Forlaget om boken:
Montse, en fattigjente fra landsbygda i Spania, er i fortellende stund 90 år gammel. Hun flyktet fra hjemlandet idet Franco var i ferd med å gå seirende ut av borgerkrigen, og har bodd i Frankrike siden. På sitt helt egne språk, en blanding av fransk og spansk, forteller hun datteren Lydie om sommeren 1936 og sitt store eventyr, da hun sammen med broren José, en overbevist anarkist og frihetsforkjemper, reiser til Barcelona. I byen som er tatt over av anarkistene og hvor friheten foreløpig råder, møter hun sitt livs kjærlighet, en ukjent franskmann som etter deres ene natt sammen begir seg til fronten for å slutte seg til de internasjonale brigadene. Gravid reiser Montse tilbake til landsbygda, hvor en helt annen virkelighet venter.
Montses beretning flettes sammen med datterens lesning av Les grandes cimitières sous la lune, en pamflett av den franske katolske forfatteren Georges Bernanos, hvor han fordømmer grusomhetene som ble velsignet av den katolske kirken i Spania under borgerkrigen. Ikke gråte er både et dyptpløyende personlig vitnesbyrd og et komplekst tidsbilde av en historisk konflikt som skulle få vidtrekkende konsekvenser for ettertiden.
Romanen starter enkelt og greit ved at fortellerstemmen innleder sin historie. Hun klargjør at det ikke er grunn til å introdusere noen oppdiktede personer for de tre hovedpersonene er hennes mor, Bernaos en hyllet forfatter og så Den infame institusjonen Den katolske kirke. Starten er nærmest morsom og jeg brukte ikke mange sidene på å finne meg tilrette i fortellerstilen, som kan virke litt original. Her møter vi nemlig på avbrutte setninger, sammensetninger av ord du aldri har sett før, og feilstavede ord. Etterhvert gikk det opp for meg at det skal være sånn, og jeg humret frydefullt for meg selv.
Måten forfatteren har flettet sammen morens historie fra 30-tallet, forfatteren Georges Bernanos` betraktninger og sine egne nåtidige refleksjoner, gjør dette til en roman med karakter.
Det er ikke bare skriveteknikken som fryder, Lydie Salvayre bruker et helt karakteristisk språk, det er blomstrende og lyrisk uten at formuleringene blir svulstige. Det er nydelig og mang en gang treffer hun meg rett i hjerteroten.
Når det gjelder karakterene har hun også funnet en fiffig innfallsvinkel. En blir tidlig presentert for Montse, broren Josè som er opprører, den mektige familien Burgos og deres adoptivsønn Diego. Personlighetene deres blir raskt formet, men etterhvert som lesingen går sin gang, endrer disse karakter. Vi får se bakgrunnen for hvorfor de er som de er, og i dette ligger det mye som tankene og hjertet kan jobbe med.
Ikke gråte er en roman med temperament, det skulle bare mangle, vi er jo i Spania. Her er det krangler og kamptaler, bifall, latterutbrudd og stemning. Når de unge utfordrer autoriteten til foreldrene, går det ikke lydløst for seg.
Historien er tross alt satt til Spania i 1936, og alle vet nok hvilken forvirring som rådet da. Vi får høre om den spanske bispestandens rolle i likvidering av tusenvis av "mistenkelige", om hvor brutalt de sto mot hverandre når spørsmålet om å kollektivisere jorda ble diskutert og hvordan politisk tilhørighet sa alt om hvordan en var som menneske. Hvem er med i FAI, i POUM eller PCE og hvem er med i Falangen?
Det er en sterk roman Lydie Salvayre har skrevet, en som på en glimrende måte skildrer den spanske borgerkrigen, på en politisk, men også personlig og nær måte. Selv om hovedpersonen er forfatterens mor, blir dette aldri personlig på en privat og sentimental måte.
Ikke gråte er en av de beste romanene jeg har lest i år,
og jeg anbefaler den gjerne videre!
Forlag: Solum/Bokvennen
Utgitt: 2018
Sider: 253
Kilde: Leseeksemplar