Det tapte paradis regnes som det siste store renessanseeposet som er skrevet. Boken kom ut i 1674, og stiller spørsmål rundt hvorfor ondskap finnes hvis Gud er god og allmektig. Janne Stigen Drangsholt bekrefter at dette verket kan minne om Jobs bok, og siden jeg nettopp har lest den, var det med iver og glede jeg satte i gang med dette eposet.
Dette monumentale diktet er delt opp i 12 bøker, og vi begynner med begynnelsen med stor B, Adams fall og det påfølgende tap av Paradiset. Etter opprøret jager Gud, Satan og en haug med engler ut av himmelen.
Satan tar dem med til helvete, som ikke er det brennende varme stedet midt i jordkloden, (livet er ikke skapt enda) men en avkrok av det ytterste mørke, kalt Kaos.
Dette "Kaos" fikk jeg grundig forklart i boken Antikken på trikken som jeg akkurat har lest, og da jeg begynte å lese Det tapte paradis, var jeg veldig fornøyd med å ha lest om alle gudene i antikken først.
Den første boken handler altså om Satan som våkner opp etter den heidundranes kampen med Gud, og kaller på troppene sine. Han reiser sitt Pandemonium (palass), og her sitter helvetes fyrster i rådslaging.
Skal Satan og gjengen hans ta sjansen på et nytt slag, for å gjenvinne himmelen? Satan melder seg frivillig til å reise ut og rekognosere, i mens hører vi om hva de andre fyller tiden med. Satan kommer frem til helvetes porter og får se det store svelg mellom himmelen og helvete, og veiledet av Kaos farer han videre til han øyner den nye verden (som Gud nå har skapt).
Gud sitter sammen med sin sønn og ser Satan fly mot sin nye verden. Han forteller sønnen at Satan vil greie å forføre mennesket, men mennesket skal være sterkt nok til å stå i mot hans fristelser. Det var vi jo ikke, men Gud krever at en må svare for deres synder og ta deres straff. Sønnen tilbyr seg å stille som løsepenger for mennesket, et tilbud faderen tar imot, og bestemmer at han skal bli et menneske som tilbes av englene.
Satan ser Edens have foran seg, gjør seg om til en storskarv, og finner et utkikkspunkt i et tre øverst i haven, hvor han studerer Adam og Eva. Gud har forbudt dem å spise av Kunnskapens tre, og det er det Satan hvisker i Evas øre om natten, at hun skal gjøre. Uriel har advart engelen Gabriel om å være på vakt, så han greier å ta Satan på fersken. Dagen etter sender Gud Rafael for å minne dem om å være lydig, og forteller Adam alt om faren som lurer.
Engelen Rafael forteller og forteller, om de første kampene mellom Gud og Satan, og om hvordan han den tredje dagen sendte sin sønn Messias, "han tordner i sin stridsvogn midt inn blant fiendene; de makter ikke å motstå og drives mot himmelens mur, som åpner seg, og de styrter med skrekk og forvirring ned til den straffens sted som er beredt for dem i dypet".
Rafael forklarer for Adam hvorfor Gud skapte denne nye verden, og hvordan han sendte sin sønn i følge med engler for å utføre skapelsesverket på seks dager. Adam vil holde på Rafael, og forteller så om seg selv, om da han ble skapt, da han møtte Eva og deres bryllup.
Satan vender tilbake med en utspekulert plan. Han skaper seg om til en slange, og når han finner Eva alene i arbeid i hagen, snakker han henne trill rundt, og får henne til å spise av den forbudne frukten. Adam vil i sin ustyrlige kjærlighet til Eva prøve å formilde overtredelsen, så han spiser også av frukten, og plutselig blir de bevist sin nakenhet og begynner å krangle.
Gud sender sin sønn ned for å felle dom over de to synderne, men han viser dem også medynk og gir dem klær. Satan har reist hjem til sitt Pandemonium og skryter av sine bragder. Adam jamrer og bærer seg mens Eva prøver å trøste ham. Hun greier det til slutt, men Adam mener de må søke fred hos den krenkede Guddom ved anger og bønn.
Guds sønn bærer bønnene deres frem, og han godtar dem, men de får ikke lenger lov til å bo i Paradis. Engelen Mikael og en skare kjeruber jager dem ut, men viser også Adam ting som skal skje frem til Storflommen.
I den siste boken fører engelen Mikael Adam og Eva ut av Paradis. Før han kommer så langt snakker han med Adam mens Eva sover. Han nevner Abraham og forklarer inkarnasjonen, døden, oppstandelsen og himmelfarten. Deretter snakker han om tilstandene i kirken til han skal komme igjen for annen gang.
Når jeg leser denne typen tekster, så skjer ikke det på samme måte som en koselig roman eller en spennende krim. Jeg innrømmer gjerne at jeg biter meg fast, og må skjerpe konsentrasjonen og utholdenheten for å komme meg gjennom. Det tapte paradis er ikke "underholdning" men hendelsene som utspiller seg, er fascinerende å følge. Det er en flott klassiker å ha lest, siden den refereres til ganske ofte. Jeg har lært mer om det som står i bibelen, uten å lese bibelen, men jeg vil ikke begi meg ut på noen diktanalyse, det får andre ta seg av.
Hver bok har ganske lite direkte handling i forhold til all teksten, resten går med til uendelige skildringer av omgivelsene, til diskusjoner englene i mellom, og til synging av hymner. Hver bok innledes med en oppsummering, og det er disse jeg har støttet meg til, for å greie å si noe fornuftig om handlingen. Jeg leste diktet på iPad, noe som fratok meg muligheten til å slå opp notene, noe jeg ser at jeg gjerne ville ha gjort.
Diktet er skrevet på blankvers, det vil si uten rim, og med utstrakt bruk av ganske så uoversettelige ordspill, noe en vanlig leser sikkert ikke legger merke til i den norske oversettelsen, annet enn at den norske oversettelsen er lengre enn originalen.
Engelske John Milton (1608-1674) var en høyt ansett intellektuell og embedsmann for samveldet. Han var også en av flere opplysningsfilosofer, som hadde stor innflytelse i Europa. Etterordet sier litt om tilblivelsen av diktet, og gir en skildring av de barske forholdene som preget samfunnet i England, med dramatiske politiske begivenheter, kriger, pest og storbrann i London.
Therese G. Eide glimrer igjen med en av sine flotte illustrasjoner i boken Fra Shakespeare til Knausgård, og jeg må igjen avslutte med Janne Stigen Drangsholts herlige oppsummering av Det tapte paradis:
Boken oppsummert:
Gud vil at alle skal ha fri vilje.
Helt til han ikke vil det.
