Dette har jeg kjent litt på i det siste, hva det er jeg liker når det dukker opp i handlingen og når jeg tenker "å nei, ikke no igjen". Mitt valg av lydbok foregår litt i hurten og sturten, interessen faller gjerne på noe nyutgitt, eller en forfatter jeg har lest før, uten at jeg alltid setter meg så veldig godt inn i hva det skal handle om.
I
Privatlivets fred, Selma Lønning Aarø sin roman fra 2021, møter vi en litt traumatisert forfatter. Hun har fått i oppdrag av en venninne å skrive en roman om henne, men når venninnen leser utkastet, setter hun seg på bakbena og nekter hovedpersonen vår å gi det ut.
Hvem eier egentlig en historie? Hva har vi lov til å skrive? Og hva skjer med forfatterens familie og venner når historien begynner å leve sitt eget liv? En forfatter våkner på sykehuset. Hva som har skjedd er uklart, men det har noe å gjøre med en roman fra virkeligheten. Ved hennes side sitter ektemannen, så moren, og etter hvert som timene går kommer minnene gradvis tilbake. Selma Lønning Aarøs nye roman er morsom, tidvis skremmende og usedvanlig aktuell. Skrevet i forlengelse av en sterk feministisk tradisjon, kommenterer den også debatten om liv og litteratur. Samtidig er dette en historie om familieliv og vennskap, og om det man må gjøre i en presset situasjon for å skape seg et eget rom.
Jeg likte boken godt, ble litt frustrert over den litt stakkarslige forfatteren, som tross alt ble misforstått av ikke bare venninnen men også sin egen familie.
Britt Karin Larsen er en annen forfatter jeg liker å lese, så uten å sjekke noe nærmere gikk jeg rett over på hennes roman Som hunder om natta. Denne kom også ut i 2021, kanskje dette var året da debatten om virkelighetslitteratur blusset opp?
En forfatter får et uventet oppdrag, og takker ja. Hun skal skrive biografien til en profilert politiker. Han inviterer henne til sitt idylliske feriested ved havet. I møte med politikerens privilegerte liv, opplever forfatteren at smertefulle minner virvles opp.
Hvor mye kan et menneske tåle i møte med et system som har sviktet dem hun elsket? Britt Karin Larsens nye, frittstående roman er en kraftfull beretning om savn og sinne.
Jeg påstår ikke at disse bøkene ligner, men begge handler om forfattere som personlig er vippet litt av pinnen, og som presses av skriveoppdraget sitt. Det var ingen overraskelse at Anne Karin Elstad sin roman bød på uventede vendinger, og en slutt som kan ta pusten fra den best trente. Forfatteren som er hovedpersonen driver og skriver på to manuskripter gjennom hele romanen, men det er ikke skrivingen som er temaet her. Jeg vil ikke røpe mer, men anbefaler boken sterkt!
Til tross for tittelen, så omhandler ikke Britt Karin Larsens roman
Som hunder om natta hunder, men det gjør boken jeg begynte på samtidig som jeg lyttet til denne, da jeg gikk på tur. Jeg skal innrømme at jeg rynker på nesen når en hund får for mye oppmerksomhet i en roman, som i Ingrid Berglund sin roman
Den svarte svanen.
Hvis det skulle komme et menneske som jeg hadde på Kindelen i denne perioden, var også preget av hundehold. Den første boken i danske Thomas Korsgaards nye trilogi, som kommer på norsk nå i vår, har ikke hundene som hovedpersoner, men er en tydelig del av livet på gården som unge Tue vokser opp på. Jeg leste ferdig boken i går, og gleder meg allerede til fortsettelsen ☺ (Klikk på lenken for å lese omtalen)
De er et umake par, den unge dødsboadvokaten Oda Krohg og hennes aldrende assistent, Reidar Simonsen. De er begge forlatt av sine egne, og den felles etterforskningspraksisen deres er et ikke helt vellykket forsøk på å stable seg på beina igjen. Så kommer en syk kvinne inn døren med et siste ønske før hun skal dø. Mot bedre vitende tar de oppdraget; å finne kvinnens sønn som angivelig druknet for fem år siden. Det eneste Oda og Reidar har å gå etter, er fire skjell noen har sendt den dødsmerkede moren. Etter hvert som de graver i fortiden, oppdager de flere mistenkelige dødsfall. De ser også foruroligende tegn på at den farmasøytiske storindustrien har skitne hender. Jakten på sannheten vekker raskt oppmerksomhet fra personer som blir farligere jo mer koronapandemien brer seg. Og snart er det Oda og Reidar som jages.
Et annet temaet jeg har gått grundig lei, er korona. Noen forfattere bruker pandemien bare for å tidfeste handlingen, mens andre drar frem den ene detaljen etter den andre, som vi alle selvfølgelig kjenner oss igjen i til det kjedsommelige.
Den svarte svanen har korte kapitler, og mye luft, og hvert kapittel er ledsaget av en rapport om koronatilstanden i verden. Hovedpersonen sliter med å holde advokatpraksisen sin gående, noe som igjen minner meg om de to damene i de første bøkene som sliter med å holde forfattergjerningen sin i live.
Nå må det sies at Den svarte svanen er veldig bra til tross for hund og korona, les gjerne Bokblogger, Henningbokhylle og IBokhylla sine flotte omtaler!
Korona, hunder og forfattere som skriver bok, er mine akilleshæler - har du noen? Dere som kjenner meg vet at jeg leser bredt, både når det gjelder epoke, kulturer og sjangere, så jeg greier ikke selv å sette fingeren på en favoritt når det gjelder tema. Kanskje det er sånn at uansett om en har et favorittema, så vil dette ikke vare, hvis en leser mange bøker om det?
Håper du har en fin lesepåske 🌞