Månesøsteren av Lucinda Riley - bok nummer 5 i serien

Det beste med januar måned er at vi får et nytt kapittel i Lucinda Rileys romanserie De syv søstre. Bortsett fra den første boken så har de påfølgende bøkene hatt hovedfokus på en av søstrene, og dennes opprinnelige opphav og historie.

Forlaget om handlingen:
I Månesøsteren er det Tiggy som skal finne tilbake til sine røtter. Idet vi møter henne befinner hun seg i det skotske høylandet, der hun har fått drømmejobben. Hun skal ta seg av dyrene på den store og isolerte eiendommen Kinnaird, som drives av den gåtefulle Charlie Kinnaird.
På Kinnaird treffer hun også Chilly, en eldre sigøyner som forteller henne at hun har en sjette sans som er nedarvet fra hennes forfedre – og at det er forutbestemt at han er den som skal lede henne tilbake til røttene i Andalusia i Spania.

I skyggen av det praktfulle Alhambra oppdager Tiggy sin forbindelse til de legendariske sigøynerne i Sacromonte som ble fordrevet under borgerkrigen – og til «La Candela» – sin tids mest berømte flamenco-danserinne.

Igjen gir Lucinda Riley oss en todelt historie. Tiggys er i nåtid i Skottland, mens ledetrådene til hennes opprinnelse tar oss med tilbake til Spania på begynnelsen av 1900-tallet. Siden opplegget er klart, så byr det ikke på noen overraskelser at Tiggy i Skottland treffer på mennesker som kjenner henne. Hun blir fortalt en historie fra sin fortid av den eldgamle gitanoen Chilli, men det er også andre karakterer som ser ut til å vite hvem hun er.

Historien om Tiggy, om livet hennes blant dyrene, om forholdet hun får til husholdersken og samboeren sin på godset, er spennende å følge med på. Noen eklinger blir vi også presentert for, så en nerve følger lesingen hele veien.

Noe annet er det med den historiske delen av romanen, denne ble klisjèaktig og repeterende på en måte som kjedet meg. Vi opplever kuede kvinner uten evne til å stå opp for seg selv eller barna sine, og drukkenbolter av noen menn som misbruker både barna og ektefellenes naivitet. Ingenting i denne delen kom overraskende på, og jeg som leser lå alltid et hestehode foran når det gjaldt hva som skulle skje.

Når det kommer til slutten på historien, så snører det seg skikkelig til. Spenningskurven stiger kraftig de siste 200 sidene, og (dessverre...) løser alle problemer seg til det beste for "de snille".

Lucinda Riley skriver godt, men denne gangen krøp tanken på skyggeforfattere inn i hodet mitt, for de to delene var skrevet på vidt forskjellige måter. Hun skildrer de spanske sigøynernes liv i hulene i Sacromonte, hvordan de føler seg mindreverdig i forhold til de hvite, men allikevel snakker nedlatende om dem og kulturen deres. Det var spennende å bli kjent med fastboende sigøynere med høy moral, helt ulik ryktet til de sigøynerne som har funnet sin plass i gatene i landet vårt.

Vi beveger oss fremover i den historiske delen, og vi tas med inn i Francos herjinger i 1936, og over havet til Argentina i 1944. Det er en god jafs familiehistorie vi får, fra Tiggys oldemor, til vi så vidt blir kjent med Tiggys mor i den siste delen.

Månesøsteren er rasklest og absolutt verdt å få med seg for deg som har fulgt serien. Romanen gjorde ikke så sterkt inntrykk på meg, som et par av de andre bøkene i serien har gjort. 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2019

Sider: 656

Kilde: Leseeksemplar