Portnerboligen av Gøril Emilie Hellen

Da jeg leste Gøril Emilie Hellens debutroman Veien over klippene var jeg henført og begeistret, så jeg var ikke sen om å sette meg ned med hennes andre roman. Selv om forventningene var høye ble jeg ikke skuffet, for her var det ingenting å sette fingeren på.

Forlaget om boken:
Ti år gamle Svanhild synes hun bor på verdens tryggeste sted: i portnerboligen ved byens sykehus, der faren Johan har post som portner. Hun forguder den nesten ti år eldre broren Einar, selv om de voksne sier at Einars fantasi har løpt løpsk.
Svanhild skal reise på speiderleir, men hun savner broren som er innlagt på psykiatrisk sykehus. Den dagen Svanhild vender hjem fra speiderleiren, rammer tragedien dem.

Portnerboligen er en sterk og personlig roman om en ung manns brutale skjebne. Basert på en sann historie.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2019

Sider: 304

Kilde: Leseeksemplar

Portnerboligen er først og fremst en fengslende roman som setter søkelys på hvordan psykisk syke ble behandlet den gang de begynte å gjøre noe annet enn å gjemme dem vekk.

Romanen er fortalt med respekt for pasientene, men også overfor pleiere og pårørende. Vi får en fint bilde av hvordan livet kan påvirkes av å hele tiden måtte forholde seg til det å ha et syk familiemedlem. Gøril Emilie Hellen bruker et språk som passer til tiden dette utspiller seg i, lesingen flyter lett og min interesse holdes oppe gjennom hele boken.

Einars historie fortelles ved hjelp av tre stemmer, og ingen av disse er Einar selv. Gjennom søsteren Svanhild, som er ti år yngre enn ham, ser vi hvordan det er å stå i skyggen av en storebror som tar alt av oppmerksomhet fra foreldrene. Pappa Johan ser med øynene til foreldrene, og hans stemme skildrer utfordringen det etterhvert ble å ha Einar hjemme, og at det ikke ble stort bedre for dem når han var på institusjon.

I perioden Einar er innlagt på psykiatrisk sykehus er det pleieren Stig som er der for ham. Han engasjerer seg i pasienten sin, og mens leseren kan gremme seg over remmer og tvang, insulinsjokk og det som verre her, er Stig der og tar Einar i forsvar, både overfor sine overordnede og de andre pleierne.

Det er ingen høy woao-faktor i denne romanen og den er egentlig ikke spennende heller, men må alle bøker ha en spenningskurve? Historien er interessant, fortalt med ektefølt engasjement av et samtidsvitne. Her er ingen skrekkelige scener av lobotomering, og nettopp det å greie å fortelle en historie om lobotomi uten å bruke store bokstaver, gjør at jeg gir romanen full pott på terningen!

Spor i støvet av Katherine Webb

Det burde egentlig generere en god følelse når en svoren fan får det hun forventer, men denne gangen kjente jeg på følelsen av å ha lest dette før. Innleser gjorde en fantastisk jobb med å holde meg fast i boken, og alt i alt ble det en grei lytteopplevelse.

Forlaget om handlingen:
April 1942: Bath blir bombet av tyskerne, og seks år gamle Davy Noyle forsvinner i kaoset. Frances Parry, som skulle ha passet på ham, plages av skyldfølelse og nekter å tro at han er død. Da stillheten senker seg og støvet legger seg, blir liket av et barn funnet. Men det er ikke Davy. Det er Frances' bestevenninne Wyn som har vært savnet i over tjue år ... Oppdagelsen fører Francis tilbake til barndommen og tvinger henne til å forholde seg til en forbrytelse som har kastet skygger over livet hennes.

Kanskje husker hun mer enn hun tror? Denne gangen sverger hun på å avdekke sannheten - samme hvor mørk den kan være.

Romanen er todelt, som så mange andre, det som er litt originalt er at de to handlingene er plassert i hver sin verdenskrig. Vi veksler mellom handlingstrådene, men dessverre forklarer den ene den andre, så spenningen blir litt kuppet av dette.

Persongalleriet er troverdig, og skildringene av hendelser og leveforhold gir et fint bilde av hvordan livet artet seg, både i Frances` barndom, og når hun som voksen opplever den kraftige bombingen av Bath i 1942.

Detaljer som underveis føltes litt underlige fikk sin forklaring etterhvert, og historien ble rundet av og sluttet på en fin måte. Liker du denne type bøker, er jeg sikker på at du gleder deg over denne.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 13:29

Kilde: Lytteeksemplar

Sommerfuglrommet av Lucinda Riley

Det skal litt til å produsere historie etter historie slik som Lucinda Riley gjør, og forvente at alle leserne skal like alt like godt. Jeg har likt De syv søstre, men romanene hun har skrevet og gitt ut samtidig har ikke fengslet meg i samme grad.

Forlaget om boken:
Posy Montague bor fortsatt på familiens vakre eiendom, Admiral House, der hun tilbrakte en lykkelig barndom og fanget sommerfugler sammen med sin kjære far. Her oppdro hun også sine egne barn. Til tross for de gode minnene og den praktfulle hagen hun har brukt tjuefem år på å anlegge, er huset i ferd med å forfalle, og Posy vet at tiden er inne for å selge.

Så dukker plutselig Freddie, hennes store kjærlighet som forlot henne for femti år siden, opp. Posy har allerede nok bekymringer, for sønnen Sam mislykkes som forretningsmann og yngstesønnen Nick er brått tilbake etter ti år i Australia. Posy er skeptisk til Freddies fornyede interesse, men det hun ikke vet, er at både han og Admiral House skjuler en ødeleggende hemmelighet.

"Et herskapelig hus. En eventyrlig barndom. En ødeleggende hemmelighet" - slik introduseres handlingen, og i korte trekk er dette hva det hele dreier seg om. Er det lov å si "som vanlig"? vel, fanskaren får det de er ute etter, og det er jo det som selger bøker, så jeg burde ikke klage (siden jeg regner meg som en i fanskaren...)

For å begynne med slutten, tårene sprutet og reddet en ekstra prikk på terningen i siste liten. Frem til da var den eneste følelsen jeg hadde, utålmodighet og en smule irritasjon over at jeg liksom så "stillaset" til romanen. Lucinda Riley kan skrive, hun har en godt utarbeidet mal som hun følger, både når det gjelder plott og karakteroppbygging.

Denne gangen ble det for sukkersøtt for meg. Hele persongalleriet, utenom eldstesønnen Sam, er fantastiske mennesker på alle måter, både når det gjelder personlighet og utseende, og til og med den ufyselige Sam gjør en ærbar sorti. Et par av karakterene gjør noen utilgivelige dumheter for å holde tilbake hemmeligheter, men enden på visen blir at alt forklares og tilgis.

Lucinda Riley gjør seg flittig bruk av adjektiver, noe som gir historien et karikert ferniss. At det til og med er en god del dårlig oversatte setninger og et oppstyltet språk, er jo ikke forfatterens feil, men det trekker dessverre ned på helhetsinntrykket.

Vel, etter ukens diskusjon hvor Forbrukertilsynet øyensynlig krever jeg skriver REKLAME eller ANNONSE på blogginnlegene så tenker jeg at mine tanker om Sommerfuglrommet ikke akkurat bidrar til noen salgsboost. Takk for oppklarende innlegg Beathe, ordene kommer ikke på min blogg flere ganger, det er helt sikkert!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2019

Sider: 544

Kilde: Leseeksemplar

Hvit tiger av Aravind Adiga - en 1001 bok!

Det er ikke ofte debutanter vinner Bookerprisen, men det gjorde Aravind Adiga med sin Hvit tiger. Romanen har også havnet på listen over 1001 bøker du må lese før du dør, og siden utfordringen i Elidas lesesirkel for juni var forfattere fra blant annet India, så valgte jeg Adigas samtidsroman fra 2008.

Forlaget om boken:
Balram Halwai er en sammensatt mann. Og i løpet av sju netter, i skinnet fra en gedigen lysekrone, skriver han ned sin historie. Det er historien om en klassereise. Historien om Balram Halwai, et tenkende menneske og en gründer. Bosatt i verdens teknologi- og outsourcing-hovedstad, Bangalore i India.

Balram er født i en liten landsby i dypeste India. Det er jobben som sjåfør for landsbyens rike mann som blir starten på den lange reisen han skal foreta. Den hvite tigeren er kallenavnet Balram får, det er det sjeldneste av alle dyr, skapningen som kommer bare én gang i hver generasjon.
Og i India sitter tigeren i bur i dyrehagen. Men Balram nekter å bli i buret sitt. Han tar det han mener han har krav på – også liv om det er nødvendig.

Hvorfor fungerer Hønseburet? Hva er det som gjør at så mange mennesker i India finner seg i å leve i evig trelldom?

I løpet av noen sene nattetimer forfatter hovedpersonen vår et brev til Kinas statsminister, som skal komme på besøk. Gjennom fargerike skildringer lærer vi den indiske kulturen å kjenne, samtidig som vi følger Balram fra ung gutt, til voksen mann. Han greier å bli privatsjåfør til tross for at han er i feil kaste, og dette er bare en av tingene han får til, for å sikre seg et bedre liv.

   Jeg bøyde meg frem og tørket oppkastet bort fra munnen hans, og pludrer beroligende til ham. Det stakk meg i hjertet å se ham lide på denne måten - men hvor min oppriktige bekymring for ham tok slutt og min egeninteresse begynte, visste jeg ikke, for ingen tjener vet noen gang hvilke motiver han skjuler innerst inne.
   Forakter vi våre herskaper bak en fasade av kjærlighet - eller elsker vi dem bak en fasade av forakt?

Brevet han skriver handler, ifølge ham selv, om hvordan han ble omskapt fra en uskyldig landsbyidiot til en byvant kar full av lidderlighet, fordervelse og ondskap. Historien er fornøyelig og tankevekkende, og skrevet på en sånn måte at leseren hele tiden vil vite mer. Språkføringen er muntlig og ga meg en følelse av å kjenne Balram personlig. Jeg heiet på ham gjennom hele boken, selv når han tok avgjørelser som ikke helt var moralsk på høyden.

Handlingen tar oss med til storbyen Delhi og senere til Bangalore, hvor vi i et miljø preget av fremgang og utbygging lærer mye om korrupsjonen som foregår i kulissene. Hvit tiger skildrer et India tilnærmet i dag, hvor slum, sult og fattigdom finnes, men dette fremkommer kun som bakgrunnsbilder til historien.

Denne romanen fenget fra første side, noe som bidro til 

at jeg leste den ut på en dag. 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2008

Sider: 267

Kilde: Biblioteket

Kvelertak debutromanen til Anna Skjervum

Månedens debutant ble Anna Skjervum. Det var ikke mye jeg fant ut på nettet om denne unge kvinnen, nå forfatteren, fra Oslo, men skrive kan hun, selv om jeg famlet litt underveis.

Forlaget om handlingen:
Molly er en singel student i midten av tjueårene. Hun våkner en formiddag med en svak erindring om at hun har vært ute på byen. Følelsen av at noe er galt blir for påtrengende, og hun oppsøker venner for å kartlegge sine egne bevegelser fra den tapte fredagskvelden, en natt som om kort tid skal få store konsekvenser.



Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2019
Sider: 217
Kilde: Leseeksemplar


Molly våkner uten truse, dette er ulikt henne og når flere spor av uregelmessigheter dukker opp, forsterkes uroen hennes. Hva skjedde egentlig kvelden før? Rammefortellingen er markert, og spørsmålet får sitt svar i en forrykende avslutning, men veien dit er lang og kronglete.

I mitt hode ble alt annet enn det som fører til svar på gåten oppfattet som forstyrrende elementer, og underveis gjennom jungelen av referanser (Dante, Proust, Munch, Van Gogh, Hamsun, Beauvoir...) sklei jeg litt utfor.

Hva gjør et annet menneskes tilstedeværelse med oss? einstøing som jeg er, tenker jeg at dette spørsmålet, som dukket opp i romanen, er mye mer interessant, og verdt en roman helt for seg selv, for hvem har ikke våknet opp med en aldri så liten blackout? I stedet får vi her, gjennom tilbakeblikk og henvisninger, en skildring av en helt vanlig ungdoms utfordringer i oppveksten.

Men, så kommer slutten og puslespillbitene faller på plass. Interessen min vekkes, og jeg forstår hva som har skjedd med Molly, og mye av det som har blitt fortalt underveis, gir en dypere mening.

Anna Skjervum har en flott språk, og fine tanker rundt det å være menneske, så jeg ser frem til neste bok fra henne.

Spøk av Domenico Starnone

Tidligere har jeg lest Bånd av denne italienske forfatteren, en roman jeg likte godt. Nå er hans andre bok oversatt til norsk, en historie til ettertanke, som jeg gjerne anbefaler videre.

Forlaget om handlingen:
Daniele Mallarico, en kunstner på 75 år, er svekket etter en operasjon og er bekymret for sitt renome som kunstner. Han blir ringt opp av datteren som spør om han kan komme til Napoli og passe sitt fire år gamle barnebarn noe Daniele sier motstrebende ja til. Mario er smart og livlig, og prøver å fange sin morfars oppmerksomhet. Men Daniele er distré og tverr. Arbeidet hans med illustrasjonene går dårlig, og oppholdet i leiligheten der han vokste opp, minner ham om barndommen og de valgene han har tatt opp gjennom årene. I Marios utømmelige livsenergi ser Daniele hva han har mistet, og da Mario utsetter ham for en harmløs spøk, mister han fotfestet.

Forlag: Bazar

Utgitt: 2019

Sider: 216

Kilde: Leseeks

Foreldrene til Mario reiser på seminar, på forhånd har de begge betrodd seg til Daniele om sitt elendige ekteskap. Gjennom de daglige telefonsamtalene får vi høre hvordan denne kranglingen fortsetter der de er.

Bestefar og barnebarn har det ikke helt enkelt de heller. Daniele sliter med å forholde seg til sitt gamle hjem og dets spøkelser, til kunsten sin, som ikke kommer så lett til ham lenger, og lille Mario forstår han heller ikke.

Scenen hvor den litt forvirrede kunstneren søker anerkjennelse hos sitt fire år gamle barnebarn er utrolig rørende. Det sannhetens øyeblikk som oppstår når lille Mario undrende ser på ham og lurer på om leken har begynt, er gjenkjennelig som en følelse det ikke er lett å sette ord på.

På barnets ark var beviset på en usedvanlig mimetisk evne, på en naturstridig harmoni i komposisjonen, på en fantasirik fargesans. Han hadde tegnet meg, fullt gjenkjennelig, men nå, meg i dag. Og likevel utstrålte jeg avsky, jeg var virkelig mitt eget spøkelse.

Jeg likte godt den kunstneriske tematikken i denne romanen, selv om relasjonen mellom gammel og ung også er interessant lesning. Hva er det i oss som definerer oss som det unike mennesket vi føler at vi er? Daniele sliter med selvoppfatningen, og mot slutten når handlingen får en kraftig spenningstopp, er det dette, mer enn livsfaren han befinner seg i, som plager hovedpersonen vår.

Vi befinner oss i Napoli, med byens stemninger, klasseskille og dialekter som tydelig følgesvenn gjennom historien, men vi kunne vært hvor som helst. Denne romanen vender seg innover med selvransakelse som motivasjon, den er godt skrevet med mange sekvenser å fundere litt over. Jeg anbefaler gjerne Domenico Starnone sin Spøk videre ☺

Et par av illustrasjonene som dukket opp til sist i boken, forteller oss at vi ikke skal dømme boken utifra dens cover:

Trilogien om Herdis av Torborg Nedreaas

Det var årets "sommerbok" En sommer med Nedreaas som satte meg igang med å bli kjent med forfatteren Torborg Nedreaas. Nest etter romanen Av måneskinn gror det ingenting er det vel trilogien om Herdis som er det mest kjente hun har skrevet. De tre bøkene som utgjør historien om den unge Herdis, er novellesamlingen Trylleglasset, og romanene Musikk fra en blå brønn og Ved neste nymåne. 

Både i eboken jeg leste og i en av utgavene jeg fant på biblioteket er novellesamlingen Trylleglasset "gjemt" sammen med andre novellesamlinger. Jeg leste gjennom samlingene Før det ringer tredje gang og Bak skapet står øksen, og selv om Herdis glimret med sitt fravær, ble jeg begeistret. 

I Trylleglasset møter vi altså Herdis. Hun kommer fra en fattigslig familie, og hun er mye overlatt til seg selv. Mentalt må leseren reise tilbake til tiden uten biler i gatene, hvor ungene drev rundt uten tilsyn, og hvor alle familier hadde sine utfordringer. I Trylleglasset er Herdis knutepunktet for små og store hverdagslige hendelser, som skildrer livet på begynnelsen av 1900-tallet.
Vi hører om barn som lider av tæring og ikke vet om de kommer til å få se neste sommer.

Noen er skamslått og noen er morløs, de går med for små klær som er så tynnslitte at en kan se gjennom dem. En familie blir kastet på gaten, og barna står og hoyer over hvert møbel som i stor skam, settes på fortauet. Her møter vi stakkarer med tannverk og fullemenn, og mange er så fattige at de ikke vet hvor neste måltid skal komme fra.

Nedreaas er vag når det gjelder rammene for fortellingen, yrkene til foreldrene, navn, alder og adresser nevnes bare så vidt, for her er det Herdis som står i fokus. Som den lekreste innpakning får vi nydelige skildringer av regnet, av magien ved å ikke vite, av relasjonen mellom de voksne og ikke minst en god dose skikk og bruk.

Novellene kan leses hver for seg, siden de er bygget opp med et høydepunkt og en fin avslutning, men fortellingene passer nøye sammen i en kronologi, som gjør at formatet minner om en roman.

Utgitt: 1950

Sider: 205

Kilde: ebok Aschehoug

Musikk fra en blå brønn er fortsettelsen på historien om Herdis. Det er en mørk skildring av oppvekstforholdene til den lille, ensomme jenta, med første verdenskrig som bakgrunnsbilde.

Det er ikke mye vi hører om krigen, men siden Herdis sin familie har litt jødeblod i seg og tysk slekt, så får vi gjennom diskusjoner oppleve flere sider av "saken".

Foreldrene til Herdis enser ikke henne, de enser ikke hverandre heller, og når moren er utro er det slutt på ekteskapet. Herdis dras mellom mor og den nye kjæresten Elias Rachelv, og far som først sørger, men når han også får seg en kjæreste, befinner Herdis seg i den dypeste ensomhet.


Det er skremmende lesning, hvordan barna gikk "for lut og kaldt vann" på denne tiden. Herdis sliter med å få innpass i venneflokken, med sin annerledeshet støter hun dem ofte fra seg med, det de oppfatter som løgner. Det er ikke alt man kan forstå med forstanden, men det skjønner ikke de små pikene.

Romanen har mange høydepunkter, både som tar for seg oppveksten til Herdis og andre spørsmål. Jeg likte godt da den jødiske delen av familien diskuterte revolusjonen og Tsarfamilien som nå sitter fengslet, de snakker om Tysklands fredstilbud og amerikanernes krigserklæring. Midt oppi livet etter krigsutbruddet står befolkningen på krava, de streiker og en generalstreik nærmer seg. Herdis får klar beskjed av venninnene, at hennes far som bare er aksjemann ikke kan streike, for det er bare arbeidere som streiker.

Handlingen har god driv og lesingen flyter lett på det nydelige språket. Jeg koste meg gjennom hele boken, og så frem til å fortsette med siste del, romanen Ved neste nymåne.

Utgitt: 1960

Sider: 310

Kilde: Biblioteket

I Ved neste nymåne fortsetter historien, og Herdis er elleve år der romanen starter, og i åpningsscenen er hun i begravelse. Spanskesyken herjer, og sladderen rundt den tyskættede delen av familien eskalerer. Herdis er et lite menneske, gjemt i anretningen, hun lytter til de voksnes diskusjoner, men forstår ikke all politikken.
Hun bor med sin mor og onkel Elias i Strandgaten, men besøker bestemor i Marken, far og hans nye kone Anna på Sølverstad.

Hennes store sorg er venninnen Julie som er syk og bor på barnehjem på Hellen. Når Herdis flytter til København med sin mor og onkel Elias henger det over henne at hun må skrive til Julie, noe som føles veldig vanskelig for henne.

Det skjer ikke så mye i København, og tre år senere er vi med på seilasen, når Herdis alene på båten, returnerer til Bergen, og livet der.

Hun er femten år, og begynner å bli mye mer glad i seg selv, enn det hun har vært hittil, og når hun møter en hyggelig mann på båten, begynner det å bruse i blodet hennes.

Freden i landet har ført til at farens rikdom blitt knust, og i stedet for å akseptere en konkurs tar han på seg å betale ned all gjelden, noe hans kone ikke er enig i.

Hun var ute på gaten igjen, underlig svimmel, vissen i ansiktet. Komme seg vekk - komme seg hjem. 
  Skuldrene hans, da han litt nølende gikk inn i den bygningen.
  Hva var sannhet, hva var løgn? Hva var hederlighet
 - hva var svik. 
  Og selvrespekt?
  Hun kom visst aldri til å finne ut av det!
  Hun kom seg på trikken, orket ikke - orket ikke gå. 
  Øynene, de forsvarsløse øynene som så blindt på henne og tvers gjennom henne - 
  Og skuldrene. Hun kom aldri i sitt liv til å glemme de skuldrene. 
  Det var som om hun hadde sett et skip gå langsomt ned i stille klarvær.

Med krigens påvirkninger på familien som bakteppe, i tillegg til Herdis sin beslutning om å ikke konfirmere seg, utdypes tematikken egoisme, frihetstrang og ikke minst selvrespekt. Romanens slutt mer enn antyder at Herdis har blitt voksen, når hun svelger en kamel eller to.

Boken jeg har benyttet meg av er Aschehoug sin bok i serien Gigantbok som kom ut i 1987. Selv om historien om Herdis er på 680 sider er den fornøyelig lettlest. Jeg nøt bergenskoloritten og ikke minst alle de gamle ordene, stavemåtene og uttrykkene fra tidlig på 1900-tallet. Torborg Nedreaas skrev frem spennende relasjoner og gjorde seg betraktninger med litteraturen sin, som kan gi noen og enhver noe å tenke på, selv i dag. Trilogien anbefales på det varmeste!

Utgitt: 1971

Sider: 180

Kilde: Biblioteket

På bloggen Jeg leser kan du lese en flott omtale av disse tre bøkene

Etter å ha lest En sommer med Nedreaas meldte jeg meg inn i Torborg Nedreaas-selskapet. Siden medlemskapet ikke koster noe, kjøpte jeg en bok og et nett, for å støtte det flotte arbeidet de gjør for å gjøre forfatterskapet til Torborg Nedreaas bedre kjent. 

KNIV - Jo Nesbø imponerer igjen!

For oss som har fulgt serien om Harry Hole gjennom de elleve forrige bøkene, er en ny historie alltid en happening. Jeg har slukt boken i tre store jafser, og anbefaler den gjerne videre, også til dere som ikke har likt de bestialske scenene og all torturen, for det er det ingenting av her, kun førsteklasses litteraturkunst ☺

Forlaget om handlingen:
Harry Hole har mistet alt. Han har begynt å drikke igjen, Rakel har kastet ham ut, han har mistet jobben på Politihøgskolen, men får, som avdanket legende, aller nådigst jobbe som papirflytter på Politihuset. Når han tror det ikke er mer å tape, starter han en ensom jakt på en gammel fiende. Harry stilles overfor to valg: å gå under med en gang. Eller å reise seg og gå under senere. Kan hevntørsten redde Harry?

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2019

Sider: 520

Kilde: Leseeks

Det skal litt til å si noe om handlingen uten å frarøve leseren viktige spenningstopper. Jeg ser forlaget har klart det, noe jeg også har bestrebet i min omtale.

Etter to korte innledende historier dukker Harry Hole opp. Han er til de grader fyllasjuk, blodige knoker vitner om at han har gjort noe, men hva dette "noe" er, kan han ikke huske. Blackouten viser seg å være ganske omfattende, men han drar tilbake til baren Jealousy som han bygget opp sammen med Rakel, og som nå er på nye hender.

Vi møter igjen leder for voldsavsnittet Kathrine Bratt, som har giftet seg og blitt mamma, og med pappaen i barselpermisjon er hun i full jobb igjen. Harry er stuet vekk på politihuset, men stikker hodet sitt inn i et vepsebol, som gjør det hett om ørene på ham.

Nesbø skriver frem et persongalleri som ikke står tilbake for noe. Spesielt godt likte jeg kriposetterforskeren Sung-min Larsen, en observant og skarp kar som jeg håper (og tror) vi får høre mer om. Jeg liker måten han fletter inn morsomme detaljer og har gjort seg skarpe observasjoner dypt inn i menneskesjelen, og jeg likte godt sikkerhetsansvarlige i Røde Kors Kaja Solness sine tanker om skyld og lidelse:

    Du snakker om Anton?
    Ja. Han led, slik at jeg slapp. Anton var min Jesus. My personal Jesus.
    På hvilken måte?
Jeg hengte ham på korset så han kunne ta på seg min lidelse, slik vi gjorde med Jesus. For Jesus hengte ikke seg selv på korset, han led ikke frivillig, det var vi som hengte ham der, det er det som er poenget. Vi oppnådde frelse og evig liv gjennom å drepe Jesus. Gud kunne lite gjøre. Gud ofret ikke sønnen sin. Hvis det er sant at Gud har gitt mennesket fri vilje, da drepte vi Jesus mot Guds vilje. Og den dagen vi skjønner det, at vi kan trosse Guds vilje, det er dagen vi setter oss selv fri.

Kniv er bygget opp av flere hendelsesforløp som tidlig flettes sammen, men som utvikler seg videre, noe som betyr at flere karakterer er gitt viktige roller i historien. Heldigvis har Mikael Bellman, den tidligere drittsekken av en politimester en flyktig rolle, mens hans fortrolige på kammeret den gangen, Truls Berntsen er forventet å være Holes samarbeidspartner.

Historien inneholder forbausende mye følelser, litt klump i halsen fikk jeg også, ikke av skrekk, men av medfølelse. Handlingen er spekket med fun facts, og flere halvsides "foredrag" om forskjellige tema, i tillegg til alle referansene som går på musikk. Det ble nesten litt nok etter min smak, for selv om Kniv har en god nerve, så var det ikke så spennende, at jeg trengte disse "pustepausene".

I denne tolvte boken i serien om Harry Hole slipper vi unna torturen og de bestialske scenene som har preget de foregående bøkene. Har Jo Nesbø blitt voksen? spurte jeg meg selv da jeg leste, og jeg tror sannelig at svaret er ja.

Andre bloggere om Kniv: Pervoluto

Sadie av Courtney Summers

Jeg har ikke lest noe av Courney Summers før, men mitt første møte med henne ble et blidt et. Sadie er en ungdomsroman, men språkføring og handlingen presenteres på en sånn måte at lesere i alle aldre vil ha glede av den.

Forlaget om handlingen:
Sadie har ikke hatt et enkelt liv. Etter at moren forlot dem, har Sadie egenhendig oppdratt seg selv og lillesøsteren Mattie i en amerikansk småby.
Da Mattie blir funnet død, raser verden sammen rundt Sadie. En håpløs politietterforskning gjør at hun tar saken i egne hender og legger ut på en farlig reise for å finne søsterens drapsmann.
Ingen vet hvor Sadie har tatt veien, og radiopersonligheten West McCray blir desperat etter å finne henne. Han lager en podkast som følger i Sadies fotspor.

Det var ganske så spennende å følge med på jakten, både den Sadie gjorde etter søsterens drapsmann, og McCray sin jakt på Sadie. Handlingen veksler mellom disse to perspektivene, og tilsammen får vi et nyansert bilde av oppveksten til de to søstrene.

Vi skjønner fort at det Sadie begir seg ut på kan være farlig, bare det å overleve på minimalt med midler, mens hun nærmer seg en drapsmann gjorde at spenningskurven steg oppover.

I forbindelse med podkasten som West McCray lager hører vi flere forskjellige stemmer. Han intervjuer naboen til husvognen hvor jentene bodde, politiet og etterhvert flere som har hatt forbindelse med mannen de jakter på. Reklamesnutter og introer og mer til, ble litt forstyrrende for helheten, men denne delen ga oss et vemodig innblikk i Sadie og Matties liv.

Som sagt, språket Summers bruker er "voksent", det er ingenting pubertalt over handlingen, men gode refleksjoner og betraktninger det går an å grunne litt over. Plottet er spennende, og slutten overraskende lite avklarende, så jeg satser på at det kommer en bok til ☺

Fanny Vaager leste, som alltid på beste mulige vis, noter deg hennes navn bak øret, hvis du vil prøve deg på lydbok for første gang.

I Bokhylla og Beathes bibliotek har også lest og skrevet om boken!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 8:05

Kilde: Lytteeksemplar

Herfra til Hiroshima av Sunniva Lye Axelsen

Hjelp! var det første jeg tenkte da jeg pakket ut boken med det groteskt stygge coveret. Den ble satt i hyllen, men tatt frem igjen ganske snart da jeg leste en kommentar om den. Romanen er lest og det ble et ganske så hyggelig møte med en spesiell person.

Forlaget om handlingen:
I Herfra til Hiroshima følger vi hjemmehjelpen Ingrid som jobber i en liten drittkommune. 

Hun har brukt livet på å nedbetale foreldrenes gjeld etter at de kjørte seg i hjel, og vil bare være i fred.  

Helt til den dagen Thomas dukker opp hjemme hos en av pasientene hennes. For første gang vil noen være sammen med Ingrid, men når hun får noe å miste, blir livet vanskelig å håndtere. 

Ingrid blir mer og mer sjalu, og da Thomas etter hvert gjør det slutt, rett før de skal på jorden-rundt-reisen de har planlagt i et år, bestemmer Ingrid seg for å følge etter ham. 


Min skepsis til romanen ble raskt byttet ut med begeistring, etter jeg begynte å lese. Sunniva Lye Axelsen bruker et vakkert språk og gjør seg mange treffende observasjoner som skildrer menneskesjelen. Hovedpersonen Ingrid er en temmelig spesiell dame, hun er sta og har lite til overs for andre mennesker.

Bortsett fra pasientene sine da, fjolset Erling, periodedrankeren Hildegunn, Otto og Gjertrud og ikke minst Carl, dem har hun et stort hjerte for.

I bakgrunnen ligger fortiden hennes og lurer, hva skjedde egentlig med foreldrene? og hvorfor er Ingrid sånn som hun er? Tankene mine vandret til frøken Oliphant underveis i lesingen, med sine problemer med sosialisering, med sin redsel for basselusker og avhengighet av rutiner.

Man blir glad i Ingrid, selv når hun begynner å følge etter Thomas på jorden-rundtreisen. Det er ikke anstendighet i det hun gjør, men en forstår henne så godt, for hun har selvinnsikt og vet hvorfor Thomas "ga opp" og avsluttet forholdet til henne, til fordel for Ida.

Jeg likte begynnelsen av boken bedre enn slutten, siden det i mitt hode er umulig å gjennomføre en skygging av mennesker uten å bli oppdaget i første sving. Det var også i starten vi fikk de tankevekkende assosiasjonene som det gikk an å kjenne seg igjen i.

Herfra til Hiroshima er en velskrevet historie som tar mennesket på alvor. Den er underholdende og absolutt en roman jeg vil anbefale for late dager i solsengen ☀

Forlag: Tiden

Utgitt: 2019

Sider: 299

Kilde: Leseeks

Judasskuddet av Jørgen Jæger

Hver gang jeg har lest ferdig en Jørgen Jæger-bok, føles det nesten uutholdelig lenge til neste, og når tiden er kommet blir alt annet skjøvet vekk. Vips, så er boken lest for gjennom de fire hundre sidene i Judasskuddet, var det ingen naturlige steder å legge ned boken. Gled deg, dette er hans beste!

Forlaget om boken:
Da Rema-kjøpmannen i Fjellberghavn, Arne Holm, kontakter Ole Vik for å få hjelp med sin narkomane datter, befinner Ole Vik seg plutselig i en situasjon hvor hans egen fortid kommer nærmere enn på lenge. Han har i alle år bebreidet seg selv for det som skjedde da han mistet sin datter Maria i en overdose. 
I Judasskuddet får han endelig mulighet til å ta et oppgjør med datterens død. Og det han alltid har trodd om det som skjedde den gang, viser seg å ikke være hele sannheten.

Forlag: Capitana

Utgitt: 2019

Sider: 394

Kilde: Leseeks

Spenningen er på topp helt fra starten, når en varetransport blir ranet på brutalt vis. Cecilie Hopen og kollegene i Fjellberghavn er litt nede for telling med politisjef Marte Mellingen ute av spill, og en assisterende sjef som ikke helt fyller hennes sko.

Ole Vik er ute av politikammeret, og jobber nå med å bygge opp selskapet Fjell Security. Han er verge for den eritreiske asylsøkeren Valentina, som bor hos ham og familien, og når hun blir vitne til drapet på sjåføren for varetransporten, så er helvete løs.

Jæger gjør en glimrende jobb med å forene rammefortellingen med de personlige handlingstrådene, og denne gangen byr begge deler på like høy spenningsfaktor. Det går rett og slett ikke an å formidle hvor medrivende denne historien er, siden min høyeste prioritet er å IKKE røpe noe fra handlingen.

Det sosiale engasjementet har en stor plass i Jørgen Jæger sine bøker, og denne gangen møter vi familier som er ofre for et familiemedlems misbruk av narkotika. Relasjonene og kjærligheten til de utsatte ungdommene skildres med respekt, mens oppgitthet og frustrasjon over langere og deres bakmenn kommer tydelig frem.

Gjennom hele handlingen får vi små spenningstopper, om ikke på hver side, så er det ikke langt i fra. Det var ikke få ganger jeg snakket høyt til noen i boken, og stemmen min var langt fra avslappet. At politiet antar å ha en utro tjener iblant seg er vanlig i krim, men denne gangen føltes det som å reise med en livsfarlig blindpassasjer med seg i romskipet.

Det er ikke annet å si enn LES! Historien er gjennomført velskrevet, du kommer til å bli imponert over plottet, og avslutningen gir svar uten løse tråder. 

My Criminal Mind har også lest og blogget om boken!

Candide av Voltaire

Mai måneds 1001-tema i Elidas lesesirkel er "Bok utgitt mellom 1700 og 1800". Hvorfor valget falt på Candide husker jeg ikke, men jeg sa at jeg skulle lese denne boken, og planer er jo til for å holdes.

Forlaget om handlingen:
Voltaires mesterverk Candide er en satire over blant annet Gott­f­ried Leibniz’ filosofi og hans optimistiske determinisme. Ikke bare er romanen over­då­dig morsom, den er rett og slett et fyrverkeri av en bok til tross for at den i overveiende grad befatter seg med kalamiteter og grusomme hendelser. Blant disse finner vi barbariske krigs­hand­linger og massakrer, voldtekter, drap, skip­brudd, sjørøveri, jord­skjelv, en autodafé, ran og svindel – og lumske mennesker som trasker omkring på alle kanter, klare til hva det skal være. Candide er kanskje det verket som Voltaire er aller best kjent for. Romanen foreligger her i ny over­settelsen for første gang på sytti år.

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 1759/ min utgave 2016

Sider: 177

Kilde: Biblioteket

Candide er en lettlivet roman med høyt tempo og mye humor, men la deg ikke lure, for det ligger noe uventet alvorlig bak Voltaires betraktninger.

Candide vokste opp på slottet til en av de mektigste adelsherrene i Westfalen, og det er her han gjør seg skyld i noe som får ham jaget vekk. Dette blir starten på en reise, både fysisk og filosofisk, som fører ham langt fra sine hjemtrakter.

Historien blir tidfestet til 1759 med hans tilstedeværelse i Lisboa under det store jordskjelvet. Dette er en av mange historiske hendelser som er nevnt i fortellingen, noe som vekket min nysgjerrighet på fortsettelsen. Candide ser sine venner bli drept, han dreper selv broren til sin hjertenskjære, han kommer til rikdommer og blir fralurt dem, men disse groteske scenene ryster verken ham eller leseren.

Når medreiseren Cacambo og Candide har kommet seg over Atlanteren driver de med en kano inn under noen klipper og havner i El Dorado, landet der alt går bra. Her finnes ikke fengsler, men vitenskapspallasser, lovgivere har de ikke men menneskene lar seg lede av sedvanen, her er heller ingen prester, men en fri religion. Hvorfor ble ikke Candide og medhjelperen hans der, i dette eventyrlandet hvor penger og makt ikke fantes?

De drar videre for Candide er nødt til å finne igjen den vakre Kunigunde som var årsaken til hans forvisning først i historien. I Surinam skiller han lag med Cacambo for at de på enklest måte skal få kjøpt Kunigunde fri igjen. Candide får seg en ny ledsager, og med Martin reiser han tilbake til Europa og ender mot slutten i Konstantinopel.

Paradiset, hvor finnes egentlig det? Tematikken i romanen spinnes rundt dette, og han spør seg også "I hvilken hensikt er verden skapt?" Når han møter senator Pococurante (som betyr likegyldig) nøres det oppunder filosoferingen om vår livsanskuelse, noe som i dette tilfellet byr på munter og tankevekkende lesning.

Alle disse utlegningene gjorde Candide aldeles ekstatisk, og han sa til seg selv: Dette er virkelig forskjellig fra Westfalen og herr baronens slott. Hvis vår venn Pangloss hadde sett El Dorado, ville han ikke lenger ha sagt at slottet til Thunder-ten-tronckh er det beste som finnes i verden; det er innlysende at man må reise.

Måten Candide er skrevet på, minnet meg på en måte om Don Quijote, med sine muntre passiarer, filosofiske betraktninger på livet og det at hovedpersonen reiser rundt med en medhjelper for å finne den han har lagt sin elsk på. Jeg likte romanen veldig godt, den er tettpakket og rask å lese, og spekket med refleksjoner som kan videreføres til det samfunnet vi lever i i dag.

Sidene er spekket med henvisninger til de historiske hendelsene det refereres til i handlingen, og i etterordet gir Henning Hagerup oss en fin gjennomgang av tiden begivenhetene utspiller seg i, om religiøse stridigheter, om kriger og om hvem som er alliert med hvem. Hagerup forteller også litt om hvordan Voltaire ble oppfattet i sin samtid, av kolleger og andre og hvordan Candide ble mottatt da den kom ut.