Første teaterstykke ut etter nyttår er Mor Courage. Vi har sikret oss billetter til Agnete Haalands første premiere, og den største satsingen til
DnS i 2012. Det er mange skuespillere med i dette stykket, og Siren Jørgensen har endelig fått seg en hovedrolle, etter å ha gjort glimrende arbeid i alt jeg har sett henne i. Boken er spekket med sanger, så jeg har stor forventning til sang og musikk i dette stykket.
For å få full kontroll på handlingen i stykket, har jeg lest boken til Bertholt Brecht og her er et lite resymè:
Boken er skrevet som et teaterstykke. Hele handlingen går på
direkte tale, så det er litt trått å lese. Bertholt Brecht skrev det i 1939-40
da han var i eksil i Sverige. Handlingen som er delt opp i 12 akter, er lagt
til Tredveårskrigen og vi starter i Sverige i 1624, hvor vi blir kjent med
ververen og sersjanten.
Anna Fierlings, som blir kalt ”Mor Courage” går rundt
med trallen sin, dradd av sine to sønner, med den stumme datteren på lasset. De
livnærer seg av å kjøpe og selge ting. Ververen klarer å lokke med seg den
eldste sønnen Eilif, så nå må hun klare brasene med bare en sønn. To år senere treffer hun igjen Eilif som har gjort
det bra i hæren.
Vi hopper igjen tre år frem. Mor Courage prøver å gjøre butikk i en fangeleir,
hvor hun holder et skarpt øye med sin snille, litt dumme yngste sønn, som har
ansvar for regimentskassen. Fangeleiren
blir angrepet, lillesøster Kattrin gjemmer skrinet, og broren som kalles
Sveitserosten blir stilt ansvarlig og skutt.
Vi hopper to år til frem og havner i 1631. Mor Courage har fartet med den lille
salgsvognen sin gjennom Polen, Bayern, Italia og tilbake til Bayern. Hun blir
truet til å rive opp offisersskjortene sine for de skal brukes som bandasjer, og taper masse penger.
I 1632 truer krigen med å stoppe, men som vi alle vet er det ennå 16 år igjen.
Mor Courage bestemmer seg for å kjøpe mer varer, men svenskekongen faller, og
freden truer med å ruinere henne. Kattrin gir moren mye hodebry med sin
oppførsel, og når hun blir overfalt og får et arr i ansiktet innser moren at
hun aldri vil bli gift.
Mot slutten samles flere karakterer som vi har blitt kjent med, og Mor Courage
venter på Eilif, nå som det er fred. Når hun er på torget kommer noen soldater
med Eilif som er bundet og skal skytes. Da hun heseblesende kommer løpende
tilbake for å fortelle at krigen har blusset opp igjen, får ikke kokken seg til
å fortelle at Eilif er død. Mor Courage er lykkelig over at levebrødet hennes
er reddet, og krigen fortsetter.
På slutten er vi i et Tyskland, som har mistet over halvparten av sine innbyggere, enten i krigen eller i en av
farsottene. Hungersnøden herjer, alt er utbrent og det er ikke annet å gjøre
enn å tigge. Kokken som Mor Courage har hengt med en stund arver et vertshus
etter sin døde mor, og de beslutter å reise til Utrecht, men Kokken vil ikke ha
Kattrin med. Kattrin lytter når kokken forklarer hvorfor, og beslutter å rømme,
men moren stopper henne, og de to drar av sted i motsatt retning.
I avslutningen er Kattrin sammen med en bondefamilie i utkanten av byen Halle.
De skjønner at byen blir invadert av lutherske tropper, men kan ikke gjøre noe
for å advare innbyggerne. Kattrin er modig og klatrer opp på taket, og slår med
liv og lyst på en tromme for å advare. Noen fra angrepshæren er ved huset og de
forsøker å stoppe henne, uten hell. Langt om lenge kommer det en med muskett og
klarer å skyte henne, men da er landsbyen allerede advart.
Mor Courage redder
seg helskinnet ut av den angrepne byen, bare for å finne datteren sin drept.
Livet hennes er i fare, og på slutten rømmer hun for å spore opp eldste sønnen
Eilif, som hun ennå ikke vet er drept.