Boken er skrevet av professor emeritus Karen B. Helle som i fjor ga ut en veldig interessant bok om D.C. Danielssen. Denne kjente overlegen, hjemmehørende i Bergen, var far til Fredrikke. Når hans skrivebord i 2011 ble gjenfunnet på Bergen Museum fant de dagboken, som Rikke skrev på sin dannelsesreise til Paris i 1867-1868, i en av skuffene.
Boken er delt i to. Den første drøye halvdelen er dagboken i forfatterens ord, som innledes med hennes skildringer av Rikkes oppvekst og ungdomsår, med datidens samfunn som bakteppe. Det males et fint bilde av hvordan livet til en pike i embetsstanden kan utarte seg.
Sofie Fredrikke Danielssen (1840-1869) var Daniel og Bertes første barn. Senere skulle de få tre barn til, men ingen av de fire barna skulle overleve den grufulle lungetuberkulosen. Når Rikke startet sin ferd mot Paris bar hun på et tungsinn og en sorg over sin forlovede som døde fire år tidligere. Til tross for farens ateistiske holdning har Rikke en sterk tro, som også preger hennes personlighet. Foreldrene prioriterer Rikkes dannelsesreise, og hun er heldig som får lov å finne sin egen hjertens kjære, uten press fra familien.
Rikke og Camilla Colletts liv har få berøringspunkter, men de bodde en måned på samme pensjonat i Paris, uten at de to kom særlig godt overens med hverandre. Collets skildringer av kvinneskjebner, som er så forskjellig fra hvordan Rikke levde, er det som dokumenteres her.
Det er Camilla Colletts tid dette her, som også var Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnsons tid. Nå er denne boken bygget på Rikkes dagbok fra Paris, og alle betraktninger gjort utover det som står i dagboken er dokumentert, som seg hør og bør sakprosa skrevet av en professor. Når det er sagt, Karen B. Helle har gjort en formidabel innsats i å gjøre denne historien tilgjengelig for oss "vanlige" lesere, og den blir aldri kjedelig.
Selv fyrte jeg i peisen og forflyttet meg tilbake til midten av 1800-tallet, mens jeg nøt denne fascinerende historien.
|
Lille Øvregate 9 hvor Fredrikke Danielssen vokste opp |
Parisoppholdet:
Rikke reiste fra Bergen 31 juli 1867 sammen med professor Rasch. Turen gikk først med båt, siden med diligence til Hamburg og med tog fra Køln til Paris, hvor de ankom 7 august. Den første måneden bodde hun på fint hotell sammen med Rasch, men når han så reiste hjem flyttet hun til et billigere pensjonat.
De første tre månedene i Paris preges av hyppige besøk til Verdensutstillingen. Denne utstillingen som hadde 26000 utstillere og 9 millioner besøkende på de 7 månedene den var åpen. Rikke skaffet seg en "åpen billett" så hun kunne besøke utstillingen så mye hun ville.
I løpet av oppholdet sitt blir hun kjent med mange mennesker. Rikke nekter å la seg kneble av konvensjoner om anstand, og ergrer pensjonateieren Madame Bein ved å ikke melde fra hvor hun går og hvem hun er med. Det var som gjester hos i madame Beins pensjonat at Rikke møtte på Camilla Collett. Rikke som reiste til Frankrike for å øve på språket, nektet å snakke norsk med den berømte forfatteren, og fikk derfor henne som en uvenn for ettertiden.
Flere tilreisende nordmenn tar kontakt med henne, og inviterer henne med på teater, opera, konserter, utflukter og restaurantbesøk. Sammen med venninnen Marie besøkte hun museer og gallerier og fikk på den måten dyrket sin utstrakte interesse for det franske kulturlivet. Hun gikk også i kirken, og nysgjerrig som hun var besøkte hun både den protestantiske og den katolske kirken.
Rikke er ganske selektiv med hva hun skriver i dagboken. De daglige notatene er forholdsvis korte og inneholder ikke mye føleri, men rene fakta om hvordan dagen har forløpt. Det er først når meldinger om at broren Henrik er død at hun erkjenner at det er tid for å returnere til Bergen.
Dagboken til Rikke gir oss et sjeldent tidsbilde av en selvstendig, vakker og vitebegjærlig ung kvinne som ikke lot seg kue eller true. Foreldrene hennes ga henne tillit og frihet til å følge sine egne veier, noe som bidro til at hun kunne leve et helt annet liv enn det livet som anses som vanlig på denne tiden, og det som også skildres i Camilla Collets
Amtmandens datter.
Rikkes dagbok slutter 6 mai 1868, bare få dager før hun tok fatt på hjemreisen. Hjemme i Bergen ble hun dessverre innen et drøyt år innhentet av skjebnen, hvor hun som sin bror døde av tuberkulose.
Andre halvdel av boken er den uredigerte dagboken til Rikke. Den er gjengitt i sin opprinnelige dagboksform og på det språket som var vanlig på den tiden. Jeg må innrømme at jeg satt stor pris på forfatterens tolkning av det Rikke skriver om i dagboken, og hadde mest glede av første del av boken.
Fredrikke Danielssen er 6 år når Amalie Skram blir født, men det finnes ingen krysninger mellom disse to bergenskvinnene, som jo begge levde i Bergen, men i forskjellige samfunnsklasser.
Kanskje kvinnestyrken til Sofie i Hellemyrsfolket også er et tegn på at ikke alle unge kvinner på denne tiden lot seg lede viljeløst omkring?
Min store leseglede preges nok av at Rikke er bergenser, og av at jeg kjente hennes far fra tidligere lesning. Er du glad i dokumentert historie, som handler om mennesker og menneskers skjebne anbefaler jeg deg denne boken på det varmeste.
|
Karen B. Helles to verk om far og datter Danielssen |
Min omtale av hennes bok om D.C. Danielssen
Forlag:
Bodoni
Utgitt: 2015
Sider: 167
Kilde: Lånt av venninne