tirsdag 30. januar 2018

Ferskenen et overskuddsprosjekt fra Johan Harstad

Med disse femten mikrokrimromanene og nitti sidene med sluttnoter, har Johan Harstad virkelig lekt seg. Det er morsom lesning, absolutt originalt og samtidig ganske lærerikt for oss som til stadighet vil lære mer om språk.

Forlaget om boken:
Frode Brandeggen (1970–2014), en ukjent forfatter for de fleste, debuterte i 1992 med den over to tusen sider lange, eksperimentelle romanen Konglomeratisk pust.
I årene etter lette Brandeggen iherdig etter en ny form og en ny litteratur, i håp om også å nå et større publikum. Han fant det til slutt, i mikroromanene om Ferskenen, et protestorientert krimprosjekt som tok mål av seg å konfrontere genrens svakheter og plotmessige uthaling. Som våpen valgte han en banal krimhelt som enten allerede er på plass hvor forbrytelsen finner sted, eller som befinner seg i umiddelbar nærhet slik at løsningen raskt kan avsløres. På den måten ville Brandeggen tilby krimlitteratur til folk som ikke har tid til å lese lange bøker eller som hater å lese, men elsker krim. Banal mikrokrim eller genial avantgardisme? 

Denne utgivelsen samler for første gang alle de 15 romanene Brandeggen skrev om Ferskenen, i en utgivelse utstyrt med entusiastiske og utfyllende sluttnoter av den tyske annotatøren Bruno Aigner.

Johan Harstad er en forfatter som har skrevet en historie om en forfatter, som skriver om en superhelt, hvor historien i alt overmål blir kommentert av en tredje forfatter. I beste sakprosastil er handlingen spekket med henvisninger, og det er disse kommentarene til teksten som utgjør bokens siste halvdel. Jeg må innrømme at jeg kun ytterst sjeldent leser fotnoter, men denne gangen måtte jeg til pers, for her utdypes historien om Frode Brandeggen på en måte som gjør romanen forståelig.

Dette er tull og tøys fra ende til annen. Med utstrakt bruk av referanser, og kraftig harselering av krim-sjangeren greier Harstad å underholde, uten at det føles tåpelig. Hva Harstad vil med denne romanen, som skiller seg ut fra hans tidligere kritikerroste utgivelser, vites ikke. Det kan føles som et spark til forfatterstanden og bokbransjen, eller kanskje det bare er et utslag av å ville riste av seg det han har gjort før, og gjøre noe helt nytt?

Kult med vrengbart bokomslag
De 15 mikroromanene som Ferskenen er bygget opp av, er som ordet antyder, korte. Detektiven Ferskenen parodierer alle krimhelters oppførsel på en måte som fikk meg til å humre gjenkjennende mange ganger. Harstads nye roman er med sine korte kapitler lettlest, med en humor som er mer underfundig enn subtil. Romanen belyser litterære kvaliteter i skjønnlitteraturen, men du trenger ikke være en utpreget bokelsker for å ha glede av den.

Det som hadde vært interessant å vite er, leser du handlingen først og fotnotene etterpå? eller blar du opp på hver fotnote etterhvert?

Tidligere har jeg lest Buzz Aldrin som jeg likte veldig godt, og Darlah som ikke traff meg helt hjemme.

Alle avisene har skrevet om denne boken, men jeg fant ingen bloggomtaler, så folkens pass på så dere ikke går glipp av denne!
Å jo, der kom den første, sjekk ut Bjørneboks utrolig flotte omtale av boken!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2018
Sider: 239
Kilde: Leseeksemplar

mandag 29. januar 2018

Diktlesesirkel: Rupi Kaur - The sun and her flowers

Da Anita i begynnelsen av året lanserte en diktlesesirkel for 2018 var min første tanke at dette blafrer for langt utenfor min komfortsone. Jeg har lest litt dikt de siste årene, men det er kun langdikt, som nesten er for noveller å regne som har fenget. Mye av diktlesingen jeg har foretatt har  jeg ikke evnet å forstå, men heller blitt irritert på formen og fremstillingsmåten.

I mine hyller og kasser ligger det mange diktsamlinger, (både leste og uleste) men siden jeg forholder meg til ulest-hyllen min, er det den som gjelder. Tenk, der lå en diktsamling, Rupi Kaur sin andre utgivelse The sun and her flowers, som jeg kjøpte i Oxford i høst. Denne uken har jeg kost meg med den, og her er mine tanker om boken:

I likhet med Rupi Kaurs debut Melk og honning handler diktene i The sun and her flowers om medmenneskelige forhold, og tanker vi har om oss selv. Gjennom fem deler er vi innom tema som sorg og tap, å forlate seg selv, å hedre sine røtter, kjærlighet og det viktigste av alt å gi seg selv styrke.

Jeg liker måten diktene hennes ikke har overskrifter men underskrifter, det føles mer som en bekreftelse på det en har lest enn en pekepinn på hva forfatteren mener at leseren skal forstå - if U see what I mean ☺

For å referere Heidi Sævareid som jeg nettopp har lest: Man ser det man ser når man er den man er, og derfor vil nok diktene og temaene treffe forskjellig fra leser til leser. Her er noe for enhver smak, og hos meg gikk det rett inn.


Jeg leste fort i begynnelsen, men merket selv at jeg leste mer og mer sakte, og med mer innlevelse for hver side. Til slutt måtte jeg lese starten på nytt, for å se om noe bra hadde gått meg hus forbi.

perhaps we are all immigrants
trading one home for another
first we leave the womb for air
then the suburb for the filthy city
in search of a better life
some of us just happen to leave entire countries


Noen av diktene får meg til å nikke og smile, noen føler jeg meg truffet av, og noen traff såre punkt jeg ikke visste at jeg hadde. Dette er nydelig lesning og god terapi, jeg legger boken ved lesestolen og ikke i bokhyllen når jeg er ferdig, så kan jeg lett ta den frem igjen.

you do not just wake up and become the butterfly

Rupi Kaur ble en shooting star med sin første diktsamling Melk og honning. Den har siden utgivelsen i 2015 solgt 1,5 millioner eksemplarer, og blitt oversatt til 23 språk. De to samlingene hennes er nydelig illustrert av henne selv, små tegninger som gir diktene ytterligere dybde.


i stand
on the sacrifices 
of a million woman before me
thinkin
what can i do
to make this mountain taller
so the woman after me
can see farther

- legacy



**********

Sånn ser opplegget for diktlesingen vår ut:
1. Januar: Les en ulest diktsamling fra bokhylla di.
2. Mars: Les en diktsamling av en debutant.
3. Mai: Les en samling av en prisbelønnet lyriker.
4. Juli: Les en diktsamling av en utenlandsk lyriker.
5. September: Les en norsk diktsamling fra 2018.
6. November: Les en klassiker.

Jeg hadde moro med å gå gjennom alle blogginnlegg som omhandler dikt, og fant en mye større liste enn jeg hadde trodd: Hekla myter, Så faller jeg, Fall- og lytteøvelser, Mingvasevann, Dette skjer ikke, To sonettekranser, Nike, Melk og honning, Barsel, Alt som ikke har blitt tjoret fast, Sigd,


Les mer om diktlesesirkelen på bloggen Artemisias verden!

søndag 28. januar 2018

Bruddlinjer - ny spennende roman fra Heidi Sævareid

Heidi Sævareid har greid det igjen! Etter å ha belyst temaet suspensjon i Slipp hold og Krav Maga i Slagside var jeg spent på hva bakteppet for hennes nyeste roman ville bli. Jeg likte hennes to tidligere romaner veldig godt, så forventningene var skyhøye til Bruddlinjer, til tross for dette, gir jeg boken full score på terningen!

Forlaget om handlingen:
Hedda snur seg for å sjekke Daniels reaksjon.
Men Daniel er ikke ved siden av henne.
Daniel er fem mennesker lenger unna, seks mennesker, syv mennesker, åtte mennesker unna – han snor seg gjennom mengden og blir slukt.

Daniel forsvinner på Glastonbury-festivalen. Da lillesøsteren Hedda begynner å lete etter ham, oppdager hun snart at broren har levd et liv hun ikke visste noe om.
Samtidig strir Hedda med egne hemmeligheter, og hun frykter at de okkulte ritualene hun har eksperimentert med, har fått skjebnesvangre konsekvenser.

Man ser det man ser når man er den man er


Den siste setningen der, fant jeg sent i romanen, og jeg føler den oppsummerer handlingen på en fin måte.

Vi møter den fattige studenten Hedda og hennes storebror Daniel. Han er en ung mann uten strenge rammer for sitt liv. Han ledes av innfall og heftige engasjement, noe som får ham til å bryte avtaler og "bli borte". Han er veldig glad i lillesøsteren sin, men tenker ikke over konsekvensene sin egen selvopptatte oppførsel får for henne.

Hedda er et naturmenneske, hun skildres nesten som et dyr med tanke på at hun har skjerpede sanser og stor kjærlighet for planter, insekter og dyr. Hun bruker en tarotkortstokk som veileding i livet, og lar tankene styre av det daglige kortet hun trekker.

Disse to karakterene er glimrende skildret, og mange ganger gjennom handlingen sukker jeg fornøyd over det jeg leser. Igjen henviser jeg til min utvalgte setning over, og vil påstå at boken handler om to søkende unge mennesker som driver med overskridende ritualer og det okkulte, eller den handler om å reise på festival - hvor leseren er i livet bestemmer.

Bruddlinjer skildrer to sårbare mennesker som prøver å finne ut av ganske personlige ting, men siden bakteppet for det meste er på reise eller festival, dras leserens oppmerksomhet hele tiden mellom det ytre og det indre. Genialt spør du meg, jeg elsker måten denne romanen er bygget opp på!

Historiene til Heidi Sævareid er skrevet for ungdom, men måten hun skriver på, låser ikke romanene fast. Hun har et voksent språk og betraktningene hun gjør seg er helt fri for ungdommelige intriger og navlebeskuelse. Bruddlinjer er den beste av de tre bøkene jeg har lest av Sævareid, så hvis du vil bli kjent med hennes forfatterskap, les gjerne denne først, før du våger deg på Slipp hold og Slagside, som er hakket mer utfordrende i tematikken.

Bokvrimmel, Så rart og Kleppanrova har også likt og blogget om boken

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 303
Kilde: Leseeks

fredag 26. januar 2018

Dødstimen - en kriminalroman av Jaran Dammann

Jaran Dammann har en rekke utgivelser bak seg, innen humor og spenning, men dette er hans første kriminalroman. Jeg har ikke lest noe av ham før, startet spent på denne boken, og ble ikke skuffet.

Forlagets presentasjon:
Claus er en alkoholisert uteligger som sover i skogen og overlever på søppel og det han finner i naturen. Men tilværelsen hans tar brått en ny vending da han blir vitne til et drap på en ung jente.
Politiet kobler denne hendelsen mot flere uløste drapssaker og mistenker umiddelbart Claus. På flukt fra politiet og en drapsmann som vil hindre ham i å fortelle det han vet, rømmer Claus opp på fjellet.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 352
Kilde: Leseeksemplar

Dødstimen ble min første krim i år. Jeg har lest en thriller og en spenningsroman, men dette er en tradisjonell krim med fokus på politietterforsking. I denne historien deler to karakterer på oppmerksomheten, uteliggeren Claus og lensmann Georg Bråten. De befinner seg innen for samme rammefortelling, som fortelles uten digresjoner eller lange utdypende innledninger.

Her er det full action og fremdrift fra første side når Valdresekspressen kjører utfor et stup. Det er mange mennesker involvert, noen godt skildret, mens andre forblir perifere, sånn som det må være i krim med høyt tempo. Vi møter den unge nyutdannede Tove, Emil den kristne senioren og Georgs støttespiller, men så har vi Arild Andersen, drittsekken som er ute etter Georgs ledende stilling.

Nå har det blitt sagt mye om drittsekker i politiet, så jeg skal ikke påstå at det Arild gjør ikke er troverdig, men etterhvert som vi blir kjent med ham, føles han mer og mer oppkonstruert. Jeg blir selvfølgelig eitrande forbanna når jeg leser, og det er jo et pluss i litteraturen, at leserens følelser trigges (på godt og vont).

Plottet er godt satt sammen, og siden lederen av etterforskingen er mer opptatt av sitt eget omdømme enn å finne den riktige ugjerningsmannen, farer politiet fra den ene mulige løsningen til den andre. Dammann bruker et godt språk som flyter lett. Boken kan definitivt karakteriseres som en "page-turner", for mange frampek og vendepunkt gjør den vanskelig å legge fra seg.

Sagnet om Hulabaken går som en rød tråd gjennom historien, noe som gir handlingen et snev av mystikk og legger til grunn for en litt gåtefull bakgrunn. Å ha en hovedperson som er uteligger var også originalt, til tross for at han var belastet med drikking og hang til innbrudd, var han en sjarmerende tøffing, som tok alle utfordringer på strak arm.

Dødstimen er en velskrevet krim preget av politiets etterforskning av et dødsfall, og flere andre uforklarlige hendelser. Så spennende krim som dette anbefaler jeg gjerne videre!


På bloggen Artemisias verden finner du en fin omtale av boken!

tirsdag 23. januar 2018

Swing time av Zadie Smith

Zadie Smith er en forfatter født og bosatt i arbeiderklassestrøket nord i London. Hun har mor fra Jamaica og engelsk far. Når jeg leser om hennes oppvekst med halvbrødre som er artister, og sin egen forkjærlighet for dans, kjenner jeg henne igjen i hovedpersonen i Swing time.

Forlaget om handlingen:
To brune jenter drømmer om å bli dansere, men bare én, Tracey, har talent. Den andre har ideer: om rytme og tid, om svarte kropper og svart musikk, om hva som kjennetegner en stamme, eller gjør et menneske fritt. Det er et tett, men komplisert vennskap som brått tar slutt i begynnelsen av tjueårene. Vennskapet gjenoppstår aldri, men det blir ikke glemt, heller.
Vår navnløse hovedperson legger det gamle nabolaget langt bak seg og reiser verden rundt som personlig assistent for en berømt sanger, Aimee.

Vi møter hovedpersonen og venninnen Tracey når de er rundt ti år. Vi er i London, og for meg som elsker vrangsiden av denne byen, var det herlig å følge med på ferden i strøkene hvor jeg selv var aupair i min pure ungdom.

Handlingen er ikke lineær, men vi beveger oss i luftige sprang frem og tilbake i tid. Her er flotte skildringer av barndom og vennskap, samt foreldreforhold på godt og vont. Stikkord for romanen er identitet, klasse og rase, tema som blir belyst fra flere synsvinkler.

Når fortellerstemmen er ferdig utdannet jobber hun for den litt eksentriske Aimee. Sammen med henne blir vi tatt med til flere forskjellige samfunn i Afrika, og får kjenne på utfordringene de strever med på en sanselig og nær måte.

Zadie Smith setter i denne romanen sammen mange anekdoter, fra London og fra Afrika, om ungt vennskap og mer modne refleksjoner.  Dette gir et fragmentert og mangefaset bilde som nok absorberes best ved å ta noen skritt tilbake og fordøye alt på en gang. Fanny Vaager leser forbilledlig, hun gjorde det lett for meg å finne frem den tålmodigheten som måtte til for å henge med i alle sprangene i teksten.

Handlingen byr på mange kontraster, blant annet mot slutten, når vi hører om det uskyldige barnet som Aimee adopterer, til protester fra omgivelsene, og om hovedpersonens egen supersterke feminist av en mor, som dør alene på et hospits 57 år gammel. Spørsmål som "hvem kan egentlig dømme" og "hvem er vi egentlig" stikker seg fram.

Forfatterens romandebut White teeth, hadde jeg stående i hyllen, kjøpt på en av mine mange Londonturer, men ennå ikke lest. Etter å ha hørt på Swing time, legger jeg den frem, for dette ga mersmak!

Utgitt: 2018
Spilletid: 13:09
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 21. januar 2018

Og himmelens krefter skal rokkes av Petter Fergestad

Etter jeg for et år siden leste forfatterens debutroman Armageddon-algoritmen, har jeg gledet meg til oppfølgeren. Og himmelens krefter skal rokkes, er en frittstående fortsettelse av det som kalles Ypsilon-trilogien. Petter Fergestad har bakgrunn som dr.techn. i elektroteknikk og har jobbet med bølgefenomener og teknologiutvikling i et halvt århundre, så han har god innsikt i det han skriver om.

Forlaget om boken:
Forskerne Tor Tønder og Maria Skog er preget av fortiden. Da de møter hverandre i Tanzania virker det skjebnebestemt, og sammen engasjerer de seg i et enestående prosjekt. Gjennom sinnrike forretningsmanøvrer finner Tor en mulig løsning på den største trusselen mot vår sivilisasjon: verdens fattigdomsproblem. 

Sterke markedskrefter vil det annerledes. I kampene som følger, mellom idealisme, mørke urinstinkter og kald materialisme, må Tor og Maria slåss mot både ytre og indre demoner. I en gripende fortelling, der ikke bare Tor og Maria, men hele sivilisasjonens eksistens er truet, tar Fergestad oss med på en reise mellom Tanzania, Norge og Silicon Valley.


Igjen har Fergestad greid å skrive en spenningsroman som inspirerer til refleksjon. Han åpner etterordet sitt med å si: "Dagens fiksjon er ofte morgendagens virkelighet", og det er i balansegangen mellom det ufattelige og dagens virkelighet, denne romanen har funnet sitt fotfeste.

Kjensgjerningene er klare for oss alle, vi er alt for mange mennesker på denne kloden, og energitilgangen er en utfordring. Matmangel, krig, terror og flyktningprosesser er vår virkelighet i dag, dette er bakgrunnen for denne romanen.

Det er en slukebok dette her, den er velskrevet, med mange spenningstopper, bygget på et plott som er troverdig fremstilt. Marias drømmer har en klar rolle, men den mystiske delen av handlingen passer nennsomt inn, og er viktig for helheten.

Vi får høre om trådløs strømoverføring, om å fange lynenergi, om resonans og små bokser som kan forårsake jordskjelv. I tillegg reflekteres det over hvilke mulige helbredende virkninger elektroniske magnetfelter kan ha på utviklingsforstyrrelser som altzheimer og autisme.

Den Kroatiske fysikeren Nikola Tesla hadde jublet i sin grav, om han hadde vist at han figurerer i en spenningsroman anno 2018. Han bidro sterkt innen forskning på elektronikk og magnetisme, et felt jeg normalt ville funnet tørt å lese om, men i denne romanen ble tema fremstilt på en besnærende måte.

Selv satt jeg nærmest og bet i puten flere ganger, flyturen i begynnelsen av boken lukket meg ute fra omverdenen. Stadige vendepunkt og interessante frampek holdt oppmerksomheten min skjerpet til siste side. Forbindelsen med den forrige boken preger ikke handlingen, men mot slutten møter vi så vidt igjen noen av karakterene fra Armageddon-algoritmen.

Er du på jakt etter en spennende roman uten verbale unoter, som har høyt actionnivå, litt romantikk og handling til ettertanke, så er Og himmelens krefter skal rokkes absolutt et bra valg!

Utgitt: 2018
Sider: 349
Kilde: Leseeksemplar



fredag 19. januar 2018

Går du nå, er du ikke lenger min datter av Anne Bitsch

Anne Bitsch har skrevet en personlig oppvekstskildring om overlevelse og tilgivelse, som gir de barna som ikke selv kan fortelle hvordan de har det når mor eller far drikker, en stemme. Dette er sterk lesning dere, som oppfordrer oss alle til å være våken for barn og ungdom som trenger hjelp.

Fra bakpå boken:
Dette er Anne Bitschs fortelling om en oppvekst, med en psykisk syk og alkoholisert mamma. Ved å lete i gamle brev, dagbøker, offentlige arkiver og i samtaler med mennesker som kjente dem, prøver forfatteren å finne svar på hvordan en familie kunne gå i oppløsning uten at noen grep inn.
I Går du nå, er du ikke lenger min datter, vil forfatteren avkle mytene om den typiske misbruker og skildrer enkeltmenneskets og samfunnets avmakt i møte med omsorgssvikt av barn fra «møblerte hjem».

Som barn skjønte jeg det aldri, hvorfor andre ikke ville hjelpe oss, sånn på ordentlig. Når jeg tenker meg om, skjønner jeg det heller ikke i dag.


Boken gir et sant men ikke objektivt portrett av forfatteren og hennes mors felles fortid. Det som skildres, og måten det er gjort på, er i aller høyeste grad subjektivt, da dette er barnets vitnesbyrd, men motsetningene er ivaretatt på en åpen og fin måte. En pekefinger er rettet mot oss, i boken sin savner hun varslere og ber oss være oppmerksomme medmennesker. Sitatet fra Søren Kierkegaard fra 1859 var mors rop om hjelp, men er også et uttrykk for hvor dagens barnesyn er på vei:

Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå at det å hjelpe ikke er å være den mest herskesyke, men den tålmodigste - at det å hjelpe er villighet til inntil videre å finne seg i å ha urett og ikke å forstå det den andre forstår.

Historien innledes med en skildring av mors begravelse, og hennes død (i den rekkefølgen). Siden går vi helt tilbake til mors oppvekst, og historien fortelles kronologisk herfra. Det er en godt underbygget fortelling, hvor forfatteren har brukt mange forskjellige kilder for å danne seg et mangefaset bilde av hvem moren egentlig var, og hvorfor hun ble som hun ble.

Betraktningene hun gjør seg er satt i sammenheng med historiske fakta og 70/80-årenes koloritt. Synet på barneoppdragelse har jo endret seg radikalt siden den gang, men for oss som er oppvokst på denne tiden, er det ikke vanskelig å leve seg inn i stemningen. Mor og far var politisk aktiv på venstresiden og en del av hippie-generasjonen, noe som gir bakgrunn, men ikke årsak til mors personlige utvikling.

Det er ikke tvil om at Anne Bitsch kan skrive, for det er en velskrevet historie jeg har hatt mellom hendene de siste dagene. Hun viser sitt store personlige engasjement gjennom optimistiske og undrende refleksjoner, og nærmer seg sakens kjerne "Er tilgivelse mulig?" på en logisk og ryddig måte.

Boken gjorde inntrykk på meg. Les den, du vil ikke angre!


Berit leser har også skrevet om boken, har du blogget om den, legg gjerne inn lenke i kommentarfeltet!

Margunn Vikingstad intervjuer Anne Bitsch på Litteraturhuset

I februar skulle Anne Bitsch og Niels Fredrik Dahl samtale om sine relasjoner til mødrene sine. Men Dahl uteble, så samtalen ble en litt annen enn jeg hadde forestilt meg. På bildet har Beathe knipset Anne Bitsch i det ene sekundet det var mulig å se ansiktet hennes, resten av timen seansen varte satt vi og så på et snakkende hår.

Forlag: Spartacus
Utgitt: 2017
Sider: 324
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 17. januar 2018

Alle dagers ende av Jenny Erpenebeck

I fjor sommer leste jeg Jenny Erpenbeck sin roman Går, gikk, har gått, og jeg var frelst. Jeg likte betraktningene hun gjorde seg, og måten hun formidlet på, så gleden var stor da jeg oppdaget at en ny norsk utgivelse var på gang, allerede tidlig i det nye leseåret.

Forlaget om boken:
I Alle dagers ende lar Jenny Erpenbeck sin navnløse hovedperson dø fem ganger: som spedbarn i Galicia i 1902, som forelsket tenåring i et krigsrammet Wien, som forrådt partifunksjonær i Moskva  under stalinismen, som hyllet forfatter i Øst-Tyskland og som nittiåring på et aldershjem i Berlin etter murens fall. 

Erpenbeck viser hvordan samspillet mellom det politiske og det personlige, det uforklarlige og det tilfeldige skaper det vi kaller skjebne. Alle dagers ende er en rik beretning om livets skjørhet og muligheter, og samtidig en annerledes fortelling om Europas nyere historie, fra en av samtidens viktigste litterære stemmer. 



Alle dagers ende er et flettverk av en roman, som må leses med alle sanser åpne. Det hele begynner med at hovedpersonens spedbarn dør, om faren til barnet som var en goj, og om menneskene rundt henne.

Her finnes en rammefortelling og et slags lineært handlingsforløp, men dette er godt skjult i de mange enkelthendelsene som romanen er bygget opp av. Vi beveger oss fra 1. verdenskrig og frem mot i dag, vi blir kjent med mennesker gjennom flere generasjoner som levde i sentraleuropa i denne perioden.

Selv brukte jeg litt tid på å vende meg til den fragmenterte teksten, og finne meg til rette med at karakterene stort sett forble navnløse. Jeg kjenner igjen forfatterens måte å skrive på fra hennes forrige bok, men Alle dagers ende som kom ut tre år før Går gikk har gått, føles mer abstrakt og mindre satt i sin form.

Hun bruker er fint språk, og har innimellom noen blomstrende betraktninger som går rett i hjertet på meg. Lesingen flyter lett, til tross for de mange sprangene i teksten, og enkelte ting som Goethes samlede verker og en taburett i gangen, binder romanens handling sammen. Det er få faktaopplysninger i denne romanen, og det finnes ikke noe belærende eller oppramsende over den, men her er mye å lære om forholdene jøder og ikke-jøder opplevde, før, under og etter begge verdenskrigene våre.

Are være den som fristes, for bare han kan stå imot


Forlag: Oktober
Utgitt: 2012/på norsk 2018
Sider: 258
Kilde: Leseeksemplar

lørdag 13. januar 2018

Det ender med oss av Colleen Hoover

Dette er mitt andre møte med denne amerikanske forfatteren, siden jeg har lest Stygg kjærlighet for noen år siden. Jeg må med en gang si at jeg er kraftig utenfor min komfortsone når det gjelder litteratur her, men hoppet i det siden jeg likte hennes forrige bok godt.

Forlaget om boken:
Lily Bloom er i begynnelsen av 20-årene. Hun har ikke hatt det lett i oppveksten, faren var voldelig mot moren og hun fikk ikke lov til å ha venner på besøk. Lily er likevel full av vilje, pågangsmot og tro på framtiden. Etter å ha fullført college, flytter hun til Boston og åpner sin egen blomsterbutikk. Hun møter hjernekirurgen Ryle Kincaid. Han er påståelig, sta og arrogant, men også følsom, briljant og fullstendig bergtatt av Lily. Og til tross for at Ryle har en sterk aversjon mot forhold, blir de et par. 
Så møter Lily plutselig igjen sin første kjærlighet, Atlas Corrigan. Han var hennes sjelefrende og beskytter da hun var 15 år, men de har ikke sett hverandre siden. Og like plutselig blir alt Lily og Ryle har bygget sammen, utsatt for et ragnarok.


Dette er en roman full av vellykkethet. Hovedpersonen Lily er bare 23 år men har en mastergrad i business, og fast jobb i det største markedsføringsfirmaet i Boston. Så møter hun Ryle, en utrolig vakker og sjarmerende mann, som i tillegg er nevrokirurg og søkklastet med penger.

Overgangene er til tider brutale, Lilly har plutselig sagt opp jobben sin og kjøpt et lokale til blomsterbutikken hun drømte om å åpne. Inn i lokalet svinser Allysa og tilbyr seg å jobbe for henne, gratis. Hun er søkkrik og trenger bare noe å drive tiden med. De blir selvfølgelig perlevenner, og sammen gjør de blomsterbutikken lukrativ i rekordfart.

En del av handlingen er satt tilbake i tid ca. 8 år, dette er skrevet i kursiv og i dagbok/brev-format (de som kjenner meg vet at dette er skikkelig nedsig for meg) og det er i denne handlingstråden vi blir kjent med Atlas, og med mishandlingen som Lilys far bedrev.

Karakteroppbyggingen er god, jeg likte veldig godt Atlas, han var den mest jordnære av dem, og den eneste av personene som virket troverdig. Vi møter ham så vidt igjen mot slutten av primærhandlingen, men så fades han ut og forsvinner.

Forfatteren forteller i etterordet at denne historien er inspirert av hennes egen oppvekst sammen med en far som slo mor, og en mor som aldri brøt ut av ekteskapet. Spørsmålet, hvorfor går ikke mor? er et spørsmål som forsøkes svart på i denne romanen, om hun har lykkes med det, er jeg ikke sikker på. Selv endte jeg med å synes synd i Ryle, og fikk de rike bortskjemte jentene langt opp i halsen, det var sikkert ikke meningen.

Andre og vel så interessante spørsmål blir stilt: Er det lov å ikke ville ha barn eller være i et monogamt forhold, men kun konsentrere seg om jobben sin? Jeg ville gjerne fått utdypet dette litt mer, men siden Ryle ikke greier å leve etter sine egne leveregler, så stopper refleksjonene. Vi får også et lite innblikk i de sosiale forholdene i USA. Hvordan kan Atlas, en 19 år gammel gutt blir tvunget til å bo i et falleferdig hus uten tak gjennom vinteren?


Handlingen er veldig amerikansk og veldig overfladisk, så er det en lettlest kosebok du er på jakt etter så er Det ender med oss midt i blinken!


Forlag: Gursliberg
Utgitt: 2018
Sider: 393
Kilde: Leseeksemplar


Les gjerne omtalene til bloggene Beathesbokhjerte, Medbokogpalett og Hverdagsnett!

torsdag 11. januar 2018

Erik Bye en biografi av Asbjørn Bakke

Erik Bye er en kjent skikkelse for alle, kanskje bortsett fra de aller yngste. Selv om jeg kjenner til mannen, viser denne boken at det var uendelig mye jeg ikke visste om ham. Biografien er en nydelig skildring av en unik personlighet, samtidig som den gir oss et stykke norgeshistorie, du ikke må gå glipp av. Anbefales som samlytting!

Forlaget om boken:
Da århundrets nordmann ble kåret i 2005, kom Erik Bye på tredje plass - bak kong Olav og Einar Gerhardsen.
Det sier alt om den enestående posisjonen kringkastingsmannen, programlederen, visesangeren, dikteren, samfunnsrefseren, eventyreren og medmennesket Erik Bye opparbeidet seg i det norske samfunnet i tiårene etter krigen.
Erik Bye var fjernsynspioneren som brakte verden inn i de tusen norske stuer. Hans unike evne til å skape relasjoner skaffet ham venner i alle samfunnslag - fra uteliggere til Hollywood-stjerner.

Denne biografien innledes av en skildring av begravelsen til Erik Bye. Allerede i åpningsscenen til boken triller tårene mine, og det skal ikke bli siste gang.

Så tas vi med tilbake til da Erik Byes foreldre traff hverandre, og vi får høre om lille Eriks oppvekst, først i Amerika hvor han var født, og senere i Oslo. Han var ungdom da krigen brøt ut, og Eriks følelser da familiens pensjonat ble rekvirert av tyskerne, var utrolig fin å høre om. Dette og flere andre hendelser under krigen var med å prege ham som menneske.

Vi vet jo at Erik Bye blir koblet sammen med Redningsskøyten. I begynnelsen på denne boken får vi høre bakgrunnen for dette engasjementet, som varte livet ut, og som muligens er det som har preget hans omdømme mest.

Vi hører om studentdager i New York, med skriving av dikt, sanger og skuespill. Han leste masse og jobbet, blant annet som sjauer, noe som gikk hardt ut over studentpliktene. Han uttalte: "akademisk utdannelse er det mest overvurderte fenomenet i verden", noe han skulle komme til å leve opp til, resten av livet.

Ett planlagt studieår i Amerika blir til seks år i livets skole, før han kommer seg hjem til familien i Norge. Han kontakter gamlekjæresten Tove igjen, og kort tid etter gifter de seg. Han får jobb først i BBC London (som sendte på frekvensene til Norge, som de hadde brukt under krigen frem til 1957) Når de slutter med dette mister Erik jobben, og reiser tilbake til Norge, og får etterhvert jobb i NRK radio (fjernsyn hadde vi ikke i Norge før 20 august 1960).

Historien om Erik Bye skildrer en mann med et stort hjerte for mennesker. Han hadde mange hjertesaker i sitt liv, som serieproduksjon av fiskebåter, å bremse sentralisering, forebygging av fremmedfrykt, han løftet frem psykisk utviklingshemmede på en positiv måte, og med sin intense tilstedeværelse belyste han utfordringer og brant for å knytte landet vårt sammen. Han ser det globale i det lokale, og søker bakover i historien for å lære noe om fremtiden, men historiene og nærhet til vanlige mennesker er det som driver ham.

Når vi går inn i 90-tallet, nærmer Erik Bye seg pensjonsalderen, men selv om kroppen skranter og ansiktet er både furet og værbitt, er energien og innsatsen like høy. Biografien skildrer livet hans helt inn i døden. Vi får høre om de siste ukene og dagene, hvordan kroppen hans takket for seg, og hvordan han takket av hos venner og familie. Det ble nesten litt for personlig, for dette er tett på.

Han blir portrettert som en karismatisk og ekstremt kreativ høvding. En egenrådig kar som får til det han setter seg fore, men som alltid involverer andre, og løfter dem frem. Han turer frem, og med dagens briller synes jeg kanskje at han blander kortene når han jobber med egne ting i arbeidstiden som NRK journalist.
Det er ikke utelukkende et glansbilde vi blir vist i denne biografien, for det legges ikke skjul på at Erik Bye var en urolig sjel som til tider kunne være dyster, han var lite hjemme med familien, og som i perioder drakk tett, men han tapte aldri sine medmennesker av syne.


Det er Dennis Storhøi som har lest inn denne boken. Innlesning viser stor respekt for den folkekjære Erik Bye, det kunne ikke vært gjort på en bedre måte. 


Utgitt: 2017
Lyttetid: 22 timer og 43 minutter
Kilde: Lytteeksemplar

tirsdag 9. januar 2018

Gildra - en roman fra Island av norske Hilde Susan Jægtnes

Gildra er en av de første 2018-utgivelsene jeg leste i år, og jeg ble mektig imponert. Jeg har ikke lest noe av Hilde Susan Jægtnes før, men boken er forfatterens fjerde roman. Hun har utdannelse fra London som skuespiller og musiker, og en mastergrad i manusskriving fra Los Angeles. I tillegg til å skrive skjønnlitteratur og poesi, skriver hun altså manus for tv og film, for spillefilmen Hjertestart ble hun nominert til Amanda!

Fra bakpå boken:
Hun ville dusje, det var det eneste hun ville. Hun ringte på en dør, prøvde å gjette hva klokken var, ga opp. Noen åpnet, en kvinne med utydelig utseende, sitrende forsøk på et smil. Kan jeg være så snill å få låne dusjen? ba hun med tårer i øynene. Jeg er fra Norge. Jeg orker ikke mer. Kvinnen nikket nølende, rygget og ga plass til henne – at noen ville slippe henne inn – alt hun ville var å dusje, å skylle av seg uvesenet. Vodkaflaska hadde hun satt fra seg bak gjerdet, kvartfull.

Hanna reiser til Island for å jobbe på bondegård som et ledd i veterinærutdannelsen. I ett år strever hun for å bli akseptert i et samfunn preget av hardt fysisk arbeid, utilregnelige dyr og overskridende fyll.


Jeg trodde jeg gjorde det lett for meg selv, da jeg plukket ut den tynneste boken fra hylla, men de første par sidene i boken satte meg skikkelig på plass. Etter å ha lest baksideteksten på nytt og tvunget meg videre begynner heldigvis ordene og setningene å gi mening.

Et bilde av et karrig liv, i et karrig land materialiserer seg ut i fra teksten. Skildringene er mer knyttet opp til stemninger, smerte og skit, enn til den konkrete handlingen. Dette er en sanselig roman som føles på kroppen mer enn den forstås med hodet.

Vi er kommet godt ut i handlingen før vi får vite bakgrunnen for tittelen til romanen. Når jeg har kommet så langt vet jeg ikke hva jeg skal synes om Hanna, som er flink til å bite tennene sammen og tåle alt hun blir utsatt for, om bonden som... ja hva er det med den bonden? han behandler Hanna røft, ydmyker henne og er aldri fornøyd med måten hun gjør ting på.

Siden jeg selv var på Island i sommer og har ferske bilder i hodet mitt av det golde landskapet, svære flokker med hester som løper fritt, fraflyttede gårder og store avstander, så er det lett for meg å se for meg omgivelsene. Men, menneskene i denne romanen klarer jeg ikke å plassere blant menneskene jeg så og møtte på Island.

Gildra er en roman hvor dyrene spiller en stor rolle. Men, også forholdet mellom mennesker er et tema som står tydelig frem. Hvilke friheter gutter tar seg, og hvordan voksne tenker det er greit å herse med de som er yngre. Scenene når Hanna skal ri på tur med Gildra, og når hun tar med seg bondedatteren på festival på Vestmannaøyene gjorde inntrykk på meg.

Hun dro bondedatteren på beina og sparket borti Palli. Hjelp meg å få henne til teltet, kommanderte hun. Palli reiste seg i sin fulle tometers høyde, kastet bondedatteren over skulderen i et brannmannsløft og fulgte etter Hanna. Han strevde med å feste blikket etter å ha styrtet halvannen liter vodka. Sulten, stønnet han. Vi har tørrfisk i teltet, sa hun. Har du øl, sa han. Ingen har øl! sa hun. Det er aldri noen som har nok øl.

Dette er en rystende roman, for her er mange rå skildringer av overgrep både mot dyr og mennesker. Men både Hanna og venninnen Lolli viser noen følsomme og såre sider ved sin personlighet, som setter all denne barske "islandskheten" i perspektiv. I mine øyne er denne boken for kort, jeg kunne ønsket meg litt mer kjøtt på beina på karakterene, og en handling/tema som gjøres litt mer tydelig. Det er ikke ofte jeg flagger flere sider i en bok, men dette er så bra at jeg gjerne skulle lest mer for at bokens mellommenneskelige tema, riktig skulle fått festet seg.

Boken er lest på noen timer, men for noen timer! Anbefales, både for deg som har vært på Island og nytt deres vakre natur og flokkene av hester, og alle dere andre ☺☺☺


Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2018
Sider: 149
Kilde: Leseeksemplar

søndag 7. januar 2018

En lykkens dag av Camron Wright

En lykkens dag er forfatteren Camron Wrights fjerde roman, men den første som kommer ut på norsk. Jeg var så heldig å få et forhåndseksemplar, så jeg har kost meg med denne i romjulen - gled deg! Ikke la deg skremme av det sukkersøte coveret og den like søte tittelen, dette er en roman med brodd, som fester seg i hjerne og hjerte.

Forlaget om boken:
For Ki Lim og Sang Ly er hver dag en kamp for å overleve. De bor på Stung Meanchey, den største kommunale søppelfyllingen i Kambodsja, og livnærer seg ved å plukke søppel som kan selges videre.
Som om ikke livet var vanskelig nok, må de også bekymre seg for sitt kronisk syke barn, Nisay, og utgiftene til dyr medisin som ikke virker.
Når det ser som mørkest ut, oppdager Sang Ly at den gretne kvinnen som kommer og krever inn husleia har en stor hemmelighet. Hemmeligheten setter i gang en bølge av hendelser som vil endre livet til alle som blir truffet av den.
En lykkens dag er en fortelling om håp, om én kvinnes kamp for å redde sønnen og en annen kvinnes mulighet til forsoning.


I forfatterens merknad helt til slutt i boken kan jeg lese at denne romanen er bygget på en sann historie. Camron Wrights sønn har fulgt Sang Lys familie på fyllingen, og laget dokumentarfilmen River of Victory, og med filmen som utgangspunkt har han skrevet denne romanen.

Den lille familien til Sang Ly bor på en bosshaug, i et slags skur med tre vegger, dekket av litt presenning. Det er ikke lov å bygge på selve søppelfyllingen, og det som bygges rundt, er mer enn forfallent. Stung Meanchey er en enorm bossplass, hundre høydemeter med råttent avfall. Området stinker, og bossplukkerne tilbringer dagene med å plukke boss, omringet av giftig vann og stadige branner, som røyklegger området.

Det hender Ki Lim kommer hjem med en liten oppmerksomhet til sønnen eller kona si, og en dag har han med seg en slitt gammel barnebok til Nisay. Denne boken og Sang Lys sterke ønske om at sønnen skal få komme seg bort fra søppelfyllingen, driver historien videre.

Dette er den overordnede handlingen, men i en lang sekvens overtar en kjærlighetserklæring til litteraturen, som romanens åpenbare budskap . Gjennom det Sang Lys læremester formidler, blir både hun og leseren presentert for et fundament for å forstå litteratur. Gode historier skal lære deg noe, så selv en enkel fabel kan si deg noe, som angår deg i ditt liv, og gjennom å lese om andre, kan spørsmål i ens eget liv finne sine svar.

  Det å lære noen å lese, Sang Ly, er veldig mekanisk. Det er som å plukke søppel - greie, enkel regler - du bare gjør de bevegelsene som hjernen sier at du skal gjøre. 
  Greit, det forstår jeg.
  Men litteratur er unikt. For å forstå litteratur må du lese med hodet, men tolke med hjertet. De to er nødt til å jobbe sammen, og for å være helt ærlig er det ikke ofte de kommer overens.

Personlig liker jeg godt når handlingen i en roman viser respekt og kjærlighet for litteratur, på et eller annet plan. Men når vi ca halvveis i denne historien, får gjengitt (ca. 12 sider) den kambodsjanske versjonen av Askepott, tar det litt av med "undervisningen". Her refereres det fra gamle klassikere, og Shakespeare og Platon er bare noen av de som blir sitert. Det virker som at litterære fraser ramses opp på løpende bånd, "Vi er litteratur" "Litteratur har blitt kalt en håndbok i kunsten å være menneske." Vel, i løpet av noen få sider begynner hodet mitt å si blablabla...

Jeg begynner å savne hverdagslivet på den grusomme søppeldynga, den skumle banden og leieinnkreveren som var skikkelig scary. Jeg tenker på lille Nisay som var så syk, men som nå hele tiden er med barnevakter, og på unge Maly, hvordan går det med henne?

Underliggende temaer i historiene de leser blir flettet inn i hverdagslige hendelser. Drømmer, (som er noe av det kjedeligste jeg leser og hører om), blir også et tema som diskuteres og eksemplifiseres. Vi lærer også hvordan en skal forstå og bruke en metafor i litteraturen, og det hele blir en sann røre av litterære tolkninger, livsvisdom og moral.

Heldigvis penser historien seg tilbake til realitetene i Kambodsja. Viktige historiske faktaopplysninger flettes nennsomt inn i historien, og vi får høre om Røde Khmer-soldater som jaktet opp og drepte alle med et snev av utdannelse. Nå tar historien seg kraftig opp, og jeg nyter skildringene av bussturen ut på landet, og møtet med healeren.

Rammefortellingen er sterk og innsiktsfull, og jeg ser hvilken viktig rolle læremesteren har for å få handlingen til å gå opp, men det ble litt mye "love of litterature" etter min smak. Wright skildrer de historiske hendelsene på en troverdig måte, og greier å gi oss et fint bilde på livet på søppelfyllingen uten å bli sentimental eller fordømmende.

Etter å ha lest denne romanen var hodet mitt i kok. Røde Khmer og Pol Pot regjerte fra 1975 - 1979, og greide på den tiden å utrydde 2 millioner mennesker. Dette er bakgrunnen for handlingen, og det sier seg selv, jeg brukte kvelden på å lese meg opp, mens jeg sendte Camron Wright en takknemlig tanke for å sette denne delen av verdenshistorien på dagsorden.

Filmen ser ut til å være fra 2011, og jeg kan ikke fri meg fra å lure på hvordan tilstandene er i Kambodsja, på Stung Meanchey og for den lille familien, i dag.

Jeg anbefaler gjerne En lykkens dag videre!

☺☺☺☺☺

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 288
Kilde: Leseeksemplar

fredag 5. januar 2018

Krittmannen - engelske C J Tudor sin glimrende debutroman

Engelske C J Tudor er et helt nytt navn for meg, ikke så rart kanskje siden Krittmannen er hennes debutroman. Jeg holdt egentlig på med en annen bok, men skulle bare lese de første sidene av Krittmannen, og vips var halve kvelden godt og jeg var midtveis - denne må du få med deg!

Forlaget om boken:
12 år gamle Eddie og vennene bruker krittfigurer til å overlevere hemmelige beskjeder på. Og det er gøy til å begynne med, helt til figurene fører dem til liket av en ung jente ...

Det er tretti år siden nå, og Ed trodde at fortiden lå bak ham. Plutselig mottar han et brev som inneholder to ting: et stykke kritt og en tegning av en krittmann. Da historien begynner å gjenta seg, skjønner Ed at leken aldri var over …

Er du klar for en søvnløs natt?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 352
Kilde: Leseeksemplar

Krittmannen er bygget opp av to historier som veksler. Det er de samme menneskene som er med i begge handlingene, så det er artig å møte dem både som barn og middelaldrende samtidig.

Vi blir kjent med Eddie når han er 12 år. Det skjer mye i en tolvårings verden, som de voksne ikke aner noe om, og Eddies liv er preget av dette. Han er vitne til en stygg ulykke på et tivoli, og han opplever også mobbing og vold på kroppen. I tillegg får skolen hans en ny lærer, som har sine hemmeligheter å vokte. Eddies mor driver en klinikk som også utfører aborter, noe som får følger også for Eddie.

Nicky er en jente som er med i Eddies gjeng. Gjennom mye av denne delen av boken kjenner vi på den uggne tanken at det er noe med henne. Det er flere av karakterene som gir meg den samme følelsen, og i perioder føles det skikkelig creepy å lese.

Når Eddie har blitt voksen bor han i barndomshjemmet sitt. Faren er død, moren har flyttet inn med en helsefreak, og Eddie har fått seg en leieboer til selskap i sitt ensomme liv. Han jobber som lærer, selv om det er forfatter han egentlig hadde lyst å bli. Når han i voksen alder blir oppsøkt av Mickey, en av de gamle kompisene sine, begynner spenningen å vibrere for alvor.

Spenningen avtar heldigvis litt, og fokus går over på hvem som er gjerningsmennene, både i historien fra 1986, og fra nåtidshistorien 30 år senere. Men, tempo tar seg opp mot slutten, og her er Eddie og Hoppo inni en mørk skog, og skal prøve å redde en kvinne som ikke vet at hun er i nød:

Han nikker, drar frem telefonen, rynker pannen. Nesten ikke noe signal. Likevel løfter han den til øret...
... og så er den borte. Ikke bare telefonen, men øret også. Der øret pleide å være, er det nå bare et gapende, blodig hull. Jeg ser et glimt av metall, en sprut av mørkt, rødt blod, og så faller armen ned til midjen, bare forbundet med litt muskelvev.
  Jeg hører skrik. Ikke Hoppos. Han stirrer taust på meg, så faller han sammen på bakken med et gutturalt stønn. 
Skriket er mitt.

Dette er en utrolig godt sammenflettet thriller, plottet er genialt og leseopplevelsen min var av det sitrende slaget, hvor jeg pustet på toppen av lungene, nesten hele tiden. Godt språk og flotte mellommenneskelige skildringer er et pluss i denne type historie, så jeg flesker til med årets første 6`er på terningen!

torsdag 4. januar 2018

De syv søstre - Perlesøsteren av Lucinda Riley

Endelig, i dag slippes Perlesøsteren - den fjerde boken i serien De syv søstre.
Det er mange som følger denne serien, og det er ikke rart for dette er noe av det beste som finnes i denne sjangeren. De syv søstre er Lucinda Rileys pågående serie om den eksentriske millionæren Pa Salt, som tok til seg syv jentebabyer og oppfostret dem i sitt storslåtte hjem Atlantis. Når Pa dør gir han hver av døtrene hint om hvor de kan begynne å lete hvis de vil søke sitt opprinnelige opphav. Hver roman fokuserer på historien til en av søstrene, mens vi bare aner konturene av de andres liv.

Forlaget om serien:
CeCe har alltid følt at hun ikke passer inn. Etter at søstrenes far – den mystiske Pa Salt – er død, og søsteren Star har funnet den store kjærligheten, kjenner hun seg ekstra ensom.

Hundre år tidligere får Kitty McBride, en prestedatter fra Edinburgh, muligheten til å reise til Australia som ledsagerske. Her møter hun sin skjebne i form av tvillingbrødrene Drummond og Andrew – den ene vilter og ustyrlig, den andre ambisiøs arving til en formue basert på perlefiske.
Når CeCe kommer til Australia, er det noe dypt inne i henne som påvirkes av energien i området og den gamle aboriginkulturen. 


I forrige bok Skyggesøsteren er det CeCes søster Star som er hovedpersonen. Disse to er tett knyttet sammen, og når det handlet om Star, fremsto Cece som et rivjern av en dame som styrte med jernhånd ovenfor Star.

I Perlesøsteren får vi et helt annet inntrykk av Cece. Hun har studert ved kunstakademiet, men hun mener selv at hun ikke er god nok. I egne øyne mangler hun både utseende, akademiske evner og sosiale antenner. Det kommer fort frem av handlingen at hun er livredd for edderkopper, for å fly og mørket, og at hun lider så sterkt av dysleksi, at hun vegrer seg for å lese noe som helst.

I bokens begynnelse reiser CeCe til Australia, via Bankok hvor hun tilbringer noen uker i Krabi. Vi får noen flotte skildringer av Grand Palace, av en 500 år gamle smaragdbuddha og mye annen kultur fra dette landet. Hun treffer den hemmelighetsfulle Ace på en strand, og han er om mulig mer privat og hemmelighetsfull enn henne. Møte med ham inngir til spenning på et tidlig stadium.

Spørsmålene som meldte seg da Pa Salt døde i første bok, dukker opp i mitt hode igjen. Er han egentlig død? og hvem var han, hvorfor valgte han disse syv jentene? var han faren deres? 

I sitt testamente ga Pa Salt sine døtre, som han allerede har kalt opp etter syv stjerner i Pleiadene, hver deres mytologiske historie. I tillegg fikk de koordinater til hvor de ble "hentet", og det er den reisen Celaeno nå har lagt ut på. Hun er på vei til Australia, og det er hit unge Kitty Mercer også reiser i bihistorien som starter i Scotland i 1906.

Her møter vi den unge Kitty som legger ut på en ferd til Australia, som selskapsdame til en velstående lady. Fremme i Adelaide møter hun en helt ny og veldig fremmed kultur, og vi får høre om eukalyptustrær, koalabjørner og kameler, samtidig som vi føler på huden den heten de har i desember, og om avstandene som er massive.

Familien de skal besøke er velstående kvegfarmere, som også driver med perlefisking og har vingårder. Etter en dramatisk start hopper vi 17 år frem, et stort sprang i tid, men det er nødvendig for fremdriften i historien.

Det er jo CeCe det handler om, den unge damen som er usikker på seg selv, hun famler, prøver og feiler drastisk, men viser en indre styrke og kommer seg på beina igjen. Hun fremstår som en metafor på Australias historie, og på side 345 får jeg mine tanker i denne retning bekreftet:

Det begynte å demre for meg at jeg sto ved et krysningspunkt mellom to kulturer som fremdeles strevde med å akseptere hverandre, selv etter to hundre år. Australia - og jeg - var ungdommer som forsøkte å finne ut av oss selv. Vi gjorde fremgang, men vi begikk også feil, for vi hadde ikke århundrers visdom og erfaring til å veilede oss.

Det er veldig spennende å befinne seg i Australia, Lucinda Riley er en researchens dronning, og alle de små detaljene vi får om landet og kulturen gjør at jeg føler at jeg er der selv. Myten om Pleiadene står sterkt i denne boken, vi lærer mye om innvandringen til Australia, om aboriginenes kultur og vi får et fint innblikk i det å ha dysleksi. Men, aller mest handler det om å finne ut av seg selv, og viktigheten av å realisere sine egne behov.

Karakterene er glimrende bygget opp, og de små frampekene gjør romanen spennende å lese. Jeg er gjennom hele romanen interessert i høre hvordan det går, både med CeCe og hundre år tidligere, med Kitty. Lucinda Riley har et flott språk og Perlesøsteren er utvilsomt godt skrevet, med frampek og vendepunkt og historiske tidsbilder som underbygger historien. Etter min smak blir det litt "søtt", jeg hevet øyenbrynene ved enkelte krumspring, og følte at noe ble dvelt litt for lenge ved. Når det er sagt, til alle dere som følger serien og elsker den, i Perlesøsteren får du akkurat det du håper på!

Selv om vi hører litt om den fraværende lillesøsteren Merope i denne boken, er det Tiggys historie vi får om et år når den femte boken i serien kommer ut. Da går ferden fra det skotske Highlands til heten i Granada i Spania, jeg gleder meg allerede ☺☺☺


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 605
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 3. januar 2018

Oda! - Ketil Bjørnstads gjendiktning av Oda Krohgs liv

Etter å ha kost meg med Ketil Bjørnstads roman Åttitallet, hvor vi får et innblikk i hans arbeid med romanen Oda, som kom ut i 1983, var det ingen vei utenom. Jeg ønsket meg Oda til jul, og heiv meg over den i romjulen ☺

Forlaget om romanen:
Oda! er dokumentarromanen om Oda Krohg, embetsmannsdatteren som ble Kristiania-bohemens kvinnelige lederskikkelse – et ideal for mange, dyrket som en myte.

Men hvem var Oda Krohg? En nytenker, en banebryter? Eller en ulykkelig malerinne, et offer for mennenes visjoner om kvinnen og den frie kjærlighet, splittet mellom rollene som skjøge og madonna?

Mange av samtidens fremste kunstnere og forfattere ble merket av henne. Edvard Munch, Jappe Nilssen, Hans Jæger, Sigbjørn Obstfelder, Gunnar Heiberg og ikke minst Christian Krohg, som ble hennes ektemann.
I denne medrivende beretningen har Ketil Bjørnstad gjendiktet det som hendte med henne, og det som han tror har hendt.

Ketil Bjørnstad er en forteller av rang, fra første side oser det av 1880-tallets stemninger og utfordringer. Research har han alltid vært god på, noe denne romanen også vitner om, hver situasjon og hendelse vi er innom, vibrerer av samtidens kulør og intriger.
De fleste har nok hørt om Kristiania-bohemen og om Oda Krohg, så jeg har ikke tenkt å gå i dybden på dette. Oda har dukket opp i flere romaner jeg har lest, men hun har alltid vært en biperson, så ønsket om å lære henne bedre å kjenne, har presset seg frem.

Ottilia Pauline Christine Lasson ble født i Åsgårdstrand i 1860. Hun var en av ti søsken. Som ganske ung pike møter hun i sitt hjem sin første ektemann, og far til sine to yngste barn, Jørgen Engelhart. Han er en aktet forretningsmann, som utnytter Odas forvirrede følelser rundt morens sykdom, og forlover seg med henne. De gifter seg rett etter morens død og får ganske raskt en liten jente.

Så blir den elskede broren hennes Per syk. Han må foreta flere reiser til Tyskland, først for operasjoner i ansiktet, senere for å benytte seg av kurbad, i håp om å bli frisk. Oda er utpreget omsorgsfull for alle i familien sin, og en sterk støttespiller for Per, så hun følger med på disse reisene.

Hennes mann Jørgen Engelhart går konkurs, og dette anser Oda som et svik mot seg selv. Han har unnlatt å holde henne informert om bedriftens gang, og nå føler hun seg sviktet og lurt. Hun blir gravid, men dette har ingenting å si for Odas følelser for mannen, hun vil skilles. To år etter hun giftet seg, flyttet hun i en liten leilighet i Oslo, med søsteren Alexandra og de to barna, samtidig som hun blir akseptert som elev på malerskolen til Christian Krohgs.

Det er mye følelser i denne romanen. Oda er en levende karakter, som jeg lett ser for meg spradende nedover Karl Johan arm i arm med sin søster. Når de møter Christian Krohg og han inviterer på et lite glass på Grand, er det ikke vinen de samtykker til, men de sier ja til selve livet, til friheten!

Til sin fars store forferdelse slår Oda seg sammen med Christian Krohg, og dette lenge før ektemannen gir henne separasjon. Hun blir gravid, men Krohg vil ikke ha noe barn, så de reiser til Belgia og gir vekk barnet.

Tilbake i Kristiania bryter helvete løs. Hans Jæger utgir Fra Kristiania-Bohemen, en bok som blir beslaglagt, og han må tilbringe 6 måneder i fengsel. Like etter gir Christian Krohg ut boken Albertine, som handler om prostituerte og en lidderlig politimann.

Vi hører om at Amalie Skram skriver til Krohg og kaller boken hans en perle i litteraturen, men hun er venn med Bjørnstjerne Bjørnson, og ikke inni det gode bohem-selskap. Arne Garborg gir ut romanen Mannfolk, men denne blir ikke beslaglagt. Edvard Munch befinner seg også i periferien i denne historien, som en ung, alvorlig mann som våger seg inn i bohemens midte.

Oda blir etterhvert et naturlig midtpunkt i gruppen av kunstnere som kaller seg bohemer. Hun holder sammen med Krohg selv etter de kom hjem fra Belgia uten den lille piken hun fødte, og det skal gå tre år før hun får innvilget separasjon fra sin mann. I 1888 sier han endelig ja, og samme år gifter Oda seg med Christian Krohg, og et år senere får de sønnen Per.

De to forblir gift livet ut, men samlivet deres er langt fra harmonisk. Christian ris av anger over pikebarnet de satt bort i Belgia, og de greier å få henne tilbake til familien når Nana er seks år. Deretter bor de i lengre perioder utenlands, blant annet 8 år i Paris. Oda er mor til fire barn, men livet hennes er preget av avhengighet og maktfordeling. Hun var ikke herre over sitt eget liv, og i alle fall ikke over sine egne følelser.

Mitt førsteinntrykk av Oda, bygget på hint her og der, hadde gjort at jeg så på henne som en promiskuøs kvinne, uten ansvarsfølelse og med sterkt fokus på seg selv. Etter å ha lest Ketil Bjørnstads bok har jeg fått justert dette inntrykket betraktelig.

I mine øyne var Oda Krogh en kvinne med dype følelser. Hun ville si ja til alle, og være omtenksom og tilstede i livene til alle de som krevde noe av henne. Mennene, som på meg virker håpløst selvsentrert og full av nervøsitet, vil alle ha henne for seg selv, til tross for at hun er en gift kvinne. Hennes vilje og evne til å ta seg av disse ambivalente kunstnersjelene, gikk nok på helsa løs for henne selv, og ikke minst gikk det utover tiden og oppmerksomheten barna skulle ha fått.

Det var veldig kjekt å lære mer om Kristiania-bohemen, og det moret meg stort å treffe igjen "gamle kjente" som Edvard Munch og andre kjente personligheter. At Hans Jæger og Christian Krohg var så nær venner og samtidig så på kant med hverandre viste jeg ikke. Ballen ruller videre, og jeg har notert meg Munchs etsing "Kafeinteriør" og noen av hans bilder som blir nevnt i boken. Oda ligger begravet på Vår frelsers gravlund, et fint sted å besøke neste gang jeg er i Oslo. Jeg har også lyst å lese Hans Jægers bøker Syk Kjærlighet og Fra Kristiania-bohemen, mens Albertine også frister.

Oda! var en perfekt bok å lese mens vi gikk inn i 2018. Jeg ble skikkelig lysten på å lese mer om henne, bohemene og om andre historiske personligheter fra slutten av 1800-tallet.

tirsdag 2. januar 2018

Bokliste Jan - Des 2018

Du ser ikke mer enn du forstår av Lisa Aisato,
som var det siste jeg brukte penger på i 2017
For å holde orden på hva jeg har lest lager jeg i år igjen en liste å støtte meg til. I fjor leste jeg 168 bøker, noe som er mindre enn de foregående årene, så det tyder på at jeg har greid å gjøre andre ting enn å lese - det er bra!

I mange av omtalene mine vil du se at jeg har merket med "leseeksemplar". Det betyr ikke at jeg er kjøpt og betalt av forlaget, men at de har ønsket å sende meg boken, i håp om at jeg vil lese og blogge om den. Mine tanker om bøkene er min ærlige mening om det jeg har lest.

Håper mange har lyst til å følge bloggen også i år ☺



Boklisten finner du igjen på høyre side i bloggen, sammen med de 10 boklistene som har gått før denne. Etter hvert som jeg leser legger jeg inn lenke til omtalen min her, sammen med terningkast.

Siden vi bokbloggere nominerer norske nye bøker til Bokbloggerprisen, samler jeg de nye norske bøkene jeg leser i en fane, som du finner igjen øverst på bloggen.

Lest i 2018:
  1. Camron Wright - En lykkens dag - 5
  2. Kari Vogt - Hva er islam? - 5
  3. Ketil Bjørnstad - Oda! - 5
  4. Asbjørn Bakke - Erik Bye - 5
  5. Zadie Smith - Swing time - 4
  6. Colleen Hoover - Det ender med oss - 4
  7. Jenny Erpenbeck - Alle dagers ende - 4
  8. Anne Bitsch - Går du nå er du ikke lenger min datter - 5
  9. Petter Fergestad - Og himmelens krefter skal rokkes - 5
  10. Jaran Dammann  - Dødstimen - 4
  11. Sigrid Undset - Kristin Lavransdatter - 5
  12. Heidi Sævareid - Bruddlinjer - 6
  13. Johan Harstad - Ferskenen - 4
  14. Rupi Kaur - The sun and her flowers - 4
  15. Kari F. Brenne - Himmelfall - 5
  16. Truls Hagbarth Grimstad - En forutsigbar historie - 3
  17. John Green - Skilpadder hele veien ned - 6
  18. Jarle Sten Olsen - Bare du som passer på - 6
  19. Erling Kagge - Å gå - 6
  20. Minna Rytisalo - Lempi - 5
  21. Monika N. Yndestad - Graven - 5
  22. Alf Kjetil Walgermo - Røff guide til bibelen - 5
  23. Bernard Minier - En sang for druknede sjeler - 4
  24. Birgit Alm - Ensom planet - 5
  25. Ida Frisch - Klør - 5
  26. Jonathan A. Lengali - jonathan og sailor j. - 3
  27. Shari Lapena - En fremmed i huset - 5
  28. Pedro Carmona Alvarez - Bergens ungdomsteater - 4
  29. Mai Brit Helgesen - Mobbing i barnehagen - 4
  30. Ruth Ware - De fire løgnerne - 4
  31. Yrsa Sigurdardottir - Syndsforlatelse - 3
  32. Audur Ava Olafsdottir - Arr - 6
  33. Ingebjørg Berg Holm - Barføtt over isen - 5
  34. Eivind S. Larssen - Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre - 6
  35. Roskva Koritzinsky - Jeg har ennå ikke sett verden - 5
  36. Håkon Øvreås - Blåse - 5
  37. Frode Granhus - Forsvinningen - 5
  38. Alice Oseman - Jeg håper ingen kan høre meg - 6
  39. Jo Nesbø - Macbeth - 5
  40. Sofie Hexeberg - Lavkarbo for alle - 4
  41. Jørgen Brekke - Alle kan drepe - 5
  42. Håkan Nesser - Eugen Kallmanns øyne - 5
  43. Lene L. Kjølner - I de beste sirkler - 3
  44. Fiona Barton - Barnet - 4
  45. Kristina Ohlsson - Syndflod - 5
  46. Heine Bakkeid - Møt meg i paradis - 4
  47. Lucy Dillon - 100 umistelige ting - 3
  48. Kollonen - Hamsun svermeren - 5
  49. Peter May - Svarthuset - 5
  50. Peter May - Lewismannen - 5
  51. Peter May - Lewisbrikkene - 4
  52. Marit Eikemo - Gratis og uforpliktande verdivurdering - 6
  53. Knut Hamsun - Konene ved vannposten - 3
  54. Tommy Sørbø - Norges kunsthistorie, en kladd - 5
  55. Fred Vargas - Istider - 5
  56. Kazuro Ishiguro - Never let meg go - 5
  57. Kaja Nordengen - Hjernetrening - 4
  58. Giulia Enders - Sjarmen med tarmen - 4
  59. Snorre Sturlason - Heimskringla - 4
  60. Bjørn Vatne - Nullingen av Paul Abel - 6
  61. Lisa Aisato - Snokeboka - 5
  62. Emylia Hall - Hotellet med de tusen lys - 4
  63. George Saunders - Lincoln i Bardo - 5
  64. Jan Wiese - Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede -  5
  65. Tomm Kristiansen - Langs myrraveien -  5
  66. Belinda Bauer - Den vakre død - 6
  67. Rickard Herrman - Mine gleders by - 5
  68. Bergljot Hobæk Haff - Den evige jøde - 4
  69. Hege Susanne Bergan - Levepistolen - 5
  70. Ingar Kolsrud - Kalypso - 6
  71. John Hart - Mørkets testament - 5
  72. Margaret Atwood - Alias Grace - 5
  73. Sabahattin Ali - Madonna i pels - 4
  74. Jòn Kalman Stefànsson - Sommerlys og så kommer natten - 6
  75. Kjell Erling Bardal - Portåpneren - 6
  76. Sara Omar - Dødevaskeren - 5
  77. Haruki Murakami - The strange library - 4
  78. Ingar Johnsrud - Korset - 5
  79. Irene Marienborg - Æsj! sier Nora - 5
  80. Edward St Aubyn - Dunbar - 5
  81. Mari Kjos Hellum - En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv - 5
  82. Jan Ove Ekeberg - Djevelens rytter - 4
  83. Erika Fatland - Grensen - 5
  84. Gard Sveen - Bjørnen - 4
  85. Lydie Salvayre - Ikke gråte - 6
  86. Jòn Kalman Stefànsson - Himmelrike og helvete - 6
  87. Stephen og Owen King - De sovende - 5
  88. Jòn Kalman Stefànsson - Englenes sorg - 6
  89. Dean Koontz - Det tause Hjørnet - 5
  90. Pierre Lemaitre - Irène - 5
  91. Emelie Schepp - Pappas gutt - 5
  92. Jørn Lier Horst og Thomas Enger - Nullpunkt - 4
  93. Chloe Benjamin - De udødelige - 4
  94. Mathias Theis Nyhagen Asplund - Der ingen finn oss - 5
  95. Erlend O. Nødttvedt - Vestlandet - 5
  96. Roskva Koritzinsky - Flammen og mørket - 4
  97. Jòn Kalman Stefànsson - Menneskets hjerte - 6
  98. Jan Kjærstad - Berge - 4
  99. Hakan Gunday - Mer - 6
  100. Kim Leine - Rød mann/Sort mann - 5
  101. Simon Stranger - Leksikon om lys og mørke - 6
  102. Chris Tvedt - Bevisets stilling - 5
  103. Pierre Lemaitre - Camille - 5
  104. Libby Page - Kunsten å holde seg flytende - 4
  105. Anne Karin Elstad - For dagene er onde - 6
  106. Pearl S. Buck - Den gode jord - 5
  107. Trude Marstein - Så mye hadde jeg - 3
  108. Catherine Cusset - En strålende fremtid - 5
  109. Eve Chase - Sannheten om Audrey Wilde - 4
  110. Birger Emanuelsen - Jeg skal beskytte deg - 6
  111. Amanda Prowse - Hva har jeg gjort? - 4
  112. Ingegerd Henriksen - I min fars hus - 5
  113. Karin Fossum - Formørkelsen - 5
  114. Marte M. Solem - Jeg har mer jeg vet du vil like - 5
  115. Janne-Camilla Lyster - Mørke dyr - 4
  116. Susanne Skogstad - Svartstilla - 5
  117. Anne Helene Guddal - Nøkkerosene - 4
  118. Tom Egeland - Codex - 3
  119. Gaute Heivoll - Sang for sekstiåtte forrædere - 4
  120. Khaled Hosseini - En bønn fra havet - 4
  121. Pierre Lemaitre - Brudekjolen - 5
  122. Unni Lindell - Dronen - 5
  123. Torgeir Rebolledo Pedersen - Sauesankertanker - 5
  124. Lars Mytting - Søsterklokkene - 4
  125. Hilde Lindset - Bare de levende trenger å bli husket - 3
  126. Khaled Hosseini - En bønn fra havet - 4
  127. Ketil Bjørnstad - Nittitallet - 4
  128. Ildefonso Falcones - Jordens arvinger - 4
  129. Gunnar Staalesen - Utenfor er hundene - 4
  130. Johan B. Mjønes - Heim - 6
  131. Camilla Grebe - Husdyret - 6
  132. Ruth Lillegraven - Alt er mitt - 5
  133. Shaun Bytell - En bokhandlers dagbok - 4
  134. Anne Holt - En grav for to - 5
  135. Christie Watson - Godhetens språk - 3
  136. Geir Gulliksen - Se på oss nå - 4
  137. Arnaldur Indridason - Fluktruten - 4
  138. Kari Stai - Jakob og Neikob og Alle Andre - 6
  139. Camilla Davis - Løven og hvalen - 4
  140. Ruth Lillegraven - Skogen den grøne - 5
  141. Hanne-Vibeke Holst - Som pesten - 5
  142. Lars Mæhle - Andromeda - 4
  143. Ida Hegazi Høyer Ene - 4
  144. Niklas Natt och Dag - 1793 - 4
  145. Geir Tangen - Død manns tango - 4
  146. Finn Bjørn Tønder - Utide - 5
  147. Lene og Linda Engelstad - Vegetarkosemat - 4
  148. Maja Lunde og Lisa Aisato - Snøsøsteren - 5
  149. Tore Kværven - Når landet mørknar - 5
  150. Jørn Lier Horst - Det innerste rommet - 4
  151. Gail Honeyman - Eleonor Oliphant har det helt fint - 4
  152. Tatiana de Rosnay - Regnvokteren - 4
  153. Tom Lotherington - Som en sky på himmelen - 4
  154. Therese Aasvik - Byer uten deg - 4
  155. Samuel Bjørk - Gutten som elsket rådyr - 5
  156. Sivert N. Nesbø - Sjøen om vinteren - 5
  157. Gunhild Øyehaug - Presens Maskin - 3
  158. Hanne Bramnes - Håp bygger huset - 4
  159. Emanuel Bergmann - Trikset - 4
  160. Marit Reiersgård - Det de døde vet - 4
  161. Kepler - Lazarus - 6
  162. Bjørn Bottolvs - Med ansikt mot døden - 3
  163. Josie Silver - En dag i desember - 4
  164. Per Petterson - Menn i min situasjon - 4
  165. Jan Guillou - De som dreper drømmer sover aldri - 3
  166. Adele Lærum Duus - Farmors kongehus - 5
  167. Mona Høvring - Venterommet i Atlanteren - 4
  168. Mona Høvring - Fordi Venus passerte en alpefiol - 4
  169. Geir Sætre - Noen å høre til - 5
  170. Thomas Marco Platt - Tiden er ilden vi brenner i - 4
  171. Nenad Velisckovic - Min datters far - 4
  172. Marit Kaldhol - Mjølketannmuseet - 4
  173. Søren Sveistrup - Kastanjemannen - 5
  174. Vibeke Løkkeberg - Frokost på stupet - 6
  175. Levi Henriksen - Jern & metall - 5
  176. Knut Røneid - Når barnet ditt ikke vil leve lenger - 5
  177. Agnes Ravatn - Stoisk uro - 5
  178. Hilde Hagerup - Som hennes dager var - 5
  179. Marte Michelet - Hva visste Hjemmefronten? - 5
  180. Olav Løkken Reisop - Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss - 4
  181. Arne S. Kvalvik - Å leve, lever, har levd - 4
  182. Roger Albrigtsen - Med krigen som skygge - 5
  183. Jørgen Jæger - Ikke et lik for mye - 6
  184. Thomas Marco Platt - Varsjøen - 4
  185. Frode Grytten - Deilig er jorden - 5
  186. Ragnhild Eskeland - Føling - 6
  187. Eivind Træen - Hvorfor ytre høyre vinner debatten - 5
  188. Lars Petter Sveen - Fem skuggar - 4
  189. Frode Eie Larsen - Slå på ring - 4
  190. Therese Bohman - Aftenland - 4
  191. Linn Skåber/Lisa Aisato - Til ungdommen - 5
  192. Kroken & Kolden - Frosten og døden - 5
  193. Jeanne Bøe - Silkekongen - 3
  194. Arnfinn Haga - Jaget av Gestapo - 4
  195. Roar Sørensen - Paradisets hjerte - 6