Albertine av Christian Krohg

Kristianiabohemen fascinerer meg, og lenge har jeg hatt lyst å lese Christian Krohgs roman Albertine. Han skrev den fordi han ville ryste og refse øvrighetspersoner fra å ta seg til rette, og misbruke sin makt, over unge piker og prostituerte. Det er BookBites som "bestemmer" hva jeg skal lytte til for tiden, og da denne dukket opp, var jeg ikke sen om å laste den ned. Jeg angrer ikke, Sossen Krohg leser helt perfekt, med den rette uttale og fornemme 1800-talls stemme.

Christian Krohg (1852–1925) er først og fremst kjent som en av Norges fremste kunstmalere, men han var også et skrivende menneske og jobbet i 20 år som journalist i Verdens Gang. Albertine var noe av det første den sosialbevisste kunstneren skrev, og hans eneste roman, som kom ut i 1886. Dagen etter utgivelsen ble den beslaglagt av de norske myndighetene. 

Handlingen tar oss med til kjernen av Kristiania, selve Karl Johans gate. I en fattigslig leilighet i utkanten møter vi Albertine. Hun jobber som sypike hjemme hos sin gamle mor, hvor hun bor sammen med sin lillebror på 12 som er hardt preget av astmatæring. Faren er stort sett fraværende, som fyllasvin og sjømann, er han mer til bry enn noe annet. 

Albertine drømmer seg vekk over symaskinen, og ordentlig som hun er, gremmer hun seg over ryktet søsteren Oline har fått. Samtidig ser hun at det har gått henne bra, for nå er hun gift, vel og merke med en gammel mann, men hun sprader rundt i en fin regnfrakk, som Albertine må låne for å kunne gå ut av huset. Men, hun vil ikke låne den, for Oline var gatetøs og hun har sett henne gå inn døren til det offentlige prostitusjonsbygget.

Hun blir så med venninnen Jossa ut på byen, og får smaken på utelivet. Hun forelsker seg i en herre ved navn Helgesen, men når han utvikler følelser for henne, bryter han forholdet av. Politifullmektig Winther er ikke like galant, hun får beskjed om å møte på hans adresse, og naiv som hun er, tør hun ikke la være. Etter et glass vin slapper hun av i de behagelige omgivelsene, faller i søvn, og våkner ikke før han voldtar henne. Dette er episoden som gjør at hun ender på skråplanet som sin søster.

Albertine er en handlingsmettet roman, med mange hjerteskjærende skildringer av 1800-tallets fattigdom. Menneskene snakker mye med hverandre, de sladrer om andre, og rykter om små og store "forseelser", spres fort. Hovedpersonen vår er redd for skammen, men etter hun selv har løsnet litt på den moralske knuten, rister hun på hodet av seg selv, sånn hun var før.

Temaet i boken er prostitusjon, men det er ingen ekle scener, de overlates til leseren å frembringe for eget øye. Det er allikevel skremmende lesning dette her, da spesielt den makt de bemidlede hadde over fattigfolk, og hvor viktig sosial status var på den tiden. Albertine ender altså som hun gjør, på grunn av samfunnets karakter og tilstand, og boken ble et viktig bidrag til datidens moraldebatt.

Krohgs mening var at romanen skulle være et kampskrift mot den offentlige prostitusjon, men han var også opptatt av de fattige kvinnenes urettferdige og vanskelige situasjon. Det ble også understreket av hans artikler og ikke minst hans malerier. Etter store demonstrasjoner og press på daværende statsminister Johan Sverdrup, ble offentlig prostitusjon i den norske hovedstaden avskaffet bare et par år etter utgivelsen av Albertine.

Jeg hadde noen fridager i romjulen, og la ut på tur i det fine været. Boken varer i drøye fem timer, og jeg lyttet faktisk gjennom hele boken i ett strekk, så det er ikke tvil om at den engasjerte. Bildet over heter Albertine i politilegens venteværelse, er lånt fra Nasjonalgalleriets nettside. Maleriet er et av mange malt av Christian Krohg, hvor Albertine er motiv.