En folkefiende var tema på formiddagens bokklubb på DnS

En folkefiende av Henrik Ibsen går på DnS for tiden. Jeg så den for to uker siden, og ble mer enn begeistret. Her kan du se min lille omtale! I dag inviterte DnS til bokklubb og en samtale om både Ibsen og den moderne oppsetningen DnS presenterer nå i vinter.

Anders Hasmo Dahl, Stig Amdam, Ole Paus og Solrun Toft Iversen i samtale på LilleScene i dag

Med seg på scenen hadde sjefsdramaturg Solrun Toft Iversen tre karer, hvorav to er godt kjente personligheter. Stig Amdam er den rutinerte skuespilleren som ga oss en fantastisk Dr. Stockmann. Med seg fra produksjonen hadde han dramaturg Anders Hasmo Dahl, og som invitert gjest (og trekkplaster?) fra østlandet var forfatter og musiker Ole Paus.

Som alltid når DnS inviterer publikum inn i varmen til en gratis seanse for å utdype spørsmål som et teaterstykke kan ha presset frem, er det lave skuldre og en god atmosfære. Det er sannhetens pris stykket handler om, og flertallets eierskap til sannheten, var også innledningen til samtalen.
En folkefiende anno 2015 er en moderne oppsetning av dette gamle Ibsenstykket. Skuespillet er utpreget politisk, og for å omforme stykket til nåtid, er det viktig at de som skriver om er bevisst på hva som rører seg i dagens samfunn. For å kunne kalle det et Ibsen-stykke er handling og situasjoner beholdt, og vi fikk godt forklart hvordan en full omskriving ikke kan gjøres hvis forfatterens navn fremdeles skal stå som opphavsmann.

Dr. Stockmann er fremstilt som Ibsen også var, en grunnleggende antidemokrat. Ole Paus spør oss, hvem hadde du orket å leve med av de to brødrene Stockmann, og svaret må bli den mer kyniske og kapitalistiske broren. Selv om den "gale" Dr. Stockmann er den som gjør alt rett, for menneskeheten og kloden, uten tanke på seg selv, så hadde det blitt for mye av det gode å måtte forholde seg til ham dag ut og dag inn. Et veldig tankevekkende spørsmål, som preget mine tanker lenge etter samtalen. Han var sin egen tusenfryd...

Siden vi i begynnelsen ikke fikk presentert i hvilken kapasitet Ole Paus var invitert, så var jeg litt skeptisk, for "kjendiseri" er ikke min greie. Det tok ikke lang tid før hans lune humor og gode menneskekunnskap hadde pulverisert skepsisen. Aldri før har jeg tenkt over at etikk ikke utelukkende er et godt ord. Paus forklarte hvordan samvittigheten er nærmeste nabo til moralen, mens etikk er noe helt annet.

Selv om Ole Paus er en taleglad mann, så ble det en samtale av det allikevel. Stig Amdam og de to andre fra DnS kom med synspunkter og uttalelser på stykket og tolkningen som det var verdt å få med seg. Takk for en kjempefin formiddag på DnS!

Mons Kallentoft er ute med ny krimserie - Zack

Vi kjenner alle Mons Kallentoft fra hans tidligere krimserie, og det var med stor iver og forventning jeg mottok denne boken. Denne krimserien skriver han sammen med den tidligere Dagbladet journalisten Markus Lutteman.

Forlaget om boken: 
Fire asiatiske kvinner blir funnet brutalt myrdet i en leilighet i Stockholm. En femte kvinne dumpes svært medtatt utenfor et sykehus. Ut fra hennes lemlestede kropp å dømme ser det ut til at hun har blitt angrepet av noen iltre hunder.

27 år gamle Zack Herry har gjort kometkarriere i stockholmpolitiet. På dagtid er han en dreven kriminalinspektør ved spesialenheten. På nettene driver han med narkotika på de ulovlige klubbene i byen. Han vet at dette ikke kommer til å gå i lengden, men blodige minner fra hans egen barndom driver ham mot avgrunnen.



Jaget av politiets internetterforskere forsøker Zack sammen med kollegaen Deniz å løse den verste mordbølgen i Sveriges moderne historie. Handler det om kvinnehat, rasisme eller menneskehandel? Det eneste som er sikkert er at flere kvinner kommer til å dø om de ikke finner morderen.

Jeg vil begynne med en advarsel: Zack er veldig spennende, og i overkant blodig. Orker du alt det makabre, har du en herlig lesestund foran deg, men for meg (som tross alt tåler en del) ble dette i overkant ekkelt.

Denne krimmen er tradisjonell i på alle måter, og tilfører egentlig ikke noe annet nytt enn at helten vår Zack er narkotikamissbruker. Han beholder jobben, men det er ikke akkurat hans fortjeneste at saken ble oppklart, det var det Sirpa og Denize som stod for.
Jeg likte egentlig ikke Zack, men jeg likte måten forfatterne fremstiller ham. Han sliter kolossalt med barndomsminner og traumer etter da moren døde. Siden hans bestevenn Abdula forer ham med amfetamin, sier det seg selv at missbruket blir opprettholdt. Vennskapet deres blir skildret levende og fint, men huff for noen typer, dem kunne jeg ikke like.

Der er andre karakterer i boken som gir et mer positivt inntrykk. De to kollegene til Zack, Denize og Sirpa er to oppegående og hardt arbeidende damer, som jeg ble veldig glad i. Douglas, en annen på teamet hans, er blind, noe som var nytt og spennende. Han sjef er også veldig sympatisk, noe som var forfriskende, siden politisjefer ofte blir fremstilt som vanskelige.
Historien tar for seg trafficing, menneskehandel og prostitusjon, noe som innebærer at vi blir kjent med mange ekle menn med alt for mye makt og alt for syk hjerne. Heldigvis viser romanen noen mykere sider, som nabojenten Ester som ikke har det så godt hjemme, men som har blitt Zacks venn, og også hans egne kvaler i forhold til kjæreste og elskerinne.

Et eksempel på hans reflekterende sinn:
Åtte bilder ble tatt av henne på båren. Noen i helfigur. Hans mor helt naken i det kalde rommet. Zack har sett fotografiene tusen ganger. Men fortsatt skjelver han på hendene når han holder i dem, og han har lyst til å flytte blikket bort, gjøre sannheten usann.
  Men istedet ser han lenge på dem, forsøker å se noe han ikke har sett før. For første gang synes han at hun ser ung ut, og han innser at han selv bare er tre år yngre enn hun var da hun døde.
  Snart er jeg eldre enn min egen mor.
  Det er en umulig tanke.
  Han husker en ettermiddag da bare de to var hjemme og det føltes som om de hadde all verdens tid.
  Et øyeblikk uten horisont.

Jeg liker måten boken er skrevet på, men siden innholdet ble for blodig for meg kan jeg ikke gi den mer enn fire prikker på terningen. Dette er en serie, og jeg skal lese neste bok. Håper inderlig det ikke er ville, menneskeetende ulver med da.

Leste du den andre serien til Mons Kallentoft? Skal du lese denne?

Forlag: Kagge

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 463

Kilde: Leseeksemplar

Silo av Hugh Howey - en dystopi for oss som ikke leser "sånt"

Dystopier er ikke det jeg leser flest av, ikke fordi jeg ikke vil lese om samfunn hvor foruroligende og nedtrykkende tilstander råder, men fordi jeg stort sett ønsker meg "virkelighet". Med Silo fikk jeg på en merkelig måte begge deler, boken er veldig virkelig, men i en usannsynlig setting. Jeg likte denne boken veldig godt, og ga den høyeste score på terningen.

Forlaget om handlingen:

I en ødelagt og giftig fremtid eksisterer et samfunn i en gigantisk underjordisk silo. 
Verden utenfor er ugjestmild, utsikten dit er begrenset
- og å snakke om den er forbudt.
Men det er alltid noen som tør å håpe, noen som tør å drømme.

Det er de som er farlige, det er de som smitter andre med sin optimisme. Straffen er enkel. 
De får det de ønsker seg: De får gå ut.

Forlag: Bazar

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 526

Kilde: Leseeksemplar

I denne romanen fokuseres det ikke på tid, sted, språk eller nasjonalitet. Menneskene vi bli kjent med holder til i en silo, hvor de fleste av de 140 etasjene ligger under jorden. De som bor på toppen er de som styrer og bestemmer, og det er de som er opptatt av å kunne se ut. Med jevne mellomrom blir derfor noen straffet med å bli sendt ut, og da er de pålagt å vaske vinduene i øverste etasje, før de får gå videre. 

Historien begynner med at vi blir kjent med visesheriffen og ordføreren. De skal foreta en ansettelse og har sett seg ut unge Juliette som jobber som mekaniker langt nede i etasjene. Turen ned er strabasiøs og mens "vi" går, blir vi kjent med disse to, han som skal erstattes og samfunnet forøvrig. 

Siloen er bygget opp med avdelinger som har ansvar for spesifikke oppgaver. Mekanisk skal få strøm, vann, avløp og alt annet til å fungere. Her er hydroponiske hager, gårder, skoler og sykehus og til og med en IT avdeling. Spenningen som oppsto mellom Mekanisk og IT når Mekanisk var nødt til å få innvilget en "strømferie", var artig å lese om. 

(Minnet litt om tematikken i En folkefiende)

Når det er sagt, så er det mange gjenkjennende begivenheter og følelser i denne boken. Menneskene motiveres enten av makt eller frykt, mens andre er engasjerte arbeidere og gode medmennesker. Det er ikke vanskelig å se paralleller til vår verden.

Menneskene kjenner ikke sin egen historie og vet heller ikke sannheten om sin egen situasjon. Alt de ser er fasader og illusjoner, og de med makten bestemmer hver minste ting i livet deres. Beskrivelsene av både siloens forfall og forholdene som menneskene lever under kommer i bisetninger og små hint, så mye overlates til leserens fantasi. Dette likte jeg godt, for lange betraktninger som skal beskrive hvordan ting ser ut, blir fort kjedelig. Karakteroppbyggingen foregår på samme "umerkelige" måte, og jeg får fort mine favoritter som jeg blir veldig glad i.

Jeg har ikke lyst å røve spenningen din ved å røpe for mye av hvordan handlingen utvikler seg, men jeg kan love deg både kjærlighet og krig og alt derimellom. Boken ble aldri kjedelig, og for de som skulle tenke at dette blir for trist, så er det ikke det, for her er masse håp og fremtidsutsikter. 

Historien er fint avrundet men det er første bok i en trilogi dette her, så jeg håper noen av spørsmålene vi ikke fikk svar på her, kommer senere. Jeg sitter i alle fall superklar for neste bok, for den skal jeg lese! Kanskje jeg får sett filmatiseringen av Silo først for filmrettighetene er allerede solgt til FOX og boken er gitt ut i 30 land, så vi kommer til å høre mer om denne boken.

Les gjerne Mariannes flotte omtale på bloggen Mellom Bokstablene!

Jeg blir så glad når jeg ser på denne tassen - utdrag av et større kunstverk av JOY

Jeg har Haruki Murakami på vent denne tirsdagen

Det er tirsdag og tid for Boken på vent hos Beathe. Jeg skviser ut et innlegg mellom jobb og trening og håper jeg rekker det. Mens jeg står planken etterpå kan jeg kose meg med tanken på at mange lesetips venter på meg. 

Det er Marianne Mellom bokstablene som har oppfordret til å lese Murakami i vinter, og bøkene for februar ble hentet på biblioteket i dag. Her kan du se planen hennes for hvilke bøker som skal leses, så hiv deg gjerne med! Jeg har allerede lest boken for januar, uten at jeg kan påstå at det var noen høydare. Les gjerne om mitt møte med Norwegian wood!

Murakamibøker for februar

Jeg overlater dere til google for å finne mer info om bøkene, for nå må jeg fly på trening!

Kroppen av Birte Svatun - perfekt for undring og utforsking

Forrige uke tok jeg frem Birte Svatun sin bok Kroppen da jeg skulle ha samlingsstund med 12 barn på 4 og 5 år. Dette viste seg å skulle bli årets første innertier, for denne boken og samlingen(e) gikk rett hjem hos den kresne målgruppen.

Boken begynner med det viktigste, for en 4/5 åring, de elsker å snakke om seg selv som baby. På neste side er babyen blitt 4/5 år, og to stykker er nakne på stranden. Da jeg spurte om de kunne se hvem som er gutt og hvem som er jente, svarte førstemann, "hun med spaden har fletter, så det er en jente", men vi kom raskt inn på det at vi er forskjellige nakne.

Deretter tar boken for seg skjelettet, "innmaten", huden og musklene, før vi gikk over på de vanlige sanseorganene. Etter et artig kapittel om hår, tar de siste kapitlene for seg følelser, hva som skjer når vi blir syke og hva vi trenger for å leve.

Det siste kapitlet er om døden. Dette er nedtonet og overlater til gruppen å bestemme hvor mye som skal sies. Helt til slutt finner vi et knippe med sangleker hvor vi kan bruke kroppen vår.

Boken er delt inn i kapitler for hvert tema, og under noen av temaene er det en elefant som kommer med fakta. Disse elefantene ble ungene veldig glade i, og var like spent på hva hver ny elefant skulle si. Vi finner også nøkkelhull på enkelte sider, og dette var enda gøyere, for det står Prøv selv! og vi fikk en liten oppgave. De fleste kunne løses der og da, så vi har dunket på pannen for å kjenne hvor hardt skjelettet er, tatt håndback på hverandre, vi har dradd i huden og lyttet til hjertet. Den samlingen vi leste om øyne avsluttet vi med å leke blindebukk, og da vi leste om nese og luktesans ga vi hverandre nesekos og planla å bake skillingsboller på fredag (noe vi gjorde)

Boken har en lavmælt tone, uten oppramsing av fakta. Den legger opp til at vi kan fundere og filosofere rundt de forskjellige temaene, noe som selvfølgelig bidro til at vi brukte mye lenger tid på å komme gjennom boken. Jeg hadde trodd at jeg kom til å bruke to samlinger på denne boken, men det ser ut til at vi bruker syv. Da jeg i dag spurte om de hadde lyst å gjøre noe annet, eller de ville lese i Kroppen, var alle enige om at de ville lære mer om kroppen.

Siden som resulterte i at vi bakte boller på fredag

Vi studerte drøvelen til hverandre og talte tennene

Bare så du vet det: rompemuskelen er den største muskelen i kroppen! (Det har elefanten sagt)

Små barn er veldig fascinert av kroppen sin, og er sin egen største fan. Det er artig for oss voksne og finne ut hva de vet og hva vi trodde de viste, som de faktisk ikke vet. Boken passer for høytlesing for mange barn og for koselesing for få barn. Husk å ta deg tid til undring underveis, vi voksne har en tendens til å haste avgårde, gjør du det med denne boken, går du glipp av mye.

Jeg har skrevet om Birte Svatun sine bøker før: 

Tenkeboka, Rett eller galt og Hva er følelser?

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2005

Illustratør: Muriel Sandberg

Kilde: leseeksemplar

Et blått sjal av bly - Kjell Erling Bardal sin debutroman

Det er ikke før pensjonsalderen er et faktum at Kjell Erling Bardal tar opp sin penn, med seriøse hensikter om å skrive en roman. Han skulle gjort det for lenge siden! Målsettingen hans var å blande poesi og krim, og det har han, ikke bare fått til, men gjort på en glimrende måte i denne debutromanen.

Forlaget om boken:
Erling vender tilbake til det idylliske barndomshjemmet i Nordland. Det som skulle være et hyggelig sommerbesøk, blir imidlertid ikke som forventet. For i det lille lokalsamfunnet er hensynsløse krefter i sving, og Erling tvinges motvillig til å ta kampen opp mot dem.
I Helgelandskystens storslåtte kulisser blir han deltaker i et drama fylt med ondskap og vold, men også med lengsel og kjærlighet. Og mens livet hans snus på hodet, er det én motstander han ikke oppdager. En som helst vil se ham død.

Forlag: Fair

Utgitt: 2014

Sider: 345

Kilde: Leseeks

Dette er en oppdiktet roman, men innledningen viser at den er inspirert av noen dramatiske hendelser som fant sted på Helgelandskysten i 1944. Noen av menneskene vi treffer i boken er etterkommere av de som var med på M/S Rigel som ble senket utenfor kysten, i en av norgeshistoriens største enkelttragedier.

Stemningen er satt og nervene er i høyspenn allerede før jeg begynner på selve romanen. Det er etter få sider det går opp for meg at det er en liten gullgruve jeg har satt klørne mine i. For et nydelig språk! Det er litterært til tusen samtidig som nerven og handlingen kommer klart fram.
Vi leser en hyllest til den nordnorske sommeren, til lyset, måker, bannskap og sjarken - selve symbolet på nordlandsk nøysomhet. Denne kjærligheten til landsdelen sin greier forfatteren å få frem, uten at det blir klisjèaktig eller belærende.

Erling Bærø skal besøke Sandnessjøen hvor hans bror Kasper fremdeles bor i deres barndomshjem. Han har blitt bedt om å delta på et seminar om Petter Dass, på museet på Alstahaug. Vi får beskrivelser av de vakre fjellene og av lokalbefolkningen som han ganske raskt er omringet av. Alle er gamle kjente, og alle ønsker ham velkommen hjem, som om han returnerte for alltid.

Etter å ha installert seg og rettet på alle tingene til broren, får han besøk av Gunther Behle og Klaus. De har ikke rent mel i posen, og spiren til spenning er plantet. Her er det snakk om noen kasser som ligger på havets bunn, som de ser ut til å få avkastning på hos noen skumle tyskere.

Handlingen innehar mange tema, som trafficking, pedofili, dystre hemmeligheter fra krigen og en skattejakt, så det er ikke mange sjanser til å puste rolig. Karakteroppbyggingen er genial, og jeg kunne raskt skille de forskjellige karakterene fra hverandre. Noen kunne jeg ikke fordra, mens Erling og et par til ble jeg oppriktig glad i. Her må naboen Maren og hennes herlige fjærkre nevnes. Tenk å gå på tur nedover veien, med to haner og et knippe høns på slep!

Morn Erling. Hils på min Plymouth Rock, eller Idi Amin som jeg kaller ham. For han kan være litt av en tyrann mot hønsene.
  Jeg nikker pliktskyldig mot hanen. 
  - Han er dessuten trofast som en hund, sier hun og strener mot kjøkkenet. Skvetter til når Mor Monsen suser mellom bena hennes på vei mot ytterdøra for å kvitte seg med nattas oppsamlede avfallstoffer. 

Romanen er skrevet kronologisk, og er lettlest i den forstand at du alltid vet hvem det er som snakker, og leseren slipper å tenke på annet enn å puste ut og inn. Det er spennende hele tiden, og de få stedene det egentlig ikke er spennende, så hadde jeg den der ekle "se deg over skulderen" følelsen.
I spenningsromaner blir det sjelden vellykket å bruke et malerisk språk, for da synker som oftest spenningen raskt. Bardal har mestret kombinasjonen fart og lyrikk på en excelent måte. I tillegg har han mange fraser som er direkte vittige.

Jeg likte godt måten han skildrer hvordan deres far mistet landhandelen sin, da den nye Coopen ble bygget, og også besøkene hos faren på aldershjemmet.
Heldigvis holdt han seg for god til å karikere nordlendinger, det er et oppbrukt virkemiddel for å sikre seg litt humor i romaner.

Jeg våger meg ut på dekk igjen. I et minutt blir jeg stående å holde meg fast ved livbåten. Sommerdagen er grå, som om vi har gjort et kvanteprang inn i høstmørket. 
  - Nå eltes jeg til nordlending i ekspressfart, tenker jeg mens sjøen pisker og vinden forsøker å rive meg tilbake til havets knusende favntak. 

Det er gjerne like greit at du ikke vet hvor lite Sandnessjøen er, for etterhvert blir det en god del drap, både på dyr og mennesker. Halvparten hadde vært mer enn nok for min del, men hvis alle disse skulle få leve så hadde vel også innhold og slutt blitt annerledes. En forsvinning eller to ble det, og noen gryende nye samhold, så kanskje det ligger en oppfølger å lurer i kulissene? Jeg håper i alle fall på det!

de Syv Søstre - bilde tatt fra Dønnmannen

Det er ikke lenge siden jeg var i Sandnessjøen selv, og ble ikke særlig imponert av den lille byens kjerne. Fjellene derimot, De syv søstre og Dønnmannen var formidable fjell som vi i vår iver etter å samle kommunetopper besøkte. Jeg badet på fergekaien på Stokka, og kjørte forbi flyplassen, så det var ikke vanskelig å se for seg hvor hendelsene i boken foregikk.
Jeg anbefaler deg å google frem et kart over området, så ser du hvor alt ligger i forhold til hverandre.

Artemisia, Bokbloggeir og ReadingRandi har også skrevet flotte omtaler om boken!

Norwegian wood av Haruki Murakami

Da Marianne første nyttårsdag fortalte at hun i år har tenkt å lese alle bøkene til Haruki Murakami, slengte jeg meg med. Siden hun begynner med begynnelsen av forfatterskapet hans, har jeg ikke lest noen av de bøkene vi skal lese de tre første månedene. Norwegian Wood ble lånt som lydbok på biblioteket, og lyttet til når jeg var alene hjemme.

Toru Watanabe er 37 år, men når han hører den gamle Beatles-sangen "Norwegian wood" på flyplassen i Hamburg, husker han med en gang studiedagene i Tokyo på slutten av sekstitallet. Det er studentopprørets tid, men Watanabe er ingen aktivist; han går på forelesninger, leser romaner, jobber i en platebutikk og forelsker seg.

Denne historien er ikke spesielt japansk, bortsett fra enkelte steds- og egennavn får en ikke noe inntrykk av Japan som land. Watanabe er i 20 års alderen i det meste av boken, og det er han og vennene hans vi blir kjent med. De er for gamle til at dette blir en oppvekstroman, og disse vennene har sine egne historier, som fortelles hver for seg. Handlingen er preget av tamt sexprat, som i mine øyne fungerer som et enkelt triks for å holde på leseren. 

Nicolai Cleve Broch som leser, gjør dette på en glimrende måte. Han leser jevnt og raskt og uten for mye tonefall. 

Det er en langsom roman dette her. Etter en liten introduksjon hvor vi får inntrykk av hvordan hovedpersonen har det i studietiden, flater det ut og historien følger i samme spor fremover time etter time. Vi møter Midori, Kamikaze, Nagasava og Naako, og får historiene til alle sammen. Hver historie kunne godt blitt en roman hvis den hadde fått litt mer kjøtt på beina, men i Norwegian wood virker det som forfatteren har samlet sammen en del idèer og brukt dem alle her.

Jeg sier det akkurat som det er, jeg syntes boken var kjedelig. Etter å ha lest både Kafka på stranden, 1Q84 og den siste Fargeløse Tsukuru... vet jeg hva forfatteren er god for, og ble litt skuffet over denne her. 

I februar vil Marianne ha oss med på å lese Dans, dans, dans og Sauejakten, de to aller første bøkene i forfatterens lange rekke av utgivelser.   

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2000/på norsk 2008

Lyttetid: 13 timer

Lest av: Nicolai Cleve Broch

Hekla myter - dikt av Eli Fossdal Vaage

Dikt er noe jeg ikke er god på, så de som dropper innom her på jakt etter en kvalifisert uttalelse, kan bare surfte videre. De diktene jeg har likt har vært URD og Manilahallen, som er dikt med tydelig begynnelse og slutt, og helt tydelig mening og budskap. Jeg har lest flere diktsamlinger denne måneden, både Skjelbred, Østreng og denne her, men jeg merker at jeg må jobbe hardt for at det skal gi meg noe.

Forlaget forteller:
På sitt unike vis skriver Eli Fossdal Vaage frem formødrenes historie og en felles kvinnelig arv. Diktene beskriver søsterskap på tvers av generasjoner, der en ung kvinne formidler både historisk kvinneliv, en eldre kvinnes stemme og sin egen tilværelse på en gård hun har overtatt, eller muligens trengt seg inn i. Hekla myter rommer like uanstrengt større og mindre refleksjoner, alt ført i et språk som både er likefrem og høystemt på samme tid.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sjanger: Dikt

Kilde: eBokBib

Hekla myter av Eli Fossdal Vaage er stemt frem av norske bokbloggere som en av seks bøker på langlistens "åpen klasse". Nå gjenstår det å se om den klamrer seg fast til kortlisten, og blir en av de nominerte til Bokbloggerprisen for norske bøker gitt ut i 2014. Jeg lover at om så skjer, skal jeg kjøpe boken, og lese den på nytt.  

Jeg kan ikke si annet om boken enn at jeg måtte gi tapt. Den fant ingen klangbunn i meg, og ga meg følgelig ingenting. Etter å ha satt lesingen på pause for å fordype meg i flere gode omtaler om boken, gikk det litt bedre, men fremdeles var det bare et ord her og en vending der som traff meg.
Språket er fint, nynorsken passer glimrende til denne  typen dikt men, som om dette er en kjæreste gitt på båten, kan jeg bare si, det er ikke deg det er noe i veien med, det er meg :)

Du tid, som lar alt henda 

som står fast ved ditt

ved døden 

Du tid, av menn

som forsvann til sjøs

av kvinner som gløymde seg bort

som blei liggjande brakke

Du tid, som såg unge døtrer koma

rekande frå fjerne gardar, nakne i halsen

langt på natt

Du tid, utan vit

til å gripa inn 

i menneska sine liv

lar oss gravleggja kvarandre

i mørk jord

Jeg har mye å lære om diktlesing generelt og dette diktet i særdeleshet. Titt gjerne innom andre som har skrevet om boken: Beathes bokhylle, Artemisias verden, Karin leser, Min bok og maleblogg, Groskros verden, Bentebing

Teater: En folkefiende av Henrik Ibsen på DnS

Jeg må med en gang innrømme at da jeg satte meg ned i salen på DnS i går kveld, ante jeg ikke hva En folkefiende handlet om. Etter litt tankefamling i begynnelsen om hvem som er sprø, og hvem som ikke er det, så fant jeg raskt roen med at dette er spennende saker.

                           Bilde: DnS

Sånn presenterer DnS handlingen:
Som nyansatt tilsynslege på en badeanstalt blir han klar over at vannet er forgiftet. Dette er en oppdagelse som kan få store politiske og økonomiske konsekvenser for det lille samfunnet, men som skal få enda større konsekvenser for Stockmann og hans familie. Selv med stempelet «folkefiende» blir han stående i sin kamp og konkluderer: «Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene».

Her er det snakk og markedskreftenes og lobbyvirksomhetens påvirkning på politikken som som styrer på det lille stedet. Dette er skremmende aktuelt og det er nesten nifst at Ibsen skrev dette allerede i 1882. DnS var et modig teater også den gang, og fremførte stykket allerede året etter.

Det er ingen annen måte å si det på, og ingen grunn for å spare på superlativene,
dette her er glimrende teater! Skuespillerne gjorde en fantastisk jobb, og med den mengde med tekst som, i alle fall Stig Amdam må ha pugget, tar jeg hatten av for at alt kom med. Hans tale i andre akt var intet mindre enn brilliant!

Scenen var gjort om til et kurbad, og skuespillerne vasset rundt i dette ankelhøye vannet hele tiden. Det ble en spennende effekt, for det gikk ofte hardt for seg både verbalt og kroppslig. Det rare lyset tok publikum med inn i badet, og under pressekonferansen i andre akt, var det vi som var publikum, mens alle bortsett fra Dr. Stockmann og hans familie, var sammen med oss i salen.

For meg som hadde en bratt læringskurve i går kveld, var det fornøyelig å sitte å veksle mellom å mene at Dr. Stockmann var rav ruskende gal, eller om det faktisk var han som hadde rett. Konklusjonen tar jo rent pusten fra en, og mange av meningene hans er mine meninger, men allikevel var det han som fremsto som den det hadde klikket for.

                                                                       Bilde: Dns

Pressen får gjennomgå i dette stykket, og Jon Ketil Johnsen gjorde en glimrende figur som avisredaktør Hovstad. Henrik Ibsen skrev dette stykket, som en reaksjon på den behandling Gjengangere fikk i pressen året før.
Stykket er preget av tiden han levde i, og bygger på en lignende hendelse i badebyen Teplitz. Da en koleraepidemi rammet byen og forurenset vannet der, advarte legen Alfred Meissner om farene, og badeanstalten led betydelige tap.

Har du lyst å se brennende aktuell teater av beste klasse, 

bør du være om deg for stykket går bare til 21 februar.

Sommer - et utvalg noveller av Amalie Skram

Jeg hadde tenkt å nøye meg med å lese romanene til Amalie Skram, men etter å ha lest noen av omtalene Ellikken har skrevet om hennes noveller, ville jeg lese disse også. Ta gjerne en titt på hennes omtale av novellesamlingen!

Amalie Skram skrev på en dønn ærlig måte om forhold som angår livet selv. Datidens kvinnesyn hvor kvinnen ofte blir holdt nede blir ofte skildret. Hun gjør dette på en utrolig reflektert måte, og ofte uten å dømme den aktuelle mannen, men tar heller for seg det kvinneundertrykkende systemet.

I denne novellesamlingen som heter Sommer og kom ut i 1899, er tema død og ekteskap som ikke akkurat kan kalles lykkelige. Hun tar ikke kvinnens "parti" men skildrer hvordan en hustru kan ha gjort seg "fortjent" til sin manns kalde skulder.
1899 er også året hvor Amalie Skram og mannen Erik tok ut separasjon, som med mye av det Amalie skriver, så er også disse novellene preget av hvordan hun har det i privatlivet sitt.


Sommer
Den middelaldrende Sakfører Eivind Knagenhjelm er på ferie ved kysten. Han har fått fin kontakt med en ung dame, men et telegram fra konens lege får ham til å avbryte og reise hjem. På turen hjem fabulerer han om sin kjærlighet til konen, og denne Mimis kjærlighet til ham, som har forandret seg gjennom årene.
Han kommer hjem til tomt hus, men et brev er satt frem til ham. Når han har lest brevet, går han inn i Mimis soveværelse og finner der sin kone på likseng.

Et menneske er som det er, og det gjelder ikke å slippe taket

Memento mori
Uttrykket er latin og betyr "husk din dødelighet". I denne novellen møter vi en ung jentes kjærlighetssorg. Hun ligger til sengs, og drømmer om å motta et forsonende brev fra sin hjertes utkårede. Dette får hun ikke og når hun noen dager senere tilfeldigvis møter ham på apoteket, og slenger seg rundt halsen på ham, får hun klar beskjed:
Ja nu ser du ut, som jeg vet ikke hvad. At jeg ikke nu kan komme dig i møte, som du vil ha det, må du veite og forstå. Man kan hverken gråte eller lide eller trosse sig kjærlighet til. Min kjærlighet til dig, har du selv ærlig og redelig sprengt ut av verden. - Jeg er full av sund og lykkelig livsglede - gudskjelov, men like overfor dig er jeg et lik.
Den korte novellen slutter like etter dette skjebnesvangre møtet, med at hun har pakket sine kofferter og er klar til å reise. Er ikke dette dramatisk, så vet ikke jeg. Her stiller forfatteren kvinnens hjerte og følelsesliv bart til skue, og i mine øyne beskriver hun på en lett nedlatende måte en kvinnes toskeskap, når hun lar seg styre av sine følelser for en mann på denne måten.

Amalie Skram i Bergen

Glede
Fru Dorthea ligger syk og kvier seg for sin manns tur innom hvor han ber henne god natt. Hun kan ikke fordra sin mann, og vil heller dø enn å se ham igjen. Og dø er akkurat det hun skal. Når hun ligger der og venter, tenker hun på ham som hun elsket og elsker fremdeles, men som hun behandlet ille og mistet.
 - Jo, hvis det nu var sant, at lidelsen virket lutrende som skjærsilden på de dødes sjeler?
Ja, så kunde det være håp for henne. Håp om, at hun hadde lidd seg verdig til å finne ham igjen.
At en novelle som handler om anger og død kan ha tittel Glede er jo litt underlig. Men i den lille historiens siste avsnitt opplever vi gleden hennes når hun blir tatt imot av sin aller kjæreste.


Post festum
Fru Siri har murt seg inne i leiligheten etter hennes mann for flere uker siden dro avgårde på ferie. Hun har ikke mottatt noen brev, og plager seg selv med uhyggelige tanker om hvorfor han ikke skriver. I tankene går hun tilbake og saumfarer sin egen oppførsel mot mannen, og ser ikke stort hun kan være kry av. Fru Siri er fryktelig sjalu, og dette har gjennomsyret hennes oppførsel mot mannen i alle år. Herr Brandt kommer innom og flørter med henne, men hun er ikke mottakelig. Han forteller at Nora Bergstrøm går med lommene fulle av brev fra hennes mann, og hun blir riktig gjort til narr i byen.
Neste ettermiddag står hennes mann Henrik i stuen. Siri blir glad og vil vise ham at hun er forandret, men Henrik er skadeskutt og vil ikke se denne åpne, glade utgaven av sin kone. Han skal avsted i festlig lag, og Siri ber på sine knær om å få være med. Her har de det hyggelig, Henrik ser ikke på Nora Bergstrøm, selv om hun også er der. Når de kommer hjem, setter Henrik seg ned for å røyke mens Siri går og legger seg. Etter en time står hun opp og finner ham på sitt værelse, hvor han har sovnet ved skrivepulten med et uferdig kjærlighetsbrev til Nora foran seg. Han blir vred fordi han tror hun sniker på ham, og skjeller henne ut.

Det ender egentlig sånn. Vi vet ikke hva som skjer med paret, men det er vel ikke intensjonen med novellen å gi oss en slutt på noe som er pågående. Siri går i anger og kvaler over sin egen oppførsel når Henrik er borte, og føler at hun har forbedret seg når han kommer hjem. Sorgen er stor over at han ikke vil se dette, men er brysk og kald mot henne.

Den røde gardin
Denne novellen er bare på i overkant av tre sider, og forfatteren har ikke brydd seg med å gi karakterene navn. En frue kjøper et stort stykke blankt, rødt stoff som hun skal drapere foran vinduet for å lage det rette lys inne. Etter hun har fått stoffstykket i hus ser hun at det ikke blir pent i det hele tatt. Hun prøver alle vinduene, men til ingen nytte.
En morgen finner hennes mann henne død i sengen ved siden av seg, og han bruker den røde gardin til å svøpe henne inn. Hun skal jo kremeres, og da er det ikke verdt å spandere klær på henne. Når han er inne for å si farvel til sin kone ser han at det har flydd en flue inn i draperiet, og han bruker sin kniv til å skjære et snitt i tøyet og få fluen ut.

Dette er den korteste novellen, men den eneste med et skjær av skrekk. Jeg greier ikke helt gripe fatt i det, men liklukten som ble beskrevet flere ganger, satte meg litt ut. Måtte riste følelsen av meg med annet lesestoff etterpå.
Han stod og betraktet henne. 
Aldri hadde han tekt, at en død kunde se så skjønn ut. Hun lå der så fin og stille. Ansiktets uttrykk var mildt og fredfullt, og legemet syntes å rødme svakt av livets varme. Men det skyldtes vel det klare stoffs sterke farve.

En rose
En gammel mann vil legge seg inn på sykehjem fordi han føler seg trøtt og lei av livet. Lei og skuffet over sin kone er han også, og når hun responderer med glede på noe han sier, skjønner han at hun vil bli glad når han dør.

Han lå i samme stilling med hodet i hånde, og blev ved med å se på henne. Denne tanke, som i den siste tid ofte hadde streifet hans sinn, men som han dog aldri hadde gitt rum i sitt herte - den var altså riktig. Hun vilde føle det som befriende glede, hvis han døde. 
- Naturligvis. 
Slik var det altså endt. 
Han, som hadde bundet sig til henne i så stor og jublende tro og tillit. 
Denne fabel om at to mennesker skulde bli til ett!
Sludder og snikksnakk!
Nei. Den ene var herre, den annen tjener. Eller også var de fiender.
Akk, hvis verden ikke var så full av sagn!

Novellens tittel kommer av mannens siste syner før han dør. Han ser en stor, vakker rose, og dette syn gjør at han går bort med et smil om munnen.

Det siste utdraget viser kjernen i Amalie Skrams novellesamling, hvor hun tar for seg forholdet mellom den forlengst gifte mann og kvinne. Denne underlige kampen går igjen også i mange av romanene hennes, f.eks. Hellemyrsfolket.
Det sies at Amalie Skram tar mye av det hun skriver fra sin egen erfaring og sine egne følelser. Derfor håper jeg inderlig at hun hadde det godt innimellom, for sjalusien og angeren over egen oppførsel som kommer frem her, må det ha vært forferdelig å leve med.


Har du lyst å lese det andre jeg har skrevet om Amalie Skrams bøker, kan du ta en titt her!

Her bodde Amalie deler av barndommen, i en liten sidegate opp fra Gå-gaten 

Nøkkelmakeren av Gert Nygårdshaug - om tidens enigma

Nøkkelmakeren er presentert som en parallellroman til forfatterens forrige bok Klokkemakeren. På forlagets side kan en lese at Nøkkelmakeren er både en forløper og en oppfølger til Klokkemakeren. De som har lest den vil kjenne igjen menneskene, men historien er en hel annen. Nyrgårdshaug er en kritikerrost forfatter, og de som liker måten han skriver på, vil nok finne denne romanen fornøyelig.

I denne romanen kommer hovedpersonene ut for uvirkelige og bisarre opplevelser. Den nylig pensjonerte urmakeren lever et stille og fredelig liv sammen med sin herlige kone Mathilde.
Han begynner å tidvis plages av at det prikking i nakken og at han ser syner. Han ser sin smekre kone som en fet matrone, og han ser seg selv mens han står og mater noen okser med salt. Det viser seg at Mathilde også ser syner ved en anledning, og det gjør også vennen deres apotekeren.
Disse synene oppleves som hopping i tid, og Melkior Mussenden begynner å fabulere på hva Tid egentlig er for noe. Lever vi i parallelle universer, eller lever vi fortid, nåtid og framtid samtidig?
Han er da klokkemaker må vite, så dette med tid må han ha kontroll på.

En dag kommer det en mann traskende gjennom kornåkeren deres. Han er litt hemmelighetsfull, men presenterer seg som nøkkelmaker, og herr Mussenden skaffer ham en bolig. Han blir i byen, setter opp en mystisk teleskopantenne, som han ikke vil røpe for landsbybefolkningen hva han skal bruke til.

Denne landsbyen er spesiell på den måte at alle ungdommene som flytter ut for å gå på skole, kommer tilbake igjen. Her er det ingen som har hørt om datamaskiner og internett, og de har ikke mobiltelefoner. Boken inneholder mange snåle karakterer og hendelser som tilsammen bygger et litt rart univers. For en leser som prøver å få noe annet enn underholdning ut av dette blir det kanskje litt frustrerende.

Her er det ingen stedsnavn, og kun få egennavn. Alle karakterene har bare tittel, og enkelte blir karikert ganske kraftig. Vi har en prest med fotsopp som får kraftig støt av kirkeporten, og en borgermester som ligner på Francis Drake.
Måten å skrive på er også ytterst spesiell, og for meg som ikke liker å bruke energi på andre ting enn lesingen, blir dette bare kaotisk og tåpelig. Her er det lange setninger med komma og store bokstaver spredd tilfeldig rundt, men direkte tale, tanker og referering kommer i et eneste sammensurium.

; Da har vi to en historie å fortelle hverandre når de riktige ordene har dukket opp, Det har vi, men nå skal jeg ikke forstyrre lenger, Du forstyrrer slett ikke, jeg setter pris på ditt selskap, I like måte, men jeg har et jordstykke som må spas opp, Visse jordstykker bør absolutt spas opp, smilte nøkkelmakeren underfundig, Det er snakk om portugisiske søtneper, Hvilken delikatesse! Skal du dyrke slike der?

Boken er bare på 255 sider, men når ca. 25 av dem er helt blanke, og minst like mange halvfulle, så sier det seg selv at den går fort å lese. I begynnelsen irriterte jeg meg over all denne luften, men da jeg hadde lest halvveis var jeg glad til, for boken kjedet meg. Jeg gikk tidlig i lesingen vekk fra å lure på hva løsningen var, til å tenke om det er en løsning i det hele tatt. Boken fikk en helt grei avslutning, men på dette tidspunkt var jeg mer enn fornøyd med å ha bitt meg fast til boken var ferdig.

Jeg følte ikke forfatteren fikk sagt noe fornuftig om tidens fenomen, noe som kunne vært artig å filosofere rundt. Han skravlet seg heller helt ut på kornåkrene.

I Bokhylla tenker litt som meg om denne boken, så nå er jeg spent på om det er andre som kan forklare meg det jeg ikke har skjønt :) ? ?

Forlag: Juritzen 

Utgitt: 2014

Kilde: Leseeksemplar

Boken på vent hos meg denne tirsdagen er: Silo av Hugh Howey

Likte du Hunger games, er dette boken for deg. Boken som er solgt til 30 land og som har blitt en bestselger i alle land den har kommet ut. Filmrettighetene er solgt til FOX, så de som blir frelst har noe å glede seg til.  

Neste bok ut er altså en type bok jeg pleier å styre unna, men et par fristende bloggomtaler fikk meg til å bevege meg utenfor komfortsonen denne gangen.

I en ødelagt og giftig fremtid
eksisterer et samfunn 
i en gigantisk underjordisk silo. 

Verden utenfor er ugjestmild, utsikten dit er begrenset
- og å snakke om den er forbudt.
Men det er alltid noen som tør å håpe, noen som tør å drømme.
Det er de som er farlige, det er de som smitter andre med sin optimisme.
Straffen er enkel. De får det de ønsker seg: De får gå ut.

Forlag: Bazar

Utgitt: 19 januar 2015

Sider: 525

Boken fikk en 5`er av VG, og på bloggene Betraktninger og Mellom bokstablene kan du lese flotte omtaler av boken. Legg gjerne igjen lenke hvis du har skrevet om den! Jeg ble akkurat ferdig med Nøkkelmakeren i går kveld, og skal bare lese noen Amalie Skram noveller før jeg begynner på den, en gang i morgen. 
I dag blir det langdag og trening før jeg får inntatt posisjonen i lesestolen. 
Ha en super tirsdag dere!

Vil du ha flere tips om godt lesestoff 

må du ta turen innom 

Beathes bokhylle 

i dag.

På St. Jørgen av Amalie skram - en sinnsykeroman

På St. Jørgen er fortsettelsen på den første "sinnsykeromanen" hennes Professor Hieronimus. I den forrige boken fikk vi bakgrunnen for at Else måtte tas vare på på institusjon, og nå overflyttes hun til St. Jørgen. Amalie Skram ga ut begge disse bøkene i 1895.

Else Kant er mot sin vilje blitt anbrakt på institusjon av sin mann. Han har en høy posisjon i samfunnet, og får gjennom viljen sin hos de som styrer sykehuset. Fra den første boken husker jeg at hun led av søvnmangel, tap av energi, og var følgelig deprimert.
På St. Jørgen starter med hennes reise med vogn frem til sykehuset, og den påfølgende innleggelse. Hun er dypt fortvilet over å være fanget sammen med de gale, for hun er ikke gal selv. Eller er hun det? Det kommer ikke frem i begynnelsen av boken, men etterhvert får vi et klarere bilde av konflikten denne romanen skildrer.

Else får ikke sove, de i naborommene roper og skriker og Else blir fryktelig urolig av det. Hun nekter å innta måltidene i spisesalen, og vil heller ikke gå ut.


Plutselig lød det et uartikulert skrik fra det ene av sideværelsene, og derpå et underlig høirøstet snakkeri, avbrutt av skingrende hvin og en sviktende snappen efter været. Det lød som skrik og snakk fra et menneske uten gane.  Else var faret sammen med et rykk. Hun lot hekletøiet synke, og satt og lyttet, og søkte forgjeves å utfinne om det derinnefra var ord med mening i.

Når overlegen snakker med henne kan hun ikke la vær å snakke om Hieronimus, og overlegen ser på dette som et tegn på galskap. Hun vil heller ikke hilse til sin mann, noe de ikke skjønner noe av.

På sykehuset blir hun godt tatt vare på. Alle pleierne er greie med henne, og behandler henne som om hun ikke var gal. Hun får dusje uten følge, og spise på rommet, og alt hun ber om greier de å fikse for henne. Det er under sine daglige samtaler med overlegen at det alltid skjærer seg, og en av grunnene til at de holder henne der er at hun viser en sånn vrede overfor sin mann.

 - Skriv til Deres mann, og be ham besøke Dem. Så blir vi måske enige alle tre. 
 - Aldri! ropte Else.  - Ikke om jeg så skal bli her bestandig. Jeg begriper forresten ikke, at De kan blande de to ting sammen. Spørsmålet for Dem må jo være: Er fru Kant sinnssyk, og er hun således sinnssyk, at hun bør holdes under lås og lukke? Det at en kone er sint på sin mann, er jo  ingen grunn til å sperre henne inne. 

Denne vrede stammer fra da Hieronimus skulle gjøre henne frisk, og han sa til henne at Knut ikke ville treffe henne. Til Knut sa han at Else ikke ville treffe ham. Legen synes hennes ilterhet ikke burde finnes hos et normalt menneske, og kaller henne umulig.
Etter alle dagliglivets fasetter har blitt grundig beskrevet blir hun da til slutt utskrevet fra St. Jørgen. Hun overrasker legen ved å si at hun ikke vil bli sent hjem, men til St. Rudolfs hospital. Hun føler seg ennå ikke uthvilt, men matt og utpint etter oppholdet på nervesanatoriet.

Kjenner du litt til Amalie Skram vet du at hun i perioder var innlagt på psykiatrisk avdeling ved et hospital i København. Det kommer klart frem av disse bøkene, at hun vet hva hun snakker om. Hun får frem frustrasjonen over å ikke bli hørt, sett eller trodd på en troverdig måte, og jeg sendte mang en beundrende tanke hennes vei da jeg leste. For en tøff dame som i 1895 turde å tale de svakes sak på denne måten!

Romanen fant jeg i bind nummer 6 av Amalie Skram Samlede verker - lånt på biblioteket

Svømmeren - ny svensk krim av Joakim Zander

Det er ikke bare norske debutanter som er spennende, nå har jeg fått kloa i Svømmeren som er debutboken til svenske Joakim Zander. I Sverige kom den ut i 2013, mens den var klar til utgivelse i Norge nå i 2015. Boken anbefales på det sterkeste!

Forlagets omtale av boken:
En feberhet natt i Damaskus tidlig på 80-tallet må en amerikansk spion forlate sitt nyfødte barn til en usikker skjebne. Det er et svik han ikke klarer å forsone seg med. For å glemme tar han farlige oppdrag i Beirut, Afghanistan og Irak. Alt som kan holde tankene unna.
Tretti år senere blir den svenske EU-juristen Klara Walldéen oppsøkt av sin tidligere kjæreste og forsker på krigsforbrytelser, Mahmoud Shammosh. Han er kommet over hemmeligstemplet informasjon og trenger hennes hjelp.
Samtidig, i Brussel, forbereder den arrogante lobbyisten George Lööw seg på å representere en ubehagelig klient med en skjult agenda. Langsomt dras han inn i et dødelig politisk spill der både regler og motspillere er diffuse.

Som oftest er det ikke et vakkert språk som kjennetegner en god krim, men starten på denne boken fikk meg til å åpne øynene. Joakim Zander kan virkelig kunsten å skape stemning med de rette beskrivelsene, noe smakebiten fra bokens begynnelse viser:

Hver gang jeg holder deg, er siste gang jeg holder deg. Jeg har visst det siden den første gangen. Og da du kom tilbake, og jeg tok barnet i mine søvnløse armer, så var alt jeg kunne tenke, at dette er siste gang jeg holder det. 
Du ser på meg, med øyne lutrende som løfter om regn, og jeg vet at du vet. At du har visst det like lenge som jeg. Sviket mitt. Nå, i dette øyeblikk, så nær at vi begge kjenner dets stinkende åndedrett, dets dunkende, uregelmessige hjerterytme. 

Vi befinner oss i en temmelig maskulin setting i denne boken, med spionasje og hemmeligheter på hver side. Her er mange betraktninger som går på politikk og posisjonering i forhold til viktige saker som må løses. Her jobbes det i det skjulte med store overordnede spørsmål, og det er så vidt denne leseren greier å holde tungen beint i munnen.
Heldigvis inneholder handlingen også glimt av personlige historier, og etterhvert ser jeg det store bildet og kan gi meg hen til spenningen. Avsnittene om Klara satte jeg stor pris på. Først føltes dette som et velkomment innslag av noe mykt, men etter møtet hennes med Cyril, og jeg litt senere forsto hvem Klara er, ble også dette en kilde til nerve.

Lobbyisten George Løøv blir beskrevet akkurat sånn som jeg tenker meg at lobbyister i Brussel ser ut, uten at det blir karikert på noen måte. Jeg likte godt middagen han ble påspandert av sin sjef, og den usynlige tautrekkingen som foregikk mellom de to.

Det er nesten litt vanskelig å si noe om Mahmoud uten å røpe for mye av handlingen. Det er jo det som er gøy når en leser bøker en må jobbe litt med, at plutselig så faller biter på plass og en ser litt mer av det store bildet. Mahmoud bidrar til spenning, på en sånn måte at jeg på et tidspunkt klasket igjen boken, og gikk meg en tur. Ute var det lyst, bare så det er sagt.

Romanen hopper i tid og sted. Vi begynner i Syria i 1980, så skal vi til Uppsala i 2013 og til Brussel samme år. Vi ser tilbake flere ganger i løpet av handlingen, men det er godt merket, og tråden går fint å følge.

Persongalleriet er temmelig omfattende, så jeg gjorde bruk av penn og papir for å skille dem fra hverandre i begynnelsen. Etterhvert ble jeg godt kjent med de fleste og det ble lettere å lese. Det er helt tydelig at forfatteren er kjent med miljøet i Brussel og at han er fortrolig med internasjonal politikk, på flere plan.

Jeg oppfatter dette som en troverdig historie, siden jeg ikke kan sette fingeren på ting som er usannsynlige. Handlingstrådene nøstes tidlig sammen, men jeg fikk ikke klarhet i de forskjellige karakterenes beveggrunner, før mye senere.
Søndag morgen, da jeg serverte en smakebit, var jeg halvveis i lesingen. Boken ble avsluttet før søndag var omme, og jeg må få tilføye at innspurten var fryktelig spennende.

Zander har en formidabel evne til å bygge opp karakterer. Det som fascinerte meg med denne kriminalen, var hans måte å gi karakterene flere lag av personlighet. Først ser vi et selvsikkert menneske som er på topp av alt, mens senere kommer usikkerhet og tvil frem, på en troverdig måte.

Jeg personen som starter romanen får vi aldri navnet på, men han er en tydelig karakter og vi får vite hvem han er. Boken blir avrundet på en grei måte, hvor ingen løse tråder henger og dingler.

På forlagets siden kan en lese dette om forfatteren:
Joakim Zander ble født i Stockholm i 1975, men vokste opp i Söderköping. Under oppveksten bodde han også i Syria og Israel og et år i USA som utvekslingsstudent.
Etter endt militærtjeneste i den svenske marinen studerte han jus ved universitetet i Uppsala og tok senere en doktorgrad ved universitetet i Maastricht.
Joakim Zander har arbeidet for Europaparlamentet og Europakommisjonen i Brussel. Nå bor han i Lund i Sverige sammen med sin kone og deres to barn.

Utgitt i 2015 på Gyldendal

Sider: 367

Kilde: Leseeksemplar

De syv søstre - ny romanserie av Lucinda Riley

De syv søstre er den første av i alt syv romaner i en planlagt serie. Etter å ha brukt ukens fridag på å lese denne tenker jeg at det jammen kan bli for mye av det gode. Liker du måten Lucinda Riley skriver på er du i himmelen, men hvis du, som meg synes dette blir litt for mye av det gode, så tenker jeg at det er greit om bøkene kommer ut med et års mellomrom.

Forlaget om boken:
Maia D'Apliése og hennes fem søstre er samlet i barndomshjemmet Atlantis, et vakkert og tilbaketrukket slott ved Genèvesjøen. De har akkurat fått vite at deres elskede far, den sky mangemillionæren som de bare kaller Pa Salt, er død.
Maia og søstrene hennes ble alle adoptert av Pa Salt som spedbarn, og nå har han etterlatt et spor til hver av dem som skal lede dem tilbake til deres opprinnelige opphav. Maias ledetråd fører henne til den andre siden av kloden, til et forfallent herskapshus i Rio de Janeiro i Brasil.
I Rio i 1927, i byens storhetstid, har Izabela Bonifacios far ambisjoner om at datteren skal giftes inn i aristokratiet.


Samtidig er arkitekten Heitor da Silva Costa i gang med det som skal bli den berømte Kristusstatuen, og han skal snart reise til Paris for å finne den rette skulptøren til å fullføre hans store visjon. Den lidenskapelige Izabela lengter etter å se verden, og hun klarer å overbevise faren om å la henne få lov til å følge med arkitekten og hans familie til Europa før hun gifter seg.

Det må med en gang innrømmes at boken ble slukt i en jafs, så den må jo ha fenget, selv om jeg syntes at det var en opphopning av klisjèer og ting jeg har lest før.
Riley har funnet seg et konsept, og har du lest de tidligere bøkene hennes vil du kjenne igjen måten hun skriver på. Det som er nytt er at hun gir oss en del spørsmål i denne boken, som nok skal svares på i de neste seks bøkene.
I denne serien tar hun for seg adoptivbarn og deres forhold til foreldrene sine. Hun stiller egentlig ingen spørsmål, men byr egentlig på tanker og følelser til disse adoptivbarna, som jeg finner litt "rare".

Romanen er todelt. I 2007 dør Pa Salt som er en sveitsisk millionær som har adoptert seks små jentebabyer. Jentene har blitt store og lever sine egne, vidt forskjellige liv, men kommer sammen i barndomshjemmet når faren er død. Den gamle barnepleiersken, som har vært som en mor for jentene, i fars travle jetsetliv, bor der fremdeles, og tar imot dem.
Ingen av de seks jentene har noensinne tenkt på å spørre etter sitt opphav, men når Pa dør gir han dem koordinatene til der hvor han hentet dem. I tillegg til den innledende historien handler denne første boken om Maia, det barnet som var det første han adopterte.

Jeg stilte meg mange spørsmål ved denne innledningen. Hvorfor behandler de Marina som en tjener, når hun har vært som en mor for dem hele livet? Og hvordan i heitaste kunne Pa bare reise rundt i verden og plukke med seg små jentebabyer på den måten? Historien sier ingenting om denne karakteren, om hvem han var, og hvorfor han valgte å forsvinne på den måten han gjorde. Dette er nok svar de får, de som velger å lese hele serien.

Når Maia reiser til sine koordinater, som er i Brasil, begynner vi å nøste i historien hennes, og den tar oss med tilbake til 1927 og oldemorens liv. Ord og navn som vi forbinder med Rio og Brasil som Copacabana, Ipanema, favela, kaffe, karneval og samba blir brukt ganske så skjødesløst, for å sette oss i stemning. Jeg vil allikevel påstå at jeg etter å ha lest boken ikke føler at jeg har vært der. Bortsett fra turene opp til Cristostatuen, kunne handlingen vært hvor som helst. Ofte er det skildringer av smaker, lukter, lyder og stemninger som gjør at jeg påstår at en "dameroman" er verdt å satse på.
I denne romanen blir til og med fattigdommen i favelaene beskrevet som "koselig", og alt en ser i Rio er vakkert og helt perfekt.

I begynnelsen av boken nevner hun de tre språkene i Sveits, og bommer med å bytte italiensk ut med engelsk. Noe så elementært bør være på plass, når resten av boken inneholder mer enn nok "snarveier".

Handlingen er klassisk lagt opp. Vi hopper fra nåtid til fortid med ujevne mellomrom, og får en familiehemmelighet vi skal nøste opp i. Problemene Maia møter på virker umulige å løse, men hun finner alltid ut av det til slutt.
Språket er som seg hør og bør i en dameroman (ja no har jeg brukt det forslitte uttrykket mange ganger...) ikke for poetisk, men heller ikke skåret ned til beinet. Fremdriften er egentlig ganske bra, noe mitt lesemarathon i dag bekrefter, men jeg er redd for at jeg ikke kan gjenfortelle handlingen når jeg våkner i morgen tidlig.

Mulig jeg har vært litt streng her, og jeg er veldig spent på hvordan boken blir mottatt blant de norske leserne. I mine øyne ble plottet for lite troverdig, tematikken unyansert, og teksten litt for tynget av velmenende livsvisdom.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2015

Sider: 535

Kilde: Leseeksemplar

Svart daggry av Cilla & Rolf Børjlind

Svart daggry er den tredje boken i serien med Olivia Rønning, Tom Stilton og Mette Olsater. Jeg har lest Springflo som var den første, men at Den tredje stemmen kom ut i fjor, har gått meg hus forbi. Vel, vel, jeg kjørte på med nummer tre, og det gikk helt fint.

Forlaget om boken:
Olivia Rönning har valgt å vende tilbake til politiet og har fått jobb på det lille tettstedet Arild i Skåne. Da det lille samfunnet rammes av mordet på et barn, blir Olivia dradd inn i etterforskningen.

Noen dager senere begås det et nytt drap rett utenfor Stockholm. Dødsfallet har klare paralleller til dødsfallet i Skåne. Rikskrim kobles inn, og Mette Olsäter blir satt på saken. Mistanken rettes mot rasistiske kretser.
Samtidig får den tidligere politimannen Tom Stilton en utklippsbok om det uoppklarte mordet på en tidligere luksusprostituert. Tom ble i sin tid presset ut av etterforskningen, men har aldri klart å glemme den gamle saken.

Da det viser seg at et DNA-spor knytter de to sakene sammen, tar det hele en uventet vending, og Tom Stilton, Mette Olsäter og Olivia Rönning må jobbe sammen for å bekjempe skruppelløse drapsmenn.

Forfatterne har en meget stødig penn, her er det ingenting å henge seg opp i. Jeg lente meg tilbake og lot meg friksjonsløst suge inn i historien. Det var en fryd å kjenne igjen karakterene fra første bok. Selv om jeg skjønte at ting var skjedd i de personlige historiene deres i bok nummer to, så hadde det ingenting å si for lesegleden ved denne boken.

Olivia Rønning er vikar i Skåne. Hun er der nesten mot sin vilje, og mistrives sammen med kollegene sine. Mette Olsater i Stockholmpolitiet har fått konstatert diabetes siden sist, og har tatt av 17 kilo. Mette og Olivia fant tonen da de jobbet sammen i Stockholm. Tom Stilton har vært ute av politiet de siste seks årene, og delvis levd som uteligger. Nå bor han i en hytte og i en husbåt, men er på vei vekk fra rusproblemene sine.

De tre gamle kollegene blir knyttet sammen i profesjonell forstand når det først skjer et drap på en liten jente i Skåne og like etter blir en liten gutt drept i Stockholm. Begge sakene kan spores tilbake til ting som har med nynazister å gjøre, og Olivia får føle dette miljøet tett på kroppen.
Tom Stilton finner en bok med masse avisutklipp fra en gammel sak han har jobbet med, og det skal vise seg at denne gamle saken dras inn i etterforskningen av de nye mordene.

Historien er spennende fra første til siste side, og boken er umulig å legge fra seg. Mot slutten blir det direkte dramatisk, men det er troverdig skrevet. Slutten byr også på en vridning av det forløp vil har fulgt, som gjorde at den føltes overraskende uten å komme helt ut av det blå.
Det er noen "tilfeldigheter" her, og den aller siste avsløringen om Tom ble nesten litt for mye av det gode. De trenger vel en cliffhanger som drar oss over i neste bok, så jeg regner med de hanker seg pent inn igjen der.

Svart daggry er en velskrevet krim, skrevet med flere personer, men stort sett ett handlingsforløp. Her er heller ingen gamle historier å se tilbake på, så det hele foregår temmelig kronologisk. Språket er sånn som det skal være i en krim, kjapt og greit uten de lange stemningsrapportene som ofte senker tempo i en krim. Tema i boken er både hevn og fremmedfrykt, og selv om det er drap på to små barn inne i bildet, så skildres dette så sparsommelig at det ikke er hjerteskjærende å lese.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014

Sider: 415

Kilde: Leseeksemplar

Amalie Skram igjen - denne gangen har jeg lest Julehelg

Prosjektet mitt med å lese alle Amalie Skram sine romaner går sin gang. Jeg har blitt inspirert av at Ellikken og andre bloggere har postet omtaler, og får på den måten et spark bak av og til, til å velge meg en Skram bok. Denne gang var det Åslaug sin omtale, som satte meg igang.

Julehelg er en av de heller ukjente romanene til Amalie Skram. Den kom ut i år 1900, samme år som hun ble separert fra Erik Skram, og fem år før hun døde 58 år gammel. Amalie Skram brukte sin egen familiehistorie og erfaring som inspirasjon til mye av det hun skrev, og Julehelg bygger på lillebroren Ludvigs ulykkelige kjærlighetshistorie, og alt for tidlige død.

Julehelg er ikke en roman som har sin handling i julen, så det er fritt frem å lese den hele året. I denne historien møter vi Arne Hoff, en nyutdannet teolog som sliter med å få seg tiltredelse. Han bor i Kristiania og begynner å brevveksle med sin brors tidligere forlovede. I brevs form finner de tonen, og det ender med at han frir til henne.



Når de treffes viser det seg at hun ikke er så sjarmerende som han trodde, og han føler absolutt ingenting for henne. Hun virker like kald, men selv om de begge innrømmer dette, så vil ingen av dem ta initiativ til å bryte ut av forlovelsen. Planen er å gifte seg når han har fått fast stilling, men foreløpig bor de begge hjemme hos sin mor.

  Og nu hans forlovelse...
  Hver gang hans tanker streifet dette forhold, var det som nattens mørke falt over ham. 
  Forferdelig å være bundet til en kvinne, som aldri gledet hans øie eller hjerte. 

Arne får seg et midlertidig engasjement et sted langt utenfor byen, og flytter inn på kvisten til fru Alvhilda, hennes mann og deres fire barn. Dette er en lykkelig familie, og Arne opplever ekte kjærlighet mellom mann og kone, og barn for første gang. Han blir tatt vare på, og blir innlemmet i familien som en sønn. Han er godt likt både av familien og av de som bor i området. Diktene og sangene han lager blir tatt imot med jubel, og han drømmer om å kunne leve som dikteren Wergeland.
Han vet ikke sin arme råd over situasjonen han er i, og i tillegg forelsker han seg i Alvhilda. Til sommeren reiser han hjem til sin mor og forlovede i Kristiania, og får virkelig bekreftet at livet uten ekte kjærlighet ikke er noe liv. Han oppfører seg ikke noe fint, og når Henny tilbyr ham å bryte forlovelsen, takker han ja denne gangen.
På høsten får han en stilling som adjunkt i en sørlandsby og begynner å jobbe her. Fritiden bruker han til å brevveksle med Alvhilda og de fire barna, som savner ham veldig. Det nærmer seg jul, men han reiser ikke hjem til sin mor. Han blir syk og dør i julehelgen.

Sjelden kort oppsummering av et hendelsesforløp i en roman. Refleksjonene Amalie Skram gjør seg rundt spørsmål om religion, ære, kjærlighet og ikke minst skilsmisse var nok mye mer kontroversiell i 1900, enn i dag. Hun skriver drivende godt også her i denne ikke fullt så kjente romanen, som ble hennes siste.

Romanen fant jeg i bind 6 av hennes samlede verker, lånt på biblioteket.

Sannheten og andre løgner av Sascha Arango

Sannheten og andre løgner frir til den store leserskaren som elsker å lese om forfattere, forlag og bøker i sin tilblivelse. Boken kommer ut i februar 2015, men jeg har fått tatt en liten sniktitt på den. Forfatteren er en tysk manusforfatter for tv og film, og når en vet det, er det lett å si at det kunne jeg gjettet ut i fra hvordan boken er skrevet.
Boken er solgt til 22 land og det er også en film på gang.

Forlaget om handlingen:
Henry Hayden er en berømt og bestselgende forfatter, en kjærlig ektemann og en sjenerøs venn – kort sagt en svært hyggelig og omgjengelig mann. I hvert fall tilsynelatende. Det viser seg nemlig at han ikke skriver sine egne bestselgere. Og når elskerinnen hans, som også er hans redaktør, blir gravid, truer hele hans omhyggelig regisserte tilværelse med å rakne.
I et forsøk på å sno seg unna, legger Henry en listig og utspekulert plan som sammenfletter løgner og sannheter og grumsete halvsannheter. Men når han forsøker å kvitte seg med elskerinnen, begår Henry en fryktelig feil. Han pådrar seg ikke bare politiets interesse, men fortiden hans – som han så nidkjært har holdt skjult for sine omgivelser – risikerer også å innhente ham, med livstruende konsekvenser.

Men Henry er en mann som har gjort det til en egen kunst å unnslippe følgene av alt han foretar seg, selv når han står på randen av avgrunnen ..

Denne romanen krever ikke mer av leseren enn at hun/han må finne roen og kose seg med lesningen. Teksten fremstår kronologisk og rett fram, men med noen små "humper i veien" hvor jeg måtte stoppe opp å tenke. Heldigvis løste utfordringen seg så snart jeg leste videre, så det ble ikke noe problem. Så snart jeg hadde vent meg til å bare lese videre når jeg stusset, gikk det fort fremover. Boken ble lest på en ettermiddag og kveld, uten at den ble lagt ned, og det sier jo mye om hvor godt jeg likte den. Handlingen er (muligens) lagt til Tyskland i noe som kan være nåtid. Her er veldig få egennavn utenom personnavnene, og nesten ingen beskrivelser av steder. Det føltes litt rart i begynnelsen, men har ingenting å si for handlingen.

Romanen er logisk, men med et konglomerat av snodige hendelser. Siden det kommer frem helt først i boken, at det er Henrys kone Martha som skriver bøkene, gjør jeg ikke mye ugagn ved å røpe det. Hun skrev da han traff henne, la de maskinskrevne bøkene i kjelleren, og begynte på en ny historie. Det var hun som ville at Henry skulle gi ut bøkene i sitt navn, så i dette ligger det ingen konflikt. Nå er han rik, bor i en herregård og kjører en Maserati. Mens han bare gjør forefallende arbeide og koker te til Martha, er det hun som står for inntektene i den lille familien.

Henry viser seg etterhvert å være litt av en skrue, og mange små hendelser beskriver hans forhold til andre mennesker og til livet selv. Mye forblir usagt lenge, som hva som skjedde den dagen moren forsvant og faren forulykket. Vi blir kjent med barndommen hans når Gisbert Fasch dukker opp. De bodde på barnehjem sammen, og Gisbert har de siste årene saumfart livet til Henry for å avsløre at det ikke er han som skriver suksessromanene.
Forlaget som gir ut bøkene var på konkursens rand da Betty leste den første boken til Henry. Nå møter vi forlegger Moreaney som er syk, men akk så forelsket i Betty. Redaktøren på sin side, har hatt et forhold til Henry lenge, og det er hennes graviditet som er den utløsende faktor for kaoset som Henry skal vikle seg inn i, i denne romanen.

Handlingen inneholder mange små, litt surrealistiske hendelser, som oppdagelsen og ikke minst jakten på en mår i veggen i huset. Han kommer også på en nudistfamilie som boltrer seg på klippekanten han liker å besøke. I begynnelsen av boken glefser hunden hans i seg kjøttstykker fra et dådyr som fremdeles er levende, og jeg stoppet opp og undret meg over troverdigheten av dette når han så kvelte dådyret med sine egne hender.
Forværelsesdamen som spår i Tarot var skjønn, men den jeg likte best av karakterene var den serbiske fiskeren Obradin.

Som du skjønner er denne romanen et oppkomme av gode karakterer og snodige hendelser. Dette er ikke en bok som gir tårer og latter, men det ble aldri kjedelig og jeg leste med et flir rundt munnen hele tiden, og det holder ofte lenge for meg.

Forlag: Font

Utgis: februar 2015

Sider: 255

Kilde: Tekstfil fra forlaget