Oppsummering av lesemåneden desember

Desember kom og gikk, jeg er sikker på at jordkloden snurrer mye fortere nå enn den gjorde for noen tiår siden. Litt tur, litt kultur og mye litteratur har preget denne siste måneden i året 2022, som de andre månedene. 

Jeg er glad i bloggen som oppslagsverk, men føler at den er en dinosaur i en verden av nye plattformer og dingser, takk for det gamle og tusen takk, til hver og en av dere som fremdeles leser og kommenterer, vi holder vel koken et år til?

Dette leste jeg i desember: 

1. Maja Lunde - Drømmen om et tre - 4
2. Lars Saabye Christensen - Hjemmekontoret - (essay) - 5
3. Audur Ava Olafsdottir - Svaner blir ikke skilt - 5
4. Carl Henrik Berge - Saltstøttens sønn - 4
5. Olav R. Øyehaug - Stupet og handa - 5
6. Jon Michelet - Brennende skip - 4
7. Solvej Balle - Om utregning av omfang - 4
8. Ian McEwan - Leksjoner - 4
9. Èdouard Louis - En kvinnes frigjøring - 5
10. Karl Ove Knausgård - Det tredje riket - 5
11. Èdouard Louis - Forandre seg. Metode - 5
12. Agnes Ravatn - Gjestene - 4
13. Kerstin Ekman - Løpe ulv - 3
14. Jenny Colgan - Velkommen til Floras kafè - 4 
15. Sarah Pearse - Sanatorium - 4
16. Gøhil Gabrielsen - Etter oss - 5
17. Ian McEwan - Kakerlakken - 4
18. Jenny Colgan - Den endeløse stranden - 4
19. Èdouard Louis - Samtale om kunst og politikk - 5
20. Frøydis Lilledalen - Paradis - 4
21. Trude Teige - Havet syng - 5
22. Èdouard Louis - Voldens historie - 5
23. Èdouard Louis - Hvem drepte faren min? - 5
24. Trude Teige - Løgnere - 5

Romaner: 20

Essay: 1

Krim: 2

Det ble litt av en haug med titler denne måneden, men jeg skylder på at lydbøkene var korte, så også bøkene til Èdouard Louis. Jeg falt av 1001-lesesirkelen de siste månedene, men Elida er grei og kjører i gang igjen, så nå koser jeg meg med å lete opp bøker, og lage leseliste for neste år. 
Jeg har ikke delt ut noen 6`ere denne måneden, men mange 5`ere, og det er jeg fornøyd med. Nå ser jeg frem til neste års utfordringer på lesefronten, ingenting er planlagt, men noe dukker nok opp. 

På kulturfronten: 

Harmonien spilte Oppstandelsessymfonien, jeg var på en boklansering med Carl Henrik Berge og Olav R. Øyehaug, foredrag om Annie Ernaux, på DnS så vi den hysteriske forestillingen Come from away og oppunder jul pakket vi oss sammen med mange andre på Verftet og digget Bigbang. Førjulstiden ble avsluttet som seg hør og bør med julekonserten til Frode Grytten band, og uken etter det eminente Tertneskoret sin fine julekonsert.

Takk for det gamle alle gode lesevenner, håper vi ses også i 2023 ☺

Voldens historie av Èdouard Louis

Voldens historie er den siste boken jeg leser i mitt Èdouard Louis-prosjekt. For et fascinerende forfatterskap! Han skriver om sin egen klassereise i alle bøkene, men greier å vinkle det sånn at det ikke blir kjedelig. Der han repeterer noe, slår gleden over gjenkjennelsen inn, i stedet for irritasjon over at han har sagt dette før. Det som står frem for meg, mer og mer er hvor reflektert denne unge mannen er, og det som kan oppfattes som navlebeskuende, er ikke det i det hele tatt. Hans engasjement for fattigdom og urettferdighet er formidabel, men når han skal snakke deres sak, bruker han et helt annet språk, enn det som normalt brukes i denne debatten - les og fryd deg!

Forlaget om boken: 
Édouard er på vei hjem fra sine to nærmeste venner på julaften, da han blir antastet av en ung mann som søker kontakt. Édouard er sliten og vil hjem, men likevel fascinert og det ender med at han inviterer mannen opp i leiligheten sin. Et tilsynelatende spennende møte ender i voldtekt og mordforsøk; en sentral og skjebnesvanger natt som forandrer et liv. 

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2016
Sider: 187/innlest på 5,5 time
Kilde: Storytel

Etter å ha lest Farvel til Eddie Bellegueule i 2015, var jeg ikke fristet til å lese Voldens historie, da den kom ut noen år etter. Men, etter nå å ha lest de fire andre utgivelsene hans, var jeg klar.

Denne boken er ikke som jeg hadde sett for meg, noe jeg ikke skal gå inn på, men en skildring av hans tanker rundt en spesifikk hendelse i livet hans.

Hendelsen som forlaget så fint skildrer over her, virker i begynnelsen påfallende uskyldig, og jeg undret meg en stund, over hva som er "krisen". Den kommer, men skrivemåten Louis bruker, gjør at leseren får rammen rundt bildet, før vi får vite noe om hva som egentlig skjedde.

Handlingen starter på et vaskeri, hvor Èdouard er for å vaske sengetøyet, som han hadde på, den aktuelle natten. Som ved et puslespill legges det ned bit for bit, før motivet åpenbarer seg.

Søsteren Klara har en fortellerstemme som fyller ut de detaljene Èdouard skildrer  fra denne skjebnesvangre natten. Vi følger ham til legevakten, og i samtaler med politiet, men det som gir sterkest inntrykk er hvor stort hjerte han ha for ugjerningsmannen. Louis ble mer og mer politisk bevisst, noe en ser når en leser de siste bøkene hans, men også her skinner omsorgen for de fattige gjennom. 

Den beste delen av boken er i mine øyne slutten, hvor han setter ord på det at han ved å anmelde forholdet ble fremmedgjort i sitt eget liv. Han er treffsikker i sine skildringer av følelsene i etterkant av anmeldelsen, og hva følgene av det gjorde med ham som person. Jeg bøyer meg i støvet for hans evne til å formidle, at han holder seg på kanten av det leseren forventer, samtidig som teksten er full av tankevekkere - denne må du lese!

*******

Édouard Louis er 22-åringen som tok det litterære Frankrike med storm. Debutromanen «Farvel til Eddy Bellegueule», også den selvbiografisk, solgte mer enn 20 000 eksemplarer i måneden etter utgivelsen. Boken ble nominert til den prestisjetunge Goncourt-prisen og har siden blitt oversatt til mer enn 20 språk. «Voldens historie» er et spennende skritt videre i dette unge forfatterskapet.

Har du lyst å følge Èdouard Louis sin klassereise, kan du gjøre som meg, lese alle bøkene hans. De er alle skrevet i retrospektiv, etter at han har landet på beina i livet sitt, så du trenger ikke lese dem i rekkefølge, men det er artig å se hvilken type bok som kom først. Selv skal jeg lese debutromanen på nytt, i lys av mitt endrede syn på forfatteren, men det får bli til neste år, for nå er det ikke mange lesetimer igjen av 2022.

Her er rekkefølgen:

Farvel til Eddy Bellegueule

Voldens historie

Hvem drepte faren min

En kvinnes frigjøring

Forandre seg. Metode

Samtale om kunst og politikk

Hvem drepte faren min av Èdouard Louis

Denne måneden har jeg fordypet meg i Èdouard Louis sitt forfatterskap. Jeg hadde bare lest debutromanen hans, og likte den egentlig ikke så godt, men da jeg begynte på de tre utgivelsene som kom på norsk i år, forsto jeg hvilken reflektert og slagkraftig ung mann Louis er. Denne boken som kom ut i Frankrike i 2018 burde vært en bombe, kanskje den var det, bare bølgene ikke nådde Norge, jeg håper det.

Forlaget om handlingen: 
En kort og intens liten bok møter vi forfatteren Edouard Louis, kanskje både mer direkte politisk og enda mer personlig enn tidligere. Her går han til angrep på staten og dens håndlangere for å ha ødelagt faren både fysisk og psykisk, samtidig som han selv utvikler en større forståelse for hvem han har vært og er blitt.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018/på norsk 2020
Sider: 77
Kilde: Bookbites

Romanen om en kan kalle den det, begynner nydelig med en teatertekst som skildrer livet til faren hans. Etter noen ord om det politiske systemet, går Èdouard over til å snakke direkte til faren.

Han snakker om hvordan han oppfattet faren sin i barndommen, en far som utad var ekstremt fokusert på det maskuline, men som i sin ungdom brukte parfyme, kledde seg i jenteklær, danset og lyttet til opera. Dette paradokset har den homofile sønnen vanskelig for å forstå.

Her skildres også farens oppvekst, med en voldelig far. Oppvekstmiljøene er ikke så forskjellig, vold og alkoholmisbruk er gjengangere, mens fattigdommen er med på å gjøre menneskene ekstra sårbar.

Å være maskulin i dette miljøet betyr en rad av nektelser; de har ikke penger, ikke muligheter, ikke god helse. De er det de IKKE gjør.

Dette er en roman som griper deg, underveis forteller Èdouard Louis noen veldig sterke historier, fra sin og sin fars fortid. Boken er tankevekkende, det at han sa at han hatet faren sin, har han skjønt var for å skjule at han var glad i ham. Hvor ødelagt er man ikke da?

                        Det finnes ingen stolthet uten skam: Du var stolt av at du ikke var en dagdriver, fordi du skammet deg over å tilhøre den gruppen som kunne få denne merkelappen. For deg er ordet dagdriver en trussel, en ydmykelse. Denne typen ydmykelser fra de herskende klasser får deg til å bøye ryggen enda mer.

I boken navngis mordere, mordere som aldri blir knyttet til mordene de har begått, de slipper skammen takket være anonymitet eller glemsel. Morderne han snakker om er president Jacques Chirac som i 2016 kuttet ut støtte til livsviktige medisiner, president Macron, som gjør alt han kan for å bli kvitt "dagdriverne" i samfunnet. Arbeidsminister Myriam El Khomri som gjorde endringer i arbeidsloven, som var fatal for de fattige. 

Når en presenterer det på denne måten, så ser en jo at politiske avgjørelser kan ta livet av folk. 

Jeg likte denne boken veldig godt, den er slagkraftig og lærerik. Her fikk jeg mye nye tanker om hvordan politikken styrer oss, og hvordan språket vi bruker ofte skjuler det egentlige budskapet.

Paradis av Frøydis Lilledalen

For ikke lenge siden leste jeg Mødrenes synder som kom ut i år. Siden jeg ikke hadde fått med meg fjorårets start på serien om profilereren Petra Hassel og førstebetjent Jonas Bø, ville jeg selvfølgelig lese den og. I Paradis blir vi for første gang kjent med Jonas og Petra, og resten av etterforskningsgruppen på Manglerud politikammer.

Forlaget om handlingen: 
Jonas Bø er førstebetjent ved Manglerud politikammer. I Bø sitt distrikt er to eldre menn drept. Både metode og åsted vitner om et dyrisk raseri. For å forsterke etterforskningsgruppa, hyrer Bø inn bydelens eneste profilerer, psykologen Petra Hassel. 

Petra plages av en økende paranoia. Klienter dør, og privatlivet blir mindre og mindre privat. De ulike rollene blir etter hvert umulig å skille fra hverandre, alt vikles inn i hverandre, til et stort og skremmende kaos. Er hun i fare, eller er det fantasien som leker med henne? Saken krever stadig nye ofre. Hvem er ute på hevntokt i Oslo syd? Og ikke minst hvorfor? Spor peker etter hvert mot et idyllisk boligfelt ved Østmarka. 

Det er ikke til å stikke under en stol, denne krimmen var fengslende til tusen. Romjulen ga anledning til lange leseøkter, bare avbrutt av julebesøk og lufteturer. Her er det høyt actionnivå, spesielt mot slutten, men aller mest er handlingen et avansert puslespill.

I kursiv hører vi morderens stemme, og speilet opp mot forskjellige deler av handlingen, gjør denne stemmen at jeg som leser virrer fra den ene mulige ugjerningsmannen etter den andre. Ett fiffig grep, som holdt de små grå i full vigør gjennom hele boken.

Jeg er glad i et finurlig plott, og actionnivå som får meg til å holde meg fast i boken, men språket skurret litt i mitt hode. 

Dette går på underlige ordvalg, f.eks. står det forsømte menn der det i følge konteksten burde stått forsmådde menn. "Endelig en kveld som slår terning og fritert scampi", jeg leste denne oppkonstruerte setningen flere ganger, før jeg oppgitt gikk videre. Eller en kjærlig mor som i fullt alvor spør sin mann "kan du ta ungen?" og hysteriske navn som Rest and Peace, Chicken & Dice, eller Make that Change. Historien i seg selv er heseblesende nok, mer hysteri trengs ikke. 

Det er stort sett i direkte tale rare ordvalg forekommer. Etter at jeg selv hadde reagert på hvordan dialogene er preget av et slaurete språk, kommenterer Petra, at "Jonas har en frimodig og politisk ukorrekt talemåte", jeg kunne ikke annet enn å nikke og si meg enig, og ikke bare han.

Frøydis Lilledalen er psykologspesialist noe som bidrar til at karakteren Petra føles veldig troverdig. Bare synd med de små foredragene hun holder for etterforskningsgruppen, det føles som utdypning til leseren, mer enn noe politiet trenger i tidspresset de befinner seg i.

At forfatteren har mellomfag i teologi, behersker tegnspråk og kan holde kurs i tango, skinner også gjennom i handlingen i Paradis, uten at det gjør annet enn lykke hos denne leseren.

Teksten har mange referanser både til bibelen og filosofien. Morderen referer til både Hegel og Nietzsche, så jeg ble overrasket da jeg fikk vite hvem forbryteren var. Da jeg helt mot slutten avslørte morderen, hadde jeg vært innom 5-6 andre, hjernecellene hadde fått kjørt seg, og jeg hadde hatt en fin leseopplevelse. Jeg er nok mer opptatt av ord og tekst enn de fleste, og har lest meg skikkelig kresen, spesielt på krim. 

Da jeg skrev om Mødrenes synder lovet jeg en historie uten blod og gørr, det kan jeg ikke gjøre denne gangen. I sekvenser leste jeg med et stivt smil, rynket nese, og grøssende ilinger nedover ryggen ☺ 

Boken gir leseren en påminnelse om at vi må ta oss av våre medmennesker, spesielt barna, ikke bare når de er små, men gjennom hele oppveksten. Tematikken tar oss med innom ensomhet i nære relasjoner, og ikke minst hevn - for hevnen er søt dere!

Artemisias verden, Hildes bokblogg, Hverdagsnett og mange flere har blogget om boken. Vi har ikke samme humor eller oppfattelse av andre ting, så har du lest mine tanker om boken, ta gjerne en tur videre.

Forlag: Liv

Utgitt: 2021

Sider: 328

Kilde: Leseeksemplar

Samtale om kunst og politikk mellom Èdouard Louis og Ken Loach

Dette er den tredje boken jeg leser på rappen av Èdouard Louis, mannen som til nå har skrevet om sin egen klassereise, og om hvordan han har kommet seg fra elendigheten, til livet som en vellykket forfatter. Denne korte boken er en dialog basert på en scenesamtale i regi av Al-Jazeera, et helt spesielt møte mellom to toneangivende og sterkt politisk bevisste kunstnere, en ung forfatter og en godt voksen filmveteran.

Forlaget om handlingen:
Édouard Louis har flere ganger uttalt hvor viktig regissør Ken Loach (85) og særlig Loachs film, I, Daniel Blake, har vært for ham. Og fellestrekkene mellom filmen og Louis' Hvem drepte faren min er mange. Både Louis og Loach har vokst opp i et arbeidermiljø, den ene fem tiår etter den andre - Louis i et belastet og lite politisk bevisst hjem, Loach i et stolt britisk gruvearbeidersamfunn med lange tradisjoner for samhold og kampvilje.

Resultatet er innsiktsfullt og utfordrende, kanskje også provoserende, og et uvurderlig bakgrunnsmateriale for Édouard Louis store og stadig voksende leserskare.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2022
Sider: 57
Kilde: PDF fra forlaget

Jeg kjenner meg igjen i de mange samtalene jeg har vært på, på biblioteket eller på Litteraturhuset, to kjente stemmer som snakker om viktige ting, mens de tar i mot enkelte spørsmål fra salen. Det var veldig kjekt å lese en sånn samtale, rammen rundt ga mulighet for full konsentrasjon, og tid til ettertanke.

Èdouard Louis kjenner jeg, jeg har lest mange av bøkene hans, og til og med hørt ham snakke "live". Han er reflektert til tusen, bakgrunnen hans gir ham troverdighet i de spørsmålene han er opptatt av, mens hans akademiske tyngde får "alle" til å lytte til hans synspunkter.

Det er en fersk og en godt moden mann som deler sine tanker i denne boken. De snakker om arbeid og sosialundertrykkelse, og hvordan den sosiale debatten ofte oppleves som en propagandamaskin. Språk er viktig for begge disse kunstnerne, og mye av samtalen dreier seg om retorikken som brukes er valgt for å dominere de svakeste i samfunnet.

Når disse to setter søkelyset på mekanismene i den offentlige debatten, og viser hvordan den er dominert av tanker fra høyresiden, vrir det seg inni meg. Det er så mye jeg ikke har lagt merke til, spesielt det at venstresiden må slutte å gå i kapitalismens tjeneste.

De snakker litt om kunst også, disse to kloke mennene. Ken Loach mener kunstens betydning har ingen betydning, den må få være det den vil, det fantasien skaper, ellers drepes all kreativitet.

Èdouard Louis svarer med at man alltid bør nære en slags mistro overfor kunsten, for de som snakker om nødvendigheten av kunst i samfunnet, vil bare ha bekreftet sine egne privilegier. 

                        De radikale bør stille spørsmål ved kulturen og dens system, legge av seg den naive retorikken om kulturen som forener oss, som åpner øynene våre, som får oss til å vokse osv. Det som kjennetegner kulturen - den legitime kulturen - er først og fremst det voldsomme gapet mellom de som har tilgang til den og de som ikke har det.

Slutten av boken kom brått på meg, siden jeg leste på Kindelen, uten å ha sidetallene slått på. Èdouard Louis snakker om forandringen som må skje gjennom sosiale bevegelser, ikke bare gjennom politikken. Han minner om at ved å søke det felles beste, har vi mistet fokus av syne, vi skal gjøre livene til de som lider bedre, og det er en kamp som krever splittelser, motsetninger og spenninger. 

Ken Loach signerer med en uttalelse jeg som jobber i barnehage sier flere ganger for dagen "Vi må dele på godene folkens!"

Denne lille boken skulle Ola og Kari Nordmann ha lest, og den skulle havnet på pensumlisten for videregående. Jeg føler meg i alle fall pittelitt klokere, akkurat nok ør i toppen til at jeg skjønner at jeg har mer å lære ☺

Èdouard Louis og Sandra Lillebø på Litteraturhuset i Bergen i 2015

Les gjerne mine tanker om:
Farvel til Eddy Bellegueule, En kvinnes frigjøring, Forandre seg. Metode

Etter oss av Gøhril Gabrielsen

I 2016 mottok Gøhril Gabrielsen Amalie Skram-prisen, og da ble jeg for alvor kjent med denne forfatteren. Året før hadde jeg lest Din alltid, og allerede i april lurte jeg på om dette kom til å bli årets beste roman. Etter det leste jeg Ankomst, Mellom nord og natt og Skadedyr med stor glede, så selv om fallhøyden var stor for Etter oss, klarte hun igjen å skrive seg langt inn i hjertet mitt.

Forlaget om handlingen:
I en nær fremtid bor en kvinne på 43 år sammen med sin far i et fiskevær nordpå. Her driver de en fabrikk med store utfordringer. Det er knapt fisk i havet, og bygningen er preget av forfall som følge av stadig voldsommere stormer og stigende hav. Brått og uventet gifter faren seg med en tretti år yngre kvinne. Som vitne til hans nytente begjær, uvettige pengebruk og drøm om et nytt liv, følger vi datterens skjebne i en historie med vann på alle kanter. 
Etter oss er en fortelling der naturen har endret seg, men kreftene som virker i menneskene er de samme gamle.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2022
Sider: 144
Kilde: Leseeksemplar

Siden jeg er glad i dystopier, så lot jeg meg ikke skremme av de litt underlige rammene for denne fortellingen. 

Levevilkårene for hovedpersonen er langt fra vanlige, men stort sett følger de et mønster som kunne vært tatt ut av virkeligheten. Det er hjerteskjærende å lese om hvordan hun lengter etter farens anerkjennelse og oppmerksomhet, det er som om ensomheten drypper fra sidene her.

Etter hvert blir hun så dårlig behandlet av faren og den nye stemoren, at urettferdigheten som preger samlivet deres, gjør at hun vil gjøre som faren, prøve noe nytt.

Klimakrise er det som har satt verden på skeive, det regner og drypper, ikke bare fra himmelen, men også fra tak og vegger i kjelleren der den navnløse kvinnen holder til. Det blåser støtt, og hele bygningen de bor i leer på seg. 

Språket som Gabrielsen bruker er korthogd men hver setning og hver scene som utspiller seg har en betydning for helheten. Dramatikken foregår utenfor menneskene, med vind og regn, og i det konkurstruede fiskeforedlingsanlegget, men det er mellom far og datter intrigen bygges best.

                           Før jeg rekker å skrike, rope om hjelp, er pesingen blitt fanget opp - gulvet rister av fars og stemors raske skritt. De stiger fram fra dypet av mørket lik hildringer, beksvarte begge to, kun øynene glitrer og lyser, og de skinner stadig sterkere desto mindre avstanden mellom oss blir.

Etter oss er en forholdsvis kort roman, med hyppige kapittelskifter og mye luft. Vi befinner oss i skjæringspunktet mellom fantasi og virkelighet, i en verden hvor utviklingen har tatt flere steg tilbake. Pleier du å lese fort, vil jeg anbefale deg å sette på bremsene, og la scene få tid til å utspille seg på netthinnen din, for dette er god litteratur og grøssende spennende☺ 

Forandre seg. Metode av Èdouard Louis

Begynnelsen på denne romanen overlapper litt med En kvinnes frigjøring, som jeg nettopp hadde avsluttet. Édouard Louis var produktiv i fjor, og nå kommer de tre romanene han skrev ut på norsk, som perler på en snor. Denne romanen starter der debuten Farvel til Eddy Bellegueule slutter, jeg likte egentlig ikke den så godt, men heldigvis satt jeg meg ned med denne. Etter å ha lest denne, gleder jeg meg til å fortsette med Samtale om kunst og politikk.

Forlaget om handlingen:
Forandre seg. Metode handler om Louis ekstreme klassereise, fra mobbet guttunge og underpriviligert tenåring til verdenskjent intellektuell og internasjonal stjerneforfatter, alt før fylte tredve.

Som den første i sin slekt tar Édouard høyere utdanning, og gjør siden et nærmest utenkelig sprang, når han kommer inn på eliteskolen École Normale Supérieure i Paris. På veien dit finner, og senere forkaster han mennesker som hjelper ham opp og fram. Som venninnen Elena og familien hennes. Deres verden av opera, middagsselskaper og litteratursamtaler blir en trygg havn for tenåringen fra Hallencourt, men oppleves for liten og provinsiell når han må komme seg videre.

Nådeløst selvgranskende skriver Édouard Louis om å forandre og gjenskape seg selv, som en hevn mot alt man kommer fra, og for å overleve, om hvor langt man kan nå, og hvor mye det kan koste.

Forfatteren fortsetter å skrive sitt liv, og leseren blir overlatt til å danne seg et bilde av dette livet. Han innrømmer selv at han har et enormt behov for å snakke om fortiden, selv nå når han har skapt seg et liv langt fra oppvekstvillkårene sine.

Disse var preget av sult og vold, fattigdom, død og alkoholisme. De nære relasjonene bygget oppunder skam og rasisme, så Edouard gikk inn for å skape en kursendring, som fikk ham langt vekk fra det skjebnen hadde sendt hans vei.

Han ville oppnå suksess, ikke bare for å få det bedre, men også for å ta hevn over mobberne. Tenk å skrive dette, kanskje er disse mobberne mennesker som ikke leser bøker, det er også mulig at de ikke vil kjenne seg igjen som en av mobberne i bøkene hans. Jeg lurer på om han føler at han har fått sin hevn, kanskje ikke, siden han stadig skriver om dette...

Venninnen Elena og familien hennes gir ham en trygg havn, mens han går på videregående i nærmeste by. Her møter han en ny utfordring i de mange klassemarkørene, som får ham til å stikke seg ut. Han må øve bort aksenten sin, finne opp en ny latter, trene på å holde bestikket rett, ta vare på kroppen sin og kle seg mer borgerlig. 

Romanen drøyer ved dette, men etter å ha tilegnet seg en kulturell fortrolighet og det politiske engasjementet er sådd, begynner han å frigjøre seg fra støtten Elena har betydd for ham. Begjæret tar stadig mer plass, og klassereisen blir preget av dette.

Vi hører om Didier som hjalp ham videre, om Philippe, Ludovic og Eric, alle rike menn som han utnytter for å komme videre opp og frem. Historien slutter som den må, siden vi vet hvilken suksess Èdouard Louis har gjort, men det var interessant å lese om hans vei til toppen.

En kan stille spørsmål ved måten han kom dit på, men at han hadde et særdeles dårlig utgangspunkt i livet er helt sikkert. Jeg likte boken, han skriver veldig godt, så jeg gleder meg til fortsettelsen ☺

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021/på norsk 2022

Sider: 236

Kilde: Bookbites

På bloggen Lesekunst finner du en fin omtale av boken

Det tredje riket av Karl Ove Knausgård

Det tredje riket er den tredje boken i storverket som begynte med Morgenstjernen, fortsatte med Ulvene fra evighetens skog. Knausgård skriver om alt det vi ikke forstår, og hva frigjøring av verdens mørke krefter kan gjøre med oss. Igjen er vi tilbake til Knausgårds litt underlige univers, et besøk jeg satt stor pris på.

Forlaget om handlingen:
Nitten år gamle Line forelsker seg i Valdemar, frontfigur i det myteomspunne bandet Domen, og trekkes inn i en hemmelig, fascinerende og skremmende verden. Politimannen Geir etterforsker et makabert trippeldrap, men den teorien han til sist danner seg, kan han ikke fortelle til noen. 

Kunstneren Tove lager bilder inspirert av eventyrenes understrømninger av seksualitet og død. En dag hører hun en stemme som snakker til henne, som vil henne noe. Begravelsesagenten Syvert kjenner en tiltagende uro etter hvert som det går stadig flere dager uten at det rapporteres om døde.

Noe er i bevegelse i verden, det er som om den er hjemsøkt - men av hva, og hvorfor?

Ni karakterer har sin egen historie. Etter hvert får flere av dem i kontakt av forskjellige grunner, og historiene krysser hverandre, men det er fremdeles den kraftige stjernen som knytter handlingsforløpene sammen. 

Handlingen er fragmentert, men hvert forløp er spennende i seg selv. Kunstneren Tove har psykiske problemer, noe som vanskeliggjør familielivet med mann og barn. Gaute er lærer, han tar seg av en elev som kanskje er et kasus for skolepsykologen. Han er også mannen til presten Kathrine, som jeg husket godt fra forrige bok, og som dukker opp til sist.

Det er spennende å høre om Line som forelsker seg i Valdemar, og tar en hårreisende avgjørelse når hun helt alene, drar til ravekonserten han skal ha i Sverige. 

En kultur uten musikk var like utenkelig som en kultur uten språk - det fantes rett og slett ikke, og hadde aldri gjort det. Og det var derfor det var en kompensasjon for det dyriske nærværet vi hadde mistet. 

Inne i musikken fantes ingen tanker, ingen fornuft, ingen rasjonalitet, ingen plikter eller forventninger, fortid eller framtid. 

Musikken var det tredje øyet.

Bandet som forsvant i den første boken blir funnet etter 5 dager. Vi hører om Geir som etterforsker forsvinningen, og alle de merkelige detaljene på åstedet. Ja for det er et åsted, og det er i Svartediket, Bergens svarte hull, når det gjelder mennesker som forsvinner.

Drømmer har en viktig rolle i denne delen av storverket, for alle karakterene drømmer ekle, livaktige drømmer, og går rundt i en halvdøs mye av tiden. Sannsynlighetsteori og statistikk diskuteres, og tankene mine går til Anomalien, en annen roman jeg leste nylig. 

Spørsmålet som hang i meg da jeg nærmet meg slutten av boken, var om vi får vite hva den stjernen er for noe, eller om det er den som får alle til å oppføre seg så rart. Vel, det får vi, jeg likte slutten, men jeg kunne nok ønsket meg litt tydeligere avrundinger på enkelte av delhistoriene.

Det tredje riket er knallgodt skrevet, her er mye å henge tankene på underveis, og ikke minst kan leseren kjenne på egen motstand for enkelte sekvenser. Jeg likte Morgenstjernen best, og denne bedre enn Ulvene fra evighetens skog, men jeg har nok lest denne siste boken i serien, med mer oppmerksomhet.

Har du lest de andre bøkene må du få med deg denne ☺

Forlag: Oktober

Utgitt: 2022

Sider: 483

Kilde: Leseeksemplar

Leksjoner - ny roman av Ian McEwan

Britisk samtidslitteratur er en absolutt favoritt her hos meg, og Englands fremste forfattere av denne typen prosa, finner vi Ian McEwan. Jeg har tidligere lest Serena, Barneloven, Nøtteskall og Maskiner som meg. Jeg leste nok den mest berømte boken hans, Om forlatelse da den kom ut for fjorten år siden, men finner den ikke igjen, kanskje på tide å lese den på nytt?

Forlaget om handlingen:
Mens verden prøver å komme seg på fote etter annen verdenskrig, blir livet til elleve år gamle Roland Baines snudd på hodet. Han sendes på kostskole, og befinner seg milevis fra morens beskyttende kjærlighet. Ensom og sårbar tiltrekker han seg oppmerksomhet fra pianolærerinnen sin, Miriam Cornell. Under påskudd av ekstra spilletimer har de hemmelige stevnemøter hjemme hos henne. Det intense forholdet etterlater dype sår i Roland, men også sterke minner om kjærlighet.

Flere år senere, da kona forlater Roland og den lille sønnen deres, tvinges han til å ta et oppgjør med seg selv og fortiden. Hjemsøkt av tapte muligheter søker han trøst der det er mulig – i musikk, litteratur, venner, sex, politikk og kjærlighet. 

Rolands livsreise stiller spørsmål som gjelder for oss alle. Er det mulig å styre vendingene livet tar, uten å skade andre? Hvordan former historiske hendelser livene og minnene våre? Og hva kan vi lære av fortidens traumer?

Romanens begynnelse viser oss en fyllesyk lyriker, som drøser inn og ut av drømme, mens den bevisste delen av ham, minnes en spesiell spilletime han hadde på barndommens kostskole.

Vi befinner oss i en nåtid preget av Olivetti skrivemaskiner, Leica fotoapparater og fasttelefoner i gangen. Roland er hjemme med sin 7 måneder gamle sønn Lawrence, han har meldt sin kone Alissa forsvunnet, men postkort fra henne begynner å dukke opp i postkassen, tyder på at det var frivillig.

Etterforsking er blitt satt i gang, Roland føler seg mistenkeliggjort, for etter en uke er han trygg på at hun har stukket av. Nåtidshandlingen preges av Tsjernobylulykken i 1986, forholdsreglene befolkningen blir bedt om å ta, har en skremmende samklang med nødlagrene vi har laget hjemme. 

Roland er poet og over gjennomsnittet opptatt av litteratur, blant andre dukker William Golding og Joseph Conrad opp, til min store begeistring, og mange flere skal det bli. Språket i denne romanen speiler hovedpersonens yrke og interesser, der situasjoner og refleksjoner flyter elegant sammen til en velskrevet helhet.

I korte svev er vi innom nåtid, men i begynnelsen av romanen utspiller handlingen seg stort sett i Rolands minner. Minnet om pianolæreren har preget ham, men før vi hører mer om dette, blir vi tatt med lenger tilbake i tid, og får høre om hans oppvekst i Tripoli. 11 år gammel blir Roland flyttet fra foreldrehjemmet i Libya, og må klare seg selv på kostskolen utenfor London, mens foreldrene blir der de er. 

Vi befinner oss nå på 60-tallet og det er spennende å høre om hvordan de politiske urolighetene preger barna på skolen. Cubakrisen og faren for krig er reell, i alle fall i Roland og vennenes øyne. Gjennom svigermoren sin Janes politiske engasjement etter andre verdenskrig, får vi høre en spennende historie om Den hvite rose. Jeg som nylig har vært på Roseslottet i Oslo, ble begeistret over å lære mer om bakgrunnen for stedet. Ian McEwan sin formidling fra svigermorens dagbøker, var fengslende lesning.

Romanen er tredelt, og etter hvert beveger nåtidshistorien seg i sprang fremover. Leseren får svar på hvorfor ting ble som det ble, tidligere i historien, mens vi følger Roland langt inn i alderdommen.

Vi er uløselig knyttet til tiden vi lever i, og i denne romanen blir verden skildret gjennom ett enkelt menneskes skjebne. Romanen er i lengste laget, Ian McEwan går i dybden på mang en skjult følelse, og et arsenal av historiske hendelser, så her er det mye bok for pengene.
Historien byr på mange globale begivenheter, som leseren vil minnes med gru. Jeg likte denne boken veldig godt, her var mye å kjenne seg igjen i, og mange referanser det var gøy å høre mer om. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2022

Sider: 502

Kilde: Biblioteket 

En kvinnes frigjøring av Èdouard Louis

I løpet av 2022 har det kommet tre oversettelser til norsk, av den franske forfatteren Èdouard Louis. En kvinnes frigjøring er den første, som jeg begeistret har lest i helgen. De to andre heter Samtale om kunst og politikk og Forandre seg. Metode som jeg allerede er i gang med. Mitt første møte med forfatteren var med debutromanen hans Farvel til Eddy Bellegueule i 2015, den falt ikke i smak, men etter å ha lest denne boken skjønner jeg at jeg må lese debuten på nytt. 

Forlaget om handlingen:
Romanen åpner med et fotografi, et bilde av en svært ung kvinne. Forfatteren ser et menneske som er fri, lykkelig, i full fart på vei mot fremtiden. Et menneske som både ligner og slett ikke ligner moren han husker fra oppveksten som en utsatt og undertrykt kvinne som oppdro fem barn i fattigdom.

En kvinnes frigjøring er et ømt og skarpt morsportrett, en historie om oppbrudd og forsoning og et litterært manifest.

Samtidig belyser den det som kanskje er forfatterens større prosjekt, å vise et slags røntgenbilde av samfunnet gjennom sin egen og sin families historie. Og få andre kan skildre det store i det lille med et bedre og skarpere blikk enn Edouard Louis.

Da jeg leste denne boken skjønte jeg hvordan skriving kan gjøre nytte som terapi. Det må være så godt for et menneske som har lagt lokk på seg selv i de tidligste årene, å sette ord på sine egne følelser.

Samtidig som vi hører om kvinnens frigjøring, altså forfatterens mor, skildrer han sin egen oppvekst, som fant sted, isolert fra de andre på skolen. Det er vanskelig å se for seg at en gutt med litt feminin væremåte, skal møte så mye uvitenhet og ondskap i livet, men jeg tviler ikke på at det er sånn. 

Denne sekvensen sier mye om hvilke forhold foreldrene kom fra:

                            I denne nye situasjonen nådde min fars aggressivitet nye høyder. Hun og han kom i virkeligheten fra to ulike fraksjoner av fattigdommen. Alle i hennes familie var fabrikkarbeidere: adoptivfaren, broren, søsteren. Min fars familie var mye fattigere: alkoholisme, psykisk funksjonshemning, fengsel, arbeidsløshet. På grunn av denne forskjellen mente faren min at nå som de hadde fått to barn til, burde min mors familie gi oss mer penger. Siden de ikke gjorde det, ble faren min sint, og iblant hindret han henne i å treffe dem. Hun kjørte ikke bil, og han  nektet å kjøre henne til landsbyen der de bodde. 

Heldigvis går det bedre etter hvert, men med utdannelsen beveger han seg mot en annen samfunnsklasse, og det byr på utfordringer. Språket utvikler seg, og det skaper avstand til foreldrene og søsknene. 

Frigjøringsprosessen fra familien er vond, men forvandlingen som skjer er som en liten revolusjon. Det er som jeg kjenner lettelsen og gleden det må ha brakt med seg. Når moren noen år senere kommer etter i den samme prosessen, finner de to tilbake til hverandre.

At en mann kan skrive så vakkert og slagkraftig om en kvinnes frigjøring, varmer mitt hjerte. Lesingen fløt lett, og de mange språklige høydepunktene, som røpet skarpe observasjoner, gjorde romanen vanskelig å legge fra seg. 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021/på norsk 2022

Sider: 109

Kilde: Biblioteket

Drømmen om et tre av Maja Lunde

Med denne boken er Klimakvartetten fullført, bokserien som begynte med Bienes historie i 2015, som har blitt gitt ut i 36 land. Så fulgte Blå og Przewalskis hest, før Drømmen om et tre avslutter historien. Jeg har fulgt serien med glede, men også med skrekk, og spesielt denne siste fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Forlaget om handlingen:
Longyearbyen 2110: Dypt inne i fjellet, langt mot nord, ligger et hvelv fylt av frø fra all verdens hjørner. Tommy vokser opp i Svalbards brutale landskap, med to brødre han vil gjøre alt for og en farmor som er hvelvets frøvokter. 

Å overleve like sør for Nordpolen krever mye, men det lille samfunnet har funnet sin form, de har for mange år siden kuttet kontakten med andre land, og lever i pakt med naturen.

Så rammes Longyearbyen av en katastrofe. Tommy, brødrene og farmoren er blant de få etterlatte. 

Seks ensomme mennesker i et øde landskap, i besittelse av en skatt verden trodde var forsvunnet for alltid.

Samtidig, langt borte, lever Tao på minnene over sønnen Wei-Wen, som hun mistet for tolv år siden. Hver dag er lik, hun er nummen og trist. Og hun sulter, som resten av folket, i en skrinn og utarmet natur, hvor mange arter har forsvunnet. Men alt endrer seg den dagen Tao blir bedt om å lede en ekspedisjon mot nord. Målet er Svalbard og frøene.

Maja Lunde må virkelig føle at det har gått troll i ord. Da hun nettopp hadde skrevet manuset til en roman hvor et dødelig virus har en viktig rolle, og så kom pandemien. I november lot hun Kristin Halvorsen intervjue seg om den nye boken, og her påpeker hun nettopp dette.

Et par lunkne uttalelser om boka, fikk meg til å gå på leseøkten med stål i bein og armer, men det var ikke nødvendig. Boken begynner ganske så dramatisk med Tommy og Rakel som sloss. Her er de små, men scenen sier mye om hvordan de forholdt seg til hverandre også som litt eldre.

Du ville ikke kjenne deg igjen, sånn som verden er i 2110, miljøskildringene i boken er drastiske, og det er vel opp til hver enkelt å kjenne på om det føles troverdig. Mitt litt mørke sinnelag tror på det jeg leser, og fulgte de forskjellige situasjonene vi blir med inn i, med spenning. 

Tommy er bare 17 år, men ansvarlig for sine to mindre brødre. Når Tommy er på jakt og blir lenge borte, er det Hilmar som må ta seg av Henry, den yngste.

                            Og når det ikke hjalp å "Si sannheten", hva gjorde du da? Hilmar vendte ansiktet mot bakken, glodde intenst på en stein. Jeg sa at han skulle holde kjeft. Jeg sa at hvis han ikke sluttet, kom dere i hvert fall ikke tilbake. Og det hjalp vel heller ikke?
Jeg gadd ikke mer. Jeg sa greit, de er borte. Lev med det.
Tommy kjente Henrys lille kropp riste lydløst inntil hans. Han holdt rundt ham en stund uten å si noe. Så stirret han på Hilmar.
Neste gang prøver du litt hardere. Okay?
Litt hardere, det klarer du.

Boken er lang, og jeg er enig med dem som sier at den kunne vært kortet ned litt. Det er mye som skal på plass, siden denne siste boken også skal gi en troverdighet til kvartetten i sin helhet. Romanen er todelt på den måten at Tao og Tommy har hver sine kapitler. Min oppmerksomhet i lesingen gikk litt i bølger, da jeg syntes historien fortalt fra Tommys perspektiv var mer spennende enn Taos.

I tillegg til de menneskeskapte konsekvensene av livsførselen vår, byr romanen på fine skildringer av barn som alt for tidlig får for mye ansvar. Hvordan finne fellesskap i et isolert miljø, hvor ensomhet gjør en så sårbar? 

Drømmen om et tre er en alvorlig mollstemt dystopi, den er ekstra skremmende for dem som leser konsekvensene av livet vi lever nå, inn i romanen. Jeg anbefaler den gjerne videre!  

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2022

Sider: 482

Kilde: Biblioteket

Svaner blir ikke skilt av Audur Ava Òlafsdòttir

Auður Ava Ólafsdóttir er professor i kunsthistorie og en av Islands mest populære forfattere. Hun mottok i 2018 Nordisk råds litteraturpris for romanen Arr, jeg likte den godt, i likhet med Stiklingen. Regn i november og Dyreliv ser etter en titt innom Bokelskere ut til å ikke ha falt i smak på samme måte. Men, jeg digger Svaner blir ikke skilt, en ti år gammel utgivelse som endelig har kommet på norsk. Jeg ser at hun ga ut et skuespill i 2014 som heter Svanir skilja ekki - det må da være denne boken?

Forlaget om handlingen: 
På nyttårsaften, mens champagnen sprettes, sier Flóki, mannen til Maria gjennom elleve år, at han i virkeligheten er homofil og akter å gå fra henne for å flytte sammen med elskeren sin. Maria, som ikke vet opp-ned på seg selv i sjokket, søker trøst og råd hos Perla i kjelleretasjen, en kortvokst kvinne, terapeut og etter sigende ghostwriter av krimromaner. Og midt i denne krisen dukker Marias biologiske far plutselig opp. «Svaner blir ikke skilt» er en sorgmunter, tankevekkende og humoristisk roman om en kvinne som våkner brått og innser at livet hennes ikke ble slik hun hadde sett for seg. 

Forlag: Pax

Utgitt: 2012/på norsk 2022

Sider: 274

Oversatt av: Tone Myklebost

Kilde: Leseeksemplar

Romanen innledes med en skikkelig dramatisk scene, det er nesten synd at forlaget røper den i beskrivelsen av boken. Jeg ville lese Òlavsdòttir, og hadde ikke lest baksideteksten så nøye, så jeg fikk meg en grøssende god overraskelse. 

Narrativet står tydelig frem helt fra begynnelsen, så det er Marias ønske om å forstå hva det innebærer å ha en ustabil kjønnsbevissthet, som driver historien fremover. Den menneskelige adferd diskuteres på forskjellige måter, blant andre gjennom ghostwriteren i kjelleren. Denne Perla som hun heter, raver en meter over bakken, noe som ikke stopper henne fra å ha mange jern i ilden. 

En liten scene, Maria står ved kjøkkendisken og renser hummer, når mannen kommer hjem. Han blir tatt i mot av barna, før han går inn til henne: 

                    Da han stikker hodet inn gjennom døråpningen med datteren sin på armen, sier han at han ble bekymret da han snakket med meg i telefonen og måtte vite om alt var i orden med meg og barna. Stemmen min hørtes rar ut, som om jeg var milevis unna.

                    Til å begynne med vender jeg ham ryggen fordi jeg er opptatt, men hovedsakelig fordi jeg ikke aner hvilke ord jeg skal diske opp med som passer til den nye avstanden mellom oss. 
                    Så snur jeg meg med kokkekniven i hånden.
                    Det overrasker meg virkelig hvordan han er kledd; i blodrød skjorte under skinnjakken, som en fugl med blodig bryst. Han ser trett ut, men lykkelig.

Bildene som skrives frem her er sanselige som nålestikk, en kan helt tydelig se igjen forfatterens fortrolighet med billedkunsten. Ektemannen til Maria blir skildret på en respektfull måte, han er en kjærlig person og vil både Maria og barna det aller beste, men står nå opp for sitt sanne jeg. Han har ikke en engen stemme, så det er gjennom Maria vi blir kjent med ham. De har tvillinger, gutten med sine lange fine krøller, blir en detalj som bidrar til en av de beste passasjene i romanen, gled deg!

Det er undring som gjør oss til levende mennesker skriver Òlavsdòttir et sted i boken, en fin setning som bekrefter for meg at stille stunder, og evnen til å stoppe opp litt i hverdagen er undervurdert.

Jeg likte denne romanen veldig godt, her er mye dramatikk, men den befinner seg på et subtilt plan, i Marias følelsesliv. Språket forfatteren bruker er poetisk men treffende, hun trenger ikke mange ord på å skildre dype følelser, gjerne den type følelser som vi ikke er oss selv bevisst. 

Audur Ava Òlavsdòttir imponerer igjen, Svaner blir ikke skildt er en skilsmisseroman helt utenom det vanlige, både tematisk og litterært. Jeg anbefaler den gjerne videre, en godbit i vrimmelen av romaner å velge i. Det eneste jeg ønsker meg til jul er at DnS plukker opp skuespillet Svanir skilja ekki  som Nasjonalteateret på Island satt opp i 2014, dette skulle jeg likt å se på scenen i Bergen.  

Ha en strålende tredje søndag i advent dere! 

Hjemmekontoret - essaysamling redigert av Lars Saabye Christensen

Det siste året har det kommet ut mange bøker som mer eller mindre skildrer pandemien vi har vært gjennom. Hjemmekontoret er satt sammen av bidrag som er forfattet i kjølvannet av disse årene, med skråblikk på de menneskene som visste bedre enn oss andre hva hjemmekontor betyr. Disse ti historiene byr på mange gullkorn, og imponerende små tankevekkere - denne må du få med deg!

Forlaget om boken:
De siste par årene har mange av oss jobbet mye hjemmefra, noe som har brakt med seg brå og omfattende endringer i hverdagsliv og arbeidsrutiner. Men det er én yrkesgruppe som i liten grad har latt seg affisere av denne unntakstilstanden; nemlig forfatterne. 

For dem er hjemmekontortilværelsen den normale, da kun et fåtall av dem lever opp til den romantiske forestillingen om den rotløse bohemen som bærer med seg sine skriveredskaper og dikter overalt.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2022
Sider: 170
Kilde: Biblioteket

Ti forfattere inviterer med dette leseren inn på sitt kontor. Ordet må forstås i videste forstand, for her åpnes det for utallige varianter av "kontor". Alt fra gutterommet, hotellrom, loftet, hytta i hagen og Dag Solstad, som har hjemmekontor i drømmene sine. 

Noen kan skrive nær sagt hvor som helst, mens andre må føle seg usett for å greie å skrive. Disiplin er en viktig del av forfatteryrket, skorter det på disiplinen kan det jo være, at ambisjonsnivået ikke er tilstrekkelig høyt? Christensen innleder med disse tankene, og tråden tas opp i Ravatn sitt bidrag mot slutten. Impulskontroll og viljestyrke er noe en må være bevisst på, det lærte Agnes Ravatn oss i 2014 med boken Operasjon sjølvdisiplin. Hun avslutter med å erkjenne, at et hjemmekontor i verdensklasse (som hun har) ikke hjelper hvis en ikke er dedikert nok.

Jan Kjærstad sier at ting eller artefakter, er minner i konsentrert form, som gir inspirasjon, som igjen kan katalysere den kreative prosessen. Kjartan Fløgstad omgir seg også med gjenkjennelige private trofèer, og er en av flere som også legger vekt på betydningen av utsikten fra skrivepunktet.

En følge av koronaepidemien er at noen har fått sitt hjemmekontor invadert, både fysisk av hjemmeboende barn og ektemake som må ha rommet for teamsmøter, men også av vår kollektive nye forståelse av hva hjemmekontor betyr. 

Det er alltid ekstra kjekt å lese tankene til forfattere som en kjenner litt til fra før. Vigdis Hjorth og Olaug Nielsen sine bidrag fikk derfor en ekstra dimensjon av noe gjenkjennelig hos meg. Ikke til forkleinelse for de andre, for alle disse essayene er skrivekunst av høy klasse, noe som førte til at jeg kan kalle boken en slukebok. 

Alle bidragsyterne: Vigdis Hjorth, Dag Solstad, Agnes Ravatn, Kjartan Fløgstad, Olaug Nilssen, Jan Kjærstad, Selma Lønning Aarø, Cecilie Enger, Thorvald Steen og Lars Saabye Christensen. 

Stupet og handa av Olav R. Øyehaug

En verden uten insulin, må være et marerittscenario ingen diabetiker vil tenke på. Tør du å holde den tanken i noen få timer, vil Øyehaug glede og skremme deg med denne historien sin. Jeg har ikke lest noen av de tre bøkene forfatteren har gitt ut tidligere, men ser av omtaler at Kodene, Essensen og Botnen kanskje er like surrealistisk og absurd som Stupet og handa.

Forlaget om handlingen: 
Stupet og handa er ein framtidsroman om korleis ein ung diabetikar reagerer når ei stor hand grip inn i livet hans, og om dei underlege planane han og ein annan diabetikar legg for å stele insulin saman. I eit språk som kan gi kjensla av å sjå ein Buster Keaton-film, blir lesaren vitne til ein skilsettande flytur over Atlanteren, til eit Disneyland dei færraste enno kjenner. 

Stupet og handa liknar få andre romanar, og er gripande og forbløffande, om livet på utsida av røynda og innsida av realiteten. 

Forlag: Kolon
Utgitt: 2022
Sider: 107
Kilde: Leseeksemplar

Den følelsen, at dette umulig kan vare! - den kjenner jeg meg igjen i. 
Olav R. Øyehaug forteller Kultur Plott om bakgrunnen for denne romanen, som han kaller en selvbiografi med minst mulig tilbakeblikk.

Hovedkarakteren i denne merkelige fortellingen er diabetikeren Øyehaug. Han møter en person, som han bare kaller den nakne (siden han er naken) og sammen setter de seg fore å skaffe seg den livsviktige medisinen de trenger for å leve.

På sykehuset som han til stadighet havner på, vil legen og Tansport (sykepleieren) hjelpe ham. Eller, det de egentlig vil er å bruke ham som forsøkskanin for en digital bukspyttkjertel. Allerede her, tidlig i boken får vi ferten av saftig samfunnskritikk, det føltes for meg som en livbøye, at ikke boken "bare" skulle være eventyr av villeste type.

Gjennom hele historien må leseren forholde seg til virkelighet, og drøm, hva er mareritt og hva er komatøs villfarelse? Det er ikke godt å si, men den røde tråden finnes, så det er bare til å holde seg fast. 

Etter hvert åpenbarer det seg et alvor i denne historien, et som har med klima og bærekraftig utvikling å gjøre. Kanskje Europa skal gå i seg selv med det samme, å sporenstreks fordele godene nedover til Afrika...

Språket som Øyehaug bruker i sin prosa, er et lettfattelig nynorsk. Ordleken hans er satirisk og har bøtter med humor. Selv om tyngdelover og det meste annet som definerer mennesket og den verden vi lever i, er opphevet, skriver han seg ikke helt vekk, for budskapet er klart, vi har kjørt oss inn i et feilspor - finn veien hjem!

***********

Lanseringen av denne boken fant sted på Litteraturhuset 8/12, sammen med Carl Henrik Berge og hans Saltstøttens sønn. Jeg leste begge disse bøkene helgen som gikk, og tenkte nok at de korte romanene har flere likhetstrekk. At forfatteren hadde problemer med å fortelle hva boken handler om, skjønner jeg godt. Han endte med å lese opp baksideteksten, noe som var et smart trekk. Øyehaug kunne fortelle, at han har jobbet med boken daglig siden 2018, så det er kanskje ikke rart at det var vanskelig å si noe kort om den. Forfatteren leste fra begynnelsen av boken, og på spørsmål om han selv har diabetes, sier han først et bastant nei, men lar det sive gjennom at han har disse erfaringene. 
En dystopi med diabetes som drivkraft, er ikke hverdagskost!

Bjørn Aagenæs prater med Olav R. Øyehaug og Carl Henrik Berge

Saltstøttens sønn av Carl Henrik Berge

Bergenseren Carl Henrik Berge er journalist, han har gått Skrivekunstakademiet og studert litteraturvitenskap. I år debuterer han som journalist med denne romanen, som er noe helt for seg selv. Dystopien han har skrevet er mørk til tusen, litt burlesk i enkelte scener men historiens røde tråd holder det hele godt sammen.

Forlaget om handlingen:
En by i ørkenen rammes av en himmelsendt straff, som gjør de fleste innbyggerne om til saltstøtter. En mor og hennes sønn er de eneste overlevende, og på sin søken etter barnets far må de ta seg frem i en verden som rykker stadig nærmere ødeleggelse.

Saltstøttens sønn er en historie om tap og forsoning, selvoppofrelse og jakten på en bortkommen far. Romanen er skrevet i et enkelt og klart språk som blander gammeltestamentlig realisme, elementer av modernitet og psykedelisk fantasteri – konkret, brutalt, vakkert og lekent.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2022
Sider: 138
Kilde: Leseeksemplar

Ryktet sier at ingen som har gått inn i jernsengens by, har kommet ut igjen. Forviller du deg inn her, blir du lagt i jernsengen for å se om du er passe stor, er du for lang kapper de av deg armer og bein. er du for kort strekker de deg.

For en åpningsscene! jeg får knapt pusten igjen, før vi tas med videre til et ektepar som har seg med andre kreaturer enn sin egen make. Kanskje det er Guds dom over de bedervede menneskene som skjer, når alle, bortsett fra et menneske blir til saltstøtter. 

Fortsettelsen tar oss med fra en alenefødsel, i et miljø med gneldrende løshunder, spedalske som knuser porten og truer damen til å ta på dem for helbredelse. Hun føler seg utsatt og tar med seg sin sønn og saltstøtten av hans far, på en lang vandring.

Reisen blir begivenhetsrik, og selv om de møter på kannibaler og ser barn som blir pisket til å dreie møllehjul, så møter de etter hvert også godhet, på sin vei mot Havbyen. 

Mens jeg leser dette prøver jeg å finne den dypere meningen i historien. Er det en kritikk til dagens samfunn? vel, den er ikke god å se. Jeg ser heller spor av Dantes inferno og selvfølgelig også flere bibelhistorier, men noe lengre enn det greier jeg ikke å trekke det. 

Saltstøttens sønn er velskrevet, historien har en intensitet som skjerper oppmerksomheten min, så fortellerkunsten er det ingenting å si på. Det må komme et "men" her, siden det mangler to prikker på terningen, og det går vel mest på at jeg rotet meg vekk, og måtte lese på nytt noen ganger. Tips, les sakte og konsentrert!

Romanen har god framdrift og et godt språk, så liker du historiene dine i overkant fantasifull, så er dette nettopp noe for deg. 

***********

I kveld da boken skulle lanseres på Litteraturhuset i Bergen, var Alver full av ivrige litteraturmennesker. Carl Henrik Berge fikk spørsmålet, "hva i alle dager er det du har tenkt på"? Til dette svarte Berge  at han ville utforske det bibelske språket, og det bekrefter også mine antakelser da jeg leste. Han har brukt fire år på å skrive disse 138 sidene som utgjør debutromanen hans, men lover at det kommer mer, muligens i en annen sjanger, om ytterligere fire år, no pressure altså ☺

Dette er ikke farvel av Han Kang

Den koreanske forfatteren Han Kang tar med Dette er ikke farvel opp den tematiske tråden, med kollektive koreanske krigstraumer fra tidligere utgivelser. Jeg har tidligere lest og likt Vegetarianeren, Levende og døde og Hvit, så forventningen til denne romanen var stor.

Forlaget om handlingen:
Romanforfatteren Kyung-ha har en foruroligende drøm. Tusenvis av svarte trestubber stikker opp av jorden, som gravstøtter. Kyung-ha lurer på hvorfor gravplassen ble bygd på et slikt sted og om beinrestene under gravene allerede har blitt skylt vekk av bølgene fra havet. Hun våkner opp mens hun løper fortvilet rundt. 

En dag får Kyung-ha en telefon fra vennen Inseon som fortsatt bor på barndomsøya Jeju. Hun har vært i en ulykke og har blitt fraktet til sykehus i Seoul. Inseon trygler Kyung-ha om å reise hjem til Jeju for å ta vare på fuglen hennes som er helt alene i et avsidesliggende hus i fjellregionen. 

På øya konfronteres Kyung-ha med vennens smertefulle familiehistorie. 

Inseons mor har brukt flere tiår på å prøve å finne broren som forsvant under massakren i 1948, hvor 30 000 sivile ble drept og hundretusenvis av hjem brent. 

I romanens begynnelse har hovedpersonen det vanskelig, uten forpliktelser som familie og jobb, kunne hun holde seg inne, noe hun gjorde i to måneder. Hun skriver om massakre og tortur, men greier ikke å konfrontere sine egne minner. 

Inseon, filmskaperen som Kyeongha tidligere har hatt et samarbeid med, har satt henne opp som nærmeste pårørende i tilfelle krise. Sykehuset hun er innlagt på får tak i Kyeongha, for Inseon trenger henne, og det sender henne ut i verden, til der Inseon kommer fra, for å mate fuglen hennes.

Det blir en dramatisk tur gjennom øde landskap. Ensomheten er til å ta og føle på, når snø, kulde og lys som forsvinner dramatiserer nåtidshandlingen. 

Til slutt ankommer bussen P. Jeg skimter skilt som jeg gjetter viser banken og postkontoret. Jeg strekker fram hånda og trykker på stopp-knappen. Bussen sakker farten. Som om det var avtalt, begynner vinden å løye. Nei, den løyer ikke. Den stilner. Det føles som vi er kommet til stormens øye. Klokka er litt over fire på ettermiddagen, og den mørke himmelen vitner om at en enda større snøstorm nærmer seg.

Gjennom denne historien pipler det små dråper av tragedien som startet ved delingen av landet i 1945. Massakren som ble utført i 1948, helt uten hensyn til sannheten, gjorde evakueringssonen ulevelig. Dette som skjedde midt i oppbyggingen av Europa etter andre verdenskrig, var nytt for meg. I kjølvannet av delingen startet den tre år lange Koreakrigensom i 1950, som resulterte i den 4 km. brede demilitariserte sonen. 

Det er heftig lesning dette her, i lys av at det er sant, eller i alle fall bygget på faktiske hendelser. I tillegg skriver Han Kang på en måte som binder leseren til boken, historien fortelles via fotolinsen til Inseon, og detaljer skildret via tidsvitner, samt det de begge har opplevd selv. 

Dette er ikke farvel anbefales på det varmeste!

Forlag: Pax

Utgitt: 2022

Sider: 265

Kilde: Leseeksemplar

Et siste trassig forsøk av Kristine S. Henningsen

Mitt første møte med Kristine S. Henningsen var da jeg leste I skyggen av store trær for ti år siden. Jeg hadde allerede blogget i fire år, men skrev ikke om alle bøkene, årsoversikten røper i alle fall at jeg ga boken full pott på terningen. Året etter kom Innlandshete, som jeg likte godt, i likhet med Om vi heftes underveis, som jeg leste året etter. I 2016 var jeg i gang med å blogge om det meste jeg leste, så Irma Dahl er den første av bøkene hennes jeg har skrevet om. 

Forlaget om handlingen: 
Gro Wick-Larsen er lei det meste førtiårene har å by på. Den framtidsløse salgsjobben i Sult Media. Gubben som har satt seg til foran TV-en. Tvillingsønnene Roald og Fridtjof - oppkalt etter de store oppdagerne - som ikke ser ut til å oppdage stort annet enn dataskjermen. Nå nærmer julen seg. Denne gangen skal de feire med svigerforeldrene på familiehytta «Kosebu». Gro gruer seg, men bestemmer seg for å gi det et siste, trassig forsøk: I år skal de ha en skikkelig Fanny og Alexander-jul! Hindringene står i kø under juledagene, med den belærende svigermoren, søsteren som er nyseparert og tvillingene som bare maser om dårlig dekning. Men så skjer det noe som ingen hadde regnet med, og som snur det meste på hodet.

Mitt trassige forsøk på å lese juleromaner, gjorde at jeg takket ja til et leseeksemplar på denne romanen, jeg kjente jo tross alt forfatteren som en stødig dame. Humoristiske romaner er ikke min sterkeste side, men det er ikke til å stikke under en stol, at Henningsen fikk meg til å trekke opp smilebåndene, og beholde dem der oppe. 

I tillegg til at romanen er morsom, så er den også en tankevekker, både til oss som synes at julen stort sett er pes, og kanskje også til de som elsker julen, og innbiller seg at alle andre også gjør det.

For, julen handler jo om å trekke veksler på familierelasjonene, ikke sant? Her møter du en selvforherligende og lettkrenket svigermor, og en lillesøster som skjuler hvorfor hun er i ketose, har med en svær treningsball på hyttetur, og ikke skal feire jul med ektemannen. 

Dette er to eksempler på karakterer som gjennom få sider står frem for leseren. Hovedpersonen Gro, eller Grow, som sjefen i reklamebyrået kaller henne, er mer anonym. For henne handler det om å overleve julen, som skal feires sammen med svigerforeldre, mann og tvillingsønner i en navlebeskuende alder, og også søsteren som heiv seg på i siste minutt, med sine to små barn. 

Skal du dra? Jeg skjønner ingenting. Du sa jo akkurat at du ville bli til i morgen?
Victoria dro så hardt i lua at stumtjeneren begynte å svaie.
Ja, det sa jeg. Akkurat som når Peter sa han alltid skulle bli hos oss.
Søsteren pekte på henne med den lilla lua, og nå så Gro at hun hadde tårer i øynene. 
Det var han som ville ha barn, ikke jeg. Visste du det? Det var han som maste om en familie. Og nå...

Henningsen skriver frem sårbarheten i oss mennesker, samtidig som hundriver harselas med oss. Hun skildrer ungdommens slagsider og gæmlisser som har grodd fast i sitt eget mønster, men hun pirker også i mobilbruk, moderne trender og navnevalg. Det er litt karikert, men bare nok til at leseren kan føle seg litt poket.

Jeg storkoste meg med med historien om Gro, som dypdykker i "verktøykassen" til moren som er relasjonsterapeut, og prøver å snakke seg selv ut av de indre konfliktene som til stadighet dukker opp. Her er mye varme og kjærlighet, selv om det er vrangsiden som styrer denne mollstemte historien.

Et siste trassig forsøk er absolutt en juleroman, men like mye en historie om menneskets indre landskap, og relasjonene oss i mellom. Pass på å ønske deg denne til jul, så er du sikret litt humor når julen raser på sitt verste (eller beste) ☺

Hverdagsnett, Lillasjel og Artemisias Verden har også blogget om boken

Forlag: Papermoon

Utgitt: 2022

Sider: 253

Kilde: Leseeksemplar

Oppsummering av lesemåneden november

Årets november er den rareste utgaven av denne måneden jeg har opplevd. Først drukner vi i regn, mens vi også opplever 13-14 grader. Jeg lot meg ikke affisere, leste som jeg alltid gjør, og kom meg av gårde på små og store arrangementer i litteraturens navn. Kanskje vi har lest noen av de samme bøkene?

Dette leste jeg i november: 

1. Frøydis Lilledalen - Mødrenes synder - 4
2. Joke J. Hermsen - Snu tidevannet (Sak) - 5
3. Agota Kristof - I går - 4
4. Cormac McCarthy - Passasjeren - 3
5. Karin Smirnoff - Og så dro jeg hjem - 5
6. Jon Michelet - Gullgutten - 4
7. Tove Alsterdal - Synkehull - 3
8. Gunnhild Øyehaug - Hjartet i skalkeskjulet - 6
9. Nina Lykke - Vi er ikke her for å ha det morsomt - 5
10. Torkil Damhaug - Hund uten grav - 6
11. Georg Johannesen - Ars vivendi - (dikt) - 4
12. Alfred Fidjestøl - Om Georg Johannesen - 5
13. Annie Ernaux - Den unge mannen - 4
14. Tove Braathen - Jul for nybegynnere - 5
15. Peter Stamm - Marcia fra Vermont - 4
16. Jenny Colgan - Jul på øyas hotell - 3
17. Han Kang - Dette er ikke farvel - 5
18. Kristine S. Henningsen - Et siste trassig forsøk - 5

⭐
Sak: 1

Dikt: 1

Krim: 3

Biografi: 1

Romaner: 12

III

Kultur ble det litt av denne måneden også: 

På Deichmanske har de forfatterintervjuer som sendes live i sanntid. Jeg har hørt på et par av dem, og denne gangen var det Kristin Halvorsen som pratet med Maja Lunde om hennes nyeste bok. Jeg hentet den nye boken til Maja Lunde på biblioteket i går, så den blir neste bok ut, gleder meg!

Kristin Halvorsen og Maja Lunde

Dagen etter var jeg på konsert med ensemblet Curentes, i selveste Naturhistorisk museum. Stykket de fremførte heter ARK, og var skikkelig spennende, men utfordrende å lytte til. 

Vi satt på første rad da Gisle Børge Styves orkester underholdt, dette var skikkelig morsomt. Litt mer høykultur ble det noen dager etter, da jeg var i Grieghallen og så Tryllefløyten med gode venninner. 

En scene fra Tryllefløyten

Dagen etter det igjen, var det tid for Bok og bar, hvor Ida Hegazi Høyer og Gunnhild Øyehaug ble bokbadet av Eivind Riise Hauge. Jeg hadde nettopp avsluttet de to damenes nyutgivelser, og koste meg storveis. Med seg som oppvarming hadde de Kristian S. Hæggernes og Gro Jørstad Nilsen som leste fra sine nye romaner.

På KODE inviterte de til et foredrag med tittelen Øl og vin blir fin. Det var interessant og veldig godt formidlet av en nyinnflyttet trønder til Bergen.  

Søndag 13 november er fødselsdagen til Torborg Nedreaas. Vi som er med i Torborg Nedreaas-selskapet feiret henne denne kvelden, med gitarmusikk, opplesning og en panelsamtale med Mìmir Kristijànson, Oda Slotnes og Elisabeth Eide, ledet av Benedicte Araldsen. Jeg må få lov å si at dette er en av de beste samtalene av dette slaget jeg har sett. Mennesker i krig er en novellesamling av Nedreaas, og det var denne som dannet utgangspunktet for samtalen.

Det gikk slag i slag, for dagen etter var det tid for en samtale mellom Gunnar Staalesen og Ruth Lillegraven, ledet av Eli Fossdal Vaage. Sjangermangfold og bredde beskriver disse to forfatterne, som representerer ulike generasjoner. 

Samtaleserien Lytt til lyrikken er i gang med en ny vestlandsturne. Sangpoeten Erlend Ropstad møtte  lyriker Endre Ruset til en samtale om å skrive, og om å leve av og med sanger og dikt.

Kjærlighetens antarktis skrevet av Sara Stridsberg, ble årets beste forestilling på DnS, noe Havet tar ikke ble. Her møtte vi et dramatisk og skremmende tema, men ingen tårer eller klump i halsen viste seg.

November måned ble avsluttet med en førjulstur til Haugesund hvor eldstemann og barnebarn nå bor. I dag har jeg jobbet 13 timer, de fire siste med å lage i stand til jul for barna på avdelingen, så nå er julestemningen på vei her hos meg også. 

Med årets siste julebok så godt som ferdiglest, ser jeg også dette forsøksprosjektet som avsluttet, fire juleromaner for en som ikke leser sånt, er ganske bra. Jeg har ikke lest verken dikt eller 1001-bok denne måneden, det er ikke bra, men "to do" listen ble for lang og krevende denne gangen. 

God lesedesember alle sammen!