Oppsummering av lesemåneden februar

Der var vi ferdig med årets korteste måned, og forhåpentligvis så er det våren vi ser snurten av ute nå. Jeg elsker at det har blitt lysere på ettermiddagen, og at temperaturen har krøpet trygt vekk fra de blå gradene. Lest har jeg gjort denne måneden også, litt preget av dagene mine på LiTFest i begynnelsen av måneden. 

Det har blitt mye krim denne måneden, men sånn må det blir når flere favoritter kommer med bok samtidig.

Dette leste jeg i februar: 

1. Agnes Matre - Evig fred - 5
2. Ole Asbjørn Ness - En sang om hevn - 5
3. Johanna Mo - Brottsjøen - 4
4. Magnar Johnsgaard - Moldvarpballaden - 3
5. Geir Tangen - Snøengler - 6
6. Myriam H. Bjerkli - Onkel Edward - 4
7. Eva Fretheim - Papirdukkene - 3
8. Kjersti Løken Stavrum - Uhørt! - sak - 5
9. Claude Royet-Journoud - En primitiv disposisjon - dikt - 4
10. Dana Vowinckel - En verden i flyt - 5
11. Helene Alice Nortvedt - Røde fare - 3
12. Andrine Bruland - Avviksmelding - 6
13. Bernard Minier - Et øye i natten - 4

Krim og spenning: 8

Romaner: 3

Dikt: 1

Sak: 1

Kultur denne måneden: 

Et show med Raskemenn startet ballet. Så var det tid for film på Cinemateket, hvor så gode, gamle Gjøkeredet. Etter tre foredrag på LiTFest på torsdagen, løp jeg bort til Grieghallen og fikk med meg torsdagskonserten til Harmonien, og to uker senere var jeg tilbake i Grieghallen, denne gang noe helt annet; konsert med det evig unge trønderbandet TNT.

Jeg er lesekioskfadder, og denne måneden har jeg hatt ansvar for å henge opp plakater i alle de fem kioskene i Bergen, som forteller at vi søker flere faddere. Bor du i Bergen og har lyst å være med på laget, ta gjerne kontakt! 

En tur innom Mammutsalget ble det også. Det er ikke mange bøker jeg er interessert i å eie, men jeg plukket med meg tre stykker. Jeg fant en fin tegneserie om demens og jublet da jeg fant en nydelig illustrert bok med Shakespeares sonetter. Årets ferie tur skal gå til sør- og østlandet, så da fristet det med en blekke som gan guide oss litt i dette området. Planen er at alle tre bøkene skal være lest, innen mars er omme.

Vi har hatt tre måneders pause fra campinglivet, men satser på å starte ny sesong allerede 1 mars. Vurderer å blogg litt om hver tur, og samle dem på en fane, alltid kjekt å se tilbake på for oss, og kanskje noen andre har glede av dette også ☺

Busselskapet mitt skrudde kraftig opp prisene denne måneden, så nå har jeg forlatt et langt forhold til kollektivtransport, og begynt å kjøre bil til jobb. Den positive effekten av dette var at jeg gikk fra 40 til 10 minutters reisetid to ganger for dagen, og merkbart lavere stressnivå i kroppen, lykke! Det er ikke særlig grønt dette valget mitt, men jeg kompenserer litt ved å ha kjøpt meg en fletta ny el-sykkel, som ble tatt i bruk som sykle-til-jobben-sykkel akkurat i dag. (Jeg slo bussen med 7 minutter!)

Har ingen spesielle leseplaner for mars måned, men turer på som jeg pleier med å lese etter innfallsmetoden. Vinneren av Bookerprisen 2024 heter Jordbane og er skrevet av Samantha Harvey, denne lå i postkassen min da jeg kom hjem i dag, så første bok ut i mars blir nok denne. 

God lesing, til deg som titter innom bloggen!

Et øye i natten av Bernard Minier

Et øye i natten er åttende bok i Bernard Miniers serie med Martin Servaz. Jeg har fulgt denne serien med begeistring, serien er djevelsk god, men i denne boken fant jeg litt å pirke på. Lucia som kom ut i fjor hadde ikke Servaz i hovedrollen, så jeg ble litt overrasket over at han er tilbake i denne siste utgivelsen. Ikke at det gjør noe, Lucia Guererro var god hun, men Servaz er jo den jeg kjenner best, og fra nå av blir det annen hver bok med Martin og Lucia ☺

Forlaget om boken:
Langt oppe i fjellene, isolert fra omverdenen, bor skrekkfilmregissøren Morbus Delacroix, utskjelt og dyrket, briljant og gal. Det er mange år siden han brått sluttet å lage film og siden da har han nektet ta imot verken bekjente, fans eller journalister. Men så gjør han plutselig et unntak, for den unge filmstudenten Judith.
Samtidig blir en spesialeffekt-ekspert funnet død og maltraktert i Toulouse, bundet fast til en seng på en psykiatrisk avdeling. Han er den første som dør, men mange flere skal følge. Har mordene noe å gjøre med Delacroixs siste film, etter sigende hans aller mest grusomme, forlengst forsvunnet og kanskje forbannet?

Politietterforsker Martin Servaz står overfor det som kan være den mørkeste saken i hans karriere.

Mørk er den rette betegnelsen på handlingen i denne boken, bek mørk. Du må sette pris på skrekkfilm for å ha glede av handlingsforløpet, gjerne kunne litt om det også. Det er her "pirket" mitt ligger, for denne tematikken ligger tykk utenpå kriminaliteten som etterforskes.

I scene etter scene tas vi med til undergrunnsfester, overskridende kunst, bodyhorror, snuff-filmer og cursed images. Jeg tok meg flere ganger i å rynke på nesen da jeg leste disse ekle scenene, men Minier føler allikevel at han må forsterke det hele med setninger som "det er jo som en helvetes skrekkfilm" eller "jeg er faen meg livredd".

Minier er god på å bruke naturen og været i kulissene sine, i denne historien er det stort sett mørkt, det regner og blåser. I tillegg befinner vi oss i en øde skog dypt inne i Pyreneene, eller på et slott på en øde øy, folk blir drept på et pleiehjem og på et psykiatrisk sykehus.

Heldigvis, karakterene i historien er godt bygget opp, jeg så dem tydelig for meg, noe som bidro til at handlingen var lett å holde greie på. Vi møter igjen etterforskere som er kjent for oss som har fulgt serien. Martin Servaz sin kjæreste Lèa jobber i Afrika, sønnen hans Gustav savner henne veldig, og tar det litt ut over faren. 

Når seriemorderen Julian Hirtmann blir nevnt, begynte hjertet mitt å banke fortere, for de bøkene som han fikk litt plass, har brent seg fast hos meg. Ting skjer på privaten i etterforskningsgruppen, jeg vil ikke røpe noe, derfor er det masse jeg ikke har sagt noe om i denne lille omtalen.

Har du en lidenskap for skrekkfilm må du lese denne boken! Historien er ikke av typen som kryper innunder huden på deg og skremmer deg fra innsiden. Her blir de ekle scenene mer fortalt enn følt, så om du ikke er av den veldig lettskremte typen, så er nok dette god underholdning for de fleste.
Jeg anbefaler gjerne Et øye i natten videre ⚃

Serien i rekkefølge: Hvis helvete var av is - En sang for druknede sjeler - Ikke slå av lyset - Natt - Konfirmanten - Dalen - Jakten - Lucia (ikke Martin Servaz) - Et øye i natten

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 430

Kilde: PDF fra forlaget

Avviksmelding av Andrine Bruland

Debutant!! Etter å ha opplevd noen av Skrivekunstakademiets elever lese fra egne tekster på LiTFest Bergen forrige helg, har jeg et ekstra stort hjerte for debutanter. Dette er Andrine Brulands første bok, men skrive har hun gjort lenge, siden hun er gjestekommentator i BT. Bruland er psykolog med familieterapi som spesialfelt, og sine erfaringer fra yrket sitt, bringer hun med seg inn i debutromanen sin.

Forlaget om handlingen:
I over ti år har Jonas båret med seg det som skjedde på barneskolen. Nå er han en ung mann på vei inn i Bergen Fengsel.

Den karismatiske ungdomscoachen Alexander blir funnet brutalt drept, og etterlater seg sjokkbølger i hele Bergen. Psykologen Luna skulle treffe ham den kvelden, men det kan hun ikke fortelle til noen. I stedet bedriver hun en desperat jakt på svar, blant den psykotiske gamle damen, den traumatiserte unge rusavhengige, og gutten som stadig får avviksmeldinger med hjem fra skolen.

Avviksmelding skildrer menneskets jakt på ubetinget kjærlighet, og de dramatiske konsekvensene av et system som ikke har plass til alle.

I denne uformelle bloggen tillater jeg meg å bruke et kraftuttrykk for å beskrive denne boken: Den er jækla bra! Andrine Bruland har greid kunststykket å skrive en krim, som ikke mister trøkket, til tross for at mye av handlingen skildrer alt annet enn krim-greier. 

Hovedpersonen er psykologen Luna, som begynner seg av ungdomscoachen Alexander, for å få ungdommene "sine" ut av rus og inn i meningsfylt arbeid. Bestevenninnen Katja er etterforsker i Bergen, og siden Luna er hekta på truecrime, (og vet å overholde taushetsplikten) deler Katja detaljer med henne. Det hun ikke vet er at Luna har en hemmelighet for henne.

På privaten er Luna eneforsørger for 1 år gamle Birk og sin mann som er i innspurten på studiet sitt. Hun er skrekkelig sjalu av natur, og dette blir en utfordring for henne, og for mannen. Hun sliter også med forholdet sitt til sin egen familie, og til ektemannens familie. En stor jafs av boken tar oss med inn i dette scenarioet, som utvikler seg til å bli kriminelt spennende.

Merk deg, selv om Luna er psykolog og har mange fine dialoger med pasientene sine, så sklir denne teksten aldri over i selvhjelpssjangeren. Noen pasienter nevnes for å "fylle opp" arbeidsdagen hennes, mens andre blir vi bedre kjent med. Hvorfor disse får mer oppmerksomhet skjønner en mot slutten av historien.

Satt ti år tilbake i tid hører vi om den rastløse femtenåringen Jonas, som lider av flere bokstavkombinasjoner. Uroen han skaper i klassen får læreren som han kaller Hufsa, til å brøle til ham. Her gir Bruland oss noen nydelige skildringer av hvordan det oppleves å leve med ADHD, han føler seg liten når Hufsa skriker til ham foran hele klassen, men så blir han stor igjen, når han skriker tilbake. 

Denne lærerens dårlige håndtering av Jonas er hjerteskjærende lesning, men det balanseres ved at han har verdens beste mamma, som sier og gjør alle de rette tingene. 

De som kjenner meg vet at jeg foretrekker krim med lite fokus på de personlige historiene, men det Andrine Bruland får til her, skiller seg ut. Etterforskningen hører vi om over tekoppene til Luna og Katja, når de en sjelden gang har tid til å treffes. 

                    Døren slås inn. Kroppen hennes klapper sammen mot lenestolen og deiser i gulvet. Hun kan ikke kjenne seg selv, er bare et hode uten kropp. Flere svarte sko og bukseben rundt henne, før det blir svart for øynene. Hun kan fortsatt høre roping, klirring, spraking. Sirener? Nå vil hun bare sove i mørket. 

Avviksmelding er en optimistisk og engasjerende krim, helt utenom det vanlige. Jeg digget plottet, som er bygget opp på en sånn måte at en aner, men ikke ser det som kommer til å skje. At historien ble avsluttet med to seige tårer fra mine øyne, gir også et pluss i min bok.

Ja takk til flere historier av denne typen,
jeg anbefaler gjerne Avviksmelding videre ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 272

Kilde: Leseeksemplar

Uhørt! av ytringsfrihetskommisjonens leder Kjersti Løken Stavrum

Da LitFest Bergen gikk av stabelen i begynnelsen av februar, var jeg så heldig å få overvære en interessant samtale mellom Kjersti Løken Stavrum og Hilde Sandvik. Skal si de fikk satt gode ord på utfordringer i samfunnet, i den grad at det for meg ble naturlig å lese hva Stavrum skriver i boken som kom ut i fjor.

Forlaget om boken:
Med internett ble samfunnsdebatten åpnet for alle. Men hva skjer når det frekke og ubehøvlede folket kommer til orde? Jo, eliten bekymrer seg for hat og hets, og snakker mer om falske nyheter og konspirasjonsteorier enn om det enorme demokratiske framskrittet vi har tatt.
Det er ingenting nytt med dette, for slik var det også da bøndene, arbeiderne og kvinnene kjempet seg til en plass i offentligheten: De ble møtt av elitenes angst for det frie ord. 

I ettertid er det lett å se at klagesangen handlet om å holde nye grupper, som endelig fikk tilgang til offentligheten, utenfor.

Dagens situasjon minner mye om dette, ifølge ytringsfrihetskommisjonens leder Kjersti Løken Stavrum. 

I denne debattboken går hun ut mot det hun kaller Det problemindustrielle kompleks, bestående av forskere, debattanter, kommunikasjonsfolk, akademikere, byråkrater og aktivister som dyrker en forfallsberetning om den norske offentligheten. Løken Stavrum tar også til orde for konkrete endringer i grunnlovens ytringsfrihetsparagraf og foreslår at det bør settes i gang en ny maktutredning i Norge.

Det er ganske tung tematikk som tas opp i denne boken, i alle fall er temaene alvorlige og refleksjonene hun gjør seg, verdt å lytte til. Når det er sagt, Stavrum skriver lett, hun bruker eksempler de fleste kan kjenne igjen fra det offentlige ordskiftet. Teksten er krydret med sjargong fra sosiale medier og små morsomheter, som de på kraftfulle geriljabroderier. Som her, hvor hun referer hva Johansen har sagt:

                    Når raseriet brer seg, hevder noen at debatten ikke fungerer lenger, mens andre gjerne kan kreve taushet fra sine meningsmotstandere fordi de ikke skal kunne krenke meg. Slik oppstår kanselleringer, noe som i sin tur selvsagt bare øker raseriet. 

Vi må ikke glemme at vi bor i et av verdens mest frie land, når det kommer til demokrati og pressefrihet. Den offentlige samtalen er stadig i endring, og for oss som kan huske 40 år tilbake i tid, så er det ikke tvil om at mye har skjedd. Selve debatten blir ofte problematisert, og i kampens hete er det forverringsinstinktet vårt som er sterkest.

Den store informasjonsmengden vi blir utsatt for, får oss til å videreformidle påstander det ikke er hold i. Vi har en hang til å generalisere, og selv om de fleste unnlater å sette seg inn i ting, så er vi redd for å bli villedet. Stavrum har noen fine tanker om løsningsorientert ledelse med fokus på hva som fungerer, dette er viktig for en befolkning som stadig oppfatter samfunnet sitt som verre en det er. 

Uhørt! ser på samfunnet vårt fra mange forskjellige vinkler. Den problemorienterte forskningen, hva sier den oss egentlig? Hun snakker om sosiale medier, om de er skadelige for oss, eller om de kan være et gode. 

                    Ytringsfriheten omfatter ikke bare det å kunne ytre seg fritt; den omfatter også retten til å motta informasjon. Det er jo en stor forskjell på å anta hvordan ting er, og å få vite med sikkerhet hva som er fakta. Ettersom de færreste av oss er engasjert i offentlige debatter, er også retten til informasjon den delen av ytringsfriheten som angår de fleste av oss i størst grad i det daglige.

Flere ganger tas vi med langt tilbake i historien, til 1700-tallets Struense og trykkefriheten, hun kommenterer Henrik Wergelands oppførsel, og skriver om den frittalende og genierklærte Sanna Sarromaa, som nekter å bli politisk korrekt.

Jeg er så utrolig glad for at det finnes mennesker i Norge som har oversikten, Kjersti Løken Stavrum og Hilde Sandvik er to av dem, som jeg aktivt lytter til. Jeg prøver å unngå overskriftene, men leser bøker som denne, og lytter gjerne til podcast for å bli klokere på hva som rører seg i verden. 

Å lese Uhørt! er en glimrende måte å sette seg inn i hva som skjer rundt oss. Jeg gjorde et skikkelig dypdykk, og mener bestemt at jeg kom opp igjen, litt klokere, og kanskje litt mindre redd for fremtiden.

Jeg anbefaler gjerne Uhørt! videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2024

Sider: 239

Kilde: PDF fra forlaget

Onkel Edward av Myriam H. Bjerkli

Myriam H. Bjerkli er forlegger, forfatter og oversetter. Bjerkli debuterte som krimforfatter i 2017 med Lille Linerle, som for alltid satt denne forfatteren på kartet. For Grønnøyd monster (2022) vant hun Sølvkniven og ble nominert til Riverton-prisen. Den utgivelsen er den eneste av de 8 bøkene i serien, jeg ikke har fått med meg.

Forlaget om handlingen: 
Politioverbetjent Håkon Haakonsen prøver desperat å stable livet på beina igjen etter det brutale tapet av kjæresten Sigrid. Han er alenefar for to små barn, sykmeldt, og dagene er fylt med sorg og savn. Da sjefen hans Sylvi Noor kommer på uanmeldt besøk for å informere om en ny sak, vekkes noe i Håkon. 

I Byparken i Sandefjord har politiet avdekket levningene etter et barn under en av rosebuskene. Den pågrepne har tilstått å ha begravd den lille jenta, samtidig som han hinter om flere mulige ofre. Og han nekter å snakke med noen andre enn Håkon Haakonsen. Mens Håkon graver seg dypere ned i saken, avdekker han et fortidig mørke som tvinger ham til å konfrontere mer enn en nådeløs morder. 

Vi befinner oss i Sandefjord i 2023, og møter en sykemeldt Håkon Haakonsen, som sliter med ettervirkninger etter alt han har vært gjennom. Etter likfunnet i Byparken melder Edward Ødegaard seg, og påstår at det er han som har gjort det. 

For å la seg avhøre nekter han å snakke med andre enn Håkon, så da er det bare for ham å ta seg sammen og hoppe i dusjen. Vekselvis med denne handlingstråden hører vi også Edwards stemme, denne tråden tar oss med opp igjennom livet hans fra han var nyfødt (faktisk!) og frem til historiene smelter sammen. 

Oppveksten hans bærer preg av å være bundet fast, av en mor som ikke evner å vise kjærlighet. Det er ikke bare hun som mistror ham, klassekamerater og andre han møter i livet misforstår hans hensikter, noe som fører til mobbing og mishandling. 

Den voksne Edward bærer på skyld for ugjerninger som har blitt begått, og gjennom avhøret som Håkon foretar av ham, klarer leseren litt etter litt å danne seg et bilde, av hva som er sant å hva som er tåkeprat. Sant og si var jeg litt forvirret selv en periode, og kunne ønske at fakta ble servert litt tydeligere.

Heldigvis er boken lettlest, med korte kapitler og et forholdsvis lite persongalleri. Halvveis i boken blir også historien mer ryddig, og spenningskurven begynner å vippe oppover.

Et florlett bakteppe i denne krimmen, tar for seg rettsløse asylbarn som har havnet på mottak i Norge, og ikke blir leitet etter når de forsvinner herfra. Dette blir ikke fulgt opp i nevneverdig grad, noe jeg savnet. 

Skyld og skam, sorg og ensomhet er refrenget som går igjen i historien, som også peker tilbake på da Håkons stesønn David ble kraftig mobbet av noen på skolen. I forbindelse med dette undret jeg meg over den tafatte reaksjonen til Håkon, da ny informasjon i saken kom frem.

Mye av evt. spenning forsvant for meg i første halvdel av boken, siden hodet var opptatt av å sortere informasjon. Som sagt så bedret dette seg, og mot slutten ble det riktig så spennende, selv om krisen Håkon befant seg i mot slutten, i mine øyne nesten var selvforskyldt, siden han ikke reagerte tidligere på trusselen. Hvordan det hele løser seg, er også en lettvint løsning, mens avrundingen av boken var fiffig, og høstet applaus hos meg.

Onkel Edward er en kort bok med sine 270 luftige sider, så er du på jakt etter lettlest krim hvor din egen fantasi bidrar til hvor ekle enkelte scener blir, så er Myriam H. Bjerkli sin nyeste bok midt i blinken for deg ⚃

Serien i rekkefølge: 

Lille linerle

Stella Polaris

Djevelens yngel

Engelens fall

Grønnøyd monster

Elskede Emilie

Samiras Død

Onkel Edward

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2025

Sider: 270

Kilde: Leseeksemplar

Papirdukkene av Eva Fretheim

Eva Fretheim gjorde en flott krimdebut i 2022 med Dronningland, og to år etter kom fortsettelsen av serien om Vigdis Malmstrøm i Fuglekongen. Papirdukkene er den tredje boken i en serie, hvor handlingen flyter roligere for hver bok.

Forlaget om handlingen: 
For få år siden flyttet Alva Olsen tilbake til hjembygda. Nå blir hun funnet brutalt drept i det lille atelieret i låven hun har leid for en slikk og ingenting.

Dermed blir fortiden glemt 1980-talls ungdomstid blåst liv i. Og det viser seg å være en fortid som har satt dype spor i flere av innbyggerne i den lille bygda.

Når politietterforsker Vigdis Malmstrøm blir satt på saken, finner hun flere spørsmål enn svar. Men ett spørsmål blir stående: Hvem er jenta på maleriet Alva jobbet med helt fram til sin død, hun med det nesten helt utviskede ansiktet? Og hva er det hun skjuler? 

Vi har alle en historie som har vært avgjørende for hvem vi er blitt. 

Vigdis Malmstrøm er en stødig politietterforsker, som det er lett å like. I denne historien får hun pes av kollegaen sin Naima Saleem, som oppfører seg som om hun vil overta lederjobben til Vigdis. Meningsutvekslinger i etterforskningsgruppen rundt prioriteringer og fremgangsmåter, er det som preger denne historien mest.

Historien starter med at kunstneren Alva blir funnet drept i atelieret sitt, av Johannes som hun leier hos. Når politiet starter sin etterforskning virvles det opp mye grums fra tiden da Alva og klassekameratene var unge. Flere av dem har flyttet tilbake til bygda, blant andre Anne Gleditch som nå er prest på det lille stedet. 

Vigdis Malmstrøm og de andre bruker mye tid på å snakke med folk, noe som bidrar til historiens alt for ordrike preg. Det blir lite substans ut av all denne pratingen, etterforskningen går seing, og jeg kjeder meg. Alle de snakker med svarer godt for seg, ingen tar særlig på vei for det som har skjedd, så jeg som liker at spenningskurven rører seg fra første side, ble stresset over stillstanden.

Boken er delt i fire deler, og flere steder blir vi tatt med tilbake til ungdomstiden til Alva "og de". Vi hører om en russebilulykke hvor en av de fire i nåtid sitter i rullestol. Dette kunne jo blitt riktig så spennende, men fremdeles opplever jeg boken som en serie stillbilder.

Tapetkniv er et originalt drapsvåpen, og det beste vitnet i saken er maleriet Alva holdt på med, som ble sagt å være en slags minnebok. Det viser seg at hun har malt over flere detaljer, som bekrefter enkelte fremskritt i etterforskningen.

Eva Fretheim har skrevet frem et plott som ville holdt i mål, hadde det bare vært mer spenst og fraspark. Jeg likte knivingen mellom Naima og Vigdis, jeg forsto på en måte begge to, og hadde jeg vært deres kolleger hadde jeg ikke kunnet velge side. 

Vi møter noen gode karakterer her, Vigdis som har den halvkriminelle eksen sin boende gratis hos seg, mens den voksne sønnen deres er sur på moren for nettopp dette er interessant lesning. Hva er det hun driver med egentlig? 

Det er greit nok å ha lite action og få overraskelser i en krim, men da må det være andre ting som holder på engasjementet. Min nysgjerrighet på hvem morderen var, eller hva som lå bak drapet, ble ikke vekket, til det ble det for mange anemiske dialoger å komme gjennom. 

Papirdukkene ble ikke innertier hos meg ⚂

Forlag: Tiden

Utgitt: 2025

Sider: 378

Kilde: PDF fra forlaget

Om å lese: En primitiv disposisjon av Claude Royet-Journoud

Det var nesten litt overveldende å sette seg ned med denne røde boken, så jeg søkte iherdig etter trygg grunn å stå på, før jeg begynte å lese. Forlagets introduksjon sier litt, men her mangler det både forord og etterord, som kunne sagt litt om bakgrunnen for diktsamlingen og hvordan den skal leses. Heldig vis kunne Store norske hjelpe. Obs, obs! dette er en læringsprosess ikke en diktanalyse, men les gjerne om min vei inn i det ukjente 

Forlaget om poeten og utgivelsen: 
Claude Royet-Journoud, født 1941, bosatt i Paris, er en av de sentrale forfatterne i fransk poesi fra de siste 50 årene. Han har skrevet en rekke diktbøker samt redigert og utgitt flere tidsskrifter. Tekstene hans er oversatt til mer enn 20 språk. 

Hans hovedverk anses å være den såkalte tetralogien, som består av de fire bøkene Omveltningen (1972), Begrepet hindring (1978), Objektene inneholder det uendelige (1983) og De udelelige naturer (1997), utgitt samlet på norsk i 2009. Royet-Journouds arbeid forbindes ofte med en språkorientert, ikke-ekspressiv poesi som avviser den tradisjonelle diktningens billedspråk og allegoritenkning. 

Etter å ha lest gjennom diktsamlingen, la jeg boken til side, for å la den modne inni meg. Da jeg tok den frem igjen, gikk det litt bedre, og etter å ha lest diktene på nytt og på nytt, fikk jeg mer og mer ut av det jeg leste.

Poesi kan være så uendelig mye, alt fra romanlignende tekster i den ene enden av skalaen, og over til noe helt annet, som det jeg har lest nå. På LiTFest Bergen lærte jeg litt om gjendiktning av poesi, og Pedro Carmona-Alvarez sine ord om ordvalg, rytme og flyt hadde jeg med meg inn i lesningen. 

Jeg hadde lagt meg på minne det jeg leste om Royet-Journoud sin diktning, nemlig at han har tekster uten innhold og budskap, fritt for metaforer og poetiske symboler som kan knytte innholdet til virkeligheten. Poeten utforsker språkets grammatiske strukturer, og peker mot en virkelighet utenfor språket.

Når jeg leser utilgjengelige dikt som dette, pleier jeg å lese med oppmerksomhet og ro, og la det treffe det som treffer. Selv om jeg var forberedt på at denne teksten ikke skulle ha innhold eller budskap, så var ikke hjernen min på lag, den leitet utrettelig etter mening.
Da jeg leste, gjenkjente jeg følelsen en får, når noen frister med noe du virkelig har lyst på, du strekker deg frem for å ta imot, men er lenket til stolen og mangler noen centimeter på å få tak i det.

denne siste vendt mot bakken
demper smerten
i en arkitektur uten skjebne

ingenting forsvarte dette plutselige 
opphøret av lys
bildet måtte begrenses
denne svake lyden som trenger inn i gåten

på klare dager
skriver de døde til oss

jeg skulle gjerne skilles fra frykten
natten er ikke til å kjenne igjen

Flere av diktene er som dette over her, leser en det flere ganger finner en "noe" som gir forståelse. Korte enkelt strofer ga meg flere ganger fast grunn under beina mens jeg leste, de ga mening og traff noe i meg, som det lille utvalget her:

de tidde etter en felles overenskomst

de som er redde er ubeskyttet

rygg presset mot en hvit vegg
bli der

hun snakker om menneskelige klynkelyder

En primitiv disposisjon trenger mye tid, i alle fall trengte jeg mye tid sammen med den, før stadig flere tyllgardinene var trukket til side, og jeg begynte å forstå. 

Jørn H. Sværen er en erfaren redaktør innen oversetting og gjendiktning. 

Forlag: Kolon

Utgitt: 2024/på norsk 2025

Gjendiktet av Jørn H. Sværen

Sider: 87

Kilde: Leseeksemplar

Snøengler av Geir Tangen

Geir Tangen debuterte som forfatter med Maestro i 2016, en "en skikkelig røver av nattesøvn" kalte jeg den gang boken, som var første bok i en trilogi. Den ble etterfulgt av Hjerteknuser og Død manns tango i samme serie. Snøengler er den tredje boken i den nye serien hvor Gabriel Fjell i Hagesundpolitiet er hovedperson. Jeg har lest dem alle sammen, og igjen greide forfatteren å ta pusten fra meg, med historien sin. Han har også bidratt til "De ti bud serien" med boken La alt håp fare. 

Forlaget om handlingen:
Det er januar og kuldebølge i Haugesund. En iskald morgen blir en kvinne funnet frosset i hjel ved Haraldsstøtta, Norges Riksmonument. Hun er kledd naken, dekket av rim og plassert i snøen som om hun har lagd en engel. Kvinnen viser seg å være datteren til en av Norges rikeste og mektigste menn; skipsrederen Fritz Evensen. På funnstedet finner etterforskerne flere spor som peker mot menn som hater kvinner. Et av dem er en plastengel med påskriften St. Elliot – et viktig symbol for incel-miljøet. Så dukker en ny død kvinne opp på akkurat samme måte. Denne gangen i den lille bygda Vikedal, og det er ei 16 år gammel jente.

De grusomme drapene ryster Gabriel Fjell og resten av politikammeret i Haugesund. 

Fra Oslo får de hjelp fra Kripos-etterforsker Aida Ibrahim, men snart begynner trusselen å peke i retning av at drapsmannen bare så vidt har begynt på sin vendetta. Ingen vet hvem som blir neste offer, og denne gangen kan det ramme Gabriel hardere enn noen gang før.

Det var en morbid scene som møtte Gabriel Fjell da han sammen med kolleger rykket ut til likfunnet på den mye besøkte Haraldshaugen. 

Samtidig hører vi om et team fra TV2 som er innlosjert i villaen til skipsmegler Fritz Evensen. De holder på å lage en dokumentar om familiehistorien, når Gabriel kommer på døren for å ta en prat med familien. 

Geir Tangen bygger opp handlingen med et stort knippe karakterer. Familiemedlemmer og en uspiselig husprest presenteres hos familien Evensen, mens vi også hører om hva Gabriels kone Makena Svendsen roter seg opp i. Hennes noe spesielle kollega i hjemmesykepleien, er en av mange i persongalleriet, mine tanker er innom på jakt etter ugjerningsmannen.

Har du noen gang lurt på hvordan det er å bli skutt på med et elektrosjokkvåpen? Lev deg inn i denne smakebiten, så får du kanskje en anelse ☺

                Bevisstheten var der fortsatt, men hun var maktesløs, uten evne til å kontrollere det som skjedde. Hjertet slo som en vill, ukontrollert motor, så hardt at hun kunne høre det i ørene som et dundrende ekko mot kraniet. Armer og bein rykket ukontrollert. Kroppen kjempet mot kraften som strømmet gjennom den, men forgjeves. Alt som eksisterte, var smerten og den bunnløse hjelpeløsheten. 

33 år gamle Sander er en annen mistenkelig person. Hans personlighet som innehar en rekke utfordringer, snek inn litt ekstra spenning i historien, på bakgrunn av hvordan han oppfører seg i huset til den uføre moren sin. 

Rashid Suleiman, som tidligere jobbet med Gabriel, er nå politi i en tilstøtende kommune. Dette var et kjært gjensyn, for jeg likte ham godt. Nå har han med seg den unge jyplingen Jan Hesthamar, og det er de som finner lik nummer to. Denne Jan fremsto for meg som litt rask på avtrekkeren, litt barnslig dum kanskje, men karakteren vokste på meg etter hvert. 

Jeg nevner lik nummer to, og må innrømme at jeg kom litt ut av tellingen mot slutten. Drapene er ikke ekle å lese om, og til tross for at det skjer mye på et lite sted, så henger historien godt sammen. 

Geir Tangen bruker alle triksene i boken for å forvirre leseren, selv om jeg må nevne at jeg holdt en knapp på det riktige navnet fra ganske tidlig. Dette fordi jeg hang meg opp i en liten kommentar om personen, som ikke førte noen vei, før løsningen åpenbarte seg til slutt. 

Som nevnt i introen tar historien for seg incel-miljøet, uten at det egentlig gås særlig i dybden, man har en sammenheng med norrøn mytologi og lokal vikinghistorie, på Karmøy og i Haugesund. Jeg synes forfatteren har en god blanding av lokal koloritt, karakteroppbygging og detaljer fra etterforskningen. Bortsett fra et par ørsmå detaljer, så fant jeg plottet både spennende og troverdig.

Er du på jakt etter en velskrevet krim som helt uten dødpunkter holder på oppmerksomheten din, så har du påskekrimmen din her! Tenker du som meg, at det går unna mer enn en bok i påsken, kan du lett lese deg opp på serien, akkurat nå får du Vargtimen pocketpris og Hundedager til mammutpris.

Jeg anbefaler gjerne Snøengler videre ⚅

Serien i rekkefølge: 

Vargtimen Pocketpris!

Hundedager Mammut!

Snøengler 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2025

Sider: 368

Kilde: Lånt på Bookbites

En verden i flyt av Dana Vowinckel

Hele tretten tyske forlag kjempet om få utgi denne romanen som handler om å være jødisk nå i dag. Etter utgivelsen i 2023 har boka hanket inn en rekke prestisjefylte litteraturpriser. Jeg heiv meg rundt å skaffet meg boken, siden Dana Vowinckel var satt opp i programmet for LiTFest Bergen, boken ble lest, men dessverre ble den unge forfatteren syk, og måtte bli hjemme i Berlin. 

Forlaget om handlingen:
Margarita tilbringer sommerferien hos besteforeldrene i Chicago. Hun vil helst hjem til Berlin, til vennene og til faren Avi, som jobber i en synagoge. I stedet blir det bestemt at hun skal dra til Jerusalem og besøke moren Marsha, som forlot familien da Margarita var barn.
Margarita og Marsha legger ut på en biltur gjennom Israel, men det varer ikke lenge før ting skjærer seg. Snart er Margarita, Marsha og Avi samlet for første gang på flere år. Den ufrivillige familiegjenforeningen vekker både gamle konflikter og såre minner – og en hemmelighet som Margarita ikke klarer å glemme.

En verden i flyt er en roman om store og små løgner, kjærlighet og sorg – og hvordan det kan oppleves å være jødisk i dagens Tyskland, USA og Israel.

Handlingen i denne historien strekker seg over noen uker inn i høsten, frem mot Jom Kippur. Femten år gamle Margarita er på sitt årlige besøk hos besteforeldre i Chicago, som hun synes er avskyelige, med sin smatting og skriking. 

Hjemme i Berlin går faren Avi ensom omkring, han jobber med det han pleier og etter en begravelse utvikler han en relasjon til den avdødes datter. Da Margaritas mor for 12 år siden valgte dem bort, støttet han henne, noe som først hørtes rart ut i mine øyne, men i løpet av romanen forstår leseren kompleksiteten i forholdet deres.

Romanens synsvinkler veksler jevnt mellom far og datter, hans religiøse liv og virke i Berlin står i kontrast til hennes spontanitet og yrende ungdommelighet. Det er to sterke karakterer som skrives frem her, og selv om miljøene som skildres er uvant lesning, så føles begge troverdig. Gjennom hans omgangskrets i den jødiske menigheten, får vi et innblikk i hvordan dagens jøder ser på historien til overlevende jøder.

Når den fraværende moren plutselig kommer på banen, tar Margaritas ferie i Chicago en helomvending, og hun setter nesen mot Jerusalem. Hun prater med den unge mannen bak seg på flyet, flere uforutsette hendelser underveis fører henne på en omvei, før hun er fremme hos moren.

            Hun hørte moren skrive på pc-en på naborommet, det slo henne at hun aldri hadde lurt på om moren var religiøs, men hun jobbet altså på shabbaten. Var kjøkkenet kosher? Tanken på at det kanskje ikke var det, gjorde henne trassig, sint, at hun ikke fikk velge om hun ville bryte reglene, at moren brøt dem for henne. Hun ville selv bestemme hvilke regler som gjaldt.

Denne romanen tar for seg språk på flere måter. Her snakkers det engelsk, tysk, hebraisk og ivrit, som er en moderne form for hebraisk. Fars tysk er fremdeles ganske dårlig etter 12 år i Berlin, hvor han stort sett holder seg med andre jøder. Margarita snakker tysk og klarer seg på hebraisk og engelsk, mens mor ikke snakker tysk, siden hun ikke ble med da Avi flyttet til Tyskland med den lille jenta si. Når Margarita besøker en familie i Tel Aviv, ser de på henne som tysker ikke jøde, (og tyskerne er slemme, i følge dem), så selv om hun snakker hebraisk og er jødisk, så er det ikke godt nok.

Selve skrivemåten bærer også preg av det språklige, hvor Ute Neumann har beholdt alle de opprinnelige ordene som benevner tradisjoner, matretter, bønner, lover fra tekster, religiøse handlinger, skriftsamlinger etc. Det er mye av dette underveis, men det vanskeliggjør ikke teksten på noen måte, og etter hvert satt ordene ganske godt. Bakerst i boken finnes det en ordliste, men jeg valgte ikke bryte flyten underveis i lesningen, sparte heller denne til slutt.

I tillegg til det språklige, og ikke minst religionen som preger oppveksten til Margarita, får leseren en liten rundtur i historien til landet, når mor og datter er på biltur. Historien er naturlig nok preget av jødeforfølgelsen, men vi får denne problematikken skildret fra en litt annen vinkel, enn vanlig. 

Politikk blir ikke drøftet, men detaljer settes søkelys på gjennom hele historien. Den geopolitiske situasjonen og Iron Dome for eksempel, den andre intifadaen i 2001 eller Yom Kippur skytingen i Halle i 2019. Hadde jeg fått velge, ville jeg hatt litt mer om disse tingene, og litt mindre om 15-åringens trass og seksualitet.

                For det meste prøvde han å holde seg utenfor alt sammen, innbilte seg at han var upolitisk, men sjokket etter 24.februar vare jo ikke politisk, sjokket over angrepskrigen mot Ukraina, over Israels rolle i den, som plutselig ville være upolitisk mens demokratiet gikk i hundene i eget land. Nei, det var ikke noe som het upolitisk. 

Aldri før har jeg lest en roman, som på en så stødig måte skildrer den jødiske identiteten. Det er sikkert mange med meg som har tenkt på jøder som en homogen gruppe, men oh no, sånn er det (selvfølgelig) ikke. Det var veldig interessant å lese om, graden av hvordan de følger alle reglene i religionen sin. Det virker som om alle ser ned på hverandre, for å ikke gjøre nok, være jødisk nok, eller for jødisk, litt av et dilemma dette.

Dana Vowinckel har gjort en formidabel debut som forfatter. Jeg lot meg oppsluke av denne historien, som har gitt meg mye å tenke på. 

Jeg anbefaler gjerne En verden i flyt videre ⚄

Forlag: Pax

Utgitt: 2023/på norsk 2025 

Glimrende oversatt av: Ute Neumann

Sider: 364

Kilde: Leseeksemplar

Brottsjøen - femte og siste bok i Ölandsserien til Johanna Mo

Denne serien har jeg fulgt og likt, så det er nesten litt synd at den avsluttes allerede på bok fem. Johanna Mo selger som varme hveteboller, så det dukker nok opp en ny serie etter hvert ☺

Forlaget om handlingen:
«Jeg skal bare ta en liten kveldstur», sier han til kona. Han trenger tid til å tenke. Hemmelighetene han bærer på er i ferd med å ta overhånd. Nå må han tørre å si sannheten. Til kona og til Hanna.

Kalmarpolitiet blir tilkalt etter et funn av et lik i vannkanten, sør på øya Öland. Sjokket lammer hele politistyrken da de gjenkjenner den døde mannen.

Politi Hanna Juncker planlegger bryllupet med sin kjære Isak, mens hun nyter tiden med Hedvig i foreldrepermisjon. Funnet av den døde mannen rykker henne brutalt ut av idyllen, og tvinger henne igjen til å konfrontere sin egen dramatiske historie.

Denne historien fortelles gjennom to synsvinkler, nåtid og de siste dagene før politimannen Ove blir drept. Han og kona Birgitta er barnevakter for barnebarnet Penny, og livet er godt, helt til Ove må ut en tur. 

Politibetjent Hanna Juncker er den ledende hovedpersonen i Kalmarpolitiet. Hun avbryter siste del av svangerskapspermisjonen sin, for å delta i etterforskningen av drapet på sin gode kollega. Hun har utfordringer som gjør at hun begynner å gå til psykologen sin igjen. For en tid tilbake ble Hanna knivstukket i magen, og siden Ove, som den gang var sjefen hennes i politiet, hadde tatt gjerningsmannen under sine vinger, oppga han ikke alt han visste om ham.

Stemningen det legges opp til i starten av historien er mild og fin, med gamliser som titter på fugler, og den berømte naturen i Alvaret. Vi får glimt av havørn med fisk i klørne, kyr og sau i veibanen og utsikt til sel-lek fra en klippe. 

Disa er gift med Kai, og sammen har de sønnen Axel som sitter i fengsel for et drap, han selv påstår at han ikke har begått. Mye av handlingen tar for seg mennesker i denne familiens omgangskrets, og spørsmål om skyld. 

            Hvorfor hører dere ikke bare på det jeg sier?
            Fordi vi vet at du lyver, svarte Erik. 
Det som utspilte seg foran dem, var en studie i tap av kontroll. I noen sekunder stirret hun rett fremfor seg, ansiktet en stiv maske. Så lo hun plutselig nervøst. Blikket flakket mellom dem, som om hun håpet å få høre at påstanden om løgn var ment som en spøk. Da det ikke kom noen reaksjon, sprakk den irriterte og selvsikre fasaden. Kroppen sank sammen.

Brottsjøen er en innholdsrik krimroman, jeg slenger på "roman" siden store deler av boken handler om hvordan Hanna har det, bryllupsforberedelser, en vanskelig sjef og andre ting som ikke dreier seg om ugjerningen eller etterforskningen. 

Johanna Mo skriver godt, selv om jeg personlig foretrekker litt mer spissede historier, så er det ikke tvil om at dette er en velskrevet krim, som har "alt". Spenningskurven ligger forholdsvis lavt, og her er ingen ekle scener. Leseren får ikke løsningen på krimgåten før helt mot slutten, og alt henger sammen, og det er jo det viktigste. 

Jeg anbefaler gjerne Brottsjøen videre, og gleder meg til neste bok herfra ⚃

Serien i rekkefølge: Nattsangeren, Skyggeliljen, Mittlandet og Hjertegress

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2024/på norsk 2025

Sider: 413

Kilde: PDF fra forlaget

LIT fest Bergen 2025 - Jakten på sannhet

5-9 februar gikk Bergens store litteraturfest av stabelen for syvende gang. Jeg har vært innom arrangementet tidligere år, men bare med et eller to punkt på det innholdsrike programmet.
I år bestemte jeg meg for å delta en hel dag, så fredagen ble ryddet for jobbforpliktelser og satt av til festivalen. 

Disse dukker opp en eller flere ganger i løpet av denne langhelgen: Margreth Olin, Kathrine Nedrejord, Johan Harstad, Marjam Idriss, Brynjulf Jung Tjønn, Anna Fiske, Mimir Kristjánsson, Kristina Quintano. Gunnhild Øyehaug, Agnes Ravatn, Einar Økland, Grethe Fatima Syed, Pedro Carmona Alvarez, Eivind Riise Hauge, Henning Bergsvåg, Fredrik Hagen, Eira Søyseth, Sandra Lillebø, Hilde Sandvik og John Olav Nilsen.

Peru, Sverige, Nigeria og India er i tillegg til Norge representert på festivalen, vil du lese om LIT fest sitt tema som er sannhet, klikk gjerne på lenken. 

Torsdag 6/2, litt avspasering måtte til for å rekke Pedro Carmona-Alvarez sitt innlegg kl. 14:30. 

Innlegget som hadde den underfundige tittelen "Hit og dit og rundt ein liten bit" handlet om gjendiktning av poesi. Etter å ha hørt foredraget, skjønte jeg at tittelen helt presist skildret innholdet. Jeg har nylig lest Pedros gjendiktning av Alice Oswalds diktsyklus Minnesmerke, og var klar for å lære mer om hva det innebærer å oversette, i dette tilfellet dikt. 

Vi fikk høre om Pedros egen tospråklighet, før fokus gikk over til hvordan han jobber med en oversettelse. Det er ikke tvil, her handler det om å ha tålmodighet, og hele tiden ha i tankene hvordan språket er skrudd sammen. 

Å finne de rette ordene på norsk i forhold til det spanske språket, som er bygget opp på en helt annen måte enn det norske, er et nitidig arbeid. 

En må ha øynene åpne for potensielle betydninger, og være obs på meningsbærende ord. Rekkefølgen i setningene har mye å si, samtidig som en må tenke på allitterasjon og klang, for at lesingen skal gå sømløst.

Jeg har etter hvert utviklet stor respekt for en oversetters arbeid med en gjendiktning, og lærte mye av det Pedro Carmona-Alvarez delte med oss her.

Neste post på programmet het Den uhøyrde ytringsfridommen! Praten gikk mellom Kjersti Løken Stavrum som ledet den siste Ytringsfrihetskommisjonen, og (min store helt fra Norsken og svensken og dansken) Hilde Sandvik. Utgangspunktet for innlegget er Stavrums bok Uhørt! 

De snakket om ekskludering, kansellering, forjævligisering, og om viktigheten av å ha et åpent ordskifte. De gjorde klart for alle hvilken revolusjon som har funnet sted etter digitaliseringen, hvor alle mennesker nå har fått en stemme på sosiale medier, på godt og vont. 

Det var interessant å høre om hvilke grunnlag som brukes ved meningsmålinger, og hvor ukritisk mange er, til tydeliggjøring av bakgrunnen for metoden, som er brukt. Det er et vanskelig tema dette, så jeg synes det er godt å få forklart hva det går i på en folkelig og lettforståelig måte, sånn som her. 

Å være klar over at uttalelser gjerne må dekodes er en god ting, på lik linje med at naturlig uenighet er i ferd med å gjøres farlig. 

Takk for et lærerikt foredrag, Uhørt! er satt på leselisten ☺

Resten av torsdagen tilbrakte jeg i Grieghallen, så jeg fikk ikke med meg verken Kristina Quintano eller Johan Harstads prat om sin nye bok Brosteinen, stranden! Heldigvis hadde jeg Harstad på planen for fredagens maraton.

Fredag 7/2 startet kl. 12 med byvandring i fotsporene til Karl Ove Knausgård. Det var professor i nordisk litteratur Frode Helmich Pedersen, som tok med seg en gjeng på tur. Med Min Kamp nummer 5 under armen, fikk vi lære mye om Knausgårds lange opphold i Bergen på 90-tallet. 

Pedersen har en stemme som bærer godt, noe som er viktig ved byvandringer blant veiarbeid og trafikk. 

Han var ikke gniten på sin kunnskap, og med en munter tone og sitt vinnende vesen gjorde han denne vandringen i Knausgårds fotspor til en lærerik og underholdende opplevelse.

Jeg hadde akkurat fått pusten igjen da Johan Harstad inviterte til samtale om oversetting. Found in translation var tittelen på praten som han hadde med oversetter og forlegger Julia Wiedlocha og oversetter Agnes Banach.

Johan Harstad har gitt ut 12 bøker siden debuten i 2001, jeg har lest noen av dem, og har nå satt flere på leselisten. 

Det var veldig interessant å lære om hvor forskjellig samarbeidet med oversetteren kan være. Har ikke en forfatter tillit til den som skal oversette boken, så kan det nesten føles litt skremmende å slippe boken avgårde til et fremmed land, spesielt hvis en selv ikke kan språket boken skal oversettes til. 

Harstad presiserer hvor viktig det er at forfatter og oversetter har en felles forståelse av boken, og poengterer at han også ser på oversetteren, som en forfatter. 

Etter å ha hørt Agnes Banach og Julia Wiedlocha komme med synspunkter fra deres side av arbeidsbordet, skjønner jeg at Harstad mener at gode oversettere er av samme kaliber som forfatteren. Samtalen denne dagen, bekrefter Pedro Carmona-Alvares sine uttalelser om hvilket pirkearbeid oversettelse er, sammen fikk de meg til å skjønne, hvorfor de som jobber med dette, føler seg som utøvende kunstnere.

Trekløveret snakket også om trusselen KI er for oversetteryrket. En må ha kontroll på alle referanser, og beholde den opprinnelige stilen, og ikke minst musikaliteten i teksten. Tap av kontekst i ordvalgene fører fort til tap av troverdighet, noe som gjør at KI-genererte oversettelser umulig kan ha samme kvalitet som det en fagperson kan få til, påstår de, og jeg er hjertens enig. 

Jeg var ganske fortumlet da jeg gikk fra denne seansen, for noen dyktige mennesker jeg har hørt på her! Fra nå av skal jeg hedre oversetteren når jeg skriver blogginnlegg, det er helt sikkert ☺

Gisle Selnes, Vigdis Vandvik, Sandra Lillebø og Magnus Thomassen

Neste foredrag handlet om Plagiat! og Juks! Fire personer representerte hver sine deler av litteraturen. Sandra Lillebø er den jeg kjenner best til, siden jeg har lest Tingenes tilstand og En franske familie. Professor i litteratur Gisle Selnes jobber med de humanistiske fagene og har engasjert seg i spørsmål om plagiat i akademia. Vigdis Vandvik er professor i samfunnsøkologi og har gitt ut en rekke publikasjoner, så de har alle tre et forhold til det å beholde eierskapet til tekst de slipper fra seg. 

Ordstyrer her er Magnus Thomassen som først og fremst er advokat og daglig leder i mediefondet Zefyr. Han inviterte til en avslappet stemning i panelet, ledet samtalen med stødig hånd, som også bidro til å løsne på publikums smilebånd.

For en del tiår tilbake var det vanlig å stjele eller låne fra andres tekster, uten at det nødvendigvis trengtes å gjøres rede for i fotnoter. Nå henger verket og skaperen av verket mye tettere sammen, og bruk av klipp og lim for å lage masteroppgaver, er som alle vet strengt forbudt. 

Jussen som omhandler åndsverksloven er detaljert, men diskusjonen ble ikke tørr av den grunn, for her møtte vi fire mennesker som hadde en dialog fritt for akademiske og juridiske termer. 

Esther King, Marte Spurkland, Jesper Huor, Madeleine Schwartz og Mark Gevisser

Hvordan jakter journalister på sannheten? dette var spørsmålet panelet syslet med i en time. Esther King er redaktør i The Dial, som tar for seg kultur, politikk og ideer via engelskspråklig journalistikk. Hun er amerikansk, noe også Schwartz er, Gevisser er fra Sør-Afrika, mens Hour er svensk, og Marte Spurkland, er som vi alle vet norsk. 

Ørene brukte noen minutter på å venne seg til engelsken, som hos meg er rusten, for i dette panelet fløt dialogen lynraskt. Heldigvis var dette en samtale hvor alle fikk snakke ferdig, resonnementene ble forklart til fulle, og alle holdt seg til tematikken. Verden blir liten når en gruppe som dette samles, men tematikken som ble drøftet er alvorlig, og bidrar til at min uro for fremtiden øker. Takk og pris for at vi har oppegående mennesker blant oss, som ser flere biter av det store bildet, enn det jeg gjør.

Med dagspass sånn som jeg hadde denne fredagen, er det mulig å fylle ventetiden mellom arrangementer, med å stikke innom noe som ikke er på min personlige plan. På denne måten fikk jeg høre fem av Fremtidens forfattere, elever fra Skrivekunstakademiet i Bergen som fremførte egne tekster. Jeg må innrømme at jeg ble imponert, både av hver enkelt og av hvor forskjellig fremførelsene var. 

Jeg besøkte også foredraget Den sanne kroppen, hvor transforsker og -aktivist Luca Dalen Espeseth delte sin faglige innsikt og sine personlige erfaringer som transmann i Norge. Mitt ønske var å bli litt klokere på dette temaet, men til tross for at Espeseth har erfaring så det holder, så var det en sint ung mann jeg så på scenen. 

Så var det tid for Rorgen. Dette var en av rosinene i festivalpølsen for min del, for jeg har lest de to romanene til Eivind Riise Hauge, som det skulle handle om her, Korrektur av et sorgens kapittel og oppfølgeren Halvard Borges forbrytelser. Med seg på scenen hadde Eivind en tidligere innsatt som ordstyrer (en mann jeg med respekt kaller Rorgen heretter).

Det er ikke tvil om at disse to til sammen har god kompetanse på mennesker med kriminell bakgrunn, siden Hauge arbeider med litteratur i Bergen Fengsel hvor han ble kjent med "Rorgen". Samtalen handlet om hvilke type menneske som gjør kriminelle handlinger. De tar også opp temaet fra den siste boken, hvor handlingen belyser hvordan en kriminell ofte blir stemplet som skyldig, kun fordi han/hun kunne ha gjort det.

Igjen var det god stemning på scenen og i salen, det er ikke tvil om at disse to har blitt venner. Jeg kunne ønske at respekten Hauge viser "Rorgen" ville smitte over på hele befolkningen, de fleste av oss vet alt for lite om hva som rører seg i livet til en fengselsfugl.

Det som ble det siste jeg gjorde før jeg tok kvelden denne fredagen var å delta på Poetisk Punkgalla. Heldigvis var gallaantrekk ikke påkrevd, men de fire opplesningene jeg overvar, var en ballkjole verdig. Først ut var romanforfatter, dramatiker og poet Johannes Anyuru fra Sverige, så var det vår alles kjære Einar Økland sin tur. Tenk, 85 år gammel og still going strong! Han digget å være på punkgalla, hadde mye humor og leste fra andres og egne verker.

Nå er det lenge siden jeg har sett Sumaya Jirde Ali på scenen. Hun vant Amalie Skramprisen i 2021, en verdig vinner til en veldig modig dame. Jeg har lest tre av bøkene hennes, og spesielt Et liv i redningsvest gjorde sterkt inntrykk på meg. 

Tenk at hun som 21-åring fikk forespørsel fra et forlag om å skrive en selvbiografi! Jeg har lest Ikkje ver redd for sånne som meg, som rett og slett er rå lesning. 

Jeg husker henne som ungjenta som dukket opp til 8-mars markeringen på Torgalmenningen i 2018, og rørte meg til tårer, med engasjementet sitt. 

Teksten hun fremførte denne kvelden var nydelig, sterk og med masse følelser, som satt igjen i kroppen etterpå. 

Den som avsluttet kvelden for meg var Grethe Fatima Syèd. Hun er en norsk litteraturviter, oversetter og forfatter som er aktiv i det bergenske kulturlivet. Bibliografien hennes er allsidig, og inneholder biografier om Olav Duun og Torborg Nedreaas, vi finner artikler og essays om samfunn og litteratur. En roman har det blitt Eventyr for voksne heter den, og en debattbok om abort. 

En diktsamling har det også blitt, denne kvelden leste Grethe fra Og så vi med våre mangonyrer, som kom ut i fjor. Jeg har ikke lest den, men har endelig fått den på leseplanen.

I forkant av lesingen fortalte forfatteren litt om bakgrunnen for diktsamlingen, før hun gav oss noen fine smakebiter fra denne stemningsfulle diktsamlingen. 

For en fin fredag jeg hadde på LitFest Bergen, arrangementet hadde mange flinke hjelpere, som smilte og lo, og laget god stemning. Tidsskjema og planen ble holdt perfekt. 

I en pause fredag ettermiddag satt jeg meg ned og kjøpte billett til Dana Vowinckel sin prat om hennes nye bok En verden i flyt. Jeg hadde skaffet meg boken, og så frem til dette arrangementet lørdag formiddag. 

Min frustrasjon ble derfor stor på lørdag, siden Dana ikke var kommet til Bergen, og billettbestillingen skulle vært stengt for lengst da jeg kjøpte billett på fredag. 

At jeg i forkant av dette hadde opplevd tidenes verste kundeservice i restauranten nede, hjalp ikke på frustrasjonen. Får ikke håpe at denne dårlige opplevelsen nede på Litteraturhusets cafè lørdag formiddag, 

vil overskygge de gode minnene fra helgens LitFest, for alle arrangementene jeg var på var glimrende. Heldigvis var Litteraturhuset på ballen da jeg sendte mail om det inntrufne, så festivalstemningen er på vei tilbake til meg ☺

En sang om hevn av Ole Asbjørn Ness

Ole Asbjørn Ness debuterte i 2004 med romanen Det er natt, som han mottok Tarjei Vesaas` debutantpris for. Fjorten år etter kom Aftenlandet, mens bok nummer tre Fem dager i mai, som er første bok i serien om politimannen Johnny Abrahamsen kom i 2021. Jeg har nettopp lyttet meg gjennom den, som en oppvarming til bok to, En sang om hevn som kom nå i år.

Forlaget om handlingen:
En norsk-pakistansk finansmann med gjengtilknytning blir funnet drept i Oslo. Drapet er begått på ytterst bestialsk vis. Politimannen Johnny Abrahamsen er nettopp tilbake etter en lang sykemelding da han i løpet av noen varme junidager ser Oslo bli kastet ut i et inferno av vold. 
En sang om hevn er en rå thriller med heftig driv og glitrende språk: en gjenfortelling av historien om Kain og Abel, men også et tidsbilde av et samfunn som er besatt av nytelse, og hvor den eneste rettferdigheten er den du skaper selv.

Forlag: Vigmostad/Bjørke

Utgitt: 2025

Sider: 242

Kilde: PDF fra forlaget

Etter å ha blitt kjent med Oslos mørke side og Johnny Abrahamsen i Fem dager i mai, så jeg frem til å lese årets utgivelse med spenning og forventning.

Selv om bøkene har forskjellig tema og frittstående handling, så har Johnny A. så pass mye bagasje med seg, at jeg var spent på hvordan det går med ham. Nå befinner vi oss vel et år etter forrige bok, hovedpersonen vår er uredd og utålmodig, noe som bidrar til at sjefene hans er litt oppgitt over ham. Til tross for at han har stor delaktighet i oppklaringen på kammerset, så er det ikke mye kred han mottar fra sine overordnede.

Johnny gikk på noen smeller i forrige bok, noe privatlivet hans bærer preg av. Handlingen er innom dette gjennom hele boken, og mot slutten får vi noen filosofiske betraktninger rundt dette, som føyer seg inn i tematikken som belyses i selve krimmysteriet. 

Karakterene i denne krimmen er enten kriminelle eller prostituerte, og det er mange av dem. Skildringene av prostitusjonen gjøres ekkel via mennenes tanker og holdninger til jentene, mer enn hva de må igjennom. At disse jentene også fremstilles som om dette er en jobb de har valgt selv, legger også en demper på hvor ubekvem jeg ble av å lese dette.

Skriveteknisk er denne historien på kanten til genial, for boken er spennende fra første til siste side, og det til tross for at det ikke legges skjul på hvem det er som dreper. Beveggrunnene til denne morderen kommer også frem, og selv om jeg ikke akkurat heiet på ham, så vekket han en viss forståelse i meg.

Ole Asbjørn Ness skriver drivende godt, boken er kort, så den ble lest i løpet av to intense leseøkter hvor jeg ikke greide å legge fra meg boken. Jeg likte godt blandingen av Johnnys liv og etterforskningsarbeidet han gjorde, og det at han ikke var helt den samme drittsekken som han var i store deler av forrige bok.

Jeg håper forfatteren er i gang med neste bok, for dette er en serie jeg ser frem til å følge videre. Jeg anbefaler gjerne En sang om hevn videre ⚄

Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten av Gina Tandberg

For en debutroman! Dette var annerledes enn alt det jeg har lest før. Handlingen bærer preg av at Gina Tandberg har gjort tysker av seg, for hennes utdannelse fra, og hverdag i Berlin, skinner gjennom teksten. Tandberg har tidligere gitt ut to boksingler Tosker jeg har elsket og Urbanstrasse. 

Forlaget om handlingen:
For den forelskede finnes ingen ubetydelige tegn. Et blikk er aldri bare et blikk, en melding er aldri bare en melding, og en gul jakke er så visst aldri bare en gul jakke. 
Men hvordan orientere seg i alle disse tegnene? Hvordan skille et begjærlig blikk fra et mildt likegyldig et, og hvordan vite om han som eier den gule jakka har tenkt til å komme å hente den snart? 

Fortvil ikke! Forfatteren av denne håndboka har svaret. Ikke bare er hun en sylskarp observatør med hang til å forelske seg – hun er en vaskeekte hermeneutiker. En tolkningsekspert, om du vil. Og i Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten deler hun sjenerøst av sin hardt ervervede kunnskap. For den må da flere en henne selv kunne dra nytte av?  

Du visste kanskje ikke hva en hermeneutiker er for noe, det gjorde ikke jeg heller, før jeg leste denne romanen. Ja, for det er en roman, selv om fortelleren snakker rett til leseren, og fremstår for meg som forfatteren selv. 

Boken innledes med drøye tre sider med kapitteloverskrifter, som alle begynner med Kjærlighet som... Så kommer kapitlene på rad og rekke, de er 1-3 sider lange og tar for seg akkurat det overskriften antyder. 

Handlingen er enkel, vi følger hovedpersonen i sitt hverdagsliv, hvor hun blant annet møter en mann som hun forelsker seg i. Han legger igjen jakken sin hos henne, og hun venter på at han skal ta kontakt igjen. Mer vil jeg ikke røpe, for denne handlingstråden er mer for en støttevegg å regne, enn en bærende bjelke.

Her snakkes det nemlig om hermeneutikk i alle former og fasonger. Ordet oppfatter jeg som en slags tolkningsprosess, hvor vi mennesker tolker det som er skjult eller implisitt. I forbindelse med dette nevnes flere teoretikere som har leflet med dette emnet, blant annet Roland Barthes og hans signifikasjonsprosess, David Humes kausalitet og sosiologen Niklas Luhmanns tanker. Litteraturlisten bakerst i boken er på hele fem sider, så det er bare til å glede seg.

Aktørens intensjon og fortolkerens rolle er en vesentlig del i dette litt rare som jeg har utforsket i denne boken. Hermeneutikeren leter etter tegn, ved å samle opplysninger fra de ulike sanseorganene. Det en gjør er å lete etter de subtile markørene, og dybdeleser mennesker i sin nærhet. 

Dette er kjærlighetens paradoks: Det vi vil helst av alt - kjenne den andre ut og inn - er det som ikke får skje. Vil du skrive en bok, eller vil du ha skrevet en bok, spør man den som drømmer om forfatterlivet. Og jammen vil de ikke heller stå med en ferdig bok i hånden enn å sette seg ned foran dataen og vrenge sjelen hver morgen og kveld. Men i spørsmålet om kjærligheten er svaret gjerne motsatt - man vil ikke ha elsket, man vil elske og fortsette å elske.

Gina Tandberg har som sagt skrevet en original roman som dreier seg om kjærlighet, men ikke på den klassiske måten. Boken utfordret meg på noen punkter, det jeg oppfattet som sammenblanding av forfatter og hovedperson er det ene, og så satt jeg igjen med følelsen av å "nesten ha forstått det". Det er i seg selv ikke nødvendigvis en dårlig ting, for at den språklige nysgjerrigheten min har blitt vekket, det er helt sikkert. 

Jeg anbefaler gjerne Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten videre ⚃

Forlag: Tiden

Utgitt: 2025

Sider: 227

Kilde: Leseeksemplar