Ene barnet av Ida Hegazi Høyer

Ene barnet har en løselig sammenheng med Høyers forrige roman Ene / skissen, men bøkene kan leses helt uavhengig av hverandre. Da jeg leste Skissen i fjor ble jeg litt skuffet, for etter fire fantastiske møter med Høyer, traff ikke den helt. Ene barnet derimot tar meg tilbake til go`følelsen, og fikk meg til å undres over hva som skjedde med Skissen...

Forlaget om boken:
Barnet kommer til verden. Hun er ikke sikker på hvem som er faren, det finnes flere kandidater, men betyr det noe? Med barnet blir også den sosiale kontrakten satt på ny. Omgivelsene hevder sin rett til å mene noe om alt – om oppdragelsen, om morskapet – alt som skal til for at barnet skal bli en samfunnsborger.
Ikke uten kjærlighet, men først og fremst med et pragmatisk instinkt, står hun overfor det store eksperimentet. Hun er kanskje ikke som mødre flest, men hun gjør sitt beste. Men hvordan tar man egentlig vare på et barn i møtet med en verden som setter alt inn på å besette det?

Forlag: Tiden

Utgitt: 2019

Sider: 192

Kilde: Leseeksemplar

Det er litt av et morsportrett Høyer skriver frem med denne romanen, hvor ansvaret ved å få barn og mellommenneskelige forventninger stilles til skue.

Hovedpersonen vår trives best utenfor fellesskapet. Hennes sosiale ferdigheter oppfattes av meg som mangelfulle, men hun viser stadig at hun vet hva som forventes, selv om hun ikke har intensjoner om å oppfylle disse forventningene.

Etterhvert som jeg kommer lengre ut i boken, tenker jeg at dette er en roman om ensomhet, for isolasjonen hun trakter etter og tilsynelatende ønsker for seg og barnet sitt gjør at hun sitter mye alene. Men, det er ikke den selvvalgte aleneheten som er trist å lese om, trist for leseren kanskje, men ikke for henne, for hun er tro mot seg selv og sine livsvalg.

Følelsene hun har til den lille babyen sin er preget av undring mer enn kjærlighet, og det er først når helsestasjonen insisterer på et hjemmebesøk, hun tar grep i hjemmet for å "kle det ut" som om alt er på stell.
Når hun får brosjyrer i posten med direktiver for egenberedskap, er det tørmat, hermetikk, dopapir og jod-tabletter og en hel masse andre ting hun bruker penger på, ikke barneutstyr og leker, sånn som det gjerne ville vært forventet.

Hun stelte ham og ga ham mat. Han hadde begynt å spise mer variert nå, hadde begynt å vokse ikke bare i lengden og bredden, men også i dybden, i rommet. Plassen hans i henne, søkket i armgropen, ble større og større. Som å ha en uhelbredelig betennelse, en umettelig igle sugd fast til seg.

Flere ganger i løpet av lesingen møter jeg på passasjer som ikke ses helt i mål. Det forestående besøket fra den truende helsesøsteren får vi ikke høre noe mer om. Babyen får ikke navn, og staten presser på og truer med en frist på 6 måneder. En nerve bygges opp, men plutselig nærmer barnet seg et år og temaet tas ikke opp igjen. Moren får besøk av menn som kanskje kan være far til barnet, men ingenting i leiligheten røper at hun har et barn, oy tenkte jeg, er det mulig?

Ida Hegazi Høyer skildrer i denne romanen en form for selvisolering fra samfunnet som appellerer til meg. Jeg skjønner valgene til hovedpersonen godt, og jeg heier på henne når hun må bruke mye energi på å styre unna samfunnets konvensjoner og forventninger, for å leve det livet hun innerst inne ønsker.

Ene barnet er en tankevekkende roman, som helt sikkert flere enn meg vil kjenne seg igjen i. Coveret på boken er ganske spesielt, med tanke på at den ytre historien handler om mor og barn. Jeg har landet på at det er annerledesheten som illustreres her, men skulle gjerne lært litt om prosessen frem mot akkurat dette motivet ☺

Hadde det ikke vært for Anitas flotte omtale av boken, så er det godt mulig at min erfaring fra Ene skissen hadde gjort at jeg ikke hadde lest denne. Les gjerne omtalen på bloggen Artemisias Verden!