I urent farvann - en oljehistorisk roman av Sidsel Mørck

En av bøkene jeg hadde fått inn på Kindelen min før sommerferien, var Sidsel Mørck sin nyeste roman. Jeg var spent på om det gikk an å skrive en spennende historie fra noe så traurig som norsk oljeindustri, men det gikk, i aller høyeste grad. Dette er mitt første møte med forfatteren, som har både roman, noveller og diktutgivelser på samvittigheten.

Forlaget om handlingen:
Ole Viktor Valle vokser opp samtidig med starten på norsk oljeeventyr. Med en far i oljebransjen, får han mange historier fra arbeiderne på «gølvet». Selv utdanner han seg til ingeniør og snart begynner han på sin egen karriere i Statoil. Nå får han selv oppleve oljeeventyret på godt og ondt.

En roman om oppvekst og olje, om kvinnekamp og alkoholisme, om økonomi og familieliv. Og om å prøve å leve opp til sin fars forventninger.


Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2020
Sider: 363
Kilde: Leseeksemplar


For en nydelig roman dette er! En fin blanding av oppvekstroman og en spennende skildring av et viktig kapittel i norsk historie.

Handlingen er nesten kronologisk, innledning og avslutning foregår noenlunde i nåtid, mens resten av boken er tilbakeblikk i en historie som starter på begynnelsen av 70-tallet og frem mot i i dag. I innledningen står hovedpersonen på flyplassen i Arkangelsk og har det travel å komme seg hjem, fordi faren er død.

Romanen skildrer på en vemodig men også fin måte, forholdet mellom Ole Viktor og hans far, som absolutt ikke var en tretten på dusinet far. Hovedpersonen selv er det jeg vil kalle en einstøing, en som har tungt for å by på seg selv, og heller sjelden tar initiativ og ansvar. Forholdet til sin far som er periodedranker er aldri enkelt, men de har en egen sjargong seg i mellom, og løser uoverensstemmelser med godt brukte fraser og humor.

Når Ole Viktor selv får barn og selv blir skilt, sammenligner han sin situasjon med den hans egne foreldre var i, da de gjorde ham til skilsmissebarn.

Den historiske delen av romanen er minst like spennende som den som skildrer de mellommenneskelige forholdene i Ole Viktors liv. Han utdanner seg til ingeniør, og får i sin første jobb, menge seg med hvitsnippene på Hydros anlegg på Raknes.

Herfra blir vi minnet på at tiden går med jevnlige pekere til historiske hendelser. Ole Viktor innleder et nomadeliv, ved å skifte arbeidsplass og gjennom Statoil ha hovedsete i Stavanger, leilighet i Oslo nær familien, og arbeidssted på forskjellige steder i verden. Vi hører om råtne regimer som utnytter fattige når han jobber i Nigeria, og om korrupsjon når han befinner seg i Aserbajdsjan.

Konflikten mellom olje og miljø er tilstede gjennom hele romanen, og spesielt i begynnelsen terpes det på sikkerhet, noe som ikke var en selvfølge i begynnelsen av oljeeventyret.

I urent farvann har ikke et eneste dødpunkt, den har mye humor, og glimrende skildringer av hvordan familiemedlemmer oppfører seg med hverandre. Handlingen er troverdig, for at Statoil har sine svin på skogen, er jo ingen hemmelighet.

Romanen anbefales på det varmeste!

Slakt av Espen Skjerven

I sin debutroman vil Espen Skjerven at vi spør oss selv: "kunne dette skjedd i virkeligheten"? Det er fristende å si nei, men mulig litt for naivt. Forfatteren er selv inspirert av sin lange juristkarriere, og leverer med Slakt en spennende og samfunnsengasjert krim.

Forlaget om handlingen:
Investor Erik Hoff kjemper for sin uskyld i en brutal dobbeldrapssak i Sandnes. Når politibetjentene Tom Grayston og Dagny Stokka undersøker nye tips i saken, vikles de inn i en mørk underverden av prostitusjon, overgrep og grov menneskehandel. 

Sannhet og tillit settes på prøve, og grensen mellom skyld og uskyld viskes ut. Slakt er første bok i en krimserie om Tom Grayston. Han er ung og sporty, med en sterk rettferdighetssans og dyp lojalitet til familien.


Forlag: Pitch
Utgitt: 2019
Sider: 491
Kilde: PDF fra forlaget


Det finnes mange mennesker med yrker som politi, journalist eller advokat som i godt voksen alder debuterer som forfattere. Tingrettsdommeren på Jæren, Espen Skjerven føyer seg inn i denne rekken, men sannelig kunne han overraske, denne litt betenkte leseren.

Slakt er en til de grader godt komponert historie, med mange aktører. Vi møter statsadvokaten, politisjefen og forsvarer i tillegg til etterforskningsstaben og de berørte parter i historien. Det er mye folk, men karakterene er så godt skildret at hver enkelt raskt står støtt i hukommelsen.

Boken åpner med rettssaken mot Erik Hoff, hvor han raskt blir idømt en lang fengselsstraff. Litt for raskt kanskje, for når Tom og Dagny napper litt i sakens løse tråder, skjer det ting. Leseren dras med inn i et miljø hvor tema som menneskehandel og misbruk av barn blir en rød tråd. Men, det stopper ikke her, for også voksne som lever sitt eget liv så intenst at de ikke ser sine egne barn, får passet sitt påskrevet.

Når en skal velge seg en krim, er det ofre greit å styre unna disse vonde temaene, men IKKE gjør det, for Skjerven skriver på en sånn måte at en (nesten) ikke blir kvalm. Selv priste jeg meg lykkelig for at jeg var langt nord i Norge da jeg leste boken, det gjorde det lett å ta natten til hjelp, for denne boken var vanskelig å legge fra seg, for noe så trivielt som nattesøvn ☺

Akkurat nå er jeg glad for at jeg var sent ute med å lese boken (som kom ut i fjor) for det er en god tanke, at kanskje Espen Skjerven er godt i gang med neste historie om Tom Graystone??

Scroller du ned på denne siden, finner du mange flotte omtaler av boken, og det ser ut til at vi er strålende enig i at dette er tankevekkende underholdning, på høyt plan.

Redd deg selv lille hjerte av Wencke Mühleisen

Det er fantastisk å ha nye  BookBites på iPadden, for her finner jeg akkurat det jeg har lyst å lese. Appen viser til og med hvor lang tid det vil ta å lese boken, det er ikke verst. Wencke Mühleisen sin nyeste utgivelse er ikke lang, med sine 160 sider, så den ble lest i ett strekk. Tidligere har jeg lest Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden og All gjeldende fornuft, to romaner jeg likte veldig godt, så forventningene var store til Redd deg selv lille hjerte.

Forlaget om boken:
Sex er voksenlivets lek og håp om intimt fellesskap. Det er hengivelse, risiko og overskridelse. Det er et dunkelt løfte om belønning og tilfredsstillelse.

Hvordan ser dette ut for en kvinne over midtveis i livet i et mangeårig ekteskap, der han har følt seg styrt, mens hun har følt seg avvist? Hun som en gang for tjue år siden har bedratt ham, han som bekjenner for henne at han lever et dobbeltliv med en yngre elskerinne og gjerne vil fortsette med det. 

Hvilke vilkår har kjærligheten og begjæret i vår tid, i vår verden? Hva skjer med dem vi bedrar, med dem vi forlater? Hva skjer med oss som bryter og som vil leve et annet liv? Forblir vi intakte? 


Erika og Jan har vært gift i mange år, de har hatt flere skjær i sjøen, og det som kommer frem nå er at de har tolket og taklet livet helt forskjellig. Erika tolker fremdeles, det er ikke tvil om at hun er en intellektuell som analyserer sine egne følelser, og agerer deretter.

Gjennom nesten hele romanen går til jevnlig til en ekteskapsrådgiver. Han hjelper dem til å prate sammen, men Erika blir ofte stum av skrekk, når hun hører hva Jan sier. Han har gått videre, der er en elskerinne inne i bildet, men det er Erikas svik for tjue år siden, som preger dialogen dem i mellom.

Mye av romanen diskuterer sex, fravær av sex i fremskreden alder, og hva det er som gjør at vi kanskje ikke har lyst å ha sex, eller har lyst på partneren vår lengre.

Det som er et dunkelt mysterium, er ikke tilstedeværelsen eller fraværet av lyst, men grunnlaget for ikke å ville, tenkte jeg. Det var det Jan ikke forsto. Og jeg forsto det jo ikke, jeg heller. Til tross for at jeg forsøkte. Som om en slags logisk forklaring skulle kunne forløse meg og på magisk vis forene Jan og meg igjen.

Wencke Mühleisen bruker et sanselig men likefremt språk, korthuggede setninger og lite oppbygging av handlingen. Hun går rett til sakens kjerne, noe som gjør romanen til litt av en bladvender. Det er spennende å lese hva andre menneskers utsagn og oppførsel kan gjøre med våre egne tanker og følelser, og kan være en tankevekker for alle oss som liker å sette oss inn i andre menneskers liv og tankesett.

Jeg likte boken veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ☺☺☺

Perleporten av Kari F. Brænne

Perleporten er fortsettelsen på beretningen om Maria, den overlevende russiske tsardatteren som vi møtte i Himmelfall fra 2015. Nå slår hun seg frem i Amerika på 1920-tallet, der hun blant annet lar seg besnære og oppsluke av den gryende, men hensynsløse filmverdenen. Jeg elsket Himmelfall, og hadde spart på Perleporten til min 14 timer lange kjøretur fra Snåsa til Tromsø, gjett om jeg fikk godt selskap! I likhet med Himmelfall er også Perleporten lest inn av Nina Woxholtt, en perfekt stemme til denne romanen.

Forlaget om handlingen:
Hvordan gikk det med den russiske tsardatteren Maria, etter at hun overlevde massakren i Jekaterinburg i juli 1918? Kom hun seg ut av kaotiske Russland? Og hvor ble det av hennes elskede Ivan, soldaten som reddet henne fra å bli levende begravet sammen med sin døde familie?
I "Perleporten" møter vi Maria på båten fra Vladivostok til USA. Hun er gravid med Ivans barn og føder en liten pike om bord. Hun har mistet alt; rikdom, adelstittel, familien, landet sitt. Hva vil møte henne på den andre siden av havet?

Det er litt av en start Maria får på sitt liv i USA. Hun har født barnet sitt på båten, og har brukt opp det meste av verdiene hennes mor fikk henne til å sy inn i korsettet da de skulle forsøke å rømme året før. Bare en 20 dollarseddel hadde hun da hun gikk i land og ble godkjent av myndighetene, men også denne ble lurt fra henne.

Hun strever voldsomt med å finne fotfeste i den nye verdensdelen, men en fotograf er snill å ta henne inn som assistent. Her lærer hun et yrke, som dessverre ikke er akseptert for en kvinne å ha. Hun lar seg friste av selveste Charlie Chaplin til å bli med til Hollywood, og blir sjokket da det ikke er som fotograf, han ønsker henne.

Det er spennende å høre om kvinners kår på begynnelsen av 1900-tallet, og om de svartes kår, som nesten kan sammenlignes med det som gjelder for kvinnene som vil gjøre karriere. Maria som nå heter Mary, har jo også lille Tatti, med på lasset, noe Maria synes er tungt, og flere ganger ønsker hun henne vekk. Maria er innerst inne en adelskvinne, som strengt tatt skulle hatt tjenere til å ta seg av barnet hennes, (i følge henne selv) og til slutt så ordner hun seg også sånn.

I bihistorien følger vi Ivan i årene etter de skiltes. Han er fremdeles i Russland, hungersnøden er stor, barn og voksne sulter ihjel, sykdommene som florerer er mange, og menneskene lider grusomt. Han prøver fortvilet å finne ut av hvor han skal gjøre av seg. Av myndighetene er han ansett som en desertør, så han har lite albuerom i sin søken etter mat og varme. Han kommer seg til Berlin, og fingernem som han er, får han jobb som vaktmester, men etter noen år befinner han seg igjen på reisefot, og denne gangen bærer det over til Amerika.

Mot slutten av romanen kommer de gruvekkende holdningene til svarte frem for fullt, når Maria jobber på hotell nær Grand Canyon. Her går de vitenskaplig til verks, når de skal skremme unge jenter fra å involvere seg med svarte, og i kjølvannet av dette involverer hun seg også med Ku Klux Klan.

Romanen er handlingsmettet til tusen, med sine to historier. Jeg skal ikke røpe om hun møter Tatti og Ivan igjen, men med den avslutningen på boken, vil vi nok høre mer om tsardatteren Maria.

Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Kleppanrova har også hørt og likt boken, les gjerne hennes omtale!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 18:22

Kilde: Lytteeksemplar

Sommerferie i Troms og Nordland - 2020

Tromsø viste seg fra sin beste side de tre dagene vi var der

Dette året måtte vi, som alle andre snu oss rundt og finne en alternativ sommerferie. Vi skulle vært på drømmeferien i Hellas, med gode venner, men det ble biltur i Norge i stedet for. Det Frode ønsket seg mest av alt til femtiårsdagen var en tur til Senja. Det fikk han, så Sondre og jeg påtok oss jobben med å kjøre bilen fra Bergen til Tromsø. Sondre kjørte 12 timer til Snåsa, også fløy jeg til Værnes, og kjørte de siste 14 timene til vakre Tromsø. Etter at Frode hadde vært med på et løp, og besteget alle toppene i omegn, dukket han opp i Tromsø, og sommerferien kunne begynne for alvor.

Kunst av Per Barclay uten tittel det er vakkert plassert i Fauske Kommune

I forbindelse med Skulpturlandskap Nordlands 25 års jubileum i 2017, var jeg på et foredrag hvor jeg ble veldig nysgjerrig på disse kunstverkene, som er satt ut i naturen rundt om i Nordland. Gleden var stor da jeg tilfeldigvis fikk øye på ett i Fauske.

Da jeg så disse fjellene visste jeg at jeg nærmet meg Troms

Dagene i Tromsø ble kjempefine. Skansen hotell leverte, selv om det er utrolig kjipt med ferdigpakket hotellfrokost. Tirsdag strålte solen fra skyfri himmel, og jeg tilbrakte dagen med å tusle rundt å ta bilder av den vakre byen, før Frode dukket opp. Vi fortsatte tuslingen, og avsluttet dagen med en bedre sushimiddag.

Ishavskatedralen, hvor jeg har vært på konsert tidligere (godt zoomet fra byen)

Deler av Polarmuseet, med Skansen fra 1200-tallet til venstre

Tromsø har mange fine brygger og bryggehus, både nytt og gammelt

Onsdag satte vi snuten mot Harstad. På veien var vi så heldige å støte på enda en av skulpturene, denne gangen finske Martti Aiha sitt verk fra 1994 som heter Syv magiske punkter. Kunstverket ligger vakkert til, helt nede ved sjøen i Skånland Kommune.

Vi kjørte så til Tjeldsundbrua Camping, hvor vi hadde bestilt rom i en container, men de anbefalte oss å heller velge leilighetene ved siden av, og det slo vi til på. Campingplassen ligger nydelig til ved en lang strand, og her koste vi oss i stolene våre, med hver vår bok, før vi kjørte inn til Harstad.

Stranden er mye lengre enn det vi ser på bildet

Etter noen nødvendige ærender, spiste vi middag, og fikk servert hver vår 0,7 l. pils, i stedet for lettøllet vi hadde bestilt. Heldigvis er Frode en kjenner av rang, så han fikk stoppet seg selv før han drakk for mye, han skulle jo kjøre hjem.

Harstad er en fin by, litt rotete i forhold til Tromsø sin ene rette hovedgate, men med flere svære handlesentre, så det var raskt gjort å få tak i det vi trengte til oppholdet.

De har masse fin gatekunst, og et av de fineste var dette her.
Vi avsluttet Harstadbesøket med å leite opp 3 svarte stolper, så nå har vi bare 4 igjen før vi får merket vårt.

Dag to på Tjeldsundbrua Camping tilbrakte vi i stolene våre, på svaberget helt i vannkanten. Vi leste bøker, og slappet helt av, mens vi koste oss med å følge med på alle båtene som passerte, noen små men de fleste store som fjell. På kvelden planlagte vi de neste dagene, og bestilte overnatting  i Melbu.

Det var en travel led som gikk forbi Tjeldsund Camping

På vei til vårt nye feriehjem stoppet vi i Stokmarknes, hvor det finnes enda et bidrag til Skulpturlandskap Nordland. Kunstneren Sarkis Zabunyan er tyrkisk og verket ble satt opp i 1998. På nettsiden deres kan jeg lese:

Skulpturen trekker også vår oppmerksomhet til størrelsens betydning for vår måte å se og forstå verden på. Disse skulpterte husene er tre meter høye, men likevel små sammenliknet med virkelige hus. Om vi betrakter dem fra Hadsel sentrum over fjorden, må vi skjerpe blikket for å forstå de sanne proporsjonene. Står man derimot foran skulpturen og løfter blikket mot den andre siden av fjorden, ser man plutselig virkeligheten gjennom bildets omvendte perspektiv og logikk.

Dager og netter fra 1998 - laget i lokal stein

Siden det regnet denne fredagen i Melbu, ble det til at vi sjekket inn i vårt nye krypinn, og så la vi i vei opp Husebydalen. Her har de satt ut 30 stolper, som følger en vei som er stengt med bom, men som er asfaltert og fin. Vi føk fra side til side for å plukke stolper, mange av dem kunne vi bokstavelig talt plukke med oss, for sauene har gnidd seg opp etter dem, og revet dem ned.

Stolpene pleier å stå tjoret fast, men i Husebydalen lå de strødd

Toppen heter Ørnheia og ligger 387 meter over havet, så det ble ikke så mange høydemeter, men mange timer på tur gjorde godt, etter en lat dag på stranden i går. Etter en god dusj, kjørte vi ut for å finne oss litt middag. Valget falt på Havsula, som serverte nydelige klippfiskboller og sterk bacalao, til sultne turgåere.
Dag to i Melbu gikk vi helt stolpeamokk, først tok vi hele kartet i sentrum, før vi kjørte det lille stykket til Stokmarknes, og tok hele kartet der også. Vi spiste fiskesuppe/bacalao på puben, også studerte vi skulpturkunsten på nært hold, før vi kjørte tilbake til vårt lille krypinn i Melbu.

Nattfiske i Saltstraumen ved Elvegard Camping

Søndagen startet vi dagen på kaien i Melbu, for å ta fergen over til Fiskebøl. Ryktet om formidable fergekøer i Lofoten og Vesterålen hadde skremt oss tidlig opp, noe som førte til at vi var første bil på kaien ☺ På den neste fergen derimot, ble vi siste bil ombord, heldige oss, for det sto vanvittig masse biler igjen.

Krypinn fant vi i Elvegard Camping rett ved Saltstraumen. Vi fikk endelig strukket litt på beina ved å bruke to timer på å finne alle stolpene på kartet over Løding, nå har vi fullført fem kart, og ble belønnet med ekstra poeng og pizza på "Milano". Jeg tilbrakte siste del av kvelden på hytten med krimmen Slakt, mens Frode slang seg i bilen og besteg Steigtinden, Bodøs mest markante fjell.

Før vi startet på Kystriksveien kjørte vi inn til Bodø for å finne en av to skulpturer som er plassert i denne kommunen. Skulpturen er laget av Tony Cragg og er uten tittel. Den står på muren/moloen i småbåthavnen i Bodø og består av syv gjennomhullete granittblokker.

Les gjerne mer om kunstverket her!

Kunstverket er satt opp i 1993, men er ikke nevneverdig slitt av tidens tann

Det tok oss en "liten" avstikker fra FV 17 for å se det andre kunstverket som er satt opp i Bodø Kommune. Etter en lang øde strekning på vei 812 mot Misvær/Skjerstad fikk vi endelig øye på Protractus. Kristjàn Gudmundsson  er en høyt verdsatt kunstner, som kommer fra Island, men som har høstet anerkjennelse over hele verden. Les gjerne mer om Protractus her!

Kan du se at det forestiller en transportør? du vet en sånn vi brukte når vi hadde geometri

Det ble mye steinkunst denne dagen, for selv om nasjonale turistveien vi har fulgt frem til Reipå var fin, så stoppet vi kun en gang for å ta bilder. Det var ved Ureddplassen, stedet hvor P41 Uredd i 1941 skulle gå på grunn.

Seks agenter fra Kompani Linge skulle fraktes til Gildeskål, hvorpå de skulle ta seg over til gruvene i Sulitjelma, for å sabotere kraftstasjonen, som var svært viktig for den tyske krigsindustrien. Vraket ble funnet på 105 meters dyp i 1985, det hadde gått på en tysk mine, selv om engelskmennene hadde erklært farvannet som trygt. Vraket ble erklært som krigsgrav, og en fin plass ble satt opp til minne om hendelsen.



Da vi plutselig kjørte inn i Gildeskål Kommune, skvatt jeg i setet, for her skulle det jo være et kunstverk. Siden til Skulpturlandskap Nordland lå lett tilgjengelig på mobilen, og før jeg viste ordet av det dukket også skiltet opp, som indikerte stopp for steinkunst. Denne gangen måtte vi gå litt opp i fjellet, men der ble vi belønnet med "Den glømda staden",400 m2  kunst laget av svensken Jan Håfstrøm. En smakebit under, men les gjerne mer her!

Det ga en god følelse å gå her, blant "ruiner" av kvartsitt og kalkstein

Den glömda staden er et ikke-sted, en scene bygget for noe som kunne ha hendt, men nå er den tom og venter på sin framtid. Grunnidéen i denne konstruksjonen synes å være dens tidsparadokser. Steinen, som det urgamle materiale, formes til noe som ligner både en ruin og grunnstrukturen i et bygg. Ruinen som begrep avspeiler en av romantikkens grunntanker om å kunne oppleve tid og rom i et kort øyeblikk av intuitiv klarhet.

Campingplassen på Reipå har ikke utsikt til sjøen, men hytten er den billigste vi har bodd i, og den fineste, så dette stedet anbefaler jeg gjerne videre.

Koselig uteområde med katt (kanskje) og kaniner (to stykker) 

Perfekt hytte for to på tur, ren og ordentlig med alt på stell

Kjøreturen på Rikskystveien er vakker med svingete, og på dagens strekning måtte vi med to ferger. Da er det godt å ha en spennende bok å forlyste seg med, så takk til Slakt, som var min følgesvenn på turen.

Ikke farlig å vente på fergen når boken er spennende 

Fra Ørnes kjørte vi i regn helt frem til Mo i Rana. Samtidig som vi sjekket inn på Fjordgården, sluttet det å regne, og vi bestemte oss for å tilbringe ettermiddagen og kvelden ute på tur. Vi valgte vekk restaurant og shopping til fordel for stolpejakt, noe som tok oss til fire forskjellige steder i og rundt Mo i Rana. Kommunen har tilsammen 50 stolper på kartet sitt, og 20 av dem lå langs elven Revelåga. Her var det fint å gå på tur, så vi forflyttet oss til et nytt friluftsområde, for etterpå å finne 10 stolper i et boligområde. De siste stolpene var i sentrum, og de tok oss med til det nyoppussede, og veldig fine området langs fjorden, hvor også skulpturen Havmannen står.

Havmannen er over ti meter høy og laget i granitt. Den er plassert 15 meter fra strandkanten i Ransfjorden ved Mo sentrum. Antony Gormley har laget skulpturen som ble satt opp i 1995. Vannkanten når opp til skulpturens lår ved høyvann, noe som er med på å definere kunstverket.

Skulpturlandskap Nordland ord:

Skulpturen står vendt med ryggen mot byen og ser mot fjorden i retning det åpne havet. Skulpturen ser ut til å være falt i sine egne tanker, vendt mot sitt indre rom både som en fysisk og psykisk tilstand. Til tross for størrelsen er denne skulpturen ikke noe monument. Dens retorikk henvender seg til hver og en av oss individuelt, og diskusjonen er privat. 

Trodde du at Mo i Rana bare er et veikryss, eller et kjedelig industrisamfunn, da tar du skammelig feil. Byen preges av smelteverket som ruver i bildet, men vil du la deg begeistre må du gå ned til sjøkanten og se at til og med de store båtene er et smykke i bybildet.

Fabrikken høres over hele byen, men området rundt er et nydelig turområde

Nyoppusset og ryddig plassert kan man skue de store båtene ytterst i fjorden

Det er tredje gang vi bor på hotell denne ferien, men første gang hotellet har giddet å gjennomføre skikkelig frokost. All kred til Fjordgaarden, for god service, god frokost og ikke minst gratis parkering rett utenfor hotellet.

Siste stopp før vi var tilbake til Snåsa og en velfortjent hvil hos svigers, var Mosjøen. Her besøkte vi verdens koseligste onkel og tante, fikk deilig torskemiddag og en fin prat, før vi kjørte de siste milene frem til Snåsa.

I byvåpenet til Vefsen Kommune ser vi en hane, og denne ser vi igjen mange steder i Mosjøen

Mosjøen huser også et av Skulpturlandskap Nordlands kunstverk, nemlig Tre Èldar av islandske Hulda Hàkon. Har du lyst å se verket, som er et av få som ikke er grått, og et av få som er laget av en kvinne, så finner du det i Elveparken en liten spasertur fra Mosjøen sentrum. Selv gikk vi på en smell, for kunstverket er under rehabilitering, så de tre ildene var godt pakket inn i kasser, da vi oppsøkte det. Våre lokale venner kunne bekrefte at en kvinne har sittet under et telt og fixet på dem, så jeg velger å tro at det er kunstneren selv som er i området.

Sånn så det ut i juli 2020

Sånn skal det se ut :)                    (Skulpturlandskap Nordland sitt bilde)

Da vi gikk langs elven kunne vi på andre siden av elven se den nye zip-linen og sherpatrappene som er anlagt i fjellet på andre siden av elven. Zip-linen er dobbel, så til vår glede kom det to begeistrede jenter susende forbi. Neste tur nordover skal vi prøve både zip-line og sherpatrapper, og få med oss en av de mange flotte fjellturene i området.

Gleder meg til å prøve denne ved neste besøk i Mosjøen

Etter all denne fartingen skal det bli godt med en stille uke hos familien på Snåsa. God sommer til deg som har tatt en titt på ferieminnene våre ☺☺☺

Bakom synger døden - ny Sejer krim fra Karin Fossum

Karin Fossum er en helt spesiell krimforfatter. Historiene hennes er litt mørke, litt underfundige og veldig spennende. Jeg blir like fengslet hver gang, så også da jeg leste den aller nyeste, Bakom synger døden, som kommer ut i dag.

Forlaget om boken:
Bakom synger døden av Karin Fossum er en dyptborende kriminalroman om det vakre og det heslige, ømhet og vold, livsløgn og vond virkelighet.
En enslig mor finner en urovekkende tegning på sønnens rom.
En ung mann og en tenåringsgutt møtes tilfeldig på svaberget ved det dype vannet i Svartlandsskog.
Dagen etter blir seksten år gamle Gritt Zeeland funnet død i samme skog.
Det er så mange grunner til at en pen, ung jente kan være i fare. Overbetjent Sejer får en smertefull mordgåte i hendene, med mange mulige forklaringer. Gritt Zeeland lot nesten ikke noen slippe innpå seg, men det var svært mange – både unge og voksne – som hadde lagt merke til henne.


Romanen starter rolig med et fint møte mellom den sterkt overvektige mannen og ungdommen, som ikke ser ut til å henge seg opp i størrelsen hans. Så blir vi kjent med datanerden som også er en glimrende tegner, og hans litt nevrotiske mamma. De to lever adskilt fra pappaen, men han er absolutt inne i bildet.

Gritt og familien Zeeland hører vi ikke om før den unge jenta er funnet drept i skogen, og litt etter litt flettes skjebnene til disse karakterene sammen. Far til datanerden er fotograf, og når det dukker opp kompromitterende bilder på Gritts PC, blir denne lille ledetråden liggende å surre i bakhodet.

Hunden til overbetjent Sejer sliter med helsen, så han får nabojenta til å ta seg litt av ham, når Sejer må på jobb. Sekvensen da hun forteller hvordan hun har vasket etter hunden som har trakket diare rundt i hele leiligheten, er glimrende lesning. Vi vender tilbake til hunden flere ganger gjennom historien, som med dette gir oss en fin rød tråd til å følge.

Karin Fossum er en mester i å skildre relasjoner mellom mennesker. Hun gjør det med humor og respekt, uten å bruke mange ord for å få frem den rette stemningen. Språket klinger godt i mine ører, og betraktningene Fossum gjør seg fikk meg flere ganger til å nikke anerkjennende. Det er ikke få ganger jeg smilte imponert, over kloke refleksjoner rundt utenforskap og ensomhet.

Nær sagt, som vanlig med Fossums bøker, så går det langsomt fram. Det bygges intrige, men det er ikke dramatikken som bærer handlingen. Politimannen Konrad Sejer er en personifisering av stemningen i Fossums bøker, og i løpet av Bakom synger døden blir jeg enda mer glad i ham.

Jeg nikoste meg, med atter en velskrevet krim fra Karin Fossum. 

Denne må du lese!

Den første boken med Konrad Sejer i hovedrollen var Evas øye som kom ut i 1995. Årets utgivelse er bok nummer 15 i serien, og ryktene sier at den også avslutter denne flotte serien. Jeg har ikke lest alle bøkene, men vurderer nå å begynne på begynnelsen og lese dem alle sammen

Forlag: Cappelen Damm
Kilde: PDF fra forlaget

Utgitt: 2020

Sider: 384

Kjære Edward av Ann Napolitano

Ann Napolitano bor i Brooklyn og underviser i skrivekunst. Hun har gitt ut tre romaner, men det er årets utgivelse Kjære Edward som ga henne det store gjennombruddet. Jeg likte boken godt, og anbefaler den gjerne videre!

Forlaget om handlingen:
Kjære Edward er en livsbejaende historie som ærlig og ømt utforsker et ubeskrivelig traume – og hvordan man sakte, men sikkert kan lære å leve på nytt.
En sommermorgen går 12 år gamle Edward Adler om bord på et fly fra Newark til Los Angeles. Sammen med ham er hans eldre bror, foreldrene og 183 andre passasjerer. Så skjer det utenkelige. Flyet styrter. Edward er den eneste overlevende.
Guttens tragiske skjebne får oppmerksomhet over hele landet. Selv strever han med å finne sin plass i verden uten familien. En viktig del av ham ble for evig tapt høyt opp i skyene.
Men så en dag gjør han en overraskende oppdagelse som vil lede ham til svar på noen av tilværelsens store spørsmål.


Handlingen tar oss med inn i livene til mange av passasjerene på flyet. Vi møter flyvertinnen, den vakre Veronica, Florida som har lagt sin elsk på alt som er alternativt, og Benjamin som har tjenestegjort i hæren, og skjuler sin legning for kameratene.

Vi blir kjent med familien idet de går gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen, og i tilbakeblikk hører vi om pakkingen og flyttingen. Ulykken kommer tidlig i handlingen, og uten å fokusere så mye på sykehusoppholdet, går vi raskt videre til Edwards rekonvalesenten. Han bor nå hos tanten og onkelen, som har fått ønsket om egne barn knust, og sitter nå med ansvaret for en traumatisert 12-åring.

Romanen er skrevet på en sånn måte at vi jevnlig er tilbake i historien, via forskjellige innfallsvinkler. En gang etter ulykken, blir Edward oppsøkt av kjæresten til Linda, som han faktisk husker fra flyturen. Linda som vi lærer å kjenne som forelsket og gravid, når vi ser tilbake til før ulykken. På flyet blir vi også kjent med en gammel invalid mann, mens vi i ettertid blir kjent med ekskona hans, og på denne måten flettes historiene sammen.

Alle menneskene rundt ham er interessert i "mirakelgutten", som kom levende fra en sånn ulykke. Han blir fotfulgt av journalister, og medlemmer av lokalsamfunnet, men heldigvis får han seg raskt en god venn i nabojenta, som sammenligner ham med Harry Potter. Han begynner i klassen til Shay, og hun lar han sove på gulvet hos seg, når han ikke greier å sove på det tiltenkte babyrommet i det nye hjemmet sitt. Sammen finner de ut av alt det onkelen og tanten skjuler for Edward, noe som åpner for nydelige skildringer av tankene Edward baler med.

Dette er en velskrevet og handlingsdrevet roman, som fokuserer på mellommenneskelige forhold. Historien er ikke noen søtsuppe, men følelsene blir sterke fra tid til annen.

Romanen anbefales!

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2020

Sider: 407

Kilde: Leseeksemplar

Hjerteløs - ny bok om Ole Vik av Jørgen Jæger

Det er alltid en høydare når Jørgen Jæger kommer ut med et nytt kapittel i serien om Ole Vik. I fjor var jeg med på en heidundranes sleppefest, men i år ble det en herlig "hjemme hos" intervju med selveste Davy Vatne. Dette er den 12 boken i denne spennende serien, så har du ikke begynt er det bare til å kjøre på.

Forlaget om handlingen:
Drapet på en avisredaktør ryster Fjellberghavn. Har bølgen av journalistdrap nådd Norge? Flere drap ryster byen. Politistasjonssjef Cecilie Hopen får ingen lett oppgave når hun skal følge magefølelsen sin, for den er på kollisjonskurs med den tilsynelatende opplagte løsningen. Midt oppe i det hele må Cecilie også håndtere et tilsynelatende uløselig dilemma og et svik blant en av sine nærmeste medarbeidere.

Marte Mellingens kropp avviser hjertepumpen, og hun er i ferd med å dø i donorkøen. Mens Ole Vik leter desperat etter en utvei for å redde sin kjæres liv, får han et tilbud som han takker ja til. Men noe skurrer underveis. Hvor langt er selv en hedersmann som Ole Vik villig til å strekke seg for å redde livet til den han elsker?

Tre kjappe handlingstråder starter historien, et ektepar krangler og hun vil ha skilsmisse, Ole Vik er i møte med Nokas for mulig oppkjøp av Security, når adoptivdatteren ringer og sier at konen hans ligger som død hjemme. Samtidig mottar politiet, med Cecilie Hopen i sjefsstolen, melding om drap, og det er en redaktør i Fjellbergposten, som er skutt i sitt eget hus.

Med dette introduserer Jæger et interessant tema, som skal prege historien. I sin virtuelle sleppefest fortalte forfatteren at 84 pressefolk ble skutt i verden i fjor, heldigvis ingen i Norge, men å diskutere problemet i en krim, gir god lesning. Når sant skal sies, så greide han å finte meg, for hovedtematikken, er mer skremmende og, i mine øyne, langt mer interessant.

Marte Mellingen er slått ut av en ustabil hjertepumpe. Trusselen om multiresistente bakterier og en organkø som går for sakte, henger over henne og familien hennes. Tilbudet som Ole Vik får av den nye italienske hjertelegen på Fjellberghavn sykehus, er umulig å takke nei til, så da sparkes den skremmende historien igang.

Handlingen bygges opp av gjensyn med kjente karakterer og introduksjon av nye. Politiarbeidet skildres på en overbevisende måte, så også utfordringene Cecilie Hopen står overfor som sjef for politistasjonen.

Med sitt folkelige språk bygger Jørgen Jæger opp atter en handlingsdrevet historie. Flere tematiske innfallsvinkler, nennsomt flettet sammen og uventede vendinger som byr på spenningstopper, gjør dette til en bok som det er vanskelig å legge fra seg.

Sier meg enig med Henningsbokhylle, dette er den aller beste boken i serien!

Forlag: Capitana

Utgitt: 2020

Sider: 463

Kilde: Leseeksemplar

Serien i rekkefølge:

Skyggejakten

Kameleonene

Dødssymfoni

Blodskrift

Karma

Stemmen

Ridderkorset

Monster

Fortielsen

Guden

Judasskuddet

Hjerteløs

Skyggedanseren av Sara Omar

Solen stråler fra skyfri himmel i Tromsø i dag, så det føles litt brutalt å legge ut omtale av denne grusomme boken. Leste du Dødevaskeren som kom ut i 2018, er jeg sikker på at du har lyst å følge Frmersk i en ny historie. Jeg lener meg hardt til forlagets omtale av handlingen, for det er ikke lett å referere handling fra en lydbok, og spesielt ikke fra et så uvant miljø som det vi finner i Skyggedanseren. Det er tøff lesning, men les den! Håper solen skinner der du er ☺

Forlaget om handlingen:
Kurdistan 1994. Frmesk har sluttet å snakke, og spise. Hun tegner voldsomme tegninger og lemlester dukkene sine. Besteforeldrene Gawhar og Darwésh kjemper for å gi Frmesk livsgleden tilbake. Gawahr søker tilflukt i troen og sender Frmesk til koranundervisning i byens store moské, hvor Frmesks onkel Muhammad er imam, uten å ane noe om overgrepene som venter henne. Morfaren tar opp kampen mot kvinneundertrykkelsen, han åpner en hamam kun for kvinner og håper at atmosfæren der kan få lyset tilbake i Frmesks liv.

Danmark 2007. Frmesk holder seg for seg selv på universitetet. Selv om hun nødig vil utløse farens vrede trosser hun ham ved å gå uten tørkle og å skrive kritiske artikler om kvinners rettigheter. Hjemme steller hun leiligheten, lager mat og passer de to småsøsknene. Moren tilbringer dagene på sofaen med endeløse tv-serier fra Midtøsten. Foreldrene er skilt, men faren kommer hjem til dem hver dag og styrer familien med jernhånd. Ifølge ham er dikt skrevet av kvinner vulgære, og når han oppdager at Frmesk skriver dikt i smug for å bearbeide sine dype arr på sjelen, eskalerer volden. Hun ser ingen annen utvei enn å søke frihet i enda et fremmed land.

Fyttigrisen for en start! Jeg satt på bussen, og jeg følte at alle rundt fikk med seg mitt ansikt som vred seg i avsky. Det ble ikke bedre heller, jeg måtte tvinge meg selv til å høre ferdig boken, jeg har aldri lyttet til en bok som gjorde meg så kvalm, frustrert og oppgitt.

At en roman kan fremkalle så sterke følelser gir jo selvfølgelig et pluss i margen, men det hadde vært godt med noen pusterom innimellom. Jeg gikk mange runder med meg selv, når troverdigheten skulle vurderes. Er det virkelig mulig at kurdiske kvinner lever under sånne forhold? eller er dette en historie om en kvinne som hadde det eksepsjonelt grusomt i livet.

Historien er todelt, og begge historiene beveger seg fremover. Ingen av dem gir pusterom, for mannen hun traff i en diktsirkel, var ikke den han utgav seg for. Det er vanskelig å se for seg at noen kan ha det sånn i et oppegående tysk samfunn, eller dansk for den saks skyld. Hvorfor var det ingen som reagerte på alle sykehusbesøkene, og på at hun fremdeles, etter mange år, ikke snakket et ord tysk?

Sånn kvinneforakt som denne romanen skildrer, er det vanlig blant kurdere? muslimer? jeg kjenner at jeg har mye å lære, men at skepsisen vokser når jeg leser sånne historier, det er helt sikkert.

Til tross for Charlotte Grundt behagelige stemme, og flotte innlesing, stod boken formelig å dirret i hjernebarken, lenge etter jeg hadde begynt på ny lydbok.

Les gjerne Kleppanrovas flotte omtale!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 9:41

Kilde: Lytteeksemplar

Mandarinene av Simone de Beauvoir

Lesesirkelens 1001 bok for juli skulle være en bok på mer enn 500 sider. Det finnes mange mursteiner på 1001-listen, og denne gangen prøvde jeg meg på den 650 sider lange Mandarinene, som er Simone de Beauvoirs eneste bok på listen.

Fra baksideteksten:
Handlingen i denne romanen foregår i Paris, de første etterkrigsårene. Anne Dubreuilh er psykolog. Hennes mann Robert fører an i kretsen rundt et tidsskrift. Forfatteren og kvinnebedåreren Henri er gift med Paula, som har oppgitt sin sangkarriere til fordel for kjærligheten. I dette miljøet føres diskusjoner om politikk og etikk, journalistikk, frihet og livsutfoldelse.

Selv om dette ikke er en nøkkelroman, har den mange paralleller til Simone de Beauvoirs eget liv. Boken er dedikert til mannen hun hadde et intenst og mangeårig kjærlighetsforhold til, og antyder at den langt på vei forteller deres historie.


Romanen kom ut i 1954, og når en tenker etter, så er dette ikke veldig lenge etter andre verdenskrig sluttet. Handlingen er nemlig lagt til tiden rett etter krigens slutt, og starter faktisk før de fatale atombombene slippes i Japan i august.

Andre verdenskrig gjorde noe med det politiske landskapet, og ikke minst med de sosiale strukturene globalt. De to mannlige hovedpersonene jobber begge for avisen L`Espoir, og diskusjonene i avisen dreier seg stort sett om politikk.

Paulas selvpålagte oppgave her i livet er å pleie kjærligheten til Henri. Henri på sin side blir kvalt, og innrømmer overfor seg selv at han ikke elsker henne lengre, men av medynk forblir han i ekteskapet. Paula gir ham den frihet han trenger, men når hun synes at han blir ledet bort fra sitt sanne jeg, setter hun foten ned.

Anne er psykolog, men hun har godt trett av pasientene sine. Hun og Robert har en nesten voksen datter, som legger seg etter Henri. Han har ikke noe i mot å ta Nadine med seg på tur til Portugal, og la ham være målet for hennes utforsking. Det ser ikke ut som foreldrene eller Paula heller har noe i mot det, og etter en stund blåser forholdet over av seg selv.

Hele Simone de Beauvoirs forfatterskap preges av selvbiografi, men i Mandarinene er det selve fortiden som er skildret på en tilnærmet biografisk måte. Kjønnskampen diskuteres, men aller best kommer den frem på en subtil måte i selve handlingen.

Da åndedragene hans ble tyngre, krøp jeg forsiktig ut av sengen. Det var hardt å rive seg løs fra denne natten som klebet ved huden min. Men jeg ville ikke vekke Nadines mistanke; vi hadde hver vår måte å dupere hverandre på: hun fortalte meg alt, jeg fortalte henne ingenting. Det slo meg der jeg sto foran speilet og ordnet på fasaden at min avgjørelse delvis skyldtes henne, og det ergret meg. På en måte angret jeg ikke på noe. Det er så mye en får vite om et menneske i en seng - langt mer enn om man lar ham ligge på divanen og snakke i ukesvis! Jeg var bare litt for sårbar for den slags eksperimenter.

I Bente Christensens etterord kan vi lese om hvorfor romanen har fått tittel etter et kinesisk ord som beskriver en høyere embetsmann, og om hennes livsledsager, eksistensialisten Jean-Paul Sartre. Det er et spennende tankegods som skrives frem i denne romanen, og som blir glimrende forklart i etterordet.

Beauvoirs kjærlighetshistorie til amerikaneren Nelson Algren som boken er dedikert til, er en sterk passasje i denne romanen. Jeg er mektig imponert over hvordan hun greier å skildre forelskelsen og alle de følelsene som er i sving på godt og vont.

Selv om romanen har kjærlighetslivet til hovedpersonene som tema, anser jeg politikken som det viktige budskapet. Vi hører om kvinner som fikk håret klippet av seg, om jakten på nazistene etter krigen og om oppsporingen av de som anga jøder rundt 1942. Det politiske landskapet etter krigen var som et puslespill hvor bitene var kastet opp og blandet, og hvor det til og med manglet et par brikker. Det var veldig lærerikt å få være med å legge puslespillet. Selv om vi befinner oss i Paris i denne romanen, lærer vi også om fascismen i Portugal og Antonio Salazar, som var regjeringssjef i 36 år, denne delen likte jeg veldig godt.

Historien er lineær, men fortelles fra to synsvinkler, Annes personlige "jeg" og Henri som vi leser i tredjeperson. Noen ganger måtte jeg lese litt inn i avsnittet før jeg ble sitter på hvem om snakket, men det føltes ikke forvirrende. Det blir mye politisk diskusjon i denne romanen, og mye direkte tale, så det la en demper på lesetempo. Ellers fengslet handlingen meg fra begynnelse til slutt.


Trenger du en murstein til sommerferien, og har lyst å lese en av de sterke stemmene i litteraturen, så er Mandarinene et godt alternativ. 

Nahrs siste dans av Susan Abulhawa

Du leste vel Morgen i Jenin og kanskje også Det blå mellom himmel og hav, da vet jeg at du ivrer etter å lese Susan Abulhawas nyeste utgivelse. Gled deg, Nahrs siste dans tok meg med storm ☺

Forlaget om handlingen:
Nahr sitter isolert i et israelsk høyrisikofengsel, på tiende året. Hun tilbringer dagene med å tenke over hendelsene som har bragt henne dit. Hun drømte om mann, barn, og en skjønnhetssalong, men ingenting ble som planlagt. 

Som datter av palestinske flyktninger kom hun til verden i Kuwait på syttitallet. Familien levde i fattigdom, og Nahr tvinges til å overskride sine egne grenser.


Susan Abulhawa skildrer livene til de palestinske flyktningene med humor og varme. Til tross for erfaringene de godt voksne har gjort seg, og historiene om flukten, som de yngre bare har hørt om, så har de ikke gitt opp håpet om å finne tilhørighet. Familiene ønsker frem for alt å leve "normale" liv, og det er ikke mye de krever, bare å bli behandlet på en anstendig måte.

Problemene i midtøsten er kjent for de fleste, men detaljene i alle konfliktene glemmes dessverre av oss som står utenfor. I denne romanen får vi frisket opp historien, og minnet på at palestinerne har blitt kastet ut av landet sitt flere ganger. Da krigen i Kuwait brøt ut ble 250000 palestinere forvist også fra dette landet, som hadde hvert hjemland for dem i mange år. De flyktet til Amman i Jordan, og i denne romanen prøver Nahr og familien å finne fotfeste her.

Historien er underholdende til tusen, de raske replikkene og mange påfunnene til Nahr tar brodden av de alvorlige truslene de lever under. Kvinnene lever forholdsvis frie liv, selv om Nahr ser seg tvungen til å tjene penger for å sende sin lillebror på høyere utdanning.

I begynnelsen er historien todelt, hvor vi med jevne mellomrom er med Nahr i nåtid, i "kuben". Dette er det israelske fengselet hun hadde sittet i i 15 år. Når hun så slipper ut av fengselet, er historien lineær, og vi hører om hvordan det går med familien.

Ingrid Vollan leser som alltid utrolig bra, og bidro derfor til min gode leseopplevelse. Er du interessert i å lære mer om hva som skjer i Midtøsten, er dette en underholdende innfallsvinkel til palestinernes tragiske skjebne - boken anbefales på det sterkeste ☺

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 11:06

Kilde: Lytteeksemplar

Krigernes fred av Lasse Gallefoss

Det er alltid spennende å lese om det som skjedde i Norge under andre verdenskrig. I Lasse Gallefoss` roman fra 2018, får vi 491 sider med spennende, fiksjonalisert historie. Den søndagen jeg hadde boken på lån, åpnet himmelens sluser seg, så det var ingen som sa noe på at jeg leste i åtte timer i strekk - dette var spennende saker!

Forlaget om handlingen:
Annen verdenskrig er over, og seierherrene styrer landet. Under okkupasjonen var Storm Steinset dobbeltagent for motstandsbevegelsen. Organisasjonen han spionerte for, er fortsatt hemmelig, så kollegene ved Oslo politikammer tror han var nazist. Når flere politimenn som jobbet for tyskerne blir funnet drept med samme torturmetoder de selv benyttet under krigen, havner Storm på drapsmannens dødsliste. Men han blir også involvert i saken som etterforsker.

Storms makker er politiets yngste fullmektig, Robert Rødberg, som alltid har drømt om å bli en helt. Under krigen vervet han seg til de norske styrkene, men havnet aldri i kamp. Så kom freden, og freden tilhører krigerne. Nå får Robert en ny sjanse til å kjempe for Norge.

Jakten på morderen tar Storm og Robert inn i hemmelighetene i Norges nye maktsirkler. En ny krig står i fare for å bryte ut, en krig der hemmelighetene fra den forrige kan få deg drept.

Først et lite tips til deg som lurer på hva som er fiksjon og hva som er fakta, når du leser bøker som dette: Les forfatterens etterord først! da får du en fin pekepinn på hvordan det hele er bygget opp. Selv setter jeg stor pris på at Lasse Gallefoss har lest Eirik Veums 3000+ siders trilogi Nådeløse nordmenn, og tryllet noe av sakprosaen, om til denne spennende krimmen.

   Byttedyr i skogen har det lett. De vet de skal passe seg for ulv og jerv, men trenger ikke frykte harer og ekorn. Blant menneskene går rovdyr og bytte i like klær. Det var umulig å vite om Rødberg var ulv eller ekorn. 

Storm og Robert blir ingen god match på politikammeret. Robert var ikke i aktiv kamp, noe han har komplekser for. Han er fordomsfull og har lite respekt for Storm, som var en del av Stapo under krigen. De blir tvunget til å samarbeide om etterforskningen, når torturister fra Victoria Terrasse kommer ut for dødelige "ulykker".

I tillegg til disse to smarte etterforskerne på Møllergata, blir vi kjent med politisjefen, statsadvokaten og forsvarsministeren, samfunnstopper jeg ikke akkurat fikk tillit til. Enda mindre tillitsvekkende er torturistene og deres arbeidsmetoder, men heldigvis dveler vi ikke lenge ved det.

Hovedpersonene våre har også damehistorier de ikke er helt komfortabel med. Roberts kone, den billedskjønne Victoria er datter av en kjent nazist, og heldigvis et par hakk smartere enn sin mann. Storms kjæreste Synnøve, forlot ham den dagen hun hørte at han jobbet for nazistene under krigen, og giftet seg med en av de nevnte samfunnstoppene, også hun viser seg til å være en smart jente.

Det er en hel del karakterer å holde styr på, og flere plott er flettet inni hverandre til et spennende hele. Romanen har et ferniss av Bergen over seg, med de mange henvisningene til gater og steder, og  til teaterstykket Vår ære og vår makt som ble uroppført i 1935. Sånn lokal tilhørighet er gøy når en leser.

Lasse Gallefoss bruker et renskåret språk, preget av korte setninger, med grusomme skildringer av tortur, men også karakterenes mykere sider får skinne gjennom. Kapitlene er korte, noe som gjør det lett for en ivrig leser å holde et høyt tempo, og vanskelig for den samme leseren, å legge boken fra seg, når noen vil på tur eller middagen står på bordet.


  Robert stirret på flammene. Det skar i magen. 
  På slagmarken er det enkelt å skille venn fra fiende. De med samme uniform som deg er på din side. Men slagene som kjempes etter krigen, er uoversiktlige. Uniformene utydelige. Robert hadde trodd at den gode nordmannen Willumsen var hans venn. At nazisten Storm Steinset var fienden. Men han hadde tatt feil. 
  Magen vrengte seg. Han reiste seg. Bøyde seg over bordet for å spy. 


Har du lyst å lære litt lokal krigshistorie, men ikke orker sakprosa, så er Lasse Gallefoss sin roman en glimrende innfallsvinkel. Boken anbefales på det varmeste!

Ta meg tilbake av B.A. Paris

B.A. Paris debuterte med thrilleren Bak lukkede dører, som jeg leste i 2016. Når jeg leser om Det store sviket, som kommer på lyd i juli, ser jeg at de tre historiene hennes er ganske like. Hva gjør vel det når det er spennende?

Forlaget om handlingen:
Finn og Layla er et lykkelig ungt par med hele fremtiden foran seg. De har vært på bilferie i Frankrike og er på vei hjem til England. Det er midt på natten da Finn må stoppe på en bensinstasjon, så han lar Layla fortsette å sove i passasjersetet. Da han kommer tilbake et par minutter senere, er Layla borte, hun blir aldri funnet. Det er slik Finn forteller det til politiet. Det er sannheten - men ikke hele sannheten. Tolv år senere har Finn etablert seg på nytt, med Ellen, Laylas søster. Det var ikke planlagt, de fant hverandre i sorgen. 

Plutselig blir han oppringt. Noen tror de har sett Layla. Er det henne? I så fall, hvorfor er hun tilbake?

Liker du å lese thrillere som holder deg litt fremme på stolen, da er Ta meg tilbake noe for deg. Sakte men sikkert bygges historien, vi lærer karakterene å kjenne og lulles inn i en litt ufarlig atmosfære. Finn får etterhvert mange hint om at noe er galt, han finner små babusjkadukker på strategiske plasser, noe som antyder at Layla har dukket opp igjen.

Det er mange år siden hun ble erklært død, og minnestund har de også hatt. Finn har forelsket seg i Laylas søster Ellen, eller er han egentlig forelsket?

Historien er i lineær og i starten hører vi bare en fortellerstemme, men det endrer seg etterhvert. Finn grubler mye, og snakker mye med seg selv, all denne tenkingen preger teksten. Mot slutten begynner det virkelig å skje ting, og spenningen skrus til et par knepp.

Jeg var så fornøyd med innleser Gard Skagestad at jeg prøvde å finne ut hva annet han har lest inn, men det ser ut som dette er den eneste boken. Foreløpig håper jeg, denne stemmen vil jeg gjerne ha mer av!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 8:22

Kilde: Lytteeksemplar

Hendelsen av Annie Ernaux

Med sine 84 sider blir Annie Ernaux` Hendelsen fra 2000, en kort med slagkraftig roman. Boken ble utgitt på norsk i år, og tematikken illegal abort, føles (dessverre) aktuell fremdeles. Dette blir den siste boken jeg leser fra eBokBib, for 1 juli legges den ned, også i Bergen.

Fra forlagets omtale:
Som 23-åring ble Annie Ernaux gravid. Året var 1963, og abort var forbudt. Å fortelle om graviditeten eller bære fram barnet ville påføre henne og familien hennes en uoverstigelig skam. Hun hadde heller ikke noe ønske om å få barn på dette tidspunktet - hun var student og hadde livet foran seg.

Førti år senere dykker Annie Ernaux ned i minner og dagbøker fra tiden rundt aborten. Hun skriver åpent om kvinners seksuelle frigjøring, om lidenskapens kraft, og om hvordan den ufrivillige graviditeten sementerer hennes plass nederst på samfunnets rangstige: som kvinne fra arbeiderklassen. Samtidig reflekterer den 60 år gamle Ernaux rundt forholdet mellom kropp og skrift, om hva minner betyr, og viser hvordan én enkelt hendelse kan prege et helt liv.  

Hendelsen ble en heftig leseopplevelse for meg. Jeg tok en pause fra mursteinen jeg leser om dagen, for å tilbringe en time i Ernaux` verden. Forfatteren skriver selvbiografisk, om aborten som føltes nødvendig for 35 år siden, og om vanskelighetene hun måtte gjennom før hun fikk utført den.

Hun skriver usentimentalt, og naturlig nok uten å heve noen pekefinger mot kvinnene det her er snakk om. Historien gir et sterkt argument for å beholde selvbestemt abort, og gir en korreks til kirken og de myndigheter som vil gjeninnføre skam og moralisering.

Ernaux skriver med korthugde setninger, som bærer med seg mye innhold. Sjelden har jeg lest en bok med så menneskelige karakterer, hvor karakteroppbygging ikke tar plass. Hun har et godt blikk for samfunnet slik det var i 1964, spesielt med tanke på den utpregede klasseforakten som preget manges holdning, noe smakebiten under her illustrerer.

Turnuskandidaten jeg hadde hatt å gjøre med om natten, kom innom. Han ble stående innerst i rommet og virket pinlig berørt. Jeg trodde han skammet seg over å ha gitt meg så hard medfart på operasjonsstuen. Jeg var brydd på hans vegne. Jeg tok feil. Det han skamemt seg over, var at han, fordi han ikke visste noe om meg, hadde behandlet en student ved det humanistiske fakultetet som om hun var en tekstilarbeider eller kassadame på Monoprix. 

I Hendelsen byr Annie Ernaux på seg selv, hennes bitre erfaring fra tiden som student gjør inntrykk, og jeg sender en takknemlig tanke til alle de som kjempet og kjemper for at kvinner selv skal kunne bestemme over sin egen kropp.

Boken anbefales på det varmeste!

Oppsummering av lesemåneden juni

Det er helt ufattelig at vi er halvveis i dette året, som ble så rart. Hos meg har ingen vært syke, ingen har blitt permitert eller mistet jobben, jeg fikk meg noen uker korona"ferie", og nå er hverdagen nesten tilbake. Sommerferien står for døren, Hellasturen blir byttet ut med biltur fra Snåsa til Tromsø og hele veien tilbake til Bergen. Er værgudene med oss, får vi se mange nye steder i vårt vakre land.

Uten en haug med kulturting som stjeler av lesetiden, og med en kropp som streiker og ikke vil gå på tur, så har det ikke vært noe stopp i lesingen.
Dette har jeg lest i juni:

1. Katrine Engberg - Krokodillevokteren - 4
2. Stina Jackson - Ødemark - 5
3. Tana French - Flokkdyr - 4
4. Günter Grass - Blikktrommen - 4
5. Linda Gabrielsen - Entre - 5
6. Nina Wähä - Testamente - 5
7. Jan-Erik Fjell - Gråsonen - 5
8. Joanne Ramos - Fabrikken - 4
9. Denis Diderot - Fatalisten Jacques og herren hans - 4
10. B.A. Paris - Ta meg tilbake - 5
11. Aldona Kasztan - Huskeøvelser for viderekommende - 4
12. Ann Helen Kolås Ingebrigtsen - Sinne - 6
13. Annie Ernaux - Hendelsen - 5

Romaner: 9

Krim/thriller: 3

Ungdom: 1

Etter mars og aprils skyhøye lesetall, har antall bøker sunket litt, men jeg kjenner at 13 er et perfekt tall. Terningkastene viser at jeg har sluppet de store skuffelsene, og bare fått en braksuksess, men til gjengjeld var Sinne utrolig god, en bok jeg tror "alle" bokbloggerne naturlig nok har lest.

Jeg hang litt etter med 1001-lesesirkelboken for mai, men nå er den lest, juniboken leste jeg i juni, og jeg har også begynt på mursteinen som skulle leses for juli, så nå er jeg i rute igjen.

Den eneste kulturen jeg har fått med meg i vår er den nye Picassoutstillingen som er flyttet fra Oslo til Bergen. Den var verdt å få med seg, for en mann!

Stort mer er det ikke å melde herfra, jeg har begynt å booke inn høsten med Frode Grytten band, to gratiskonserter i Grieghallen og et par teaterstykker på DnS, men kulturen lar vente på seg. Leseplanene innbefatter å lese/høre ferdig Susan Abulhava og Simone de Beauvor som jeg har begynt på, Lasse Gallefoss, Wencke Mühleisen og Kari Brænne.


I juli samleser Norske Bokbloggere Om muser og menn av Marta Breen, hvis du ikke har lest den, anbefales den på det varmeste!

Riktig god sommer!