Forlaget om boken:
Det store huset ser fortsatt nesten nytt ut under den grå himmelen. Omkring det er det ikke annet enn stillhet og snø. Den ligger i rammer rundt de store, frostbelagte vinduene og reiser seg fra skyggene i høye driver mot husveggen. På innsiden er huset forandret. Karin er alene med et spedbarn. En dag banker namsmannen på døra. Hun kommer til å miste det eneste hun har igjen, huset som John ga henne.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2015/på norsk 2016
Sider: 274
Kilde: Leseeksemplar
Jeg har ikke lest den forrige boken Kjæresten, hvor jeg antar vi blir kjent med foranledningen til det miserable livet Karin lever når vi møter henne her.
Jeg lover å ikke røpe mye av handlingen.
Karin og datteren Dream på rundt 6 måneder bor alene i en dyr villa, etter at barnets far nylig gikk bort. Hun klarer seg særdeles dårlig, siden det har vært kjæresten som har ordnet og fixet det meste. Regninger og brev som kommer inn brevsprekken i døren, går rett oppi en papirpose som Karin aldri sjekker. Namsmannen er på døren, og utkastelsen er rett rundt hjørnet.
I huset sitt har hun gjenstander av høy verdi, massevis, og det ligger litt i kortene at dette er tyvegods.
Det kommer klart frem at Karins kjæreste John opererte på feil side av loven, og når Karin etterhvert søker tilbake til de gamle kompisene til John vil de ikke vite av henne. Det er noe naivt og hudløst over hovedpersonen som gjør at jeg vil hjelpe henne, samtidig som jeg lar meg provosere over at hun ikke tar grep om sitt eget liv.
Det er vinter, det er kaldt og mørkt og Karin er dønn ensom, sørgende over sin mann og innestengt med den lille babyen. Datteren blir skildret på en skremmende dyster måte, som flere ganger fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. At en baby kan leke med en mobillader er helt normalt, men måten det blir beskrevet på her....
Romanen har i høyeste grad karakter, uten så mye ytre handling. Skulle jeg gjengitt hendelsene ville de hørtes ganske så hverdagslig ut. Det er ikke gjort noe nummer av hvor vi befinner oss, og den litt gåtefulle stilen gjør at intensiteten og leserens ubehag, øker etterhvert. Karin er i sorg og det er et sørgelig uføre hun har havnet i, men romanen er ikke trist av den grunn.
Jeg likte romanen godt, spesielt skriveteknikken og måten den er bygget opp på, med den evige trusselen om noe ekkelt rundt neste hjørne. Forfatteren bruker et jordnært og ektefølt språk som jeg satte pris på. Den hvite byen anbefales på det varmeste!
Nå gleder jeg meg til å lese flere omtaler av boken, NRK har skrevet en fin en :)