bok med tvapparat, men heldigvis har det kommet ut en bok, Truls a la Hellstrøm.

Eivind H. Evjemo kommer ut med ny bok i høst, Petter Uteligger - kjellerhistorier fra det norske hus. Han var tilstede i kveld og fortalte oss litt om boken. I 2014 leste jeg hans bok Velkommen til oss, så jeg vet at jeg liker måten han skriver på. Kanskje jeg skal ta en titt på hans nye prosjekt.

I kveld fikk vi besøk av selveste Mattedama. Hun heter Vibeke G. Fængsrud og har gitt ut tre bøker for hjelp i matematikk i grunnskolen. Hun fremsto ikke som den typiske mattelæreren, men var utadvent og personlig på en rebelsk måte som underholdt oss i salen.

Vibeke G. Fængsrud

Og så møtte vi Torgrim Eggen igjen. Han gir ut to bøker i høst, på to forskjellige forlag. Forbindelsen - Jensen vs. Cappelen, vår tids største politiskandale er dagsaktuell siden domfellelse finner sted mandag som kommer. Eggen fortalte fra boken, hvor han skildrer Eirik Jensens bygging av luxusbad, og hvordan han involverte sin venn Cappelen. Denne saken vet jeg lite om, men Eggen er en historieforteller av rang, og det at han har fordypet seg i denne rettssaken (jan-mai 2017) og skildrer saken fra begynnelse til slutt, gjør det lett å sette seg inn i den.

Torgrim Eggen

Andre bøker jeg bet meg merke i, er Melk og honning av Rupi Kaur. Dette er en bok jeg allerede har i hyllen, men som jeg nå har blitt motivert til å dytte oppover i lesebunken. Den har lagt 71 uker på bestselgerlistene i USA og er i uke 36 igjen nr. 1 på listen. Dette er boken som har fått unge som gamle til å lese poesi, og nå er det snart min tur!

90 år gamle Tordis Ørjasæter har skrevet Kjærligheten har sitt eget språk, en bok om hvordan livet med sin  psykisk utviklingshemmede sønn har vært. Vi får også høre om endringer i norsk omsorgsvesen fra 50-tallet og frem til i dag.

Den siste boken jeg vil nevne som jeg bet meg merke i er en bok om Sigrid Undset. Den er skrevet av Kristin B. Johansen og heter Jeg har levd i dette livet i tusen år. Boken tar for seg Undsets liv og forfatterskap, og vi ble lovet at boken er preget av lekenhet og letthet (no skulle ho Sigrid ha hørt oss...)

Takk for en super kveld Anne og Bjørn Fredrik!

Glasshjerte - ny sterk thriller fra Torkil Damhaug

Torkil Damhaug debuterte i 1996 med romanen Flykt, måne. Etter tre romaner gikk han over til å skrive krim, og har med Glasshjerte ni utgivelser å vise til. For to av kriminalromanene sine har han mottatt Rivertonprisen, så krim er virkelig en sjanger han kan.

Forlagets introduksjon:
Robin og Mikkel er brødre. Robin blir vitne til det grusomme som skjer med kusinen deres, Amina. Han kan ikke hjelpe henne, og heller ikke hente hjelp.
Robin er ute av stand til å uttrykke hva han har sett. Mens Mikkel vet noe han ikke vil fortelle. Ikke til noen.
Glasshjerte er en fortelling om å kjenne igjen ondskapen når du møter den. Og om å streve med å forstå hvem du selv er.
Men den handler også om hvor langt et menneske våger å gå for å holde fast ved kjærligheten.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2017

Sider: 413

Kilde: Leseeksemplar

Glasshjerte er en kriminalroman hvor det skjer noe hele tiden, men til tross for mange spenningstopper er det ikke noe heseblesende over handlingen. Fokus ligger på forsvarsadvokatens arbeid med å få Mikkel frikjent, et arbeid de etterhvert får hjelp av andre til å utføre.

Vi møter Mikkel og Robin to brødre som er veldig glad i hverandre. Mikkel er en 19 år gammel gutt som er utrolig flink til å ta seg av sin litt yngre, hjerneskadede bror, som trenger å bli tatt vare på. Mor og far er kunstnere begge to, far er en kjent skuespiller mens mor maler bilder. Mikkel og Robin er også flink å tegne, og tegningene som disse to lager har en rolle i romanen.

Robbins manglende språk blir skildret på en realistisk og overbevisende måte. Hangen hans til å snu og gjenta setninger som blir sagt til ham, er fryktelig irriterende, men etterhvert som det gjentok seg begynte hodet mitt å akseptere det på en fin måte.

Robin løp ut, bort til trappen. 
  - Snakker du med noen?
  - Snakker du med noen. 
Ja, jeg snakker med deg. Inga gikk etter ham ned trappen.

Inga en en jente Mikkel treffer på universitetet, som forelsker seg i ham. Hun får etterhvert en stor rolle i dramaet som utspiller seg.
Det er i det hele tatt mange som har viktige roller her, og noe av det som går igjen er at mange av karakterene har hemmeligheter fra tidligere i livet som preger dem.

Karakterene blir skildret godt men det holdes alltid noe tilbake, sånn at leseren blir litt usikker på om de er den de gir seg ut for å være. Carl Fredrik Rivers er en av disse. Han var en aktet advokat, som tilsynelatende har gjort noe dumt, for når historien vår begynner har han akkurat sluppet ut av fengsel etter å ha sonet ni år for drap. Et drap han ikke husker å ha begått.

Hans gamle arbeidsgiver gir ham en konsulentrolle når drapet på Amina skal etterforskes, for det er dette advokatkontoret som får i jobb å forsvare Mikkel når han blir anklaget for mordet.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om karakterene, deres dybde og psykologiske trekk, men jeg nøyer meg med å si at Damhaug har gjort et glimrende stykke arbeid her. Han har veldig gode dialoger og betraktninger rundt livet, og skildrer mellommenneskelige forhold på en flott måte, bortsett fra kanskje et lite ankepunkt.
Også i denne historien er det en muslimsk familie, og jeg vet ikke om Damhaug mener å gi dem karaktertrekk "utenom boksen", siden han gjør den opprinnelig norske og nå konverterte moren til fanatiker. Den opprinnelige muslimske faren blir skildret som godt integrert og vestlig i sine synspunkter og holdninger, mens sønnen i huset fremstår nærmest radikalisert, med den oppførselen sin. Den drepte Amina, har også et spesielt personlighetstrekk, så det er nesten så det blir "for mye av det gode" med denne familien.

Handlingen har god driv med mange vendepunkter. Subtile frampek gjør at leseren aldri blir trygg på hva som skjer, og denne Boel som går igjen får det til å gå rundt i hodet på meg. Robin som utagerer med å dundre løs på lysbryteren, dette pepperkakehuset til naboen og Eltons angst for sykdom, gjør at jeg formelig sitrer av spenning når jeg leser.

Litt artig var det at Elton har konsultert doktor Ingvaldsen i Bergen for sine mange plager, som helt tydelig sitter i hodet. Jeg kunne ikke fri meg fra å tenke på hypokonderlegen Ingvard Wilhelmsen mens jeg leste, og frydet meg over at han har fått en rolle i boken.

Språket i romanen er nydelig, og med få ord greier Damhaug å gi oss tankevekkende refleksjoner på løpende bånd.

    Sofie så ut til å tenke seg om.
Kanskje du kan være her en time eller to. Når jeg har vasket ham.
Jeg blir her så lenge du vil.
Sofie nikket, men sa ikke takk. Å få hjelp blir fort en vane, tenkte Inga. Men hun hadde bedt om det selv. Sørge for at de trengte henne. Hennes måte å prøve å bli likt på.

Glasshjerte er en velskrevet og til de grader spennende krim, som har det lille ekstra som gjør at den skiller seg ut. Uten å utdype nærmere vil jeg til slutt si at jeg godt kunne tenke meg en annen avslutning av boken, men jeg likte historien godt, og anbefaler den gjerne videre! 

Så faller jeg - dikt av Rebecca Wexelsen

Rebecca Wexelsen er fra Oslo, hun er til vanlig tekstforfatter, og debuterer i høst med denne diktsamlingen. Selv er jeg en "wanabe" diktleser, så noe dyploddet omtale finner du ikke her ☺

Forlaget om boken:
Så faller jeg forteller om et menneske på vei inn i alderdommen, som venter på et barn som ikke kommer tilbake. Dikter-jeget leter etter barnet i minnene, og prøver samtidig å identifisere punktet hvor det gikk galt. Dermed blir hukommelsen tilfluktssted og sørgeplass, et sted for både konflikt og forsoning. For i sorgen finnes ingen enkle svar.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2017
Sider: 64
Kilde: Leseeks


Det skal innrømmes, jeg leste forlagets presentasjon av boken, etter jeg hadde lest boken selv, og jeg tenkte "ja-vel ?" Det betyr ikke at jeg ikke likte det jeg leste, for her fløt setningene jevnt, og det jeg leste var fint og ga mening. Undringen min gjaldt mer handlingen....

At min oppfattelse av handlingen "glapp", kan vel også regnes som en liten innrømmelse, for det er med skam å melde at ikke alle diktsamlinger jeg leser gir mening sånn umiddelbart. I Wexelsens langdikt finnes det et forløp, som inneholder en fødsel, småbarnsliv og tiden etter dette barnet har flyttet hjemmefra. Her er mye lidelse og sorg, eller er det bare tilkortkommethet hos hovedpersonen som gjør at jeg får lyst å hjelpe eller trøste? Det er mollstemt og temmelig hjerteskjærende lesning dette her, men akk så vakkert skrevet om alderdom og ensomhet.

Språket i diktsamlingen er fint, selv om jeg til stadighet ønsker meg tegnsetting og stor bokstav i ny setning. Vel, dikt er dikt og her er det meste lov, mens mitt handikap er at jeg henger meg opp i det tekniske, noe som forstyrrer opplevelsen. Vel, øvelse gjør mester....

Konklusjonen min blir at Rebecca Wexelsen har gjort en glimrende debut med langdiktet, som selv en som bare har lest 10-12 dikt av samme type, kan like.
(Sånn apropos, jeg brukte lenger tid på å skrive om boken, enn å lese diktet.)

Har du lyst å lese noen glimrende anmeldelser av boken, må du klikke deg inn på Beathes bokhjerte, Medbokogpalett og Ellikkens bokhylle!

Denne helgen står kunstarten Performance i høysetet på KODE

Det er Performancehelg på KODE denne helgen

Har du opplevd/deltatt på performance kunst? Vil du dele erfaringen din her, er du hjertelig velkommen til det!! 

Kode, Lydgalleriet og PerformanceArtBergen har fylt denne helgen med artig kunst. Performance er ikke den kunstarten jeg er mest bevandret i, men nysgjerrig som jeg er, benyttet jeg anledningen i helgen til å oppleve denne typen kunst, og ble så begeistret at jeg vi vise at performance kan være så mangt og passer for alle!

Det var påtroppende KODE-direktør Petter Snare som fredag åpnet performancehelgen. Valget på mandag preger tematikken, KODEs introduksjon til helgen lyder sånn:

11. september er det stortingsvalg i Norge. I verden rundt oss skjer det store politiske endringer. Etablerte systemer er under press og det foregår nye kamper om hva som er sant og usant. Hvordan forplikter det oss som mennesker at vi lever i et demokrati? Hvem blir hørt? Forstår vi hva andre mennesker vil oss? Hvilke møter er det vi ønsker, og hvilke konfrontasjoner forsøker vi å unngå? 

Denne helgen har vi invitert en rekke norske og internasjonale performancekunstnere til å kommentere betydningen av frie valg, med full frihet til å uttrykke politiske meninger og holdninger. 

Performance er det umiddelbare møtet mellom kunstner og publikum som skaper sårbarhet, nærhet, undring, opplevelser og innsikt. Hør etter. Bruk stemmen. 

*******

Mitt besøk i dag var preget av spontanitet, og dermed var det Duncan Speakmans lydvandring jeg fikk oppleve. Jeg fikk utdelt øretelefoner og en avspiller, med beskjed om å vandre rundt i byen i ca. 15 minutter. Ved første forsøk hadde jeg Oda med i vognen, men etter 5 minutter var jeg solgt, så jeg stormet inn igjen med utstyret og lovet å komme tilbake uten vogn og barn.

Dette sakset jeg fra KODE:

Ved å bruke et sett med hodetelefoner med mikrofoner på utsiden, kombinert med en liten bærbar databehandlingsplattform, blandes lyder i sanntid med forhåndsinnspilt materiale, og nytt innhold komponeres. "Only Expansion" utforsker persepsjon av ulike men simultane tidsskalaer gjennom lyd, som igjen reflekterer over hvordan vi interagerer med nære og fjerne rom.

Duncan Speakman (1976, UK) jobber med mobile lydbilder/-medier og verk der linjen mellom publikum og utøver undersøkes gjennom å involvere publikum i ufamiliære lydlige rom. Han holder for tiden på med en doktorgrad i Bristol, UK. 

Da jeg returnerte noen timer senere var det med ro i sjelen og store forventninger. Jeg tok med meg veiledningen til de syv delene, og vandret ut i byen. På båndets første kapittel Drift, blir en bedt om å gå ut i byen og late som en er usynlig. Det er lyder og/eller musikk i alle kapitlene, eller samtaler som passer til det som står i veiledningen. Jeg fikk virkelig en fornemmelse av å være usynlig da jeg gikk og lyttet, og jeg følte meg underlig sterk.

I kapittel to Here, skal en finne et sted med mye folk, vi skal være i nuet og bli en blant mange. Jeg vet ikke om det er instruksene i veiledningen, det jeg hører på båndet eller min evne til være til stede som gjør dette så sterkt, men det var en stor opplevelse.

Her var det lett å bli usynlig

Neste gang det lød beskjeder fra båndet, var jeg kommet til kapittel tre Edge. Her skulle jeg finne en kant eller et gjerde som deler to forskjellige typer landskap.

Jeg trengte bare se rett foran meg for å se dette klare skillet mellom betong og gress

Til nå har det vært lyder mer enn musikk og ingen snakking, men i kapittel fire Douz, er det to kvinner som snakker, og i introduksjonen får vi vite dette:

An oasis lies south of the town. A palm plantation where the irrigation channels are blocked by sand, and only half the trees are tended. The edge of the Tunisian Sahara. An edge that is gradually moving north. 

Nå har jeg begynt å få klump i halsen, dette er sterke saker. Det er ingen svovelpredikant som er på ferde her, men antydningene gjør virkelig susen.
I kapittel fem Rise, blir en bedt om å finne en liten høyde. Jeg står tilfeldigvis ved DnS og ser ned mot Den blå steinen, mens stemmen på båndet snakket om havene som stiger.

Jeg følte meg forbausende lettet og lykkelig over å stå på denne høyden

I kapittel seks Lafitte, tas vi med til Lousiana wetlands hvor de har kart med hus på, mens i virkeligheten er det bare vann her. Jeg følte meg sårbar og det var heftig å lytte til lydene på båndet.

Jeg var blitt anbefalt å gå ut å høre på dette, for lydene på båndet skal blande seg med lydene fra byen. Mot slutten av lyttingen gikk jeg rolig tilbake mot KODE, og jeg hørte en mann som bråkte og kjeftet. I flere sekunder trodde jeg det var inne på båndet, men det var altså en mann jeg passerte like etter.

Lånt bilde av Duncan Speakman

Klumpen i halsen vokste i takt med det jeg hørte, og øynene svømte over da dette var slutt. Jeg måtte bruke noen minutter på å ta meg inn igjen, før jeg gikk tilbake til kunstneren Duncan Spekman og hans medhjelper for å returnere utstyret. 
Jeg har kun helt sporadisk vært borti performance kunst tidligere, så jeg er veldig glad for å kunne si, at mitt første bevisste møte med denne kunstarten ble en stor suksess.

Bergen gjør det lett å være farmor!

Værgudene jobbet hardt med å holde på regnet da Oda og jeg var på bytur i dag. Babyteater på DnS var hovedmålet for dagen, men vi fikk oppleve litt av hvert annet også siden det var byLørdag. På turen fra Sandviken til byn så vi kunstneren i sving med sitt nye store prosjekt, som ligger akkurat der hvor syklistene svinger under sykkel VM, som starter om en ukes tid.

Oda ser på kunst 

Det var en god gjeng av små og store som hadde sikret seg billett til formiddagens Den magiske skogen. Det er teateret Kompani 13 som gjestet DnS med forestillingen sin, og jeg må si de imponerte. Det er en forestilling uten ord, men med et lydlandskap som det var godt å befinne seg i.

Nå har jeg ikke vært på babyteater før, så jeg ble utfordret på det aller kraftigste i dag. Mens forestillingen pågikk, priste jeg meg lykkelig over at foreldrene til lille Oda er på høyde med barneoppdragelsen.

Flotte kulisser og rolig stemning før det braket løs

Ved siden av oss satt det foreldre (2 foreldre og 1 barn) hvor barnet nektet å sitte ned, han nektet å bli hanket inn fra scenen og fikk vandre rundt. Foreldrene krevde ingenting av ham, og han gikk derfra uten å ha opplevd teater og uten å ha lært noe om å ta hensyn til andre mennesker. Faren prøvde ikke en gang, mens mor ga opp etter noen halvhjertede forsøk på å holde gutten på plassen sin. Resten av forestillingen satt Oda og alle de andre barna, og fulgte mer med på denne gutten, som løp rundt på scenen i beina på skuespillerne, enn på forestillingen.

De tre skuespillerne i Kompani 13 informerte på forhånd at barna skulle få løpe rundt på scenen etter forestillingen, men før vi var halvveis var det fullt anarki, for når en får lov å løpe fritt, slipper selvfølgelig andre "svake" foreldre opp også.

Jeg spurte en av skuespillerne etter forestillingen, om det er vanlig med så mange forstyrrelser på baby-teater, og han bekreftet min antakelse om at dette var spesielt. Hva er det som har skjedd med denne generasjonen foreldre, når de kun ser seg og sitt eget barn, og ikke evner å ta hensyn til andre, verken kunstnerne på scenen eller resten av publikum, som gjerne ville sett annet enn en, og etterhvert flere barn, som oppfører seg akkurat sånn som de gjør hver dag i barnehagen???

Heldigvis går det flere tog, og Ida og jeg skal sannelig få gått på teater, til tross for at vårt første besøk ble en selsom opplevelse.

Etter teateret bar det rett inn på Sprell, for den lille prinsessen trengte ny bøtte og spade. Deretter begynte vi å bevege oss hjemover, men stoppet for kaffe og vaffel på Barbarista i Øvregaten. Her ønsker de vogner og småbarn velkommen med god manøvreringsplass og en kasse med leker og et imøtekommende personale.

Puslespill er gøy!

Biler er definitivt gøyere enn vafler :)

Turen videre foretok vi i hver vår verden. Oda i drømmeland mens jeg festet på meg øretelefonene og lyttet til Herbjørg Wassmos Lykkens sønn. Jeg satt og koste meg i "benken i prammen" mens Oda sov ferdig, og når hun var uthvilt var det sjø og frisk luft som var på programmet.

Et godt sted for en formiddagshvil, både for farmor i prammen og småen i vognen sin

Fiskerimuseet deltok på Barnas Kulturhelg med et flott arrangement. Her var det liv og røre med båter og aktiviteter for små og store. Vi prøvde ut de nyervervede arbeidsredskapene, mens vi så på Hurtigruten, Beffen, Redningsskøyten og vikingskip som suste forbi.

Oda ser på fisk....

....og på på vikingskip

Det var god stemning på Fiskerimuseet i formiddag, med musikk og masse glade mennesker

Etter en tur med Elias var det bare minutter om å gjøre før vi var hjemme hos mamma og pappa igjen, og farmor koblet til Wassmo på ørene igjen, og strene tilbake til byn, for en opplevelse av de sjeldne.

Her hos de levende - glimrende fra Levi Henriksen

Endelig er den her, boken jeg har gledet meg til i hele sommer. Da jeg hørte at Levi Henriksen skulle komme med en fjerde bok fra Skogli, satte jeg meg fore å lese de tre første før høsten. Dette er en serie i anførselstegn, for til tros for at alle fire bøkene har sin handling på Skogli, så er karakterene i bøkene stort sett forskjellig. Overraskende, originalt og veldig artig!

Forlagets presentasjon:
Huset som Hermann Henriksen bygde med sine egne hender, er solgt og skal rives. Hermann som i alle år arbeidet i skogen, han som hoppet lengst av alle på ski. Og som da han var unggutt la planer om å drepe stefaren sin. Hvem var han egentlig?
Hermanns sønn har kommet til et vippepunkt i livet. Han har brutt kontakten med sine nærmeste, og har tatt seg inn i det gamle og forlatte huset som faren bygde. Om farens oppvekst og dunkle fortid vet han lite. Med to gamle landskapsmalerier og en etterlatt 7de sans forsøker han å lime sammen brokkene av farens liv. Og redde stumpene av sitt eget.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 303

Kilde: Leseeksemplar

Det jeg ikke hadde fått med meg da jeg heiv meg rundt og begynte å lytte meg gjennom Levi Henriksens innlesninger av sin egne bøker, var at årets utgivelse skulle handle om ham selv. Og hans far, virkelighetslitteratur altså... noe jeg ikke er spesielt glad i.

Vel, ballen hadde begynt å rulle, så det var bare til å hoppe i det, og sannelig ble jeg gledelig overrasket! Dette er en nydelig roman, som rommer mye. Det føltes personlig og ekte, og det jeg leste fikk meg ikke til å føle meg som en kikker.

Er det noe Levi Henriksen er god på så er det betraktninger om livet og om mennesker. I likhet med de andre bøkene hans, byr også handlingen i denne boken på tankevekkende synspunkter og munnhell det gjør godt å lese. Språket er som en melodi å regne, jeg føler nesten at jeg blir musikalsk bare av å lese boken.

Jeg maler for å se det jeg ikke klarer å forstå

Historien om Hermann Henriksen er en sår og til tider vond historie, om barnemishandling og trange kår, sammen med en mor som ikke tok ansvar og en psykopat av en stefar. Men det handler også om en søskenflokk som tok vare på hverandre, og om å akseptere og gjøre det beste ut av tingenes tilstand.
Det er sårt å lese om all volden, at han dreper hunden deres og flere andre ting, men skildringene av hvordan barna er mer redd stefarens milde stemme enn å bli slått, får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Ansiktet til Stefanus gikk fra total solformørkelse til skyfritt på ett hjerteslag.

Samtidig som handlingen avdekker farens liv og fortid på en grusom men poetisk måte, kommer vi tett på forfatteren selv. Han har reist fra sin kone og er i ferd med å legge bort gitaren etter nesten femti års vennskap. Årsakene til dette blir synlig litt etter litt, og mens han drar paralleller mellom sitt og sin fars liv, belyses både ulikhetene og fellestrekkene deres.

Historien tar oss også med til farmorens liv etter Stefanus er ute av bildet. Hun tar inn to pleietrengende menn i huset sitt, og bildet som vokser frem av denne epoken er fascinerende lesning.

Romanen setter søkelys på annerledeshet, hvordan det er å vokse opp som pinsevenngutt, å ha en far med fallesyke. Henriksen har lurt seg til å bo i gamlehuset som er solgt og skal rives. Han aner nærværet av de som har levd her, og tar inn slektens historie i dype drag.

Det er en klassereise Henriksen tar oss med på, en historie fra Hedemarken som strekker seg over hundre år. Det er mollstemt lesning, men uten kjedelige øyeblikk, med fremdrift og til og med en liten dose spenning. Anbefales!

På siste side står teksten til låta Arbeidsliv. Vil du høre sangen, finner du den på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=au2X9iOcl68

Bøkene fra Skogli:

Snø som vil falle over snø som har falt (2005)

Like østenfor regnet (2008)

Dagen skal komme med blå vind (2011)

Her hos de levende (sept. 2017)