Tatovøren i Auschwitz av Heather Morris

Heather Morris bor i Australia og arbeidet som manusforfatter, frem til hun i fjor også debuterte som romanforfatter med Tatovøren i Auschwitz. Bakgrunn for boken er møtet med Lale atten år tidligere, hvor hun ble kjent med historien som fortelles i denne romanen.

Forlaget om handlingen:
Kan man finne kjærlighet på et så brutalt og grusomt sted som i Auschwitz? Dette er en utrolig sterk historie, basert på virkelige hendelser.
Lale er tatovør i Auschwitz og en dag skal han tatovere armen til Gita. Han er så forsiktig han kan, men den unge kvinnen blir urolig og han ser opp på henne. Etterpå kan han ikke glemme henne, og de to møtes etter hvert i hemmelighet. Det blir dem.
Etter krigen slo Lale og Gita seg ned i Australia og fikk familie der. Fortellingen om hvordan de traff hverandre holdt de hemmelig - også for sine barn. Først etter Gitas død fortalte Lale den gripende historien om hvordan livet deres sammen begynte.

Jeg tatoverte et tall på armen hennes.

Hun tatoverte navnet sitt i hjertet mitt.

Det er no søtt da, han møter henne og de lever lykkelig alle sine dager. Hvis du ønsker at en roman med handling fra virkeligheten, og attpåtil fra en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig skal ryste deg litt, så er ikke dette boken for deg.

Handlingen tar oss gjennom de naturlige fasene, med ankomsten hans i Auschwitz, dagliglivet i leiren og returen til Bratislava. Tematikken er viktig og selvfølgelig er det ingen som vil at noe sånt som dette skal skje igjen, men sånn som denne historien blir fortalt, tror jeg ikke mange sitter og tenker akkurat det. For meg ble dette en koselig kjærlighetshistorie, som utspilte seg, på et sted hvor menneskene var tvunget sammen av en ytre fiende.

Observasjonene som blir gjort var uventet lite alvorlige, Lale møtte på mennesker overalt som ville ham vel, og i flere år styrte han med en livsfarlig virksomhet som gjorde ham til litt av en helt. Det er noe veldig naivt over dette, og mange flere av hendelsene i romanen.

Naivt vil jeg også kalle måten romanen er skrevet på, og jeg kan ikke hjelpe for å undre meg over hvorfor Lale ventet så lenge med å fortelle historien sin, både til familien og til verden. Boken inneholder også en god del henvisninger, bemerkninger, flere etterord, informasjon, og takksigelser, for å minne leseren på at dette er en sann historie?


Boken er en verdenssensasjon som er gitt ut i 46 land, men den traff ikke meg. Heldigvis er det flere som har lest og skrevet om boken, sjekk gjerne ut bloggomtalene hos Beathes bibliotek og Kleppanrova!