torsdag 28. juni 2018

Ikke gråte av Lydie Salvayre

Uten andre forventninger enn å lære litt om den spanske borgerkrigen, begynte jeg å lese, og fikk oppleve den deilige kriblingen når det etter få sider går opp for meg at jeg sitter med en perle av en bok i fanget.

Forlaget om boken:
Montse, en fattigjente fra landsbygda i Spania, er i fortellende stund 90 år gammel. Hun flyktet fra hjemlandet idet Franco var i ferd med å gå seirende ut av borgerkrigen, og har bodd i Frankrike siden. På sitt helt egne språk, en blanding av fransk og spansk, forteller hun datteren Lydie om sommeren 1936 og sitt store eventyr, da hun sammen med broren José, en over­bevist anarkist og frihetsforkjemper, reiser til Barcelona. I byen som er tatt over av anarkistene og hvor friheten foreløpig råder, ­møter hun sitt livs kjærlighet, en ukjent franskmann som etter deres ene natt sammen begir seg til fronten for å slutte seg til de ­internasjonale brigadene. Gravid reiser Montse tilbake til landsbygda, hvor en helt annen virkelighet venter. 
Montses beretning flettes sammen med datterens lesning av Les grandes cimitières sous la lune, en pamflett av den franske katolske forfatteren Georges Bernanos, hvor han fordømmer grusom­hetene som ble velsignet av den katolske kirken i Spania under borgerkrigen. Ikke gråte er både et dyptpløyende personlig vitnes­byrd og et komplekst tidsbilde av en historisk konflikt som skulle få vidtrekkende konsekvenser for ettertiden.

Romanen starter enkelt og greit ved at fortellerstemmen innleder sin historie. Hun klargjør at det ikke er grunn til å introdusere noen oppdiktede personer for de tre hovedpersonene er hennes mor, Bernaos en hyllet forfatter og så Den infame institusjonen Den katolske kirke. Starten er nærmest morsom og jeg brukte ikke mange sidene på å finne meg tilrette i fortellerstilen, som kan virke litt original. Her møter vi nemlig på avbrutte setninger, sammensetninger av ord du aldri har sett før, og feilstavede ord. Etterhvert gikk det opp for meg at det skal være sånn, og jeg humret frydefullt for meg selv.

Måten forfatteren har flettet sammen morens historie fra 30-tallet, forfatteren Georges Bernanos` betraktninger og sine egne nåtidige refleksjoner, gjør dette til en roman med karakter. 

Det er ikke bare skriveteknikken som fryder, Lydie Salvayre bruker et helt karakteristisk språk, det er blomstrende og lyrisk uten at formuleringene blir svulstige. Det er nydelig og mang en gang treffer hun meg rett i hjerteroten.

Når det gjelder karakterene har hun også funnet en fiffig innfallsvinkel. En blir tidlig presentert for Montse, broren Josè som er opprører, den mektige familien Burgos og deres adoptivsønn Diego. Personlighetene deres blir raskt formet, men etterhvert som lesingen går sin gang, endrer disse karakter. Vi får se bakgrunnen for hvorfor de er som de er, og i dette ligger det mye som tankene og hjertet kan jobbe med.

Ikke gråte er en roman med temperament, det skulle bare mangle, vi er jo i Spania. Her er det krangler og kamptaler, bifall, latterutbrudd og stemning. Når de unge utfordrer autoriteten til foreldrene, går det ikke lydløst for seg.

Historien er tross alt satt til Spania i 1936, og alle vet nok hvilken forvirring som rådet da. Vi får høre om den spanske bispestandens rolle i likvidering av tusenvis av "mistenkelige", om hvor brutalt de sto mot hverandre når spørsmålet om å kollektivisere jorda ble diskutert og hvordan politisk tilhørighet sa alt om hvordan en var som menneske. Hvem er med i FAI, i POUM eller PCE og hvem er med i Falangen?

Det er en sterk roman Lydie Salvayre har skrevet, en som på en glimrende måte skildrer den spanske borgerkrigen, på en politisk, men også personlig og nær måte. Selv om hovedpersonen er forfatterens mor, blir dette aldri personlig på en privat og sentimental måte.

Ikke gråte er en av de beste romanene jeg har lest i år, 
og jeg anbefaler den gjerne videre!



Utgitt: 2018
Sider: 253
Kilde: Leseeksemplar

mandag 25. juni 2018

Djevelens rytter av Jan Ove Ekeberg

Djevelens rytter er bind II i serien Den siste vikingkongen. Den første boken i serien heter Krigens læregutt, hvor vi blir kjent med Harald Hardråde, halvbroren til Olav den Hellige, han som ble den siste vikingkongen etter at Olav falt i slaget på Stiklestad i 1030.

Forlaget om boken:
Etter slaget på Stiklestad i 1030 befinner den unge Harald seg i utlendighet hos den russiske fyrst Jaroslav. Her tjener han som kriger, men setter snart kursen mot Konstantinopel, storbyen der makt og rikdom kan vinnes.

På veien dit, ute på de store steppene, møter Harald khazarene, et hestefolk som kalles djevelens ryttere. Her lærer Harald selv å bli en djevelens rytter.



Men Haralds og khazarenes kunster på hesteryggen hjelper lite da den bysantinske keiserens soldater går til angrep. De som ikke blir drept føres til Konstantinopel som krigsfanger. Der vekker Haralds lange lyse hår keiserinnens beundring, noe som leder ham frem til målet: Opptaksprøvene til keiserens hær av nordiske leiesoldater.

Det er spennende å lese om vikingtiden, og siden dette er en fortsettelse på en serie hvor jeg husker den første boken veldig godt, kom jeg fort inn i lyttingen. Dette er en roman hvor det ene slaget følger det andre. De setter våpen i hverandre fra hesteryggen og til fots, og det foretrukne våpenet er nok sverd, buen med sine skarpe piler og øksen.

Skildringene av klesdrakter, levemåter og personlig stell føles genuine, og jeg stiller aldri spørsmål ved noen av de historiske aspektene ved romanen. Til sist i boken får vi også bekreftet at mange av karakterene er historiske personer, og jeg kan ikke annet enn å anta, at også deler av handlingen er bygget på faktiske hendelser i 1036.

I tillegg til all slåssingen får vi også en dose romantikk og en god del politikk og posisjonering, i forhold til å pisse de rette folka opp etter ryggen. Ære var viktig på denne tiden, noe som kunne få både kongsbrødre og andre inn i skjebnesvangre situasjoner.

Ekeberg skriver godt, han har et språk som passer til tematikken, og leverer helt uten verbale unoter. Denne gangen var det litt få overraskende vendinger, og jeg ble ikke holdt i et fast grep under lyttingen. For all del, fremdriften var høy, men jeg fikk det jeg forventet og lyttet til Erik Hivjus flotte innlesing i 11 timer, uten at pulsen økte nevneverdig på noe tidspunkt.

Utgitt: 2018
Lyttetid: 11 timer
Kilde: Lytteeksemplar

fredag 22. juni 2018

Bjørnen av Gard Sveen

Gard Sveen vant Rivertonpris, Glassnøkkel og flere andre priser for sin debutbok Den siste pilegrimen. Jeg likte den godt og leste også Helvete åpent, da den kom ut. Blod i dans som er tredje bok i serien om Tommy Bergmann har jeg ikke fått med meg, men siden vårens utgivelse Bjørnen, blir jublet opp i skyene, gikk jeg i gang med den.

Forlaget om Bjørnen:
Høsten 2016: Den spiondømte Arvid Storholt blir drept hjemme i huset sitt. Storholt var kjent som Norges største spion og ble arrestert i 1987. Storholt ble tilbudt betydelig strafferabatt om han hjalp den norske sikkerhetstjenesten med opplysninger om en annen sovjetisk spion som ble kalt Bjørnen. 
Politietterforsker Tommy Bergmann blir sendt på en labyrintisk jakt i sporene etter den kalde krigen - en som vil lede ham til den største spionen Norge har hatt, mannen som kom seg unna: Bjørnen.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 336
Kilde: Leseeksemplar

Denne historien starter med et mord, allerede på første side, men det er ikke oppklaring av mordet som utgjør hovedlinjen i krimromanen. Dette foregår i nåtid, i Oslo, men vi følger også flere andre handlingsforløp.

Polakken Piotr finner et kvinnelik når han er ute og fisker i et vann i Enebakk, og Tommy Bergmann blir kalt ut til åstedet. En handlingstråd starter i 1987, ved arresten av spionen Arvid Storholt, og vi får høre detaljer rundt omstendighetene som førte til hans videre karriere.

Den hovedpersonen det er mest interessant å høre om er den Øst-Tyske jenten Christel Heinze. Flukten hennes som endte i Norge, er hjerteskjærende og spennende å høre om, noe også fortsettelsen på historien hennes er.

Tommy Bergmann må forholde seg til mennesker over seg på rangstigen, og han skjønner ikke helt hvorfor han blir blandet inn i spørsmål som går på rikets sikkerhet, og strever med å holde hodet kaldt.

Historien inneholder flere små mysterier som leseren kan bryne seg på. Blomsterbuketten som dukker opp hver 15 desember, og innbruddet Tommy ble tvunget til å begå, hvorfor blir ikke det anmeldt?

Det er mye snakk om den kalde krigen, om spioner og hemmeligheter i datidens etterretningstjeneste, samtidig som PST av i dag er involvert. Sammenhengen og hvilken rolle de forskjellige karakterene har i hemmelighetskremmeriet glipper av og til, men stort sett greier jeg å følge med. Identiteten til flere av karakterene holdes skjult med kallenavn, og mot slutten av boken avsløres disse, og løsningen på mordgåten åpenbares på samme tid.

Gard Sveen bruker et språk som passer til handlingen, historien har til tider et høyt spenningsnivå, men ikke hele tiden. Sveen har skrevet frem noen veldig gode karakterer, selv om vekslingen mellom nåtid og den forklarende fortidshistorien, ble litt forstyrrende i forhold til å bli godt kjent med dem.

Er du på jakt etter en velskrevet spionkrim som krever litt av leseren, så kan jeg absolutt anbefale Bjørnen ☺

onsdag 20. juni 2018

Grensen av Erika Fatland

Det var så mange som hadde lest Grensen da vi skulle nominere til Bokbloggerprisen, at den kom med på både lang- og kortlisten. I juni er det tid for samlesing, og jeg plukket boken ned fra hyllen og satte i gang. Forfatteren bak Sovjetistan har i Grensen lagt ut på en enda mer eventyrlig reise – langs grensen til verdens største land: Russland.

Forlaget om boken:
Erika Fatland er en av Norges mest spennende sakprosaforfattere. Hun fikk sitt store gjennombrudd med boka Sovjetistan i 2015. Nå har hun vært på en ny eventyrlig reise, denne gangen langs Russlands enorme grense – fra Nord-Korea i det fjerne Østen, langs Kaukasus, over Det kaspiske hav og Svartehavet. Vi blir med henne til Ukraina, der president Putin ekspanderer, og opp gjennom Øst-Europa, til vår egen grense mot Russland.

Endelig tar hun båt gjennom nordøstpassasjen – en båtreise som har blitt mulig etter klimaendringene. Med kunnskap om landene og deres historie og gjennom menneskemøter viser Erika Fatland hvordan disse svært ulike landene alle påvirkes av sin mektige nabo.

Etter å ha lest hundre sider hadde jeg skrevet to sider notater i kladdeboken min, og satt inn flere merkelapper, så det er ikke tvil om at denne historien fenget. Utfordringen ble å få frem essensen av boken, uten å forskrive seg ☺

Jeg elsker kart, og i denne boken får vi kart vi kan forholde oss til gjennom lesningen. Det er mange steder jeg har hørt navnet på, men ikke vet hvor ligger eller historiene som knyttes til stedet. Som Beringstredet, historien om skatteinnkreveren Dezjninov som allerede på 1600-tallet var den første som oppdaget snarveien til Amerika, og Berings rolle var spennende lesning.

Handlingen begynner med slutten av Erika Fatlands reise, fra Anadyr til Murmansk. Spørsmålet "Hva innebærer det å ha verdens største land som nabo?" blir plantet i hodet til leseren, et spørsmål som har mange svar, minst 14 for skjellige, siden Russland har så mange naboland. Denne delen av reisen går med båt, og hun reiser sammen med et knippe erfarne ekstremturister, noe som gjør historien morsom å lese.

Det første nabolandet Fatland besøker er Nord-Korea, et land som er spesielt på mange måter. Hun reiser som turist i en flokk med andre nysgjerrige, og blir tatt med på Gavemuseet, Revolusjonsmuseet, på biblioteker, til statuer, fabrikker og et uendelig antall konserter holdt av barn, strengt registrert for turistene. Forholdene der er ikke noe nytt, men detaljene er mange og interessante.

Vi får høre om Nikolaj II`s fall og det russiske imperiets undergang. Romanovene har jeg nettopp lest en roman om, og det var spennende å høre om deres historie fra en annen vinkel. Kina har en betydelig større grense til Russland enn Nord-Korea, og historien derfra er også spennende lesning. Herfra tar hun tog fra Beijing til Mongolia, og nå tas vi med helt tilbake til 1200-tallet da den fryktede Djengis Kahn levde.

Vi besøker Kaukasus og Kasakhstan, hvor vi får høre om kosmodromen Bajkonur som er verdens første og fremdeles største rakettoppskytningsbase. Etter å ha dradd gjennom Aserbajdsjan og Georgia kommer vi så til Europa. Vi nærmer oss krigen, og historiene bærer preg av grusomhetene som har funnet sted i Ukraina. Veien videre gjennom Balkan og Finland til Norge er mindre preget av fremmed kultur og ukultur, så mot slutten av boken sitter jeg med en følelse av å kunne puste lettet ut. For en tøffing hun er Erika Fatland, som uredd oppsøker det fremmede på denne måten!

Gjennom sine møter med vennlige og generøse mennesker som har fortalt sin historie, skildrer Erika Fatland et land med store variasjoner. Utfordringene med selve reisen er en del av denne fortellingen, utfordringer som i ettertid nok kan ses på med et smil om munnen, men jeg ville ikke vært i forfatterens sko ved mange av disse korsveiene.

Grensen fremstår som saklig og sannferdig, den avsluttes med litteraturliste, oversikt over noter og en appendiks som gjør det lett for leseren å følge opp noe som er spesielt interessant. I tillegg til å være lærerik var den underholdende og medrivende så det holdt, og du trenger ikke være spesielt interessert i Russland for å ha glede av å lese boken.

Andre bloggere om boken: Artemisias verden, Lese og reiselyst, BokbloggBerit, Minbokogmaleblogg, Bokstavelig talt og Hedvigsbokhjørne.


Forlag: Kagge
Utgitt: 2017
Sider: 603
Kilde: Leseeks

søndag 17. juni 2018

Dunbar av Edward St Aubyn

Dunbar er en av de åtte gjendiktningene av Shakespeares stykker som inngår i serien til HogarthShakespeare. Jeg har lest alle romanene i serien, de er skrevet av kjente forfattere som Ann Tyler, Margaret Atwood, Tracy Chevalier og ikke minst vår egen Jo Nesbø. Nå gjenstår bare Gillian Flynns tolkning av Hamlet som ikke kommer før i 2021 - lenge å vente ☺

Dunbar er Edward St Aubyns versjon av skuespillet King Lear som kom ut helt i begynnelsen av 1600-tallet. Historien er veldig gjenkjennelig, men han har byttet ut navnene og titlene til karakterene.

Henry Dunbar er en mektig canadisk mediabaron, som har blitt frarøvet makten av sine to eldste døtre Abigail og Megan. Nå sitter han neddopet på pleiehjemmet Meadowmeade i London, men en begynnende "oppvåkning" er i anmarsj.

Hans yngste datter Florence, som er halvsøster av de to andre, prøver å finne ut hvor faren er, men søstrene holder dette skjult for henne. Hun skjønner at noe galt er fatt, men kjærligheten til faren gjør at hun gjør sine undersøkelser.


Walker og Wilson, to gamle venner har oppsøkt Dunbar, og det er de som motiverer ham til å la vær å svelge tablettene, og gjøre et forsøk på å rømme.

Dunbar kommer seg ut av sitt dopfengsel og pleiehjemmet som vokter ham. Ferden er fysisk tøff for den gamle mannen som ikke er i god form, en ferd som tar ham ut i vill natur og gjennom utfordringer han bare så vidt kommer seg gjennom.

I tillegg til å følge Henry Dunbar og hans kamp for å få tilbake bedriften sin, følger vi også de tre søstrene. Florence som ble forvist av faren for mange år siden, fordi hun ikke likte hans lederstil, elsker sin far og vil finne ham. De to griske søstrene har flere medhjelpere som er ute etter rikdom og makt. Vi får høre litt om bakgrunnen for at Mark endte opp med å gifte seg med Abbigail, og nå er livredd for henne, og om hvorfor Dr. Bob hiver seg inn i kampen om å tuske til seg Dunbars rikdom.

Edward St Aubyn har skrevet en roman som er tro til Shakespeares fortelling, men ikke lik. Forfatteren bruker et nydelig språk, og har betraktninger rundt liv og død som det virkelig er verdt å få med seg. Karakteroppbyggingen er glimrende gjort, hatet og griskheten kommer tydelig frem i søstrene og de andre som et ute etter penger og makt, mens angeren til Dunbar er like tydelig. Fremdriften god og boken er lett å lese, den fengslet meg fra første til siste side, så jeg har ikke problemer med å anbefale den videre.

Håper Aschehoug som har oversatt og gitt ut de andre bøkene i HogarthShakespeare-serien finner ut at de vil oversette også denne, for den er virkelig veldig god!




lørdag 16. juni 2018

Grieg minutt for minutt 15-16 juni 2018 - for en opplevelse!


Kjære store, lille Edvard Grieg, gratulerer med dagen! 

I går 15. juni 2018 var det 175 år siden Edvard Grieg ble født. NRK, KORK, KODE og Bergen filharmoniske orkester markerer dagen med verdens lengste Grieg-konsert. Hele Griegs musikkproduksjon spilles i kronologisk rekkefølge, i en sammenhengende konsert. Resultatet blir 30 timer direktesendt Grieg, fremført av 600 musikere. Konserten formidles av NRK, i en av deres berømte minutt-for-minutt programmer, og kan i tillegg til Grieghallen, oppleves live i Griegs hjem Troldhaugen og i Store Studio i Oslo. Se hele programmet her!

Arrangementet er et storstilt musikalsk portrett av Edvard Griegs berømte musikk, en presentasjon av orkestre og enkeltutøvere i dagens norske musikkliv og en storstilt folkefest der hele landet kan delta. Jeg greide ikke å holde meg unna, dette ble for fristende, og når KODE-medlemskapet mitt tilbød rabatt på konsertene var jeg ikke tung å be.

Publikum får glede av å nyte hele Griegs produksjon fra det aller første stykket han skrev som 18 åring, opus 1 til det siste Salmene, som har fått benevnelsen opus 74. Dette inkluderer den kjente a-mollkonserten, sceneversjonen av Peer Gynt, Ved Rondane, Holbergsuiten, Haugtussa og selvfølgelig mange flere.

Håvard Gimse spilte piano, Edward Gardner dirigenten og Harmonien etter a-mollkonserten

For min del startet denne spennende konserten med klaverkonsert i a-moll, som var starten på feiringen, uten at jeg hadde satt meg konkrete mål om hvor lenge jeg skulle holde ut. Det er lov å ta med sovepose og liggeunderlag og finne seg en krok i Grieghallen for noen timers hvile og her serveres mat og drikke hele døgnet. Den som ikke får mye hvile dette ovale døgnet er Edward Gardner han er oppført som dirigent på utrolig mange av fremførelsene.

På de klikkbare opusene under, kan du lese flotte historier som skildrer handling og opprinnelsen til stykket, og litt om historien til Grieg. Det er Monica Jangaard som har forfattet de fleste, og du finner dem på Harmonien sin nettside, hvor du også vil finne opphavet til informasjonen i dette innlegget.

Sånn ser spillelisten i Grieghallen ut:

21:50 fredag kveld, opus 16: klaverkonsert i a-moll
23:01 fredag kveld, opus 18: romancer og sange
23:42 fredag kveld, opus 20: foran sydens kloster
00:04 fredag kveld, opus 22: Sigurd Jordsalfar

00:49 fredag midnatt, opus 23: Per Gynt

Lise Fjeldstad som Mor Åse og Svein Sturla Hungnes som forteller og en sjarmerende Peer

Antero Hein danser Peer som ung og Tora Augestad er Ingrid, Den grønnkledde  og Anitra
Denne fremførelsen av Per Gynt var helt fantastisk. I tillegg til de to danserne satte Håkon Høgemo stemningen med sitt flotte spill på hardingfele. Her var sangere fra pike- og guttekor, Edvard Grieg Kor og Harmoniens kor. Ann-Helen Moen sang rollen som Solveig, en stødig og sterk fremførelse som rokket litt ved mitt syn på denne karakteren. Kan ikke annet enn å ta av meg hatten for musikerprestasjoner, skuespillere, regi og koreografi, for dette var nydelig.

Når jeg satte meg inn i foajèen for å vurdere å fortsette eller å kjøre hjem og sove litt, var det begynt å lysne, og vi hørte sterk fuglesang fra sendingen på Troldhaugen. Det var med uvilje jeg bestemte meg for å kjøre hjem, og heller være frisk og opplagt til morgensendingen.

04:32 lørdag morgen, opus 30: Album for mandssang
05:09 lørdag morgen, opus 31: Landkjenning
05:18 lørdag morgen, opus 32: Den bergtekne
05:29 lørdag morgen, opus 33: Tolv melodier til dikt av A.O.Vinje
06:07 lørdag morgen, opus 34: To elegiske melodier
06:18 lørdag morgen, opus 35: Norske danser, nr. 2

Klokken 08:00 skrudde vi på tv`en hjemme, så jeg fikk med meg sendingene fra Store studio og Troldsalen, dette var opus 40,41 og 42, sistnevnte var Bergliot et stykke spilt av Kringkastningsorkesteret og teksten er resitert av Gørild Mauseth. Dette er tekster fra de store sagaene, noe som passer godt siden jeg nettopp har lest Snorre, og holder på med en roman fra vikingtiden.

Når dette var slutt heiv jeg meg på bussen for å fortsette Griegfeiringen i Grieghallen. På vei til Grieghallen lyttet jeg til opus 43 og 44 på mobilen, og nådde frem til fiolinsonate nr. 3 i c-moll, som er opus 45.

Det var herlig å høre Kringkastningsorkesteret spille opus 46 som er Peer Gynt suite nr. 1, dvs. de fire kjente sangene fra stykket. Etterpå gikk det slag i slag fra Troldsalen og Villaen frem til dagens hovedattraksjon opus 50: Scener fra Olav Trygvason, kl. 12:00.

Ed Gardner i storform med symfoniorkester og et enormt kor

Igjen er det Edward Gardner som dirigerer, han har med seg utrolig mange korsangere, noe som ga skikkelig trøkk i fremførelsen. Jeg likte dette stykket godt, musikken var fengende, og de 40 minuttene stykket varte, føltes som 5 minutter.

Solen har kommet tilbake til Bergen, så da Olav Trygvason var ferdig tok jeg meg en tur ut. Beina mine ville ikke se på folk og butikker, men søkte seg oppover fjellsiden, så jeg gikk helt til Rundemanen. På vei tilbake til Grieghallen oppdaget jeg et knippe staute mannfolk som stilte opp foran statuen av Edvard Grieg i Byparken. Dette viste seg å være Den norske Studentersangforening, og sannelig kom ikke Terje med på bildet jeg tok i forbifarten!

Studentersangforeningen hyller Grieg på den beste måten
Vel tilbake i Grieghallen fikk jeg med meg opus 62, Lyriske stykker som ble fremført av Geir Henning Braaten på piano i foajèen. Problemet med fremførelsene i Grieghallen er at det er filmkameraer overalt, og det er litt skummelt å pusse nesen eller romstere i sekken, for da blir det kringkastet over hele landet. Men, gøy er det, for en opplevelse dette har vært!

Geir Henning Braaten spiller Griegs lyriske stykker

På plass i Griegsalen fikk vi høre opus 63 og 64. Dette er To nordiske melodier for strykeorkester og Symfoniske danser. Edward Gardner dirigerte begge, to stykker som utgjorde en fin slutt for fremførelsene som ble filmet i Grieghallen. Det ble også det siste jeg hørte, for nå tuslet jeg hjem.

*******

Dette var årets store sakte-TV satsing fra NRK, et konsept som har samlet millioner av seere de siste årene, men som egentlig ikke har fenget meg, siden jeg ikke ser på TV. Om Grieg minutt for minutt blir årets store mediebegivenhet på musikkfronten, gjenstår å se, men at de spesielt interesserte har hatt det gøy denne helgen, er helt sikkert.

Det har vært en spennende prosess å bli kjent med Edvard Grieg, både mannen og musikken. Jeg har vært på Troldhaugen flere ganger, ta gjerne en titt på bildene fra de besøkene! Jeg er uendelig glad for at jeg bestemte meg for å bruke helgen på å være med å feire Edvard Grieg sin 175 års dag.

Gratulerer til arrangørene som har gjort en kjempejobb, for for dette går nok inn i historien som et særdeles vellykket arrangement!


Mars 2017 var jeg på Menuettdanersinnen
Juni 2017 var jeg på omvisning inne i villaen

torsdag 14. juni 2018

Æsj! sier Nora av Irene Marienborg

Dette er mitt andre møte med Irene Marienborgs Nora. En av de mest forespurte bøkene på mitt barnehagerepertoar er historien om Nora som er redd for å gå på do. Når jeg er på jobb har jeg ansvar for å handle mat og å pønske ut hva barna skal få til varmlunch, og mang en gang har jeg kjempet med de søte smås motvilje mot å smake på grønnsaker.

Forlaget om denne boken:
Grønnsaker er skikkelig vondt, syns Nora. Aldri om hun skal spise det! 
Da vil hun heller være sulten. 
Eller ... går det kanskje an å øve på å like grønnsaker? 
Nora bestemmer seg for å prøve, på en betingelse: at farmor øver på like godteri. 

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
Sider: 40
Kilde: Leseeksemplar


Æsj! sier Nora er en nydelig bok. Tematikken sier seg selv, her skal en få barna til å undre seg litt, og pirre nysgjerrigheten på dette med de skumle grønnsakene.

Det starter med at pappa vil ha salat til middag før Nora skal være litt med farmor. Når farmor kommer og henter Nora er hun skrekkelig sulten, siden hun ikke har spist, men farmor vil også at de skal spise grønnsaker.

Illustrasjonene av paprika i alle farger som danser i ring, av en lur løk som får Nora til å gråte og av blomkålbuketter i salatkjoler, er morsomme og se på. Det som fenger mest er nok sammenligningen som gjøres med godteri, for godteri er jo det alle barn drømmer om.


Det blir litt action og spenning også mot slutten, når farmor spiser en bit av en chilli, og Nora må slukke brannen i farmors munn med hageslangen. Nora greier til og med å lure farmor så de kan ha godteri til middag. Vil du vite hvordan, må du nok lese Æsj! sier Nora ☺

For å teste ut boken på mine små lesehester på fire år, leste vi den fire dager på rad. På temadagen den femte dagen tok jeg frem sitron, cherrytomater, agurk og godteri, også smakte vi oss frem. For at det skulle være ufarlig å smake, var det lov for tøffe smakere med akutt angst, å spytte ut.

Denne boken var en fin innfallsvinkel til å snakke med barna om grønnsaker, om smaker, og om det at vi liker forskjellige ting. Boken anbefales på det varmeste!




onsdag 13. juni 2018

En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv av Mari Kjos Hellum

Er du klar for litt filosofering rundt meningen med livet? Mari Kjos Hellums debutroman er "En liten komedie om selvmord", og til tross for at selvmord og det som leder opp mot et selvmord, ikke er til å le av, så er dette en morsom roman. Gratulerer med flott debut som forfatter, og lykke til med slippefesten som går av stabelen i dag 13 juni!

Forlaget om boken:
En søndag kveld i april forsøker Glenn Johansen å henge seg selv i et rør i garasjen. Han har etter nøye overveielser kommet frem til at livet ikke lenger er verdt å leve. Men dessverre for Glenn knekker røret, og han ender opp på det harde betonggulvet ved siden av sin slitne Toyota Avensis. Hva nå?

For hvordan ser tilværelsen ut for en mann som allerede har forsøkt siste utvei? Med hvilket blikk betrakter han sine medmennesker? Finnes det igjen noen illusjoner om kjærlighet og lykke? Eller er lykken nettopp denne: å få sine illusjoner revet vekk?
Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 206
Kilde: Leseeks

Glenn jobber som mellomleder i en mellomstor industribedrift, hvor han ser den ene kollegaen etter den andre stige forbi ham i gradene. Han er nylig separert fra Anita, som har funnet seg en ny mann. De har ingen barn. Med unntak av hans interesse for bøker om Den andre verdenskrig, er det få gleder i livet hans. Likevel er noe forandret.

Noe så tafatt som denne Glenn skal du lete lenge etter, men samtidig finner jeg mye jeg kjenner meg igjen i, i ham. Han er ofre ensom når han er sammen med andre mennesker, han er ikke interessert i småprat, og de få gangene han forsøker, så går det gjerne galt. Han vil heller følge en billes ferd gjennom et rom, enn å skravle over gjerdet med naboen.

Denne oppførselen inngir til mange morsomme situasjoner, morsom for oss kanskje men for Glenn er det ikke så enkelt. Når han i tillegg merker at kolleger og naboer flirer bak ryggen hans

Romanen har et kapittel for hver dag etter den fatale søndagen hvor han ikke greide å henge seg, men vi lærer Glenn å kjenne også ved tilbakeblikk på hans tidligere liv.

Med få ord greier Hellum å få frem noen minneverdige karakterer. Språket er fritt for føleri og klisjèer, og godt å lese, samtidig som hun har treffsikre betraktninger og kloke refleksjoner, som fikk meg til å nikke samtykkende og fornøyd.

Den begivenhetsrike uken til Glenn Johansen må du virkelig få med deg. Jeg slukte boken samme ettermiddag jeg fikk den, og angrer nesten litt nå at jeg var så grådig, og ikke sparte litt til dagen etter ☺


mandag 11. juni 2018

Korset av Ingar Johnsrud

Dette er den tredje (og siste?) boken i serien om politietterforsker Fredrik Beier ved  Oslo Politikammer. De to forrige bøkene Wienerbrorskapet og Kalypso tok meg med storm, så det var ikke fritt for sommerfugler i magen da jeg startet lesingen av Korset, som kom ut nå i mai.

Fra forlagets beskrivelse:
En av myndighetenes mest betrodde menn blir funnet død i en vaskehall i Oslo. Skutt i skrittet og etterlatt til lidelsen. 

For politietterforsker Fredrik Beier er etterforskningen personlig. Og en historie selv Fredrik bare ante de mørke konturene av, rulles opp.

Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2018
Spilletid: 13:32
Kilde: Lytteeksemplar

Denne historien blir sparket igang med de dramatiske hendelsene i vaskehallen og tempo skrus opp. Handlingen omfatter tilbakeblikk på den femten år gamle saken, som for all tid vil prege Fredrik Beier. Vi får høre detaljer rundt babyen Frikks dødsfall, som fant sted på samme tid, og som Fredrik aldri har kommet over.

Informasjon om ting som Fredrik Beiers far var med på i sin ungdom kommer for en dag, og Fredriks nysgjerrighet vekkes. Vi er innom flere forhold i denne historien, men kjente karakterer og kjennskap til flere av forløpene fra de forrige bøkene, gjør det lett å følge med på handlingen.

Begivenhetene i Solrosaken (forrige bok) har en betydning også i Korset, så bøkene bør leses i rekkefølge. Vi får svar i denne boken på ting som startet i Kalypso, men jeg antar at bøkene også kan leses hver for seg. Til forskjell fra den forrige boken oppholder vi oss stort sett i vår tid i Norge, bortsett fra et par tilbakeblikk for å utdype enkelte karakterers beveggrunner.

Halvveis i lyttingen var jeg klar til å si meg enig med Sindre Hovedenakks anmeldelse i VG, at detaljrikdommen ikke akkurat gjør underverker for spenningsnivået, men slutten imponerte, og jeg sitter igjen som en fornøyd leser. Her serverer Johnsrud et originalt plott du umulig kan pønske ut selv, her er mange frampek i historien som på en elegant måte tas igjen senere. Karakterene er mange, og godt skildret, forbindelseslinjene mellom dem kommer tydelig frem, og alle har en viktig rolle i handlingen.

Spørsmålet om biologiske våpen, om miltbrann og koppervirus er aktuelt. Tenker du store svarte tanker om jordklodens fall, så er dette et scenario det går an å forestille seg, noe som gjør Korset til en høyaktuell krim i mine øyne.

Ivar Nergaard er en erfaren innleser av bøker og høyt oppe på min toppti-liste, og igjen var han med på å gjøre lytteopplevelsen min til en medrivende affære uten skjær i sjøen.

Har du lyst på medrivende krim på øret i sommer, kan jeg tipse deg om at Wienerbrorskapet og Kalypso er til pocketpris nå, sjekk ut!


Boken anbefales som du sikkert skjønner på det varmeste!

lørdag 9. juni 2018

Haruki Murakami - The strange library

Det var Marianne i ebokhyllami som skrev så vakkert og fengende om The strange library, så den havnet på handlelisten min for Londonturen. Utgitt i 1982, er dette en av Murakamis tidligste bøker, og jeg må innrømme at jeg undret meg over om det er en barnebok eller kunstnerisk fritenkning.

Handlingen er ganske enkel, en ung, ensom gutt på vei hjem fra skolen, funderer på hvordan de innkrevde skattepenger i det Ottomanske riket. Han stikker innom sitt lokale bibliotek for å finne ut av dette, og det er her eventyret starter.

Etter å ha fått hjelp av damen i resepsjonen, går han videre til rom 107 hvor han skulle henvende seg. Her møter han en gammel mann, og han ytrer sin forespørsel, før han blir sendt videre til de aller innerste gemakker av biblioteket.

I fortsettelsen er det bare for leseren å lene seg tilbake å nyte turen, for her er det fantasi og forvirring på høyt plan. Han møter nemlig flere mennesker i dypet av dette biblioteket, og før det løsner ser det ganske så mørkt ut for den unge veloppdragne gutten.

Boken har illustrasjoner på annenhver side, av alt fra småkaker til sko og fugler. Jeg er redd at om jeg hadde flippet i boken da jeg sto inne på Foyles i London, hadde jeg ikke kjøpt den, for den ser ganske rar ut. Heldigvis var den innbundet i folie, og jeg la den raskt og uten betenkning i haugen min.


Takk Marianne for supert lesetips!


tirsdag 5. juni 2018

Dødevaskeren - debutromanen til Sara Omar

Sara Omar flyktet som 16-åring fra Kurdistan i 2001, og har de påfølgende 16 årene bodd i Danmark. Hun studerer statsvitenskap, og har fått publisert dikt i antologiutgivelser. Omar er aktiv i kvinneorganisasjoner, og i debutromanen sin gjør hun et utfall mot islam og Koranens legitimering av kvinneundertrykkelse.

Forlaget om boken:
Det nyfødte pikebarnet Frmesk er uønsket av sin far fordi hun er jente. Farmoren insisterer på at Frmesk blir omskåret, men liten og svak som hun er, frykter moren at spedbarnet ikke vil overleve inngrepet. Enda mer frykter hun mannens trussel om å ta Frmesk av dage ved å begrave henne levende. Utveien blir å la barnet vokse opp hos besteforeldrene. 

Frmesks mormor er dødevasker. Hun tar seg av døde jenter og kvinner som ingen andre vil begrave - kvinner som er drept i vanære eller skam. Det er et kjærlig hjem, men besteforeldrene kan ikke i det lange løp skjerme Frmesk mot den fysiske og psykiske overlast som ubønnhørlig nærmer seg fra alle sider. 


Mesteparten av handlingen foregår fra 1986 og noen år fremover. Vi er i Zamwa i Kurdistan (Irak), et område som var preget av krig og folkemord. I en liten del av handlingen befinner vi oss i nåtid, på et sykehus i Danmark, hvor vi møter igjen Frmesk som ung dame. Disse to handlingstrådene danner det grusomme bakteppet for en fortelling om et ekstremt utsatt jenteliv.

Det er sterke saker dette her, og spesielt nåtidshistorien skremmer meg. At det var sånn i Kurdistan på 80-tallet kan jeg forholde meg til, men at det kan trekkes linjer til Danmark i vår tid, er vanskelig å fatte. Ikke at jeg stiller spørsmål med sannhetsgehalten i historien, men hodet mitt kan ikke forstå. Jeg kan ikke fri meg fra tanken på hvordan vi nordmenn holdt på for tusen år siden, men å drive på sånn i vår moderne tid med tv, mobiler og internett er ufattelig.

Rubar kjente hvordan han vokste framfor henne.
"Jairan får aldri mer sette sine føtter i dette huset," sa han inn i øret hennes.
Kroppen hennes krympet seg, og hun kjente hvordan alt falt sammen inni henne. Nå begynte det. 
"Hun er et forbannet ludder som har krenket æren vår". 

Dette sier Anwar til Rubar, ikke lenge etter hun har satt Frmesk til verden. Hun slås og voldtas og skremmes fra sans og samling, med at datteren ikke er god nok og burde drepes. Dette er en verden hvor små pikebarn ikke er verdt noen ting, og de heldige overlever kanskje etter å ha blitt lagt ned på et jordgulv og omskåret med et glasskår, av skitne hender.

Gawhar som egentlig er mormoren til Frmesk redder henne, og hun vokser opp som datteren hennes. Hun er dødevaskeren, en "stilling" som minner om Nattmannen vi hadde på 1700-tallet, et menneske som for alltid er uren og bærer med seg skam. Mannen hennes derimot, er en reflektert mann, og samtalene om tro og tvil som de har seg i mellom, er fine å følge med på.

Når jeg leser om Lausanne-traktaten som serverte Kurdistan til hyenene på et sølvfat, og om hvordan Saddam Hussein fikk den muslimske verden til å se på kurderne som vantro, så skjønner jeg at jeg har mer å lære om konfliktene og religionen.

Dette er en tøff bok å lese, og jeg kan ikke si at jeg utelukkende følge sympati med kvinnene. For en gjeng med hurper vi møter her! de er absolutt ikke grei med hverandre. Alt snakket om å være urein, om å vanære familien og ikke minst om hvordan redselen for Allah gjennomsyrer alt de føler, tenker, sier og gjør, gjør meg helt matt. Jeg hadde trodd et vist samhold blant kvinnene var å oppdrive, men de er minst like drepende i drittslengingen sin, som mennene.

Sara Omar skriver veldig bra, hun har gode karakterer og et språk som passer til handlingen. Tematikken er brutal, og den skildrer dessverre virkeligheten slik mange lever den. 

Dødevaskeren er en av mange bøker jeg har lest, om muslimske land i krig og muslimske kvinner som blir undertrykket på det groveste, og som en balanse når jeg nyanserer mitt bilde på denne verdenen, er det en viktig bok. Den fikk meg til å google, og lære mer om områdene som kalles Kurdistan, og hvordan denne befolkningen lever.


Andre bokbloggere som har skrevet om Dødevaskeren:  


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
Sider: 333
Kilde: Leseeksemplar

søndag 3. juni 2018

Sommerlys - og så kommer natten av Jòn Kalman Stefànsson

Mitt første møte med Jòn Kalman Stefànsson ble en braksuksess, for denne romanen gikk rett i hjertet på meg. Jeg fryder meg over at dette er hans debutroman fra 2005 og at han har skrevet mye siden, som jeg kan boltre meg i.

Forlaget om romanen: 
Jòn Kalman Stefànssons debutroman er et utrolig litterært portrett av en landsby på den islandske vestkysten og menneskene, drømmene og lengslene som lever der: En skildring av vanlige menneskers uvanlige liv - utført med forfatterens uforlignelige blanding av ømhet, humor, skjønnhet og fantasi.

Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2005/på norsk 2018
Spilletid: 8:17
Kilde: Lytteeksemplar

Åpningsreplikkene i denne romanen sier mye om hva leseren har i vente: Vi skal ikke fortelle om hele byen, vi skal ikke gå fra hus til hus, det vil du ikke orke, men her kommer det helt sikkert til å fortelles om lidelsene som knytter dagene og nettene sammen, om en lykkelig lastebilsjåfør, om Elisabeths svarte silkekjole og han som kom med bussen, om Turid som er så lang, og så full av hemmelig lengsel - og om en enslig bonde og en fire tusen år gammel mumie.

Vi befinner oss i en navnløs liten by med rundt 400 innbyggere. Etterhvert skal vi bli kjent med ganske mange av dem, i denne romanen som er bygget opp nesten som en novellesamling. Noen karakterer går igjen i historiene som kommer som perler på en snor, som bipersoner så vidt nevnt, eller som hovedpersoner.

Det islandske landskapet blir skildret som grissgrendt og ensomt, menneskene føler at de har avstand til hverandre, både fysisk og psykisk, men Stefànsson skildrer også heftige følelser. Bilder fra kjønnslig omgang og utroskap blir meislet inn i hjernebarken min, men blir heldigvis balansert med noen riktig så poetiske refleksjoner.

Det var svært langt opp til himmelen, men stueuret tok vare på tiden. 

Karakteroppbyggingen er genial, her møter vi noen spesielle mennesker en brande av en mann som ikke takler sin kones bortgang, og henger seg i stuen, mens hans sønn ligger og sover i rommet ved siden av. Vi møter filmfremviseren som dør på vakt, og den vellykkede direktøren på trikotasjefabrikken som plutselig begynner å drømme på latin.

Ikke tro at persongalleriet er karikert på noen måte, for med Stefànssons skarpe observasjoner av mellommenneskelige relasjoner, ligger det et patina av autentitet over skildringene.

Jeg kan ikke si annet enn at denne boken må du lese, eller gjør som jeg, hør den, for Jan Erik Madsen har gjort en glimrende jobb med å lese inn boken!