1989 - året som endret Europa av Per Anders Madsen

Den siste tiden har jeg lest flere bøker fra DDR, denne gangen har jeg tatt for meg resten av Øst-Europa i samme slengen, og for en leseopplevelse dette ble. Jeg noterte ikke underveis i lyttingen, som stort sett foregikk ute på tur, men klarte ikke gå videre til neste lytteopplevelse uten å ha anbefalt denne boken videre. 

Forlaget om handlingen:
Vi følger dramaet bak Berlinmurens fall, måned for måned, både på gateplan og i storpolitikken.

Sentralt i fortellingen står noen unge aktivister i Leipzig. De arrangerte demonstrasjoner. De tok sjanser. De gikk foran. Vi følger deres kamp mot ensretting og undertrykkelse, mens kommunistlederne desperat forsøker å holde seg ved makten.

9.november 1989 revnet Muren, diktaturstatene i øst gikk i grus, og Europa ble endret for alltid.

Men friheten var ikke noe menneskene i disse landene fikk. Det var noe de erobret.

Det er noe eget å lese historiske beretninger fra en tid hvor en selv levde. Jeg var 22 år da muren falt, men det er med skam jeg må innrømme at mye av dramatikken i forkant gikk meg hus forbi. Dette gjør jeg noe med for tiden, for de politiske forholdene i Øst-Europa i etterkant av 2. verdenskrig, har blitt fast innslag i min lesende hverdag.

Per Anders Madsens skildring av dramatikken som ledet frem til reformprogram og frihet i Europa, er underholdende og lærerikt. Vi følger modige studenter i Leipzig, som ikke lar seg true til stillhet. I tillegg befinner vi oss gjennom denne boken i Berlin, Dresden og i mange av de andre berørte landene i Øst-Europa.

Mange politiske ledere i øst ville få slutt på den kalde krigen, og med Gorbatsjovs reformprogram ble dette mulig. Vi får høre om statsminister Jaruzelski i Polen, og den grunnen landets politikere beredte, Lech Walesa og motet han viste da han ledet fagforeningen Solidaritet og flere andre navn som ringer en svak bjelle hos meg. Det var spennende å høre om Vaclav Havel, at han var essayist og dramatiker, som kjempet så hardt for menneskerettigheter at han ble president i Tsjekkoslovakia.

I denne boken varierer fokuset fra det store bildet, som omfatter omverdenens blikk på hendelsene, og mikroblikket på de som kjempet i smug og kirker. Tematikken er detaljrik, men blir skildret på en lettfattelig måte, så det er ikke vanskelig å henge med i svingene. Det er Per Andreas Tønder som har lest inn boken, og hans flott innlesning bidro sterkt til min fine lytteopplevelse. 

Forlag: Gyldendal

Boken utgitt: 2019

Lyttetid: 12,5 time

Innleser: Per Andreas Tønder

Kilde: Storytel

Et tips til fra Storytel: Kjøp Berlin! av Christian Borch. En fantastisk beretning om hans egen slekt og hvordan de havnet som eiendomsbesittere i Berlin. Anbefales varmt!

Storkenes flukt av Walid Nabhan

Walid Nabhan var et nytt navn for meg, kanskje ikke så rart siden jeg, ut i fra den sparsommelige informasjonen som finnes om ham, konkluderer med at dette er hans debutroman. Forfatteren ble født i Amman i Jordan i 1966, familien hadde flyktet fra en liten landsby utenfor Hebron i Palestina i det fatale året 1948. I denne selvbiografiske romanen forteller han palestinernes historie, og som vi alle vet har de litt av en historie å se tilbake på.  

Forlaget om handlingen:
I Storkenes flukt møter vi palestineren Nabil, som er født på samme dag som seksdagerskrigen bryter ut og som har levd hele sitt liv utenfor sitt eget hjemland. Romanen utspiller seg i Jordan, der Nabil vokste opp og hans far levde frem til sin død, og i Malta, der han som ung voksen forsøker å skape et nytt liv for seg selv. Livet hans er tett sammenvevd med historien til det palestinske folk og konfliktene i den arabiske verden, og for å forstå seg selv og finne sin plass i verden må han forsøke å forstå hva som gikk galt i Midtøsten.

Storkenes flukt er en roman om identitet og eksil, håpløshet og lengsel, men også om overlevelse og kjærlighet, sterke vennskapsbånd og mennesker som aldri slutter å kjempe. 

Stillhet og mysterier er viktige elementer i teksten, som beveger seg fra nådeløse beskrivelser av historiske hendelser til magisk realisme.

Det at Nabil er født på Seksdagerskrigens første dag, er noe som preger ham inn i voksenlivet. Krigen blir tvillingsøsteren hans, og på den måten gis krigen et menneskelig ansikt. 

Tap av hjemlandet preger foreldrene til Nabil, mor blir stum og dør når Nabil bare er to år gammel, så han vokser opp med sine utallige søsken, og en tante. Far er der, men han er ikke en mann Nabil kan se opp til, og finne trygghet hos, og når han dør, føler Nabil at faren tar bolig i ham selv. 

                            Det er heller ikke slik at han gikk fra forstanden etter at han mistet alt han måtte forlate. Hva forlot han, egentlig? Et hus og en bil? Appelsin- og olivenlunder og eplehager, som min mor tok seg av uten å vite at hun stelte dem og gjorde dem vakre for en annen familie, som stammet fra Det gamle testamentet?

For å forstå seg selv, gransker Nabil historien for å finne ut hva som har skapt situasjonen i Midtøsten. Vi hører om de langvarige følgene av Seksdagerskrigen, og politiske hendelser gir et nærværende bakteppe til historien. 

Hva er et hjemland? reflekterer Nabil, er det geografi eller idè? Han konkluderer med at konflikten foregår mellom gudene, menneskene er bare brikker i deres spill. Et spill er også det politikerne driver, Oslo-avtalen har han ikke noe til overs for, den flyttet bare slagmarken tilbake til Palestina.

Dette er ikke en utpreget politisk roman, og forsøker du å samle alle tråder fra konfliktene i Midtøsten, så kommer du til å slite, men noe springer frem. Her snakkes mye om arabere som et samlende begrep, om områder på tvers av landegrenser, som når den egyptiske presidenten Gamal A. Nasser plutselig døde i september 1970, så var det en katastrofe av enorme proporsjoner for de arabiske territoriene, for nå ble all patriotisme og samhold begravet. 

Etter dette var ikke lenger Egypt en del av den arabiske ligaen, vi hører om Camp David-avtalen, om attentater, Bin Laden, kupp og opprør. Jeg følte den kollektive smerten til det palestinske folket, da jeg leste. Her er groteske skildringer av leveforhold og undertrykkelse, men også sanselige beskrivelser av mellommenneskelige forhold, natur og kultur.

Magisk realisme er et uttrykk som er brukt til å beskrive denne romanen, og jeg skjønner akkurat hva de mener med dette, når jeg leser. Walid Nabhan holder magien nedtonet, det er i assosiasjoner og minner, denne magien kommer frem, og det er nydelig lesning, som myker opp hardheten som preger flere aspekter av samlivet, i denne kulturen. 

Storkenes flukt er ikke en slukebok, oppmerksomheten min til lesingen varierte litt, noe fengslet voldsomt, mens andre deler jobbet jeg litt med. Kanskje den kunne vært kortet ned med noen sider, men alt i alt, ble dette en fin leseopplevelse. 

Min stuepynt - hvordan kan verden glemme?

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2013/på norsk 2022

Oversatt av: Kristina Quintano

Sider: 364

Kilde: PDF fra forlaget

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt
leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Houellebecqs hytte/En lange rekke ulykker av Per Schreiner

Jeg har lest både Per Schreiner og Michel Houellebecq flere ganger, så denne korte fortellingen gledet jeg meg til å lese. Det er ikke tvil, jeg leste historien med et smil om munnen, en deilig avveksling til de mer seriøse bøkene jeg har lest den siste tiden. 

Forlaget om handlingen: 
En fremmed mann har flyttet inn på hyttefeltet. Han er tynn, har bustete hår og er ikke mye for øyet. I tillegg er han fransk. Det er Michel Houellebecq, forfatteren. Hyttenaboene Claes og Henrik blir venner med ham, tar ham med på fisketurer og nyter soft-is på kaia. Men hvor lenge vil idyllen vare? Hvor mange sesonger tar det før man er norsk?

Forlag: Tiden

Utgitt: 2022

Sider: 111

Kilde: PDF fra forlaget

I god Schreiner-stil ønskes vi velkommen inn i et scenario bygget opp av hverdagslivets små og store hendelser. 

Mest små egentlig, men av en sånn art som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Det er en snodig idè å bruke en nålevende forfatter, kjent for de fleste som hovedperson i en roman. Per Schreiner sies å være stor fan av Houellebecq så en må bare anta at han synes dette er greit. 

Som leser fikk jeg egentlig bekreftet, det bildet jeg selv har dannet meg av Houellebecq, etter å ha lest flere av bøkene hans, uten at det behøver å bety at han faktisk er sånn, som han fremstår i denne romanen. 

De to hyttenaboene Claes og Henrik er to artige typer, litt sånn knoll og tott som koker godt i hop, og sånt blir det jo humor av. Hyttelivet skildres på en troverdig måte, med diverse gjøremål som hører med, åpning og stenging av hytten for sesongen, fisketurer, sammenkomster og konflikter, hytteeierne i mellom. 

Silje bor i en av nabohyttene, en dame de to kompisene sikler litt etter. Det pleier å være litt sikling i Per Schreiners bøker, så jeg tenkte først "å nei", men han har moderert seg siden sist, heldigvis. Det er hos Silje denne eksotiske mannen dukker opp, og de to som begge var hypp på Silje blir nå veldig interessert i mannen hennes. 

Romanen er kort men sier mye om identitet og tilhørighet, om hvordan det er lett å dømme andre, ut i fra sine egne preferanser. Den mangslungne handlingen er rett og slett gøy å følge med på, jeg koste meg med boken, og syntes egentlig at den var alt for kort, så nå gleder jeg meg til neste utgivelse fra denne kanten.

Boken inneholder også kortromanen En lang rekke ulykker, som er en artig liten detektivfortelling, som i følge Beathe kanskje er inspirert av en reell kriminalsak. 

På bloggen Beathes bibliotek kan du lese en flott omtale av boken!

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt
leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Dovres utvalgte av Morten Brusletto

Vi som har lest en god del romaner med 2. verdenskrig som bakteppe, har nok tenkt tanken som forfølges i denne boken: Hva hvis Hitler vant? Hvordan hadde hverdagen i vårt trygge land fortont seg for oss da... 

Fra bakpå boken:
Martin Brolöcken ble født i 1972, som et ekte nazibarn i et nasjonalsosialistisk Norge. Vi følger ham under oppveksten og inn i arbeidslivet i Det Tredje Riket. Han er oppdratt til å være en del av herrefolket og tilhøre den herskende rase.

Men det er noe som skurrer.

Nye bekjentskaper og hendelser gjør at Martin etter hvert ser det norske nazi-samfunnet med nye øyne. Han setter både ekteskap, karriere og etter hvert også livet på spill. Bli med inn i det moderne, nazistiske Norge og få et innblikk i hva vi kunne ventet oss om Nazi-Tyskland hadde vunnet 2. verdenskrig. Denne gangen bruker de avansert teknologi for å beholde kontroll over folket.

En kontrafaktisk roman beskriver hva som kunne skjedd, basert på faktiske hendelser, i motsetning til det som faktisk skjedde. I forordet til boken kan en lese at forfatteren har skrevet romanen, inspirert av et autentisk brev fra en norsk nazisympatisør, funnet på Riksarkivet. 

Historien starter i Berchesgaden i Tyskland, helgen før Operasjon Barbarossa i 1941, da Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen. Vi beveger oss raskt til hjemlige trakter, og nærmere nåtiden, da hovedpersonen som gutt i 1986 var på en hirdleir i Tønsberg. Resten av handlingen utspiller seg kronologisk i tidsepoken fra 2014-2017, så selv om det hoppes litt, så er det lett å følge med på.

Det er jo en fantasi dette, jeg leste boken som en dystopi, til tross for at handlingen var satt noen år tilbake i tid, ikke frem, som er det vanlige. Jeg hadde sett for meg at dette skulle bli en skremmende og tankevekkende historie, som fikk meg til å puste lettet ut over at krigen endte som den gjorde, det ble det ikke. Til det var dagliglivet i Kvislingstadt for behagelig, og misnøyen som ulmet, kom ikke frem før helt på slutten. 

Vi hører mest om eliten, den komfort og luksus som de nyter, men lite om alle de andre. Er det ingen som protesterer? hva med forholdet til andre land, både i det som nå er Det tredje riket, men også utenfor? Historien engasjerte nok til at jeg ønsket svar på flere spørsmål som dukket opp i meg underveis, men jeg kom aldri helt forbi den underlige, og fantasifulle rammen for handlingen.

Dovres utvalgte er en bok for seg selv, jeg har aldri lest noe som ligner på denne. Jeg er inne i en periode hvor mange av titlene jeg velger har en tråd tilbake til krigen, så denne fantasien ble et artig supplement i min lesende hverdag.

Bokblogger har også omtalt boken, vel verdt å lese!

Forlag: Vidda

Utgitt: 2021

Sider: 251

Kilde: Leseeksemplar

Natriumklorid - ny bok fra Jussi Adler-Olsen

Natriumklorid er den niende boken i krimserien om avdeling Q. Jeg har lest de fleste, om ikke alle, har frydet meg over dystre Carl Mørck, og hans kolleger. Natriumklorid ble lastet ned på Kindelen, og mens jeg leste ferdig en annen bok, slukte gubben denne med stort begjær. Jeg bestemte meg for å spare den til sommerferien, og det angret jeg ikke på. 

Forlaget om handlingen:
Drapssjef Marcus Jacobsen møter sin beste etterforsker, Carl Mørck, i forbindelse med en gammel sak som fortsatt plager ham. Et hjerteskjærende selvmord gjenåpner etterforskningen, og snart står Avdeling Q overfor et skummelt flettverk av saker som vokser mellom hendene på dem.

Dødsfallene til flere prominente personer tolkes som ulykker eller selvmord, men når Avdeling Q ser nærmere på dem, peker et ufattelig mønster mot noe langt mer alvorlig, og alt tyder på at en annen utvalgt person snart vil dø.

I kamp mot tiden og de plagsomme koronarestriksjonene tar Avdeling Q, med sedvanlig samhold og humor, opp en hard kamp for å forhindre flere dødsfall.

Og samtidig bukter en helt annen sak fra fortiden mot Carl, som en kvelerslange som endelig har været sitt bytte.

Gjengen i Avdeling Q er seg selv lik, Assad kløner med ordtakene sine, Rose veksler mellom jubel og surmuling, mens Carl sjefer seg. Gordon er Gordon, men han er den mest anonyme av de fire, i alle fall i begynnelsen av boken. Vi hører også om Hardy, den tidligere kollegaen deres, som gjennom flere bøker har vært lammet fra halsen og ned. Nå er det så vidt liv i skrotten, og i denne boken befinner han seg på et sanatorium i Sveits.

Historien er preget av koronatiden, litt i overkant etter min smak, men sånn er det jo med det meste i denne serien, en smule karikert. Det er også språket, for selv om Assad vrir og vrenger på ordtakene, så passer det dårlig at teksten er full av uforståelige ord og ordtak, selv der det ikke er direkte tale. 
Eksempel: de må "jobbe det hvite ut av øynene", dette betyr ingenting på norsk, en dansk oversettelse gir mening, men en helt annen betydning enn den konteksten krever.

Pauline er på tannkjøttet med utgiftene, gir ingen mening. De må jobbe "ni til fire?" altså en time mindre, enn når de ikke har det travelt? "Hvis dere hæler på med" - konteksten sier at de skal skynde seg, altså ikke "tåle eller venne seg til", som er den norske betydningen. Ordet "imposant" forsto jeg ikke ut fra sammenhengen, men ser når jeg slår opp at det betyr "imponerende", hvorfor ikke bruke det ordet da? Siste eksempel på dårlig språk, er forkortelsen "peil". Selv peiling hadde vært et dårlig valg i denne sammenhengen, men den muntlige forkortelsen av dette ordet, fikk det til å skurre høyt i hjernebarken min.

Nok om det, som vanlig går det fort i svingene, både dialogene på avdelingen, og tempoet i boken. 

                Jeg kommer ikke over hvor flaks det var at Assad kjente denne fyren. Hva er oddsene for det? sa Rose. 
                Når det er polske arbeidsfolk det er snakk om, er ingentning utenkelig, svarte Assad. Dere har vel hørt om kamelflokken som ville adoptere et esel fordi de mente det ville gjøre dem mer interessante? Ikke? Jo da, de....

Avdeling Q jobber som kjent med gamle uløste saker, de har sittet i en bortgjemt kjeller, men på grunn av ombygginger er de nå oppe i lyset, sammen med de andre etterforskerne. Dette fører til en lettere stemning, men også frustrasjon, for de fire asosiale menneskene, som jobber så godt sammen. Når sakene de jobber med viser seg å ha avleggere inn i en fersk mordsak, må de brette opp ermene, og overbevise sjefen om sammenhengen. 

Forbryteren det jaktes på avsløres halvveis i boken, noe som ikke tilfredsstiller min personlige smak når det gjelder krim. For all del, det skjer mye etterpå, for denne forbryteren er absolutt ikke lett å få tak i. Som forlaget nevner, så blir Carl litt svett i luggen også, og det helt på egne vegne, når fortiden puster ham i nakken. De som har lest de forrige bøkene aner sikkert hva det er som innhenter ham. 

Tematikken i Natriumklorid er hevn, menneskene som blir tatt av dage er noen skikkelige drittsekker, så jeg hadde ikke mye medynk med dem. Den bakenforliggende årsaken til at noen ville drepe dem var også så pass vag, at jeg hadde liten forståelse for alt det makabre som kom fram. Det ble litt rynking på nesen, og høytsnakking til Kindelen a la "gi deg no", underveis, men spennende var det åkke som. 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2022

Sider: 472

Oversatt av: Erik Krogstad

Kilde: PDF fra forlaget

På bloggen Henningbokhylle finner du en fin omtale av boken

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Den usynlige datteren av Liz Webb

Britisk krim hører ikke bare hjemme i påskekrimmen, men det er det jeg forbinder uttrykket "britisk krim" med. Samme dag som jeg skulle fly til England, for å sykle landet på tvers, fikk jeg denne boken inn på Kindelen min, så den ble årets første sommerferiebok. Hva om den eneste måten å finne ut hva som skjedde med moren din, var å faktisk bli henne? Interessant, og spennende!

Forlaget om handlingen:
Jeg lener meg mot ham og hvisker spørsmålet jeg ikke har tillatt meg seg selv å si høyt disse 23 årene: «Pappa, drepte du mamma?» 

Hannah Davidson har en far som er rammet av demens, en bror som er TV-stjerne og som hun ikke har kontakt med lenger, og en mor som ble myrdet da Hannah var barn. Drapssaken og mediedekningen av den snudde opp ned på familielivet deres. 
Som voksen er Hannah til forveksling lik moren. Og hun er nå på samme alder som moren da hun ble drept. Hannah har bestemt seg for å finne ut hva som egentlig skjedde med henne. Men grensene mellom mor og datter blir snart uklare, og Hannah oppdager at hun står i fare for å tape det farlige spillet hun har satt i gang. 

Denne boken holdt på oppmerksomheten min gjennom venting på Flesland og flyturen til London. Det er spennende å bli kjent med Hannah, som på kort tid har slanket seg drastisk, og ikke lengre ligner på seg selv, men sin avdøde mor.

Sitt nye utseende bruker hun for det det er verdt, både til å vekke den demente farens minner, og skremme broren. Nabogutten fra barndommen får seg også et sjokk, når han ser henne igjen i nåtid. Hun har et merkelig forhold til broren, og når jeg synes han oppfører seg uspiselig, så speiles det etter hvert i Hannahs oppførsel, som også er litt merkelig til tider. 

Da jeg leste skrev jeg notater om boken med "usynlig blekk", note to self: kryssordpenn egner seg ikke til å notere med, det gnis vekk inni kladdeboken. Flere detaljer fra handlingen får dere derfor ikke, men boken er godt skrevet og spesielt siste halvdel, er veldig spennende. Du kan jo lese Bokblogger sin fyldige omtale av boken ☺

Den usynlige datteren kommer ut i norsk oversettelse i september.

Forlag: Vigmostad Bjørke

Utgitt: 2022

Sider: 410

Oversetter: Anlaug Lia

Kilde: PDF fra forlaget

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

La alt håp fare av Geir Tangen

Romanserien hvor hver bok tar for seg et av De ti bud, har nå kommet opp i 5 bøker. Bøkene er skrevet av forskjellige forfattere, som vi kjenner fra før. La alt håp fare tar for seg det andre budet "Du skal ikke misbruke Guds navn", og det er bare til å holde seg fast, for historien krimforfatter Geir Tangen har tryllet frem til oss, er skikkelig spennende. 

Forlaget om handlingen:
En iskald novemberkveld sitter en mann i en penthouseleilighet og kikker ut over en mørklagt Oslofjord. Bak ham henger det første offeret. En av Norges mest kjente skuespillere har blitt konfrontert med sitt grenseløse hovmod, og tapt. 

Den erfarne drapsetterforskeren Steinar Sand er fortsatt i bunnløs sorg etter å ha mistet sine aller nærmeste på tragisk vis, da han ankommer Tjuvholmen denne kvelden. Dagen etter dukker det opp enda en sak med klare referanser til de syv dødssyndene, og straffen som knyttes til disse. Steinar står overfor en utfordring han aldri har vært i nærheten av, men enda verre: Noen legger igjen spor som kobles til ham. Lar Steinar alt håp fare? Eller finnes det en vei ut av mørket som omslutter ham? I dette spillet kan han ikke stole på noen. Ikke en gang seg selv.

I denne historien befinner vi oss midt i Oslo, på Tjuvholmen og i Skaugumåsen. Er du klar for en seriemorderkrim i skikkelig kortformat, så er det bare til å holde seg fast, for dette funker!

Geir Tangen skriver frem noen gode karakterer, ja vi har møtt etterforskningsledere som er litt ute å kjøre før, men Steinar Sand er allikevel noe for seg selv. Skal en forsker bli troverdig, så må han/hun kanskje være litt nerdete? Ivar Langvoll som hjelper politiet med å tolke symbolikken de finner på åstedet, er i alle fall det. 

Et lite spark til både forlag og forfattere får meg til å fnise stille, mens jeg grøsser når vi får høre morderens tanker og beveggrunner underveis. Her er det kjappe replikker, og ved å holde tilbake litt, så kryper spenningskurven oppover, først sakte og så mye fortere. 

Utfordringen forfatteren har tatt på seg er jo å skrive inspirert av det andre av de ti bud. Temaet trenger ikke være utpreget kristent av den grunn, noe La alt håp fare viser oss helt tydelig. Boken er lettlest og det er lett å følge med på handlingen, og ikke minst, den er vanskelig å legge fra seg ☺

Andre bøker i serien:

Jørgen Brekke - Andre guder

Agnes L. Matre - Til døden

Arne Svingen - Min sønn

Knut Nærum - Sannheten

Forlag: Vigmostad Bjørke

Utgitt: august 2022

Sider: 213

Kilde: PDF fra forlaget

Bokblogger, Henningbokhylle og Artemisias Verden har også skrevet om boken,
sjekk gjerne ut deres omtaler!

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar

fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Du er min historie av Trine-Lise Rygh

Mitt første møte med Trine-Lise Rygh sitt forfatterskap var debutromanen Hundedager, som kom ut i 2020. Den traff meg midt i hjertet, så det var med forventning jeg startet lesingen av roman nummer to, som lanseres til uken. En liten smakebit fra boken deles i dag, ha en fin søndag!

Forlaget om handlingen:
Kvinnen i denne romanen lever i et forhold som gradvis har sviktet i sammenføyningene. Mannen er deprimert, han har alltid vært det, lever et liv litt på siden av alle andre. Han går. Forsvinner ned veien fra huset der de håpet å finne lykken. Noen ganger går han til andre.  

Du er min historie beskriver ett år i et ekteskap og gir oss innblikk i parets felles historie gjennom fortettede tilbakeblikk. Reflektert, vakkert og vondt skrevet frem med en sterk og tydelig litterær stemme.  

Forlag: Vigmostad Bjørke
Utgitt: august 2022
Sider: 206
Kilde: PDF fra forlaget

Denne historien er nydelig og hjerteskjærende på samme tid. Handlingen følger årstidene, så på den måten finnes det en kronologi, men de mange tilbakeblikkene røsker godt opp i fortellingen. Det gjør godt å lese, som å slippe unna en asfaltert vei og komme ut på en ujevn sti - lykke!

Her møter vi mor og far og datteren deres Lea. Mor er observatøren som ser tilbake på livet deres sammen. Dermed er det hennes perspektiv vi blir bevist på, men, hun er en reflektert dame, som vektlegger menneskene rundt seg, sine beveggrunner. 

Det er sammen med andre vi blir klar over vår egen utilstrekkelighet

Uten å gå i detaljer om diagnose og symptomer, skjønner vi fort at mannen hennes har en psykisk utfordring. Den har vært der gjennom hele forholdet deres, men nå etter tjue år, begynner hun å bli sliten. Samlivet minner mer om sameksistens, og gjennom flere metaforer skildres følelsen av at livet raser. 

Selv om mitt liv ikke minner om det som skildres her, så fant jeg mye å kjenne meg igjen i. Som når de er på ferie, hun går rundt som en kjempe parabol i konstant beredskap, mens han er avskrudd, et skall uten innhold. 

I tillegg til å bekymre seg for sin mann, så har hovedpersonen tenåringen Lea å tenke på. Hun spiser ikke, eller bare litt, og bare når hun selv vil. Problematikken blir ikke overdramatisert, og heller ikke her får vi en mulig årsak til problemene eller en uttalt diagnose.

Du er min historie var en roman som fikk meg til å puste dypt, både inn og ut. Den tillater leseren å tenke og føle selv, enkelte plutselige forflytninger ga meg noen støkk, men den informasjonen jeg, i noen sekunder, savnet, viste seg å ikke være påkrevd for flyten og forståelsen. 

Den gode leseopplevelsen fikk jeg da jeg ga romanen den stillhet og vilje til ettertanke som den fortjente. Jeg anbefaler den gjerne videre!

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget,
med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Eg blir her av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Eg blir her er forfatterens andre bok. Jeg leste Sinne da den kom ut for et par år siden, og gledet meg over at hun nå har skrevet en ny fortelling. Dette er en ungdomsroman, som handler om forelskelse, tilhørighet på landsbygda, og om å ha en litt annerledes pappa enn de andre. 

Forlaget om boken:
Oda er 16 år og bur saman med faren og besteforeldra sine i ei lita bygd på Vestlandet. Ho gler seg til å henge med kjærasten Sondre heile sommaren og til å vise han den vakre naturen på heimplassen sin. Men når Daniel kjem til bygda, blir sommaren ganske annleis enn ho først hadde tenkt seg. 

Samstundes må Oda takle ein pappa som drikk for mykje, og som har starta pub for turistane heime i stova si. Kan han ikkje vere meir til stades for ho i staden for å leve i fortida?

Vi følger Oda gjennom nokre dramatiske dagar der ho strevar med å akseptere faren si rolle som bygdeoriginal, samtidig som ho prøver å finne ut av kjenslene sine for kjærasten Sondre og Daniel.

For en nydelig historie! Oda har fått sin første kjæreste, Sondre som bor på andre siden av fjorden. Fergen som fører dem sammen, og tar dem fra hverandre, er den første av flere tråder som hekter leseren fast i romanen.

Oda elsker hjemstedet sitt, og vil aldri dra herfra. Moren hennes døde tidlig, så hun har vokst opp hos besteforeldrene, med faren som en kuriositet i skuret, nedi hagen.

Det er bonderomantikk på sitt beste, med fjord og fjell, vidt utsyn og plass til å puste, jeg fikk nesten lyst å flytte på landet selv, da jeg leste denne boken. Om ikke det er nok, så har Oda verdens beste venninne, Emma, i nabohuset, og kjæresten Sondre som er veldig forelsket i henne.

Hele skoleferien bor Daniel hos sin far i denne idyllen, han gjør tilnærmelser til Oda, men hun oppfatter ham som ekkel og frekk, når han gjør seg morsom på hennes bekostning. Oda har jo en fin kjæreste, og Daniel er bare teit, men allikevel gir han henne et perspektiv på forholdet hun har til Sondre.

Følelsene som skildres her er de vi alle var gjennom i tenårene, og selv om det er førti år siden for min del, så er det gjenkjennelig til tusen. Usikkerheten som følger med, at Oda ikke skjønner sine egne følelser og bruker tid på å forstå hvorfor hun vegrer seg for å gå hele veien, er troverdig fremstilt. 

Men, romanen handler om mye mer enn bare usikre tenåringer. Tilhørigheten til bygda, og forholdet til faren bygger ut historien, også har vi Emma da. Ofte er det slitsomt med venninneforhold, men i denne boken er bestevenninnen en trygg havn å ankre opp i.

Eg blir her har et nydelig språk, lettlest nynorsk så ikke kvi deg for å lese, selv om du normalt bare leser bokmål. Historien har flere spenningstopper, som jeg har valgt å ikke røpe noe av, og avsluttes på en fin måte. Jeg kunne sagt at det gikk som det måtte gå, men siden det underveis kom flere uventede vendinger i historien, så føltes avslutningen helt på sin plass. 

Elida har også lest boken, se gjerne hennes flotte omtale!

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2022

Sider: 155

Alder: 12-16

Kilde: Kjøpt selv

Collin av Stefan Heym

En bokomtale på bloggen Würmstuggu pekte meg i retning av denne boken. En politisk spenningsroman, som jeg håpet skulle utfylle mitt bilde av DDR, og den tunge ballasten som tilfaller landene i Øst-Europa. Stefan Heym var opposisjonell, helt siden han første gang fikk et dikt på trykk i en avis i 1931. Da var han bare atten år gammel, og har i hele sin kariere vært en politisk dikter og stridbar polemiker. 

Fra bakpå boken: 
Romanens hovedskikkelse er den middelaldrende forfatteren Hans Collin. Etter å ha skrevet en lang rekke bøker med positive helter er blitt fysisk syk av sin nevrose, sin frustrerte trang til å skrive sannheten, først og fremst om stalinismen i DDR. Han legges inn på en berømt hjerteklinikk. Der er her handlingen i romanen utspilles. 

I sykehusatmosfæren kommer ulike representanter for regimet, i kulturliv og politikk, til syne - i lett forkledning. Her samles skyldige og ofre, som konfronteres med så vel opportunister, som positive helter i den yngre generasjon. Vi får tilbakeblikk på borgerkrigen i Spania, Ungarn-krisen og andre episoder som kaster et grelt historisk lys over nåtiden. En glimrende miljøskildring viser også hvordan sårene fra Stalin-tiden ikke er grodd. 

Etter å ha lest om romanen Collin, var det med skrekkblandet fryd jeg satte meg ned for å lese. Det viste seg at skrekken var utilsiktet, for her møtte jeg på karakterer som var grei å skille fra hverandre, og en handling som var lett å følge.

Jeg tittet bak i boken og leste Dag Halvorsens etterord, noe som hjalp meg å få øye på de politiske detaljene, som jeg visste var der. Dessverre følte jeg at mye av det underliggende budskapet gikk meg hus forbi, spesielt fra midten og ut, da jeg ikke oppfattet så mye av maktstrukturene.

I romanen møter vi Hans Collin, hans kone Nina som er sangerinne, legen Christine Roth og mange flere. Collin skriver sine memoarer, hvor han tar et oppgjør med landets fortid. Dette fortsetter han så smått med på sykehuset, men gjemmer vekk dokumentene så ingen skal få se dem. Legen Roth er på hans side, hun vinner hans fortrolighet mens hun pleier ham, og plukker opp en av hans tidligere romaner og leser den. Handlingen her tar oss med til konsentrasjonsleiren Le Vernet i Frankrike, og slutten på den spanske borgerkrigen i 1939.

Urack er en hatet og fryktet revolusjonær som befinner seg på den samme klinikken som Collin, det gjør også konen til Havelka, så han møter de andre når han er på visitt. Alle har hemmeligheter de skjuler for hverandre, de frykter sammensvergelser og forrædere blant sine egne, men de sier lite rett ut.

Det er ingen propagandaroman dette her, hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg sagt at det er en legeroman med litt ekteskapskonflikter som garnityr, men med de rette brillene på, vil en våken leser få øye på den helt spesielle kulturen, som var her før muren falt.  

Collin viser et tidsbilde som skildrer de problemene som preget DDR gjennom tretti år. Dette kommer frem mellom linjene, på en troverdig og til tider skremmende måte. Selv syntes jeg siste halvdel var langdryg, og ble ikke overrasket over den litt enkle vendingen slutten bød på. 

I bokens siste del har Dag Halvorsen skrevet litt om forfatteren Stefan Heym, hans bakgrunn, men ikke minst den kronglete veien hans skriving har hatt. Da Collin kom ut i 1979 ble det en skandale, han fikk en klekkelig bot for å ha publisert den i vest, og holdt en tale i retten som anses å være et polemisk mesterstykke, om penger, litteratur og makt. Det var ikke slutt med det, og historien som følger forteller hvordan straffeloven ble skjerpet, og at man kunne få fem år i fengsel, for å spre nyheter som kan skade DDR i utlandet. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 1979/på norsk 1980

Oversatt av: Ådne Goplen

Sider: 297

Kilde: Biblioteket

Litt mer moderne bøker jeg har lest fra DDR i det siste:

Mitt hjerte er en automat av Olivia Wenzel

Brannen av Daniela Krien

Kairos av Jenny Erpenbeck

De blindes paradis av Duong Thu Huong

I Elidas 1001-lesesirkel i august skal vi lese en forfatter fra Asia. Mitt valg falt på Duong Thu Huong fra Vietnam. Selv kjente jeg landets historie mest via amerikanernes tilstedeværelse der under Vietnamkrigen, og alle de som kom skadet tilbake. De blindes paradis er den første vietnamesiske boken noen sinne, som har blitt oversatt til norsk, og den er en liten godbit av en roman - denne må du få med deg!

Fra bakpå boken:
Dette er en dramatisk familiehistorie og en beretning om endringer i det vietnamesiske samfunnet over en periode på førti år. I kjølvannet av jordreformene på 50-tallet ble gamle føydalstrukturer brutt opp, men slo raskt tilbake i ny form. I sentrum av fortellingen står tre kvinner. 

Den unge kvinnen Hang er på 80-tallet arbeider ved en russisk tekstilfabrikk. I slummen i Hanoi bor hennes mor Que, der hun overlever som gateselger. I landsbyen bor tanten Tam, som ikke kan glemme fortiden, på godt og vondt. Oppe i det politiske systemet er morens bror Chinh, en mann som har mye på samvittigheten. Dette er en skarp politisk roman og en fortelling om mennesker og landskap, lyder og lukter.

Allerede etter et par sider pustet jeg lettet ut, over at språk og skrivemåte ville gjøre det lett for meg å komme gjennom boken. Men, etter to kapitler måtte jeg ta en pause, en pustepause, for det som skildres her er ikke noe en lett kan absorbere. 

I pausen leste jeg om Duong Thu Huong, hennes frihetskamp og modige fremførsel, så det var med stor respekt jeg gjenopptok lesingen av romanen. 

Av de tre kvinnene det handler om, er det datteren Hang, som er fortelleren, hun skildrer moren Ques liv fra hun som 20-åring mistet begge foreldrene og giftet seg med Ton. Hans familie eide en liten rismark, som moren og søsteren jobbet på. De sysselsatte folk i landsbyen og alle hadde det godt, helt til frigjøringshæren vant krigen og Chin, Ques bror kommer hjem fra kampene, med nyervervet makt.

Han skal gjennomføre klassifisering av befolkningen, han får med seg to utskudd i seksjon for jordreform, og svigerfamilien til Que må gi fra seg alt de har bygget opp. Ton må rømme og Que er alene, menneskene som i lang tid har hatt det greit, blir nå underkuet, de sulter når åkre og rismarker blir lagt øde av de misforståtte ideene til myndighetene. Når etter en tid, den store korrigeringskampanjen gjennomføres, jages Chin og kumpanene hans vekk, og en tilnærming til normalen kan begynne.

Det går ti år og Hang blir født. Det er Ton som er farens hennes, men hun har aldri møtt ham, og hun maser lenge på moren for å få vite noe om ham, før hun endelig gir etter og forteller. 

Vi er ikke kvitt onkel Chin, han dukker opp igjen og tar fra mor Que livsgrunnlaget hennes. Hun har laget mat og solgt dette, noe Chin mener er kapitalistisk og borgerlig, og sterkt ødeleggende for den rette sosialismen, så han skaffer henne jobb på en fabrikk.

Historien starter med at Hang må reise for å se til sin gamle onkel, som tilsynelatende ligger for døden. I korte blikk følger vi henne i nåtidshistorien, som byr på overraskelser til siste slutt. 

Romanen skildrer den vietnamesiske kulturen på en fin måte. Vi hører om skikk og bruk, som knebler menneskene. Skammen de opplever når de ikke greier utgiftene for å holde i hevd tradisjonene sine. Her er masse seremonier rundt guder som skal hedres hele tiden, og redselen for å glemme noe, preger dem.  

Forfatteren var selv medlem av kommunistpartiet, men ble ekskludert og fengslet. Tolkningen av de politiske tumultene i landet vi leser om her, fremstår for meg som nyansert og troverdig. Hun skriver godt, og tematikken er spennende å lese om, jeg plukker gjerne opp en annen av hennes bøker.

Forlag: Pax

Utgitt: 1988/på norsk 2003

Oversatt av: Tone Formo

Sider: 219

Kilde: Biblioteket

Natteløperen - ny unik krim fra Karin Fossum

Leste du Fossums forrige bok, Drepende drage angrende hund, er jeg sikker på at du har ventet spent på bok nummer to i serien om politioverbetjent Eddie Feber. Jeg lover deg, du kommer ikke til å bli skuffet!

Fra bakpå boken:
Meidel Jonsson finner farfaren sin død i huset. Atten år gammel er Meidel plutselig alene i livet. I hodet sitt har han mange kamre: et for lek, et for gode ideer, et for faenskap. Og et kammer for smerte og erkjennelse, som han vil lukke for alltid. Nå har Meidel ingenting igjen å tape. Men når han handler på Kiwi, kommer han i snakk med den unge jenta i kassen, og han aner en mulighet.

Etterforsker Eddie Feber er et kraftfelt på jobb, og hjemme har han et hus fullt av unger og kona Karmen som skriver krimromaner. Flere mennesker i byen får besøk om natten av en lysende skikkelse med et våpen i hendene. Feber har ikke mye å gå etter, annet enn en lapp der det står 833. Feber har sine helt egne metoder, noen vil si han går over grensen.

Karakteroppbygging og stemning mestrer Karin Fossum til fingerspissene. At plottene hennes også er av en helt egen karakter, gir Natteløperen enda et tydelig bevis på.

Jeg forelsket meg raskt i de to hovedpersonene, Eddie Feber fordi han er et nydelig menneske, og unge Meidel Jonsson for hans sarte sjel, og den skjebne livet har gitt ham. Han er ganske rå når han en sjelden gang besøker moren på institusjonen hun bor på 

Har du smerter? spurte Meidel. 
Hva? 
Hun så forvirret på ham. 
Måten du går på. Som om noen har banket deg opp. Det begynner å bli en stund siden sist du fikk juling. 
Hun svarte ikke på det. Hun hadde på seg den samme blondekjolen som sist, og med det lange mørke håret så hun ut som døden. Hun fiklet med røykpakken, tente en sigarett og trakk røyken inn. 
Han legen din, har han fått diplomet sitt i posten? 
Hva er det for slags spørsmål, sa hun. 
Han greier jo ikke å fikse deg.         

Historien veksler mellom Eddie og Meidel som skjønner, at når farfaren er død, så er hans eget liv også, så godt som over. Leseren kan lett si seg enig i dette, når det kommer frem hvorfor Meidel ser mørkt på fremtiden. Han arkiverer følelsene sine i forskjellige rom, og bruker forestillingens kraft for å takle vanskelige ting. Etter begravelsen av sin kjære farfar, lager han en kopi av ham i sengen hans, og fortsetter å snakke med ham. Han ser for seg ødeleggelsene, som kulene i revolveren kan lage, om de får slippe ut, fantaserer rundt hva det er naboen har i den blå tønnen, utenfor huset sitt.

Eddie Feber har en helt egen fremgangsmåte når han snakker med familien sin, kolleger, vitner og mulige forbrytere. Det er så mye menneskelig respekt i stemmen hans, at han får de han prater med til å rette seg opp og skinne. 

Natteløperen er spennende, språklig supersterk og filosofisk, på en måte som traff meg rett i hjertet. Flere ganger kjente jeg meg igjen i tanker og følelser som ble skrevet frem, og klumpen i halsen kom tilbake igjen og igjen. Nå hører det med til det siste der, at jeg kan grine over en bok, rett og slett fordi det er så bra skrevet.

Denne må du virkelig få med deg, en mer grensesprengende krim skal du lete lenge etter. Er du som meg, som gjerne tar med nytt verktøy til å takle det livet byr på, så var det litt av hvert å plukke med seg her. Natteløperen kan god leses uten at du har lest den første boken om Eddie Feber, men den er god den også ☺

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2022

Sider: 192

Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt
leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Fremmedlegeme - ny krim fra Unni Lindell

Unni Lindell holder fremdeles koken, mange av krimforfatterne jeg leste før har jeg gått lei, men denne dama altså! Jeg likte godt Nabovarsel, den første boken i serien hvor Snø er hovedperson, og ble ikke skuffet over fortsettelsen, for dette var virkelig spennende greier ☺

Forlaget om handlingen: 
Lilja og Betzy er blant kvinnene som gjemmer seg for sine voldelige menn på en jordbærgård i indre Østfold. Stedet er driftet på ideell basis av en kvinne i 60-årene. Hun gjør alt for å hjelpe. Eller gjør hun det? En dag oppdager Lilja overvåkningskameraer i trærne. Og seks år gamle Bambi går i søvne en natt og finner noe fryktelig i skogen. Den unge politibetjenten Lydia Winther, kalt Snø jobber igjen på politihuset med Hay og Marian Dahle. 

En førti år gammel savnetsak fører Snø til gården. Det skal sette livet hennes i fare. Nesten for sent går den grufulle sannheten opp for henne. At det finnes farlige menn i verden er noe alle vet, men finnes det også farlige kvinner?

Late dager hjemme alene er midt i blinken når en begynner på en spennende bok. Denne boken slukte jeg mesteparten av på en dag, selv om plottet var ganske tydelig, og mye av det som skjedde var litt som forventet, så klamret jeg meg fast. 

Vi ble kjent med Snø i forrige bok, hun har litt bagasje, på godt og vont. Hun er ansatt på Sentrum politistasjon i Oslo, men Politihuset som driver med drapssaker lånte henne sist, og da gjorde hun en meget god profil. 

Denne gangen skal Marian Dahle på Politihuset på ferie, så hun ber Snø om å steppe inn. Mordsaken de jobber med løses fort, men Snø har fått ferten i noen koblinger mellom voldsutsatte kvinner og menn som er meldt savnet. Problemet er at hun ikke skal jobbe med dette, men hun klarer ikke å la det ligge.

Karakteroppbyggingen fortsetter den den slapp i forrige bok. Jeg liker at forfatteren forventer at vi leser kronologisk, og ikke bruker tid på å gjøre oss kjent med persongalleriet på nytt. Når det er sagt, så var det litt unødvendig tydeliggjøring noen steder, men handlingen drev meg fort videre, så det var ikke noe å dvele ved. 

Lindell har greid å skrive frem en hevnhistorie av en annen verden, ut i fra den alvorlige tematikken som partnervold er. Det er gjort med respekt for kvinnene i boken, og virkelighetens kvinner, som befinner seg i denne grusomme situasjonen. 

Jeg likte godt psykologien vi får lære om i løpet av lesingen, om C G Jung sin lære om synkronisitet, altså meningsfulle sammentreff. Dette er noe av styrken til Snø, en ferdighet som hun fremdeles sliter med å temme, og gjøre seg nytte av. 

Liker du at handlingen er lett å følge, og at karakterene sitter fra første side, så er Fremmedlegeme et godt valg av lesestoff til lyse høstkvelder.

Forlag: Bonnier

Utgitt: august 2022

Sider: 382

Kilde: PDF fra forlaget

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget,
med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Axel Jensen - det begynte med Torgrim Eggen

Et litt tilfeldig valg på Storytel gjorde at jeg begynte å lytte til Torgrim Eggens bok om Axel Jensen. Boken kom ut i 2019 og har gått under min radar, selv om jeg har lest og likt flere av Eggens bøker. Axel - fra smokken til ovnen er storyen om Axel Jensen, en forfatter jeg aldri har lest noe av, hvis navn bare fikk en liten bjelle til å ringe. Boken er på 623 sider, mens lydbokversjonen er fordelt på 7 bøker med 3-4 timers lytting på hver. Dette funket godt for meg, siden neste bok alltid lå klar i appen.

Forlaget om handlingen:
Axel var den siste av sitt slag. Nei, den eneste.

Axel Jensen (1932-2003) var arvingen til et kjøttimperium som vendte ryggen til pølsene og i stedet ble opprører, eventyrer, sjømann og forfatter. En fluktvei, kalte han det. Han oppfattet seg som en outsider, både i den velstående familien og i skolemiljøet på Oslos vestkant, men han forble også en outsider i det litterære Norge ? selv om han regnes som en av etterkrigstidens mest sentrale og nyskapende forfattere.

Jensens liv ble et fantastisk, kaotisk og myteomspunnet eventyr som ofte gikk i ett med hans egne bøker. I livet og som forfatter var han en nomade og en kosmopolitt. «Hjem» var et fremmedord for Axel. Han var rusmisbruker, voldelig, en lystløgner, kronisk upålitelig i pengesaker og fullstendig uegnet som ektemann og far.

I denne boken forteller Torgrim Eggen om livet og skrivingen til Axel Jensen. Det er ikke noe jeg har tenkt å gjenfortelle, for jeg har ikke notert et ord underveis. Det var spennende å høre om hvor i livet Axel var da han skrev de forskjellige bøkene sine, hvilket tankegods han balte med, og ikke minst å lære hans temmelig spesielle personlighet å kjenne.

For han var en personlighet uten sidestykke, med sin kreativitet og ikke minst spontanitet. Ingenting var umulig for ham og alt skulle utforskes og prøves ut. En svakt utviklet impulskontroll var nok medvirkende til at han stadig vekk fikk fyr i teltet, og med et forlag i ryggen som støttet ham, så ble det bøker ut av kaoset også.

Det slo meg da jeg hadde lyttet meg gjennom mesteparten av denne boken, at jeg gjerne ville lest en roman, skrevet fra forlagets synsvinkel. Hvor spennende hadde ikke det vært, å være en flue på veggen, blant de som hadde ansvar for Axel Jensen sitt forfatterskap og utgivelser... 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2019

Lyttetid: ca 25 timer

Kilde: Storytel

Bibliografi:

1955: Dyretemmerens kors (eget forlag)

1957: Ikaros – ung mann i Sahara 

1959: Line

1961: Joacim

1965: Epp (ny utgave 2002 og 2008)

1974: Mor India

1978: Junior, eller Drømmen om pølsefabrikken som bibliotek

1979: Senior

1992: Lul

1995: Og resten står skrivd i stjernene, illustrert av Pushwagner

1998: Jumbo

2008: Epp, illustrert av Pushwagner

Hodet mitt føltes, som om det hadde tatt seg en tur i sentrifugen, etter jeg hadde hørt ferdig denne boken. For en fyr! at han i det hele tatt fikk utgitt noe. Tiden var overmoden for å lese noe av Axel Jensen, og med meg hjem fra biblioteket var samleboken Junior Senior og Jumbo. Samtidig lastet jeg ned lydbokversjonen av Ikaros. 

Jeg ble nesten litt overrasket da jeg begynte å lese Junior, teksten var jo helt forståelig, og forunderlig morsom på en litt barnslig måte. Korte kapitler med overskrifter, trykt med store bokstaver fikk meg til å assosiere den med en barnebok, men akk for en fryd å lese for gamle bebrillede øyne. 

Skrivemåten er også litt barnlig, med fantasifulle kallenavn og et persongalleri som favner det meste.

Junior er skildringen av Axels oppvekst. Her møter vi far, mor "Jesebel", og en mengde onkler og tanter. Vi hører om onkel Ham, Sir Loin og Lady Grill, Jehova og Djevelen, Hitler, Tabu og Gledesdreper. Oppførselen til de voksne blir tolket av barneøyne, og i Axels fantasiverden får de sin fargerike plass. Det går ikke an å forklare, dette  må du lese!

Axel er 8 år når krigen bryter ut, de flykter i bil fra Trondheim, og bosetter seg i Oslo hvor farfarens pølsefabrikk befinner seg. Foreldrene krangler og lever vidt forskjellige liv, noe som påvirker Axel, naturlig nok.

            Mor tente en Blue Master. Hun lukket øynene og lente hodet mot skulderen til far. Det var akkurat som de var venner. Jeg hadde aldri trodd at krigen kunne være så fin. 

I Senior er det naturlig nok Axels far som blir skildret, eller kanskje hans forhold til sin far, for det er fremdeles Axel som har fortellerstemmen. Far ønsket Axel inn i kjøttfabrikken, men han måtte begynne nederst på samlebåndet med tarmskylling, og jobbe seg oppover. Dette lille utdraget oppsummerer egentlig far-sønn forholdet deres:

            Var på ski med far søndag. Kom ikke lenger enn til Frognerseteren. Det er en glassvegg mellom oss. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg ønsker å knuse den. Kunne komme til å skjære meg på skårene.

Junior og Senior kom ut i 1978 og 1979. Jumbo derimot kom ut i 1997, som følge av et samarbeid mellom Axel Jensen og Olav Angell. De ti siste årene av sitt liv var Axel Jensen sterkt fysisk hemmet av sykdommen ALS. Kreativiteten og arbeidstrangen skortet det ikke på, så ved hjelp av Angell, og også andre, fikk han skrevet, og skrevet ferdig, flere bøker etter han ble sengeliggende. 

Jumbo kan leses som en frittstående oppfølger til Junior og Senior, noen av åpningsscenene kjente jeg igjen fra Junior og Senior, og også fra Torgrim Eggens bok. Handlingen er mer fragmentert enn resten av boken, siden teksten er satt sammen av flere dokumenter fra Axel Jensens skattkammer.

Her får vi også høre litt om tankene til Axels store forbilde, mystikeren Georgij I. Gurdjieff og hvordan disse inspirerte Axel. 

Samtidig som jeg leste denne boken, begynte jeg å lytte til Ikaros, som er den første romanen han fikk gitt ut på et forlag. Igjen kjenner jeg igjen litt fra Eggens bok, men denne boken er ikke en utpreget selvbiografi, selv om den allikevel er det. 

Axel Jensens utforsker- og eventyrtrang skinner gjennom på alle sidene. Hans respekt for menneskene og kulturen(e) i Sahara varmer, samtidig som hovedpersonen hele tiden reflekterer over betingelsene for hans frihet.

Det er ikke tvil om at han bar på en god dose overmot, noe tittelen på romanen gjenspeiler. Historien bygges rundt greske myter, men tankene presenteres uten det intellektuelle tyngden, som gjerne følger med.

Jeg liker godt det jeg leser av Axel Jensen, og har allerede fortsatt med Line som begynte veldig bra. Har et par bøker til på planen, som jeg fyller på med her etter hvert. 

Har du lest noe av Axel Jensen?

Ta gjerne en titt på Cappelens boktips, hvor de sier litt om noen av disse bøkene.