fredag 19. juli 2019

Tatovøren i Auschwitz av Heather Morris

Heather Morris bor i Australia og arbeidet som manusforfatter, frem til hun i fjor også debuterte som romanforfatter med Tatovøren i Auschwitz. Bakgrunn for boken er møtet med Lale atten år tidligere, hvor hun ble kjent med historien som fortelles i denne romanen.

Forlaget om handlingen:
Kan man finne kjærlighet på et så brutalt og grusomt sted som i Auschwitz? Dette er en utrolig sterk historie, basert på virkelige hendelser.
Lale er tatovør i Auschwitz og en dag skal han tatovere armen til Gita. Han er så forsiktig han kan, men den unge kvinnen blir urolig og han ser opp på henne. Etterpå kan han ikke glemme henne, og de to møtes etter hvert i hemmelighet. Det blir dem.
Etter krigen slo Lale og Gita seg ned i Australia og fikk familie der. Fortellingen om hvordan de traff hverandre holdt de hemmelig - også for sine barn. Først etter Gitas død fortalte Lale den gripende historien om hvordan livet deres sammen begynte.

Jeg tatoverte et tall på armen hennes.
Hun tatoverte navnet sitt i hjertet mitt.

Det er no søtt da, han møter henne og de lever lykkelig alle sine dager. Hvis du ønsker at en roman med handling fra virkeligheten, og attpåtil fra en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig skal ryste deg litt, så er ikke dette boken for deg.

Handlingen tar oss gjennom de naturlige fasene, med ankomsten hans i Auschwitz, dagliglivet i leiren og returen til Bratislava. Tematikken er viktig og selvfølgelig er det ingen som vil at noe sånt som dette skal skje igjen, men sånn som denne historien blir fortalt, tror jeg ikke mange sitter og tenker akkurat det. For meg ble dette en koselig kjærlighetshistorie, som utspilte seg, på et sted hvor menneskene var tvunget sammen av en ytre fiende.

Observasjonene som blir gjort var uventet lite alvorlige, Lale møtte på mennesker overalt som ville ham vel, og i flere år styrte han med en livsfarlig virksomhet som gjorde ham til litt av en helt. Det er noe veldig naivt over dette, og mange flere av hendelsene i romanen.

Naivt vil jeg også kalle måten romanen er skrevet på, og jeg kan ikke hjelpe for å undre meg over hvorfor Lale ventet så lenge med å fortelle historien sin, både til familien og til verden. Boken inneholder også en god del henvisninger, bemerkninger, flere etterord, informasjon, og takksigelser, for å minne leseren på at dette er en sann historie?


Boken er en verdenssensasjon som er gitt ut i 46 land, men den traff ikke meg. Heldigvis er det flere som har lest og skrevet om boken, sjekk gjerne ut bloggomtalene hos Beathes bibliotek og Kleppanrova!

6 kommentarer:

  1. Vil ikke tro at de levde så veldig lykkelig de første årene når de var i konsentrasjonsleir akkurat. Syntes også at romanen viste hendelser man har hørt om før óg som alltid ryster en når man leser om dem. Husker ikke at de fremstår som naivt på noen måte.

    Forstår ikke helt hvorfor du tror at man som leser trenger påminnelse om at dette er ting som har skjedd i virkeligheten-bilder og etterordene fra blant annet Gita og Lales sønn var med på å styrke boken etter mitt syn i det minste.
    Boken er nok ikke en litterær perle på noe vis men til tider var det en sterk historie. Jeg ble først og fremst fascinert av Lale og hans måte å overleve på, og tenkte ikke på dette som en kjærlighetshistorie selv om det er elementer av det også.

    Kan være mange grunner til at det har tatt tid å fortelle historien som,og når forfatteren måtte intervjue ham i 3 år før han fikk fortalt alt så tyder det vel bare på at det har sittet langt inne.

    Tusen takk for link 🙂


    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for utfyllende svar, som viser hvor forskjellig vi har lest boken. Jeg hadde jo lest omtalen din, så jeg visste at vi ikke var enig denne gangen :) God helg Beathe!

      Slett
  2. Tro det eller ei, jeg er like lunken til denne boken som deg! Koselig lesing tross de dystre omstendigheter, men mer fortelling enn skrivekunst, mer av de faktiske omstendighetene enn kjærlighetshistorien. Kanskje noe ødelagt av at vi fra starten vet det gikk bra med de to.

    Mengele-snuttene ble litt påtatte, jeg savnet litt mer utfyllende om tiden før gjenforeningen og mer om sigøynerdamen han knyttet seg til.

    Alt i alt, fin fortelling, men i dette tilfellet kan man like gjerne se 'filmen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Går for "tro det", kjekt å høre hva du tenker om boken. En trøst er det no at den er lettlest, selv om jeg heller vil bruke mye tid på en roman og slippe å ergre meg over småting. Fortsatt god sommer Eli!

      Slett
  3. Enig at det ble litt mange halvkvedede historier. Jeg gav den en firer på lista mi, men den er svak!

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi som har "stayer-egenskaper" er ikke glad i at ting ramses opp og ikke blir fulgt opp.

      Slett