Endelig er oppfølgeren her: Mere blod av Jo Nesbø

Mere blod betegnes som oppfølgeren til Blod på snø som kom ut i mars i år. Begge disse bøkene er korte og av en helt annen kaliber enn Nesbøs serie om Harry Hole. Jeg digger det groteske i denne serien, men ønsker denne nye stemmen til forfatteren hjertelig velkommen.

Forlaget sier dette om boken:
I august 1977 går en mann av bussen i ei øde bygd på Finnmarksvidda. Han kaller seg Ulf, har ingen bagasje og hevder at han er kommet for å gå på jakt. Blant læstadianere og samer møter han en kultur som både er gjestfri og ekskluderende, hjelpsom og fremmed. Bygdas klokker, Lea, låner ham en rifle og en jakthytte hvor midnattssola holder ham våken mens han hvileløst vokter det storslåtte, men monotone viddelandskapet. Og det går etter hvert opp for Lea og hennes sønn Knut at Ulf ikke er jeger, men bytte. Og at jaktlaget er på vei.

Da jeg begynte å lese Mere blod, forventet jeg mer av det samme som i Blod på snø. Det fikk jeg ikke, for denne boken har nye karakterer og en helt annen oppbygging.


Ikke er det mye blod heller, tittel og cover er i så måte en smule misvisende. De som styrer unna denne av disse årsakene kan gjerne revurdere. Jeg ser at forlaget har plassert boken i sjangeren "krim", men det kan vel diskuteres, siden her ikke er fokus på drap eller etterforskning. I mine øyne er dette en roman, en fornøyelig og hjertevarmende en, som jeg absolutt vil anbefale deg å lese.

Karakterene er glimrende oppbygd, og jeg ble fort glad i både Ulf, Lea og ikke minst Knut. Forholdet Knut og Ulf utvikler er utrolig fint, og gjorde mer inntrykk på meg en forholdet mellom ham og moren Lea.
I løpet av romanen (ja jeg kaller den det...) blir vi også kjent med læstadianersamfunnet  som holder til helt nord, og lærer litt om deres skikker og levemåte. At de er samer blir ikke lagt stor vekt på, noe som bidrar til at omstendighetene hvor historien utspiller seg blir troverdig.

Mere blod er en bladvender, og en roman med karakter. Jeg er redd for at mange som liker gode romaner kommer til å gå glipp av denne, rett og slett fordi de ikke leser krim, eller Jo Nesbø for den saks skyld. Jeg leste boken i ett eneste jafs, og likte den veldig godt. Jeg jublet da jeg hørte at Nesbø skal komme med en bok til i serien om Harry Hole, men tenker nå at det andre han har skrevet er minst like bra, så jeg håper nesten han slipper den serien snart, og viser oss mangfoldet sitt.

Her finner du min omtale av Blod på snø
Andre som har blogget om boken: Artemisia, Beathes, Bokbloggeir, Min bokogmaleblogg

Forlag: Aschehoug
Utgitt: høsten 2015
Sider: 236
Kilde: Leseeksemplar

Forrige mandag besøkte jeg Christian Kjelstrup sin popup-bokhandel Fiolinane, i Skostredet i Bergen. Jeg kjøpte den nevnte romanen til Jan Roar Leikvoll, som var den eneste forfatteren hvis bøker ble solgt i bokhandelen. Etterpå overvar jeg en opplesning foretatt av to politikere, en fra høyre og en fra arbeiderpartiet. Det gikk skikkelig for seg... På veggene inni den midlertidige bokhandelen hang det mange kreative portretter, blant annet dette flotte av Jo Nesbø. Du kan lese mer om popup bokhandelen Fiolinane her.

Forfulgt i London en ungdomsthriller av Ingeborg Dybvig

Etter å ha vært på tur til London med ungdommen i huset, fikk jeg øye på denne boken som fristet oss begge veldig. Boken er lest av både mor og sønn på snart 14, og vi er skjønt enige om at dette var spennende.

Forlaget om handlingen:
Det er påskeferie, og Clara er tilbake hos farmor og farfar i England, denne gangen sammen med venninnen Emilie. Da farmor brekker beinet, får jentene aller nådigst dra inn til London alene. De skal jo bare shoppe på Oxford Street. Men så ser de en mann bli slått ned, og når de forsøker å hjelpe ham, stikker han til dem en liten firkantet dings. «Don’t go to the police,» hvisker han.

Clara har lovet alle at hun ikke skal leke detektiv igjen. Så jentene skynder seg mot jernbanestasjonen, men det er jo ikke deres skyld at noe følger etter dem …

Dette er den fjerde spenningsromanen om tretten år gamle Clara, som har en tendens til å rote seg borti mysterier og forbrytelser.

En voksen leser har selvfølgelig en helt annen forutsetning for å tolke en barne/ungdomsbok enn leseren i målgruppen, men som erfaren ungdomsbokleser føler jeg allikevel for å si noen ord om min leseopplevelse. 

Historien er kronologisk og satt i nåtid, noe som gjør den lett å lese. Her er det korte kapitler og et lettfattelig språk som gjør at lesingen flyter lett. Handlingen er ikke spesielt forutsigbar og til tider veldig spennende.
Jeg synes Ingeborg Dybvig greier å skildre et hendelsesforløp som "henger på greip", og selv jeg som er London-kjenner av dimensjoner, fant ingenting å henge meg opp i.

Sondre likte også boken, og leste den i ett strekk en regnfull søndagsmorgen. Han syntes den var lettlest og spennende, men følte det var litt rart at Clara stadig vekk roter seg opp i farlige situasjoner. 

Er du på jakt etter spennende lesestoff til en jente eller gutt i alderen 9-14 så er Forfulgt i London et hett tips.

De andre bøkene i EGO-serien:
Diamantjakten som foregår i Paris
Mareritt i Venezia
Nobel-mysteriet som foregår i Stockholm 
Det forsvunne manuskriptet som foregår i Cambridge

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2015

Sider: 222

Kilde: Leseeksemplar

Historien om et godt menneske av Birger Emanuelsen

Historien om et godt menneske er Birger Emanuelsen sin andre roman. Det første jeg tenkte da jeg fikk boken i hendene var, "heldigvis er den over hundre sider lengre enn den forrige". Det var med frydefull forventning jeg startet lesingen, og jeg kan røpe at jeg ikke ble skuffet.

Forlagets presentasjon:
Da Thomas vokste opp, brøt samfunnet rundt ham sammen. Ekteskapene gikk i oppløsning, og dopet skyllet innover strendene. De heldige reiste bort for å studere, de uheldige ble værende. Tjue år senere lever gamle barndomsvenner vidt forskjellige liv. Dette er historien om hva som skjer når de møtes igjen.

Historien om et godt menneske er en roman om å tvile på sannheten om seg selv. En intens fortelling båret frem av et rikt persongalleri, som hele tiden stiller nye spørsmål om hvem vi er for hverandre. Boken utfordrer stadig skillet mellom det gode og det onde, det ærlige og det iscenesatte, bildet vi ønsker å tegne av oss selv, og hvordan verden virkelig ser oss.

Er det i det hele tatt mulig å være et godt menneske?

Thomas og Hedda er gift og har lille Tobias sammen. Hedda drømmer om at de skal flytte tilbake til bygden de begge vokste opp i, og når Thomas uventet mister jobben, er muligheten for å flytte hjem til plassen hvor moren ligger for døden på pleiehjem, plutselig aktuell.
Vi følger også Nicholas Råna sin historie, både i nåtid og fortid. Han er en gammel barndomsvenn av Thomas, og sammen med Elly sin historie, som innleder romanen, møter vi mange flere av de Thomas vokste opp med.

I snart tjue år hadde livet mitt handlet om hvem jeg klarte å bli. Jeg hadde greid å riste av meg den jeg var da jeg vokste opp. Det var derfor sjelden jeg tillot meg å tenke over hvor betydningsfull den tiden hadde vært.

Forholdet som Thomas har til sin mor har ikke vært uvanlig, men nå når hun ligger hjelpeløs på det siste, blusser det opp en kjærlighet til henne, som forbauser ham. Sekvensene som omhandler dette er skjøre og fine, og setter ord på følelser som helt sikkert mange i samme situasjon har.
Glenn er lillebroren til Nico, og også ham møter vi i nåtid. Nå er han gift og har barn, og tankene rundt eldstebarnet med Downs er spesielt godt formulert.

Henvisninger både til facebook, instagram og mobilvaner gjør romanen moderne og tidsriktig. En enkel setning som alle kan kjenne seg igjen i, beskriver Thomas sitt forhold til den fraværende broren:
Jeg satte meg inne på soveværelset til mamma og tastet inn nummeret til Jonas. Han svarte ikke, så jeg sendte en melding og skrev at vi måtte prate om huset. Det tok ikke lang tid før han ringte opp, og broren min dukket opp med fullt navn på skjermen, som om selv kontaktlisten forstod avstanden mellom oss. 

Hoppingen i tid kan kanskje føles litt forvirrende. Jeg antok at Elly var noen år yngre enn guttene, men et sted er Nico en voksen ansvarsperson på en anstalt, hvor Elly som umyndig blir plassert som en slags avlastning. Nå er Nico en skrue som lever på kanten av samfunnets normer, så han kan selvfølgelig ha elget til seg en stilling han ikke skulle ha hatt. Bortsett fra dette, fløt lesingen uten at jeg gjorde annet enn å sukke dypt og fornøyd over det flotte språket og de briljante formuleringene.

Dette er en roman med dybde og med en treffsikkerhet som overgår alt jeg har lest. Nerven blir sådd med noen enkle grep helt tidlig i handlingen, både med Ellys brev, oppsigelsen og ikke minst i kapittel 9, lighteren som blir kastet ned. Resultatet av møtet med innvandrerne som nesten ble skadet av eksplosjonen ga meg en skikkelig støkk, og er et kraftig spark til rådende fordommer.

Hva kan jeg si, jeg elsket denne romanen! Emanuelsen trenger ikke mange ord eller kompliserte setninger for å få frem det han vil si. Oppbyggingen og avslutningen av romanen er perfekt skalert, og jeg likte den litt gåtefulle stilen forfatteren bruker. Historien om et godt menneske er absolutt en roman jeg anbefaler deg å se nærmere på!

Birger Emanuelsen imponerte stort med debutromanen Fra jorden roper blodet, som kom ut i fjor. Han debuterte som forfatter med novellesamlingen For riket er ditt i 2012. Denne har jeg også lest og anbefaler den gjerne videre.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2015

Sider: 339

Kilde: Leseeks

Barneloven ny roman av Ian McEwan

Har du lest noe av denne forfatteren før, og likte det du leste så kan du glede deg til å lese Barneloven. Jeg liker godt måten han skriver på, og hadde stor glede av å lese denne, spesielt siden jeg ikke hadde lest bakpå boken (eller omtaler) før jeg satte i gang.

Derfor tar jeg ikke med forlagets introduksjon i omtalen denne gangen, for den røper etter min smak, for mye av de innledende hendelsene. Kjøp boken og hopp i det, så får du deg en leseopplevelse med mange uventede vendinger!

Fiona Maye arbeider som høyesterettsdommer i familieretten. Hun er femtini år gammel og godt gift med Jack, en bohemsk akademiker på samme alder. Ting skjer i det godt etablerte forholdet deres, som setter den sindige Fiona helt ut, og nerven i romanen er satt. Oppmerksomheten hennes dras mellom sakene hun skal dømme i, og utfordringene i ekteskapet.
Ultimatumet Jack ga Fiona vipper henne av pinnen, og hun oppdager i kjølvannet av det, at hun er mer usikker på seg selv enn hun hadde trodd.

Spørsmål som barnløsheten deres og forholdet til andre mennesker begynner å melde seg hos Fiona, og hun ser på seg selv med et granskende blikk.

Romanens hoveddel foregår i Fionas yrkesliv, enten når hun sitter hjemme og renskriver dommer, forbereder seg til en vanskelig sak, eller når vi er med henne på jobb.
Her tar vi del i innviklede familiesaker, hvor Fiona tar den avgjørende beslutningen, som kan bestemme skjebnen til barna og foreldrene deres. Vi møter en jødisk familie fra et haredisk samfunn, hvor far ikke vil la sine døtre leve som vanlige ungdommer. Noen katolikker som har født siamesiske tvillinger, og ikke vil drepe den ene for å redde den andre tvillingen. Og familien som er Jehovas vitner, og vil la sin syke sønn Adam på nesten 18 år dø, i stedet for å tillate legene å gi ham blodoverføring.

Det er mye å ta inn over seg i Fionas liv, og arbeidet i familiedomstolen minner henne stadig om hennes egen private konflikt. Etterhvert kommer også Adam og problemene hans, henne litt for tett innpå livet, og hun slites mellom å være profesjonell yrkesutøver og medmenneske.

I Fionas dommergjerning er det barns ve og vel som står i høysetet. Romanen er velskrevet og vitner om innsikt i de juridiske irrgangene en dommer må gå i familieretten. Fiona er engasjert i sakene sine, noe jeg som leser også ble. Juss som tema kan ofte bli i tørreste laget, men vinklingen forfatteren har brukt i denne romanen gjør at handlingen holder på saftigheten.

Barneloven er dramatisk på en stillferdig måte. Begivenhetene som skildres er virkelighetsnære, og handlingene som følger følelsene til Fiona er troverdige så det holder. Tvil og skyldfølelse er et tema i romanen, men det er også en roman om en ung manns søken etter ny mening i livet, når den som har vært brutalt blir tatt fra ham.

Les gjerne Rose-Marie sin omtale av romanen!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015

Sider: 217

Kilde: Leseeksemplar

I dag lanseres Kistemakeren av Frode Granhus

Endelig var det tid for ramsalt Lofotkrim igjen. Kistemakeren er den fjerde boken i serien med etterforsker Rino Carlsen i hovedrollen.

Fra bakpå boken:
Når en gutt finner en filmkassett med et uhyggelig innhold i vannkanten, blir Rino Carlsen dratt inn i en sak som strekker seg flere år tilbake i tid – en sak som også skal vise seg å være skremmende aktuell …
En ung jente hevdet for et par år siden å ha blitt kidnappet og holdt innesperret i en kiste i ett døgn, før hun slapp fri. De færreste i bygda har trodd henne. Hun har aldri klart å gi en ordentlig forklaring på hva som skjedde, og etterforskningen ledet ingen steder.
Da en filmkassett som viser opptak av en ung jente innesperret i en kiste blir funnet i vannkanten, kommer saken opp igjen, og Rino Carlsen dykker inn i den to år gamle kidnappingssaken for å finne sannheten om hva som skjedde. Men så viser det seg at dette opptaket slett ikke er to år gammelt. 

Normalt sett når jeg leser så bruker jeg eselører, merkelapper og notatblokk, men når jeg denne gang skulle sette meg til å skrive omtale, ser jeg til min store forbauselse at jeg har slukt boken uten å legge igjen noen spor.

Dette betyr at jeg ikke har hatt problemer med å skille karakterene fra hverandre, at jeg ikke har funnet noe nevneverdig å henge meg opp i, men at det heller ikke har dukket opp setninger som har utmerket seg som sitatbare.

Frode Granhus skriver fra Lofoten, og det i seg selv gjør bøkene hans unike. Han greier å formidle hvor øde og isolert det kan være ytterst i havgapet hvor broer og undersjøiske tunneler binder samfunnet sammen, og vi får fine skildringer av vær og natur. Omstendighetene rundt kriminaldramaet som utspiller seg, blir beskrevet på en lavmælt og selvfølgelig måte, som gjør det hele troverdig. Jeg liker at han ikke gjør et stort nummer av det spesielle landskapet, men det er vel en naturlig holdning for en som selv bor der.

I Kistemakeren bygges intrigen opp fra første side, og handlingen byr ikke på få overraskelser underveis. Rino Carlsen har flyttet fra Bodø til Reine, en øy ute i havgapet, hvor han kun har en pensjonert lensmann å støtte seg til. Sønnen på 17 blir igjen på fastlandet hos sin mor, og heller ikke kjæresten Guro blir med på flyttelasset. Etterhvert får Rino sortert følelsene sine for Guro, og han erkjenner at han trenger henne i livet sitt.

De grufulle tingene som skjer i øysamfunnet, gjør raskt at Rino får det travelt. Han snur alle steiner, og finner ut av både kidnappinger, forsvinninger og en mordsak. Vi blir presentert for mange mistenkelige karakterer, som henleder tankene til en mulig gjerningsmann, men heldigvis røpes ikke denne for tidlig. Alle tråder blir samlet fint sammen igjen, og handlingen går opp til slutt, uten noen logiske brister. Det eneste jeg vil sette fingeren på er at det er ganske så "oppbrukt" når hovedpersonens kone eller kjæreste blir personlig involvert. Slutten var alt for preget av dette, og tok fokus vekk fra gleden ved å ha løst mysteriet, som denne historien faktisk handlet om.

Frode Granhus har skrevet en spennende og kløktig fortsettelse på serien med Rino Carlsen, som jeg anbefaler krimelskere å sjekke ut!

Les gjerne omtaler på Min bok- og maleblogg og Artemisias flotte omtale av boken, hun har vært i området, og har med noen fine bilder.

Forlag: Schibsted

Utgitt: august 2015

Sider: 333

Kilde: Leseeksemplar

Kistemakeren på kafè

Helvete åpent av Gard Sveen - bok 2 i serien om Tommy Bergmann

Leste du Gard Sveen sin debut Den siste pilegrimen, er jeg sikker på at du ivrer etter å lese hans aller ferskeste utgivelse. Selv om dette er "den vanskelige andre boken", kan ikke si annet enn at den her helt på høyde med debuten!

Forlaget om boken:
Politietterforsker Tommy Bergmann finner en prostituert jente hardt skadet i en leilighet i Oslo. De omfattende skadene har urovekkende likhetstrekk med en rekke drap som ble tilstått av læreren Anders Rask for flere år siden. Men Rask sitter innelåst på psykiatrisk sikkerhetsavdeling - han kan ikke stå bak. 
Moren til en av de drepte jentene leser om saken. Hun er sikker på at datterens gamle lærer er uskyldig dømt - og at hun vet hvem morderen er. Men uansett hvor overbevist hun er, kan hun likevel ikke si noe. For da vil hennes egen hemmelighet fra da datteren forsvant i 1988, bli avslørt.

Jeg har vært så heldig å fått lese et forhåndseksemplar fra forlaget. Boken er i salg fra 25 august - gled dere!

Helvete åpent er den andre boken i serien om Tommy Bergmann. Med debutboken sin, tok ham krimverdenen med storm, og håvet inn flere priser, blant andre Rivertonprisen og Glassnøkkelen.

Tommy Bergmann er helten vår, polititjenestemannen som leder an i denne historiens dramatiske hendelser. Han har ikke noen utpreget heltestatus verken blant kollegene sine eller i familielivet. Han har en tøff bakgrunn, og sorte hull i oppveksten plager ham stadig, og har kanskje vært årsaken til at forholdet til Hege gikk over styr. Selvinnsikten han etterhvert viser oss i forbindelse med Hege er uimotståelig, og jeg kan ikke annet enn å bli glad i fyren.

Ett feilgrep, og du går på huet og ræva ut, hadde Reuter sagt til ham. Du får ikke engang bli gummisnut med gasspistol på hofta. Og hvis Hege kjører deg i senk, får du tre år. Du har jo innrømmet det. Vi kunne kjørt sak mot deg. Vi burde kjørt sak mot deg. Havner du innafor, er du død, du vet det? De kommer til å banke livskiten ut av deg der inne, Tommy. Sparke ut hvert bein i kroppen din. Jeg burde ha gjort det selv når jeg tenker meg om. 

Helvete åpent er akkurat den type krim jeg liker. Det er lite fokus på det som blir sagt på møterommet hos politiet. Her er det mye action ute i felten, og forfatteren er ikke overtydelig på hvert minste aspekt av etterforskningen. Vinkling og oppbygging av selve plottet er briljant presentert, for selv om dette kan minne om en klassisk mordoppklaring, så holder forfatteren på min nysgjerrighet til siste side. Det var ikke tale om at jeg skulle gjøre andre ting den helgen jeg leste boken, før jeg hadde lest ferdig.

Karakteroppbyggingen er glimrende utført, jeg blir godt kjent med hovedpersonene og når navn dukker opp igjen lengre ute i boken, så vet jeg med en gang hvem det er. Språket er ganske så konkret og rett på sak, selv om en viss humor er å spore innimellom. Stort sett er det lite å le av i denne handlingen, som til tider har bestialske beskrivelser av drepte mennesker.

Tommy Bergmann får Susanne Bech på laget. Hun er alenemor til lille Mathea på 5 år. Egentlig liker jeg ikke når pressede etterforskere har så mange private forpliktelser, jeg ser jo at det legger en ekstra nerve til handlingen, men jeg blir så himla stressa. Forholdet mellom Tommy og Susanne er helt nytt, de kjenner ikke hverandre, men spesielt Susanne har personlige grunner til å ville innynde seg hos Tommy. Bihistoriene rundt disse to er interessant lesning, og jeg håper forfatteren følger opp i neste bok, selv om jeg også håper at etterforskerne ikke blir så til de grader personlig involvert i selve mordsaken, som denne gang.

Gratulerer til Gard Sveen med atter en fantastisk spennende kriminalroman, 

denne anbefaler jeg deg å lese! 

Shakespeare ute i Bergen: The Merchant of Venice

Købmannen i Venedig som stykket heter på norsk ble skrevet av Shakespeare i 1596. Han var inspirert av en skandale året før hvor den jødiske legen til Dronning Elisabeth I ble dømt skyldig i mordforsøk på dronningen.
Stykket er en komedie med en tragisk vri, tragisk i alle fall for den jødiske pantelåneren Shylock. Etter å ha skummet gjennom handlingen, nikket jeg gjenkjennende til stilen til vår alles kjære William S.
Det er femtende gangen The American Drama Group, besøker Bergen. I fjor så jeg dem fremføre Troll kan temmes, som også var veldig bra. De snakker et lett-forståelig, veldig britisk engelsk, og er tydelig i sin fremføring av replikkene, sånn at en stakkars nordmann greier å følge med på handlingen.

Det er allikevel anbefalt å lese seg litt opp på handlingen, siden de snakker "shakespearsk" og rollebytter og locomotion generelt kan gjøre den uerfarne tilskuer forvirret.

Denne truppen har tydeligvis godt omdømme i Bergen, for vi var mange som hadde funnet veien til Bergenhus i dag. Været var (nesten) på lag med oss, temperaturen høy og bare noen få skremmedråper havnet i krøllene.

Det er mye latter på Shakespeares komedier

Det var vel bare jøden (til høyre) som ikke hadde noe å le av

Disse skuespillerne er skikkelig gode, i motsetning til da Rose-Marie og jeg så King Lear for noen uker siden. De fleste snakker høyt nok, så de på bakerste rad kan høre og alle spiller med innlevelse og mimikk. Ingenting gikk på tverke og det var helt tydelig at de har gjort dette mange ganger før.

Liker du Shakespeare? På onsdag starter teatersesongen igjen for jentegjengen med årskort, og det er Shakespeares samlede som står på programmet. Dette stykket var så populært i fjor, at DnS har besluttet å ta det med i år også. Her får vi utdrag fra alle Shakespeares 37 stykker på under 2 timer, og med Eirik del Barco Soleglad, Tormod Løvold og Frode Bjorøy i rollene blir det lårklaskende morsomt.

En helg i Sogn med Storhesten Opp og tur på Skredfjellet

Gørrtidlig lørdag morgen heiv vi oss i bilen og kjørte nordover. Ut av kommunen og fylket og inn i Sogn og Fjordane, hvor vi stoppet i Bygstad for å være med på motbakkeløpet Storhesten opp. Frode startet i konkurranseklassen og måtte vente en stund før han fikk starte, mens Sondre og jeg gikk rett på bussen som skulle ta oss med opp de første 5 kilometerne.
Løpet går fra fjorden og opp til Storhesten som ligger 1209 moh. Været var litt ruskete med regn som lå på lur, og kraftig vind når vi nærmet oss toppen. Derfor ble også kamera liggende i bilen.


På tross av været ble det en veldig fin tur, for arrangørene greide brasene med å frakte så mange mennesker opp i fjellet. Stien var tørr og fin, og nypreparert med flotte steiner. Bare uren i bratta mot slutten var litt ekkel og gå i.
Det var mange mennesker på tur, både bestemødre og små barn, mange små barn faktisk, jeg er skikkelig imponert over sogningene hvor sportye de er. Sondre og jeg var på toppen da de første konkurranseløperne kom, men begynte å gå ned igjen før "våre" dukket opp, siden det var så kaldt. Gøy var det uansett å heie dem oppover bakken.
(Sondre og jeg brukte 2 timer og 15 minutter opp 6 kilometer, mens Frode løp 11 kilometer opp på 1 time og 40 minutter.)

Natten tilbrakte vi på Sande Kro og Hotell. Jeg kunne skrevet en avhandling om dette etablissementet, som for å si det mildt ikke imponerte. Til den stiveste hotellprisen vi noensinne har betalt fikk vi mugg i taket, svære sprekker i veggene, dusjforheng som var eksremt innpåslitent og et interiør som var fra 60-tallet. For å være litt rettferdig vil jeg understreke at frokosten var upåklagelig.

Sondre og Tine på toppen av Skredfjellet 812 moh - Sondre peker på Storhesten hvor vi var i går

Grunnen til at vi overnattet var at vi ville ha oss en kommunetopp i samlingen, og valget falt på Fjaler. Toppen heter Skredfjellet og innsteget lå bare få minutters kjøring fra Sande hvor vi overnattet, så nå har vi vært på høyeste toppen i 61 kommuner.

Veien inn Stordalen i Fjaler krever bompenger, men de 50 kronene betalte vi med glede for å få lov å kjøre innover i fjellet hvor stien startet. Første del av turen går innover og oppover på en kronglete men godt tydelig sti. Ved foten av fjellet må en vende mot høyre, og her er stien borte vekk. Det knaste i lyng og svuppet i myr mens vi tok oss opp det siste stykket mot toppen. Vi holdt litt for lite til høyre og havnet på toppen ved siden av, men vi fant ut av det til slutt. Himmelen var skyfri, og fjellet helt fritt for annet levende enn frosk, mygg, klegg, møll og langbein. Familiens samlede antall kleggstikk ble 5, men litt vind på toppen gjorde det levelig allikevel.

Frode og Sondre er ikke enige om hvor vi skal gå opp (Sondre kunne si "ka sa eg pappa" på toppen)

Lag på lag på lag med fjell, det var utrolig nydelig her oppe

Ved første forsøk havnet vi på Steinsetfjellet, men fant Skredfjellet etterhvert

Vi var på tur i drøye 3 timer, og koste oss storveis, i alle fall så lenge vi gikk på sti og viste hvor vi skulle. Det var ikke fullt så gøy å gå uten sti, hvor det i tillegg til mykt underlag også var bratt. Vi er nok raskere med å ta frem kompasset neste gang.

Det som en gang var jord av Simon Stranger

Det som en gang var jord er Simon Strangers niende bok. Jeg har lest flere av dem, og har blitt like begeistret hver gang. Fallhøyden var derfor stor, men han slår til igjen, og har skrevet en liten, men utrolig sterk og tankevekkende roman.

Fra bakpå boken:
Byen er okkupert, og rundt den er det reist en mur. Bare et minimum av matvarer slipper gjennom. Det finnes ingen veier ut eller inn, bortsett fra én. I all hemmelighet jobber Mikael med å grave ut en tunnel til den andre siden. Doktorgraden hans er det ingen som har bruk for, men han kan grave, og han kan bære. 

Når tunnelen åpner, blomstrer byen på ny. Plutselig har befolkningen mat å velge mellom. Plutselig kan Mikael finne spor av glede i blikket til Miriam. Kan kjærligheten deres reddes? Og Isak, den lille sønnen deres, vil han kunne oppleve noe annet enn beleiring og vold? Håpet om å slippe vekk og starte på nytt tvinger Mikael til å ta et valg som bryter med alt han står for. Men finnes det egentlig valg i situasjonen han befinner seg i? 

Denne romanen er liten og lettlest men allikevel en bauta som det er umulig å legge fra seg når en først har begynt. Jeg leste hele uten stans, og svarte bare "jeg kan ikke legge meg", når gemalen ville ha meg med til sengs. Når du leser boken vil du skjønne hvorfor det var så umulig for meg å forlate Mikael og Isak i den situasjonen de var i.

Handlingen er satt i nåtid, men det blir sett tilbake på den gang Miriam og Mikael traff hverandre, og livet frem til nå skildres på en fin måte. Her navngis ikke land, by eller steder, ei heller hvilket år hendelsene finner sted, men små drypp av informasjon lar leseren sted- og tidfeste det selv. Tema i den ytre handlingen er i aller høyeste grad aktuell, og av et sånt format som setter mitt sinn i kok.

Stranger er meget behersket i sin fremstilling av konflikten menneskene lever i, og lar skyldspørsmålet ligge. Her er det fokus på de faktiske forholdene og hvordan menneskene løser problemene de støter på i hverdagen.

Språket er konkret og helt uten verbale unoter. Teksten har mange overraskelser og høy grad av dramatikk, selv om det på ingen måte er actionfylt.

Det som en gang var jord handler om tilgivelse og om barns fantastiske evne til å gjennomskue oss voksne og se tingene som de er.

Forlag: Tiden

Utgitt: høsten 2015

Sider: 168

Kilde: Leseeksemplar

På bloggene Betraktninger, Ellikkens og Beathes finner du flotte omtaler av boken! 

Simon Stranger er nominert til Bokbloggerprisen 2014 med ungdomsromanen De som ikke finnes. Jeg gleder meg til 12 september, når jeg skal til Oslo å overvære utdelingen av prisen, og håper selvfølgelig å få møte forfatteren da. Heia Simon!!

Uro av Jesper Stein - en debutkrim fra København

Uro lånte jeg på biblioteket etter en anbefaling på bloggen I Bokhylla. I følge Ina var dette den beste av de bøkene hun leste i juli, og siden hun ikke er en svoren krim-leser ble jeg litt nysgjerrig på denne.

Forlaget om handlingen:
En mann blir funnet myrdet på en kirkegård natten etter at politirazziaen mot Ungdomshuset utløste brutale opptøyer på Nørrebro i 2007. Den drepte er iført finlandshette og militærstøvler, og mistanken rettes umiddelbart mot politiet, som har overvåket kirkegården mens opptøyene har pågått: Er gjerningsmannen en politimann som har gått for langt i kampens hete? Eller prøver bare noen å få det til å se sånn ut?

Drapsavsnittets problembarn, Axel Steen – fraskilt, hasjrøykende, full av dødsangst – settes til å lede etterforskningen, som trekker opp skjulte forbindelseslinjer fra Balkans narkomafia til gjengmiljøet på Blågårds Plads, så vel som til Københavns elitepolitistyrker.

Er du glad i krim med gode plott og medrivende handling, a la Nesbø, så snuser du på rett bok nå. Som svoren Nesbø-fan savnet jeg litt blod og gørr i denne her, men synes du han utbroderer i overkant makabert, så blir dette her helt rett.

Hovedpersonen førstebetjent Axel Steen får gjennomgå fra flere kanter. Ekskonen lar ham knapt se datteren Emma på 5 år, og hun dater en "nesten-kollega" av Axel som han ikke kan fordra. Drapssjef Corneliussen har ham så langt oppe i vrangstrupen at han så vidt kan snu seg uten å få på pukkelen for ett eller annet. Heldigvis har han et god forhold til førstebetjent Darling, som han blir satt til å samarbeide med.

Alle hendelser og dialoger blir skildret fra den som snakker sitt ståsted. På den måten føler vi politiets frustrasjon både mot hverandre innad, og mot pøbelen som går løs i gatene. Vi føler frustrasjonen til de som blir ofre for vandalisme når kampene i sentrumsgatene pågår, og vi føler også hvor vanskelig det er for den som blir jaget av politiet.

Som du ser er karakteroppbyggingen ganske tradisjonell, men han får det til å funke allikevel. Det er mye fokus på etterforskning i denne historien, uten så mange sidesprang til bihistorier og bakgrunnsstoff rundt ofre og gjerningsmenn. (Jeg vil ikke gå i detalj på antall, verken ofre eller gjerningsmenn...) Historien er kronologisk, tidfestet til litt over 2 måneder, med datomerkede kapitler som gjør handlingen lett å følge.

Det eneste jeg kunne ønske meg annerledes med denne boken er at ordet "autonom" ble variert eller byttet ut med et ord som er i den norske dagligtale. Ordet går igjen maaaaaaaaaange ganger, og brukes som adverb, adjektiv og substantiv. Ordet betyr "en som i aller høyeste grad bestemmer over seg selv", men sånn som ordet er brukt i denne historien, får jeg det ikke til å henge sammen.

Kollektivet var ikke ordentlig autonom sånn som de tre rebellkollektivvene på Nørrebro som bare het R1, R2 og R3. Akkurat som ham selv, som heller ikke var helt autonom, selv om han hadde kjempet for å bli akseptert i snart to år. Kanskje dette var billetten til innerkretsen?

I mine øyne kunne boken vært kortet ned med hundre sider, og action nivået kunne vært økt på bekostning av alle gjentagelsene politiarbeid medfører. Liker du en god, tradisjonell kriminal med fokus på maktdemonstrasjoner og etterforskning, så er Uro midt i blinken for deg.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2015

Sider: 477

Kilde: Biblioteket

Sammen av Andy Jones - en debutroman med handling i London

Med debutromanen Sammen har Andy Jones fått mye oppmerksomhet, jeg kan ikke annet enn å fryde meg over at også menn kan skrive søte bøker om hverdagslig kjærlighet.

Forlaget om handlingen:
Fisher og Ivy har vært sammen i nitten dager. Likevel er de sikre på at dette forholdet er noe helt spesielt. Det at de knapt vet noe som helst om hverandre, virker som en liten detalj. Men i løpet av de neste tolv månedene, mens livene deres forandrer seg grunnleggende for alltid, oppdager Fisher og Ivy at det å bli forelsket er én ting, mens det å fortsette å være det er en helt annen historie.

Sammen er en fortelling om livets store og små utfordringer, fortalt med like deler humor og alvor. Det er en befriende morsom, ærlig og bevegende roman om livet, kjærligheten, og om viktigheten av ikke å ta noen av delene for gitt.



Historien starter med at Ivy og William er på vei hjem til hans barndomshjem for å introdusere Ivy til faren. Karakteristikkene av Ivy i begynnelsen i boken, får oss til å elske henne som en munter sorgløs person, som det er fantastisk gøy å være sammen med, men der stopper det, og i resten av historien blir hun fremstilt som sur og vanskelig.
Vi blir også kjent med William Fisher (som gjennomgående blir tiltalt ved etternavn) som en ganske så avslappet person. Han har sine alvorlige sider, og er preget av sin mors tidlige død, men stort sett blir han fremstilt som "offeret", en initiativløs guttunge som ting hender med. Han takler det livet kaster på ham, litt på etterskudd, og har ikke ryggrad til å stå opp for seg selv.

El hans beste venn fra barndommen har fått Huntington, og måten forfatteren beskriver sykdommen og forholdet deres er vakker lesning. Det er disse skildringene som gjør størst inntrykk på meg, og som holder romanen oppe. Det jeg ikke liker er graden av karikering av El og kjæresten hans Phil. Kan ikke mennesker få være homofile uten at de skal skildres som nervøse, fjollete tåreperser?

Når det gjelder karakteroppbyggingen så følger den en veldig kjent mal. Det skjønne ekteparet Lee fra etasjen under Fishers leilighet, sjefen Joe som også er en nær venn, Harold den gretne nabogutten til Ivy, Frank bror til Ivy som er brautende og plagsom, foreldrene til begge to, som er enten kald og følelsesløs eller alt for overstrømmende. Det blir nesten for tydelig, og ingenting overlates til leseren å finne ut av.

Jeg har ikke lyst å røpe handlingen i romanen, for jeg selv hadde glede av å få den avdekket etterhvert som jeg leste. Det går veldig mye opp og ned med Ivy og Fisher, og flyten i handlingen er preget av store opp- og nedturer, uten at disse kom særlig overraskende på. Romanen er søt, men jeg satt med det inntrykk da jeg leste, at jeg har lest den før, flere ganger til og med.

Når Ivy på besøk hos Fishers far, viser en ny side av seg selv, skjønner jeg med en gang hvorfor, mens Fisher lever i konstant grubling på hva det er som plager Ivy. De har bare kjent hverandre i 3 uker, så at de ikke snakker godt sammen er muligens troverdig, men litt irriterende for leseren som selvfølgelig ser hva som har skjedd. Og førti dager uten å prøve å finne ut hva som er problemet?

Vi har faktisk ikke hatt sex en eneste gang siden dagen før faren min tilbød oss senga si og spolerte alt. Jeg har regnet det ut; det er førti dager og førti netter - vi snakker avholdenhet av bibelske proposjoner. 

To ting går igjen gjennom hele historien og det er referanser til gamle slagere og Fishers enorme alkoholforbruk. Hverdagen preges av grubling over Ivy, jobbing med reklameinnslag og suping av øl og vin i store mengder. I mine øyne er dette lite troverdig, i alle fall i lys av forpliktelsene han har på seg, og det tilfører ikke romanen noe som helst.

 Det er ikke ofte en leser bøker i denne sjangeren skrevet av en mann, og det var interessant å se hvordan han fremstiller den kvinnelige hovedpersonen negativt som krevende og bestemmende, mens mannen er føyelig og naiv og veldig lett å føle omsorg med.

Er du på jakt etter en lettlest feel-goodroman a la Jojo Moyes med god humor og en god del dramatikk underveis, så tenker jeg at Sammen er midt i blinken.

Flere bloggere har skrevet om boken:
Rose-Marie, Beathe, Groskro, Lese og reiselyst, Bentebing

Forlag: Pax

Utgitt: 2015

Sider: 317

Kilde: Leseeks

Underkastelse av Michel Houellebecq

Underkastelse ble lansert i Frankrike, helt i begynnelsen av året, samme uke som attentatet mot satireavisen Charlie Hedbo, attentatet som drepte 12 mennesker. Romanen er i aller høyeste grad aktuell, og vel verdt å bruke noen timer på.

Sånn presenterer forlaget boken:
Vi er i den nære fremtid og den middelaldrende akademikeren François ser sitt liv sakte men sikkert virke mer og mer meningsløst. Han sexlyst er avtagende, foreldrene døde og hans livslange arbeid med ideene til den pessimistiske forfatteren Joris-Karl Huysmans leder ham ingensteds. I det sen-kapitalistiske samfunnet hvor konsum er den nye religionen, kjenner François seg sjelelig lunken og søker etter noe å fylle tilværelsen med.
Og han ikke alene. Presidentvalget i 2022 nærmer seg og sosialisten Hollande taper første runde. Dermed står kampen mellom høyreekstreme Marine Le Pen og Det muslimske brorskap og deres kandidat Mohammed Ben Abbes. De andre partiene foretrekker den moderate Ben Abbes, fremfor LePen og dermed får Frankrike sin første muslimske president. 

Over natten endrer landet seg: Kvinner får ikke lenger gå med skjørt offentlig og utestenges fra arbeidslivet, hundretusener av menn får jobb og arbeidsledigheten faller dramatisk. Sorbonne universitetet finansieres av en saudisk prins, polygami innføres og for François får livet en ny retning.

Etter å ha lest denne romanen, som i aller høyeste grad er lærerik, sier jeg det samme som Francois på side 127: "Jeg angrer nå på at jeg til nå bare har vært anekdotisk og overfladisk opptatt av det politiske liv".

I Underkastelse tar forfatteren seg god tid med å la oss bli kjent med Francois, som er hovedpersonen. Han bor alene, og det er livet på fakultetet som har vært viktig for ham. En intens valgkamp er på gang, og når det for første gang smeller i det indre av Paris, så reagerer ikke folk med synlig panikk. Alle medier er mistenkelig tause med tanke på hva som har skjedd, til og med "Rutube" er helt uten innslag om smellet.
Etniske gatekamper har begynt å bli vanlig, og etter et uvanlig spennende valg begynner forholdene i Frankrike og forandre seg mot det ugjenkjennelige.

Jeg hadde fortsatt ikke sett en eneste bil, og jeg begynte virkelig å lure, så tenkte jeg at folk sikkert murte seg inne i husene sine av samme grunn som jeg hadde reist ut av Paris; den intuitive fornemmelsen av en nært forestående katastrofe.

Det er mange forhold som diskuteres her, atteisme og humanisme belyst med synspunktene til Newton, Einstein, Nietzsche og Voltaire. Spesielt godt likte jeg betraktningene rundt hvordan kunnskap forsvinner fra den kollektive hukommelse.

Språket i romanen er av den intellektuelle slaget, med ord som neologismer, identitære, antiklerikale, eufemisme og mange flere. Teksten er saftig nok i seg selv, så bruken av disse ordene ødelegger ikke for helheten, selv om jeg følte da jeg leste at jeg skjønte helheten mer på tross av dette akademiske språket, enn på grunn av det.
Det brukes mange egennavn i historien, navn på kjøpesentre, bakerier, gater etc. så en får en god følelse av det franske og at en er tilstede i handlingen.

Forfatteren Huysman er en betydelig skikkelse i romanen, siden hovedpersonen har viet sitt liv til å studere ham. Han sammenligner også sitt eget liv med Huysmans, så som en parallell handling hører vi en god del om ham.
Det tredje tema som er fremtredende er sex. Til tider med ganske så saftige beskrivelser, men det blir aldri vulgært eller ubehagelig å lese. For å forstå det som skjer mot slutten av boken, er disse innslagene faktisk av betydning, annen enn å sprite opp handlingen.

Den eneste bemerkningen jeg har til denne så velskrevne romanen, er et unødvendig "tilfeldig" møte som fant sted.

Er du politisk interessert, og gjerne leser om metafysiske system og sekulære fargerike fellesskap, så er denne romanen midt i blinken for deg. Her får vi forespeilet et scenario for hvordan et regimeskifte kan finne sted. Omleggingene til nye reformer er beskrevet på en troverdig måte. Enkelte påstander er vanskelig å ta inn over seg, men de underbygges på en måte som gjør at jeg tror at det er mulig.

Mot slutten utforskes sammenhengen mellom polygami og naturlig utvelgelse. Vi vet at dette med flerkoneri står i Koranen, men hvorfor?

    Det er underkastelsen, sa Rediger lavt. Den hårreisende enkle ideen, som aldri før har kommet til uttrykk med slik kraft, er at toppen av menneskelig lykke ligger i den mest absolutte underkastelse.

Romanen blir markedsført som en dystopi fordi den er satt litt frem i tid. De dystopiene jeg har lest til nå har hatt en mye mer destruert verden som bakteppe, så dette her ble nesten litt "pinglete", for en dystopi. Samtidig synes jeg forfatteren med litt vel mye forsiktighet, deler sine meninger. Slutten er nærmest positiv, og med et tydelig håp for fremtiden, i alle fall for Francois personlig. Boken fikk meg til å tenke, og det er nesten så jeg kunne ønske meg en oppfølger....

Mange av karakterene i romanen er virkelige mennesker, for eksempel Le Pen, Valls og Hollande. Dikteren Joris-Karl Huysmans er en historisk skikkelse, han har 17 utgivelser å vise til, hvorav A rebours (Mot strømmen) er den eneste som er oversatt til norsk.

Forlag: CappelenDamm

Utgitt: 2015

Sider: 264

Kilde: Leseeksemplar

Det vokser et tre i Brooklyn av Betty Smith

Det vokser et tre i Brooklyn er basert på forfatter Betty Smiths egen oppvekst i New York. Den ble utgitt for første gang på norsk i 1946, samme år som filmversjonen av romanen mottok en Oscar.

Forlaget om boken:
Det vokser et tre i Brooklyn er en av forrige århundres vakreste oppvekstromaner. Gjennom fortellingen om den gatesmarte ungjenta Francie Nolan og hennes arbeiderklassefamilie, portretteres et håpets og drømmenes New York. Med observant humor, glitrende skildringer og et fargerikt persongalleri, trer Brooklyn fram som en pulserende bydel, og verden som noe ganske annet enn den vi lever i i dag. Likevel treffer boken en nerve i oss alle, fordi den berører noen helt grunnleggende temaer: kjærlighet, klassereise, utopier og knuste drømmer. Dette er en bok man ikke forlater uberørt.

Forlag: Gyldendal

Min utgave: 2015

Sider: 519

Kilde: Leseeksemplar

Da jeg leste denne romanen, slapp den ikke taket i tankene mine mellom leseøktene. Den gjorde sterkt inntrykk på meg, og jeg vil påstå at dette er en av de beste oppvekstromanene jeg har lest.

Mens hun leste, forsonet med verden og så lykkelig som bare en liten jente kunne være med en god bok og en liten skål godteri, og helt alene i huset, krøp skyggene av sted, og ettermiddagen gikk. 

Handlingen starter i 1912 når søsknene Francie og Neeley er 11 og 10 år gamle. De er født inn i en fattig familie, og må allerede nå være med på å ta ansvar for at familien har mat på bordet. De samler filler, papir, metall og gummi og får noen få pennyer for dette.
I del to går vi tilbake til århundreskifte og får historien til foreldrene deres Katie og Johnny Nolan. De forelsket seg hodestups og greide mot alle odds å bli et par.
Ungdommene er annen generasjon innvandrere til USA, og som så mange menn av irsk opprinnelse er Johnny en drukkenbolt. Ikke har han fast jobb heller, men den sjarmerende mannen synger og serverer litt på barer, når anledningen byr seg. Det er Katie, som har sine røtter fra Østerrike, som tar ansvar med å ta diverse strøjobber, og holder dem gående.

Dette er bare bakgrunnen for historien, den rommer så mye mer og er ikke en nitrist beretning om fattigdom og håpløshet. Familien har røttene sine i den katolske tro og tradisjoner fra Irland og Østerrike har blitt med over dammen. De har alle respekt for autoriteter og samfunnsnormer, men Katies rakryggede holdning til livet smitter også over på Francie, som er den vi følger tettest.

Beretningen om Francies skolestart er hårreisende lesning, lærerne forskjellsbehandler fattige og rike, og er brutal mot de som ikke har nystrøkne sløyfer i håret. Det er en evig kamp om å vinne lærerens gunst, noe som medfører at de slipper å bli buksevætere, og får lov å gå på toalettet. De samme problemene treffer de fattige på, i møte med helsevesen og andre instanser som absolutt ikke er på stell i årene før første verdenskrig.
Det som gjør mest inntrykk når jeg leser dette, er Francies tanker rundt utfordringene som blir sendt hennes vei. Måten hun beholder sin integritet, ser makta rett i øynene, og står opp for seg selv, uansett hva det kan komme til å koste.

Er de godt nok rustet til å komme seg noe sted på egen hånd? Jeg vet ikke. Shakespeare... Bibelen... De kan spille piano, men de har sluttet å øve. Jeg har lært dem å være renslige og ærlige og ikke ta imot veldedighet. Men er det nok?

I denne romanen møter vi et knippe uforglemmelige karakterer, som det er umulig å ikke bli glad i. Til og med slabbedasken Johnny er en stjernekar når du bare blir kjent med ham, og respekten og kjærligheten han og Katie viser hverandre gjør at jeg ikke blir sint når han drikker opp lønningen sin.

Dette er en roman med en besnærende intrigebygging. Jeg kan ikke påstå at det er spennende, men nerven og gløden i det som kommer frem mellom permene, gjør at jeg nesten ikke greide å legge boken fra meg.
Forfatteren greier å skape en overbevisende bakgrunn for sin historie, uten at det føles oppstykket å lese. Francie har samtaler med foreldre og andre voksne, og siden hun er en utpreget leser, så stiller hun seg også kloke reflekterende spørsmål. Dette er med på å skildre et fargerikt førkrigs Brooklyn, som er preget av at guttene skal ut i krigen, og at matmangelen blir heftigere for de som er igjen.

Mens Katie kranglet med flyttefolkene, tok Johnny Francie med opp på taket. Der så hun en helt ny verden. Ikke langt unna lå det vakre brospennet til Williamsburg Bridge, og på den andre siden av East River, lik en eventyrby av sølvpapp, så hun skyskraperne tegne seg i ren silhuett. Litt lenger unna lå Brooklyn Bridge, som et ekko av den nærmere broen. 
   Så pent, sa Francie. Det er pent slik bilder fra landet er pene. 
   Det hender jeg går over den broen på vei til jobb, sa Johnny. 
   Francie måpte mot ham. Gikk han over den magiske broen, og likevel snakket og så han ut akkurat som før?

Historien avsluttes rett etter 6 april 1917, da USA ble med i krigen. Francie er 16 år, og har allerede vært familiens hovedforsørger i noen år.

Det vokser et tre i Brooklyn er en roman som kommer til å være i tankene mine i lang tid fremover. Den fikk meg til å finne frem kart over New York, hvor jeg fant Williamsburg i et hjørne av Brooklyn, og drømmer for første gang om å reise til NY.
Jeg er imponert over hva Betty Smith har fått til med sin debutroman, som kom ut i 1943, da hun selv var 47 år gammel. Hun ga ut tre romaner til i de 20 påfølgende årene.

Jeg fant ikke denne romanen i min utgave av

"1001 bøker du må lese før du dør", 

så jeg skrev den inn selv. 

Denne MÅ du lese!! 

H for hauk av Helen Macdonald

Første gang jeg leste om boken anså jeg den for å være i "smaleste" laget for min smak. Etter å ha blitt oppfordret til å lese den, er jeg glad for at jeg lyttet og leste boken selv. Tema høres sært ut, men er i aller høyeste grad fascinerende lesning.

Forlaget om romanen:
Da hun var liten, ville Helen Macdonald bli falkoner, falketemmer. Hun leste alt hun kom over av bøker om emnet og lærte seg alle de gammelmodige fagbegrepene. Helen endte opp med å bli historiker og forfatter, men hun beholdt interessen for de ville fuglene. Så, rett før hun fyller førti, mister Helen faren sin. Midt i mørket og fortvilelsen er det bare én ting hun kjenner, kaldt og klart: Hun vil temme en hauk. Hun vil lære seg å temme den ondeste og villeste og mest skremmende av alle rovfugler: hønsehauken.
Hun kjøper hauken Mabel for åtte hundre pund i en hustrig havneby i Skottland, og den ser på henne med de store øynene sine. Vel hjemme i Cambridge fyller Helen fryseren med haukemat, skrur av mobiltelefonen og tar fatt på en reise hun ikke aner hvor vil ende.

Det er en bok om dyr og menneske, om ensomhet og fellesskap, sivilisasjon og villskap, liv og død. Det er en historie omsorg, fortvilelse og forvirring – men også en forbløffende fascinerende beretning om arbeidet for å temme en av naturens mest urokkelige skapninger. Og mens fuglen langsomt lærer å lystre – lærer Helen hva det vil si å bli fri.

Helen Macdonald skriver i H for hauk sin egen historie. Hun er historiker ved universitetet i Cambridge, i tillegg til forfatter og rovfugltemmer.

Romanen handler om sorgen etter å ha mistet en elsket far, og om savnet som viser seg i mange forskjellige former i tiden som følger. Hun brakte hauken inn i sin verden, og så lot hun som hun levde i haukens. Helen utvikler en introvert oppførsel som mer og mer tar over personligheten hennes, inntil medisiner er eneste vei ut av depresjonen som holder henne isolert fra omverdenen.

Naturlig nok er romanen spekket med henvisninger til temming av denne egenrådige fuglerasen, og jeg lot meg fascinere av hvor innfløkt  dette er. Går ikke falconeren inn for det med hele seg og all sin tid, så går det bare ikke. Prosessen både Helen og Mabel (hauken) gjennomgikk for å bli trygg på hverandre er fornøyelig lesning, som fikk meg til å ønske meg en utfordring jeg kan gå inn for på samme altoppslukende måte.

Mange ganger i løpet av denne romanen opplever jeg, det en utålmodig leser vil kalle "sidespor". Blant annet hører vi om forfatteren T.H. White, som ga ut boken The Goshawk i 1951. Dette får mye plass, mye mer enn skildringen av Helens arbeid med å temme hauken, eller hennes kaotiske følelsesliv. Vi går også tilbake til da Helen var en liten jente, allerede da interessert i fugler, og lærevillig til tusen.

Romanen er i aller høyeste grad personlig, uten at det føles for privat. Den er velskrevet og henger godt sammen fra første til siste ord. Hun har en formidabel innsikt i kunsten å temme hauk, og måten hun formidler dette på, samtidig som hun skildrer sitt eget følelsesmessige kaos, gjør boken original i mine øyne. 

Forlag: Press

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 289

Kilde: Leseeksemplar

H for hauk fikk umiddelbart status som en moderne klassiker da den kom ut i Storbritannia i 2014. Det var Rose-Marie sin fine omtale, som fristet meg til å lese boken, men du finner også fine bloggomtaler av boken, hos Moshonista og Den har jeg lest.

Nådegiveren av Jan Boris Stene - en klassisk detektivroman

Nådegiveren er Jan Boris Stende sin debutroman. Dette er første bok i en klassisk detektivserie kalt Falkener & Wilberg mysterier. Er du glad i krim av typen Sherlock Holmes, er denne serien midt i blinken for deg!

Fra bakpå boken:
November 1916: Den første snøen faller over Trondheim. Doktor Wilberg er ute og går tur i parken ved Vår Frues kirke, hvor han finner tyske konsul Reimers myrdet.
I Wilbergs private bestrebelser etter å avdekke morderens identitet starter en jakt som fører ham inn i byens beste borgerskap. Han stifter bekjentskap med den eksentriske gentlemandetektiven Astor Falkener, og sammen nøster de systematisk i trådene. Men ettersom de nærmer seg morderen, havner de også dypere i en mørk verden av spionasje og hemmelige renkespill.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: høsten 2015

Sider: 333

Kilde: Leseeksemplar

Starten av romanen bærer preg av at dette er første bok i en serie. Vi blir godt kjent med hovedpersonene, først Dr. Wilberg som har fortellerstemmen, og litt senere professor Astor Falkener. Sistnevnte er en skolert realist, en vitenskapsmann og akademiker med personlighet ganske så lik den hos selveste Sherlock Holmes. Han opptrer høvisk og rakrygget både i tale og oppførsel, og har velutviklede deduktive evner. Han lever alene med sin vakre husholderske, interesserer seg for toksikologi, og liker å sløve ned om kveldene med en sigar og en dram.

Etterhvert får han altså en "Dr. Watson" som kompanjong, en enkemann og selvstendig lege som liker å bry hjernen sin med mysterier. Likheten med Arthur Conan Doyles karakterer er slående, men jeg vet at flere SH mysterier har blitt skrevet av andre i nyere tid, så hvorfor ikke?

Nådegiveren er tro til sjangeren, hvis klassisk detektivroman er en egen sjanger. Derfor byr ikke oppbyggingen av romanen, og derav også enkelte hendelser underveis på særlige overraskelser. Det som først ser ut som et rovmord, er selvfølgelig ikke det. 

Saken er for intrikat og raffinert til at politiet kan få sine teorier til å passe, så Wilberg og Falkener overtar oppklaringen av mordet på den tyske konsul Reimer. De har begge sine motiver for å finne svar på hvem morderen er, og går bak ryggen på politiet når de gjør sine undersøkelser.

Historien er kronologisk, og fremstår som Wilbergs beretning av en sak han husker tilbake på. Kapitlene er tydelig merket med overskrift, så leseren er forberedt på hva som skal komme. Språket passer godt til tiden handlingen er satt i, og fikk meg mang en gang til å trekke på smilebåndet. Første halvdel av boken var i mine øyne litt langdryg, men etterhvert som noen dunkle hemmeligheter kom for en dag, og nettet snøret seg, som det heter, så ble det mot slutten ganske så spennende. 

 ******

Forfatteren Jan Boris Stene (f.1978) er trønder, lege, far til fire og mann til en. Hvordan han får tid til å skrive en krimserie på fritiden, er for meg et mysterie...

Solefall av Knut A. Braa - bok nummer 7 i serien om Tom Falck

Solefall er den syvende frittstående boken om Tom Falch. Jeg har ikke lest de andre bøkene i serien, men det skulle vise seg at det ikke var nødvendig for å ha glede av denne her.

Forlaget om handlingen:

En fjorten år gammel jente forsvinner sporløst, fem år senere varsler en mann om sin egen død. 

Den tidligere etterretningsagenten Tom Falck lever et rolig liv i Trondheim sammen med NRK-journalisten Hanne Sørensen. Helt til Hanne mottar et brev om et mulig drap. Tom Falck og hans politivenn Kurt Knudsen begynner å nøste i saken. Et nytt mord skjer og deretter enda et. Og det som tilsynelatende var et selvmord og en gammel forsvinningssak, utvikler seg til noe helt annet. 

Samtidig skal norske myndigheter bestemme hvem som skal få ansvaret for sikkerheten til jagerflybasen for F35 på Ørlandet. Storpolitikken har dermed ankommet Trondheim og i kjølvannet av den, følger de som har alt å vinne og ingenting å tape. 

Det kommer tydelig frem når en leser Braas bøker at han er tidligere FN-soldat. Forfatteren som også er ingeniør og økonom bor i Trondheim med kone og barn.

At denne kriminalen er satt til Trøndelag er litt artig, for selv om jeg er bergenser, har jeg fartet nok rundt i området handlingen finner sted, til å føle gjensynsglede.

Knut A. Braas måte å skrive på, kutter vekk alt det overflødige. Her er det ikke mange følelseskildringer, og ting sies i klartekst i stedet for å antydes. Dette gir et høyt tempo i handlingen, noe som førte til at denne leseren måtte konsentrere seg, og ha tungen beint i munnen.
Persongalleriet er formidabelt, og jeg måtte ta pennen fatt for å greie å holde orden på hvem som var hvem i denne historien. Eks militær Tom Falck og politivennen hans Kurt Knudsen, er de som får mysteriet i fanget, men det er mange personer som skal involveres før løsningen kommer for en dag.

Handlingen er kronologisk, bortsett fra noen drypp som finner sted to år før. Dette omhandler Hanne sin personlige historie. Vi følger også med på to små gutter, som er på feil sted til feil tid, noe som gir begivenhetene en ekstra nerve.

Tematikken er temmelig maskulin, hvor skjult agenda, hemmelig etterretning og posisjonering, går hånd i hånd med spioner og krigsforbrytere. Forfatteren har et skråblikk på norsk veldedighetsarbeid og norsk militær tilstedeværelse i krigssoner, og kommer med noen velplasserte sleivspark innimellom.

Boken er godt skrevet, og helt fri for ting å henge seg opp i. Miljøet handlingen er satt i, er ikke min favorittbakgrunn så jeg hadde litt problemer med å holde på oppmerksomheten mens jeg leste. Gåten som blir presentert i begynnelsen blir besvart på en overbevisende måte, uten at jeg skjønte løsningen før helt på slutten. 

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: høsten 2015

Sider: 302

Kilde: Leseeksemplar

Drep ikke en sangfugl - Harper Lee sin klassiker fra 1960

Harper Lee gjorde stor suksess med sin debutroman når den kom ut i 1960, og hun mottok også den gjeve Pulitzer prisen for boken. Etter dette hørte vi ikke noe mer fra forfatteren, før hun i år, over 50 år etter debuten, kommer med en oppfølger til historien om Scout og familien hennes. Jeg har lest boken for lenge siden, men har i sommer kost meg med å høre den på lydbok.

Forlaget presenterer boken slik:

«Skyt så mange skjærer dere vil, men husk at det er en stor synd å drepe en sangfugl.»
Dette er rådet sakfører Atticus Finch gir sine barn Scout og Jem mens han selv forsvarer en farget mann som er tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne. Handlingen utspilles i en liten sørstatsby i 1930-årene, og voldsomme hendelser slår brutalt inn i de to barnas trygge liv - hendelser som gir dem et brått innblikk i de voksnes merkelige og fremmede verden.


Jeg vil begynne med å berømme Bodil Vidnes-Kopperud for sin innlesing av denne boken. Hun er trygg og naturlig når hun leser, og stemmen passer veldig godt til handlingen. Er du ikke komfortabel med formatet, men vil prøve deg på en lydbok, så kan jeg anbefale deg å velge denne.

Oppfølgeren Sett ut en vaktpost, utgis på lydbok 24 august.

Sørstatsromaner er ofte preget av at de svartes blir holdt nede av de hvite. Så også i denne romanen men måten forfatteren belyser dette på, er mindre direkte men, i mine øyne mer slående. Romanen tolkes sikkert annerledes av meg i dag enn den ble av de som leste den da den kom ut.

Romanen er velskrevet inntil det briljante. Karakteroppbyggingen er gjort på en sånn måte at en fort danner seg fargerike bilder av søsknene Scout og Jem, deres far Atticus og familiens husholderske som også tar seg av barna. De har en helt unik tone seg imellom, og Atticus har en veldig god innflytelse på barna.
Er du på jakt etter tempo og spenning, er dette ikke boken for deg, for her tas vi med inn i hverdagen til familien, på en rolig og lavmælt måte. Her er allikevel god fremdrift, og en viss dramatikk finner sted nær sagt på hver side.

Dette er en klassiker av de store som du bare må få med deg!

Tulleruska har skrevet en fin omtale av boken, hvor hun også tar med litt av historien rundt selve utgivelsen. Anbefalt lesning!

Forlag: Lydbokforlaget

Lyttetid: 11 timer og 38 min

Kilde: Lytteeksemplar

Ved vannkanten av Sara Gruen

Leste du bestselgeren Vann til elefantene er jeg sikker på at du ser frem til Ved vannkanten, som er Sara Gruens tredje roman. Jeg hadde ikke hennes to forrige romaner å sammenligne med, men konkluderte med at dette helt grei underholdning, men ikke en roman jeg kommer til å huske.

Forlaget om handlingen:
De virkelige monstrene kommer i mange forkledninger og kan være nærmere enn du tror.
Madeline Hyde, en ung sosietetskvinne fra Philadelphia, følger motvillig med ektemannen og deres beste venn til det skotske høylandet på jakt etter sjøormen i Loch Ness – samtidig som et virkelig monster, Hitler, fører krig mot de allierte. I den lille landsbyen har lokalbefolkningen ikke annet enn forakt for de privilegerte nykommerne.

Maddie blir overlatt til seg selv på den isolerte kroa, der det er mangel på mat og brensel, og et besøk av postbudet kan bety tragiske nyheter. Likevel finner Maddie seg etter hvert til rette, og hun innser at ingenting er som det gir seg ut for og at monstre kan dukke der du minst venter det.

Handlingen starter i Amerika hvor vi blir kjent med tre ufordragelige ungdommer. De er skikkelig snobbete og bortskjemte og tror alt dreier seg om at de skal ha det bra. Maddies ektemann Ellis har falt i unåde hos sin far, så på et innfall skaffer de seg plass på et skip som seiler til Scotland, for Ellis har fått det for seg at om han filmer sjøormen, så vil hans far tilgi hans mange små og store synder.

Velkomsten i Scotland blir ikke den de hadde forventet, men der hvor Maddie forstår å innordne seg, turer de to andre på, uten å ta hensyn verken til rasjonering eller mørklegging.

Via mange små intriger som gjør historien til tider ganske så spennende, havner vi mot slutten i en ganske så åpenbar klisjè. Forviklingene som tårnet seg opp underveis, forsvant som dugg for solen, og endingen var så happy, at jeg klasket igjen boken og fikk meg en god latter.

Noen høydepunkter var det absolutt underveis, og lesingen var på ingen måte kjedelig, men akk så forutsigbart det hele endte til slutt...

Forlag: Bazar

Utgitt: 2015

Sider: 368

Kilde: Leseeksemplar

Oppsummering for juli

Jeg har hatt ferie i hele juli, men den har vært kald og forblåst, i alle fall uken i England og den uken vi var hjemme. Heldigvis fikk vi oss 9 fantastiske dager i Alanya, Tyrkia på slutten som reddet hele sommeren. Omstendigheter gjorde at jeg reiste på sommerferie til Tyrkia med en eneste bok i kofferten, men det skulle vise seg at jeg trengte en uke på å lese Shift, så det gjorde ingenting.

Dette har jeg lest i juli: 

1. Vidar Sundstøl - Djevelens giftering - 5  krim
2. Jo Walton - My real children - 4 sifi
3. Lori Nelson Spielman - En liste for livet - 4 roman
4. Emily St. John Mandel - Station Eleven - 4 dystopi
5. Tiril Broch Aakre - Redd barna - 5 roman
6. Monika Steinholm - Fuck verden - 5 ungdomsroman
7. Elena Ferrante - The story of a new name - 5 roman
8. Hugh Howey - Shift - 4 dystopi
9. Santa Montefiore - Hagen i Hartington - 3 roman
10. Ketil Bjørnstad - Sekstitallet - 5 biografi
11. Kurt Aust - Dødt løp - 6 thriller på lydbok
12. Geir Sætre - Knuste hjerter og halve sannheter - 4 roman
13. Jungstedt & Eliassen - En mørkere himmel - 4 krim
14. Maja Lunde - Bienes historie - 5 roman
15. Harper Lee - Drep ikke en sangfugl - 5 roman på lydbok
16. Sara Gruen - Ved vannkanten - 5 roman

I juli har jeg lest mer variert enn vanlig, så det er nesten litt vanskelig å kategorisere det. Jeg slenger på et hint bak hver tittel til de som lurer på det. 

Er fornøyd med å ha lest 4 bøker på engelsk, og vil prøve å få lest de engelske bøkene jeg har på lur før neste Londontur. Takk til de som har tipset om titler, det gjør snoking i bokhandlere i London mye kjekkere.

Største overraskelse: Dødt løp, fordi jeg ikke trodde en bok om et sykkelløp ville fenge meg, men det gjorde det til gangs.

Største opptur: Elena Ferrante sin andre bok i serien, fordi den var mye bedre enn den første

Største nedtur: Hagen i Hartington, fordi den var helt uten substans

Av kulturinnslag denne måneden kan jeg nevne tre teaterstykker:

Sherlock Holmes and the Ripper murders på Eastbourn Theatre

The curiouse insident of the dog in the night-time på Gielgud Theatre i London

King Lear, Shakespeare trupp som besøkte Bergen i slutten av juli

Ønsker alle en fortsatt god sommer, eller skal jeg bare si "en sommer", for den har mer eller mindre glimret med sitt fravær i år.