mandag 31. mai 2010

Oh, mai du skjønne milde

Ingenting er bedre enn mandagsfri på en nydelig vårdag. Barnehagen er i streik og jeg har "fri" (uten lønn selvfølgelig) Jørgen og Elida var hos oss i dag, og når bollene var kommet ut av ovnen, tok vi dem med på Våganeset for å kose oss i solen. Jeg hadde ikke regnet med at det var badetemperatur, men det var det vist i følge Sondre. De to andre holdt seg klokelig på land, men vi fikk byttet ut
t-skjorten med solkrem, en liten stund.

søndag 30. mai 2010

4 fjellsturen 2010

På vei ned fra Ulriken
Tradisjonen tro starter dagen tidlig med at jeg kjører pappa, Erlend og Søgnen til starten for 7-fjellsturen. Så kjører jeg hjem og henter Sondre og Frode. I år fikk 4 fjells turgåere lov å starte kl. 0700 så da gjorde vi det. Vi var umåtelig heldig med været i år. I skrivende stund er det 17 grader og blå himmel, med litt "pynteskyer". Det var også tørt å gå, så vi så ingen ulykker på veien. Hele turen var raskt unnagjort, på 4 timer og 45 minutter, inkl. en liten spisepause ved Brushytten. Vel nede, slappet vi av i Marken på Aura med en velfortjent cappucchino og en svær is (Sondre)
En sliten Erlend på telefonen forteller at de brukte 8 timer, og det er jo kjempebra!!

fredag 28. mai 2010

Som gleden ved å treffe en gammel venn

I dag hentet jeg Fred Vargas siste utgivelse "Vampyrens hevn" på biblioteket. Hun har før skrevet om en spesiel etterforsker som heter Adamsberg, og før jeg åpnet boken satt jeg å håpet det var om ham. Første ord på første side bekreftet det, og etter 10 sider med beskrivelser av fullmektig Adamsberg føler jeg en sterk gjensynsglede.
Har du lyst å lese disse bøkene, som har spennende historier, men er superb pga. Adamsbergs historie og karakter som går igjen i alle bøkene, så må du begynne med begynnelsen:
Mannen med de blå sirklene
Varulven
Stikk av og bli borte lenge
Neptuns tenner
Den tredje jomfru
Vampyrens hevn

Anne Pedersdotter - ute!

I kveld er kvelden, Hildegunn har invitert på opera på Festningsplassen, og Solveig er med. Stykket handler om Anne Pedersdotter som i 1590`s Bergen, kjempet for at datteren Susanne skulle få den mannen hun elsket. Dette likte ikke svigerfamilien som satte i gang en skikkelig hekseprosess. Da hun til slutt ble dømt til brenning på bålet, var det et tordenvær i 1570 som felte henne. Det som er pussig er at forfatteren Hans Wiers-Jensen (kjent også for Jan Herwitz) liksom skal ha skrevet en sann historie, mens det viser seg at den sanne historien om Anne P. virkelig er veldig annerledes.
Denne ble gravet frem av en journalist i 1967. Operaen som er bygget på historien, er skrevet av Edvard Fliflet Bræin og hadde premiære i 1971.


Et skikkelig tordenvær rett før jeg skulle ta bussen til byn, kullkastet alle planer om varme klær, til fordel for varme og vanntette klær. Ikke lett å kle seg pent for operaen i oljebukse og regntøy, men det var likt for alle. Det var heldigvis bare et "skremmeskudd" for som du ser av bildet var himmelen blå under forestillingen.
Sangen var på norsk til en forandring, og tekstingen hadde ikke vært nødvendig siden de sang ganske så tydelig. Det var en nerve gjennom hele stykket som gjorde det spennende, til tross for at vi viste utfallet. Veldig gode sangprestasjoner, gjorde dette til en stor opplevelse.

onsdag 26. mai 2010

Er kokkeleringen din kreftfremkallende?

Det er blitt veldig populært å grille. Halve kjøttdisken på butikken er ferdig marinert grillmat. Når det nærmer seg skyfritt blir folk helt yr, kaller det "grillvær", og iler hjem for å fyre opp. På meg som er en ikke-griller virker det som de rundt meg holder på flere ganger i uken, og i hvert fall i helgene.
Bare for å ha sagt det, jeg nyter sommeren, og selv om vi har bestemt oss for å kutte ut grillet mat, føles det ikke som at vi går glipp av noe. Du bekymrer deg kanskje ikke for polysykliske aromatiske hydrokarboner og heterosykliske aromatiske aminer? - vel det burde du!
De fleste vil nå tenke "jammen en trenger jo ikke å bli helt hysterisk", "alt er jo kreftfremkallende", lukke ørene, og nekte seg selv ny kunnskap, i redsel for å måtte ta noen nye (upopulære?) valg. Gjør deg selv en tjeneste og ta en titt på denne siden eller denne, før du hopper over på noe mindre farlig :)

I dag starter Festspillene

BT skrøt i dag av at blomstene rundt byparken står på sitt fineste, så jeg bare måtte ta meg en tur inn til by`n og la meg begeistre. En større andel enn ellers "hadde sine peneste klær på", og med vaiende flagg og blomstrende rosa-trær så var det nesten til å få klump i halsen av.
Bård Breiviks nye kunstverk som er plassert på Festplassen var skikkelig stilig, håper det får bli stående der. I tillegg har vi fått besøk av et "protesthorn" fra Naustdal med navnet Desibel, som skal servere "bråk" til byens befolkning 4 ganger for dagen i noen dager.
Hornet ble opprinnelig laget for å protestere mot planer om gruvedrift i Naustdal i fjor. Jeg fikk med meg en "forestilling", og jeg fikk lyst å sette meg rett ned i lotus og gi meg henn.

mandag 24. mai 2010

Skåldalsfjellet 718 moh i snø"storm"

To gutter på tur inn i "Trollskogen"
I dag la vi i vei til gulltopp nr. 2. Sondre og jeg i fin form, med Frode litt luntende etter. Han hadde en liten oppkjøring til Voss-Bergen i går og syklet t/r Kvamskogen (125 km) og var lett skjelven i beina i dag. Turen bø på fler utfordringer enn som så. Gledelig gjensyn med første delen, da dette også er oppstigningen til Repparåsen hvor vi var to ganger i fjor. Fra stølene går en så til høyre, passerer varden en ser på venstre side, og fortsetter godt innpå fjellet. ToppTrim boksen var heldigvis godt synlig langt i fra, for det var ikke tydelig hvilken topp som var Skåldalsfjellet.
Vi Bergensere bruker ikke lang tid på å venne oss til sommertemperaturer, så å pakke lue og hansker tenkte vi ikke på. Det ble lovlig kaldt da en snøbyge innhentet oss, og vind var der også, så vi fikk prøvd villmarksgenene våre.

lørdag 22. mai 2010

Flåfjellet 418 moh

Første av årets tre gulltopper ble besteget i dag. Ikke særlig høyt dette fjellet, men toppen er utilgjengelig, uten skilting og uten sti. Bratt var det også, og ca. halvveis måtte vi nedi med hendene et stykke. Vi kjørte til Ulsmåg og startet turen fra Dyngeland. Først noen km. på traktorvei, deretter var det rett ut i utmarken. Jørgen var med oss på tur, og fikk seg et ToppTrimkort å klippe i. Turen opp tok 1,5 time og vi brukte 1 time ned igjen. På toppen var det en meterhøy varde, men noe utsikt ble det ikke på oss, da toppen hadde svøpet seg i tåkekappe.

onsdag 19. mai 2010

Teater: Invasjon

I kveld har jentene og jeg vært på Lille Scene og sett generalprøven på Invasjon. Var litt spent siden forskyvning i programmet førte til at våre billetter kjøpt for lenge siden havnet på dagen før premiæren. Bortsett fra at Hr. Hjelmeland og mange av hans skuespillere var blandt publikum, utgjorde det ingen forskjell for fremføringen sin del.
Det er travle tider for meg for tiden, og jeg hadde ikke hatt tid til å finne ut hva stykket gikk i. Ble veldig positivt overrasket, da det var et humoristisk stykke med alvorlige undertoner. Absolutt noe som vil feste seg i bevistheten og gi tanken noe å leke med. At vi normenn har en lang vei å gå i å være åpen mot innvandrere er kjent, og vi lærer sakte men sikkert.
Dette debutstykket er skrevet av en ung, svensk dramatiker Jonas Hassen Khemiri som har kommet som en komet inn på den internasjonale teaterscenen.
DnS skriver: Hvem er Albukasem? De unge innvandrerne, den velmenende tolken, Woody Allen, forskerteamet og kollokviegruppen fra universitetet synes alle å være opptatt av det. På den ene eller den andre siden, utefra eller innefra, distansert eller involvert, så melder spørsmålene seg igjen og igjen. Hva er han? Hvor er han? Hvem er han? Og ikke minst – hvorfor er vi så redd for Albukasem?
Med humor, mot og intelligens har Jonas Hassen Khemiri vitalisert både teaterspråket og debatten om utfordringene i et globalisert, multietnisk verdensbilde. Vi utfordres til å spørre oss selv, hvem er vi? Hva er vi redd for? Hva lengter vi etter? Og i forlengelse av det; Hvem er ”de andre” og hva er de redd for? Hva lengter de etter?
Den Nationale Scene og Det Afghanske Nationalteater innledet i 2009 et tre år langt samarbeid støttet av Utenriksdepartementet gjennom Norges ambasade i Kabul. Samtidig har det vært nære bånd mellom de to teatrene helt siden 2002, ikke minst gjennom frivillig innsats fra de ansatte.

søndag 16. mai 2010

Liten reportasje fra årets Londontur

Planen jeg skisserte ble ikke fulgt til punkt og prikke, men var god å ha for å unngå dødpunkter. Været i London denne helgen var kaldt, jeg frøs men ble ikke våt. Jeg satt utenfor og tok et glass vin i Neals Yard, men det var det. Kew Gardens blomstret og ga en rolig start på helgen. Jeg leitet grundig for å finne restauranten "The Gate", men det var verdt det, for den lunchen ble den beste hele helgen. Deretter var det musikalen "Love never dies" som anbefales på det varmeste. Ufattelig bra teknikk, og sangerene imponerte frem tårer på et tidspunkt.
Mitt første besøk i Royal Albert Hall ble vellykket. Royal Filharmonic Orchestra hadde filmmusikk på programmet, så det ble klassisk "light". En morsom konfransier sto for ekstra underholdning. Selve bygningen som jeg hadde gledet meg til å se, imponerte med sin "rundhet" og enorme orgel (som ikke var i bruk). Ellers var resten av fasilitetene temmelig gammeldags. En fin kveld fikk jeg, som ble avsluttet med at jeg hoppet på en buss som gikk i feil retning, og måtte finne alternativ rute hjem til hotellet. Folkene på Seven Dials må ha vært på smilekurs siden sist, for de var så blid og pratesyk som de aldri har vært før. Kjekt for meg som reiste aleine å få noen å prate med når jeg kom tilbake til hotellet. Kanskje de har begynt å kjenne meg etter alle besøkene mine? Jeg synes i alle fall det er veldig kjekt å komme tilbake til samme hotellet og at det er de samme folkene som jobber der.
Til lørdagskvelden hadde jeg kjøpt billett til komedien "39 steps", og det skal være sagt engelsk humor er ikke min greie. En koselig kveld ble det, og enkel vei hjem, til fots over Leicester Square.
På min vandring en morgen fant jeg igjen en helsekostbutikk som jeg hadde "mistet". Susanne og jeg dumpet borti den en gang, og ikke pokker om jeg har funnet den igjen, til nå. Stor lykke. I samme gaten lå denne orginale vegetarrestauranten, inni en gammel Londonbuss.
St. Paul fikk seg et besøk, og denne gangen spanderte jeg billett og forserte alle trappene helt til topps. Artig å ha vært helt oppi kuppelen, der var det fin utsikt både på innsiden og utsiden.
Til slutt et klassisk bilde tatt fra min morgenvandring langs Themsen. Neste gang håper jeg London viser seg fra en litt varmere side, og at noen vil passe Sondre sånn at Frode kan være med :)
Frode og Sondre ja, de tok seg ut på torsdagen. Frode pakket Sondres slalomski/støvler i sekken og så besteg de Tveitakvittingen 1299 moh. Se Sondres blogg: http://sondresorhoy.blogspot.com/

mandag 10. mai 2010

L O N D O N here I come

Nå nærmer årets Londontur seg. 4 deilige dager med tett program. Denne gangen er jeg alene, så tiden blir nyttet godt. Med så tidlig avgang fra Bergen, er jeg jo i London før de har begynt å selge Travel Cards, så jeg sjekker inn og finner meg en frokostrestaurant.
Min første ekskursjon går til Hammersmith og Kew Gardens. Var her en tur da jeg var au-pair, men tar gjerne turen igjen. Det er et mirakel av en hage, påbegynt i 1759 og rommer nå over 40000 forskjellige planteslag. Sjefsgartneren på 1700 tallet reiste verden rundt med kaptein Cook, gjorde notater og samlet planter.
Hammersmith Bridge er en nydelig grønn bro, som en ikke ser fra Londons indre sone. Følger en gangveien vestover et lite stykke kommer en til pub`en Blue Anchor (13 Lower Mall). Denne ble anbefalt av Tor Åge Bringsvær i boken hans ”London”. En utmerket bok hvis du har lyst å gjøre annet i London enn å tråle Oxford Street.
Blue Anchor er favoritt skueplassen under den store vårlige rokonkurransen mellom Oxford og Cambridge. Jeg har lyst til å spise lunch på "The Gate" en av de bedre vegetar restaurantene nær Blue Anchor, som jeg har fått anbefalt.
Themsen er ca. 300 km.lang og jeg har ambisjoner om å utforske store deler av den denne helgen. Mye av gangveiene har en mur vegg ut mot elven, ikke fordi vi skal bli berøvet utsikten, men siden Themsen er en tidevannselv, var det før i tiden gjentatte oversvømmelser, og murene var nødvendig. Fra Blue Anchor spaserer jeg de 4 kilometrene langs elven til Putney Bridge Tube Station.
Jeg ”tuber” til Embankment og går å henter musicalbilletten min.
The Adelphi Theatre har ”Love never dies” Andrew Loyd Webbers oppfølger til Phantom, på programmet, og jeg har kjøpt meg en billett til denne første kvelden min i London.
Fredag morgen har jeg bestemt meg for å være med på en guidet tour, som heter Royal London & Westminister Abbey. WA er de engelske monarker kronings- og begravelsessted og ble innviet i 1065, så her får jeg en god slump historie. Har passert WA hver gang jeg er i London, men aldri vært inni med guide. Jeg spaserer til Green Park st. hvor touren starter, via Sheperds Marked, som er et fint sted for fruktfrokost. Når runden er ferdig må jeg tenke lunch, og ønsker et gjensyn med Manna, 4 Erskin Road. Herfra går jeg opp på Primrose Hill og nyter utsikten over London, før jeg tusler ned i Camden og suger inn atmossen noen timer.
Jeg er ikke noe shopp-aholic, men har mine faste butikker som jeg må innom når jeg er her. Planet Organic er en av dem. Den ligger ved Goodge Street St. litt nord for hotellet mitt. Her hamstrer jeg masse deilig, helsekost, spiser lunch i restauranten deres og nyter livet. Returen fra PO til hotellet tar 20 minutter til fots.
Denne kvelden har jeg billett til en forestilling i Royal Albert Hall . Her lønner det seg å være tidlig ute for å få tid til å kike på det store anlegget før konserten.
Lørdag starter jeg med å stille meg i kø forran Half Price Ticket Sales, for å se om jeg kan få meg en billig teaterbillett til kvelden. Etterpå sjekker jeg ut butikkene mine, Desigual og Fat Face, og noen til i Covent Garden. Lunch blir på min favoritt restaurant "Food for Thought" som er et lite sted som ligger i Covent Garden like ved hotellet mitt.
Etter lunch tuber jeg til St.Paul. På veien skal jeg spore opp et spisested som TÅB kaller et oppfinnsomt vegetarkjøkken. Frode og jeg har leitet etter dette stedet før, uten hell. Det er bare krypten av kirken St. Mary le Bow, som står tilbake og som huser dette spisestedet som heter ”The Place Below”. Her sitter du blant søyler og under velvet tak og kan drømme deg aldeles bort. Ikke langt herfra (Fremdeles på vei til St. Paul) ligger ”Williamson`s Tavern” også anbefalt av TÅB. Denne fant Frode og jeg sist, og her må jeg ta en pint før jeg går videre.
Kvelden blir på teateret, hvis jeg fikk billett til noe jeg har blinket meg ut, hvis ikke hiver jeg meg på en guidet tour igjen, har sett meg ut en spennende en som går fra Tower Hill og heter "Jack The Ripper Haunts".
Søndag blir en kort dag, jeg har laget meg en runde som jeg kan gå og besøke 4 parker, og ende opp i British Museum. Etter noen timer her går jeg tilbake til hotellet og henter kofferten, for å søke meg tilbake til Bergen.

Gratulerer med 40 års dagen Frode!!!

Min kjære mann har brisket seg litt over å bare ha vært i 30 års alderen, siden jeg for ikke så veldig lenge siden passerte grensen til å tilhøre 40 åringene.
I dag fyller han altså 40, noe som ble feiret på lørdag, med mor og far på besøk fra Snåsa, også vi andre innfødte da.
Mor og far har reist videre med Trollfjord i går kveld, og sitter nå på Hurtigruta og koser seg.
Her har vi ham i sitt rette ellement, kald og sliten på vei til en eller annen fjelltopp.

onsdag 5. mai 2010

Hvem er redd for Virginia Woolf?


Gjengen var fulltallig på plass på teateret i går kveld. DnS fikk besøk av gjester fra Riksteateret, som hadde med seg stykket "Hvem er redd for Virginia Woolf?" av Edward Albee. Vi hadde punget ut ekstra for å få med oss dette, og det angret vi ikke på. Der var ingen sceneskift og alt foregikk hjemme hos et par som kom sjanglende hjem fra fest. De fikk så besøk av et annet par, og da var vi i gang med intriger, løgn og avsløringer. Utrolig bra gjort av skuespillerene.

Erlend oppfyller min drøm fra da jeg var 18

Her har vi Erlend, min førstefødte, på snart 23. I sitt nye glis. Han blir lagt merke til på veien i denne her. Jeg husker at jeg ønsket meg en av disse tøffe Toyotaene selv da jeg var ung, så det er godt sønnen lever ut sin mors uoppfylte drøm. Det er altså en MR2, type: masse hestekrefter og med et lydanlegg som ikke ligner grisen. Vi krysser fingre og håper han holder seg på veien!!