Dønnmannen - høyeste topp i Dønna Kommune 858 moh

En luftig tur med utfordringer, så vær skjerpet!

Etter vi hadde besøkt Botnkrona var det Dønnamannen sin tur. Været holdt på å slå om, så etter vi hadde installert oss i vårt lille kryp-inn på kaien på Dønna, bestemte vi oss for å sikre oss solskinn og gjorde det til en kveldstur.
Vi var slitne etter dagens strabaser, og bestemte oss for å ta det rolig oppover. Starten på turen er merket, og parkeringsplass er laget til. Sånt kan vi like. Hele ruten opp er godt merket, men den byr på sine utfordringer.
Utfordring nr. 1: FLUER!! Ikke mygg eller klegg eller noe, men vanlige små, ufarlige fluer. Men, fy så irriterende å ha en haug av dem surrende rundt ører og øyne hele veien. Vertsdamen vår bekreftet at det er en plage for alle som går oppover denne lien.
Utfordring nr. 2: Løsmasse og klatring. 3/4 av den 2 timer lange oppstigningen var grei (bortsett fra fluene) men siste 1/4 var preget av store mengder løsmasse. Her var det også bratt, og et langt tau var lagt ut, sånn at en kunne dra seg opp. Vi pleier ikke stole på sånne tau som ligger ute i årevis, men her var vi nødt til å dra oss opp, og heldigvis var tauet godt forankret.
Utfordring nr. 3: Du er ferdig å dra deg opp, du har kravlet inn på den lille flaten og ser varden rett bortenfor. Når du setter deg ned for å få pusten igjen og nyte seieren, innser du at du ikke er på toppen. Ai, ai, ai, mer balansering må til. Over en luftig egg, og videre oppover til neste topp. Da er du omsider på 858 moh, og kan hake av for en ny kommunetopp.

Turen var utfordrende så ikke gjør som oss, gå når du er uthvilt. Du må være forberedt på å slite litt på denne toppen. Inspirasjon til å besøke denne toppen fant vi i boken til Inger Lise og Otto.

Dønnamannen i nesten solnedgang, sett fra for-toppen. 

Bildet får dessverre ikke helt frem hvor bratt det er, men løsmassen viser

Monarkenes flukt av Barbara Kingsolver - boken på vent i dag

Igjen er det tirsdag og Beate sin utfordring. Det er så lenge siden jeg har vært hjemme at jeg ikke er helt sikker på hva som er den mest aktuelle "på vent" boken i hyllen.
Den boken som er neste i rekken av bøkene som er med på biltur er Monarkenes flukt av Barbara Kingsolver.
Dette er en bok som Juritzen forlag har vært så grei å sende meg, så jeg har egentlig ikke noe formening om hvordan den er. Den snek seg i alle fall med, foran flere andre bøker jeg hadde på lese planen min for sommeren.
Av bøkene i den haugen har jeg lest fire av ti, så det er ikke alltid at tingene går helt etter planen. Jeg har fått noen bøker fra forlag, og andre ting har "forstyrret", men leselisten for juli endte på 12 bøker, to mer enn "taket" jeg hadde satt meg. Ja, ja, det var no noen færre enn juni, så det går rette veien. I august håper jeg å komme igang med trening, så da skal jeg greie under 10 bøker....

Oppsummering for juli:

1. Jan Erik Fjell - Skyggerom - 5
2. Jan Erik Fjell - Hevneren - 6
3. Kate Mosse - Citadell - 5
4. David Foenkinos - Nathalie - 6
5. Alicia G.Bartlett - Mørke netter i Barcelona - 4
6. Lisa O`Donnell - Bienes død - 6
7. Susan Hill - Woman in black - 5
8. Jon Hallur Stefansson - Korsets tre - 5
9. Anne Enrigth - The forgotten Waltz - 5
10. Khaled Hosseini - Og fjellene ga gjenlyd - 6
11. Anne Frank - The diary of Anne Frank - 4
12. Kathleen MacMahon - Og så kom du - 5

Og så til på vent boken. Dette sier Juritzen om handlingen:
D ellarobia er lei av sitt ensformige liv og et lidenskapsløst ekteskap. Hun klarer endelig å utfordre seg selv og har avtalt å møte en ung elsker i skogen bak huset.

Der blir hun plutselig omringet av et gullregn. Det viser seg å være tusener på tusener av de sjeldne Monark-sommerfuglene.
Et forskningsteam kommer for å undersøke hvorfor sommerfuglene har samlet seg i en skog i Nord-Amerika istedenfor å fly til Mexico hvor de tilbringer vinteren.
Dellarobia får varme følelser for forskningslederen, og hun lærer at også hun har en viktig plass på vår skjøre jord.

Dette virker veldig lovende. Som du kan se har Barbara Kingsolver skrevet mange bøker, mer om henne og boken, når jeg har lest den. Jeg starter nok på den så snart jeg er ferdig med "Og så kom du" som jeg koser meg veldig med.
Ha en strålende sommer-tirsdag alle sammen, og husk å gå inn på Beates blogg å få med deg tips til flere bøker som er verdt å få med seg :)

Botnkrona - høyeste topp i Alstahaug Kommune 1066 moh

Syv flotte søstre på rad, bildet er tatt fra Dønnamannen

Botnkrona, den største av de syv søstrene, var andre topp på programmet denne sommerferien. Vi kom fra Sømna og tok inn på Napoli kro og motell, et sted som kan anbefales fremfor det eneste hotellet i Sandnessjøen.
Tidlig neste morgen kjørte vi til den første av de tre parkeringsplassene som er merket Syv søstre. Her parkerte vi ved kraftverket, og fulgte en fantastisk flott sti oppover. Før det ble svaberg og seinere stein, var det myk fin fjellsti å gå på. Mot slutten blir det bratt, og luftig, men en blir ganske euforisk over utsikten som utfolder seg, så en glemmer høyden.
Vi brukte to timer opp (da peste jeg godt...) men siden Frode skulle videre over flere søstre, var det om å gjøre å komme opp i en fei.
På toppen sa vi god tur til hverandre, og Frode gikk tilsammen 5 søstre, før jeg hentet ham ved den midterste parkeringen. Da hadde han gått 18 km og 2400 høydemeter. Ikke lett farvann å ferdes i for en som er fargeblind og ikke så lett får øye på de røde prikkene.
Sandnessjøen er absolutt ikke en "by" å besøke, tror det er det styggeste stedet jeg har sett, så det er nesten psykedelisk at de har disse vanvittig flotte fjellene i bakgrunnen. Denne turen anbefales på det sterkeste! 
Igjen, takk til WWV og Inger Lise for flott veibeskrivelse.

I boken Norges beste toppturer finner du en fin beskrivelse av turen og toppen og også den neste toppen vi besteg på denne turen Dønnmannen.

De fem søstrene som Frode løp over, med Botnkrona helt til venstre

Nathalie av David Foenkinos kommer i butikkene 19 august

David Foenkinos er en fransk manusforfatter og forfatter. Han er en av Frankrikets 10 mestselgende forfattere, og Nathalie har solgt over en million eksemplarer. Boken har fått flere litterære priser, og er oversatt til 28 språk. Den ble filmatisert i 2011 med Audrey Tautou i hovedrollen.
Frempå boken siteres Politiken: "Å lese Nathalie er omtrent like deilig som å være forelsket". Du kan tro mine forventninger til denne boken var høye. Det er Bazar forlag som sendte meg noen leseeksemplarer rett før jeg skulle dra på ferie, og Nathalie ble mitt første valg.

En søt smakebit fra starten:
Men akkurat da han skulle trenge inn i henne, følte han seg lammet. En angst som kanskje var beslektet med frykten for altfor stor lykke, men nei, det var noe annet, noe som hemmet ham akkurat i dette øyeblikket. Og som hindret ham i å fortsette. Hva er det? Spurte hun. Og han svarte: Ingenting... ingenting... det er bare det at det er første gang jeg elsker med en gift kvinne.

Boken starter utrolig fint, med at Nathalie treffer Francois, og etterhvert gifter seg med henne. Beskrivelsene av hva de to forskjellige menneskene tenker om hverandre når de først treffes er vidunderlig. Jeg hadde ikke lest om boken før jeg startet, så jeg stupte inn i handlingen og trodde det var Nathalie og Francois det skulle handle om hele veien. Det var det ikke...

Hun gikk inn i stuen, og alt var der. Helt identisk. Ingenting hadde skiftet plass. Teppet lå fremdeles i sofaen. Tekannen sto på det lave bordet, ved siden av boken hun hadde vært i ferd med å lese. Hun ble særlig slått av bokmerket. Boken var delt i to: Den første delen var blitt lest mens Francois var i live. Og på side 321 døde han. Hva skulle hun gjøre? Er det mulig å fortsette å lese en bok som er blitt avbrutt av at ens ektemann er død?

Språket i denne romanen er helt fantastisk. Agnete Øye som er den som mesterlig har oversatt fra fransk, kan sine saker, og har fått med hver minste nyanse. Det er en perle av en bok, og med sine 160 sider nøt jeg den som en liten, særdeles god gourmet dessert.   Anbefales på det sterkeste :)

Les gjerne Beates fine anmeldelse av boken, hvis du vil ha mer av handlingen!

Lysingen - høyeste topp i Sømna Kommune 648 moh

På toppen av Sømna Kommune 648 moh

648 høydemeter er jo barnemat for oss, så da vi leste at Otto og Inger Lise hadde brukt 2,5 time t/r tenkte vi at dette er fort unnagjort. Vel, selv om vi hadde med oss deres veibeskrivelser, avvek vi litt, noe som ble fatalt.
Folkene på gården hvor vi fikk parkere bilen bekreftet at det gikk sti opp til Lysingen, så vi la i vei. Det de ikke sa noe om var at den stort sett var usynlig, og gikk gjennom "jungel". Heldigvis bevarer Frode fatningen når jeg får pustebesvær, og vi nådde tregrensen uten den veldig store dramatikken, men det tok litt ekstra tid.
Siden vi startet litt feil, kan jeg ikke bidra med noen bra veibeskrivelse, men sier bare:
bruk Inger Lise sin!
Etter vi hadde passert all skogen kom vi opp på svabergene, og derfra var turen vidunderlig. Vi hadde forlatt havtåken og hadde en nydelig utsikt hele veien. Tåken gjorde at jeg tok på meg langermet ull, og jakke, noe jeg angret på etter kort tid. Mitt løfte til meg selv, om å ikke gå i bh i fjellet ble lagt til side, og det gjorde ingenting for vi møtte ikke ett eneste menneske på turen.
Toppen ligger godt innpå, så ikke fortvil om du ikke ser varden når du tror du er oppe. Fortsett å gå, og plutselig har du den 50 meter foran deg.
Turen ned gikk som en lek. Etter å ha kastet klærne og avkjølt oss i en flott kulp fortsatte vi nedover. Før vi skulle dykke inn i "jungelen" igjen, skilte vi lag.
Jeg gikk kjerreveien nedover, (der vi skulle ha gått opp) mens Frode løp gjennom "jungelen" til bilen, og kom og hentet meg, etter jeg hadde gått en kilometer på asfalten.
En perfekt solskinnsdag til Lysingen. Turen videre gikk til Sandnessjøen hvor vi sjekket inn på Napoli Restaurant og Motell, hvor en dusj og en halvliter forfrisket oss betraktelig.

Går du kjerreveien innover treffer du på to sånne piler, den andre viser vei oppover fjellet.

Det er godt å puste når vi har kommet over all skogen

Frode nyter utsikten fra varden

Et deilig avkjølende bad på vei ned

Der var tre ryper til i fjellet i dag :)

3 nye kommunetopper i samlingen

Inspirert av boken Norges beste toppturer, la vi siste del av sommerferien til Nordland fylke.
Dag 1 besto av 14 timer i bil, over Sognefjellet og nord til svigerfamilien.
Dag 2 opprant med strålende sol, og etter vi har spist hjemmefisket fisk, pakker vi i bilen og kjører til hytta deres i Bindalen.
Dag 3 sier vi hadet bra til Sondre og bestissene, før Frode og jeg kjører videre nordover for å bestige høyeste toppen i fire av kommunene her nord i havgapet.

Det er en artig hobby å samle på kommunetopper.
En kommer seg til de rareste (fineste) steder i landet, som en aldri hadde tenkt på å besøke, hadde det ikke vært for denne toppen.
Sånn ligger vi an:  Kommunetopper: 55   Øytopper: 15   Fylkestopper: 3   Nasjonstopper: 13

Forfatterne av boken Norges beste toppturer, Otto og Inger Lise er ferdig med alle kommunetoppene i Norge. De skriver noen flotte turbeskrivelser, som vi alltid skriver ut, og med den i lommen, har vi aldri problemer med å finne starten på stien, eller toppen.
Frode har planer om å høvle over alle de 7 søstrene i Alstadhaug, men jeg nøyer meg med storesøsteren, før jeg går ned alene og lar Frode løpe over de seks siste.
Er han riktig heldig så plukker jeg ham opp ved foten av lillesøsteren.
Det vil kommet et lite blogginnlegg for hver topp, siden dette skal inni samlingen på World Wide Vikings sin side.
Dette er planen, så får vi se hva vær og vind og fergetider gjør med den:

SømnaKommune Høyeste topp: Lysingen 648 moh.

Innbyggere: 2022 / Areal: 193 kvkm

Vega Kommune Høyeste topp: Trollvasstinden 799 moh.

Innbyggere: 1241 / Areal: 159 kvkm
Denne droppet vi, for det gikk to ferger for dagen, og søndag gikk det bare en kl. 17

DønnaKommune Høyeste topp: Dønnamannen 858 moh

Innbyggere: 1433 / Areal: 193 kvkm

AlstahaugKommune Høyeste topp: Botnkrona 1066 moh.

Innbyggere: 7372 / Areal: 215 kvkm

The forgotten Waltz av Anne Enright

Anne Enright`s lille roman er lagt til Irland. The Guardian kaller sjangeren en utroskapsroman, en sjanger jeg ikke har hørt tale om før. Tema er vel ganske nytt i Irland som i mitt hode har vært ganske katolsk tilkneppet, med flere tabuer og hysj-hysjèr enn vi er vant med i Norge etterhvert.

Hovedpersonen Gina Moynihan på noen og tredve som jobber i et IT firma. Vi blir kjent med henne før hun gifter seg med Conor og før hun treffer Seàn som hun etter hvert får et forhold til. Seàn begynner å jobbe i samme firma som Gina, og han er tilfeldigvis også nabo av søsteren hennes. Dette danner grunnlag for utfordringer og drama.
Det som gjør dette til en fantastisk bok å lese er måten hun skriver på. Teksten er absolutt ikke rett frem, men det hoppes og forklares over en lav sko. Her er tankesprang, og lange innskutte bisetninger, men dette gjør det ikke forvirrende å lese. Jeg leste med et lite flir om munnen, for morsomt var det, selv om mye var tragikomisk, og absolutt ikke til å le av.

Gina flytter inn i sitt barndomshjem og våkner opp med bare fortid rundt seg. Hun tørker av speilet på badet for dugg:

The cleanest place in the house, that mirror; 

the way it refuses to hold the past. 

Ja, hvem har ikke tenkt det når en ser seg i speilet....
I denne historien kommer du godt under huden på Gina, men du får ikke helt god-følelsen for henne. Det er jo ikke bra det hun gjør, men du skjønner hvorfor hun gjør som hun gjør.
For oss som ikke har engelsk som morsmål, er dette en enkel bok å lese. Den kalles en page turner, og det kan jeg si meg enig i. Jeg likte boken godt, og tar gjerne imot anbefalinger på andre bøker fra denne forfatteren.

Har du lest bøker på engelsk i sommer?

Khaled Hosseini - Og fjellene ga gjenlyd

Min smakebit denne tirsdagen er den ferske romanen til Khaled Hosseini, som kommer ut i august.
Det er Schibsted forlag som gir ut boken, og de har sendt meg et leseeksemplar som fil, som har blitt lagt inn på iPad`en nå.

I morgen starter vi den lange veien hjem fra Østerrike, og de kjedelige ventetimene skal få mening, ved at jeg begynner på Og fjellene ga gjenlyd.
Hverken forfatter eller forfatterskap trenger vel nærmere presentasjon. Jeg har i alle fall lest Drageløperne og Tusen strålende soler, så forventningene er høye.

Hvis du vil lese litt i boken klikk her!

Vil du vite hva flere av oss har klart i bokhyllen 

må du ta turen innom Beates bokhylle i dag!

Grossglockner Berglauf 2013 - for et eventyr!

Endelig! Sammen med 998 andre satte han avsted oppover mot Østerrikets høyeste topp

Dette har vært en helt fantastisk dag. Jeg har vært tilskuer til mangt et motbakkeløp de siste årene, men dette tok virkelig kaka. For en fest, og for et arrangement de klarte å dra elegant i land, uten det minste pes.
Fra tilskuerne i det minste, litt mer pes var det nok fra deltagerne, for skal jeg dømme etter blikket jeg fikk fra Frode da jeg ropte "løp då!!" 100 meter fra mål, så hadde det vært pes nok. Det var jo, i og for seg 26-27 grader så det er ikke rart de var svett. Jonathan Wyatt kom inn som nummer 6, og skylte også på varmen da han ble intervjuet.
Det var tre nordmenn som startet i dette (fantastiske! har jeg nevnt det?) løpet. I tillegg til Frode som ble nummer 99 i klassen sin, deltok Vegard Austevoll, en 16 åring som startet i klassen M19 og han kom som nummer 3 i sin klasse. Therese Sjursen (Fana) forsvarte den bergenske ære på kvinnesiden. Hun ble nummer 8 totalt av kvinnene og vant klassen K35. Gratulerer Therese!

Gjengen, like før start. Full musikk og full halloy 

Noen av oss som snek oss ned i løypen

Frode når han har hundre meter igjen, "litt" sliten....

Grossglockner, verten vår i dag. Heldigvis skulle de ikke helt opp

Deltagerne startet i tre bolker med 10 minutters mellomrom. Det sto busser klare (gratis) til å ta tilskuerne med opp på toppen, etterhvert som vi var klar til å dra.
På toppen var det full rulle. Her er det infrastruktur så det holder. Vi er absolutt ikke ute i ødemarken, selv om motbakkeløperne har løpt i en, to eller tre timer i naturen.

The woman in black av Susan Hill - en smakebit denne søndagen

Denne boken plukket jeg med meg da jeg var i London, etter å ha lest en god anmeldelse fra en av bokbloggene jeg følger. (Var det deg kanskje?) Boken ble med til Østerrike på sommerferie, og ble lest i strålende sol, så ikke helt riktige omgivelser for en så skummel handling, men det funket allikevel.

Susan Hill sine romaner og noveller har vunnet masse priser. Hun har skrevet over førti bøker. The Woman in black hadde i 1989 premiere på teaterscenen i London, og har ikke blitt tatt av ennå. I 2012 ble det også lansert en film med Daniel Radcliffe i hovedrollen.
Susan Hill bor i Gloucestershire med mann og to barn, og driver sitt eget lille forlag.

Handlingen starter på julaften, hvor vi blir kjent med Arthur Kipps. Han er bare 35 år, men allerede en gammel mann. Årsaken til dette kommer frem i denne historien. Barnas lille lek på julaften trigger Arthurs minne, og ender i at han på nyåret setter seg til å skrive ned noen grufulle minner fra sin ungdom.
Som ung junior advokat måtte Arthur delta i begravelsen til Mrs. Alice Drablow, den eneste gjenboende i Eel Marsh House. Huset har beliggenhet i enden av en lang vei, som oversvømmes av tidevannet. I begravelsen er det ikke mange fremmøtte, så når han legger merke til en sortkledd dame som holder seg litt for seg selv blir han veldig nysgjerrig. Arthur får ikke landsbyboerne i tale, når han prøver å forhøre seg om den avdøde damen, men han greier å overtale en mann med hest og kjerre til å frakte ham over til huset dagen etter.
Alle fraråder ham å bli værende der ute alene om natten, men selv om han har sett damen igjen, og har begynt å lure på om hun er virkelig, trumfer han gjennom at han skal bo i huset mens han går gjennom damens papirer.
Han får låne med seg en hund og pakker proviant, og håper å få arbeidet raskt unna. Som seg hør og bør skjer det saker og ting, når han er alene i det skumle huset. Tidevannet har avskjært ham fra omverdenen, og tåken er tykk. Han hører lyder og ser ting som verken han eller hunden kan forstå.
Etter å ha gått gjennom papirene og lest brev fra lenge, lenge siden begynner han å forstå hvem damen i sort, kan være, og skjønner litt av hva det er som holder henne igjen.

Vel, jeg stopper der for jeg vil for all del ikke røpe noe, for denne må du lese. Jeg leser på engelsk fra tid til annen, og selv om det er litt tiltak, så kommer jeg raskt inn i det. Denne har et lett språk som flyter av seg selv, så det er ingenting å kvi seg for. Den typisk engelske settingen gjør det også veldig naturlig å lese på engelsk.
Boken begynner rolig, vi får en god del stemningsbilder før den virkelig skumle handlingen setter i gang. Deretter klamrer du deg fast i boken til siste side.

En liten smakebit:
It was happening, the whole thing was caught up in the quicksands and sinking, sinking, there was a terrible moment when the waters began to close around it and to gurgle, and then, above it all, and above the whinnying and struggling of the pony, the child`s cry, that rose and rose to a scream of terror and was then slowly choked and drowned; and, finally, silence.

Flere smakebiter finner du på bloggen

Flukten fra virkeligheten

Gratulerer til Sondre med en flott andreplass i klassen sin!!

Sondre står godt plassert over 2-tallet sitt

Grossglockner Berglauf er ikke bare et hvilket som helst motbakkeløp, dette er en folkefest som varer hele helgen. I dag var det først var det en konkurranse for voksne ikledd lederhosen og den tradisjonelle budeiedrakten. De stilte to og to og det innebar løping og å styrte en 0,3 med øl. Veldig gøy å se på, og ideel for å få opp stemningen.
Etterpå var det barneløp. Barna var delt inn i aldersgrupper, alle hadde brikke, og alle fikk tiden sin ropt opp, enten de kom først eller sist. Alle fikk medalje og kom opp på podiet, men ikke alle fikk premie.
Sondre er sporty og meldte seg på i morges, han løp som en rakett og endte på en flott 2. plass. (Han som vant hadde tre meter lange bein, se bildet over...)
Etter litt underholdning, høy musikk, litt pastaspising (og øldrikking) var det premieutdeling. Sondre, som aldri har løpt på flaten før, mottok stolt medaljen sin av tidligere verdensmester i motbakkeløp Jonathan Wyatt, før han klatret opp på plassen sin over to-tallet.

Sondre i fullt firsprang

Han husket å si "thank you" i stedet for "vielen danke" da han mottok medalje og premie

To flotte representanter for Melkesyre i Østerrike

Grossglockner Berglauf 2013 - forberedelser dagen før

Grossglockner er den bakerste toppen med snø på

Første gang vi (Frode) deltok på motbakkeløp utenlands, hadde vi det utrolig kjekt, så når han i år ville legge opp sommerferien sånn at han kunne delta på Grossglockner Berglauf var det helt ok.
Dette fjellet, med sine 3798 høydemeter, er den høyeste toppen i Østerrike, så det er litt surt å reise hjem uten denne i samlingen. Her er nemlig noen luftige svev, som vi ennå ikke er tøff nok til å forsere.

Frode starter sammen med 2000 andre galninger, så han er ikke alene når han skal slite seg oppover fra 1247 moh. Heldigvis skal de ikke helt på toppen, men nøyer seg med ca. 1200 høydemeter.
I Heiligenblut har vi skaffet oss rom i et lite pensjonat med bare 4 rom. Alt foregår på tysk, så vi får finslipt tysken vår.

Frode og Sondre henter startnumrene sine

Klar til start, Sondre i dag og Frode i morgen

Håper du får en fin sommerdag der du er :)

Donauturm - Dette må du gjøre når du skal til Wien!!

Vi fikk se Wien i klart solskinn i kveld, og gikk rett før solnedgangen

Vi hadde bestilt bord noen uker på forhånd, og det var nødvendig for når vi var der i kveld, var det "fully booked".
Dette var en stor opplevelse!
Vi ble tatt i mot på aller beste måte og plassert ved et vindusbord. (De hadde bare vindusbord) Kjøkkenet er i midten mens gulvet hvor bordene står roterer rundt. En runde tok ca 25 minutter, så vi fikk noen runder og et godt overblikk over Wien og omegn.
Maten var også veldig bra. 35 euro for en treretter inkl. en aperitiff. Sondre hadde fått noen penger av mormor og morfar, med instruks om å spandere middag på oss.
Han valgte denne restauranten, så det var ekstra kjekt for oss voksne å bli spandert på av junior.
Denne fantastiske restauranten finner du hvis du tar U1 i ca. 10 minutter og går av på Kaisemuhlen. Derfra er det skiltet mot Donauturm, gjennom en fin park.
Absolutt verdt tid og penger :)

Sondre nyter utsikten mellom rettene

Dette er også Wien, ikke bare det hauggamle og klassiske

Wien - "What to do listen" jeg ønsket meg før vi dro

Selve slottet var svært men litt "kjedelig". Hagen derimot var utrolig imponerende!

Vi har vært på besøk i mange store byer, og det er ikke ofte jeg blir så positivt overrasket over det første besøket. For Wien er en storby, med sine 1,7 millioner innbyggere. Det er mye tagging på murer og hus, men det er svære kunstneriske greier, så det føles ikke som forsøpling. Klima gjør også at alle er ute, også de som kanskje ferdes litt på skyggesiden, så en ser litt av hvert, uten at det føles ekkelt. Tiggere som vi oversvømmes av i Bergen, har vi bare sett et par stykker av.

Grotesk men stilig allikevel 

Det var ikke lett å finne midten og utsiktspunktet. Sondre ble sendt ned igjen, så vi kunne ta bilde

Mange gode grunner til å feriere i Wien:

I Wien er det varmt, solfylt, grønt, rent og fullstendig trygt å ferdes. Byen har en fantastisk atmosfære, som gjorde at jeg trivdes i det jeg satte foten på asfalten!

Når du er klar, etter du har kult `an litt er det lurt å ta en "hopp on - hopp off" tur (alle tre linjene). Da får du oversikten, og kan planlegge de neste dagene.

Aller først må du drive litt slaraffenliv på en av barene/kafeene langs Donau kanal.
Det er supert å jogge/sykle langs samme kanal, hvis du har litt energi som må brennes av.

Her er masse flotte bygninger å se på, og et hav av konserter du kan gå på, så det er bare til å slå seg løs.

Undergrunnen er lett å forstå og å bruke, så for all del ikke gå deg ihjel. Kjøp dagskort, du stempler kortet første gang du går inn, så kan du bare ha det i lommen resten av dagen, de sjekker ikke. Barn er gratis!

Schønbrunn Schloss er verdt turen (ikke bruk 65 euro på å gå inn) Sjekk ut labyrintene og evt. dyrehagen. For oss var det mer enn nok å oppleve den gigantiske hagen.

Shopping gjør du i Donauzentrum. Dette er det største shoppingsenteret jeg noen sinne har sett, med sine 260 butikker. Du tar U1 linjen i 12 min. fra Stephanplatz.

Ta turen til Donauturm. Dette ligger også utenfor sentrum, så her får du bruke dagspasset igjen. Dette er Wiens høyeste "bygning", med roterende restaurant i toppen. Vi har bestilte bord noen uker før vi ville hit, og det var nødvendig, for det var fullbooket.

Tivoli, Riesenrad. Vi busset bare forbi dette tivoliet, men det var ganske stort, og det staselige pariserhjulet fra 1897 har sin helt egen historie som er verdt å få med seg.

En advarsel: Dette er en sykkelby. Syklister har egne felt i alle store veier, med egne trafikklys og greier. Det får fort unna, så du må passe godt på at du ikke valser fra fortauet og inni sykkelveien. Og bare for å ha sagt det, vi har ikke sett en eneste syklist med hjelm.

Sånn ser Schønbrunn Slott ut ved ankomsten

Prydhagen med utsiktspunktet i bakgrunnen

Ny dag, nye muligheter i Wien

Godt å få brenne av litt energi fra morgenen av

Det er ikke lett å gjøre alle til lags, når vi har så forskjellig ferietempo. Sondre og Frode startet dagen med en løpetur. De hadde satt seg fore å løpe til elven Donau, men det viste seg å bli for langt. Donau renner ikke, som Themsen i London og Seinen i Paris, gjennom den sentrale delen av byen. Den renner så langt utenfor at du må gjøre en innsats for å få se den. Mens gutta jogget en halv halvmarathon, tok jeg med meg boken min, "Bienes død" og tuslet de 50 meterne ned til Donau kanal.
Etter en dusj, pønsket vi ut hvor Hopp on hopp off bussene gikk fra, og her kommer dagens hete tips hvis du skal til Wien. Først tok vi den røde ruten som tok oss til alle de store fine bygningene i det indre Wien. Deretter hoppet vi rett på den blå linjen som kjørte ut av byen og over Donau. Her fikk vi se et tivoli (ja der er et stort tivoli her) og Donauturm, Wiens høyeste tårn, hvor vi skal spise middag i den roterende restauranten i morgen.
Donau er veldig forskjellig fra andre store elver gjennom store byer. Her er det bading og rekreasjon langs elven, og folk her ser ut til å vite hvordan de skal slappe av og kose seg.
Først nå etter å ha busset litt rundt i byen føler jeg at jeg har et vist forhold til størrelsen på byen, og hva som finnes her. Jeg er sikker på at de som liker å gå på klassisk konsert eller på museum, de kan være her et helt år, uten å gå samme sted to ganger.
Bussen har også en gul linje som tar deg ut til Schønbrunn Schlott, men da var det umulig for reisefølget mitt å sitte stille lenger, så det får bli undergrunn i morgen hvis vi skal se dette berømte slottet.

To unge damer er uti å vasser litt i varmen

Jeg har tatt masse bilder av bygninger i dag, men synes sånn i ettertid at bildene fra Museumsquartier, når vi koste oss med vin og litt plasking ble dagens høydare.
Takk Anneli, for supert tips, hit hadde vi ikke gått innom hadde det ikke vært for at du hadde nevnt det :)

Bare så du er advart: Det lukter hest i Wien

Mitt aller første besøk i vakre Wien

Ikke spør meg hva dette er kuppelen til, men fin var den i alle fall med solen rett bak

I løpet av uken i Zell am See hadde haugen med skittent treningstøy blitt så stor at vi bestemte oss for å leie bil i stedet for å ta toget til Wien. Da kunne sekkene med skittent tøy og treningsutstyr bli liggende i bilen, mens vi trippet elegant inn på hotellet med litt lett bagasje.
Frode holder en anstendig fart på motorveien, så kjøreturen var unnagjort på kortere tid enn hva togturen var estimert til, så sånn sett var det intet heft. Vi hadde allerede booket på Hotel Mercure og det var vi glad for, for dette var et flott hotell, mye mer sentralt enn vi hadde trodd.
Etter fire timer i bilen ville vi strekke oss ut litt, og to minutters gange fra hotellet fant vi den perfekte plassen. Helt ved Donaukanal (ikke store-Donau) fant vi en utrolig kul bar Adria Wien,  med liggestoler hvorav noen faktisk sto på sand. Her serverte de oss deilig thai-mat og iskald øl i en vidunderlig laidback atmosfære, så oppladingen til dagen var reddet.
Etter å ha ladet batteriene forvillet vi oss inn i sentrum. Jeg fikk knipset Stephan katedralen og vi fikk tittet litt i butikkene. Dette er en stor og temmelig forvirrende by, så vi mistet snart motet, og tuslet tilbake på hotellet, for litt mer seriøs planlegging av dagene våre her.

Den kuleste baren i by`n

Noen vil helst bli liggende....

Stephan katedralen ligger så tett at det er vanskelig å få et fint bilde, taket imponerte mest