torsdag 30. september 2021

Boken med glemte navn av Kristin Harmel

Boken med glemte navn handler om en ung kvinne som hjelper hundrevis av barn å rømme fra nazistene. Romanen er basert på en sann historie fra andre verdenskrig. Jeg har ikke tall på hvor mange romaner jeg har lest, som har denne krigen som bakteppe, men det som skildres her, var nytt for meg.

Forlaget om handlingen:
Paris, våren 1942. Den unge studenten Eva må flykte fra Paris sammen med sin mor fordi faren, en polsk jøde, blir arrestert. Flukten fører dem til en liten landsby i den såkalte frisonen, hvor Eva kommer med i en motstandsgruppe som smuglet jødiske barn over grensen til Sveits. Mange av barna er foreldreløse, og for at deres opprinnelige navn aldri skal bli glemt, fører Eva og hennes venn Remy dem inn med en hemmelig kode i en gammel bok med religiøse tekster.

Mange år senere arbeider Eva som bibliotekar i Florida. En morgen faller blikket hennes på et fotografi i et magasin. Hun stivner; det er et bilde av en bok hun ikke har sett på sekstifem år - en bok hun bare husker som Boken med glemte navn.

Boken er nå trygt plassert på et bibliotek i Berlin. Den ser ut til å inneholde noen hemmelige koder, men forskere vet ikke hvor den kommer fra eller hva kodene betyr. Bare Eva har svaret på gåten, men har hun krefter nok til å oppsøke gamle minner og krigens grusomheter?

Handlingen starter i 2005, når hovedpersonen blir minnet på boken hun skreve koder i for mer enn  seksti år siden. Vi er sporadisk tilbake til nåtid, men mesteparten av historien fortelles fra det fatale året 1942. 

Hendelsesforløpet er troverdig skildret, hvordan jødene litt etter litt har akseptert begrensningene rundt sin eksistens. Faiga Traube og datteren Eva var barnevakt hos naboen like over gangen, da nazistene banket på døren deres. De tok med seg faren til Eva, som ble fraktet vekk sammen med alle de andre jødene i kvartalet.

Faiga vil fremdeles ikke tro det, de kan da ikke arrestere tjue tusen jøder? hun ble bare oppbrakt over hvordan de farer frem, og selvfølgelig veldig redd for sin mann Tatus. Han har nok sett dette komme, for han har avtalt med sin arbeidsgiver at han skal hjelpe kone og datter å rømme.

Romanen er en hyllest til alle de modige menneskene som fryktløst fortsatte å hjelpe jøder i sikkerhet, selv om det var farlig for dem selv. Jeg vil ikke si mer om hvordan det går, men at Eva overlever, sier jo seg selv.

Dette er dessverre ikke en roman som fester seg til minnet. Det er mer en kjærlighetshistorie, og en skildring av en pliktoppfyllende og dyktig datter, som med stor tålmodighet tar seg av sin temmelig sure mor. Det er noe litt blodfattig over måten den er skrevet på, jeg savnet fremdrift da jeg leste, og følte at boken med hell kunne vært kokt ned til noe litt skarpere.


Utgitt: 2020/på norsk 2021
Sider: 368
Kilde: Leseeksemplar

mandag 27. september 2021

Dantes Inferno - fritt gjenfortalt av Kristin Flood

Italienske Dante Alighieri har skrevet et av verdenslitteraturens største verk. Den guddommelige komedie kom ut i 1321 og består av tre deler. Det er den første delen, som vi på norsk kaller Helvete, Kristin Flood har gjenfortalt i ny og lettlest form. Jeg satser på at dette kvalifiserer som novemberbidrag til Diktlesesirkelen, hvor vi skal lese en klassiker. 

Denne allegoriske reisen har gjennom sju hundre år inspirert kunstnere som Goethe, Shakespeare og T.S.Eliot. Utallige malere har gjengitt scener fra diktverket, i sine kunstverk. Jeg er enig i at en ikke blir ferdig med dette langdiktet så lett, for det skal et par ganske gode dypdykk til for å få med seg alle detaljene. Jeg har lyttet meg gjennom hele Den guddommelige komedie en gang, og kan si at jeg har lest det, men forstå gjorde jeg ikke før jeg hadde lest Kristin Flood sin flotte gjendiktning.

Hun har sammenfattet Dantes 1500 vers til 576, og sier selv i forordet, at hun har vært trofast til handlingen, men forenklet dialoger og utelatt lange beskrivelser, noe som gjør stykket tilgjengelig for langt flere lesere. 

Det er litt av en reise Dante legger ut på, og takk og pris har han en stødig veiviser med seg, selveste Vergil. Han var en romersk dikter som Dante satte høyt, han levde i år 70-19 fvt. Reisen foregår i løpet av en uke på våren i år 1300, og geografien er nøye skildret. De går inn i Helvete, som er et hull i jorden forårsaket av Lucifers landing, da Gud kastet ham på hodet og ræva ut av himmelen. Jorden trakk seg tilbake og dannet en gigantisk trakt, som rekker inn til klodens midte, og det er der Lucifer sitter fast. I denne trakten sitter sjelene fast, de som ikke kom til himmelen, men blir straffet for sine synder på jorden. 


Kort fortalt, Dante vandrer inn i skogen uten lykt og mister stien sin. Han blir skremt av en katt og blir redd, men han skimter Vergil i skyggene og føler seg trygg. Det er Beatrice som i Paradis har sett at Dante går seg vill, som har sendt Vergil for å lede ham trygt gjennom Helvete.

I løpet av de korte versene møter vi mange fortapte sjeler, og vi får høre hva de har gjort, eller ikke gjort, for å ha fortjent denne skjebnen. Omgivelsene er nøye beskrevet, med ekle lukter, grusomme skrik og mye jammer. En etter en møter de på mennesker som Homer, Ovid, Platon og Aristoteles, Kleopatra og Helena møter de også, og Dante må få en forklaring på hvorfor disse flotte sjelene har havnet her.


En etter en hører vi om dødssyndene, hvordan disse sjelene har latt seg friste, fråtset og vært grådig. De møter gjerrigknarker, voldsmenn, hyklere, selvmordersker og sodomitter. Dante er redd og pysete i begynnelsen, men Vergils stødige mot styrker ham, og gjør ham litt mer fryktløs etter hvert. 


11 sang. Sjette krets i Inferno

Så fortsetter de ned en sti,
en eim nå stiger opp
fra skråningen de går forbi,
og begge bremser opp.

        Stanken velter opp i sjakten,
        fra det mørke langt der nede
        Mens de begge senker takten,
        beskriver Dantes mester stedet:

På denne plass får tusenfold
sin straff, den er så grell,
de som mot andre øvet vold,
mot Gud og mot seg selv. 

Denne utgaven av Dantes Inferno er smykket med et trettitalls illustrasjoner, laget av den franske kunstneren Gustave Dorès, som levde på 1800-tallet. De er virkelig fine, en tydelig strek og en detaljrikdom det må ha tatt evigheter å få til. Jeg har valgt meg ut tre stykker, for å gi et hint om hvordan de ser ut. Illustrasjonene er vilkårlig plassert i teksten.

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg satt meg ned med denne boken temmelig nøyaktig 700 år etter Dante Alighieris dødsdag, 14 september 1321. Det flotte forordet til boken skrev Flood på selveste Dantedagen, 25 mars, som er den dagen han i følge sitt verk stiger ned i Inferno.

Takk til Artemisias Verden som skrev så utførende om boken, tenk om Kristin Flood kunne tatt på seg å gjendikte resten av Den gudommelige komedien på samme gode måte. Og er det noen som vet om en tegneserieversjon, skrik gjerne ut!

Janne Stigen Drangsholt har Den gudommelige komedie med blant sine 66 klassikere du naturligvis har lest, og hun oppsummerer boken som en midtlivskrise i helvete ☺



Forlag: Flood
Utgitt: 2021
Sider: 144
Kilde: Biblioteket

søndag 26. september 2021

Mentalisten av Camilla Läckberg og Henrik Fexeus

Mentalisten er første bok i en serie på tre, skrevet av den kjente krimdronningen Camilla Läckberg og mentalisten Henrik Fexeus. Jeg har lest mye av det Läckberg har skrevet tidligere og likt det meste, spesielt serien med Erica Falck. Siden nedturen med Gullburet har jeg ikke lest noe mer før Mentalisten, som virkelig ga mersmak.

Forlaget om handlingen: 
Mordet som setter det hele i gang er brutalt - en ung kvinne blir funnet i et sverdskap, gjennomboret fra alle kanter av sverdene lik en makaber parodi på det magiske trikset. Mina oppsøker mentalisten Vincent i et forsøk på å forstå morderens tenkemåte. Vincent lar seg fascinere av både Mina og saken hun etterforsker. Det er han som oppdager at tallet tre er risset inn på låret til den drepte kvinnen. Alt tyder på at det er en seriemorder de jakter på. Både Mina og Vincent har tvangstanker de må holde i sjakk for å fungere, kanskje det er noe av grunnen til at de samarbeider så godt. 

Utgitt: 2021
Sider: 592
Kilde: Leseeksemplar

Mentalisten starter med et smell, med Tuva som jobber på kafè og venter på avløsning, så hun kan hente sønnen i barnehagen. Hun kommer seg til slutt av gårde, men lille Linus blir aldri hentet av mamma i dag.

Phew.... for en start! du må ikke tro at forfatterne lar oss få en pustepause, for når vi gjennom de neste sidene blir kjent med mentalisten Vincent Walder, skrus spenningen til igjen. Etter forestillingen hans er over, oppsøker politietterforsker Mina Dabiri ham i garderoben, noe som blir et møte mellom to beslektede sjeler. 

Mina og Vincent har begge sine utfordringer, en er redd for basiller mens den andre må ha alt til å gå opp numerisk. Han er en mester til å manipulere den menneskelige psyken, samtidig som han, i likhet med Mina, er helt ubehjelpelig sosialt. 

Med seg i etterforskningsteamet har Mina tre menn og en kvinne. Det er litt av en forsamling, de har alle karaktertrekk som gjør dem lett å huske, og de pirker i leseren på hver sin måte. 

Romanen er full av driv, den har et lett språk og mye luft, så nesten 600 sider går fort å lese. Til tross for tykkelsen, boken er ikke for lang, for dette her er virkelig gøy å lese. Karakterene og dialogene byr på godt med humor, men det gjør også noen av observasjonene som gjøres:

        Men sporingen da?
        Der er vi juridisk rævkjørt, sa Ruben og gikk bort til kaffetrakteren, som sto på et bord ved siden av døra.
        Ruben skjenket et krus til seg selv, ikke noe til Vincent, men han kjente på lukten at han gjerne avsto. Den kaffen hadde ikke hatt noen lykkelig barndom.

Boken er lineær, stort sett, for innimellom tas vi med til Kvibille i 1982. Her bor en alenemor med datteren Jane på 16 og hennes ti år yngre lillebror. Det var noe spooky med de gjentatte "besøkene" i Kvibille, som etter hvert får sin forklaring.

Handlingen byr på mange fornøyelige scener, som når Christer er hjemme hos seg selv, han drikker whisky og stirrer inn i bokhyllen sin. Han drømmer om å være en av krimheltene, men innser at de virkelig gode, jobber mye mer enn han er villig til selv.

Alt stemte for meg i Mentalisten, plottet var skjult, men jeg ante allikevel en sammenheng, selv om jeg ikke greide å sette fingeren på hvor. Flere uventede vendinger holdt meg på pinebenken gjennom samtlige 592 sidene, og det var ikke et kjedelig øyeblikk. Skal du bare lese en murstein i år - da må du lese Mentalisten!


lørdag 25. september 2021

Teorier om sand av Kristin Hauge

Etter å ha debutert som forfatter i 2018 med novellesamlingen Tiggerne, kom romanen Ritualer året etter. Jeg leste den, og likte godt det jeg leste, så jeg var spent på hva Kristin Hauge hadde å fortelle oss i årets utgivelse. Hauge har de senere årene vært utsendt diplomat for norsk utenrikstjeneste i Kabul og Khartoum, så betraktningene hun gjør seg i Teorier om sand er nok ikke tatt helt ut av løse luften. 

Forlaget om handlingen:
Annas nitten år gamle datter, Karla, myrdes under en reise i Sudan, et land hvor drap kan straffes med døden. Offerets etterlatte kan bidra til at domfelte likevel benådes. 

Anna kastes inn i et eksistensielt tomrom fylt av savn og sinne, og søker etter kunnskap om hva rettferdighet, straff, tilgivelse og menneskeverd betyr. Vi følger Anna til Sudan, der det grusomme skjedde, men der Karla også hadde hatt en fin tid. 


Jeg må ikke glemme, ikke forsone meg med det som har skjedd, men holde henne fast, bære henne med meg i dette sinnet mitt, la det romme oss begge.


Teorier om sand er langt fra noen solskinnshistorie. Relasjoner oss mennesker imellom er den bærende tematikken, som skrives vakkert frem i løpet av handlingen. 

Det begynner rett på, når Anna får besøk av presten Tora Berg. Hun forteller at datteren Karla har blitt drept, da hun var sammen med faren i ørkenen i Sudan. Det som har skjedd skildres ganske raskt, far kommer hjem med kisten og det holdes begravelse.

Rammen for romanen er satt, og det er nå de eksistensielle spørsmålene melder seg for alvor. Karla var kristen og gikk i kirken, det gjorde ikke foreldrene hennes. Presten får en viktig rolle i samtalene som Anna har med henne i kjølvannet av drapet på datteren. I tillegg hører vi om hvordan Anna takler sorgen over å ha mistet sin eneste datter, som hun egentlig ikke hadde noe godt og nært forhold til. 

Hun må i tillegg ta stilling til om ugjerningsmannen skal slippe dødsstraff eller ikke, noe Anna er ganske klar på hele tiden, at det skal han ikke. Omverdenen snakker om tilgivelse, men Anna har blitt fratatt det kjæreste hun hadde, og kan ikke tilgi.

Jeg kjenner igjen det skarpe blikket og det filosofiske språket fra Ritualer, og det var ikke få ganger jeg stoppet opp og leste på nytt, fordi betraktningene hun gjør seg er så slagferdige. Den ikke ennå ferdig utviklede mor/datter relasjonen, er interessant å få innblikk i, og gjør dette til en roman med karakter. 

                Det merkelige ved fortsatt å være i live, gjenglemt, en rest etter det som var, jeg er bare dette ene nå - en etterlatt. En rasende smerte rører seg i meg, inntar tankene mine og hver muskel i kroppen min, følelsen av avstand, verden som en meningsløs kulisse, hukommelsen er en utvisket blankhet, og jeg tenker - var det virkelig en tid, da denne følelsen ikke fantes i meg, eller har den ligget der hele tiden, som en kime, klar til å sprenge seg vei?


Romanen er forholdsvis kort og mye luft og hyppige kapitler gjør den raskt å lese. Pass på, det er ingen grunn til å forhaste seg, for dette er nydelig lesning.

Utgitt: 2021
Sider: 245
Kilde: Leseeksemplar


torsdag 23. september 2021

Filosofdronninger av Rebecca Buxton og Lisa Whiting

Denne boken ble til da to unge filosofistudenter gikk i bokhandelen og ikke kunne finne en eneste bok om kvinner i filosofihistorien. Det hjalp ikke mye å søke på nettet heller, så de bestemte seg for å lage en selv. Siden jeg nettopp hadde lest Marta Breens Patriarkatet faller, gledet jeg meg over, å finne igjen noen av feministene fra Breens bok, blant filosofdronningene.

Forlaget om boken:
Filosofihistorien har forsøkt å skjule dem, og langt på vei har den lyktes med det. De fleste har hørt om Platon, Kant, Nietzsche og Hume, men hvor mange kjenner Hypatia, Arendt, Oluwole, Davis og Young?

Filosofdronninger er en forfriskende, etterlengtet og høyst betimelig bok om kvinner i filosofien. Den trekker tjue bemerkelsesverdige kvinnelige filosofer frem i lyset. Deres ideer har hatt stor betydning, men de har bare unntaksvis fått den anerkjennelse de fortjener. 

De portretterte kvinnene – noen kjente, andre nesten helt ukjente – er alt fra historiske personer til kvinner fra vår egen tid, og de er hentet fra hele verden og er knyttet til ulike kulturer og religioner.


Det er en kjensgjerning at kvinner har vært underrepresentert i filosofien, så vel som akademia. I denne boken er det tjue kvinnelige filosofer, som blir portrettert av like mange bidragsytere. Disse er forskere, professorer, eller studenter tilknyttet filosofien som fagfelt. Disse akademikerne blir presentert bakerst i boken, og her får vi også en fyldig litteraturliste, sortert på hver filosof som det ble skrevet om.

Filosofene vi får møte blir hver presentert over 7-8 sider pluss et fargerikt portrett laget av Emmy Smith. Det var rart å ikke finne hennes navn på forsiden av boken, ei heller ble hun presentert som de andre bidragsyterne. Hun får et klapp på skulderen av Rebecca og Lisa, sammen med andre venner, som har heiet frem prosjektet deres. Hallo! intellektuelle akademikere, gi Emmy Smith den kred hun fortjener!

Filosofene i denne boken blir presentert i kronologisk rekkefølge, og første kvinne ut er greske Diotima fra ca år 400 før vår tid. Hun var en av få kvinner som Platon hadde sine filosofiske dialoger med, så hun burde ikke vært så ukjent som hun er. Neste kvinne ut Ban Zhao kommer fra Kina, og nå har vi bevegd oss så vidt over i får tidsregning. 

Det er bokens redaktør Lisa Whiting som skriver om Hypatia og antikken, før vi gjør et stort hopp til 1300-tallet og Lalla fra Kashmir. Når vi så har kommet til 1700-tallet begynner navnene å bli kjente. Mary Wollstonecraft ble berømt for det hun skrev i sin egen levetid, men har høstet mye anerkjennelse for sine radikale synspunkter i nyere tid.
Jeg kjente først Mary Wollstorecraft (bildet) som mor til forfatteren bak boken Frankenstein (min omtale), Mary Shelley. I denne boken fikk jeg vite mye om hennes oppvekst, og hvordan hun i hele sitt voksne liv jobbet for hvor viktig det er at kvinner også får utdannelse. Hun kritiserte de sosiale konvensjonene, som hindret kvinner i å bli det de evnet å bli.

Jeg har ikke ambisjoner om å skrive om alle tjue kvinnene i denne boken, men nevner i rekkefølge, Harriet Taylor Mill, Mill som i John Stuart Mill, han kjenner vi jo. Kanskje du har gjort den samme bommerten som meg, og trodd at George Eliot var en mann? Vi kjenner henne som forfatter, men i denne boken løftes hun frem som en filosofdronning. (bildet under).

Visste du at Europa har seks skytshelgener, og en av dem Edith Stein blir presentert i denne boken, som naturlig følger opp med den mye mer kjente politiske tenkeren Hannah Arendt

                Jeg visste alltid at jeg skulle studere filosofi. Jeg leste Kant. Du kan spørre hvorfor jeg leste Kant. For meg var spørsmålet enten å studere filosofi eller å gå og drukne meg.

Da hun i 1933 holdt Gestapo henne fanget i 8 dager, før hun sjarmerte seg ut av fengselet. Hun ble smuglet til Paris hvor hun ble venner med Europas intellektuelle elite. Når vi i denne korte presentasjonen ser tilbake på livet hennes, kjenner jeg at jeg må lese mer om henne.

Der filosofer tidligere har brukt fengselsmetaforer på den menneskelige tilstanden, bruker Simone de Beauvoir det på den kvinnelige tilstanden. Hun skrev en av filosofihistoriens mestselgende bøker Det annet kjønn som kom ut i 1949, og er en kvinne vi ikke kommer utenom. 

Iris Murdoch ga ut tjueseks romaner, og de fleste tenker ikke på henne som en filosof. Hun var utdannet moralfilosof, og underviste i filosofi ved Oxford i femten år. En annen moralfilosof som har fått plass i boken er Mary Midgley, som gjennom sitt lange liv utrettelig stilte spørsmål ved 1900-tallets analytiske filosofiparadigme. 

Tjueen år etter at Storbritania opprettet storkolonien Nigeria ble Sophie Bosede Oluwole født. Hun er det første filosofen fra Afrika som blir presentert, og det er en spennende historie vi får presentert med henne. Hun døde i 2018, samtidig som Minna Salami holdt på å skrive om henne.

Angela Davies ble født i 1944 i Alabama, på en tid da afrikansk-amerikanere fremdeles ble utsatt for segregering. Til tross for at grunnleggende borgerrettigheter ikke var en selvfølge, ble Angela Davies feiret som et ikon allerede som trettiåring. Hun er en av tre filosofer i denne boken som fremdeles lever i beste velgående. 

Den som får avslutte boken er Azizah Y. al-Hibri. Hun er en libanesisk-amerikansk jusprofessor, som jobber i det vanskelige klimaet som besitter noen av verdens største problemstillinger. Kjønn og islam diskuteres høylytt, og denne damen har med sine kunnskaper rundt politisk, etisk og filosofisk analyse pondus til å uttale seg.

Etter et lite følelsesutbrudd på kunstens vegne, i begynnelsen der, er det tid for begeistring. Jeg kjente inspirasjonen og leselysten strømme på, etter som jeg gjorde meg kjent med alle disse flotte kvinnene. Tenk å ha gjort så mye for kvinnesaken, og allikevel være ukjent for de fleste, det er synd og skam. 

Neste gang du lar deg begeistre av Sokrates og gjengen hans, skal du vite at det finnes mange filosofer i historien som er mye mer enn bare store tenkere, de har faktisk sagt i fra, skreket ut og gjort noe også. Denne boken må du lese, den er lettlest og underholdende, lett å bla opp i for senere referanser, en skatt å ha i hyllen, når jeg nå skal dypdykke i kjente, og mindre kjente navn fra historien.

Forlag: Pax
Utgitt: 2020/på norsk 2021
Sider: 192
Kilde: Leseeksemplar


tirsdag 21. september 2021

Kolibri - ny herlig roman fra Cecilia Samartin

Cecilia Samartin er en god gammel favoritt, men nå er det lenge siden jeg har lest noe av henne. Siden den siste boken jeg leste av henne i 2017 ble en nedtur, så fristet ikke denne så veldig, men så snart jeg var i gang, så gjenkjente jeg Samartin fra tidligere tider, og koste meg med boken.

Forlaget om handlingen:
Pete jobber i kystvakten og har sett mange hoppe fra den høye broen. Men når han henter Beth opp fra det mørke dypet, oppstår følelser han ikke kan kontrollere. Han trekkes inn i hennes eksentriske familie hvor løgnene sakte pipler frem. Og hva skal han gjøre med sin egen, store hemmelighet? Vil sannheten rive i stykker hans lille familie?

Med trilogien om "Señor Peregrino" og romaner som "Drømmehjerte", "Mofongo" og "Salvadoreña" har Cecilia Samartin solgt godt over 1 million bøker i Norge. Nå er hun tilbake med en ny, stor roman som utforsker magien i menneskelige relasjoner.

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2021
Sider: 344
Kilde: Leseeksemplar

Pete og Al er kompiser og kolleger i Kystvakten. Det er nærmest hverdagskost for dem, å fiske mennesker opp fra elven under Vincent Thomas-broen. En dag redder de en dame som utrolig nok har overlevd det lange fallet fra broen, og Pete får en helt spesiell følelse for henne, så spesiell at han slår opp med kjæresten sin. 

Hver søndag besøker Pete sin mor som bor på gamlehjem to timers kjøring fra der han bor. Hun spør alltid om han har hørt fra Josh, og er bekymret for den voksne sønnen. Bakgrunnen for Josh sin forsvinning kommer for en dag litt ut i historien.

Vekselvis med denne nåtidshistorien får vi høre om Pete og storebroren Josh sin oppvekst i Texas. Flere stemningsfulle opplevelser fra barndommen skildres gjennom drømmende tilbakeblikk og minner som gås etter i sømmene.

Mens Beth fremdeles ligger i koma blir Pete kjent med samboeren hennes Amanda. Hun utleverer venninnen uten skrupler, og senere kommer familien på banen så vi får et inntrykk av hvorfor Beth gjorde som hun gjorde. Det skal vise seg at historien er mer komplisert enn leseren først aner, og etter hvert blir historien bygget ut, gjennom flere uventede innspill.

Det er en fin historie dette, som til tider er ganske spennende. Det som bød på humor var den spesielle familien til Beth, som uten skrupler levde ut sitt navlebeskuende liv. Jeg likte romanen godt, den fremstår som ganske enkel, men lettleste bøker hører med.

søndag 19. september 2021

Ringmannen - ny krim fra Jan-Erik Fjell

Er du klar for den åttende boken om Anton Brekke? Det var jeg, for denne serien har vært en favoritt, fra første bok. Jeg har lest en del krim i det siste, men ingenting har vært spennende nok. Med kryssede fingre satte jeg i gang med Ringmannen, og heldigvis fikk jeg fart på blodstrømmen denne gangen, for Jan-Erik Fjell greide virkelig å skremme vettet av meg.

Forlaget om handlingen: 
Cecilie Olin kommer aldri hjem etter en tur på byen. To dager senere blir hun funnet kvalt. Kroppen er mishandlet. Den massive volden er påført post mortem og gir inntrykk av å være personlig. Ektemannen kommer snart på etterforskernes radar, men så blir en ny kvinne meldt savnet. Magnus Torp er sendt fra Kripos for å bistå det lokale politiet. Han følger spor som til slutt skal ta ham over 20 år tilbake i tid, til et uoppklart drap 60 mil unna. Samtidig forsøker han å dra sin tidligere kollega Anton Brekke opp fra dypet. 

Anton har mistet jobben i politiet, og tror ikke det er mulig å komme nærmere bunnen. Han tar feil. Denne gangen tar det lang tid før Magnus får hjelp av Anton, og da har Anton et helt annet motiv enn å fange Cecilie Olins drapsmann. 

En mer velskrevet krim skal du lete lenge etter. Nerven er på plass allerede fra første kapittel, da vi ble kjent med Nora og miljøarbeideren hennes. Spenningen som bygges opp i begynnelsen får sitt utløp i siste setning, så allerede etter seks sider er berg- og dalbanen i gang. 

I neste kapittel trodde jeg at jeg skulle få en liten pustepause, da vi ble tatt med tilbake til Volda i 1999. Vi møter en navnløs mann og kjæresten hans Rebekka. Dette er en av tre tydelige forløp som bærer handlingen, og den som, i begynnelsen ga meg mest frysninger på ryggen. 

Kripos etterforskeren Magnus Torp kjenner vi fra tidligere bøker, da han var Anton Brekke sin makker. Nå jobber han som sjef selv, og får ansvaret for det bestialske drapet på Cecilie Olin. Etter Anton forsvant ut av politiet, har Magnus ikke sluppet taket i ham. Selv så forskjellig de er, så har de knytt ett vennskap som Magnus ikke vil gi på båten, selv om Anton gjør seg utilgjengelig og fremstår som temmelig uspiselig. 

Magnus er helstøpt, jeg puster når det er han som leder an handlingen, for jeg er trygg og vet at det ikke kan krype frem noen monster fra bak døren. Den oppmerksomme måten han forholder seg til Anton, pårørende og kolleger, gjør at han har fått en stor plass i mitt hjerte. 


            Nei! brølte Magnus. I ti år har jeg gjort som du har bedt meg om! Lånt deg penger! Stilt opp, samme hva! Til og med løyet for Spesialenheten! Og i kveld, etter at du har ignorert meg i fjorten måneder, stilte jeg opp igjen uten å stille spørsmål, selv om det gjorde at flyet glapp for meg! Han gikk helt opp i ansiktet på Anton og sa: Jeg satte deg først - det er nemlig det mang gjør for kompiser! Han pekte mot frontvinduet og passasjersiden. Og nå setter du deg i den jævla bilen!


Dette er en krim med flere uventede vendinger og høyt spenningsnivå. Jeg vil ikke risikere å røpe detaljer som berøver deg for akutt hjertebank, men nøyer meg med å love deg en heftig lesestund. 

Jan-Erik Fjell bygger opp et persongalleri, som er mye mer enn bare pappfigurer, disse menneskene lever og har sin egen vilje, til tross for at jeg flere ganger nærmest ropte "nei, ikke gjør det". Et par ganger, da jeg satt ute på terrassen og leste, ble jeg tilsnakket, og ute av stand til å svare, løftet jeg bare opp en flat hånd, som for å indikere at han måtte vente litt. Tipper ventetiden var verdt det, da han så mine vidåpne øyne og det skrekkslagne draget om munnen, da jeg snudde meg ☺

Ringmannen byr ikke på lange innledninger, innfløkt karakteroppbygging, svulmende landskapsskildringer eller andre uvesentligheter, her holdes vi tett på plottet, som jeg leste uten en eneste gang, å lure på hva som foregår - I love it!


Har du ikke lest serien, så har du gått glipp av mye god krim, 
men boken kan godt leses uavhengig av de andre bøkene. 

1.Tysteren           2.Skyggerom   3.Hevneren         4.Rovdyret 
5.Lykkejegeren    6.Gjemsel       7.Gråsonen         8.Ringmannen


Utgitt: 2021
Sider: 378
Kilde: Leseeksemplar

 

lørdag 18. september 2021

Patriarkatet faller av Marta Breen og Jenny Jordahl

Bli med på å knuse patriarkatet en gang for alle! Forfatter Marta Breen og illustratør Jenny Jordahl har for lengst, markert seg som dyktige formidlere av kvinnehistorie. Jeg har lest flere av bøkene til dette radarparet, og frydet meg over at de igjen har noe på hjertet som kan skrives og tegnes.

Forlaget om boken:
Gjennom historien har feminister blitt spottet og trakassert over hele verden. På 1700-tallet ble kjente feminister halshugget i giljotinen, mens 1800-tallets suffragetter ble kastet i fengsel. I dag sitter kvinneaktivister i fengsel i land som Iran og Saudi-Arabia. Feminister er blitt stemplet som humørløse, sinte og lite attraktive. Likevel vokser det stadig opp nye generasjoner med kvinner som tør å kalle seg feminist med stolthet.

I denne boka tar de med seg leseren på en heisatur gjennom patriarkatets kulturhistorie, og viser hvordan historiens kvinner har kjempet imot undertrykkelsen – og kårer tidenes verste sexist.


Jeg har aldri vært en sengeleser, men med Patriarkatet faller har jeg knekt koden. I løpet av en hel uke har jeg avsluttet dagen med å lese noen sider i boken. Det har tvunget meg til å lese sakte, og med det fått fordøyet det jeg leste, og forhåpentligvis vil jeg huske mer enn jeg ellers ville.

Dette er en historietime helt etter min smak. Marta Breen og Jenny Jordahl gir oss en av de herlige leksjonene, hvor eleven lar seg rive med av begeistringen til læreren. Fakta fremstilles med humor og respekt, både i tekst og illustrasjon. Her møter vi forsteinede holdninger fra fortidens filosofer, leger, naturforskere og religiøse ledere.

Ikke tro at kunstnere og forfattere var noe bedre, hør bare på Jens Bjørneboe: 

"Som alle vet, er jo kvinner det eneste som er verre enn krig, konsentrasjonsleir, politi og fengsel. Det er på tide å slutte med å juble over dem nu."


I løpet av en kort diskusjon mellom Platon og Aristoteles, skjønner vi hvor himmelstormende forskjellig de tenkte. Det er den yngste av dem Aristoteles, som står for de forstokkede holdningene, ikke Platon, som mente at kvinner og menn kunne utføre samme type oppgaver.

Vi får høre om hvordan ideen om kjønnenes ulike natur har blitt holdt i live, og det kommer vel ikke som en overraskelse på noen, at kvinner ble forsøkt holdt nede, inne, borte fra det offentlige rom. Heldigvis ble det født mange modige kvinner som tok tyren ved hornene. Som inviterte til egne salonger, som skrev og holdt taler, selv om kostnaden for egen del var stor. 

Flere romaner blir nevnt i denne boken, blant annet møter vi moren til Mary Shelley, hun som skrev Frankenstein vet du. Jeg leste boken tidligere i år, og ble imponert, det var veldig interessant å lære om hvor forfatteren kom fra. Johan Wolfgang von Goethe får også sin historie fortalt, med skildringen av Faust, enda en av klassikerne jeg har lest i år. 




Avslutningsvis hører vi om hvordan feminister gjennom historien, har blitt spottet og trakassert over hele verden. De har blitt brent på bålet, kastet i fengsel, halshugget i giljotinen, men også i dag sitter aktivister i fengsel. Feminister blir karikert og slutshamet fremdeles, men heldigvis har verden gått videre for de fleste av oss, (selv om bildet under viser et lite grøss fra ikke så fjern fortid). Jeg digget måten dagens kvinner, til sist i boken, fikk peke nese og svare de selvhøytidelige herrer fra langt tilbake i historien.


Som jeg nevnte i begynnelsen, dette var en gøy bok å lese, lærerik og morsom for unge og gamle, enten du anser deg for å være feminist, eller (ennå) ikke ☺

Utgitt: 2021
Sider: 104
Kilde: Leseeksemplar


Jeg har tidligere lest og likt bøkene Født feminist60 damer du skulle ha møtt, Om muser og menn, og  Hvordan bli en (Skandinavisk) feminist 

Beathes bibliotek har også skrevet et flott blogginnlegg om boken


fredag 17. september 2021

En ubehagelig uke - en roman av Per Schreiner

Per Schreiner har skrevet for tv, radio, film og scene og debuterte i 2015 som "ordentlig forfatter" med novellesamlingen Min fars fem bad. Etter det har han gitt ut en roman i året, Beistet, hans femte utgivelse, ble mitt første møte med forfatteren, og etter det leste jeg Jegere og sankere, som kom ut i fjor.

Forlaget om handlingen:
Mandag, andre uken av desember, i en liten by ved kysten. Tre mennesker, som tilfeldigvis er i familie, skal alle gjennom en krevende uke.
Jan er skuespiller, selv om karrieren ikke er hva den en gang var. Han jobber som julenisse på kjøpesenteret, men får plutselig sjansen til en rolle i en TV-serie. Søsteren hans, Hanne, er kultursjef i kommunen, og jobber hardt for å gjøre den lille byen mer attraktiv for de tilreisende. Samtidig sjonglerer hun ektemann, elsker, barn og au pair. Faren deres, Leif, har drevet et alternativsenter i tjue år. Nå holder han på å bli kastet ut av lokalene, og satser alt på at takknemlige kunder vil hjelpe ham over kneika. 

Rundt dem forbereder folk seg på feiringen av at frelseren er født, og at solen snart skal snu.

Jeg har blitt glad i å lese illustrerte romaner, så da jeg snappet opp noe om illustrasjoner i Per Schreiners nye bok, var jeg ikke tung å be. Det gikk litt fort i svingene, for dette var ikke en tegneserie, men en roman med små og noen store, tegninger på hver 3-4 side. 

Det romanen også har av tekniske finesser, er utstrakt bruk av fotnoter. Min personlige mening om fotnoter, er at de er noe herk, jeg leser dem aldri. Men, denne gangen utgjør de halve romanen, så jeg gjorde et innbitt forsøk, så lenge det varte. Fotnotene byr på mer informasjon om karakterer, hva som skjer etterpå, eller foranledningen til hendelsen vi nettopp har lest om i handlingen. Jeg begynte med å lese fotnotene, men fant jeg raskt ut at de, for min del, ikke tilførte historien noe, så jeg gikk over til skumming, før jeg droppet dem helt og holdent. Det ble for oppstykket og litt "bakpå", etter min smak.



Handlingen utspiller seg som skissert av forlaget, de får en tøff uke alle tre, og jeg skal ikke være den som røper hvilke utfordringer de får sendt sin vei. Romanen er kort, karakterskildringene tar ikke mye plass, men Schreiner får frem mye med få ord. Jeg kjente på stressnivået til dem alle tre, og ikke minst nederlaget og sorgen de alle føler, når det går skeis. 

Rune Markhus sin enkle strek er holdt i svart og hvitt. De passer til den heller dystre handlingen, med sin tydelig mollstemte utstråling. Jeg likte illustrasjonene hans godt, og funderte litt på hvordan et sånt forfatter/illustratør-samarbeid fungerer. 

Artemisias Verden har skrevet flott om boken

Forlag: Tiden
Utgitt: 2021
Sider: 112
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 15. september 2021

Dommen - ny spennende krim fra Jørgen Jæger

Jørgen Jæger vil med Dommen passere en million solgte bøker i Norge. Boken lanseres i dag, og jeg skulle vært med på arrangementet som Norli har her i Bergen. Dessverre måtte jeg gå hjem fra jobb i dag, for jeg var uggen, så det ble ingen lanseringsfest på meg, men boken leste jeg ferdig i går kveld.

Forlaget om handlingen: 

En lørdag i mai blir seks år gamle Alexander borte mens han er på tur med familien. Det blir satt i gang en storstilt leteaksjon, uten resultat. En pedofil overgriper ble sett i turområdet like før gutten forsvant. Fjellbergpostens nye og skruppelløse redaktør legger ut informasjon som røper hvem overgriperen er. Ole Vik og Cecilie Hopen kjemper forgjeves mot lynsjestemningen som brer seg. Så forsvinner også læreren Lisen Berg. Flere aner en sammenheng, men de tør ikke si noe. Ole Vik og Cecilie Hopen arbeider mot en raskt tikkende klokke da en dom faller i lagmannsretten og snur opp ned på alt. Ole Vik blir oppsøkt av en ukjent italiener som kommer med et uhyrlig krav. Hvis ikke Ole gir etter, vil Marte dø. Også for Ole holder tiden på å løpe ut.

Mai måned viser seg fra sin beste side. Familien Lunde vil gå tur opp på fjellet til Ørnereirstien, men nesten oppe stikker Lykke, hunden deres av. Under leitingen etter hunden forsvinner Alexander, andre turgåere kommer til, og de setter i gang en fortvilt leteaksjon.

I Fjellbergposten har det kommet en ny redaktør, en mann som ikke går av veien for å bryte avtaler, han eier ikke folkeskikk og har heller ikke noen respekt for politiet. Det han legger ut i papiravisen, og ikke minst på nett, skaper store problemer for politiet, og mye engstelse i det lille samfunnet. Pressefrihet er ett av temaene, som denne kriminalhistorien kommer inn på. Det er ikke tvil om at de som jakter klikk, har et helt annet syn på etikken, som skal ligge til grunn for det som deles med leserne, enn det politiet har.

Den tidligere lensmannen Ole Vik vikarierer nå som politistasjonssjef, for sin kone Marte Mellingen. Det er syv måneder siden den dramatiske hjerteoperasjonen hennes, og hun er på vei tilbake i jobb. 

Politi og letemannskap får det travelt når også Lisen Berg forsvinner. De kjører i gang et storstilt apparat, med hjelp fra omkringliggende stasjoner, og ikke minst  Røde Kors Hjelpekorps og Norske redningshunder. Er du et hundemenneske, vil du sikkert sette pris på at hunder har viktige roller i denne boken.

Cecilie Hopen, og flere andre karakterer fra tidligere bøker er på plass, men det var ekstra gøy å bli kjent med den fargerike og livlige politibetjenten Oda Osberg. Med henne fikk denne historien en smule tiltrengt humor. Det vi får mye av her er gode intriger, et plott som er skikkelig snekret sammen, og en løsning som holdes tett til brystet.

Skulle jeg pirket på noe så må det være  overforklaring av hendelsesforløpet. Avisoppslagene repeterer det leseren allerede vet, og det gjør også twittermeldingene som politiet legger ut. Avhørene tilfører heller ikke så mye nytt for leseren, så jeg kunne heller ønske å skru opp spenningsnivået et par hakk. Et par ganger kriblet det litt i magen, men jeg ble aldri nervøs for hvilken forfatning de ville finne de forsvunne menneskene.

Hunder og pressefrihet preger handlingen, kjernefamilien står sterkt i Jørgen Jæger sine bøker, og med dette som bakteppe skildrer han pedofiles vanskelige tilbakekomst til samfunnet på en tankevekkende måte. Jørgen Jægers "oppskrift" med sosialt engasjement og mye personlig varme fungerer så det suser, en ny cliffhanger vitner heldigvis om at han har flere bøker på gang ☺


Utgis: 15 september 2021
Sider: 397
Kilde: Forhåndseksemplar


Lykke til med lanseringsfesten!


Serien i rekkefølge:
Skyggejakten
Kameleonene
Dødssymfoni
Blodskrift
Karma
Stemmen
Ridderkorset
Monster
Fortielsen
Guden
Judasskuddet
Hjerteløs
Dommen

søndag 12. september 2021

Kjærlighet i endetid av Jon Ewo

Jon Ewo debuterte som forfatter i 1986 med en novellesamling, han skrev en til, før han gikk over til å skrive romaner og krim for voksne, samt litt sakprosa. Men, det han har skrevet mest av er sakprosa og skjønnlitteratur for barn og ungdom, og når jeg så gjennom den kjempelange listen av titler fra hans penn, fant jeg en bok jeg har lest. Den glade dystopien Kjærlighet i endetid er hans første bok for voksne på tjue år, om han har ruget like lenge på denne historien, vet ikke jeg, men nydelig lesning det er det. 

Forlaget om handlingen:  
Gunder elsker Rikke. Det gjør også Manfred. Og Rikke elsker dem begge. Da hun blir alvorlig syk, må de to mennene hennes forholde seg til henne og hverandre på en ny måte. På vidunderlig vis tar romanen avstikkere til japansk kunst, forskning på kråkers intelligens og jakten på en morder som drives av hat mot kjærlighetens svikere. Romanen og kjærligheten tar forunderlige veier.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2021
Sider: 182
Kilde: PDF fra forlaget

For et eventyr det var å lese denne boken! Selv om boken fremstilles som en dystopi, så har den ikke mange av karakteristikkene fra denne sjangeren. Tidsmessig befinner vi oss tre år etter koronaepidemien var over, en tid som betegnes som slutten på menneskehetens tidsalder, uten at dette utdypes så veldig tydelig.

Manfred Ingot venter på endetiden, og biter seg merke i tegn på nedbryting, rust for eksempel. Han forventer den økologiske kollapsen, som vil resultere i at kråkene overtar herredømmet. Av profesjon er han forsker, og han forsker på kråker, noe som åpner opp for spennende betraktninger, som skildres på en underholdende måte. 

Manfred elsker Rikke, som er gift med politietterforskeren Gunder. Trekantforholdet deres fungerer, men begge mennene finner det en smule anstrengt. Helt til Rikke blir syk, og de søker støtte i hverandre for å takle motgangen. 

            Målt opp mot klodens endetid er ett menneskes sviktende helse ubetydelig. Til tross for at han ofte tenker å verdens endetid og liknende store tanker, blir de nå helt abstrakte og unte mening. Innholdet av brevet gjør ham mer personlig vondt enn tanken på at menneskeheten forsvinner. 


I tillegg til disse tre hovedpersonene møter vi Gunders mor, som er et spøkelse han forholder seg ganske konkret til, men som forsvinner når Rikke kommer hjem. Hans kollega Nora og kunstselgeren Victor har også små men betydelige roller i denne utrolig skjønne romanen. 

Rikke driver et galleri, og i den forbindelse skrives kunsten inn i historien. Mens Rikke ligger i koma har hun en "drøm", som tar oss med til Japan. Jeg har samme forhold til drømmer som jeg har til fotnoter, de er vanskelig å forholde seg til. Historien om de to mennene som støtter hverandre gjennom tunge dager, var mye mer interessant å lese enn det Rikke opplevde mens hun var i koma.

Men, Hokusais bilde Den store bølgen ved Kanagawa, var det spennende å høre om. Dette er et nydelig tresnitt som ble vist frem for første gang i 1832. Jeg har hatt det notert på min private lille ønskeliste, og det rare er at da vi var på middag hos min datter like etter jeg avsluttet boken, så hang bildet over hennes seng!?! Er det mulig tenkte jeg, og falt helt i staver over det vakre kunstverket.



Er du ute etter en dystopi med voldsomme skildringer av verden etter en stor krise, så er kanskje ikke dette den rette, men kan du like en kjærlighetshistorie med en fin vri, og som ikke er klissete, så er Jon Ewo sin nye roman ikke å komme forbi.

lørdag 11. september 2021

Matadorens siste dans av Øistein Borge

Øistein Borge har sin bakgrunn i reklamebransjen, men debuterte som forfatter i 2006 med den første boken i ungdomsserien om Nino Glass. Han gikk over til voksenkrim i 2018, med Den syvende demonen i første av tre bøker med Bogart Bull i hovedrollen. Denne boken var mitt første møte med dette forfatterskapet, og etter å ha lest Matadorens dans skjønner jeg at Borge absolutt ikke er låst i en fast form. 

Forlaget om handlingen:
Etter å ha blitt pensjonert fra stillingen som kriminalbetjent i Manchester, realiserer Lennox Hartly og hans kone Emma en gammel drøm; en bungalow i den pittoreske landsbyen Montepaz i Andalucía. 

Idyllen blir kortvarig. I løpet av det første året fester en uhelbredelig sykdom sitt nådeløse grep i Emma, og trekker henne gradvis nærmere kanten av stupet. Bare et steinkast unna ekteparet Hartlys nye hjem, på det storslåtte godset Gracia, finner et brutalt drap sted. 

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2021
Sider: 208
Kilde: Leseeksemplar

En ung prostituert gutt blir drept i Milano, samtidig som nyheten om Breiviks ugjerning på Utøya blir annonsert på BBC. Den korte innledningen er skrevet i kursiv, og er fort glemt når første kapittel er i gang, og ikke før det siste korte kapitlet blåses det liv i denne historien igjen.

Handlingen finner sted et år frem, fra høsten 2018. Hovedpersonen har bodd i Montepaz i fem år, og hans kones sykdom har forverret seg kraftig. I løpet av handlingen fremstår sykdomsforløpet til Emma som et fast holdepunkt, i en historie som fanger inn mange impulser.

Britiske Margot Smith svinser også gjennom boken, en 58 år gammel sladrekjerring som super limoncello, fra alle hun får lokket til, å tilby seg en. Vi møter en styrtrik meksikaner som gifter seg med tjue år yngre mann fra Nederland. Det er på deres bryllupsfest det brutale drapet finner sted, og siden hele landsbyen deltar på festen, er der nok av intriger å utforske, for å finne ut hvem som har gjort det.

Da jeg leste fikk jeg en Agatha Christie-følelse, mulig fordi handlingen er lagt til en liten landsby. Jeg tenkte også på teater, kanskje fordi første side inneholder en "rolleliste", men også fordi mye av dialogene føltes som replikker, som kunne vært sagt på en scene. Det er noe oppstyltet over det hele, vi går også inn og ut av forskjellige scener i historien, noe som forsterket denne følelsen.

Matadorens siste dans ble en aldri så liten nedtur for min del, det ble for enkelt og innimellom litt banalt. Boken er kort, og kan gjerne anbefales til dem som har lyst å lese krim, men ikke orker 4-500 sider. Jeg klarer ikke å sammenligne den med krim jeg normalt leser, for her mangler både temperament og nerve. 

Det er ikke tvil om at Borge kan skrive, du finner ingen verbale unoter i denne historien og han byr på flotte skildringer av livet i en liten, varm landsby i Spania. Mine neste lydbøker skal være bok 2 og 2 om Bogart Bull Det som aldri dør og Jeg er nummer 13, tenk at jeg har glemt å lese dem, jeg som likte Den syvende demonen så godt ☺

Andre bloggere om boken: Minbokogmaleblogg, Bjørnebok og Bokbloggeir

onsdag 8. september 2021

Statsråden kommer av Birger Emanuelsen

Pirker det ikke litt i nysgjerrigheten? å lese en roman fra innsiden av det gode selskap på Stortinget. Jeg har lest mye av det Birger Emauelsen har skrevet, og likt det meste veldig godt. En svært kritisk diskusjon om denne boken, som jeg overvar fra Litteraturhuset i Bergen, satt forventningene til denne romanen ned noen hakk, men jeg er nok ikke enig med disse forståsegpåerne, for denne romanen likte jeg godt.

Forlaget om handlingen:
I den øverste etasjen i departementet sitter de fremste og de beste, klare til å utøve den politikk som landets øverste myndighet til enhver tid måtte ønske seg. Ingrid er en av dem. Hun er taleskriver for statsråden, som bare sitter noen kontorer nedenfor. 

Ingrids arbeid består i å fortelle historier om et stadig sterkere fellesskap, en stadig lysere fremtid. Men hva skjer når språket smuldrer opp, og hennes egen tillit forsvinner? Hvilke svar har politikken på ønsket om en høyere himmel? Og hvorfor er det slik at jo nærmere makten hun kommer, jo mer maktesløs føler hun seg?

Forlag: Tiden
Utgitt: 2021
Sider: 223
Kilde: Leseeksemplar

I åpningsscenene kjører Ingrid bil, hun føler seg dårlig, og kjører inn til siden. Her setter hun seg på en stubbe i skogen, og tenker over livet. Hun nevner en planlagt avslutning for henne, så vi skjønner at noe har hendt, som gjør at hun ønsker å vende tilbake til livet, som det var før Stortinget.

Stemningen er vemodig og ettertenksom, men vi blir gjort kjent med Ingrid via små historier fra hennes fortid, og her finnes det humor og gode følelser. Vi hører om hyttetur med et vennepar, barndomsminner fra da hun sov på terrassen med en venninne, et besøk hos morfar og en spennende padletur. Disse refleksjonene tar oss til og med, over fjellet til Flom og ølbryggeriet Agir, som er kjent og kjært for meg. 

Ingrid er preget av en tristhet og eksistensielle grublerier, hun føler på en utenforhet og har lite lyst å forholde seg til sine kolleger. "Det å stå utenfor er den virkelig uavhengigheten", sier hun et sted, og jeg kjenner at det gir mening for meg. 

Hun mister tilliten til, at systemet hun bidrar til å ivareta fungerer. Hun får bismak i munnen av at jobben deres er å hjelpe statsråden å kamuflere makten han har, som omsorg for befolkningen. "Hvilket blikk opplevde hun situasjonen?" hun går i seg selv og erkjenner at det er mange måter å oppfatte, og ikke minst fremstille en sak på.

Jeg vil ikke gå inn på kritikken av Birger Emanuelsens nye roman, men er enig i at dette ikke bør benevnes som en politisk roman. Vi får kikke litt bak sceneteppet hos embetsverk og politikere, men det er Ingrids trøblete spørsmål rundt meningen med livet som bærer historien. For meg som helst styrer unna sladderpressen fungerer romanen godt, jeg leste den i to store jafser, og likte godt Ingrids refleksjoner. 

*******

Jeg har lest alle bøkene til Emanuelsen, fra novellene i debuten i 2012, og de fem romanene som har kommet etterpå. Jeg anbefaler gjerne Statsråden kommer videre ☺


mandag 6. september 2021

Hjerteknuseren av Anne B. Ragde

Hjerteknuseren er langt fra den første boken jeg leser av Anne B. Ragde, og det var med et smil om munnen jeg etter få sider kunne konstatere at hun holder stilen, også i denne nyeste utgivelsen. 

Forlaget om handlingen: 
Jonetta lengter etter balanse. Den balansen hun kjenner når hun svømmer i tjernet, eller når hun åpner for vanntanken på utedusjen og lar det lunkne vannet skylle over seg. Hun lengter etter freden det er i å sitte med et kryssord, med reiseradioen durende i bakgrunnen. Alt dette har hun på hytta, men hun har Ragnar der også. En voksen sønn uten jobb, med bunker av uåpnede regninger på gutterommet hjemme. En voksen sønn som reiser på ferie med mor og tar det beste soverommet, bestemmer hva de skal se på tv, svarer med enstavelsesord, dersom han svarer i det hele tatt, og etterlater seg runkestive T-skjorter og møkkete sengetøy som mor må ta hånd om. Hvor ble det av gutten hennes, han som kunne si at han elsket henne uten å ane hva ordet betydde? 


Hvordan skal Jonetta klare å nå inn til denne store, fremmede, lukkede mannen som er sønnen hennes? Og vil hun det?

Denne romanen må være en hymne til "å få fingeren ut å gjøre noe". Hovedpersonen er en aktiv middelaldrende dame som sjelden har ro i sjelen. For å holde alle tankene på avstand, putler hun ustoppelig med små gjøremål.

Mesteparten av denne romanen foregår på en hytte i skogen, med innlagt vann, men ikke varmtvannsbereder eller toalett. Hun vasker både seg selv og filleryene i tjernet like ved, og det hun vil kvitte seg med, dytter hun ned i myra. 

Første halvdel av boken er skikkelig creepy, i og med sønnen Ragnars oppførsel. Når han sitter stum ved middagen, og begynner med alvorlig ansikt, å skrike ut barnesanger, er det rett før jeg klappet sammen boken. Panikken som skildres, når hun senere finner sønnen bevistløs, i avløpet fra den åpne kaggen, ga også sterke utslag på hjerterytmen min.

Romanen er handlingsdrevet til tusen, og stadig vekk må leseren holde seg fast når historien tar en ny og uventet vending. Det er god utvikling i teksten, og etter hvert får leseren puste litt lettere, når Jonetta med kraft og bestemthet for første gang greier å forlange noe av sønnen sin.

Boken har et linèært forløp, men hun tenker tilbake på da sønnen var yngre og fungerte som andre barn, og på den måten får vi vite litt, (men ikke mye) om fortiden hennes også. Det er Jonetta sin historie dette her, så vi får ikke vite noe om hvorfor den 25 år gamle sønnen oppfører seg som han gjør. Moren selv reflekterer ikke videre over det, men irriterer seg grønn over hvordan han holder på. Det gjorde jeg som leser også, men jeg håpte på å få en forklaring på hvorfor han er som han er.

Har du lyst på en lettlest roman med mye humor og hjertevarme, som i tillegg greier å ryste deg, da er Anne B. sin nye roman midt i blinken. 

Utgitt: 2021
Sider: 271
Kilde: Leseeksemplar


lørdag 4. september 2021

Gode naboer av Mattias Edvardsson

Mattias Edvardsson gjorde stor suksess med sin forrige bok En helt vanlig familie, også hos meg. På boken står det at dette er en roman om en forbrytelse, så jeg leser den som en roman, selv om det også står et lite "krim" stempel nederst.

Forlaget om handlingen:
Micke og Bianca flytter til et idyllisk nabolag som virker perfekt for dem og deres to små barn. Men etter hvert som de blir kjent med naboene sine, kommer det en ubehagelig følelse krypende.

Da Bianca blir påkjørt rett utenfor huset deres, ser det først ut som en tragisk ulykke. Mens hun ligger på sykehuset og svever mellom liv og død, vokser tvilen både hos naboer og politiet.

Micke har alltid trodd at sannheten vil seire, men hva skjer den dagen den eneste utveien han ser, er å ta loven i egne hender? 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021
Sider: 352
Kilde: Leseeksemplar

Da jeg lyttet meg gjennom Edvardssons forrige bok, gikk jeg meg faktisk vill i tåken, så denne gangen var det et trygt valg å sitte hjemme og lese. Gode naboer er en psykologisk spenningsroman, som greier å holde på oppmerksomheten fra begynnelse til slutt. Nå skal det sies at lesingen føltes litt seig, jeg ventet liksom på at det skulle ta av, men mot slutten (da jeg for lengst hadde skjønt plottvrien) tok det seg opp.

Den fortelles fra to ulike tidspunkt, to år før, og etter ulykken, og det er tre forskjellige fortellerstemmer. Micke er mannen til hun som blir påkjørt, også er det Jaqueline, naboen som kjører på hans kone, pluss hennes sønn, som skildrer livet i nabolaget to år før, ulykken og følgene denne får.

Fortellerstilen er helt grei, her handler det om de samme menneskene og det samme nabolaget i begge periodene, så for å unngå forvirring, må du huske å følge med på merkingen av kapitlene.

Plottet som bygges opp spinnes rundt forholdene i et koselig lite Astrid Lindgren-nabolag, hvor alle kjenner alle. De sladrer og baksnakker og stikker nesene inn hvor de ikke hører hjemme. Det ser så koselig ut, men dette ormebolet hadde ikke jeg ønsket å bo i. 

        Hvordan har du det egentlig?
        Det var et vanskelig spørsmål. Ikke et spørsmål man bare svarer bra på og later som ingenting. Det gikk rett inn i meg og rørte opp så mange følelser.
        Jeg svelget. Jeg klarte ikke å si noe.
        Kom, sa han. Jeg blir med deg inn.
        Hver celle i kroppen skrek nei. Det var en utrolig dårlig idè. Likevel landet den ledige hånden min i hans, og vi tok ikke øynene fra hverandre et øyeblikk mens vi gikk gjennom hagen. 
        Du burde ikke være alene i natt.


Den karakteren som bærer hele fortellingen er Jaquelines femten år gamle sønn, som har en litt trøblete personlighet. Moren bærer med seg mye skam, og nabolaget hjelper absolutt ikke med å gjøre livet som alenemor enklere for henne, sånn som de slarver.

Litt mange relasjonskonflikter tok brodden av spenningen, så jeg fikk aldri den creepye følelsen, som er så deilig når en leser psykologisk thriller. Jo kanskje helt på slutten, men da mener jeg de siste sidene ☺

Er du lettskremt og liker litt rolig krim, så er Gode naboer midt i blinken, men selv likte jeg Edvardssons forrige bok En helt vanlig familie, hakket bedre. 


Bokstabelig talt og Hverdagsnett har også blogget om boken


onsdag 1. september 2021

Sangria i parken av Nils-Øivind Haagensen

Nils-Øivind Haagensen er en allsidig forfatter. Han debuterte i 1995 og har siden da gitt ut en rekke diktsamlinger, essays og romaner. Han har også mange gjendiktninger på samvittigheten, det meste av dette er dikt, noe jeg tenker må være det vanskeligste å gjendikte/oversette til norsk. Sangria i parken er mitt første møte med dette forfatterskapet 

Foraget om handlingen:
En dag Aksel sitter i parken blir han vitne til at kameraten hans legger hånda si inn mellom beina, i skrittet, til deres felles venninne. Rett nok har de to et slags forhold, rett nok reagerer ikke venninna nevneverdig, men betyr det at det skal overses? Hva vitner den handlingen om? Aksel tenker først at han ikke skal si noe, bare la det fare. Men så ombestemmer han seg og sier noe. Og i det samme flyter alt opp, blir synlig; hvordan det alltid og overalt finnes en undertrykkende impuls i alt menn gjør. 
Denne hendelsen i parken fører kameratene ut i offentlighetens lys, til en podcast-sending, til NRKs Debatten og etter hvert til Tingretten.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2021
Sider: 283
Kilde: PDF fra forlaget

Jeg må bare buse ut med det med en gang: Denne må du lese! Sangria i parken er en slukebok som setter tankene i sving, og som på en fornøyelig måte belyser hvorfor feminisme ikke er noe gammeldags vrøvl. 

Aksel Jensen er min helt, ikke bare står han opp for alle kvinner, ved å tørre å si fra om enkelte ting som menn gjør, ikke er greit. Disse mennene skjønner ikke hva Aksel hisser seg opp for, og ser på tingene, på en helt annen måte. 

Jeg ble sugd inn i denne historien fra åpningsscenen hvor Aksel napper sengeteppet av sengen sin og går til parken nedenfor huset sitt og slår seg til for dagen. Soundtracket til romanen er Lou Reeds Perfect day, som flyter gjennom hele handlingen som et rødt silkebånd.

Romanen har et helt tydelig hendelsesforløp som det er spennende å følge med på, men samtidig tar den opp dette viktige metoo-temaet, på en forfriskende ny måte. For hvordan snakker menn  med hverandre om metoo? Det handler om kvinnesyn, seksuell trakassering og ikke minst det kollektive presteringspresset som unge menn kan føle på. Ikke alle skjønner dybden i en overfladisk replikk, og langt færre er så modig som hovedpersonen vår her, som tørr å reagere.

Aksel selv utbasunerer at han hater menn. Han trekker frem Jane Austen som skriver om kvinner og menn, at den ene halvdelen av verden ikke forstår den andres gleder, og Aksel hater at det er mennene som har skapt denne inndelingen av verden.

Han hater at Maria var jomfru og Magdalena ei hore. At alt Bibelen handler om er mannens eiesyke. 
Han hater at enhver form for frigjøring fra mannens totale autoritet og dominans, må skje innenfor rammene, som nettopp bekrefter mannes totale autoritet og dominans.
Han hater at pikken skal penetrere.
Og ikke bare èn gang.
Han hater at pikken skal penetrere gjentatte ganger. Gjerne hardere og hardere. Som dusjscenen i Psycho. 
Han hater at så mye er et ork.
Han hater skogsarbeid.
Han hater jaktlag.
Han hater mekking.
Han hater sigarer på fødestua. 
Han hater Odyssevs. Og Ask Burlefot. Og Dirty Harry. Han hater superhelter.


Romanen har mange referanser, ikke bare litterære, med Homèr og Mykle, Godot, Camus og andre, men også fra filosofien og musikken. Dette er flettet inn i teksten på en naturlig måte, som flere ganger fikk meg til å humre for meg selv. Det er en morsom bok dette, selv om gjennomgangstemaet er viktig og alvorlig, så får vi mange herlige scener som skildrer vennskap, og andre positive aspekter av livet.

Til sist, husk: Vennskap er skylapper, selektiv hukommelse og glemsel ☺


Ikke glem å lese denne boken!