Mitt hjerte er en automat av Olivia Wenzel

Det har blitt mye tysk samtidslitteratur på meg i det siste, så når jeg fikk Olivia Wenzel sin roman inn på Kindelen like før ferien, smilte jeg stort. Jeg ble ikke skuffet, for selv om denne romanen har noen uvanlige fortellergrep, så gikk den rett i hjertet på meg.

Forlaget om handlingen:
I Mitt hjerte er en automat møter vi en ung, sort, bifil kvinne som ser på samfunnsutviklingen med økende sinne og frustrasjon. Den navnløse førstepersonsfortelleren skildrer en fremmedgjørende opplevelse av å være sort kvinne i et hvitt, tysk samfunn – en identitet som blir stadig tyngre å bære. 

I boka blir vi kjent med hovedpersonens dysfunksjonelle forhold til moren, forholdet til en borgerlig øst-tysk bestemor, en fraværende angolsk far, et ufødt barn, og en død tvillingbror som hoppet foran et tog da de var 17. Hun møter på nynazister, overværer Trumps valgseier på et hotellrom i New York, og opplever stadig tilfeller av hverdagsrasisme i sin egen hjemby. I forsøk på å rømme fra den trykkende angsten oppsøker hun en psykolog.

Her reflekterer hun over sin familiehistorie, og over hvordan hun har en stor del flere privilegier enn noen person i hennes familie har hatt, likevel er hun hatet av flere enn bestemoren hennes noensinne kunne forestille seg.

Romanen er en skikkelig tankevekker for oss som ikke trenger å forholde oss til hverdagsrasisme. Her skildres flere episoder hvor vanlige mennesker uforvarende sier og gjør ting, som sårer jenta vi blir kjent med. Handlingen tar oss med inn i et mor-datter forhold med utfordringer, men faren som har dradd tilbake til Angola og stiftet en ny familie der, bidrar også til hovedpersonens frustrasjon. 

Romanen tar for seg tilhørighet og identitetsspørsmål på en fin måte. Avmakten fortelleren føler kommer tydelig frem, så også skamfølelsen hun stadig kjenner på. Den litt underlige tittelen kommer av åpningsscenen, hvor hun står på perrongen og venter på toget. Her står hun ved en snacksautomat, som får god påvirkningskraft på henne. Boken er handlingsdrevet, vi forflytter oss til mange steder i verden, hvor vi opplever både spenning og hjertesorg.

En liten smakebit....

Som sagt, måten romanen er skrevet på er genial, det er en slags intervjuform, her er masse spørsmål, ofte stilt på samme måte flere ganger, men når en leser så gir det en slags dybde til hvordan historien tas opp. Jeg ble i alle fall begeistret, sukket flere ganger henrykt over språk og refleksjoner som tok meg litt på sengen. Dette er nydelig lesning, boken burde vært pensum på ungdomsskolen.

Forlag: Solum Bokvennen

Utgitt: 2022/på norsk 2022

Sider: 297

Oversatt av: Merete Franz

Kilde: PDF fra forlaget

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Mimbo Jimbo lager kunst av Jakob Martin Strid

Strids fargerike bøker er ikke til å unngå å få øye på, hvis du titter rundt i barneavdelingen i en bokhandel. Jeg har lest Den kjempestore pæra en gang, og likte den godt, og Da lille Larsens hus blåste vekk leste jeg mange ganger en periode, for barna digget den. Dette er mitt første møte med Mimbo Jimbo, selv om det ser ut til, at det allerede har kommet ut fire bøker i denne serien.

Forlaget om handlingen:
Ta en elefant, en tapir, en gepard og en jeep – og vips blir det kunst. 

I denne boken vil Mimbo Jimbo lage kunst! Og det gjør han med alle mulige farger og teknikker, men det vil liksom ikke bli helt bra. Heldigvis kommer vennene hans til unnsetning – med både kanoner og jeeper. 

Forlag: Vigmostad Bjørke
Utgitt: 2022
Sider: 64 illustrerte
Oversatt av: Håkon Viggen
Kilde: Leseeksemplar

For meg som er sammen med masse glade barn hver dag til vanlig, var det rart å sette seg ned å lese barnebok midt i sommerferien. Men, etter å ha lest denne (høyt og med fynd & klem) gleder jeg meg til å introdusere den for barna. 

Boken har korte tekster på hver side, det er fint, for da kan den voksne lett lære seg hva som skal sies utenat, og holde boken opp mot barna hele tiden. For, bildene er til å synke inn i, her er masse fine detaljer som barna kan henge blikkene sine på. Min erfaring er at barna ikke får øye på de samme detaljene de første gangene vi leser, men utvider blikket sitt, etter hvert som vi prater om hva som skjer.

Mimbo Jimbo har bestemt seg for å lage kunst i dag, han har funnet frem det som trengs for prosjektet, og så setter han i gang - rulle ut lerretet, åpne malingspannet, og helle ut over lerretet. Det er nå det begynner å bli gøy, for på neste bilde trakker han bortover lerretet med den våte malingen, og får gulmaling oppover beina.

Av erfaring vet jeg at dette kommer vi til å snakke om, men det barna ikke vet at det blir verre, myyyye verre ☺ Mimbo Jimbo tramper og blander og spruter mer maling, han tyvlåner bilen til Frede og kjører rundt på maleriet sitt, men han er ikke fornøyd. 

Det fortsetter og fortsetter, og blir ganske så ellevilt en stund, for Mimbo Jimbo har en helt bestemt mening om hvordan bildet skal se ut når han er ferdig.

Jakob Martin Strid sin bok om å lage kunst er en glimrende innfallsvinkel til en maleøkt i barnehagen. Når barna har lest den noen ganger, blir den et fint verktøy for å få i gang praten, om farger, tall, følelser, griseri? you name it. 

Teksten sier nesten ingenting om følelser, men de talende illustrasjonene sier mye, og samtale rundt handlingen, er en fin metode å bruke, for å få i gang språktrening med de minste barna. 

Får du ikke bare lyst å sette i gang selv? Jeg gleder meg til å vekke kunstgleden hos
2-åringene jeg skal leke med det neste barnehageåret.

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget,
med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Lincoln highway av Amor Towles

Amor Fowles var et helt nytt navn for meg, men etter å ha lest denne boken fant jeg ut at Lincoln Highway er hans tredje roman. En gentleman i Moskva er en av dem, og den er allerede hentet hjem fra biblioteket. Likte du Redderen i rugen, Der krepsene synger eller Drep ikke en sangfugl, så vil du elske denne. Av de fem bøkene jeg leste i førstedel av sommerferien, er det denne jeg likte aller best ☺

Forlaget om handlingen: 
Juni 1954. Atten år gamle Emmett Watson blir kjørt hjem til Nebraska av bestyreren på straffeanstalten i Kansas hvor han har sonet femten måneder for uaktsomt drap. 

Med en mor som forlot dem for mange år siden, en far som nylig har dødd, og familiegården lagt ut på tvangssalg, har Emmett en plan om å hente sin åtte år gamle bror og dra vestover for å starte et nytt liv. Men etter at bestyreren kjører sin vei oppdager Emmett at to venner fra straffeanstalten hadde gjemt seg i bilens bagasjerom. 

Sammen har de to lagt en helt annen plan for Emmetts fremtid, en plan som vil ta dem på en skjebnesvanger reise i motsatt retning – til New York City. 

Aldri før har 559 sider gått så fort å lese, det var ikke jeg som slukte boken, det var boken som slukte meg. I tillegg til en nydelig skrevet oppveksthistorie, får vi også fine skildringer av et Amerika preget av tiden vi befinner oss i. 

Vi møter fire gutter, som bortsett fra lillebror Billy på 9 år, alle har oppholdt seg på Salina, en forbedringsanstalt for gutter. Storebror Emmett slipper ut, og Duchess og Woolly rømmer. Emmett har lagt en plan for seg og lillebroren, men Billy har også en plan, men ingen av disse planene skal bli så lett å gjennomføre. 

Det er reflekterte og kloke gutter vi møter, de er alle snille men vurderingsevnen til flere av dem, er ikke av den beste. Dette fører til "uhell", som er gjort i beste mening, men som går ut over andre. På sin livsvei møter de flere kloke mennesker, som hjelper dem videre.

Handlingen dreier seg mye om å gjøre opp gamle synder, og å bli skuls. Dette tar flere av dem veldig seriøst, det holder ikke bare å si unnskyld, her skal regnskapet gjøres opp en gang for alle, for den andres del, men også for sin egen. 

Selv hadde jeg bare lest tittelen på boken før jeg satte i gang, og trodde jeg skulle lese en roman som tok meg de 5445 kilometerne fra Times Square i New York til Lincoln Park i San Fransisco. Jeg fikk meg en positiv overraskelse, for boken er så mye mer enn "bare" en roadtrip. 

Lincoln Highway byr på litterære referanser, jeg kjenner igjen navn som Jason og Sinbad, og ikke minst alle navnene som nevnes fra den greske mytologien. Her gjenfortelles gamle historier om utbryterkonger, om ville skypumper, og det snakkes om det mest amerikanske av alt, baseball. Referansene er ikke påtrengende, som de ofte blir, men blandes inn og løfter historien. Nå skal det sies at utålmodige meg ble frustrert på Emmetts vegne flere ganger, jeg liker å komme meg av gårde når jeg skal på tur, men her var det mange skjær i sjøen. 

Jeg anbefaler boken på det varmeste!

 

Forlag: Press

Utgitt: 2021/på norsk 2022

Sider: 559

Oversetter: Eve-Marie Lund

Kilde: PDF fra forlaget

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Sommerferie 2022 - sykling i England og en uke i Nerja, Spania

I år som i fjor var det de samme tre parene som reiste på ferie. Det er Bjarte med god hjelp av Solveig som har organisert det meste, så all honnør til dem. Sykkelturen i Hellas i fjor ga mersmak, så da det ble foreslått å gjøre det samme i Nord-England, heiv vi oss på. 

Vi fløy til London 8 juli, for første post på programmet som var en musikkfestival i Hyde Park. Pearl Jam var trekkplasteret, de avsluttet festivalen med en to timers forrykende konsert, for en energi! Før vi kom så langt koste vi oss på plenen fra det åpnet kl. 14, med flere forskjellige band. Festivalen var veldig godt organisert, med mat, drikke og toaletter, ingen kø, bare 65 000 høflige engelskmenn (og oss). Noe så gøy, til tross for mine utallige turer til London, og mange fotturer i denne store parken, så har jeg aldri vært på konsert her, dette ga mersmak.

Barområdet var enormt og serverte 65000 tørste tilskuere

Hovedscenen hadde et spektakulært lysshow

Last Internasjonale som vi nettopp så i Bergen

Fredagskvelden spiste vi på Restaurant Albertini, en genuin italiensk restaurant i nærheten av hotellet vårt. Vi bodde på Studios2let som er nær Euston Station, siden det var her toget nordover skulle gå søndag morgen. Uten noe mer om og men (shopping og musikal) bar det søndag morgen av gårde til toget, som skulle ta oss nordover til Morecamb. Et kansellert tog, og buss for tog siste stykket, la ikke demper på gleden over å kjøre tog, og forventningene til syklingen som lå foran oss.

Sykkelturen var organisert av Trailbrakes, så det var de som booket oss inn på hoteller, delte ut sykler og utstyr, fraktet bagasjen fra sted til sted, ga oss kart og hentet syklene ved turens slutt. De kjørte oss til og med til Manchester etterpå, til vårt fly til den spanske solkysten.

Dragefestival på stranden møtte oss da vi ankom Morecamb

Vi syklet fra Morecamb i vest til Bridlington i øst 300 km

I Morecamb bodde vi på Clarendon Hotel og på kvelden hadde vi bestilt bord på Blackstone Grill & Thai. Det var jo bare start og stopp som hadde havutsikt, og i Morecamb fikk vi valuta for pengene, med hotell langs strandpromenaden og flott utsikt. 

Mandag, dag 1: Morecamb - Settle 57 km og 730 høydemeter
Vi bodde på Falcon Manor Hotel, en gammel herregård som nå er omgjort til hotell. Etter en god dusj  spiste vi middag på den italienske restauranten Rosa & Matteo`s, en artig skrue denne Matteo, og mat kunne han lage og!

Turen startet på milevis med sykkelsti i nydelig natur. Det er alltid en kirke eller en historisk severdighet å stoppe ved, også finnes det jo puber og kafèer underveis (nesten hele veien...)

I Settle hadde de en blomsterpottefestival på gang, mye artig å se 

Tirsdag, dag 2: Settle - Pateley Bridge 44 km og 840 høydemeter
Vi bodde på The Crown Hotel, som egentlig er en pub midt i hovedgaten i denne søte småbyen. Middagen spiste vi på The Royal Oak Inn, en av mange puber i England med akkurat dette navnet.

Onsdag, dag 3: Pateley Bridge - York 74 km og 550 høydemeter. Dette var turens lengste strekning, og jeg må innrømme at jeg lengtet etter å komme frem etter alle de timene på sykkelsetet. 

På veien stoppet vi ved Fountains Abbey, et 400 år gammelt kloster, som blomstret frem til Henrik den åttende satte en stopper for dette. På midten av 1200-tallet var klosteret det største og mektigste religiøse huset i landet. Vi hadde lyst å tilbringe litt tid i York, så det ble ikke så mye tid her, men det var veldig kjekt å stoppe innom. Når vi kom syklende unnskyldte de seg for at det ikke var lov å sykle på eiendommen, de er høflige disse engelskmennene.

Eiendommen er diger, med innsjøer og hjortepark, og heldigvis også kafè og toalett til trengende besøkende. 

I York bodde vi på Minister Hotel, som lå en kort spasertur utenfor sentrum av denne fine byen. Maten vi fikk på Bengal Brasserie ga masse god energi til neste dags sykkeltur.

Tre av oss gikk tur på muren mens de tre andre besøkte katedralen

Torsdag, dag 4: York - Bainton 54 km og 450 høydemeter. Endelig, syklingen ble litt lettere mot slutten, men samtidig så savnet jeg de nydelige omgivelsene fra den første strekningen.
Vi bodde på Wolds Village Guest House. Her var vi skikkelig på landet, så arrangørene bestilte bord til oss på hotellet siden det ikke var noe annet sted å spise. Kvelden ble veldig spesiell, i unike omgivelser og med en servitør som var bare vår. Her var kunstutstilling, en skikkelig landhandel og masse skulpturer rundt om kring. Natten tilbrakte vi i himmelsenger, hvor hvert rom var dedikert til en tidsepoke.

Fredag, dag 5: Bainton - Bridlington 47 km og 310 høydemeter. Etter å ha hatt fint vær hele veien, ble vi litt satt ut av at det var litt regn i luften da vi klatret opp på sykkelen, for siste etappe. Men, det var bare skremmeskudd, og turen ut til kysten i Bridlington, gikk veldig fint. 

Fremme i Bridlington hadde vi avtale om å bli hentet og kjørt i 2,5 time til Manchester.
I Manchester bodde vi på et flyplasshotell og spiste på Herald Green Beefeater på hotellet. Veldig fornøyd med bragden, så vi nå frem til en uke med sol og bading.

Stolt gjeng som er ferdig med England på tvers
2880 høydemeter og 300 km. har vi syklet

Lørdag fløy vi til Malaga, og kjørte videre de 55 kilometerne til Nerja hvor vi bodde en uke i et fantastisk feriehus. Her var det god plass til seks stykker, vi hadde vårt eget svømmebasseng med solstoler, og all den solen vi ville ha. Nerja er en nydelig by, passe stor med bilfritt sentrum, med masse koselige butikker og restauranter, som er dekket til for å stenge ute solen.

Kyststripen utenfor Nerja har "grotter", og i doble kajakker padlet vi langs, inn og ut av disse, det anbefales, det var veldig gøy. En dag gikk vi opp til Frigiliana, en skjønn liten landsby oppe i fjellene over Nerja. Vi gikk for det meste i et inntørket elveleie, og alle hundene som bjeffet var heldigvis bak et gjerde. 

Reiselederen vår hadde plukket opp et hett restauranttips, så han bestilte tidlig og midt i uken var det vår tur å sitte ved det beste bordet på Restaurant 34, en flott restaurant med deilig mat og bord på balkongen. 

Vi koser oss i bassenget vårt

På vei ned en av de mange fine gatene i fjellandsbyen Frigiliana

Bjarte og Solveig i fin driv rundt lavablokkene 

En av flere fine strender i Nerja

På hjemturen hadde vi en overnatting i Malaga, så billetter til Picassomuseet ble kjøpt inn på forhånd. Vi bodde på The Room Mate Larios Hotel midt i kjernen av byen, og av alle de 9 hotellsengene vi har sovet i på denne ferien, så var dette den beste. Best beliggenhet, best frokost og et personale som smilte og pratet hele tiden, noter deg dette hotellet!

For en fin by Malaga er, med bilfritt sentrum, delvis overbygd for å skjerme for solen, strand, båthavn, masse historie, og ikke minst den store katedralen, den ruver virkelig i bybildet. Bildet yter ikke katedralen rettferdighet, denne må sees. Den er fin inni også, veldig lys til forskjell fra mange andre store kirker. 

Vi gikk til båthavnen, var innom et marked og fant en kul bar hvor vi slo oss ned. Mens vi tittet bort på stranden som strakte seg på andre siden, vandret vi forbi tyrefekterstadion, og gjennom en fin park, på vei tilbake til hotellet. 

Her bodde vi til høyre ca 10 meter ned den takdekkede gaten

Flott glasskunst på den ene siden av matmarkedet

Det romerske amfiteateret i Malaga

Hos Picasso er det lov å leke seg litt, her tok vi bilde av oss selv

Før og under turen hørte vi om kaos med flyene og annen kommers, men kryss i taket, alt gikk greit, alle fikk bagasjen sin, og alle forhåndsbestilte transferbilene kom på minuttet. 

Tusen takk for en minnerik sommerferie Hildegunn, Jan Arne, Solveig, Bjarte og Frode!

En historie om kjærlighet av Anna Skjervum

Anna Skjervum sin debutroman Kvelertak kom ut i 2019, jeg leste den, og mottakelsen her hos meg var ikke bare positiv. Siden jeg skrev i omtalen min at puslespillbitene falt på plass mot slutten, var dette halmstrået jeg klamret meg til, da jeg leste Skjervums utgivelse av året.

Forlaget om handlingen:
I En historie om kjærlighet møter vi en ung kvinne som begynner behandling hos en psykolog, og etter hvert utvikler det seg en slags forbindelse mellom dem. For hovedkarakteren Sara, er psykiatrien en ny erfaring. Som lykkelig gift tobarnsmamma har hun alt det ytre på plass. Noe inni henne er likevel ødelagt, og for å ikke gå til grunne søker hun hjelp.

De neste årene møter Sara til ukentlige samtaler med psykologen Bjørn. Psykiatrien er en formell verden med diagnoser og metoder, men psykologen Bjørn er varm og nysgjerrig. Sara opplever en nærhet til psykologen som stadig blir vanskeligere. Etter hvert som relasjonen til Bjørn utvikler seg, blir Sara usikker på hva slags forhold dette egentlig er.

En pasient nærer nok etter vært følelser for behandleren sin, det er forståelig. Det er jo denne som lytter til problemene, som enten ikke er delt med andre, eller som alle andre er dritlei av å høre på. Sara stiller høye krav til Bjørn, hun fremstår for meg som beregnende, når hun vurderer hvordan hun vil fremstå, og ser med et kynisk blikk på mekanismene i terapisituasjonen.

Det sier seg selv at mange av de som går til psykologisk behandling, ikke nødvendigvis fungerer dårlig i samfunnet, men Sara tror jeg rett og slett ikke på. Mannen er forståelsesfull og gjør livet lett for henne, så også de to barnehagebarna deres. Hun er på høyden på jobben, og alt ytre fungerer godt. Derfor er det rart at hun "truer" med selvmord hver gang hun er hos Bjørn, og grunnen hun har til å trenge samtaler, vil hun helst unngå å snakke om. 

Psykologen snakker om forskjellen på å bli sånn og å være sånn, at noe er arv og noe er miljø, og han prøver med personlighetstester å finne grenselandet mellom nevrose og psykose. Jeg lærte litt om psykologi som fagfelt, mens jeg leste om Bjørn og Saras kartlegging av Saras vanskelige følelser.

Mens jeg leste så ventet jeg på denne forløsningen som kom sent i Kvelertak, men forgjeves. Romanen førte liksom ikke noe sted, og selv om det var interessant å lese om en konsultasjon hos psykolog, så ble det veldig mye repetisjon, siden hele historien utspiller seg her.

Forlag: Solum Bokvennen

Utgitt: 2022

Sider: 263

Kilde: PDF fra forlaget

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Saturns sønn av Rita Indiana Hernàndez

Rita Indiana regnes som en av dagens mest lovende unge karibiske forfattere. Hun kommer fra Den Dominikanske Republikk, og er i tillegg til forfatter, også musiker og performance-kunstner. Hun har to bøker oversatt til norsk allerede, Tjenestepiken til Omicunlé og Papi, men dette er mitt første møte med dette forfatterskapet.

Forlaget om handlingen:
Her møter vi Argenis, en begavet, men svært innbilsk og slesk kunstner som er blitt avhengig av heroin etter å ha gjennomgått en psykose. Flere hendelser fører ham hjem til Santo Domingo, og vel hjemme oppdager han hvordan han kan benytte seg av farens heltestatus i den dominikanske frigjøringsbevegelsen til å få det som han vil - for i det dominikanske maktapparatet er alle like korrupte og maktsyke, og har like lite integritet som ham selv.

Forlag: Solum Bokvennen
Utgitt: 2022
Sider: 207
Oversatt av: Signe Prøis
Kilde: PDF fra forlaget

Før Argenis Luna kommer hjem befinner han seg på en avrusningsklinikk på Cuba. I kulissene finnes faren hans som har besørget oppholdet, men som også stopper å betale, så sønnen kommer i vanskeligheter.

Han har levd et privilegert liv på klinikken i Havanna, noe som får frem kontrastfylte følelser i ham. Det gjør også forholdet hans til faren som skildres inngående, en far han hater og elsker. Historien fortelles i nåtid (ca. 2007) men vi hører mye om oppveksten til hovedpersonen, hvor faren var en mye mer dominerende i livet hans. 

Selv lurte jeg litt på hvor tittelen kom fra, og ble glad da det gikk opp for meg at det handler om gresk mytologi og om kunst. Goyas maleri Saturn fortærer sin sønn er en av flere innslag som bærer historien fremover. Argenis selv er utdannet kunstner og kunne blitt en anerkjent maler, hadde det ikke vært for misbruket hans. 

En kan ikke skrive en roman fra Den dominikanske republikk og Cuba, uten det naturlige bakteppet som ligger i revolusjonen. Her er det ikke utpreget, det ramses ikke opp fakta, men revolusjonen finnes der som en rød tråd og en dirrende stemning.

Jeg likte denne romanen veldig godt, den er skarp i tonen, men tar opp vanskelige følelser som vi mennesker møter i livet, uten å smøre tjukt på. Karakterene vi møter er flerdimensjonale, jeg både likte og mislikte hovedpersonen, både han og flere andre var både sjarmerende og sleip. Boken ble lest i en eneste jafs, en deilig sommerdag på terrassen - jeg anbefaler den gjerne videre! 

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Jeg er venn med steinene mest fordi de ikke snakker sånn jeg snakker

Det var tittelen sin det! Nå har jeg lest en sjanger jeg aldri har lest før, for denne boken er et festskrift. Det ble laget i anledning Pedro Carmona-Alvarez sin 50-års dag tidligere i år. Pedro er født i Chile, oppvokst på Kolbotn og har lenge bodd i Bergen. Har du lyst å lese litt om alt det han har gjort, kan du klikke her. 

Forlaget om boken: 
Like før Pedro Carmona-Alvarez fylte 50 år i februar 2022, bestemte vi oss for å lage et lite festskrift for å hylle jubilanten. Vi sendte dermed en invitasjon til en liten krets av forfattere, kritikere, akademikere og skribenter. Tanken var at de kunne belyse noen sider ved Pedro Carmona-Alvarez’ virke, først og fremst som forfatter, men også som litterær person. 

Underveis har boka utviklet seg fra et nærmest faglig fundert kompendium til en løsere og mer vennskapelig antologi med bidrag fra forfattere og skribenter som har lest og latt seg inspirere av Pedro Carmona-Alvarez. Entusiasmen i bidragene kan ha sammenheng med den begeistring tanken på Pedro Carmona-Alvarez’ litteratur vekker, og de vide muligheter som ligger i festskriftsjangeren. 

Festskriftet inneholder bidrag fra Amund Børdahl, Eirik Vassenden, Frode Grytten, Gabriel Gudding, Gro Dahle, Gunnar Wærness, Gunnhild Øyehaug, Julie Stokkendal, Kaja Schjerven Mollerin, Lars Saabye Christensen, Maria Navarro Skaranger, Sumaya Jirde Ali, Thomas Marco Blatt og Tone Selboe.

Etter å ha lest om flere av verkene til Pedro Carmona-Alvarez i dette festskriftet, vil jeg gjenlese Rust og historien om Marita. Jeg hadde ikke trodd at jeg ville bli så engasjert av å lese 14 andre menneskers hyllest av en femtiåring, men det ble jeg, for dette er så mye mer enn "bare" en hyllest.

Tekstene i denne boken minner lite, om det vi andre lirer av oss på et bursdagskort. Her lærer vi først og fremst diktene og romanene til Pedro bedre å kjenne, men mennesket og medmennesket Pedro trer også tydelig frem. Tekstene er personlig, det må de bli, men aldri privat, så alle bidragene fremstår er nydelig lesning. Ved å lytte til andre menneskers lesning og tolkning, får en mindre skolert leser skikkelig drahjelp, takk skal dere ha!

Boken min var full av eselører da jeg var ferdig å lese. Jeg hadde ledd og grått, hatt klump i halsen og sukket henført over hvordan disse fjorten skrivekyndige greier å få frem essensen med så få ord. 

Gro Dahle som var konsulent for forlaget, forteller om da Pedro sendte ut sitt første manus. I en morsom epistel, forteller Gro hvordan han sendte det til flere forlag: "Det var noe selvsikkert over det! At det ikke var han, dikteren, som skulle be om nåde, som skulle krype for forlaget, men forlagene som måtte slåss om ham. En konkurranse. Derfor husker jeg alt så godt. Ikke bare derfor. Men fordi diktene gjorde at dagen ble så klar. Opplevelsen av å lese. Og jeg så ut av togvinduet med nye øyne."

Flere av tekstene skildrer Pedro som en perfeksjonist som ikke kan begrense seg, en uryddig type med sans for orden. Eirik Wassenden snakker om Pedros stemme og spør, "Kan man være minimalist selv om alt man lager, er grenseløst?"

Det kan bli et langt innlegg om jeg skal sitere fra alle fjorten bidragsyterne, så du får bare tro meg når jeg sier, at dette er en bok det er verdt å lese! Den tar deg med til rockepuben Garage i Bergen, hvor Pedro prøvde stemmen sin, og den viser Pedros kjærlighet for den muntre tradisjonen, også innen litteraturen. 

Vi som kjenner (til) Pedro Carmona- Alvarez vet at en ikke kan snakke om ham, uten at språk blir et tema. Hans tekster handler også mye om familie, slekt, arv og tilhørighet, han er et menneske hvor oppmerksomheten er rettet mot andre, som på Skrivekunstakademiet, der han spør Hvordan har dere det folkens? i stedet for å grave i hva de leser og hva de jobber med.

Min jul er ikke den samme om jeg ikke kommer meg på konserten som Pedro, Frode Grytten og bandet deres har hver desember. Her er det lave skuldre, fengende rytmer, litt rufsete julestemning, og hvis du ser godt etter, et spark til konsumsamfunnet, som vi, enten vi vil eller ikke, er en del av. Jeg tør å anbefale konserten, siden vi allerede har sikret oss billetter til konserten i 2022.

Pedro og jeg. Jeg hadde kavet meg gjennom Rust, da jeg i 2009 gikk på et arrangement hvor Pedro var en av deltagerne. Det var vel Tomas Espedal jeg kjente til fra før, siden jeg hadde lest Gå, men det var Pedro som var med meg hjem i hjertet. I 2012 leste jeg Og været skiftet det ble sommer og så videre og i 2013 etter at det nye Litteraturhuset i Bergen åpnet, var jeg på søndagsskole hvor Pedro løftet stemningen. I 2018 lyttet jeg meg gjennom Bergen ungdomsteater, som er oppfølgeren til Og været skiftet, to fine bøker som jeg har lyst å lese på nytt. 

Essaysamlingen Refrenger likte jeg veldig godt, og selv om jeg ikke er noen ihuga diktleser, så likte jeg den innholdsrike diktsamlingen Buktalerens rike godt også. Hans til nå siste utgivelse Inventarium fra 2020 lånte jeg på BookBites, men å lese dikt på padda funket ikke for meg så jeg ga opp. Nå er jeg motivert til å prøve igjen, så etter å ha rotet vekk (er det mulig?) mitt eksemplar av Buktalerens rike, gikk jeg til byn og kjøpte meg en ny bok. Min siste helg før sommerferien gikk med til å lese både Helter og Sanger for kor, og ikke minst samtalen som Kaja Scherven Mollerin har med Pedro helt til sist i boken. Når jeg kvelden før avreise på sommerferie skriver dette, er jeg 150 sider inni Rust, og kan ikke for mitt bare liv, forstå hva som var problemet sist, gleder meg til fortsettelsen.

Har du ikke lest et festskrift før, da har du en god grunn til å lese Jeg er venn med steinene mest fordi de ikke snakker sånn jeg snakker. Lurer du på hvor tittelen kommer fra, så finner du svaret i her. Jeg anbefaler boken varmt, også hvis det bare er en fin leseopplevelse du vil ha ☺

Velkommen i 50-års alderen Pedro!

Forlag: Kolon

Utgitt: 2022

Sider: 200

Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget,
med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Men størst av alt er begjæret av Sissel Gran

Mitt første møte med Sissel Gran var da jeg for noen år siden leste Inni er vi alltid unge. Overgangsalder, som er tema der føles skremmende aktuelt, og boka traff meg. Begjær derimot var jeg ikke så higen etter å lese om, men etter å ha lest Anitas begeistrede rapporter fra Litteraturfestivalen på Lillehammer, forandret jeg mening.

Forlaget om handlingen:
Begjær har alltid vært en drivkraft i oss mennesker. Det har fylt oss med et lystbetont pågangsmot til å vinne, utforske, erobre og elske. Samtidig har begjæret en mørk og mektig side. I vår tids sterke tro på fornuften og den gode viljen kan vi komme til å underslå hvordan dette mektige kan lede oss på ville veier. Trangen til å gjøre det gode er riktignok nedfelt i oss. Vi er trygghetssøkende og omsorgsfulle, men kimen til overskridelse, villskap og hensynsløshet finnes også i oss. Det forskrekker og skremmer oss, det er som om begjæret sitter i kjøttet som en fremmed del av oss selv.

Kan vi bli bedre rustet til å håndtere dette fremmede i oss ved å hente det frem i lyset og erkjenne dets eksistens? Er det mulig å eie sitt begjær? 

Slike spørsmål er denne bokens anliggende, og for å utforske dem, tar Sissel Gran leseren med på en tur i liv og litteratur, i lys og mørke.

Lidenskap oppleves ikke som et valg, begjæret klorer seg fast, og fremstår som en dyp rusavhengighet. I kjølvannet av dette kommer skyld og skam og ofte en intens følelse av savn. Boken handler om begjær, utløst av et utall forskjellige ting, dette er mer enn bare å begjære et annet menneske.

                        Vi kan begjære perfeksjon, et kunstverk, musikk. Det vi mest av alt begjærer, er kanskje den fantastiske følelsen som enkelte mennesker kan vekke i oss, trangen til total overgivelse, kontakten med et noe i oss som går langt ut over fornuftens hverdagslighet, som i den intense forelskelsen, eller som da horder av jenter p sekstitallet skrek seg hese, gråt og besvimte ved synet av The Beatles. Det var noe nytt i vår del av verden, en uhørt villskap, hos kvinner! Det ble kalt massesuggesjon og hysteri, men det var ikke det, det var kollektivt begjær.

Sissel Gran forteller i boken om Juicebox, en sexklubb i Oslo, som skal få medlemmene til å føle hva seksuell frigjøring handler om , og normalisere hele "sexgreia". Jeg som holder på å venne meg til, at retorikken ikke skal nevne kjønn lengre, undrer meg over at gruppen bare er for kvinner, men inkluderer folk som er trans, ikke-binære, skeive, streite, pan, bi og alt imellom. Kjønn er jo tydeligvis en stor greie da, når menn ikke er velkommen. Ligger det ikke i mange av disse benevnelsene, at et menneske kan være født kvinne, men føle seg som mann, og motsatt? Jeg er forvirret, og ble ikke mindre forvirret av å lese dette kapitlet i Grans bok.

Jeg lar meg lett rive med at litterære referanser i en bok, og Gran bruker mange av disse. Annie Ernaux skriver om å begjære voldtektsmannen sin, som snur ryggen til etterpå, og Simone de Beauvoir som vektlegger det å være tro mot seg selv. Erika Fatlands reiser til farlige steder er også en form for begjær, og menneskers higen etter å bli best, da er det begjær som gir fart til innsatsen.

Det var kjekt å møte igjen Enheduannas dikt om Inanna, og alle de andre gudommelige formødrene våre. Disse var viktig, før religionen skrumpet inn til å bare handle om en (mannlig) gud. 

Lindring og sjelefred ligger i forsoning ikke i hevn, selv om hevnen som kjent er søt, så får du ikke ro av den. Hevn og vold henger sammen, og er tett forbundet med begjæret. 

Boken bød på flere tankevekkere, og mitt syn på begjær har blitt utvidet et par hakk. Det er greit å vite litt om hva det er som driver oss, når følelsene tar overhånd. Jeg likte boken godt, selv om hun fokuserte på utroskap, skam og følgene av dette, så ligger det mer i begrepet enn jeg hadde tenkt på.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2022

Sider: 286

Kilde: BookBites

Klassekampens sommerbåt avsluttet turen fra Trondheim i Bergen

Det var litt av et vær denne første lørdagen i juli, hvor Bod 24 skulle bli stedet å være. Sommerbåten startet i Trondheim, og skulle legge til kai for siste gang, utenfor Bergen Fiskerimuseum og Bod 24. Vel, båten så vi ikke noe til, for oppankring hadde vist seg vanskelig, men arrangørene var på plass, og tok seg godt av Klassekampens abonnenter som stilte opp. 

Stemningen var god da vi ventet på Vigdis Hjorth som var den som skulle prate. Jeg som nettopp hadde opplevd henne og datteren Line Norman Hjort på Litteraturhuset, hvor de snakket om deres nye bok Kristin må vekk, frydet meg over et nytt møte med henne. 

Synd med regnet, normalt er her veldig god stemning på kaien her

Utsikten fra 2. etasje hvor arrangementet fant sted

Det er godt å være på tilstelninger hvor skuldrene er lave og humøret på topp, jeg tror Vigdis` vinnende vesen, var med på å skape denne stemningen, allerede før hun inntok lokalet. Da denne populære og travle forfatteren ble invitert med på turen, fikk hun selv velge hva hun ville snakke om, og jeg må si det var et modig valg hun gjorde.
 

Ikke at hun har problemer med å gjøre seg forstått, belest og reflektert som hun er, da var det heller intervjueren som slet, med å komme til ordet. Jeg nøt det hele fra første rad, uten å gjøre notater, men lot meg imponere over hvilke gode koblinger hun gjorde mellom samfunn og litteratur.  

Hvor ofte sier du unnskyld? Kanskje du sier "unnskyld meg?" og mener noe helt annet... Vigdis Hjorth belyste dette temaet i det små, oss mennesker i mellom, når politikere står frem og legger seg flate for snusk og bedrag, og i enda større forhold, når land sier unnskyld til omverdenen for krigsforbrytelser. 

Det var mye mer å ta tak i rundt dette temaet, enn jeg hadde forestilt meg, og med en så levende foredragsholder ble det ikke så dystert og alvorlig som det kunne blitt. 

I sin prat satt Vigdis Hjorth meg på sporet av Jean Amèry, en østerisk forfatter som kjente nazistenes herjinger på kroppen. Hans roman Ved forstandens grenser ble raskt bestilt på biblioteket, så allerede mandag begynte jeg på boken. 
Jeg leste Pedro Carmona-Alvarez sin lyrikk på søndag, og ble forbauset da jeg oppdaget Jean Amèry også i hans tekster, de to forfatterne har noe felles i sin beundring av Amèry og hans heltemot, og etter å ha begynt lesingen av boken, skjønner jeg hvorfor.

Tusen takk til Anita som overtalte meg til å abonnere på Klassekampen, og ikke minst til avisen som spanderte denne kvelden på sine abonnenter. God sommer!

Grapefrukt av Yoko Ono

I mitt hode var Yoko Ono lenge "bare" kjæresten til John Lennon. Så gikk det opp for meg at hun også er en anerkjent kunstner, uten at jeg lærte meg noe om hvordan kunsten hennes arter seg. Etter å ha lest Grapefrukt, som kom ut første gang i Tokyo i 1964, fikk jeg veldig lyst å lære mer om denne spennende kvinnen. Har du tips til videre lesning kanskje?

Forlaget om boken:
Yoko Onos Grapefrukt utkom opprinnelig i 1964 og regnes som et av de første eksemplene på konseptuell litteratur. Tekstene har ofte form av instruksjoner, performance-noter, som beskriver ulike performancer på en underfundig, ja, rent poetisk måte. Yoko Onos Grapefrukt har forbindelser til 60-tallets fluxusbevegelse og John Cages musikalske eksperimenter, men Onos instruksjoner tilfører sjangeren en egenartet lekenhet og en poetisk dimensjon. 

Simen Hagerup har laget en kongenial gjendiktning av dette sentrale avantgardistiske verket.

For en vidunderlig rar bok, dette er jo kunst! Bøker er som oftest litteratur, men da jeg leste denne boken merket jeg fort, at det var andre koblinger i hjernen som ble vekket til live nå. 

Boken inneholder mest tekst men også strektegninger som er med å illustrere utfordringen, eller instruksjonen som forklares. I løpet av de 9 delene som boken er stykket opp i, er vi innom forskjellige tema som musikk, maleri, event, poesi osv. Noe er tankevekkende, noe utfordrer og en hel del er bare "rart". Her er noen eksempler:

MALERI FOR Å SLÅ I EN SPIKER

Slå en spiker i et speil, en 
glassbit, et lerret, tre eller metall hver
morgen. Plukk dessuten opp et hårstrå som løsnet
da du gredde deg om morgenen og 
knyt det rundt spikeren. Maleriet
slutter når overflaten er dekket av spiker.

Vinteren 1961

Barneboken Ludde koker supper har alltid fascinert meg, tenk musen Gustav som kommer til Ludde med èn ert til suppen. Det er jo ikke mye å komme med... Jeg havnet tilbake i Luddeboken da jeg leste Ertestykket i Yoko Ono sin bok, tenk tilstedeværelsen du vil føle i livet, hvis du gjør dette:

ERTESTYKKE

Ha med deg en pose erter.
Legg igjen en ert hvor enn du drar. 

Vinteren 1960

I denne performanceboken blir du utfordret til å gjøre de underligste ting, som å holde et berøringspunktmøte på et sted i det fjerne eller en fiktiv adresse på en fiktiv dag, brette enkelte deler av en avis og les, knuse et samtidsmuseum med selvvalgt metode, og lime det sammen igjen, tell skyene og gi dem navn. Sånn fortsetter det.

Tekstene er signert med årstid og årstall som varierer fra 1960 til 1968. I siste halvdel av boken, som er revidert i senere utgivelser, får vi dokumentasjon på 13 konsertverkfremførelser. Vi hører om hvor, når og hvordan musikkstykkene ble fremført, og helt avslutningsvis er der samlet noen brev, dikt og prat om andre verker, signert av Yoko Ono.

Oversetter av boken Simen Hagerup, sier i sitt etterord at dette er en hybridbok som inneholder mesteparten av det skrevne arbeidet til Yoko Ono. Et tankevekkende fraspark fikk vi på siste side, der leseren blir minnet på den verden vi lever i nå, når den speiles tilbake til Yoko Ono sin hverdag for 50 år siden. 

Grapefrukt er en nydelig bok, leken og alvorlig på samme tid - jeg anbefaler den gjerne videre!

PS: Send gule dødsmeldinger til vennene dine hvis sommerfuglene i magen din dør.

Forlag: Kolon

Denne utgaven: 2022

Sider: mange, med lite tekst

Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar
 fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Oppsummering av lesemåneden juni

Denne måneden gikk det skikkelig i ball for meg. Tiden forsvant i stolpejakt og Festspill, oslotur, konserter og teater, og når jeg i tillegg startet på flere bøker som jeg måtte legge fra meg igjen, ble lesing mer frustrasjon enn glede. 

Vel, jeg prøvde å ikke stresse med det, byttet ut Augustus på øret med krim, og droppet Ferrante sin nyeste bok om skriving og lesing, og begynte heller på neste roman i bibliotekhaugen. 

Dette leste jeg i juni:

1. Edvard Eikill (oversetter) - Ågrip - 5
2. Hervè Le Tellier - Anomalien - 4
3. V.S. Naipaul - Ankomsts gåte (1001) - 5
4. Kari Bøge - Om alt kunne slutte her - 6
5. Stefan Sweig - De utålmodige av hjertet - 4
6. Karin Smirnoff - Vi dro opp med mor - 6
7. Anne Carson - Rød selvbiografi - 4
8. Vigdis og Line Hjorth - Kristin må vekk - 5
9. Sigrid Undset - Kransen - 5
10. Fiona Barton - Enken - 4
11. Jenny Erpenbeck - Kairos - 4
12. Toril Brekke - Dement diamant - 5
13. Daniela Krien - Brannen - 5

Romaner: 10

Krim: 1

Sak: 2

Målet mitt var å lese mindre, og i juni greide jeg det, yippi! Lesingen var ikke særlig variert, men det får jeg ta igjen. Fikk lest 1001-boken for juni, hvor utfordringen var "en forfatter fra Europa". Jeg har sikret meg 4 bøker på Kindelen, så ferien er reddet, spørs om det blir så mye lesing når jeg tilbringer de første to ukene sammen med 5 gode venner, først på sykkel, men så i solseng ☺

Månedens første kulturarrangement var De ansatte på DnS, eller Dei tilsette som Olga Ravn sin bok er oversatt til. Jeg nileste boken før forestilling, og digget oppsetningen. Dagen etter så/hørte jeg operaen Salome, før det var tid for oslotur og Carmen, på mitt første besøk til Oslo Operahus. Jeg var på Rockefeller for første gang også, og opplevde det delvis ukrainske gypsy pønk bandet Gogol Bordello i en forrykende konsert. Vi besøkte Munchmuseet og Emanuel Vigeland sitt freskepyntede mausoleum. 

I tillegg til å ha fått med meg to litterære poster på festspillprogrammet (i mai), fikk jeg som KODE-medlem invitasjon til en omvisning i årets festspillutstilling av Lene Berg, veldig sterkt om hennes far. Uken etter var det tid for teater igjen med Morgenstjernen, boken var lest for lenge siden, og stykket falt i smak. Dagen etter var det Ibsen på programmet, med Lille Eyolf. Her var det mye skriking som vekket lite følelser i meg, synd.

Korsang er fint, og Tertneskoret sine konserter pleier jeg å få med meg. Lenge siden sist nå pga. korona, men nå i juni bød de på fin sommerstemning.

Litteraturhuset inviterte til boklansering med Vigdis Hjorth og Lene Norman Hjorth, så det måtte jeg få med meg, selv om boken deres fremdeles var ulest. Nå er den lest og jeg likte den godt. 

Bergenfest er en stor greie hvert år i juni, og vi pleier å ha oss en dag her. Vi hørte seks, for meg ukjente band/artister, hvor fem av dem var skikkelig bra. Sting besøkte også Bergen i år, og jeg var så heldig å ha en billett, en kjempekonsert var det.

8 juli reiser vi sammen med to andre par til England for å sykle England på tvers. Før vi starter skal vi på musikkfestival i Hyde Park, og se blant andre Last Internasjonale, (som jeg falt for da vi hørte dem i Bergen) og Pearl Jam, som er det store trekkplasteret denne dagen.

Etter en uke på sykkelen, flyr vi til Malaga, og skal bo i Nerja i en uke. Håper du får deg en deilig sommer, med fint vær og gode opplevelser :)

Riktig god sommer alle sammen!